Selv idet Harry hadde løftet pistolen, hadde han visst at han gjorde en feil, frontaldelen av hjernen hans så det og forsøkte å stoppe hånda hans, men på en eller annen måte spredte ikke den kvalmende vissheten seg raskt nok til å forhindre at fingeren hans trykket på avtrekkeren –
Ekkoet av skuddene døde vekk inne på gravplassen.
Brøkdelen av sekundet før Harry trykket på avtrekkeren, hadde Voldemort kjørt tryllestaven sin nedover, og en bred mur av jord hadde skutt opp mot dem fra gravplassens bakke for å avskjære alle tre kulene.
Et øyeblikk senere flerret smerten i Harrys arr, en krypende følelse kom nær huden hans; og så ble Harrys pung, klær, pistol, alt utenom tryllestaven borte. Han sto der, naken, utenom tryllestaven som han fremdeles holdt i høyre hånd, og brillene som han hadde fortryllet til å sitte fast på nesa. Stålringen på hans venstre lillefinger var revet av hardt nok til å skrape vekk hud, og den tok den transfigurerte juvelen med seg.
«Det,» sa stemmen til Voldemort fra bakenfor jordveggen, «var fullstendig forutsigbart. Tror du virkelig at jeg ville ropt det høyt slik at du kunne høre det, hvis min udødelighet ble forstyrret? Virkelig, dumme barn? Senk tryllestaven din, ikke løft den på noe tidspunkt, ellers dør du på flekken.»
Harry svelget, og pekte tryllestaven sin nedover. «Du ville ha vært skuffet over meg,» sa Harry, med en stemme som nå var uvanlig lys, «hvis jeg ikke tok en mulighet som det, mener jeg.» Det var ikke tid til å tenke, og Harrys munn kjørte på autopilot for å forsøke å tilfredsstille onde overherrer som kanskje kunne ha faderlige følelser for deg og som du nettopp hadde feilet i å ta av dage.
Voldemort gikk rundt jordveggen, og smilte det forferdelige smilet som ga inntrykk av å inneholde for mange tenner. «Jeg lovte å ikke løfte min hånd eller tryllestav mot deg, barn, hvis du ikke løftet din hånd eller tryllestav mot meg.»
«Jeg brukte kuler,» sa Harry, fremdeles med lys stemme. «Det er ikke knyttnever eller formler.»
«Forbannelsen min ser det annerledes. Det er den puslespillbrikken du manglet. Trodde du at jeg ville la fredstilstanden mellom oss være et sjansespill? Før jeg skapte deg, kalte jeg ned en forbannelse på meg selv og på alle andre Tom Venstere som ville nedstamme fra meg. En forbannelse for å påtvinge at ingen av oss ville true den andres udødelighet, så lenge ingen av de andre gjorde noe forsøk på å angripe deg selv. Typisk for den tåpelige fiaskoen ser forbannelsen ut til å ha endt opp med å binde deg, men omfattet ikke spebarnet når selv’et var tapt.» En lav, dødelig klukklatter. «Men du forssøkte å gjøre sslutt på mitt ssanne liv der og da, dumme barn. Nå er forbannelssen løftet, og jeg vil kunne drepe deg når jeg måtte ønsske.»
«Jeg skjønner,» sa Harry. Han skjønte; det var grunnen til at Voldemort hadde fortalt ham om malacrux-systemet i første omgang, bare for å forberede det øyeblikket der Harry med vilje forsøkte å forstyrre udødeligheten hans. Harrys sinn kvernet febrilsk gjennom valgmuligheter, uten at noen virket spesielt nyttige. Pungen hans, klærne hans, Harry så i månelyset at alt sammen nå lå i en annen haug ved alteret, utenfor rekkevidde. «Og nå dreper du meg?» Harry hadde fremdeles tryllestaven sin, formodentlig fordi Den mørke herren ikke kunne kaste sin egen magi på den, eller på brillene hans, på grunn av disharmonien. Kaste min egen formel først? Nei, Voldemort bare kjører staven sin ned og lager et nytt skjold, så skyter han meg – hva annet finnes det? HVA ANNET?
«Fremdeles en tåpe. Hvis ingen flere saker gjensto mellom oss, ville jeg allerede ha drept deg.» Jordveggen smuldret opp ved en ny stavbevegelse, og Voldemort beveget seg mykt bakover mot haugen av gjenstander ved alteret. Den mørke herren strakk ut en hånd, og dagboka til Roger Bacon fløy mot ham. «Dette er, abssolutt, malacrux tilknyttet jente-barn, min forbedrede verssjon.» I den andre hånda dukket det opp et pergament. «Dette er ritual for å gjenopplive henne, hviss det må gjøress en gang til. Insstruksjonene er ærlige, ingen feller. Hussk at jente-barnss ånd ikke kan flyte fritt ssom et sspøkelse, Oppsstandelssessteinen er min malacrux, ikke henness. Ikke misst malacruxen henness, ellerss kan ånden henness bli fanget inne i den.» Voldemort bøyde seg ned plukket opp Harrys pung, og puttet både dagboka og pergamentet inn i den. «Hussk det, hviss noe går galt med det nesste som skal sskje.»
«Jeg forstår ikke hva som skjer,» sa Harry. Det var ingenting igjen. «Vær så snill å forklare det for meg.»
Den mørke herren betraktet nå Harry med et bistert uttrykk. «Da jente-barn døde, var i nærværet til sskolens sseersske, hørte profeti utssagt at du ville bli kilde til enorme ødeleggelsser. Du ville bli trusssel utenfor fantassiens grensser, forbi apokalypsse. Det er derfor jeg har gått sså langt for å gjøre om mitt mord på jente-barn, og holde det ugjort.»
«Er,» hva «er du sikker,» hva.
«Våger ikke å gi deg detaljer. Profeti jeg hørte om meg sselv førte til at jeg oppfylte den. Har ikke glemt den katasstrofen.» Voldemort trakk seg lenger tilbake fra Harry, røde, smale øyne var fiksert på Gutten-som-overlevde, pistolen stødig i venstre hånd. «Alt dette, alt jeg har gjort, er for å knusse den sskjebnen ved hver enesste mulige anledning. Hviss noen sskjebne gjør at jeg feiler i det ssom vil komme, idiot-barn av forutssagt ødeleggelsse, sså må du drepe deg sselv for å redde jente-barn. Ellerss vil alt du hevder å verdssette dø ved din hånd.»
«Jeg,» Harrys stemme steg en oktav, «Jeg,» enda en oktav, «Jeg ville virkelig, virkelig aldri gjøre det, seriøst!»
«Sstille, tossk. Forbli sstille til du får lov av meg til å ssi noe. Hold tryllesstaven din mot bakken, og ikke løft den hviss du ikke får beskjed. Ellerss dør du på flekken, og legg merke til at jeg ssa det på ormtunge.»
Et øyeblikk kunne ikke Harrys sinn behandle det han så på, og deretter så han at Voldemort holdt en menneskelig arm, avskåret nær skulderen; den virket altfor tynn, den armen.
Den mørke herren presset tryllestaven sin mot kjøttet over den avskårne armens albue, og fingrene vred på seg, vred på seg som om de var levende; i svakt månelys kunne Harry se et mørkere merke dukke opp på det kjøttet, rett over albuen.
Sekunder senere dukket den første hettekledte figuren opp inne på gravplassen med den ploppende lyden til en immivering. Et øyeblikk senere kom et nytt plopp, og så enda et.
De hettekledte figurene hadde hodeskallmasker i sølv, og månelyset flyktet fra kuttene under dem.
«Herre!» skrek en av de svarte kuttene, den tredje som hadde ankommet. Stemmen hadde en merkelig klang bak sølvmaska. «Herre – det har vært så lenge siden – vi hadde gitt opp håpet –»
«Stillhet!» ropte den høye stemmen til Den mørke fyrst Voldemort. Hvert spor av professor Krengle hadde nå forsvunnet fra den for-høye skikkelsen. «Pek tryllestaven din mot Gutten-som-overlevde, og hold øye med ham! Ikke bli distrahert, ikke av noe! Lamslå ham umiddelbart hvis han beveger seg, hvis han begynner å snakke!
Flere plopp. Mellom graver, bak et tre, i alle de skyggelagte områdene, kom det flere svarte kutter immiverende, alle med hetter og masker. Noen av stemmene utbrøt frydefulle tilrop, mange av dem hørtes heller tvungne ut; andre beveget seg fram som for å hilse sin store herre og mester. Voldemort ga dem alle den samme instruksjonen, bortsett fra at noen fikk ordre om å bruke martyriusforbannelsen på Harry Potter hvis han beveget seg, andre om å holde tilbake Gutten-som-overlevde hvis han beveget seg, andre bedt om å avfyre heksinger og forbannelser, og atter andre om å avbryte magien hans.
Trettisju plopp kom Harry til før det virket som om de svarte kuttene og hodeskallemaskene var ferdige med å ankomme.
Alle sammen holdt nå tryllestavene sine pekt rett mot Harry, plassert i en halvsirkel foran ham der de ikke havnet i hverandres skuddretning.
Harry fortsatte å holde tryllestaven rettet nedover, siden han hadde blitt fortalt at hvis han forsøkte å løfte den, ville han dø. Han forble stille, siden han hadde blitt fortalt at hvis han forsøkte å snakke, ville han dø. Han forsøkte å ikke skjelve i den fallende nattetemperaturen, for han var naken, og det begynte å bli kjøligere.
Vet du, sa den siste stemmen inne i Harry, håpets stemme, jeg synes dette begynner å se temmelig mørkt ut selv etter mine standarder.