Heksingatings Eldgamle Hall er kjølig og mørk, med konsentriske halvsirkler av stein som hever seg opp fra det laveste midtpunktet, og enkle trebenker plassert på disse reiste halvsirklene. Det er ingen synlig lyskilde, men hallen er godt opplyst, uten noen synlig årsak eller grunn; det er rett og slett et faktum at hallen er godt opplyst. Veggene er, som gulvet, av stein, mørk stein; en eller annen elegant og mysteriøs sammensetning av stein som behager blikket; med en glatt tekstur som gir inntrykk av å flyte og endre seg under overflaten. Dette er Den eldgamle hallen, trollmannskunstens eldste plass som har overlevd til våre dager; alle andre Kraftens steder var blitt ødelagt i en eller annen krig. Dette er Heksingatings Hall, som er eldgammel fordi krigene opphørte da dette stedet ble bygd.
Dette er Heksingatings Hall; det finnes eldre steder, men de er skjult. Legendene sier at veggene av mørk stein ble tryllet, skapt, viljet til eksistens av Merlin, da han samlet de mektigste trollmennene som var igjen i verden og innga dem med slik ærefrykt at de godtok ham som sin leder. Og da (fortsetter legendene) seerne fortsatte med å forutsi at fremdeles var det ikke nok som hadde blitt gjort for å forhindre at denne verden med dens magi skulle gå under, så (sier historien) ofret Merlin sitt liv, og sin trollmannskunst, og sin tid, for å skape Merlins Forordning og la den tre i kraft. Det var ikke en handling uten en kostnad, for et sted som dette kunne ikke skapes på ny ved noen kraft som fremdeles er kjent for trollmenn. Og heller ikke ødelegges, for disse veggene av mørk stein ville passere uskadd, og kanskje uoppvarmet, gjennom sentrum av en kjernefysisk eksplosjon. Det er synd at ingen lenger vet hvordan man lager slike steder.
På det høyeste av de stadig høyere halvsirklene i Heksingating, på det øverste nivået av mørk stein, er et podium. Ved det podiet står en gammel mann, med ansiktet rynket av bekymringer og omsorg, og et sølvskjegg som strekker seg nedenfor midjen; dette er Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr. Hans høyre hånd bærer en stav av kraft, på hans skulder er vaglet en fugl av ild. Hans høyre hånd holder en kort stein, tynn og uten kjennetegn og skapt av samme mørke stein som veggene, og dette er Merlins Ubrutte Linje, regalien til overmagiarius. Cathrin Blokks-Bergh overrakte Linja til Albus Humlesnurr på sin siste levedag, knapt timer etter at han vendte halvdød tilbake etter å ha beseiret Grindelwald, med en føniks flammende klart ved sin side. Hun mottok i sin tid Linja fra perfeksjonisten Nikodemus Kapernaum; hver trollmann overrakte den til sin valgte etterfølger, tilbake i tid i en ubrutt linje til den dagen Merlin ga sitt liv. Det (hvis du lurte) er hvordan det magiske Storbritannia klarte å velge Kornelius Bloeuf til magiminister, og allikevel fikk Albus Humlesnurr til overmagiarius. Ikke ved lov (for lover kan skrives om) men ved eldgammel tradisjon er det slik at Heksingating ikke velger hvem som skal være leder for sine lettsindigheter. Siden dagen for Merlins offer har den viktigste plikten til alle overmagiariuser vært å utøve den strengeste forsiktighet i sitt valg av folk som både er gode og i stand til å finne gode etterfølgere. Du ville forvente at denne lysets kjede ville miste et ledd, en eller annen gang gjennom århundrene; at den ville trå feil minst en gang, og så aldri komme tilbake. Men det har den ikke. Merlins Linje fortsetter, ubrutt.
(Eller slik er det ifølge Humlesnurrs fraksjon. Lord Malfang ville fortelle deg noe annet. Og i Asia forteller de helt andre historier, som ikke nødvendigvis gjør at Storbritannias versjon er feil.)
På den aller nederste plattformen i Den eldgamle hallen er det en høyrygget stol, med føtter og armlener og uten puter, av mørkt metall heller enn mørk stein, som Merlin ikke plasserte der.
Magidepartementet som vokste opp rundt denne plassen har trepaneler og gullpynt, er lyst opp og oppvarmet av ild, fylt med travel dårskap. Dette stedet er annerledes. Det er steinhjertet til det magiske Storbritannia, og det er verken gullpyntet eller dekket med trepaneler, verken lyst eller oppvarmet av ild.
De kommer alvorlig defilerende inn i rommet, heksene og trollmennene i plommefargede kutter med en H brodert på i sølv. De bringer med seg en aura av alvor som viser at de er fullt klar over at de er skikkelig, skikkelig viktige. Selvsagt, for de skal møte i Den eldgamle hallen. Disse er lorder og ladyer av Heksingating, og de anser seg selv som de fineste representanter for verdens viktigste magiske nasjon. Mindre folk har falt på kne for dem i bønn; de er mektige, de er rike, de er adelige, er de ikke storartede?
Albus Humlesnurr kjenner alle i dette rommet ved navn. Han har undervist mange av dem, skjønt altfor få har lært. Noen er hans allierte, noen er hans motstandere; resten oppvarter han innenfor den forsiktige dansen som er deres nøytralitet. Alle sammen er, for ham, mennesker.
Den nåværende forsvarsprofessoren ved Galtvort, hvis du spurte om hans mening om disse lordene og ladyene, ville si at skjønt mange av dem er ambisiøse, så har få av dem ambisjoner. Han ville bemerke at Heksingating er akkurat der noen som det ville ende opp – at det er nøyaktig den typen mulighet du ville kaste deg over, hvis du ikke hadde noe bedre å gjøre. Slike folk er sjelden interessante, men de er ofte nyttige; brikker som kan manipuleres, poeng som kan skåres, av de virkelige spillerne.
Ikke blant de stigende halvsirklene, men på en av sidene, langs en hevet bue for tilskuerne, ved siden av ei heks med spiss hatt hvis ansikt er rynket av engstelse, sitter det en gutt kledd i den mest formelle svarte kutten han eier. Hans øyne er av grønn is og har et fraværende uttrykk, og han ser knapt på lordene og ladyene der de vrimler inn. For ham er de bare en samling mumlende plommefargede kapper som dekorerer trebenkene, visuell bakgrunn for Den eldgamle hallens scene. Hvis det er en fiende her, eller noe som kan manipuleres, så er det bare ‘Heksingating’. De rike elitene i det magiske Storbritannia har kollektiv kraft, men ingen individuell betydning; deres mål er for fremmede og for hverdagslige til å spille personlige roller i fortellingen. Når det gjelder akkurat her og nå, på dette tidspunktet, så verken liker eller misliker han disse plommefargede kuttene, fordi hjernen hans ikke tildeler dem nok selvstendig kraft til å være subjekter for moralsk vurdering.
Han er en spiller, og de er veggtapet.
Dette synspunktet er i ferd med å endres.
Harry så seg useende rundt i Heksatings hall; den så temmelig gammel og historisk ut, og det var ingen tvil om at Hermine kunne ha holdt foredrag om dette stedet for ham i flere timer. De plommefargede kuttene hadde sluttet å ankomme, og Harrys lommeur, som beveget seg ca. tre minutter for hver halvtime, sa at tida var nesten inne for at rettssaken skulle starte.
Professor McSnurp satt ved siden av ham, og øynene hennes forlot ham ikke for mer enn tjue sekunder av gangen.
Harry hadde lest Aftenprofeten den morgenen. Overskriften hadde vært
Gal gompefødt forsøker å avslutte urgammel slektslinje
og resten av avisen hadde vært på samme måten. Da Harry var ni år gammel hadde IRA sprengt en britisk militærkaserne, og han hadde sett på TV mens alle politikerne konkurrerte om hvem som kunne være mest høylydt forarget. Og tanken hadde slått Harry – selv da, før han hadde visst mye om psykologi – at det så ut som om alle konkurrerte om å se hvem som kunne være mest sint, og ingen ville få lov til å foreslå at noen var for sinte, selv om de nettopp hadde foreslått fullstendig kjernefysisk bombing av Irland. Selv da hadde han blitt slått av en grunnleggende tomhet i politikernes indignasjon – selv om han ikke hadde hatt ordene til å beskrive det, i den alderen – en følelse av at de forsøkte å skåre billige poenger ved å treffe det samme, trygge målet som alle andre.
Harry hadde alltid hatt den typen hul følelse omkring politisk indignasjon, men det var merkelig hvor mye mer åpenbart det virket når du leste et dusin artikler i Aftenprofeten som gikk til angrep på Hermine Grang.
Lederartikkelen, skrevet av et eller annet navn som Harry ikke kjente igjen, hadde forlangt at minimumsalderen for Azkaban skulle senkes, slik at den forskrudde grumsen som hadde vanæret Skottland med sitt ville, uprovoserte angrep på den siste ætling av en urgammel slekt innenfor Galtvorts hellige rom kunne bli sendt til desperantene – det var den eneste straffen som kunne nå opp til alvorligheten i hennes unevnelige forbrytelse. Bare dette ville være nok til å ta motet fra andre fremmede, mindre-enn-menneskelige beist som på samme måte kunne tro i sin skrudde sinnsforstyrrelse at de kunne unngå følgene av Heksingatings uunngåelige og nådeløse utrenskning av alt som truet den høyvelbårne adeligheten til og så videre, og så videre, og så videre.
Den neste artikkelen hadde sagt det samme, bare med mindre veltalende ord.
Tidligere hadde Albus Humlesnurr fortalt ham,
«Jeg vil ikke forsøke å hindre deg fra å være til stede ved denne rettssaken.» Den gamle trollmannens stemme var stille og ubøyelig. «Jeg kan enkelt forutsi hvordan det ville gå. Men til gjengjeld ønsker jeg tilsvarende velvilje fra din side. Heksingatings politiske prosesser er delikate, og du vet ingenting om dem. Forsøk deg på dumheter, og det vil bli Hermine Grang som må betale prisen; og du vil huske disse dumhetene resten av ditt liv, Harry Jakob Potter-Eving-Vernes.»
«Jeg forstår,» sa Harry. «Jeg skjønner. Bare – hvis du planlegger å trekke en kanin opp av hatten og redde dagen i siste minutt når alt virker tapt, vær så snill å fortelle meg det nå istedenfor å la meg sitte og bekymre meg –»
«Det ville jeg ikke gjøre mot deg,» sa den gamle trollmannen, og en fryktelig tretthet lot til å overvelde ham idet han snudde seg for å gå. «Og enda mindre mot Hermine. Men jeg har ingen kaniner i hatten min, Harry. Vi må bare vente og se hva Lucifus Malfang ønsker.»
Det kom et lite skarpt smell, en enslig kort lyd som på en eller annen måte fikk hele rommet til å bli stille og fikk Harrys hode til å vri seg rundt og oppover. Humlesnurr hadde nettopp slått lett på podiet med den mørke staven han holdt i sin venstre hånd.
«Den nittiende sesjonen av det to hundrede og åttende Heksingating er samlet på forespørsel fra lord Lucifus Malfang,» sa den gamle trollmannen tonløst.
Øyeblikkelig, langt ut på siden for podiet, men også på den høyeste sirkelen, reiste en høy mann seg, med en man av langt hvitt hår flommende nedover fra hodet og over skuldrene på den plommefargede kutten. «Jeg presenterer et vitne for utspørring under verifiserum,» sa Lucifus Malfang, den kjølige tonen klar gjennom hele rommet, glatt kontrollert med kun et hint av rettferdig vrede. «La Hermine, den første Grang, bli bragt fram.»
«Jeg ber dere alle om å huske at hun er en førsteklassing ved Galtvort,» sa Humlesnurr. «Jeg kommer ikke til å godta noen urettmessig behandling av dette vitnet –»
Noen på benkene sa temmelig hørbart «Hah!» og det var en hel del misfornøyd snøfting; det var til og med en eller to som buet.
Harry stirret på de plommefargede kuttene, med øyne som smalnet.
Og med det voksende sinnet kom det noe annet, en økende følelse av urolighet, av noe som gikk fryktelig på skjeve, som om selve virkeligheten var i ferd med å bli forstyrret. Harry visste det, på en eller annen måte, men han kunne ikke finne ut hva som var årsaken, eller hvorfor hodet hans trodde at dette kom til å bli verre …
«Ro i salen!» bæljet Humlesnurr. Han tappet steinstaven to ganger på podiet, og frambragte to nye små klikk som hørtes over all støyen. «Jeg ønsker orden her!»
Døra som vitnet ble bragt inn gjennom var rett under Harrys egen plass, så det var ikke før hele gruppa hadde kommet helt inn i steinhallen at Harry så –
– en trio svartspanere –
– Hermine hadde ryggen til Harry da hun ble ført inn, han kunne ikke se ansiktet hennes –
– fulgt av en skinnende sølvspurv og et løpende måneskinns-ekorn –
– og kilden til den forferdelige følelsen av feilhet, halvskjult under en forreven kappe.
Harry kom seg på beina før han i det hele tatt tenkte seg om, det var bare professor McSnurps plutselige febrilske grep om håndleddet hans som stoppet hånda hans fra å søke tryllestaven; og transfigurasjonsprofessoren hvisket desperat, «Harry, det er greit, det er skytsverger der –»
Det tok et par sekunder før Harry kom til seg selv. For at den delen av seg selv som forsto at Hermine ikke hadde vært direkte eksponert for en desperant, kunne overtale de andre delene av seg selv til å beholde noe som liknet sinnsro –
Men dyreskytsverger er ikke perfekte, sa en annen stemme inne i hodet hans. Ellers ville ikke Humlesnurr se formen til en naken mann, ‘lett smertefull å se på’. Du følte den ankomme, dyreskytsverger eller ikke …
Sakte satte Harry Potter seg ned igjen mens professor McSnurp trakk ham nedover med sitt grep om håndleddet hans.
Men på det tidspunktet hadde han allerede erklært krig mot den nasjonen som var det magiske Storbritannia, og tanken på at andre folk skulle kunne komme til å kalle ham en mørk herre virket ikke lenger viktig den ene eller andre veien.
Hermines ansikt ble synlig for ham, idet hun satte seg ned i stolen. Hun var ikke opprett og trassig i sin motstand slik hun hadde vært foran Slur, hun gråt ikke slik hun hadde gjort da svartspanerne arresterte henne. Hun bare satt der med et uttrykk av tom redsel idet mørke metallenker slanget seg ut fra stolen og bandt seg rundt hennes armer og bein.
Harry holdt ikke ut lenger. Helt uten å tenke seg om forsøkte han å flykte inn i seg selv, flykte inn til sin mørke side, trekke det kalde raseriet over seg som et skjold. Det tok for lang tid, han hadde ikke forsøkt å gå helt inn i sin mørke side siden Azkaban. Og så, da blodet hans nærmet seg kaldt, så han opp igjen, og så Hermine i stolen igjen, og oppdaget at hans mørke side ikke visste noe om hvordan den skulle forholde seg til denne typen smerte, den skar gjennom kulden som en kniv og det gjorde ikke det minste mindre vondt.
«Nei, men, er det ikke Harry Potter!» kom en høy, lys kvinnelig stemme, sykelig søt og overbærende.
Sakte vendte Harry hodet vekk fra stolen og så en smilende kvinne som hadde på seg så mye sminke at huden nesten så rosa ut, sittende ved siden av en mann som Harry ut fra fotografier gjenkjente som minister Kornelius Bloeuf.
«Hadde du noe du ville ha sagt, herr Potter?» spurte kvinnen, så muntert som om det ikke var en rettssak.
Andre mennesker tittet også på ham nå.
Harry klarte ikke å si noe, alle ordene i hodet hans ville ha vært svært dumme å si høyt. Han kunne ikke komme på noe å si som Nilus også kunne ha sagt. Humlesnurr hadde advart Harry om at hvis noen annen ønsket at Gutten-som-overlevde skulle si noe, måtte han late som om han var så gammel som han var –
«Rektor sa at jeg ikke burde snakke,» sa gutten, ikke helt i stand til å holde en skarp kant ute av stemmen.
«Åh, men du har da vår tillatelse til å si noe!» sa kvinnen blidt. «Jeg er sikker på at Heksingating alltid er glade for å høre hva Gutten-som-overlevde har å si!» Ved siden av henne satt minister Kornelius Bloeuf og nikket.
Kvinnens ansikt var pløsete og overvektig, synlig blekt under sminken. Nesten uunngåelig dukket et visst ord opp i hodet hans, og det ordet var padde. Som, sa Harrys logiske del, ikke skulle gis sammenheng med moral på noen måte. Det var bare i Disney-filmer at stygge mennesker hadde større sannsynlighet for å være onde, og omvendt; og manus til de filmene var sannsynligvis skrevet av forfattere som aldri hadde vært stygge. Han fikk gi henne en sjanse; alle i dette rommet fortjente én sjanse …
«Fordi jeg ble kvitt Mørkets herre?» sa gutten, og pekte på desperanten som svevet bak Hermines stol. «Det er noe i dette rommet som er mørkere.»
Kvinnens ansikt smalnet, og ble mer alvorlig. «Jeg innser at en ung gutt som deg selv kanskje er redd for dem, herr Potter, men desperantene er svært lydige overfor Magidepartementet. Og de er, selvsagt, nødvendige for å bevokte –»
«Ei tolv år gammel jente?» ropte gutten. «Dette er de mørkeste vesenene i hele verden, jeg kunne føle den komme selv gjennom skytsvergen – feilheten komme nærmere – den er forferdelig ond, og den – den ville spist alle i dette rommet, hvis den kunne! Den burde aldri fått lov til å komme i nærheten av noe barn, noen gang! Ikke meg, ikke henne, ingen! Dere burde stemme over å sende den bort!»
«Vi skal definitivt ikke ha noen slik avstemning –» glefset paddekvinnen.
«Det holder, madam Uffert, herr Potter,» kom Humlesnurrs faste stemme fra høyt oppe. Og så etter en kort pause fortsatte den gamle trollmannen, «Skjønt, gutten har naturligvis rett i alt han sa.»
Noen av medlemmene i Heksingating virket beskjemmet over formaningen fra Gutten-som-overlevde, og et par andre nikket heftig til den gamle trollmannens ord. Men de var for få. Harry kunne se det. De var for få.
Nå ble verifiserumet bragt inn, og et kort øyeblikk så det ut til at Hermine kom til å gråte, hun så på Harry – nei, på professor McSnurp – og professor McSnurp formet ord med munnen som Harry ikke fikk noe ut av fra sin vinkel. Så svelget Hermine tre dråper verifiserum, og ansiktet ble slapt.
«Groff Rovart,» sa den glatte stemmen til Lucifus Malfang. «Din redelighet er kjent for oss alle. Kunne vi be deg om dette?»
En av de tre svartspanerne trådte fram.
Etter de første få spørsmålene tittet Harry vekk og så til en annen kant med fingrene i ørene, ettersom Hermines hjerne spilte av innholdet i falskminneformelen. Han kunne ikke utstå de dop-sløvede kvalene i Hermines stemme idet hun gjenkalte de falske minnene, og hans mørke side klarte heller ikke å håndtere det, og han hadde allerede fått en kortversjon av innholdet.
Harrys sinn hoppet tilbake til en annen redselsfull dag, og skjønt Harry hadde vært på nippet til å avskrive fyrst Voldemorts fortsatte eksistens som seniliteten til en gammel trollmann, virket det plutselig forferdelig og fullstendig plausibelt at personligheten som hadde forfalsket Hermines hukommelse var akkurat det samme sinnet som hadde – gjort bruk av – Bellatrix DeMons. De to hendelsene hadde en viss felles signatur. Å velge at dette skulle skje, planlegge at dette skulle skje – det krevdes mer enn ondskap, det ville kreve tomhet.
Harry så opp et øyeblikk, da, og la merke til at de plommefargede kuttene tittet på, bare tittet på.
En tid senere, etter at alle stjernene på nattehimmelen hadde blitt kalde og mørke og det siste lyset i universet hadde kjølnet til glør og blitt svart, var utspørringen av Hermine over.
«Hvis det behager mine herrer,» sa stemmen til lord Malfang, «vil jeg gjerne at vitneutsagnet til min sønn Draco, avgitt under to dråper verifiserum, skal bli lest opp på dette tidspunktet.»
Før hun kom etter meg i det slaget, hadde jeg ingen komplotter mot Grang. Men etter den dagen følte jeg meg virkelig forurettet, jeg hadde hjulpet henne alle de gangene –
Lyden som kom fra Hermines strupe var som om hun nettopp hadde blitt knust under en fallende stein, så stor at hun ikke kunne gråte eller puste, bare et lite, trist gisp.
«Unnskyld meg,» sa ei heks fra det som virket å være Malfang-siden av rommet. «Men lord Malfang, hvorfor ville din sønn ha hjulpet denne grumsejenta?»
«Min sønn,» sa Lucifus Malfang med tung stemme, «har, virker det som, hørt på visse feilinformerte ideer. Han er ung – og han har lært, nå, det vi alle har sett som et land, hva slik dårskap resulterer i.»
Et par trinn nedover besøksbenkene satt en mann med reporterhatt og et skilt som identifiserte ham som ansatt i Aftenprofeten og noterte flittig med en lang fjærpenn.
De få menneskene som hadde nikket enighet med Humlesnurr tidligere så ganske uvel ut nå. En heks i plommefarget kutte gjorde et nummer av å reise seg fra det som virket som Humlesnurr-siden av rommet, og flytte seg over til Malfang-siden.
Svartspaneren fortsatte, med monoton stemme.
«Jeg var så sliten etter å ha kastet alle de låseformlene, jeg var svak da jeg kastet den siste. Jeg trodde jeg var sterkere enn Grang, men det var ikke sikkert, så jeg testet det empirisk ved å utfordre henne til en duell, det er derfor jeg g-g-gjorde det og også fordi hvis jeg vant så planla jeg å slå henne en gang til, neste dag, slik at alle kunne se det. Dumme verifiserum. Men hun visste ikke om det da hun forsøkte å drepe meg! Og jeg var virkelig fornærmet etter det hun gjorde, jeg hadde virkelig hjulpet henne tidligere, og jeg hadde ikke lagt noen planer for å gjøre henne noe, det var bare det at hun kom for å ta meg foran alle sammen!»
Da alle vitneuttalelsene var overstått, begynte Heksingating sine forhandlinger.
Hvis du kunne kalle dem det.
Det virket som om mange medlemmer av Heksingating var av den sterke formening at mord var galt.
De plommefargede kuttene på Humlesnurrs side av rommet var tause, de antatt gode sparte sin politiske kapital til kamper som var enklere å vinne. Og Harry kunne høre, som om professor Krengle sto ved siden av ham, en tørr stemme i sinnet sitt, som forklarte ham at det knapt ville være til politikernes egen fordel å si noe på dette tidspunktet.
Men det var en trollmann i rommet som hadde tilstrekkelig høy status til at han, tilsynelatende, fremdeles var upåvirket av en frykt for å tape ansikt; én trollmann alene med status stor nok til at han kunne si fornuftige ord og komme fra det uten en skramme. Han alene talte til Hermines forsvar, mannen med en føniks flammende lyst på skulderen sin.
Kun Albus Humlesnurr talte.
Overmagiarius nevnte ikke muligheten for at Hermine Grang var fullstendig uskyldig. Det, hadde rektor forklart Harry, kom ikke til å bli trodd, og ville kun gjøre det verre.
Men Albus Humlesnurr sa, i den ene høflige, omtenksomme påminnelsen etter den andre, at den tiltalte var ei førsteårs jente på Galtvort; at mange hadde gjort mye dumskap i sin ungdom; at en førsteklassing på Galtvort rett og slett var for ung til å forstå konsekvensene av sine handlinger. Ham selv (sa overmagiarius stille) hadde forsøkt visse dårskaper i sin egen ungdom, da han var eldre enn henne.
Albus Humlesnurr sa at Hermine Grang var elsket av hele Galtvorts lærerstab, og hadde hjulpet fire håsblåsjenter med formelleksene, og hadde tjent ett hundre og tre poeng for Ravnklo i løpet av skoleåret.
Albus Humlesnurr sa at ingen som kjente Hermine Grang ville være annet enn sjokkert av disse hendelsene; at de hadde, alle sammen, hørt skrekken i stemmen hennes der hun framførte sitt vitnemål. Og hvis en eller annen uvanlig galskap midlertidig hadde besatt henne, så – stemmen hans hevet seg bydende – fortjente hun ikke annet fra dem enn sympati og en helbreders behandling.
Og til sist minnet Albus Humlesnurr Heksingating på, mot flere protesterende utrop, at tiltalen var mordforsøk og ikke mord. Albus Humlesnurr sa, mot en økende storm av innvendinger, at ingen varig skade hadde skjedd. Og Albus Humlesnurr ba dem innstendig om å ikke gjøre noe verre enn noe som hittil hadde skjedd –
«Nok!» bæljet Lucifus Malfang, og en håndsopprekning viste at forhandlingene var over. Den hvithårede mannen sto høy og skrekkelig, den sølvprydede stokken holdt høyt i en hånd som en auksjonshammer som var i ferd med å falle. «For det denne gale kvinnen har forsøkt å gjøre mot min sønn – for blodgjelden hun skylder for å forsøke å gjøre slutt på linjen til en urgammel adelsslekt – så sier jeg at hun skal –»
«Azkaban!» brølte en mann med arrete fjes, som satt ved lord Malfangs høyre side. «Send den gale grumsa til Azkaban!»
«Azkaban!» ropte en annen plommefarget kutte, og så en annen, og en annen –
Et klikk fra staven i Humlesnurrs hånd gjorde rommet stille. «Dere forstyrrer Heksingatings ro,» sa den gamle trollmannen alvorlig. «Og deres forslag er barbarisk, under verdigheten til denne forsamlingen. Det er ting vi ikke gjør. Lord Malfang?»
Lord Malfang hadde lyttet til dette med ubevegelig ansikt. «Vel,» sa lord Malfang etter noen øyeblikk. Et kaldt glimt lyste i øynene hans. «Jeg hadde ikke planlagt å be om det. Men hvis dette er viljen til Heksingating – så la henne få betale slik alle i hennes situasjon ville ha betalt. La det bli Azkaban.»
Et stort, rasende jubelbrøl –
«Er dere alle fortapt?» skrek Albus Humlesnurr. «Hun er for ung! Sinnet hennes ville ikke motstå det! Ikke på tre århundrer har noe slikt vært gjort i Storbritannia!»
«Hva vil andre land tenke om oss?» sa den skarpe stemmen til en kvinne som Harry gjenkjente som Nilus’ bestemor.
«Vil du bevokte Azkaban etter at hun blir sendt dit, lord Malfang?» sa en streng eldre heks som Harry ikke kjente. «For mine svartspanere kan tenkes å nekte å bevokte det, frykter jeg, hvis små barn skal oppbevares der.»
«Forhandlingene er over,» sa Lucifus Malfang kjølig. «Men hvis du ikke er i stand til å finne svartspanere som kan adlyde bestemmelser i Heksingating, madam Beining, så kan du trekke deg fra stillingen; vi kan enkelt nok finne en annen kandidat for den posisjonen. Hallens vilje er klar. For monstrøsiteten i hennes forbrytelse skal jenta behandles som en voksen og straffes tilsvarende; ti år i Azkaban, rettferdig gjengjeld for mordforsøk.»
Så snakket den gamle trollmannen igjen, med lavere stemme. «Er det ikke noe alternativ til dette, Lucifus? Vi kan trekke oss tilbake til mitt kontor for å diskutere det, om nødvendig.»
Den høye mannen med det lange hvite håret vendte seg, nå, for å skue mot der den gamle trollmannen sto ved sitt podium; og de to stirret på hverandre et langt øyeblikk.
Da Lucifus Malfang snakket igjen skalv stemmen hans lett, som om hans faste kontroll over den sviktet litt. «Blod påkrever betaling; min families blod. Ikke for noen pris vil jeg selge hennes blodgjeld til min sønn. Det er noe du ikke ville forstå, du som ikke har hatt egen kjærlighet i ditt liv eller et eget barn. Allikevel, det er mer enn én person som har gjeld til adelsslekta Malfang, og jeg vil tro at min sønn, om han sto blant oss, heller ville få betaling for sin mors blod enn sitt eget. Bekjenn din egen forbrytelse for Heksingating, slik du bekjente for meg, og jeg skal –»
«Ikke tenk på det en gang, Albus,» sa den strenge gamle heksa som hadde snakket tidligere.
Den gamle trollmannen sto ved podiet.
Den gamle trollmannen sto ved podiet, ansiktet vred seg, det vred seg opp igjen –
«Hold opp,» sa den gamle heksa. «Du vet hvilket svar du må gi, Albus. Det vil ikke endre seg selv om du piner deg selv med å tenke på det.»
Den gamle trollmannen snakket.
«Nei,» sa Albus Humlesnurr.
«Og du, Malfang,» fortsatte den strenge heksa, «jeg antar at det du egentlig ville hele tida var å ødelegge –»
«Knappest,» sa Lucifus Malfang, med lepper som nå vred seg i et bittert smil. «Nei, jeg har intet annet formål her enn min sønns rettmessige hevn. Jeg bare ønsket å vise Heksingating sannheten bak denne gamle mannens påtatte heltemodighet og hans lovtale for den jenta – at han knapt ville tenke på å ofre seg selv for å redde henne.»
«Grusomhet verdig en dødseter, for visst,» sa Augusta Langballe. «Ikke at jeg antyder noe, selvsagt.»
«Grusomhet?» sa Lucifus Malfang, fremdeles med dette bitre smilet på ansiktet. «Det tror jeg ikke. Jeg visste hva svaret hans ville komme til å være. Jeg har alltid advart deg om at han bare spiller den rollen han velger å vise fram. Hvis du tror på nølingen hans, er du dum og naiv. Husk at hans svar var det samme.» Mannen hevet stemmen. «La oss gå til avstemming, mine venner. Jeg tror en håndsopprekning er tilstrekkelig. Jeg kan ikke forestille meg at mange her vil velge å stå på samme side som mordere.» Stemmen ble kald i siste del av setningen, og løftet svært tydelig.
«Se på jenta,» sa Albus Humlesnurr. «Se henne, se den redselen dere er i ferd med å begå! Hun er –» Den gamle trollmannens stemme sviktet. «Hun er redd –»
Verifiserumet må ha sluttet å virke, fordi Hermine Grangs ansikt begynte å vri seg bak slappheten; lemmene hennes skalv tydelig under lenkene, som om hun forsøkte å flykte, flykte fra den stolen, men ble presset ned av vekter større enn de fortryllede metallkjedene som bant henne. Så en anstrengt vridning, og Hermines nakke beveget seg, hodet hennes vred seg, nok til å få øyekontakt –
Hun så på Harry Potter, og skjønt hun ikke sa noe, var det absolutt krystallklart hva hun sa.
Harry
hjelp meg
vær så snill –
Og i Heksatings eldgamle hall klang det ut en iskald stemme, tale med fargen til flytende nitrogen, for høyt i tonefall til å komme fra en for ung strupe, og den stemmen sa, «Lucifus Malfang.»
I den eldgamle og hellige hallen til Heksingating så folk seg rundt, og det tok altfor lang tid for øynene deres å finne det de lette etter. Det kunne ha vært høyt tonefall, det kunne ha vært for lavt til ordene som ble uttalt; og allikevel, du ville ikke ha forventet å høre den stemmen fra et barn.
Det var ikke før lord Malfang snakket som svar at folk innså hvor de burde titte.
«Harry Potter,» sa Lucifus Malfang. Han bøyde ikke på hodet.
Hoder spant rundt, øyne flyttet seg, og folk fokuserte på den unge gutten med det rotete håret som sto ved siden av den gråtende eldre heksa. Gutten sto opprett, men knapt høyere enn brystet til en voksen mann, selv med sko på; kledd i kort, formell, sort kutte. Skjønt med mindre øynene dine var svært skarpe, så ville du ikke kunne ha sett, helt fra den andre siden av Hallen, det berømte og dødelige arret bak det rotete håret hans.
«Denne toskeskapen kler deg ikke, Lucifus,» sa gutten. «Tolvårige jenter går ikke rundt og utfører mord. Du er en smygarding, og en intelligent sådan. Du vet at dette er et komplott. Hermine Grang ble plassert på dette spillebrettet med makt, av den ukjente hånda som står bak komplottet. Du var definitivt ment å handle på den måten du handler nå – bortsett fra at Draco Malfang var ment å være død, og du var ment å være hinsides fornuft. Men han lever, og du er ved dine fulle fem. Hvorfor velger du allikevel å spille den rollen som er tildelt deg, i et komplott som var ment å drepe din egen sønn?»
Det virket som om en storm raste inne i Lucifus, ansiktet under det flommende hvite håret truet med å sprekke og la noe annet slippe ut, skjønt det ville være umulig å gjette hva. Lorden av Malfang så ut til å skulle til å snakke en gang, og så to ganger til, og svelget tre uhørlige setninger før hans lepper virkelig åpnet seg. «Et komplott, sier du?» sa lord Malfang til slutt. Ansiktet hans hadde rykninger og var bare så vidt holdt under kontroll. «Og hvem skulle så stå bak et slikt komplott?»
«Hvis jeg visste det,» sa gutten, «ville jeg ha sagt det langt tidligere. Men alle som noensinne har vært Hermine Grangs klassekamerat kunne fortalt deg at hun er en fullstendig usannsynlig type som morder. Hun hjelper, faktisk, håsblåsinger med leksene. Dette var ikke en naturlig handling, lord Malfang.»
«Komplott – eller ikke komplott –» Lucifus’ stemme skalv. «Dette grumsesøppelet har rørt sønnen min, og derfor skal jeg ødelegge henne. Dette burde du vite fullt og helt, Harry Potter.»
«Det er mulig å stille spørsmål ved,» sa gutten, «for å si det mildt, hvorvidt Hermine Grang faktisk var den som kastet blodfrysforbannelsen. Jeg vet ikke de nøyaktige omstendighetene eller hvilke formler som var involvert, men enkle triks ville ikke ha vært tilstrekkelige for å få henne til å gjøre noe slikt. Hun handlet ikke etter sin egen frie vilje; kanskje handlet hun ikke i det hele tatt. Din hevn tar feil retning, lord Malfang, og det skjer med vilje. Det er ikke ei tolvårig jente som fortjener ditt raseri.»
«Og hvorfor bryr du deg om hva som skjer med henne?» sa Lucifus Malfang med en stemme som steg i volum. «Hva står på spill for deg her?»
«Hun er min venn,» sa gutten. «på samme måte som at Draco er min venn. Det er mulig at dette slaget var rettet mot meg, og ikke mot adelsslekta Malfang i det hele tatt.»
Igjen rykket det i musklene i Lucifus’ ansikt. «Og nå juger du til meg – som du løy til min sønn!»
«Tro det eller ei,» sa gutten stille, «min vilje var aldri noe annet enn at Draco skulle vite hva som er sant –»
«Nok!» skrek lord Malfang. «Nok av dine løgner. Nok av dine spill! Du forstår ikke – du vil aldri kunne forstå – hva det innebærer at han er min sønn! Jeg vil ikke bli nektet denne hevnen! Aldri mer! Ikke flere ganger! For det blodet denne jenta skylder adelsslekta Malfang skal hun sendes til Azkaban. Og hvis jeg noensinne finner at en annens hånd var med i spillet – selv om det er din egen – så skal også den hånda kuttes av!» Lucifus Malfang hevet sin dødelige sølvstokk som for en befaling, tennene var sammenbitte og leppene trukket tilbake i et snerr, som en ulv som sto overfor en drage. «Og hvis du ikke har noe bedre å si enn det – vær stille, Harry Potter!»
Harrys blod hamret selv under isen fra sin mørke side; frykten for Hermines skjebne, den delen av ham som ønsket å slå til mot Lucifus og ødelegge ham der han sto for sin uforskammethet og sin toskeskap – men Harry hadde ikke makt eller kraft til det, han hadde ikke en gang en eneste stemme i Heksingating –
Draco hadde sagt at Lucifus var redd for ham, av en ukjent grunn. Og Harry kunne se det i det svært anspente ansiktet til lord Malfang, måten kjevene strammet seg på, at det tok alt hans mot å be Harry om å holde munn.
Så Harry sa, med kjølig og dødelig stemme, og håpet for alt i verden at det betydde noe, «Du vil få min fiendskap om du gjør dette, Lucifus …»
Noen i de lavere rader av det som tydeligvis var blodpurist-siden i Heksingating, som så ned på gutten istedenfor opp på lord Malfang, lo vantro til dette. Andre plommefargede kapper begynte også å le.
Lord Malfang stirret på ham med hard verdighet, ettersom den latteren spredte seg. «Hvis du ønsker fiendskapen til adelsslekta Malfang, så skal du få det, barn.»
«Nei virkelig,» sa kvinnen med for mye sminke, «dette synes jeg har gått altfor langt, synes ikke du også, lord Malfang? Gutten vil jo gå glipp av timene sine.»
«Det vil han visselig,» sa Lucifus Malfang, og så hevet han stemmen igjen. «Det skal stemmes! Ved håndsopprekning, la Heksingating anerkjenne blodgjelden som tilfaller den urgamle adelsslekta Malfang, for mordforsøket på dens siste ætling og avslutningen av dens linje, av Hermine, den første Grang!»
Hender skjøt i været, den ene etter den andre, og sekretæren som satt i nederste sirkel begynte å sette av tegn på pergament for å telle dem, men det var tydelig hvilken vei majoriteten av stemmene gikk.
Og Harry skrek inne i hodet sitt, et febrilsk rop om hjelp sendt ut til alle deler av seg selv som kunne tilby en utvei, en strategi, en ide. Men det var ingenting, det var ingenting, han hadde spilt ut sine siste kort og tapt. Og så, med en siste tvungen desperasjon, kastet Harry seg ut i sin mørke side; dyttet seg selv inn i sin mørke side, grep mot den dødelige klarheten, tilbød sin mørke side alt den ville ha hvis den bare ville løse dette problemet for ham; og til sist kom den dødelige roen over ham, den sanne isen besvarte til slutt kallet hans. Gjennom all panikk og fortvilelse begynte sinnet hans å søke gjennom hvert eneste faktum det hadde, gjenkalle alt det visste om Lucifus Malfang, om Heksingating, om lovene til det magiske Storbritannia; hans øyne var festet på rekkene av stoler, på hver eneste person og hver eneste ting innenfor synsvidde, og søkte etter hver eneste mulighet som kunne gripes –