Kort tid etterpå banket det nok en gang på døra til lagerrommet.
«Hvis du faktisk bryr deg om min mentale helse,» sa gutten uten å se opp, «så vil du gå bort, la meg være i fred, og vente på at jeg kommer ned til middag. Dette er ikke hjelpsomt.»
Døra åpnet seg, og den som hadde ventet på utsiden kom inn.
«Seriøst?» sa gutten flatt.
Døra lukket og låste seg bak Severus Slur.
Galtvorts eliksirmester oppførte seg ikke med sin vanlige arroganse, og hadde heller ikke den ufølsomme maska han vanligvis hadde på rektors kontor; blikket var merkelig, mens han så ned på gutten som voktet den døra; tankene umulig å lese.
«Jeg kan heller ikke forestille meg hva viserektor tenker på,» sa Galtvorts eliksirmester. «Med mindre det er meningen at jeg skal fungere som en advarsel om hvor du vil ende opp, hvis du bestemmer deg for å ta hele skylden for hennes død selv.»
Gutten presset leppene sine sammen. «Greit. La oss bare hoppe til slutten av denne konversasjonen. Du vinner, professor Slur. Jeg går med på at du var mer ansvarlig for Lilly Potters død enn jeg var ansvarlig for Hermine Grangs død, og at min skyld ikke kan sammenliknes med din skyld. Og så vil jeg be deg om å gå, og du kan si til dem at det sannsynligvis er best om jeg får være alene en stund. Er vi ferdige?»
«Nesten,» sa eliksirmesteren. «Jeg er den som la lapper under frøken Grangs pute, og lot henne få vite hvor hun ville finne de mobbesituasjonene hun blandet seg opp i.»
Gutten reagerte ikke på dette i det hele tatt. Til slutt snakket han. «Fordi du misliker bøller.»
«Ikke bare derfor.» I eliksirmesterens stemme kunne det anes smerte; en tone som hørtes fremmed ut; det var vanskelig å se for seg at dette var den samme syrlige stemmen som instruerte barn om å ikke røre en gang til ellers ville de få håndleddene sprengt vekk. «Jeg burde ha innsett det … svært mye tidligere, antar jeg, og allikevel så jeg det ikke i det hele tatt, siden jeg var fullstendig opptatt av meg selv. Det at jeg ble plassert som husstyrer for Smygard … det innebar at Albus Humlesnurr hadde fullstendig oppgitt håpet om at hus Smygard kunne hjelpes. Jeg er sikker på at Humlesnurr må ha forsøkt, jeg kan ikke se for meg at han ikke forsøkte, da han først fikk ansvaret for Galtvort. Det må ha vært et alvorlig slag for ham da, etter det, så mye av Smygard besvarte Den mørke herrens tilkalling … han ville ikke ha plassert meg i ledelsen for det huset, og la meg handle slik jeg gjorde, med mindre han hadde mistet alt håp.» Eliksirmesterens skuldre sank under den flekkete, skitne kutten. «Men du og frøken Grang forsøkte å gjøre noe, og dere to hadde til og med klart å påvirke herr Malfang og frøken Grønbek, og kanskje de to kunne ha utgjort eksempler på hvordan ting kunne gjøres annerledes … Jeg antar at jeg var en tåpe som håpet på det. Rektor vet ikke hva jeg har gjort, og jeg vil be deg om å ikke fortelle ham det.»
«Hvorfor forteller du meg dette?»
«Fordi saker og ting har blitt altfor alvorlige til å ikke fortelle det.» Severus Slurs lepper vred seg. «Jeg har sett nok katastrofal plotting, i min tjeneste som husstyrer for Smygard, til å vite hvordan det av og til ender opp. Hvis, i framtida, det blir kastet lys over disse tingene – så har jeg i det minste fortalt deg dette, og såpass får du lov til å si videre.»
«Vidunderlig,» sa gutten. «Takk for å ha klargjort det. Var det alt?»
«Akter du å erklære at livet ditt nå er en ruin og at det ikke er noe annet igjen for deg enn hevnen?»
«Nei, jeg har fremdeles –» Gutten avbrøt setningen.
«Så er det svært få råd jeg kan gi deg,» sa Severus Slur.
Gutten nikket fjernt. «På vegne av Hermine; takk for at du hjalp henne mot bøllene. Hun ville fortalt deg at det var den rette tingen å gjøre. Og nå ville jeg sette svært stor pris på om du kunne be dem om å la meg være i fred.»
Eliksirmesteren snudde seg mot døra, og når ansiktet hans ikke var synlig, kom stemmen som en hvisking, «Jeg er virkelig lei meg for tapet ditt.»
Severus Slur forlot rommet.
Gutten stirret etter ham, og forsøkte å huske, så godt han klarte etter denne tida, ord som hadde blitt sagt en tid tidligere.
Bøkene dine forrådte deg, Potter. De fortalte deg ikke den ene tingen du trengte å vite. Du kan ikke lære fra bøker hvordan det er å miste den du elsker. Det er noe du aldri kan forstå uten å føle det selv.
Omtrent slik hadde det blitt sagt, tenkte gutten, hvis han husket det riktig.
Timer hadde passert i sykestuas lageravdeling med sin lukkede dør og en hvilende død kropp.
Harry fortsatte å stirre på tryllestaven, der den lå i fanget hans. På de små ripene og flekkene på de elleve tommene med kristtorn, småskader han aldri hadde sett nøye nok etter til å legge merke til tidligere. En rask mental kalkulasjon sa at det ikke var noen grunn til bekymring, siden hvis dette var seks eller syv måneders oppsamlet skade, så ville en standard livstid ikke slite staven helt ut. Der og da ville han sannsynligvis ha bekymret seg for om hans egen tidsvender ville blitt tatt fra ham hvis han bare hadde ropt ut åpent ‘Er det noen som har en tidsvender?’ i Storhallen, men det ville ha vært lett nok å planlegge på forhånd, etter lunsj, finne noen som kunne sende professor Pirrevimp en melding to timer tidligere og så ville professor Pirrevimp gått rett til Hermine, eller han kunne sendt ravne-skytsvergen sin, lenge før trollet var i nærheten av henne. Eller ville den alternative Harry allerede ha funnet ut at det var for sent – hørt om Hermines død etter lunsj og før han kunne kjøpe meldinger som ble sendt tilbake i tid? Kanskje en grunnleggende regel ved å jobbe med tidsreiser var å sørge for at du aldri risikerte å finne ut at du var for seint ute, hvis du ennå ikke hadde reist tilbake i tid. Nå var det et bittelite kjemisk brennemerke på tuppen av staven, sannsynligvis etter kontakt med syren som han hadde delvis transfigurert trollets hjerne til, men tryllestaven virket robust mot det å miste små mengder treverk. Konseptet at noe sånt som en ‘magisk stav’ skulle være nødvendig ble virkelig bare merkeligere jo mer du tenkte på det. Skjønt hvis formler alltid ble funnet opp på mystiske måter, nye ritualer ble skrapet ut som nye brytere på den ukjente maskinen, så var det kanskje slik at folk bare fortsatte å finne opp ritualer som involverte tryllestaver, akkurat slik de fant opp fraser som ‘Vingardium Leviosa’. Det virket virkelig som om magi burde være, på visse måter, nesten allmektig, og det ville definitivt være praktisk hvis Harry bare kunne forbigå hva det nå var for konseptuelle begrensninger som forhindret folk fra å finne opp formler som ‘Bare Fiks Alt For Alltid’, men på en eller annen måte var aldri ting så enkelt når det gjaldt magi. Harry tittet på den mekaniske klokka si igjen, men tida var fremdeles ikke inne.
Han hadde forsøkt å kaste skytsvergen, og planla å be skytsvergen sin om å dra til Hermine Grang. Bare i tilfelle alt var en løgn, en falskminneformel eller en av de hvem-vet-hvor-mange måtene som fantes for å få trollmenn til å lukke øynene og drømme. Bare i tilfelle den virkelige Hermine var i live og ble oppbevart et sted, til tross for at han følte livskraften hennes idet den forlot henne. Bare i tilfelle det var et liv etter døden, og den sanne skytsvergen kunne nå fram dit.
Men formelen hadde ikke fungert, så akkurat den testen hadde ikke framskaffet noe bevis, hvilket etterlot ham med det han hadde antatt på forhånd, som ikke var gunstig.
Tida gikk, og enda mer tid. Fra utsiden ville du bare ha sett en gutt, sittende, som stirret på tryllestaven sin med et fraværende blikk, og tittet på klokka si omtrent annenhvert minutt.
Døra til lagerrommet åpnet seg igjen.
Gutten som satt der tittet opp med et dødelig, frysende blikk.
Så sprakk guttens ansikt i fortvilelse, og han kom seg på beina.
«Harry,» sa mannen i helknappet formell skjorte med en vest kastet over. Stemmen hans var hes. «Harry, hva er det som skjer? Rektoren ved skolen din – han dukket opp i de der latterlige kuttene på kontoret mitt, og fortalte meg at Hermine Grang var død!»
Et øyeblikk senere fulgte en kvinne mannen inn i rommet; hun virket mindre forvirret enn mannen, mindre fortapt, og reddere.
«Pappa,» sa gutten tynt. «Mamma. Ja, hun er død. De fortalte dere ikke noe annet?»
«Nei! Harry, hva er det som foregår?»
Det ble en pause.
Gutten sank sammen mot veggen. «Jeg k-kan ikke, jeg kan ikke, jeg kan ikke gjøre dette.»
«Hva?»
«Jeg kan ikke late som om jeg er et lite barn. Jeg h-har bare ikke energi til det akkurat nå.»
«Harry,» sa kvinnen med sviktende stemme. «Harry –»
«Pappa, du vet de fantasy-bøkene der helten er nødt til å skjule alt for sine foreldre fordi de, de ville ikke ha forstått, de ville ha handlet idiotisk og kommet i veien for heltens handlinger? Det er en plottmekanisme, ikke sant, slik at helten må løse alt selv istedenfor å fortelle det til foreldrene sine. V-vær så snill å ikke være den plottmekanismen, pappa, og ikke du heller, mamma. Bare … bare ikke spill den rollen. Ikke vær de foreldrene som ikke vil forstå. I-ikke skrik til meg og gi meg foreldrekrav som jeg ikke kan følge. Fordi jeg har havnet midt oppi en temmelig stupid fantasy-historie, og nå er Hermine – jeg h-har bare ikke energi til å ta meg av det også.»
Sakte, som om lemmene hans var bare halvveis bevegelige, knelte mannen i den svarte vesten ned der Harry satt, slik at øynene hans var på høyde med sønnens. «Harry,» sa mannen. «Jeg er nødt til å få høre om alt som har skjedd, her og nå.»
Gutten pustet dypt, og svelget. «De f-forteller meg at Den mørke herren jeg overvant kanskje fremdeles er i live. Som om det ikke er p-plottet i hundre dustete bøker allerede, ikke sant? Så, det kan også hende at rektor ved skolen, som er verdens mest kraftfulle trollmann, har blitt sinnssyk. Og, og Hermine ble feilaktig beskyldt for et mordforsøk rett før det, ikke at noen har fortalt foreldrene om det, eller noe. Eleven som hun ble beskyldt for å forsøke å drepe var sønnen til Lucifus Malfang, som er den mektigste politikeren i det magiske Storbritannia, og brukte å være Den mørke herrens nestkommanderende. Stillingen som forsvarsprofessor ved denne skolen er forbannet, ingen varer noensinne lenger enn ett år; de har et ordtak som sier at forsvarsprofessoren alltid er mistenkt. I år er forsvarsprofessoren i hemmelighet en mysteriøs trollmann som satte seg opp mot Den mørke herren under siste krig og er kanskje eller kanskje ikke ond selv. Og eliksirmesteren har hatt kjærlighetssorg over Lilly Potter i årevis og står kanskje bak hele greia av en eller annen forskrudd psykologisk grunn.» Guttens lepper presset seg bittert sammen. «Det skulle være det meste av dette utrolig idiotiske plottet.»
Mannen, som hadde lyttet stille til alt dette, reiste seg opp. Han la en vennlig hånd på guttens skulder. «Det holder, Harry,» sa han. «Jeg har hørt nok. Vi forlater skolen med en gang og tar deg med oss.»
Kvinnen så på gutten; ansiktet hennes stilte et spørsmål.
Gutten stirret tilbake på henne og nikket.
Kvinnens stemme var tynn da hun snakket. «De vil ikke la oss, Mikal.»
«De har ingen lovlig rett til å hindre oss –»
«Lovlig rett? Dere er gomper,» sa gutten. Et forvridd smil. «Dere har omtrent samme rettighetsnivå i det magiske Storbritannias rettsvesen som mus. Ingen trollmann kommer til å bry seg om noe argument du vil framføre om rett, om rettferdighet, de vil ikke engang bry seg om å lytte. Du har ingen kraft, ser du, ingen makt, så de trenger ikke å bry seg. Nei, mamma, jeg smiler ikke som dette fordi jeg er enig i politikken de fører mot gomper, jeg smiler fordi jeg er uenig i deres prinsipper overfor barn.»
«Så,» sa professor Mikal Vernes-Eving, fast, «vi skal se hva den virkelige regjeringen har å si om dette. Jeg kjenner en statsråd eller tre –»
«De kommer til å si, du er gal, ha en fin tur på lukket avdeling. Hvis, vel og merke, at departements-minnefikserne ikke rekker fram til deg først og endrer hukommelsen din. De gjør det ganske ofte mot gomper, har jeg skjønt. Jeg vil tro at de virkelige toppfolkene i vår regjering har fått til noen ganske hyggelige arrangementer for seg selv. Kanskje noen helbredende formler i ny og ne, hvis noen viktige får kreft.» Gutten smilte skjevt igjen. «Og slik er situasjonen, pappa, som mamma allerede har skjønt. De ville aldri ha ført dere hit eller fortalt dere noe, hvis det var en eneste ting dere kunne ha gjort med det.»
Mannens munn åpnet seg, men ingen ord kom ut, som om han hadde lest fra et manuskript som beskrev hva en bekymret forelder burde gjøre i denne typen situasjoner, og manuskriptet plutselig hadde kommet til et tomt kapittel.
«Harry,» sa kvinnen med sviktende stemme.
Gutten så på henne.
«Harry, har noe skjedd med deg? Du virker … annerledes …»
«Petunia!» sa mannen; tungen hans hadde tydeligvis begynt å fungere igjen. «Ikke si slike ting! Han er i en svært stresset situasjon, det er alt.»
«Vel, mamma, du skjønner –» Guttens stemme sprakk. «Er du sikker på at du ønsker alt dette på en gang, mamma?»
Kvinnen nikket, skjønt hun sa ikke noe.
«Jeg har … du husker at den der psykiateren på skolen mente jeg hadde et sinnemestringsproblem? Vel –» Gutten stoppet, og svelget. «Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare dette til deg, mamma. Det er noe magisk istedenfor. Sannsynligvis har det noe å gjøre med ting som skjedde den natta foreldrene mine døde. Jeg har … vel, jeg kalte det en mystisk mørk side og jeg vet at det høres ut som en spøk og jeg har sjekket det hos … hos en eldgammel, telepatisk, magisk hatt for å forsikre meg om at arret mitt ikke faktisk inneholdt Den mørke herrens ånd, og den sa at det var bare en person under hattebremmen dens, og jeg tror ikke at trollmenn har faktiske sjeler uansett siden de fremdeles kan bli utsatt for hjerneskade, men, bare –»
«Harry, ro ned!» sa mannen.
«– bare, bare uansett hva det er, så er det fremdeles virkelig, det er noe inni meg, det ga meg viljestyrke når ting gikk dårlig, jeg kunne møte alle vanskelige situasjoner så lenge jeg var sint, Slur, Humlesnurr, hele Heksingating, min mørke side var ikke redd for noe unntatt desperanter. Og jeg var ikke dum, jeg visste at det kanskje var en pris å betale for å bruke min mørke side og jeg var på utkikk for å se etter hva den prisen kunne vise seg å være. Den endret ikke magien min, det så ikke ut til at den forårsaket permanente endringer i mine verdivurderinger, den forsøkte ikke å skille meg fra vennene mine, eller noe sånt; så jeg fortsatte å bruke den hver gang jeg trengte den, og jeg fant ut altfor sent hva den virkelige prisen var –» Guttens stemme hadde nesten blitt hvisking. «Det fant jeg ut så sent som i dag … hver gang jeg bruker den mørke siden … så bruker den opp barndommen min. Jeg drepte den tingen som drepte Hermine. Og det var ikke min mørke side som gjorde det, det var meg. Åh, mamma, pappa, jeg beklager.»
En lang stillhet fulgte, fylt av lyden av knuste masker.
«Harry,» sa mannen og knelte ned igjen, «jeg trenger at du starter fra begynnelsen igjen og forklarer det hele, mye saktere.»
Gutten snakket.
Foreldrene lyttet.
En tid senere reiste faren seg opp.
Gutten tittet opp på ham, og skar en grimase i bitter forventning.
«Harry,» sa mannen, «Petunia og jeg skal få deg ut herfra så raskt som mulig –»
«Ikke gjør det,» sa gutten advarende. «Jeg mener det, pappa. Magidepartementet er ikke noe du kan ta opp kampen mot. Se for deg at de er skattevesenet eller noe annet som ikke tillater at deres dominanse blir utfordret. I det magiske Storbritannia får du bare lov til å huske det regjeringen synes du skal huske, og det å huske at magi eksisterer eller at du har en sønn som heter Harry er et privilegium, ikke en rettighet. Og hvis de gjør noe mot dere så ville jeg bli gal og gjøre hele Magidepartementet om til et kjempestort, flammende krater. Mamma, du vet hvordan dette fungerer, du er helt nødt til å hindre pappa i å forsøke noe dumt.»
«Og, sønn –» Mannen gned seg i tinningene. «Kanskje jeg ikke burde si dette akkurat nå … men er du sikker på at det du snakker om virkelig er en magisk mørk side, og ikke noe som er normalt for gutter på din alder?»
«Normalt,» sa gutten med kunstferdig tålmodighet. «Normalt på hvilken måte, mener du? Jeg kunne sjekke en gang til, men jeg er brukbart sikker på at det ikke sto noe om dette i Oppdragelse: En guide for foreldre. Min mørke side er ikke bare en følelsesmessig tilstand, den gjør meg smartere. I alle fall på noen måter. Du kan ikke bli smartere bare ved å late som.»
Mannen gned hodet igjen. «Vel … det er et bestemt velkjent fenomen der barn gjennomgår en biologisk prosess som av og til kan få dem til å bli sinte, og mørke, og bistre, og denne prosessen har også betydelig påvirkning på deres intelligens og deres høyde –»
Gutten sank tilbake mot veggen. «Nei, pappa, det er ikke det at jeg holder på å bli en tenåring. Jeg sjekket med hjernen min og den synes fremdeles at jenter er ekkelt. Men hvis det er det du har lyst til å late som, så er det greit for meg. Kanskje det er bedre for meg at du ikke tror på meg. Jeg bare –» Guttens stemme ble halvkvalt. «Jeg orket bare ikke å juge om det.»
«Ungdomstida fungerer ikke nødvendigvis som det der, Harry. Det kan fremdeles ta litt tid før du begynner å legge merke til jenter. Hvis, altså, du ikke har lagt merke til noen allere–» og mannen stoppet brått.
«Jeg likte ikke Hermine på den måten,» hvisket gutten. «Hvorfor skal alle alltid tenke at det må være det det handler om? Det viser lite respekt mot henne, å tenke at noen bare kunne like henne på den måten.»
Mannen svelget synlig. «Uansett, sønn, hold deg selv i trygghet mens vi forsøker å få deg ut herfra, er det forstått? Du får ikke lov til å begynne å tro at du har vendt deg til den mørke siden. Jeg vet at du har hatt, ah, det jeg pleide å kalle dine Ender Wiggins-øyeblikk –»
«Jeg tror at vi nå er kommet godt forbi Ender og over til Ender etter at krypene dreper Valentine.»
«Språk!» sa kvinnen, og så fløy hånda hennes opp for å dekke munnen hennes.
Gutten snakket trett. «Ikke den slags kryp, mamma. De er insektsliknende utenomjordiske vesener – samme det.»
«Harry, det er akkurat det jeg sier at du ikke bør tenke,» sa professor Vernes-Eving fast. «Du skal ikke starte å tro at du holder på å bli ond. Du skal ikke skade noen, ikke oppsøke situasjoner der du kan bli skadet, eller rote rundt med noen form for svart magi i det hele tatt, mens din mor og jeg jobber med å få deg ut fra denne situasjonen. Er det forstått, sønn?»
Gutten lukket øynene sine. «Det ville vært fantastiske råd, pappa, hvis jeg bare var i en tegneseriebok.»
«Harry –» begynte mannen.
«Politiet kan ikke gjøre det. Soldater kan ikke gjøre det. Den mest kraftfulle trollmannen i verden kunne ikke gjøre det, og han forsøkte. Det er ikke rettferdig mot uskyldige tilskuere å late som om du er Batman hvis du ikke faktisk kan beskytte alle under den koden. Og jeg har nettopp bevist at jeg ikke kan det.»
Svetteperler glinset på professor Mikal Vernes-Evings panne. «Nå skal du høre på meg. Uansett hva du har lest i bøker, så er det ikke meningen at du skal beskytte noen! Eller bli involvert i noe farlig! Absolutt ikke noe som er farlig i det hele tatt! Bare hold deg på trygg avstand fra alt mulig, all galskapen som foregår i dette galehuset, mens vi får deg ut herfra så fort vi overhodet kan!»
Gutten så undersøkende på sin far, deretter på sin mor. Så tittet han på klokka si igjen.
«Ypperlig poeng,» sa gutten.
Gutten marsjerte over til døra og rev den opp.
Døra fløy åpen med et smell som fikk Minerva til å skvette der hun sto, og før hun fikk tid til å tenke, marsjerte Harry Potter ut av rommet og glante stygt på henne.
«Du tok mine foreldre hit,» sa Gutten-som-overlevde. «Til Galtvort. Der Du-vet-hvem eller noen lusker omkring og har utpekt mine venner som mål. Nøyaktig hva var det du tenkte på?»
Hun svarte ikke at hun hadde tenkt på Harry som satt foran døra til lagerrommet som inneholdt Hermines kropp, og nektet å bevege seg.
«Hvem andre vet om dette?» forlangte Harry å få vite. «Har noen sett dem sammen med deg?»
«Rektor brakte dem hit –»
«Jeg vil ha dem vekk herfra umiddelbart før noen andre legger merke til dem, spesielt Du-vet-hvem, men det inkluderer også professor Krengle og professor Slur. Vennligst send skytsvergen din til rektor og fortell ham at han må sende det tilbake øyeblikkelig. Ikke nevn mine foreldre ved navn, eller omtal dem som personer, i tilfelle noen lytter.»
«Det skal være sikkert,» sa professor Vernes-Eving, og nikket samtykkende fra der han sto rett bak gutten, med Petunia et trinn bak seg. Hånda hans hvilte fast på Harrys skulder. «Vi snakker ferdig med sønnen vår når vi kommer hjem.»
«Et øyeblikk, er dere snille,» sa Minerva høflig tilbake. Hennes første forsøk på å kaste skytsvergeformelen feilet; hvilket var en ulempe ved den formelen under visse omstendigheter. Det var ikke den første gangen hun hadde gjort det slik, men det virket som om hun hadde blitt litt rusten –
Minerva stengte ned tanken og konsentrerte seg.
Da meldingen var sendt, snudde hun seg tilbake til professor Vernes-Eving. «Herr Vernes-Eving,» sa hun, «jeg er redd for at herr Potter er absolutt nødt til å forbli her på Galtvort skole –»
Innen Albus til sist kom fram, var det roping; gompemannen hadde gitt opp å være verdig. I det minste var det roping på den ene siden av diskusjonen. Minerva la ikke sjelen sin i det. Sannheten var at hun ikke kunne tro på ordene som kom ut av munnen hennes.
Harry Potter hadde forholdt seg stille gjennom dette, men da professoren snudde seg for å diskutere med rektor, snakket han igjen. «Ikke her,» sa Harry. «Du kan diskutere med ham overalt, men ikke på Galtvort, pappa. Mamma, vær så snill, sørg for at pappa ikke forsøker å gjøre noe som får ham opp i problemer med departementet.»
Mikal Vernes-Evings ansikt vred seg. Han snudde seg og så på Harry Potter. Da stemmen hans kom ut var den hes, og fulgt av tårer i øynene. «Sønn – hva er det du gjør?»
«Du vet svært godt hva det er jeg gjør,» sa Harry Potter. «Du leste alle de tegneseriebøkene lenge før du ga dem til meg. Jeg har vært igjennom en haug med dritt, modnet litt, og nå beskytter jeg slektningene mine. Faktisk så er det enda enklere enn det, du vet hva jeg gjør fordi du prøvde å gjøre det samme. Jeg sørger for å få de jeg er glade i bort fra Galtvort umiddelbart, det er det jeg gjør. Rektor, vennligst få dem ut herfra før Du-vet-hvem finner ut at de er her og bestemmer seg for å drepe dem.»
Mikal Vernes-Eving begynte på en panisk spurt mot Harry, og så stoppet all bevegelse mens gompemannen sto stivnet i et foroverbøyd sprang.
«Jeg beklager,» sa rektor stille. «Vi skal snakke mer om ikke lenge. Minerva, jeg var sammen med de andre da du sendte beskjeden, de venter på kontoret ditt.»
Rektor beveget seg framover som om han gled, til han sto midt mellom kvinnen og mannen som sto som frosne; og så var det et nytt flammeglimt.
Verden begynte å bevege seg igjen.
Minerva tittet på Harry.
Ingen ord kom til henne.
«Smart trekk, å få dem hit,» sa Harry Potter. «Skadet sannsynligvis forholdet vårt permanent. Alt jeg ønsket var å være i fred fram til middagstid, for svarte. Som,» gutten tittet på armbåndsuret, «er nå uansett. Jeg akter å ta farvel med Hermine alene, hvilket jeg lover vil ta mindre enn to minutter, og etter det skal jeg komme ut og gå for å spise noe slik jeg uansett ville ha gjort. Ikke forsøk å forstyrre meg i løpet av de to minuttene ellers kommer jeg til å klikke og forsøke å drepe noen, jeg mener det, professor.»
Gutten snudde seg og strenet inn i det lille rommet, og åpnet døra på motsatt side inn til der Hermine Grangs kropp ble oppbevart, og skred inn før hun kunne tenke på å si noe. Gjennom døråpningen så hun et glimt av et syn som hun visste at intet barn burde se –
Døra slamret igjen.
Hun hastet forover, uten å tenke.
Halvveis fram til døra klarte hun å stoppe seg selv.
Sinnet hennes beveget seg sakte, og det gjorde vondt, og den delen av henne som Harry Potter ville ha kalt bildet av en som fremmer streng disiplin formet livløst setninger som omhandlet upassende oppførsel hos barn. Resten av henne mente at det ikke var en god ide å la noe barn, selv Harry Potter, være alene i et rom med det blodige liket av sin beste venn. Men en handling som det å åpne døra, eller å utvise noen form for autoritet, virket ikke spesielt klokt. Det var ingen riktig ting å gjøre, og ingen riktige ting å si; eller hvis det fantes en riktig vei videre, så visste hun ikke om den.
Et og et halvt minutt passerte svært sakte.
Da døra åpnet seg igjen, virket det som om Harry hadde endret seg, som om det halvannet minuttet hadde foregått i løpet av flere livstider.
«Forsegl rommet,» sa Harry stille, «og la oss gå, professor McSnurp.»
Hun gikk bort til døra til lagerrommet. Hun klarte ikke helt å stoppe seg selv fra å se inn, og så det tørkede blodet, lakenet som dekket den nedre halvdelen, overkroppen som minnet om en voksdukke, og et glimt av Hermine Grangs lukkede øyne. Noe inni henne begynte å gråte igjen.
Hun lukket døra.
Fingrene hennes beveget seg på tryllestaven; munnen hennes framsa ord uten tanker bak; formler og vaktmagi for å forsegle rommet slik at ingen kunne komme inn.
«Professor McSnurp,» sa Harry med en merkelig stemme, som om det var noe han hadde lært seg utenat, «har du steinen? Den steinen som rektor ga meg? Jeg burde transfigurere den om til en juvel igjen, siden det viste seg at det var nyttig.»
Øynene hennes flyttet seg automatisk til ringen på Harrys venstre ringfinger, og merket seg tomheten i innfatningen der juvelen skulle ha vært. «Jeg skal nevne det for rektor,» svarte munnen hennes.
«Er det en vanlig taktikk, forresten?» sa Harry, fremdeles med merkelig stemme. «Å bære med seg noe stort som er transfigurert til noe lite, og bruke det som våpen? Eller er det en vanlig transfigurasjonsøvelse?»
Hun ristet fraværende på hodet.
«Vel, så la oss gå.»
«Jeg har –» stemmen hennes stoppet. «Jeg er redd for at jeg har noe annet jeg er nødt til å gjøre nå. Klarer du deg greit på egen hånd, og vil du love at du går rett til Storhallen og spiser noe, herr Potter?»
Gutten lovte (med unntak for eksepsjonelle og uforutsette omstendigheter, hvilket hun ikke hadde noen innsigelser mot) og gikk så ut av rommet.
Det som lå foran henne … ville ikke bli enklere, definitivt, og ville kanskje vise seg å være vanskeligere.
Minerva gikk raskt til kontoret; ikke sakte, fordi det ville være uhøflig og upassende.
Professor McSnurp åpnet kontordøra.
«Fru Grang,» sa stemmen hennes, «herr Grang, jeg er så forferdelig lei meg for –»