Langsom og tung å gå var den lange trappa som førte til toppen av Ravnklo-tårnet. Fra innsiden så trappegangen ut som en rett oppadgående linje, skjønt fra utsiden kunne du se at det logisk sett måtte være en spiral. Du kunne bare komme deg til toppen av Ravnklo-tårnet ved å ta den lange klatreturen uten snarveier, steintrinn etter steintrinn; de passerte under Harrys føtter, dyttet ned av hans trette bein.

Harry hadde sett til at Hermine kom seg trygt i seng.

Han hadde blitt værende i Ravnklostua lenge nok til å samle et par signaturer som kunne komme til nytte for Hermine senere. Ikke mange elever hadde signert; trollmenn hadde ikke blitt opplært til å tenke etter de reglene for gom­pe­vit­en­skap som sier ‘mener du noe med det så gjør noe med det, ta sjansen og forutsi hva som skal skje eller også stopp å late som om du tror på teo­riene dine.’ De fleste hadde ikke sett noen inkongruens mellom det å være for nervøs til å signere en avtale som sa at Hermine fikk lov til å ta igjen for dette resten av livet hvis de tok feil, og samtidig framstå utad som trygge på at hun var skyldig. Men bare det å ha forlangt å få sig­na­tur­ene ville få fram poenget etter at sannheten kom ut, hvis noen på noe tidspunkt igjen skulle mistenke Hermine for å gjøre noe mørkt. I det minste ville hun ikke være nødt til å gjennomgå dette to ganger.

Etter det hadde Harry raskt forlatt oppholdsrommet, fordi alle de vennlige, tilgivende følelsene han hadde resonnert seg fram til begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å huske. Noen ganger tenkte Harry at den dypeste splitten i sin personlighet ikke hadde noe med hans mørke side å gjøre; snarere var det skillet mellom den altruistiske og tilgivende Abstrakt Tenkende Harry, mot den frustrerte og sinte Harry Her Og Nå.

Den sirkulære plattformen på toppen av Ravnklo-tårnet var ikke det høyeste stedet på Galtvort, men Ravnklo-tårnet stakk ut fra slottets hoveddel så du kunne ikke se ned på plattformen fra Astronomitårnet. Et stille sted for å tenke, hvis du hadde en fryktelig masse å tenke på. Et sted der få andre elever noensinne kom – det var enklere steder der du kunne få privatliv, hvis privatliv var alt du lette etter.

De natt-tente faklene til Galtvort var langt nedenunder. Plattformen selv hadde få hin­dringer for utsikten; trappene endte i et udekket hull i gulvet, istedenfor i en opprett dør. Fra dette stedet, altså, var stjernene så synlige som de var noe som helst annet sted på jorda.

Gutten la seg ned midt på plattformen, uten tanke for at kutten kunne bli skitten, og senket hodet ned for å hvile på gulvets steinfliser; slik at virkeligheten ble stjerne­lys, bort­sett fra et par halv-sette glimt av stein helt ute i synsranden og en snei av en måne i ne.

Knappenålshodene av lys på mørk fløyel blinket, svekket seg og kom tilbake, en an­ner­ledes form for skjønnhet enn den stødige briljansen i Stille natt.

Harry stirret ut, fraværende, mens sinnet vandret langs andre baner.

Denne dagen har din krig mot Voldemort begynt …

Humlesnurr hadde sagt dette, etter hendelsen med å redde Bellatrix ut fra Azkaban. Det hadde vært en falsk alarm, men setningen uttrykte følelsen godt nok.

For to netter siden hadde denne krigen startet, og Harry visste ikke hvem han slåss mot.

Humlesnurr trodde det var fyrst Voldemort, oppstått fra de døde, som gjorde sitt første trekk mot gutten som overvant ham forrige gang.

Professor Krengle hadde plassert advarende formler på Draco, i frykt for at Galtvorts gale rektor skulle forsøke å gi Harry skylden for døden til Lucifus’ sønn.

Eller professor Krengle hadde planlagt hele greia, og det var slik han visste hvor han kunne finne Draco. Severus Slur mente at Galtvorts forsvarsprofessor var en åpenbar mis­­tenkt, til og med den åpenbart mistenkte.

Og Severus Slur selv var kanskje eller kanskje ikke det minste til å stole på.

Noen hadde erklært krig mot Harry, og deres første angrep hadde ment å ta ut både Draco og Hermine; og det var med knappest mulige marginer at Harry hadde reddet Her­mine.

Du kunne ikke kalle det en seier. Draco hadde blitt fjernet fra Galtvort, og hvis det ikke var et dødsfall, sånn sett, så var det ikke klart hvordan det kunne gjøres om, eller hvor­dan Draco ville være hvis han kom tilbake. Det magiske Storbritannia så nå på Her­mine som en gomp som var skyldig i mordforsøk, noe som kanskje eller kanskje ikke ville få henne til å gjøre det fornuftige og reise bort. Harry hadde ofret hele sin formue for å for­hin­dre dette tapet, og det kortet kunne bare bli spilt én gang.

En ukjent makt hadde slått til mot ham, og selv om det slaget delvis var blitt blok­kert, så hadde det allikevel truffet svært hardt.

I det minste hadde ikke hans mørke side spurt ham om noe til gjengjeld for å redde Her­mine. Kanskje fordi hans mørke side ikke var en innbilt stemme slik som Håsblås; Harry kunne forestille seg at hans Håsblås-side ville kunne be om forskjellige ting fra ham, men hans mørke side var ikke slik. Hans ‘mørke side’, så langt Harry forsto det, var en annerledes måte som Harry av og til var på. Her og nå var ikke Harry sint; og det å for­søke å spørre om hva ‘mørke Harry’ ønsket var som en telefon som ringte uten å bli besvart. Tanken var til og med litt merkelig; hvordan kunne du skylde noe til en an­ner­le­des måte du av og til oppførte deg på?

Harry stirret opp på de tilfeldige stjernene, de spredte, blinkende lysene som men­nes­ke­lige hjerner ikke kunne la være å plassere i mønstre som tilsvarte innbilte stjer­ne­bil­der.

Og så var det det løftet Harry hadde sverget.

Draco skulle hjelpe Harry med å reformere hus Smygard. Og Harry skulle ta til fiende hvem nå enn Harry trodde, ut fra sin beste vurdering som rasjonalist, hadde drept Nar­sis­sa Malfang. Hvis Narsissa aldri hadde skitnet til hendene selv, hvis hun faktisk virkelig var blitt brent levende, hvis morderen ikke hadde blitt lurt – det var alle de vilkårene Harry kunne huske å ha satt. Han burde sannsynligvis ha skrevet det ned, eller enda bedre, aldri lovet noe som hadde så mange vilkår i første omgang,

Løftet hadde mulige utveier, for den typen person som lot seg selv rasjonalisere en utvei. Humlesnurr hadde ikke faktisk tilstått. Han hadde ikke åpent sagt at han hadde gjort det. Det var plausible årsaker for en faktisk-skyldig Humlesnurr til å oppføre seg på den måten. Men det var også det du ville forvente å se hvis noen andre hadde brent Nar­sis­sa, og Humlesnurr hadde tatt på seg ansvaret.

Harry ristet på hodet, og trykket flat først en side av håret, så den andre siden, mot gulvets steinfliser. Det var fremdeles en siste utvei, Draco kunne fremdeles løse ham fra eden når som helst. Han kunne, i det minste, forklare situasjonen for Draco, og dis­ku­te­re mulige løsninger med ham, når de møttes igjen. Det virket ikke som en særlig stor sjanse for å bli løst fra eden – men ideen om å snakke ærlig og åpent om saken var nok til å tilfredsstille den delen av ham som krevde at en ed skulle holdes. Selv om det bare betydde en utsettelse, så var det bedre enn å ta en god mann til fiende.

Men er Humlesnurr en god mann? spurte stemmen til Håsblås. Hvis Humlesnurr brente noen levende – var ikke hele poenget at gode mennesker kan drepe, men vil aldri drepe med lidelse?

Kanskje han drepte henne umiddelbart, sa Smygard, og så løy til Lucifus om den delen med å bli brent levende. Men … hvis det var noen mulighet for at dødseterne magisk kunne veri­fi­se­re hvordan Narsissa døde … og hvis det å bli tatt i en løgn ville kunne sette Lyse familier i fare …

Forsiktig med hva vi finner smarte rasjonaliseringer for, advarte Griffing.

Du er nødt til å forvente at omdømmet ditt påvirker hvordan andre mennesker behandler deg, sa Håsblås. Hvis du bestemmer deg for at det er tilstrekkelig gode grunner til å brenne en kvinne levende, så er en av de forutsigbare sideeffektene at gode mennesker bestemmer seg for at du har krysset en linje og må stoppes. Humlesnurr burde ha forutsett det. Han har ingen rett til å klage.

Eller kanskje han forventer at vi skal være smartere, sa Smygard. Nå som vi vet såpass mye om sannheten – uavhengig av de nøyaktige detaljene i hele historien – kan vi virkelig tro på at Hum­lesnurr er en forferdelig, grusom person som burde være vår fiende? Midt i en fryktelig, blodig krig, så satte Humlesnurr fyr på én sivilist hos fienden? Det er forferdelig bare i en tegneserie-virkelighet, ikke ut fra noen form for realistisk historisk standard.

Harry stirret opp på stjernehimmelen, og husket historie.

I det virkelige livet, i virkelige kriger …

Under andre verdenskrig hadde det vært et prosjekt for å sabotere nazistenes kjer­ne­vå­pen­program. Mange år tidligere hadde Leo Szilard, som var den første til å innse mu­lig­het­ene for en fisjons-kjedereaksjon, overtalt Fermi til å ikke publisere oppdagelsen om at renset grafitt var en billig og effektiv nøytronmoderator. Fermi hadde ønsket å publisere, i navnet til det store, internasjonale prosjektet som var Vitenskapen, som var hevet over nasjonalismen. Men Szilard hadde overtalt Rabi, og Fermi hadde fulgt ma­jo­ri­tets­stem­me­ne i deres lille trepersons konspirasjon. Og derfor, mange år senere, var deuterium den eneste nøytronmoderatoren nazistene kjente til.

Den eneste kilden til deuterium under nazistenes kontroll hadde vært en beslaglagt fabrikk i det okkuperte Norge, som hadde blitt satt ut av spill ved bombing og sabotasje, som forårsaket i alt tjuefire sivile døde.

Nazistene hadde forsøkt å skipe ut den ferdig raffinerte deuteriumen til Tyskland om bord på en sivil norsk ferje, SS Hydro.

Knut Haukelid og hans assistenter hadde blitt oppdaget av nattevakten på den sivile ferja mens de snek seg om bord for å sabotere den. Haukelid hadde fortalt vaktmannen at de var på flukt fra Gestapo, og vakten hadde latt dem gå. Haukelid hadde vurdert å advare nattevakten, men det ville ha satt oppdraget i fare, så Haukelid bare tok den andre mannen i hånda. Og det sivile skipet hadde sunket i den dypeste delen av inn­sjø­en, med åtte døde tyskere, syv døde blant mannskapet, og tre døde sivile passasjerer. Noen av nordmennene som kom for å bistå hadde ment at de gjenværende tyske over­le­ven­de burde bli overlatt til seg selv for å drukne; men dette synet hadde ikke vunnet fram, og de tyske overlevende hadde blitt reddet. Og det hadde utgjort slutten på nazis­t­enes kjernevåpenprogram.

Dette innebar at Knut Haukelid hadde drept uskyldige mennesker. Minst en av dem, nat­­tevakten på skipet, hadde vært en god person. En som hadde gjort anstrengelser for å hjelpe Haukelid, hvilket utgjorde en risiko for ham selv; ut fra vennlighet i hjertet, og fra gode moralske grunner; og han hadde blitt sendt ut for å drukne til gjengjeld. Senere, i his­­toriens kalde lys, hadde det sett ut som om nazistene aldri egentlig var nærme det å framskaffe kjernefysiske våpen i det hele tatt.

Og Harry hadde aldri lest noe som antydet at Haukelid hadde gjort noe galt.

Slik var krig i det virkelige livet. Når det gjelder total skade, og hvem som var blitt rammet, så var det Haukelid gjorde betraktelig verre enn det Humlesnurr kanskje hadde gjort mot Narsissa Malfang, eller det Humlesnurr kanskje hadde gjort ved å lekke pro­fe­ti­en til fyrst Voldemort for å få ham til å angripe Harrys foreldre.

Hvis Haukelid hadde vært en superhelt i en tegneserie, ville han på en eller annen måte ha fått alle sivilistene bort fra ferja, han ville ha angrepet de tyske soldatene direkte …

… heller enn å la en eneste uskyldig person dø …

… men Knut Haukelid hadde ikke vært en superhelt.

Det hadde heller ikke Albus Humlesnurr vært.

Harry lukket øynene, og svelget hardt et par ganger mot den plutselige lammende fø­lel­sen i strupen. Det ble plutselig svært tydelig at mens Harry gikk rundt og forsøkte å leve etter Opplysningstidas idealer, så var Humlesnurr den som faktisk hadde utkjempet en krig. Ikkevoldelige idealer var billige og enkle å forholde seg til hvis du var en vi­ten­skaps­mann, som levde inne i en Parero-boble kastet av politimennene og soldatene hvis han­­dlinger du hadde den luksusen å kunne stille spørsmål ved. Albus Humlesnurr hørtes ut til å ha hatt minst like sterke idealer som Harry fra starten, om ikke sterkere; og Hum­lesnurr hadde ikke kommet seg gjennom sin krig uten å drepe fiender og ofre venner.

Er du så mye bedre enn Haukelid og Humlesnurr, Harry Potter, at du vil være i stand til å slåss uten en eneste fallen? Selv i tegneserienes verden, så er den eneste grunnen til at det virker som at en superhelt som Batman har suksess det at tegneserieleseren bare legger merke til det når Viktige Navngitte Personer dør, ikke når Jokeren skyter en tilfeldig navnløs forbipasserende for å vise at han er en skurk. Batman er en morder, på linje med Jokeren, på grunn av alle livene Jokeren tok som Batman kunne ha reddet ved å drepe ham. Det var det mannen ved navn Alastor hadde forsøkt å fortelle Humlesnurr, og etter det hadde Humlesnurr angret på at han hadde brukt så lang tid på å endre mening. Vil du virkelig forsøke å følge stien til en superhelt, og aldri ofre en eneste brikke eller drepe en eneste fiende?

Mentalt utslitt vendte Harry oppmerksomheten bort fra dilemmaet et øyeblikk, og åpnet nok en gang øynene for å skue nattas hemisfære, som ikke krevde noen av­gjø­rel­ser fra hans side.

I utkanten av synsfeltet hans, den bleke, hvite halvmånen, med det synlige lyset som hadde forlatt månen for et og et kvart sekund siden, rundt 375 000 kilometer vekk fra jorda.

Over og til siden, Stella Polaris, Nordstjernen; den første stjernen Harry hadde lært å iden­ti­fi­sere på himmelen, ved å følge kanten av Karlsvogna. Det var i virkeligheten et system med fem stjerner med en briljant sentral supergigant, 434 lysår fra jorda. Det var den første ‘stjernen’ Harry hadde lært navnet på av sin far, for så lenge siden at han ikke hadde kunnet gjette hvor gammel han hadde vært.

Den uklare tåka som var Melkeveien, så mange milliarder fjerne stjerner at de ble en uklar elv, formen til den flate spiralgalaksen som strakte seg over en distanse på 100 000 lysår. Hvis Harry hadde følt noen form for undring den første gangen han hadde blitt for­talt det, så hadde han vært så ung at han nå ikke klarte å huske det, ettersom årene hadde gått.

I sentrum av Andromeda-konstellasjonen var stjernen Andromeda, som i vir­ke­lig­het­en var Andromeda-galaksen. Den nærmeste galaksen til Melkeveien, 2,4 millioner lysår unna, som var estimert til å inneholde en billion stjerner.

Slike numre fikk ‘uendelig’ til å blekne i sammenlikning, fordi begrepet ‘uendelig’ var tomt og hadde ingen spesielle kjennetegn. Det å tenke seg at stjernene var ‘uendelig’ langt borte var langt mindre skremmende enn å forsøke å regne ut hva 2,4 millioner lysår var i meter. 2,4 millioner lysår, ganger 31 millioner sekunder i et år, ganger et foton som beveger seg 300 000 000 meter per sekund …

Det var merkelig å tenke seg at slike distanser kanskje ikke var uoppnåelig langt borte. Magi var løs i universet, med slike ting som tidsvendere og sopelimer. Hadde noen troll­mann noensinne forsøkt å måle hastigheten til en flyttnøkkel, eller en føniks?

Og den menneskelige forståelse av magi kunne ikke på noen måte være i nærheten av de underliggende lovene. Hva kunne du være i stand til å gjøre med magi hvis du virkelig forsto den?

For et år siden hadde pappa reist til National University i Canberra, Australia, til en kon­­feranse der han var invitert til å være foredragsholder; og han hadde tatt med seg mamma og Harry. Og alle sammen hadde besøkt Australias nasjonalmuseum, fordi, hadde det vist seg, det var i bunn og grunn ikke noe annet å gjøre i Canberra. Glass­mon­tre­ne hadde vist fram steinkastere som var laget av australske aboriginer – de så ut som store skohorn av tre, men jevnet til og skrapt ut og ornamentert med metodisk grun­dig­het. På de 40 000 årene siden anatomisk moderne mennesker hadde migrert til Australia fra Asia hadde ingen funnet opp bue og pil. Det fikk deg virkelig til å beundre hvor ikke-åpen­bar ideen med framskritt var. Hvorfor ville du i det hele tatt tenke på ‘oppfinnelse’ som noe viktig, hvis alle heltemodige fortellinger i din kjente historie handlet om store krigere og forsvarere istedenfor om Thomas Alva Edison? Hvordan kunne noen ha mis­tenkt, der de skar ut en steinkaster med flid og møye, at menneskelige vesener en dag ville finne opp rakettdrevne fartøyer og energi fra atomkraft?

Kunne du ha sett opp på himmelen, mot solas klare lys, og dedusert at universet inne­holdt kraftkilder som var større enn bare ild? Ville du ha innsett at hvis de grunn­leg­gen­de fysiske lovene tillot det, så ville menneskene en dag bruke samme energikilde som sola? Selv om ingenting du kunne forestille deg å gjøre med steinkastere eller vevde punger – ikke noe løpsmønster over savannen, og ingenting du kunne oppnå ved å jakte på dyr – kunne få til noe slikt selv i fantasien?

Det var ikke som om dagens gomper hadde kommet noe i nærheten av grensene for hva gompefysikk sa var mulig. Og allikevel, på samme måte som jegere og sankere som var konseptuelt knyttet til sine steinkastere, så levde de fleste gomper i en verden de­fi­nert av grensene for hva du kunne gjøre med biler og telefoner. Selv om gompefysikk eks­plisitt tillot muligheter som molekylær nanoteknologi eller Penrose-prosessen for å hente ut energi fra sorte hull, så flyttet folk flest den informasjonen over i samme del av hjernen som lagret eventyr og historiebøker, et trygt stykke unna deres personlige rea­li­tet: Langt, langt borte, for lenge, lenge siden … Ingen overraskelse, altså, at troll­manns­ver­denen levde i et konseptuelt univers begrenset av – ikke bare magiens fundamentale lover, som ingen ikke en gang kjente – men bare av de overfladiske reglene til kjente formler og fortryllelser. Du kunne ikke observere måten magi ble praktisert på i dag og ikke bli minnet om Australias nasjonalmuseum, med en gang du innså hva du så på. Selv om Harrys første gjetninger hadde vært feil, så var det på den ene eller andre måten uten­ke­lig at de fundamentale lovene i universet inneholdt et spesialtilfelle som forutsatte at men­neskelige lepper uttalte frasen ‘Vingardium Leviosa’. Og selv denne grunnleggende fam­­lingen innen magi var nok til å gjøre ting som gompefysikk sa skulle være for alltid umulig: tidsvenderen, vann skapt ut av ingenting med Aquamenti. Hva var de ultimate mul­­ighetene for oppfinnelse, hvis de underliggende lovene i universet tillot en elle­ve­åring med en pinne å bryte nesten alle begrensninger i gompeversjonen av fysikk?

Som jegere og samlere som forsøkte å titte opp på sola, og gjette at universet måtte være skapt på en måte som tillot kjernekraft …

Det fikk deg til å lure på om kanskje tjue tusen millioner millioner millioner meter kanskje ikke var så langt, når alt kom til alt.

Det var et trinn videre fra Abstrakt Tenkende Harry som han kunne ta, hvis han hadde nok tid til å samle tankene og var i de riktige omgivelsene; noe utenfor Abstrakt Ten­kende Harry, siden det var utenfor Harry Her Og Nå. Ved å titte opp på stjernene kunne du forsøke å forestille deg hva de fjerne etterkommerne etter menneskeheten ville tenke om dilemmaet ditt – om hundre millioner år, når stjernene ville ha spunnet gjen­nom kjempestore galaktiske bevegelser fram til helt nye posisjoner, hvert kjent stjer­ne­bil­de oppløst og spredt. Det var et elementært teorem om sannsynlighet som sa at hvis du visste hva svaret ville bli etter å få hentet inn framtidige bevis, så burde du adoptere det svaret med en gang. Hvis du visste destinasjonen din, så var du allerede der. Og ved analogi, om enn ikke helt ved teorem, – hvis du kunne gjette hva etterkommerne av men­­neskeheten ville tenke om noe, så burde du sette i gang og adoptere den tenkemåten som din egen.

Fra den synsvinkelen virket ideen om å drepe to tredjedeler av Heksingating mye mindre appellerende enn den hadde gjort for et par timer siden. Selv om du måtte gjøre det, selv om du visste som et ugjendrivelig faktum at det ville være det beste for det magiske Storbritannia og at hele den framtidige historien ville se verre ut hvis du ikke gjorde det … selv som en nødvendighet ville døden til tenkende vesener være en tragedie. Nok et element i jordas sorger; Den Eldgamle Jorda der alt hadde startet, en gang, langt, langt borte, for lenge, lenge siden.

Han er ikke som Grindelwald. Det er ikke noe menneskelig igjen i ham. Ham må du øde­legge. Spar ditt raseri til dette, og dette alene –

Harry ristet lett på hodet, og stjernene ble litt vridd i synsfeltet, der han lå på stein­gul­vet og tittet oppover og utover og framover i tid. Selv hvis Humlesnurr hadde rett, og den virkelige fienden var fullstendig gal og ond … om et hundre millioner år ville den orga­niske livsformen kjent som fyrst Voldemort sannsynligvis ikke se så mye annerledes ut enn alle de andre villfarne barna på Den Gamle Jorda. Uansett hva fyrst Voldemort hadde gjort mot seg selv, hva nå enn det var for mørke ritualer som virket så forferdelig ugjen­kallelige på det som bare var en menneskelig skala, så ville det ikke være utenfor hel­bredelse til teknologien som ville eksistere om hundre millioner år. Å drepe ham, selv om du måtte gjøre det for å redde andres liv, ville bare være nok et dødsfall for framtid­ige tenkende vesener å bli trist av. Hvordan kunne du titte opp på stjernene og tro noe annet?

Harry stirret opp på Evighetens blinkende lys og grublet over hva barnas barnebarns bar­nebarn ville tenke om det Humlesnurr hadde kanskje-gjort mot Narsissa.

Men selv om du forsøkte å formulere spørsmålet på den måten, å spørre om hva men­nes­kehetens etterfølgere ville tenke, så trakk du allikevel bare på din egen kunnskap, og ikke deres. Svaret ville fremdeles komme fra et sted inne i deg selv, og det kunne frem­de­les være feil. Hvis du ikke kjente den hundrede desimalen til pi selv, så visste du ikke hvordan barnas barnebarns barnebarn ville kalkulere det, uansett hvor trivielt et faktum det måtte være.

---

Sakte – han hadde ligget der og sett på stjernene lengre enn han hadde planlagt – satte Harry seg opp fra bakken. Han dyttet seg opp på føttene, til tross for at musklene pro­test­erte; så gikk han over til kanten av steinplattformen på det høyeste punktet på Ravn­klo-tårnet. Steinrekkverket rundt plattformen var ikke høyt, ikke høyt nok til å være trygt. De var snarere markører enn et rekkverk. Harry gikk ikke altfor nærme kanten; det var ikke noe poeng i å ta sjanser. Da han tittet ned på Galtvorts marker nedenunder følte han forutsigbart svimmelhet, den boblende påvirkningen kalt vertigo. Hjernen hans var i alarmberedskap, virket det som, fordi bakken nedenunder var så langt borte. Den kunne være hele 50 meter unna.

Poenget her, så det ut til, var at ting måtte være utrolig nærme før hjernen din kunne forstå dem godt nok til å føle frykt.

Det var en sjelden hjerne som kunne ha sterke følelser om noe, hvis det ikke var nært i rom, nært i tid, for hånda, lett å gripe …

Før hadde Harry sett for seg at det å reise til Azkaban ville kreve planlegging og sam­arbeid med en voksen medhjelper. Flyttnøkler, sopelimer, formler for usynlighet. En eller annen måte å komme seg ned til de nederste nivåene på uten at svartspanerne la merke til det, så han kunne grave seg fram til den sentrale gropen der dødens skygger ventet.

Og det hadde vært nok til å utsette planen til en gang i framtida, trygt adskilt fra her og nå.

Han hadde ikke innsett før i dag at det kanskje var så enkelt som å finne Vulkan og si til føniksen at tida var inne.

Minner kom til overflaten igjen; minner som Harry ikke klarte å glemme for lang tid av gangen. Skjønt steinen under føttene hans ikke var glatt som metall, skjønt den må­ne­lyse himmelen strakk seg rundt hele synsfeltet hans; på en eller annen måte var det svært lett å forestille seg at han var fanget i en lang metallkorridor svakt opplyst av oransje lys.

Natta var stille, stille nok til at minner var klart hørbare.

Nei, jeg mente det ikke, vær så snill, ikke dø!

Nei, jeg mente det ikke, vær så snill, ikke dø!

Ikke ta det bort, ikke ikke ikke –

Verden ble slørete, og Harry tørket øynene med kutteermet.

Hvis Hermine hadde vært den som var bak den døra –

Hvis Hermine hadde blitt plassert i Azkaban, så ville Harry ha tilkalt føniksen og dratt ditt og brent vekk hver eneste desperant, og det ville ikke ha gjort et fnugg av for­skjell hvor mye galskap det var eller hva annet han ønsket å gjøre med livet sitt. Det var bare – det var – det var bare slik det var.

Og den kvinnen som var bak den døra – var det ikke noen, et sted, som holdt henne for verdifull? Var det ikke bare Harrys avstand fra hennes liv som forhindret hjernen hans fra å drive ham til Azkaban for å redde henne uansett hva som skjedde? Hva ville kreves for å overtale ham? Ville han ha trengt å kjenne ansiktet hennes? Navnet? Fa­vo­ritt­far­gen hennes? Ville han ha kjent en ustoppelig trang til å dra til Azkaban for å redde Tracey Davidsen? Ville han måttet dra dit for å redde professor McSnurp? Mamma og pappa – der var det ikke en gang noe spørsmål. Og den kvinnen hadde sagt at hun var noens mor. Hvor mange mennesker hadde ønsket at de hadde kraft nok til å knuse Az­ka­ban? Hvor mange fanger i Azkaban drømte hver natt om en slik mirakuløs redning?

Ingen. Det er en lykkelig tanke.

Kanskje han skulle legge Azkaban i grus. Alt han trengte å gjøre var å finne Vulkan og for­telle den at tida var inne. Visualisere senteret i desperantenes grop, slik han hadde sett den fra sopelimen; og bedt føniksen om å flytte ham dit. Kaste den sanne skyts­ver­ge­for­melen på kloss hold og til skjærsilden med alt som skjedde etterpå.

Alt han trengte å gjøre var å finne Vulkan.

Kanskje det var så lett som å tenke på flammen, tilkalle ildfuglen i hjertet –

En stjerne blinket klart i natta.

Før Harrys øyne hadde hoppet i en refleksbevegelse øvd opp på å observere me­te­or­sver­mer, var en annen del av ham overrasket over at det astronomiske fenomenet frem­de­les var der; en fjern stjerne som sakte og tydelig økte i lysstyrke. Et øyeblikk var Harry for­bløffet og lurte på om han så, ikke en meteor, men en nova eller en supernova – kunne du se at de ble sterkere på denne måten? Var den innledende fasen i en nova ment å ha den guloransje fargen?

Så beveget den nye stjernen seg igjen; den så ut til å vokse i tillegg til å lyse sterkere. Plut­selig så den nærmere ut, ikke lenger så langt unna at avstand ble meningsløst. Som om det du trodde var en stjerne viste seg å være et fly, en lys skikkelse med en form du faktisk kunne se …

… nei, ikke et fly …

Harry innså hva det var, og oppdagelsen spredte seg ut fra Harrys bryst i en bølge av prik­king, svette som ventet på å piple fram.

… en fugl.

Et gjennomtrengende skrik i natta, som ga ekko fra Galtvorts tak.

Vesenet som ankom hadde en hale av ild bak seg der det fløy, det ga fra seg gylne flam­mer lik gnister fra fjærene der de mektige vingene slo og slo igjen. Selv der den sveipet opp i en stor kurve for å sveve et kort stykke vekk fra Harry, selv da flammene som omga ferden dens ble svakere, så virket ikke vesenet selv mindre lyssterkt, mindre klart; som om en usett sol skinte på det og lyste det opp.

Store, skinnende vinger, røde som en solnedgang, og øyne som lysende perler, som brant med gyllen flamme og vilje.

Føniksens nebb åpnet seg, og det kom et høyt kra! som Harry forsto som om det hadde vært et uttalt ord:

KOM!

Uten en bevisst tanke snublet gutten bakover fra kanten av taket, med øynene frem­de­les låst på føniksen; hele kroppen hans anspent og skjelvende, knyttnevene hans åpnet og strammet seg ved siden hans; han gikk bakover, gikk bort.

Føniksen skrek igjen; en desperat, bedende lyd. Det ble ikke overført som ord denne gangen, men det kom fram som følelser, et ekko av alt Harry noensinne hadde følt om Az­kaban og all fristelse til å handle, til å bare gjøre noe med det, det desperate ønsket om å gjøre noe nå og ikke utsette det lenger, alt uttalt i skriket fra en fugl.

La oss dra. Tida er inne. Stemmen som snakket kom fra Harrys indre, ikke fra fø­niks­en; fra så dypt inne i ham at det ikke kunne gis et separat navn som ‘Griffing-siden’.

Alt han trengte å gjøre var å ta et skritt fram og berøre føniksens klør, og den ville føre ham dit han trengte å være, dit han ofte tenkte at han burde være, nede i Azkabans sentrale grop. Harry kunne se stedet for seg i sinnet sitt, det skinte med utrolig klarhet, bildet av ham selv som plutselig smilte i glad visshet idet han kastet av seg all frykt og valgte –

«Men jeg –» hvisket Harry, uten å være klar over hvilke lyder som kom ut av munnen hans. Harry løftet sine skjelvende hender mot øynene der tårer hadde sprunget ut, mens fø­niksen svevde foran ham med store vingeslag. «Men jeg – det er andre mennesker jeg også trenger å redde, andre ting jeg må gjøre –»

Ildfuglen ga fra seg et gjennomtrengende skrik, og gutten skvatt bakover som om han mottok et slag. Det var ikke en kommando, det var ikke en innvending, det var kunn­skapen –

Korridorene svakt opplyst av oransje lys.

Det føltes som en strammende tvang i Harrys bryst, begjæret etter å bare gjøre det og bli ferdig med det. Han ville kanskje komme til å dø, men hvis han ikke døde ville han kunne føle seg ren igjen. Ha prinsipper som var mer enn unnskyldninger for å ikke handle. Det var hans liv. Hans å bruke, hvis han valgte det. Han kunne gjøre det når som helst han ønsket …

… hvis han ikke var en god person.

---

Gutten sto der på toppen av taket, hans egne øyne låst til to punkter av ild. Stjernene hadde kanskje hatt tid til å flytte seg innenfor sine stjernebilder mens han sto der, og var i pine over denne avgjørelsen …

… som ikke …

… ville endre seg.

Guttens blikk flakket en enkelt gang opp til stjernene over; og så tittet han på fø­niks­en.

«Ikke ennå,» sa gutten med knapt hørbar stemme. «Ikke ennå. Det er for mye annet jeg må gjøre. Vær så snill å komme tilbake senere, når jeg har funnet andre som kan kaste den sanne skytsvergen – om seks måneder, kanskje –»

Uten ord, uten lyd omringet en sfære av ild fuglens form, den spraket og brant med hvite og karmosinrøde tunger som om den mente å fortære det som lå innenfor; og da ilden spredte seg og etterlot grå røyk, var det ikke lenger noen føniks der.

På toppen av Ravnklo-tårnet var det stillhet. Gutten senket gradvis hendene ned fra ørene, en bevegelse kun pauset for å tørke de våte kinnene.

Sakte snudde gutten seg –

Så skrek han ut og hoppet bakover og falt nesten ned fra Ravnklo-tårnet; skjønt et slikt feilsteg ville knapt ha betydd noe, med den andre trollmannen som sto der.

«Og slik ble det avgjort,» sa Albus Humlesnurr, med en nesten hviskende stemme. «Slik ble det avgjort.» Vulkan var på skulderen hans, og stirret mot der den andre fø­niks­en hadde vært, med et fugleblikk som var umulig å tolke.

«Hva gjør du her?»

«Ah?» sa den eldgamle mannen som sto på takplattformens motsatte hjørne. «Jeg følte nær­været til et vesen som Galtvort ikke kjente, og kom for å se etter, selvsagt.» Sakte kom den gamle trollmannens skjelvende hånd opp for å ta av halvmånebrillene, den andre hånda tørket øynene og panna med kutteermet. «Jeg våget – våget ikke å snakke – jeg visste, jeg visste at dette valget, mer enn noe annet valg, måtte være ditt eget –»

En merkelig forståelse begynte å fylle Harry, det boblet opp i ham som en syk følelse i magen.

«At alt avhang av dette,» sa Albus Humlesnurr, fremdeles nesten hviskende, «så mye visste jeg. Men hvilket valg som førte inn i mørket, det kunne jeg ikke forutse. I det minste var valget ditt eget.»

«Jeg har ikke –» sa Harry, og så stoppet stemmen hans.

En forferdelig hypotese, som raskt økte i sannsynlighet …

«Føniksen kommer,» sa den gamle trollmannen. «Til de som vil kjempe, til de som vil handle selv om det koster dem livet; til dem kommer føniksen. Fønikser er ikke vise, Harry, de har ingen måte å vurdere oss på, dømme oss, utenom det å være vitne til valget. Jeg trodde jeg gikk til min død da føniksen tok meg med for å slåss mot Grin­del­wald. Jeg visste ikke at Vulkan ville gi meg næring, og helbrede meg, og holde seg ved min side –» Den gamle trollmannens stemme skalv et øyeblikk. «Man snakker ikke om det – du burde innse, Harry, hvorfor man aldri snakker om det – hvis en visste, så kunne ikke føniksen dømme. Men til deg, Harry, kan jeg si det nå, for føniksen kommer bare én gang.»

Den gamle trollmannen gikk over Ravnklo-tårnets topp til dit en gutt sto som grodd fast i begynnende redsel, i begynnende og total redsel.

I min duell mot Grindelwald kunne jeg ikke vinne, bare kjempe mot ham i mange, lange timer før han falt om av utmattelse, og jeg ville ha tatt min død av den kampen i etterkant dersom det ikke var for Vulkan –

Harry visste ikke en gang at han snakket, før hviskingen hadde unnsluppet ham –

«Så jeg kunne ha –»

«Kunne du?» sa den eldgamle trollmannen, med en stemme som hørtes langt eldre ut enn hans vanlige tonefall. «Tre ganger, nå, har en føniks kommet til en av mine elever. En sendte sin vekk, og sorgen ved handlingen knuste henne, tror jeg. Og den siste var en slektning av din unge venn Lavendel Bruun, og han –» Den gamle trollmannens stemme sprakk opp. «Han kom aldri tilbake, gjorde stakkars John, og han reddet ingen av de han tenkte å redde. Det er sagt, blant de få kyndige i fønikslære, at ikke en av fire kommer tilbake fra sin prøvelse. Og selv om du ville ha overlevd – for det livet du må leve, Harry Jakob Potter-Eving-Vernes – de valgene du må ta, og de veiene du må gå – å alltid høre føniksens skrik – hvem kan si at det ikke ville ha gjort deg gal?» Den gamle troll­mannen løftet kutteermet igjen, og tørket ansiktet nok en gang. «Jeg hadde større glede av Vulkans nærvær i de lange dagene før jeg kjempet mot Voldemort.»

Det virket ikke som om gutten hørte etter, hele oppmerksomheten hans var rettet mot den rødgylne fuglen på den eldgamle trollmannens skulder. «Vulkan?» sa gutten med skjelvende stemme. «Hvorfor vil du ikke se på meg, Vulkan?»

Vulkan vred på hodet for å titte nysgjerrig på gutten, så snudde den seg tilbake og fort­satte å stirre på sin herre.

«Se?» sa den gamle trollmannen. «Han avviser deg ikke. Vulkan er kanskje ikke in­te­res­sert i deg helt på den måten, nå lenger; og han vet –» trollmannen smilte skrått, «– at du ikke akkurat er lojal mot mesteren hans. Men en som føniksen i det hele tatt kommer til – kan ikke være en som en annen føniks kan mislike.» Trollmannens stemme ble hvis­ken­de igjen. «Det ble aldri sett en fugl på Gudrik Griffings skulder. Skjønt det ikke er skrevet ned selv i hans hemmelige notater, så tror jeg han må ha sent vekk sin føniks, før han valgte rødt og gull som sine farger. Kanskje skyldfølelsen fikk ham til å gå lengre enn han ville ha turt ellers. Eller kanskje det lærte ham ydmykhet, og respekt for men­nes­kelig skrøpelighet, og feil …» Trollmannen bøyde hodet. «I sannhet vet jeg ikke hvorvidt ditt valg var klokt. I sannhet vet jeg ikke om det var det rette å gjøre, eller om det var feil. Hvis jeg visste, Harry, så ville jeg ha sagt det. Men jeg –» Humlesnurrs stemme sprakk opp. «Jeg er ikke noe annet enn en tåpelig ung gutt som har blitt en tåpelig gammel mann, og jeg har ingen visdom.»

Harry kunne ikke puste, kvalmen virket som om den fylte hele kroppen hans, og rant over; magen var låst fast. Han var plutselig og skrekkelig sikker på at han hadde feilet, i en endelig betydning feilet, feilet her og nå, akkurat i kveld –

Gutten virvlet rundt og sprang mot kanten av taket. «Kom tilbake!» Stemmen hans sprakk, og økte til et hyl. «Kom tilbake!»

---

Endelig etterspill:

Hun våknet med et gisp av skrekk, hun våknet med et uartikulert skrik på leppene, og ingen ord kom fram; hun kunne ikke forstå hva hun hadde sett, hun kunne ikke forstå hva hun hadde sett –

«Hva er klokka?» hvisket hun.

Hennes juvelprydede vekkerklokke av gull hvisket tilbake, «Rundt elleve på kvelden. Fort­sett å sove.»

Lakenet hennes var dryppende vått av svette, nattkjolen var våt av svette; hun hentet fram tryllestaven fra der den lå ved siden av puta og renset seg litt før hun forsøkte å få sove igjen, og klarte det til slutt.

Rakel Rummelfiold falt i søvn igjen.

I Den forbudte skogen var det en kentaur som var blitt vekket av en navnløs tanke. Han studerte nattehimmelen en stund, men fant bare spørsmål der, og ingen svar; og etter å ha bøyd og brettet en rekke bein falt Firenze i søvn igjen.

I de fjerne land i det magiske Asia var det en eldgammel heks ved navn Fan Tong som van­ligvis sov seg gjennom de endeløse dagene, som fortalte sin bekymrede sønnesønns sønn at hun hadde det bra, det var bare et mareritt, og så fortsatte hun å sove.

I et land der gompefødte ikke mottok noen form for brev var det et jentebarn, for ung til å ha fått et eget navn, som ble vugget i armene til sin irriterte men elskende mor helt til hun stoppet å gråte og falt i søvn igjen.

Ingen av dem sov godt.