Harry sto nå foran steingurgene som voktet rektors kontor. Han var blitt tilkalt dit av professor Schummel, blitt fortalt at det hastet, men gurgene åpnet seg ikke for ham.
Eksperimenter hadde vist at Steinen gjorde en transfigurasjon permanent hvert tredje minutt og femtifire sekunder, uavhengig av størrelsen på objektet som ble transfigurert. En enkelt gang, da han holdt De vises stein opp mot lyset av sin kraftigste lommelykt i et ellers mørkt skap, hadde Harry trodd han kunne se en rekke av små punkter inne i klumpen av dyprødt glass; men Harry hadde ikke vært i stand til å se det igjen, og nå mistenkte han at han hadde innbilt seg det. Steinen hadde ingen andre krefter etter det Harry kunne oppdage, og heller ikke reagerte den på noen forsøk på mentale kommandoer.
Harry hadde gitt seg selv fram til midt på dagen neste dag til å finne ut hvordan han kunne begynne å bruke Steinen uten at noen andre skulle lykkes i å ta den fra ham, mens han samtidig forsøkte å ikke tenke på hva som hendte fremdeles, hva som alltid hadde hendt.
Ti minutter forsinket kom Minerva McSnurp i rask gange. Armene hennes var fulle av papirer, og nok en gang bar hun Valghatten på hodet.
Gurgene, med en kort lyd av gnissende stein, bukket dypt for henne.
«Det nye passordet er ‘Midlertidighet’,» sa Minerva til gurgene, og de trådte til side. «Beklager, herr Potter, jeg ble forsinket –»
«Forstått.»
Minerva tok fatt på de lange spiraltrappene, klatret opp istedenfor å vente på å bli båret, og Harry fulgte bak henne.
«Vi skal ha et møte med Amelia Beining, sjef for Avdelingen for magisk justis; med Alastor Bister, som du har møtt; og med Bartemius Kroek, sjef for Avdelingen for internasjonalt magisamarbeid,» sa Minerva mens hun gikk oppover. «De er like mye Humlesnurrs arvinger som du eller jeg.»
«Hvordan – hvordan er det med Hermine?» Harry hadde ikke hatt en sjanse til å spørre før nå.
«Filius sa at hun lot til å være i sjokktilstand, hvilket ikke er overraskende, antar jeg. Hun spurte hvor du var, ble fortalt at du var på en rumpeldunkkamp, spurte hvor du virkelig var, og nektet å snakke med noen om hva som hadde skjedd før hun fikk lov til å snakke med deg. Hun ble ført til St. Mungos, der,» rektor hørtes nå lettere forstyrret ut, «en standard diagnoseformel kunne fortelle at frøken Grang var en enhjørning med ypperlig helse, bortsett fra at manen hennes trengte å kjemmes. Formler for å oppdage aktive magiske effekter har hver gang rapportert at hun er i en prosess der hun transformeres om til en annen form. Det var en Unevnelig som dukket opp før Filius, ah, fikk ham bort. Han utførte visse formler som han sannsynligvis ikke burde ha visst om, og erklærte at Hermines sjel var i topp stand, men minst en mil vekk fra kroppen hennes. På det tidspunktet ga seniorhelbrederne opp. Akkurat nå er hun i ei celle med rotter og fluer –»
«Hun er hva?»
«Åh, beklager, herr Potter, det er sjargong fra transfigurasjon. Frøken Grang er isolert i et kammer sammen med et bur med tamme rotter, og en boks med fluer som vil formere seg på en enkelt dag. Logikk antyder at hva slags mysterium som enn ligger bak hennes gjenopplivelse, så etterlot det et avtrykk som får helbredernes formler til å svare i hytt og pine. Men hvis ingenting skjer med rottene eller fluenes avkom, så vil frøken Grang erklæres for frisk og trygg slik at hun vil sendes tilbake til Galtvort etter at hun våkner opp igjen i morgen tidlig.»
Harry var fremdeles ikke sikker … var ikke sikker i det hele tatt, på hva Hermine ville tenke om å ha blitt bragt til live, i alle fall under disse bestemte omgivelsene. Han trodde ikke egentlig at Hermine ville skrike til ham for å ha gjort det på feil måte. Det var bare Harrys hjerne som forsøkte å se for seg henne som en stereotyp. Harry hadde vært utslitt av forklarlige årsaker, og hadde ikke tenkt spesielt klart da han fant på den dekkhistorien, og Hermine ville sannsynligvis forstå den delen. Men han kunne ikke se for seg hva Hermine ville tenke …
«Jeg lurer på hvordan frøken Grang vil føle seg ved også ha overvunnet Du-vet-hvem,» sa Minerva tankefullt, mens hun klatret opp trappene raskt nok til at Harry ble andpusten av å forsøke å holde følge. «Og folk tror de mest interessante ting om henne.»
«Du mener, fordi hun alltid har identifisert seg selv som å være et normalt akademisk geni, og nå tenker en haug mennesker på henne som Jenta-som-ble-gjenopplivet og alle ønsker å ta henne i hånda?» sa Harry. Selv om hun ikke kan huske å ha gjort noe for å fortjene det. Selv om alt var andre menneskers handlinger og andre menneskers ofre, og hun får æren. Selv om hun ikke føler at hun faktisk har gjort noe for å fortjene den måten andre mennesker behandler henne på, og hun ikke er sikker på at hun noen gang vil klare å leve opp til den personen de forestiller seg. «Gosj, jeg vet ikke, jeg kan ikke forestille meg hvordan det kan føles.»
Kanskje jeg ikke burde ha utsatt henne for det. Men folk måtte få noe de kunne tro på, før de begynte å lage de mest utrolige forklaringer i sine egne hoder. Å føle seg skyldig for dette ville være dumt. Tror jeg.
De to nådde opp til øverste trappeavsats, og kom inn på det kontoret som var fylt med dusinvis av merkelige gjenstander, alle vendt mot en gedigen skrivepult med en mektig trone bak.
Minervas hånd passerte over en av disse objektene, den med gullboblere, og hun lukket øynene kort. Så tok Minerva av seg Valghatten og puttet den på stumtjeneren som hadde tre tøfler for venstre fot. Hun transformerte den mektige tronen om til en enkel polstret stol, og den gedigne skrivepulten om til et rundt bord; og fire andre stoler hevet seg opp rundt det.
Harry så på alt sammen med en rar klump i halsen. Han visste, uten at noen av dem sa noe, at det burde ha vært en større seremoni rundt endringen av stolene, endringen av bordet. Mye mer seremoni, knyttet til den aller første gangen der rektor satte seg ned i hennes nye kontor. Men av en eller annen grunn var det ikke tid til dette, og Minerva McSnurp valgte hastighet over seremoni.
Et vift fra Minervas tryllestav tente flumilden i peisen, i samme øyeblikk som hun satte seg ned i stolen som hadde vært Humlesnurrs.
Harry fant seg stille en av stolene rundt bordet, og plasserte seg til venstre for Minerva.
Nesten umiddelbart flammet flumilden smaragdgrønt og virvlet ut Alastor Bister, som spant rundt med hevet tryllestav, oppfattet hele rommet ved ett blikk, og pekte så tryllestaven rett mot Harry og sa «Avada Kadavra.»
Det skjedde så raskt, og var så fullstendig overraskende, at Harrys egen tryllestav ikke en gang var halvveis fremme før Alastor Bister hadde fullført besvergelsen.
«Bare sjekker,» sa Alastor til rektor, som nå hadde sin egen tryllestav rettet mot Alastor, og sto der med åpen munn som for å si ord hun ikke klarte å finne. «Voldy ville ha forsøkt å hoppe unna, hvis han hadde tatt over guttens kropp i går natt. Jeg må fremdeles sjekke den Grang-jenta, forresten.» Alastor Bister gikk til Minervas høyre side og satte seg.
Harry hadde tenk, i den brøkdelen av et sekund, å forsøke å frembringe en ordløs skytsverge i sølv fra tryllestaven sin; men tryllestaven hadde ikke vært fremme for å avbryte det mulige angrepet i tide, ikke en gang i nærheten.
Vel, hvis jeg følte meg uovervinnelig tidligere, så er det fikset nå. En virkelig verdifull lekse, herr Bister.
Så brant flumilden grønn igjen, og spyttet ut den eldste, bistreste, tøffest-utseende heksa Harry i sitt liv hadde sett; hun minnet om tørket kjøtt som var gitt menneskelig skikkelse. Den gamle heksa hadde ikke tryllestaven i hånda si, men hun hadde en utstråling av autoritet som var sterkere og strengere enn Humlesnurrs.
«Dette er direktør Amelia Beining, herr Potter,» sa rektor McSnurp, som hadde gjenvunnet fatningen. «Vi venter fremdeles på direktør Kroek –»
«Liket til Bartemius Kroek jr. ble identifisert blant de døde dødseterne,» sa den gamle heksa uten innledning, idet hun var på vei mot stolene. «Det kom fullstendig overraskende på oss, og jeg er redd for at Bartemius er i en tilstand av betydelig sorg ved begge disse oppdagelsene. Han kommer ikke til å være med oss i dag.»
Harry holdt rykningen inne i seg.
Amelia Beining satte seg ned på en stol, til høyre for Bister.
«Rektor McSnurp,» sa den eldre heksa, fremdeles uten pause eller nøling, «Merlins ubrutte linje, som Humlesnurr etterlot til meg for å styre, reagerer ikke på min hånd. Heksingating må ha en overmagiarius som er til å stole på, snarest; vi har urolige tilstander i Storbritannia. Jeg må vite hva Humlesnurr har gjort, umiddelbart!»
«Dritt,» mumlet Bister. Det gale øyet hans rullet vilt. «Det er ikke bra, ikke bra i det hele tatt.»
«Jaha, ja,» sa Minerva McSnurp, som så heller engstelig ut. «Jeg kan ikke si det for sikkert. Albus – vel, han hadde åpenbart en anelse om at han kanskje ikke kom til å overleve denne krigen. Men jeg tror ikke han forventet at frøken Grang skulle vende tilbake fra de døde og drepe Voldemort bare timer senere. Jeg tror ikke Albus forventet det i det hele tatt. Jeg er ikke helt sikker på hva hans siste bestemmelser vil få ut av det –»
Amelia Beining reiste seg halvveis fra stolen. «Du mener å antyde at Grang-jenta kan ha arvet Merlins ubrutte linje? Dette er en katastrofe! Hun er tolv år gammel, utestet – Albus kunne da umulig være så uansvarlig at han overlot Linja til hvem nå enn det var som kom til å overvinne Voldemort, uten å vite hvem!»
«Vel, for å si det enkelt,» sa Minerva. Fingrene hennes rettet på papirarbeidet som hun hadde tatt med seg, og som nå lå på pulten hennes. «Albus trodde han visste hvem som ville komme til å overvinne Voldemort. Det var en profeti om dette, en verifisert sådan, som nå ser ut til å være inaktiv, eller – jeg vet ikke, madam Beining! Jeg har et brev til herr Potter som jeg er ment å gi ham dersom Albus dør eller blir borte, og så et nytt brev som Albus sa at herr Potter bare ville bli i stand til å åpne etter at han hadde overvunnet Voldemort. Jeg er ikke sikker på hva som vil skje med det nå. Kanskje frøken Grang vil være i stand til å åpne det, eller kanskje det aldri vil kunne åpnes –»
«Vent litt,» sa Galøye Bister. Han grep innenfor kuttene, og trakk fram en lang, grå, kvistmerket stav som Harry kjente igjen; det var Humlesnurrs tryllestav, med en form og en stil som ikke liknet på noen annen tryllestav på Galtvort. Bister la tryllestaven på bordet. «Før vi fortsetter. Albus etterlot også en instruksjon eller to til meg. Plukk opp denne staven, gutt.»
Harry nølte, og tenkte.
Albus Humlesnurr ofret seg selv for meg. Han stolte på Bister. Dette er sannsynligvis ikke en felle.
Så begynte Harry å strekke seg ut etter tryllestaven.
Den hoppet opp og fløy over bordet, inn i Harrys hånd. Det øyeblikket Harrys fingre grep om skaftet var det som om han hørte en sang, en hymne om ære og kamp som ga gjenlyd i sinnet hans. En bølge av hvit ild strømmet over skaftet og treverket, vokste mens det beveget seg, og sprutet ut av tuppen i en voldsom kaskade av gnister. Gjennom treverket under fingrene hans hamret en følelse av styrke og kontrollert fare, som en ulv i bånd.
Harry mottok også en følelse av distinkt skepsis, som om tryllestaven hadde en form for bevissthet, og den lurte på hvordan i Kadmons vorter det hadde seg at den ble holdt av en førsteklassing ved Galtvort.
«Akkurat,» sa Galøye Bister til de forvirrede blikkene. «Så det var altså ikke frøken Grang som overvant Voldy, da. Trodde ikke akkurat det.»
«Hva.» Amelia Beining uttalte ordet svært flatt.
Galøye Bister serverte henne et respektfullt nikk. «Albus sa at denne tryllestaven går videre til den som overvinner dens tidligere mester. Tok den fra gamle Grindy, gjorde han. Så overvant Voldy Albus, i går. Trenger jeg å stave det, Amelia?»
Amelia Beining stirret på Harry med vidåpen munn.
«Muligens er det ikke helt korrekt,» sa Harry. Han svelget nok en klump av den forferdelige skyldfølelsen. «Jeg mener, Voldemort brukte meg som gissel fordi jeg, jeg var en idiot, og Humlesnurr ofret seg selv for å redde meg, kanskje tryllestaven mener at det teller som at jeg overvant Humlesnurr. Æhm, men joda, jeg overvant Voldemort. Han forsvant for min hånd. Men jeg tror det er bedre hvis ingen har noen anelse om at jeg var der.»
Bzzzt. Ding. Glorp. Popp. Splatt.
«Det må ha krevd en viss innsats,» sa Galøye. Den arrete mannen senket hode sakte, som et tegn på dyp respekt. «Ikke føl deg for skyldig for å ha mistet Albus og Rogus og Flamel, gutt, uansett hvor dum du var. Du vant til slutt. Alle oss samlet klarte aldri det. Bare for å sjekke, gutt, du og Rogus ødela også Voldys malacrux? Og du er sikker på at det var den virkelige greia?»
Harry nølte, beregnet de sannsynlige konsekvensene av tillit, de mulige katastrofene ved stillhet, og ristet så på hodet som svar til Bister.
Han hadde planlagt å fortelle i alle fall McSnurp om hva som nå var til stede inne på skolen hennes, uansett. «Voldemort hadde … en ganske stor mengde malacruxer, faktisk. Så istedenfor forglemmet jeg det meste av minnene hans, og transfigurerte ham om til denne.» Harry løftet hånda, og pekte stumt mot smaragden på ringen.
Knekk. Vusj. Hiss. Pfft. Virvle.
«Høh,» sa Bister, og lente seg tilbake i stolen. «Minerva og jeg vil putte noen alarmer og fortryllelser på den ringen din, sønn, hvis du ikke har noe imot det. Bare i tilfelle du glemmer å vedlikeholde den transfigurasjonen en dag. Og ikke gå på jakt etter noen andre mørke trollmenn, aldri, bare lev et stille og fredelig liv.» Den arrete mannen tok fram et lommetørkle og tørket av perlene av svette som nå hadde dukket opp på panna. «Men bra gjort, gutt, både du og Rogus, må han finne fred. Dette var hans ide, kan jeg tenke meg? Bra gjort, sier jeg.»
«Virkelig,» sa Amelia Beining, som nå hadde gjenvunnet fatningen. «Vi har alle en enorm takknemlighetsgjeld til deg. Men jeg vil igjen si at spørsmålet om Merlins ubrutte linje er en hastesak av ekstrem viktighet.»
«Jeg tror,» sa Minerva McSnurp sakte, «at det er best om jeg gir Albus’ brev til herr Potter, nå med en gang.» På toppen av hennes stabel med papirer lå nå en pergamentkonvolutt, og et sammenrullet pergament forseglet med et grått bånd.
Rektor ga Harry pergamentkonvolutten først, og Harry åpnet den.
Hvis du leser dette, Harry Potter, så har jeg falt i krigen mot Voldemort, og oppgaven ligger nå i dine hender.
Skjønt det kan komme som et sjokk for deg å få vite dette, så var dette slik jeg i mitt hjerte ønsket meg at slutten skulle bli. For idet jeg skriver dette, så virker det fremdeles mulig at Voldemort skal kunne falle for mine hender. Og så, i tidas fylde, er det jeg som skal bli det mørket du må overvinne, før du kan få din fulle kraft. For en gang ble det sagt at du kan komme til å løfte din hånd mot din mentor, den som skapte deg, som du elsker; det ble sagt at du kunne bli min undergang. Hvis du leser dette, så skal den mulige fremtida ikke finne sted, og det gleder meg.
Allikevel, Harry, så ville jeg ha spart deg for dette, den ensomme kampen mot Voldemort. Jeg skriver dette, og sverger å beskytte deg så lenge jeg kan, uten omsyn til den endelige regningen jeg selv må betale. Men dersom jeg har feilet, så vit at jeg er glad for det, på min egen egoistiske måte.
Når jeg har falt fra er det ikke lenger noen som kan stå opp mot Voldemort som hans like, utenom deg. Hans skygge vil falle lang og forferdelig over det magiske Storbritannia, og mange vil lide og dø i hans kjølvann. Denne skyggen vil ikke løftes før du ødelegger dens kilde, før du renser mørkets hjerte. Hvordan du skal gå frem, vet jeg ikke. Dersom Voldemort ikke kjenner til de kreftene du bærer, så gjør heller ikke jeg det. Du må finne disse kreftene inne i deg selv, du må lære deg å bruke dem, du må bli Voldemorts endelige dommer, og jeg trygler deg om å ikke gjøre den feilen det er å vise ham nåde.
Min tryllestav, som venter i Bisters trygge hender på at du skal få den, må du aldri våge å bruke mot Voldemort. For når den tryllestavens herre er overvunnet, så går den videre til seierherren. Når du har overvunnet min overvinner vil tryllestaven i sannhet besvare din hånds ønsker; men dersom du forsøker å bruke den mot Voldemort før denne tid, vil den med sikkerhet forråde deg. Hold den utenfor Voldemorts rekkevidde for enhver pris. Jeg ville ha gitt deg det råd å ikke bruke denne tryllestaven i det hele tatt, og allikevel er det en gjenstand av stor kraft, som du kan komme til å trenge når nøden er størst. Men dersom du plukker den opp må du frykte dens forræderske natur til enhver tid.
I mitt fravær er det uunngåelig at Malfang får kontroll over Heksingating. Merlins ubrutte linje har jeg ført videre til deg, med Amelia Beining som din regent, helt til den dag du er gammel nok til å ta makten på egen hånd. Men hun kan ikke stå imot Malfang særlig lenge, ikke når jeg er borte og Voldemort er vendt tilbake for å rådgi ham. Snart, tror jeg, vil Magidepartementet falle, og Galtvort vil bli den siste festning. Til Minerva har jeg overlatt Galtvorts nøkler, men du alene er dets prins, og hun vil hjelpe deg på alle måter hun kan.
Alastor er nå Føniksordenens leder. Lytt nøye til hans ord, både hans råd og hans betroelser. En av de ting i mitt liv jeg har angret mest på er at jeg ikke hørte mer på Alastor, og oftere.
Til sist vil du overvinne Voldemort, derom har jeg ingen tvil.
For dette vil bare utgjøre begynnelsen av ditt livs skjebne. Dette er jeg også viss på.
Når du har overvunnet Voldemort, når du har reddet dette landet, da, håper jeg, kan du ta fatt på den virkelige meningen med dine dager.
Så vær snar med å begynne.
Din i døden (eller i hva det måtte være),
Humlesnurr
PS. Passordene er ‘føniksens pris’, ‘føniksens skjebne’ og ‘føniksens egg’, uttalt inne på mitt kontor. Minerva kan flytte disse rommene til dit du kan nå dem enklere.
Harry brettet sammen pergamentet og puttet det tilbake i konvolutten, mens han tankefullt rynket panna, så tok han imot rullen med grått bånd fra rektor. Da den lange, grå tryllestaven i Harrys hånd hadde berørt båndet, falt det umiddelbart av; og Harry rullet opp pergamentet og leste det.
Kjære Harry Jakob Potter-Eving-Vernes:
Dersom du leser dette, har du overvunnet Voldemort.
Gratulerer med det.
Jeg håper du har hatt en tid til å feire før du åpnet denne pergamentrullen, fordi nyhetene her er ikke muntre i sin natur.
Under Den første trollmannskrigen kom det en tid der jeg innså at Voldemort var i ferd med å vinne, at han snart ville holde alt i sin hånd.
I denne ekstreme situasjonen tok jeg meg inn i Mysterieavdelingen, og jeg påkalte et passord som aldri hadde vært uttalt i Merlins ubrutte linjes lange historie, gjorde en ting som var forbudt, men allikevel ikke fullstendig forbudt.
Jeg lyttet til alle profetier som noensinne hadde blitt tatt opp.
Og slik fikk jeg lære at mine problemer besto av langt verre ting enn Voldemort.
Fra visse seere og spådomskunstnere har det kommet et økende kor av forutsigelser om at denne verden er dømt til ødeleggelse.
Og du, Harry Jakob Potter-Eving-Vernes, er en av dem som er spådd å kunne ødelegge den.
Med rette burde jeg ha stoppet denne muligheten, forhindret deg fra å bli født, slik jeg gjorde mitt beste for å forhindre alle de andre mulighetene jeg oppdaget på denne dag av forferdelig oppvåkning.
Allikevel, i ditt tilfelle, Harry, og i ditt tilfelle alene, hadde profetiene om din apokalypse smutthull, om nå enn disse smutthullene var aldri så små.
Alltid ‘han vil gjøre ende på verden’, aldri ‘han vil gjøre ende på liv’.
Selv når det ble sagt at du ville rive i stykker selve stjernene på himmelen, ble det ikke sagt at du ville rive i stykker mennesker.
Og så, da det var klart at denne verden ikke er ment å vare, har jeg satset bokstavelig talt alt på deg, Harry Jakob Potter-Eving-Vernes. Det var ingen profetier som omtalte hvordan verden kanskje kunne bli reddet, så jeg fant de profetiene som hadde smutthull i ødeleggelsen; og jeg satte i verk de merkelige og komplekse betingelsene som var nødvendige for at disse profetiene skulle kunne oppfylles. Jeg forsikret meg om at Voldemort fikk oppdage en bestemt av disse profetiene, og slik (som jeg dessverre hadde fryktet) dømte jeg dine foreldre til døden og gjorde deg til det du er. Jeg skrev et merkelig hint i din mors lærebok i eliksirer, uten å vite hvorfor jeg måtte gjøre dette; og dette viste seg å lære Lilly hvordan hun kunne hjelpe sin søster, og forsikret at du ville motta Petunia Evings hjertefølte kjærlighet. Jeg snek meg usynlig inn på ditt soverom i Oxford og tilførte deg den eliksiren som gis til elever med tidsvendere, slik at søvnsyklusen ble utvidet med to timer. Da du var seks år gammel knuste jeg en stein som lå i vinduskarmen din, og til dags dato kan jeg ikke forestille meg hvorfor jeg måtte gjøre dette.
Alt i det desperate håp om at du kan få oss gjennom stormens øye, og på en eller annen måte gjøre en ende på denne verden og allikevel få dens mennesker bort i live.
Nå som du har passert den innledende testen ved å overvinne Voldemort, overlater jeg alt mitt til dine hender, alle verktøy jeg har å gi deg. Merlins ubrutte linje, ledelsen over Føniksordenen, all min rikdom og alle mine skatter, Oldstaven utav Dødstalismanene, lojaliteten til de av mine venner som kan tenkes å følge mitt råd og min siste vilje. Jeg har overlatt Galtvort til Minervas hånd, for jeg tror ikke du vil ha tid til den, men selv den er din hvis du forlanger å få den.
En ting gir jeg deg ikke, og det er profetiene. Det øyeblikket jeg er borte vil de bli ødelagt, og ingen fremtidige vil bli tatt opp, for det ble sagt at du aldri må få se dem. Dersom du finner dette frustrerende, tro meg når jeg sier at selv du med din kløkt ikke kan forestille deg hvilken frustrasjon du er blitt spart for. Jeg vil dø, eller bli borte for deg, eller tatt fra deg på annen måte – profetiene er åpenbart uklare – uten å noen gang få vite hva fremtida virkelig har i vente, eller hvorfor jeg må gjøre det jeg må gjøre. Alt er kryptisk galskap og det er godt for deg at du er kvitt det.
Det kan bare være én konge på sjakkbrettet.
Det kan bare være én brikke hvis verdi er uerstattelig.
Den brikken er ikke verden, det er verdens folk, trollmenn og gomper, gnomer og husnisser og alle andre.
Så lenge en rest av vårt slag overlever er denne brikken fremdeles i spill, selv om stjernene skulle dø i himmelen.
Og hvis den brikken tapes, slutter spillet.
Vit verdien av alle dine andre brikker, og spill for å vinne.
– Albus
Harry holdt pergamentrullen lenge, og stirret på ingenting.
Så.
Det var tider der uttrykket ‘det forklarer saken’ ikke virkelig var dekkende, men uansett, det forklarte saken.
«Hva sier brevet?» sa Amelia Beining.
«Det er en tilståelse,» sa Harry. «Det viser seg at Humlesnurr er den som drepte kjælesteinen min.»
«Dette er ikke tidspunktet for morsomheter!» skrek den eldre heksa ut. «Er du Merlins ubrutte linjes sanne holder?»
«Ja,» sa Harry fraværende, med et sinn som var opptatt av tanker som var, etter en hvilken som helst objektiv vurdering, av overveldende større betydning.
Den gamle heksa satt svært stille i stolen. Hun vendte på hodet, og låste blikket mot Minerva McSnurp.
Harrys hjerne, som sjonglerte med altfor mange muligheter over altfor mange tidshorisonter, der noen av dem bokstavelig talt involverte milliarder av år og prosedyrer for å bryte ned stjerner, erklærte seg som kognitivt konkurs og tok en omstart. Ålreit, hva er den første tingen jeg må gjøre for å redde verden … nei, gjør det enda mer lokalt, hva er det jeg må gjøre i dag … utenom å finne ut hva jeg må gjøre, åpenbart, og jeg burde ikke sløse bort tida før jeg tar en titt på hva det kan være Humlesnurr har latt bli igjen til meg i Føniksegg-rommet …
Harry hevet blikket opp fra pergamentrullen og så mot professor – mot rektor McSnurp, og Galøye Bister, og på den gamle læraktige heksa, som om han så dem for første gang. Skjønt, når det kom til Amelia Beining så var det uansett mer eller mindre første gang han så henne.
Amelia Beining, sjef for Avdelingen for magisk justis, som Albus Humlesnurr hadde ansett som verdig og skikket til å lede Heksingating, i det minste midlertidig. Hennes samarbeid ville være uvurderlig, kanskje nødvendig, for … for hva det nå var som holdt stø kurs mot Harry. Humlesnurr hadde valgt henne, og han hadde lest profetier som Harry ikke hadde sett.
Amelia Beining, som hadde trodd at hun hadde blitt utnevnt til hersker over Merlins ubrutte linje og gjort til den neste overmagiarius, bare for å oppdage at denne stillingen istedenfor, tilsynelatende, hadde gått til en elleveårs gutt.
Du vil nå, sa stemmen til Håsblås inne i hodet hans, du vil nå være høflig. Du vil ikke være din vanlige form for forbannet idiot. Fordi verdens skjebne kan vise seg å avhenge av det. Eller ikke. Vi har faktisk ikke peiling.
«Jeg er fryktelig lei meg for alt dette,» sa Harry Potter, og tok så en pause for å se hvilken effekt, om noen, denne høflige uttalelsen hadde avstedkommet.
«Minerva ser ut til å mene,» sa den eldre heksa, «at du ikke vil bli fornærmet av å høre ærlige ord.»
Harry nikket. Ravnklodelen hans ønsket å inkludere en presisering om at det var annerledes fra at folk beint fram forsøkte å trykke deg ned mens de skrek at du var intolerant overfor kritikk, men Håsblås la ned veto. Uansett hva hun hadde å si, ville Harry høre etter.
«Jeg ønsker ikke å snakke stygt om de som har forlatt oss,» sa den gamle heksa. «Men i uminnelige tider har Merlins ubrutte linje gått videre til dem som grundig har demonstrert at de er, ikke bare gode mennesker, men tilstrekkelig vise til å merke ut etterfølgere som selv både er gode og vise. Et eneste brudd, noe sted langs denne kjeden, og rekkefølgen kan komme på villspor og aldri vende tilbake! Det var en sinnssyk handling av Humlesnurr å overlate Linja til deg i slik ung alder, selv etter å ha lagt ned en betingelse om at du overvant Du-vet-hvem. En flekk på Humlesnurrs ettermæle, slik vil det bli sett.» Den gamle heksa nølte, og øynene hennes observerte fremdeles Harry. «Jeg mener det er best at ingen utenfor dette rommet noen gang får vite det.»
«Æhm,» sa Harry. «Du … har ikke spesielt høye tanker om Humlesnurr, antar jeg?»
«Jeg trodde …» sa den gamle heksa. «Vel. Albus Humlesnurr var en bedre magiker enn meg, en bedre person enn meg, på flere måter enn jeg enkelt kan regne opp. Men mannen hadde sine feil.»
«Fordi, eh, jeg mener. Humlesnurr visste alt det du nettopp sa. Om at jeg er for ung, og hvordan Linja fungerer. Du oppfører deg som om du tror Humlesnurr ikke var klar over disse faktaene, eller bare ignorerte dem, da han tok sin beslutning. Det er sant at dumme mennesker, som meg, av og til tar avgjørelser som er latterlige. Men ikke Humlesnurr. Han var ikke gal.» Harry svelget, og tvang en plutselig fuktighet vekk fra øynene. «Jeg tror … jeg begynner å innse … Humlesnurr var den eneste personen som var ved sine fulle fem, i hele denne historien, hele tida. Den eneste som gjorde de rette tingene av noe som liknet på de rette årsakene …»
Madam Beining bannet lavt; lave, alvorlige besvergelser som fikk Minerva McSnurp til å gjøre rykninger.
«Jeg beklager,» sa Harry hjelpeløst.
Galøye gliste, det arrete ansiktet vred seg i et smil. «Har alltid visst at Albus hadde planer han aldri fortalte til oss andre. Gutt, du aner ikke hvor vanskelig det er for meg å ikke bruke Øyet på den pergamentrullen.»
Harry dyttet rullen kjapt ned i minkelskinnpungen.
«Alastor,» sa Amelia. Den gamle heksas stemme økte i styrke. «Du er en mann av fornuft, du kan umulig tro at denne guttungen er i stand til å fylle Humlesnurrs sokker! Ikke i dag!»
«Humlesnurr,» sa Harry, og ordet smakte merkelig i munnen hans, «gjorde en feilantakelse da han tok sin beslutning. Han så for seg at alle vi, sammen, kom til å slåss mot Voldemort i årevis. Han visste ikke at jeg ville gjøre slutt på Voldemort umiddelbart. Det var den rette tingen for meg å gjøre, det sparte en mengde liv sammenliknet med å utkjempe en lang krig. Men Humlesnurr trodde at dere ville ha mange år på dere til å lære meg opp, lære å stole på meg … og istedenfor var alt over på en kveld.» Harry trakk pusten. «Kan du ikke bare late som om vi har kjempet mot Voldemort i årevis, og jeg har gjort meg fortjent til din tillit, og alt det der? Slik at jeg ikke blir straffet for å vinne raskere enn Humlesnurr forventet?»
«Du er fremdeles en førsteklassing på Galtvort!» sa den gamle heksa. «Du kan ikke ta Humlesnurrs plass, uansett hva hensikten hans har vært!»
«Riktig, hele den ‘ser ut som en elleveåring’-greia.» Harrys hånd løftet seg og gned seg over nesa der brillene hvilte. Jeg antar at jeg bare kunne bruke Steinen, og endre meg til å se ut som om jeg var nitti …
«Jeg er ingen tåpe,» sa den gamle heksa. «Jeg vet at du ikke er et vanlig barn. Jeg har sett deg snakke til Lucifus Malfang, var til stede for å se deg skremme bort en desperant, og var vitne til at Vulkan aksepterte din forespørsel. Enhver med en tanke visdom som så deg stå foran Heksingating – og med det mener jeg meg selv og i høyden to andre – kunne gjette at du absorberte en andel av Du-vet-hvems forrevne sjel den kvelden han ikke-døde, men undertrykket den og omformet hans kunnskaper til bruk i det godes tjeneste.»
Det ble en kort pause i rommet.
«Vel, ja, åpenbart,» sa Minerva McSnurp. Hun sukket, og sank lett sammen i rektorstolen. «Slik Albus naturligvis visste helt fra starten, men hensynsfullt unnlot å advare meg om på noen som helst måte.»
«… riktig,» sa Bister. «Det visste jeg jo. Jepp. Helt åpenbart, jada. Var ikke forvirret i det hele tatt.»
«Jeg antar at det er tilstrekkelig nærme sannheten,» sa Harry. «Så, æh. Hva er problemet, egentlig?»
«Problemet,» sa Amelia Beining med fullstendig jevn stemme, «er at du er en boblende, ustabil blanding av en førsteklassing ved Galtvort og Du-vet-hvem.» Hun stoppet opp, som om hun ventet på noe.
«Jeg holder på å bli bedre på det området,» sa Harry, siden det lot til at hun ventet på svaret hans. «Ganske raskt, faktisk. Og hva viktigere er, så er ikke dette noe Humlesnurr ikke visste om.»
Den gamle heksa fortsatte. «Det å gi vekk din formue og havne i gjeld hos Lucifus Malfang for å kunne holde din beste venn ute av Azkaban … uansett hvor mye det demonstrerer din solide moralske ryggrad, så viser det også at du ikke vil kunne klare å temme Heksingating. Jeg kan nå forstå at du gjorde det rette for deg selv, det du var nødt til å gjøre for å beskytte din mentale helse og holde ditt indre mørke i sjakk. Men du gjorde samtidig en ting som Merlins arving ikke må gjøre. En sentimental leder kan være langt verre enn en egoistisk. Albus, som var både føniksens herre og tjener, var knapt til å holde ut – og selv han gikk imot deg den dagen.» Amelia gjorde en håndbevegelse i retning Galøye Bister. «Alastor er hard. Han er slu. Allikevel har han ikke det nødvendige talentet som trengs for å regjere. Du, Harry Potter, har fremdeles ikke fastheten, kapasiteten til å ofre, som trengs for å lede selv Føniksordenen. Og siden du er den du er, må du ikke forsøke å bli den personen. Ikke nå, ikke i din alder. Harmoniser og smelt sammen ditt delte sinn i ditt eget tempo, hvis du har mulighet til det. Ikke forsøk å være overmagiarius samtidig som du gjør det. Dersom Albus mente at dette var en god ide, så har han forfattet en pen liten historie som ikke har tatt hensyn til den virkelige verdens praktikaliteter. Min mening er at mannen hadde visse problemer med slikt.»
Harrys øyne hadde utvidet seg en tanke, mens han hørte på alt dette. «Æhm … hva er det du egentlig tror foregår inni her?» Harry dunket på sitt eget hode, rett over øret.
«Jeg forestiller meg at inne i deg er det sjelen til en gutt som forblir ærlig og sann, som samler sin viljestyrke for å undertrykke det fragmentet av Voldemorts ånd som forsøker å konsumere ham, samtidig som den hyler til ham at han er sentimental og svak – flirte du nå nettopp?»
«Beklager. Men ærlig talt, det var aldri så ille. Mer som å ha en rekke dårlige vaner jeg måtte kvitte meg med.»
«Ahem,» sa rektor McSnurp. «Herr Potter, jeg mener at ved starten av skoleåret så var det så ille.»
«Dårlige vaner som grep inn i og utløste hverandre. Ja, de er nok litt mer problematiske.» Harry sukket. «Og du, madam Beining … øh. Beklager dersom jeg tar feil her. Men jeg gjetter på at du føler deg litt forarget over at Linja gikk til en elleveåring?»
«Ikke på den måten du tror,» sa den gamle heksa rolig. «Skjønt det er naturlig at du mistenker meg. Stillingen som overmagiarius er ikke en jeg vil finne behagelig, selv sammenliknet med redslene i Magisk justis. Albus overtalte meg i denne saken, og jeg skulle gjerne ha sagt at en god del overtalelse var nødvendig, men sannheten er at jeg ikke ville kaste bort tida hans på en diskusjon jeg forventet å tape. Jeg visste at jeg ville hate oppgaven, og jeg visste at jeg ville gjøre det uansett. Minerva sier at du har en viss porsjon fornuftig sans, særlig dersom andre minner deg på det. Kan du virkelig se deg selv stående på Heksatings høye podium? Er du sikker på at det ikke er en rest av Du-vet-hvem som ser seg selv passende for denne stillingen, eller i det hele tatt ønsker å ha den?»
Harry tok av seg brillene og masserte panna. Arret hans gjorde fremdeles litt vondt, etter skaden han hadde påført det i går ved å plukke på det til det begynte å blø på en passe dramatisk måte. «Jeg har en andel fornuftig sans, og ja, det å være overmagiarius høres ut til å være en stor mengde ergrelser og en jobb som, i virkeligheten, ikke passer meg det minste. Problemet er. Øh. Jeg er ikke sikker på at Merlins ubrutte linje bare handler om å være overmagiarius. Det er, æhm, jeg mistenker … at det er andre merkelige ting som også følger stillingen. Og at Humlesnurr ønsket at jeg skulle ta ansvar for de … andre tingene. Og at de andre tingene kan være … muligens helt utrolig viktige.»
«Dritt,» sa Bister. Så gjentok Alastor Bister, «Dritt. Gutt, burde du i det hele tatt fortelle oss dette?»
«Jeg vet ikke,» sa Harry. «Hvis det er en brukermanual, så har jeg ennå ikke tittet i den.»
«Dritt.»
«Og hvis disse andre tingene krever fasthet og offer?» sa Amelia Beining, fremdeles rolig. «Hvis de tester deg på den måten som du ble testet foran Heksingating? Jeg er gammel, Harry Potter, og jeg er ikke uten kjennskap til mysterier. Du har sett hvordan jeg var i stand til å oppfatte din egen natur ved kun et blikk.»
«Amelia,» sa Galøye Bister. «Hva ville ha skjedd dersom du hadde måttet kjempe mot Du-vet-hvem i går kveld?»
Den gamle heksa trakk på skuldrene. «Jeg ville ha dødd, antar jeg.»
«Du ville ha tapt,» sa Alastor Bister. «Og Gutten-som-overlevde klarte ikke bare å uskadeliggjøre Voldy, han ordnet det slik at hans gode venn Hermine Grang kom tilbake fra de døde samtidig som Voldy gjenoppsto. Det er ikke en sjanse i helvete eller dobbelthelvete at det var en tilfeldighet, og jeg tror heller ikke at det var Rogus sin ide. Amy, sannheten er at ingen av oss vet hva bæreren av Merlins siste vilje må gjøre. Men vi har ikke den riktige typen galskap til å ta oss av denne dritten her.»
Amelia Beining rynket pannen. «Alastor, du vet at jeg har tatt meg av merkelige ting tidligere. Tatt meg av dem på en ganske bra måte, etter egen mening.»
«Jepp. Du tok deg av dritten så du kunne gå tilbake til det virkelige livet. Du er ikke den typen gal som bygger et helt slott av dritten og bor der.» Bister sukket. «Amy, dypt nede vet du nøyaktig hvorfor Albus måtte overlate hva-det-nå-kan-være-for-jobb til den stakkars gutten.»
Den gamle heksas never strammet seg på bordet. «Har du noen anelse om hvilken katastrofe det kunne vise seg å bli for Storbritannia? Kall meg gjerne åndsfrisk, men jeg kan ikke akseptere det resultatet! Jeg har jobbet altfor lenge fram mot denne dagen til å skulle se at alt faller fra hverandre nå, nå av alle mulige tidspunkter.»
«Unnskyld meg,» sa rektor McSnurp, og hørtes svært presis og skotsk ut. «Er det noen grunn til at herr Potter ikke rett og slett instruerer Merlins ubrutte linje om at madam Beining er hans regent for stillingen som overmagiarius, men ikke har noe å gjøre med Mysterieavdelingen, fram til han blir myndig? Hvis Albus kunne be Linja om å utpeke en regent kun fram til Voldemort var overvunnet, er den åpenbart i stand til å følge komplekse ordrer.»
Sakte ble dette uventede hammerslaget av sunn sans absorbert av alle tilstedeværende.
Harry åpnet munnen for å gå med på å utpeke Amelia Beining som sin regent for Heksingating-relaterte saker, og så nølte han igjen.
«Æhm,» sa Harry. «Ehem. Madam Beining, jeg ville klart foretrekke om du tok deg av å takle Heksingating istedenfor meg.»
«På det punktet er vi enige,» sa den gamle heksa. «Skal vi la det skje?»
«Men –»
De tre andre rykket unisont bakover i frustrasjon. «Hva er problemet, herr Potter?» sa rektor, med en stemme som antydet at hun håpet at det ikke var noe alvorlig.
«Æhm. Jeg tror det er et par ting jeg vil kunne komme til å måtte gjøre i nær fremtid som kunne … vise seg å være politisk kontroversielt, og i bytte for å gi over Linjas politiske makt til madam Beining, vil jeg komme til å ønske hennes … øh, samarbeid, på visse områder.»
Amelia Beining utvekslet nok et langt blikk med Minerva McSnurp. Så tittet hun tilbake på Harry Potter.
«Jeg er indignert over å motta en slik forespørsel!» sa Amelia Beining. «Nølingen din har fortalt meg at du er svak og uvant med å forhandle, og at du sannsynligvis vil gi deg hvis jeg yter motstand.»
Harry lukket øynene.
Med antydning til mørke rundt kantene åpnet Harry øynene.
«Ålreit,» sa Harry, «la meg omformulere. Jeg akter ikke å blande meg inn i arbeidet ditt på daglig eller til og med månedlig basis, men jeg kan ikke bare dytte fra meg det endelige ansvaret som Humlesnurr overlot til meg. Jeg kommer ikke til å ugle deg bisarre pergamenter uten forvarsel, saker kan diskuteres på forhånd, men det kan komme til et punkt der jeg er nødt til å gi deg en ordre. Dersom du nekter å utføre ordren kan jeg bli nødt til å ta tilbake Linjas Heksingating-funksjoner og ta direkte kontroll. Kan du takle det?»
«Og hvis jeg sier nei?» sa den gamle heksa.
Antydning, som en liten antydning lå dette mørket … «Jeg har ikke et alternativ til deg her og nå. Jeg kunne starte med å spørre Augusta Langballe hvem hun trodde kunne egne seg, og ta det derfra. Men det kan være viktig at vi holder oss til Humlesnurrs plan så mye som mulig, siden jeg ikke vet nøyaktig hvorfor han gjorde alt det han gjorde; og han mente at Amelia Beining burde være overmagiarius i tida som kommer. Jeg har ikke tenkt til å bruke Merlins navn til å presse deg, men … nei, stryk det, jeg har tenkt til å bruke Merlins navn til å presse deg, det er en viss mulighet for at dette er sykt viktig.»
Den gamle heksa brukte en stund på å tenke, øynene hennes vandret fra person til person rundt bordet. «Jeg er ikke fornøyd med dette,» sa hun etter en tid. «Men Heksingating må snart kalles til ro. Det vil duge for nå.»
Sakte grep den gamle heksa inn under kuttene, og tok ut en kort stav av stein, mørk stein.
Hun plasserte staven på bordet foran Harry. «Ta det som tilhører deg,» sa hun. «Og deretter, vær vennlig å gi den tilbake.»
Harry strakk hånda ut for å ta den.
I det øyeblikket da Harrys fingre først berørte den mørke steinen –
– skjedde det ingenting.
Vel, kanskje Merlin ikke hadde vært noen tilhenger av melodrama. Det kunne forklare hvorfor hans endelige arv så ut som en liten, traust, mørk stav. Hvis det var alt som trengtes for at den skulle fungere, så var det alt som kom til å være der.
Harry tok opp Linja, og rynket panna til den. «Jeg ønsker å utnevne Amelia Beining som min regent for Heksingating-relaterte funksjoner.» Så slo tanken ham om at han måtte definere et sluttpunkt, dersom en regent skulle utnevnes, og Harry la til, «Frem til jeg sier at jeg har tatt den tilbake.»
Så skar Harry en grimase. Han hadde håpet på mer fra Linja, men den var bare en nøkkel til steder i Mysteriedepartementet der interessante ting ble oppbevart, eller til forseglede plasser der Merlin og hans etterfølgere hadde lagret ting som ikke burde ødelegges, men som allikevel burde holdes skjult for folk flest. Utenom det gjorde ikke Linja så mye.
Linja lot deg heller ikke omgå Merlins Forordning. Nei, selv ikke om galaksens skjebne sto på spill. Selv ikke om personen virket sinnsfrisk, hadde avlagt et Ubryteløftet, og ærlig trodde på at det var nødvendig dersom verden ikke skulle ødelegges.
Merlin hadde sett for seg et langt løp, en verden som ville vare i evigheter og ikke bare århundrer. Verden hadde ingen grunn til å ikke vare for alltid, hvis de virkelig farlige kreftene ble fjernet og holdt vekk. Sett opp mot dette, ville et enkelt smutthull i sikkerheten gjøre at verdens undergang bare ble et spørsmål om tid. En dag ville Merlins linje bli overført til feil person. Den kunne avvise den åpenbart uverdige, men til slutt ville den ende opp i hender som hadde så subtile feil at Linja ikke ville oppdage det. Dette var uunngåelig når man hadde med mennesker å gjøre, og Harry var nødt til å ha dette klart for seg før han forseglet noe der fremtidige innehavere av Linja kunne hente det ut fra – de mulige katastrofene ved den uunngåelige misbruken en eller annen gang måtte bli oppveiet av fordelene i løpet av de neste par tusen årene.
Harry slapp fra seg et sukk som var trist og svært lavt. Merlin, din tosk …
Det å tenke dette låste ikke opp noen siste sikkerhetsanordninger.
Ingenting vedrørende Mysteriedepartementet hadde noen bråhast, så Harry la forsiktig Linja tilbake på bordet.
«Takk,» sa den gamle heksa. Hun plukket opp staven av mørk stein. «Vet du hvordan jeg skal bruke denne for å kalle Heksingating til ro, eller – glem det, jeg prøver bare å dunke den ned i podiet. Det virker åpenbart nok. For resten av landet, naturligvis, så er jeg overmagiarius for alt noen vet utenom oss fire.»
Harry nølte. Så begynte han å forestille seg uglene han ville komme til å motta hvis noen visste at han hadde anledning til å overstyre overmagiarius, og hvordan det ville påvirke Amelias evner til å forhandle. «Greit.»
Amelia stakk staven tilbake under kuttene. «Jeg vil ikke si at det var en fornøyelse å gjøre forretninger med deg, Gutt-som-overlevde, men det kunne ha vært langt verre. Mange takk for det.»
Harry følte allerede en gryende bekymring rundt den nøyaktige maktbalansen her, fra måten madam Beining handlet på. De andre hadde, helt logisk, dedusert at det for det meste hadde vært Rogus Ringelhorn som hadde planlagt hvordan Voldemort skulle beseires, hvilket betydde at de fremdeles undervurderte ham. Kanskje ville det kreves en form for krise, som Harry klarte å løse med suksess, for en gangs skyld, uten å rote til ting, før Amelia Beining startet å respektere hans autoritet. Eller tro på den i det hele tatt, for å si det med renere ord … «Så,» sa Harry. «Har du noen merkelige greier til meg som du ville ha lagt fram for Humlesnurr mens han var tilgjengelig?»
Amelia så tankefull ut. «Siden du spør … jeg kan absolutt tenke meg å legge fram tre ting. Først, vi har ikke den fjerneste anelse om hva slags ritual som ble brukt til å ofre dødseterne og gjenopplive Du-vet-hvem. Informasjonen stemmer ikke overens med noen kjent legende, og de magiske sporene fra ritualet har blitt slettet. Så vidt mine svartspanere kan forstå, så falt alles hoder av nakkene deres av naturlige årsaker. Bortsett fra Wolmer McKnife, som ble drept av magisk ild etter å ha avfyrt en mordforbannelse fra tryllestaven sin. Absolutt et svært mysteriøst ritual.» Hun ga Harry et heller presist blikk.
Harry tenkte igjennom dette, og valgte sine ord med omhu. Voldemort hadde sagt at han hadde satt opp beskyttelsesmagi, så Harry hadde vært trygg på at svartspanere med tidsvendere ikke kunne observere ham, men allikevel … «Jeg tror dette er en sak som du ikke behøver å legge altfor mye ressurser i, madam Beining.»
Den gamle heksa leverte antydningen til et flir. «Det gjør seg ikke om noen legger merke til at vi tar lett på etterforskningen av dødsfallene til så mange adelige, herr Potter. Da jeg fikk gjenfortalt din versjon av historien om Rogus’ siste kamp, forsikret jeg om at det ble sendt ut etterforskere som jeg anså som til å stole på når det kommer til å utføre pliktene med høy kvalitet. Svartspaner Nobbs og svartspaner Kolon, nærmere bestemt, som nyter stor respekt også utenfor min avdeling. Jeg fant at rapporten deres utgjorde ganske fascinerende lesing.» Amelia tok en pause. «Det er en mulighet for at Loke Myrkskog etterlot seg et spøkelse –»
«Utdriv det før noen snakker med det,» sa Harry, bevisst på den plutselige hamringen i hjertet.
«Ja, sjef,» sa den gamle heksa tørt. «Jeg skal forstyrre sjelens forankring en tanke, og ingen skal kunne fatte mistanke ved at det ikke materialiserer seg. Den andre saken er at det ble funnet en fremdeles-levende menneskelig arm blant Den mørke herrens ting –»
«Bellatrix,» sa Harry. Hukommelsen hadde hoppet tilbake, fant forbindelsen som pågående traumer hadde gjort uklar. «Jeg antar at det er Bellatrix DeMons’ arm.» Lars Loran DeMons hadde ikke blitt navngitt som en som hadde mistet en forelder. «Åh, dobbelt-fillern. Hun er fremdeles på frifot, selvsagt. Kan du bruke armen hennes for å oppspore henne, på noe vis?»
Amelia Beining hadde fått et surt uttrykk. «Jeg forstår. Som jeg nettopp sa; en fremdeles-levende menneskelig arm ble funnet blant Den mørke herrens ting, men den viste seg å være lett å ødelegge med ild.»
«Hvilken idiot –» Harry stoppet seg selv. «Nei, ikke en idiot. Fordi det å umiddelbart ødelegge mørke gjenstander er et prinsipp i avdelingen. På grunn av tidligere erfaringer med ringer som absolutt burde ha vært sluppet ned i vulkaner umiddelbart. Stemmer?»
Bister og Amelia nikket i fellesskap. «God gjetning, gutt,» sa Bister.
Det virket bokstavelig talt uunngåelig at Harrys tidligere feilgrep ville dukke opp igjen og plage ham på en eller annen skrekkelig måte seinere, men det var allikevel ingen grunn til å ikke forsøke å holde plottet skjult. «Jeg antar at du har tenkt på dette allerede,» sa Harry, «men det åpenbare neste trinnet er å sende ut det som tilsvarer en internasjonal etterlysning etter ei tynn heks som mangler venstre arm. Åh, og legg til tjuefem tusen galleoner utlovet av meg – rektor, det er greit, vær vennlig å ta mitt ord for det – til hva det nå er for belønning som kan tilbys.»
«Vel sagt.» Den gamle heksa lente seg lett forover. «Den tredje og endelige saken … det var ett virkelig gåtefullt element i forrige natts hendelser, og jeg er nysgjerrig på å få se hva du kan få ut av det, Harry Potter. Blant alle likene som ble funnet var hodet og kroppen til Sirius Svaart.»
«Hva?» skrek Bister, og reiste seg halvveis fra stolen. «Jeg trodde han var i Azkaban!»
«Det er han,» sa madam Beining. «Det sjekket vi umiddelbart. Vaktene i Azkaban har rapportert at Sirius Svaart fremdeles er i cella si. Svaarts hode og kropp ble transportert til likhuset ved St. Mungos, og viser samme dødsårsak som de andre dødseterne, altså at hodet spontant datt av. Det er også blitt meg fortalt Sirius Svaart, så sent som i morges, sitter i hjørnet i cella si og vugger fram og tilbake med hodet mellom hendene. Ingen andre doble sett dødsetere er blitt funnet. Foreløpig.»
Det var en pause som ble fylt med tikkende og pipende gjenstander, mens de tilstedeværende tenkte igjennom dette.
«Ah …» sa Minerva. «Det er ikke mulig, selv etter Du-vet-hvems standarder for muligheter. Er det?»
«Det ville jeg også ha tenkt da jeg var på din alder, kjære,» sa Amelia. «Det er den sjette merkeligste tingen jeg har sett i mitt liv.»
«Ser du, gutt?» sa Bister. «Denne typen ting er grunnen til at ingen, selv jeg, kan være paranoid nok.» Den arrete mannen la hodet på skakke, og så tankefull ut, mens det lyseblå øyet fortsatte sine hvileløse bevegelser. «Tvillingbrødre, holdt skjult fra resten av verden? Walburga Svaart fødte to tvillinger, kunne ikke utstå tanken på å drepe en, visste at gamle Pollux ville kreve det … næh, kjøper ikke den.»
«Noen ideer, herr Potter?» sa Amelia Beining. «Eller er dette en ny slik sak der min avdeling ikke trenger å gjøre altfor grundige undersøkelser?»
Harry lukket øynene og tenkte.
Sirius Svaart hadde jaktet på og funnet Petter Pittelpytt, istedenfor å rømme landet slik sunn fornuft ville ha foreslått.
Svaart var blitt funnet stående midt i gata, omgitt av døde kropper, leende.
Ingenting igjen av Pittelpytt bortsett fra en finger.
Pittelpytt hadde vært en spion for lyset; ikke en dobbeltagent, men en som snek seg rundt og fant ut ting.
En av konspirasjonsteoriene om Pittelpytt hadde vært at han var en animagus, siden han hadde vært flink til å snike seg rundt selv i sine år på Galtvort.
Desperanter trakk ut all magi i sin nærhet.
Professor Krengle hadde sagt noe om en bestemt type magi som omformet kjøtt slik en gompesmed omformet metall med hammer og tenger …
Harry åpnet øynene sine igjen.
«Var Petter Pittelpytt i hemmelighet en metamorfmagiker?»
Amelia Beinings ansikt endret seg. Hun laget en enkelt kvekkende lyd, og falt bakover i stolen.
«Ja, faktisk …» sa Minerva sakte. «Hvorfor?»
«Sirius Svaart forfloktet Petter Pittelpytt,» forklarte Harrys stemme tålmodig, «for å tvinge ham til å endre form og gi seg ut for å være Svaart. På det tidspunktet forflokningen bleknet vekk var Petter i Azkaban og kunne ikke endre seg tilbake. Svartspanerne er vant til at mennesker i Azkaban sier absolutt hva som helst for å komme seg bort, så de hørte ikke etter mens Petter Pittelpytt skrek det ut igjen og igjen helt til han mistet stemmen.»
Selv Galøye Bisters ansikt var skrekkslagent på dette tidspunktet.
«I tilbakeblikk,» sa Harrys stemme, som nå lot til å operere helt på egen hånd, «burde du ha vært mistenksom da du klarte å få halt den ene dødseteren av sted til Azkaban uten rettssak.»
«Vi trodde Malfang var distrahert,» hvisket den gamle heksa. «At han bare forsøkte å redde seg selv. Vi hadde klart å få fatt i andre dødsetere på samme tid, slik som Bellatrix –»
Harry nikket, og det føltes som om nakken og hodet ble styrt av en dukkemester. «Den mørke herrens mest fanatiske og hengivne tjener, et naturlig sentrum for motstand for alle som utfordret Lucifus’ kontroll over dødseterne. Du trodde Lucifus var distrahert.»
«Få ham ut derfra,» sa Minerva McSnurp. Stemmen hennes ble et skrik. «Få ham ut derfra!»
Amelia Beining dyttet seg opp fra stolen, og satte kurs mot flumpeisen –
«Stopp.»
Alle så forbløffet på Harry, og ingen mer enn Minerva McSnurp.
Noen annen så ut til å ha tatt over Harrys stemme. «Det er fire ting vi må diskutere. En uskyldig mann har vært i Azkaban i ti år, åtte måneder og fjorten dager. Han kan bli der noen minutter til. Så viktige er disse fire sakene.»
«Du –» hvisket Amelia Beining. «Du skulle ikke forsøke å være denne personen, i din alder –»
«Først. Jeg synes vi skal se igjennom de fullstendige politirapportene for hver eneste annen dødseter som ble sendt til Azkaban mens Lucifus ble distrahert. Kan du få funnet fram disse rapportene til i kveld?»
«Innen timen er omme,» sa Amelia Beining. Hun så grå ut.
Harry nikket. «For det andre. Azkaban er ferdig. Du vil måtte starte forberedelser umiddelbart for å flytte fanger over til Nurmengaard eller et annet tilstrekkelig trygt ikke-desperantfengsel; og å legge til rette for medisinsk behandling av den despereringen de innsatte har vært utsatt for.»
«Jeg,» sa Amelia. Den gamle heksa virket bøyd, forminsket. «Jeg … tror ikke, at selv med denne … skandalen, at resten av Heksingating vil bøye seg for dette … og desperantene må få næring, ikke så mye som vi har servert dem, men de må få noen ofre, ellers vil de streife rundt i verden på rov etter uskyldige …»
«Hva Heksingating sier spiller ingen rolle,» sa Harry. «Fordi –» Harrys stemme var halvkvalt. «Fordi –» Harry pustet dypt, og stålsatte seg selv. Nå mente han at han kunne se hva som rørte seg i den umiddelbare fremtida, kunne se den strekke seg ut foran ham lik en gyllen sti opplyst av sola. Var dette også nedskrevet, i den Tidens bok som jeg ikke må se? «Fordi dersom jeg gjetter riktig omkring hva fremtida bringer, så vil Hermine Grang, Jenta-som-ble-gjenopplivet, reise til Azkaban ganske snart og ødelegge alle desperantene der.»
«Umulig!» utstøtte Galøye Bister.
«Merlin,» hvisket Amelia Beining. «Åh, kjære Merlin. Det er det som skjedde med desperanten som Humlesnurr ‘mistet’. Det er derfor de er redde for deg – og nå henne i tillegg?» Stemmen hennes skalv. «Hva er dette, hva er alt dette?»
Hvis Hermine tror at Døden kan overvinnes –
Uansett om hun kunne ha trodd på det tidligere eller ikke, vil hun tro på det nå.
«En autorisert flyttnøkkel til Azkaban ville vært fint –» Igjen brast Harrys stemme. Tårer strømmet nedover kinnene hans.
Hun kan ikke dø. Jeg har malacruxen hennes.
Men Hermine trenger ikke å få vite om det. Ikke den første uka.
Hvis hun er villig til å risikere sitt eget liv for å gjøre slutt på dette –
«Skjønt, jeg tror, hun kanskje, finner veien dit på egen hånd …»
«Harry?» sa rektor McSnurp.
Harry gråt nå, store, såre hulk brøt ut av ham. Men han sluttet ikke å snakke. Et eller annet sted der ute ventet Petter Pittelpytt mens Harry gråt.
Et eller annet sted der ute ventet alle mens han gråt.
«For det tredje. Et sted rett innenfor Galtvorts beskyttelsesmagi. En eller annen plass det er svært lett å beskytte. Men der nødstilfeller kan flyttnøkles inn fra rett utenfor beskyttelsen. Det skal opprettes et høysikkerhets s-s-sykehus. Med svært kraftfulle vakter, som har avlagt Ubryteløftet, jeg vet, jeg vet ikke hvor mye gull som trengs for å betale for Løftene, fra nå av spiller det faktisk ingen rolle. Og, og Alastor Bister kommer til å designe sikkerhetssystemet, og ha fullt utløp for sin paranoia uten å bli begrenset av et budsjett eller sinnsfriskhet eller sunn sans, men det må åpne snart.» Kunne ikke slutte å snakke for å kaste bort tida på å gråte.
«Harry,» sa rektor, «begge disse tror nå at du er blitt gal, de kjenner deg ikke godt nok til å vite bedre. Du er nødt til å senke farten og forklare.»
Istedenfor grep Harry ned i pungen sin og formet bokstaver med fingrene, og løftet ut, med fingre som strevde en del, en fem kilos klump av gull større enn knyttneven hans, fra da han hadde eksperimentert samme morgen. Den laget et høyt dunk idet den landet på bordet.
Bister lente seg over og tappet på den med tryllestaven sin, og så lagde strupen hans en uforståelig lyd.
«Det er startbudsjettet ditt, Alastor, dersom du trenger penger straks. Nicolas Flamel lagde ikke De vises stein, han stjal den; Humlesnurr kjente ikke til den hemmelige historien, men det gjorde Ringelhorn. Når du først har funnet ut hvordan den fungerer, kan Steinen gjøre en komplett tilbakestilling til full helse og ungdom hvert to hundre og tretti fjerde sekund. Tre hundre og seksti personer per dag. Et hundre og trettifire tusen helbredelser per år. Det burde være nok til å stoppe, alle trollmenn over alt, og alle gnomer og husnisser og hvem som helst, fra å dø. Av elde, eller av noe som helst annet.» Harry tørket tårene sine, igjen og igjen. «Flamel hadde mer blod på sine hender enn hundre ganger Voldemort, med tanke på alle mennesker han kunne ha reddet, men ikke gjorde det. Hele tida, Bister, kunne De vises stein ha helbredet alle dine arr og gitt deg beinet tilbake, når som helst Flamel følte for det. Humlesnurr visste ikke dette. Jeg er sikker på at han ikke visste det.» Harry smilte skjelvent. «Jeg kan ikke forestille meg deg som ei tenåringsheks, madam Beining, men jeg vedder på at det vil kle deg. Det vil gi deg mer energi til å få Heksingating til å unngå å lage bråk med meg, fordi hvis de får den ideen at Steinen er noe de kan blande seg opp i på noen måte, skatter, reguleringer, jeg bryr meg ikke, så vil Galtvort bryte ut fra Storbritannia og bli sitt eget land. Rektor, Galtvort er ikke lenger avhengig av Magidepartementet for gull, eller for den del mat. Du er fri til å reformere det faglige pensumet slik du ønsker. Jeg tror vi vil ønske å utvide med flere videregående kurs snart, spesielt innenfor gompologi.»
«Du må sakke farten!» sa Minerva McSnurp.
«For det fjerde –» sa Harry, og så stoppet han.
For det fjerde. Begynne forberedelsene til en kontrollert fjerning av Statuttene for hemmeligholdelse og tilby magisk helbredelse i stor skala til gompeverdenen. De som setter seg imot denne agendaen på noen måte kan nektes tilbud om å benytte seg av Steinens effekt …
Harrys lepper kunne ikke bevege seg. Ikke ville ikke, kunne ikke.
Med sju milliarder gomper som tenkte kreativt om hvordan magi kunne brukes …
Å transfigurere antimaterie var bare én ide. Det var ikke en gang den mest destruktive ideen. Det var også slikt som svarte hull og negativt ladede strangelet’er. Og hvis svarte hull ikke kunne bli transfigurert fordi de ikke allerede eksisterte slik magi definerte det innenfor et gitt område, så var det alltids transfigurasjon av hauger av atomvåpen, og bakterier med byllepest som kunne reprodusere og lage en ny svartedauen før transfigurasjonen forsvant, og Harry hadde ikke engang tenkt på problemet i fem minutter, men det spilte ingen rolle fordi han allerede hadde tenkt mer enn nok. Noen ville tenke på det, noen ville snakke, noen ville prøve. Sannsynligheten var så nærme visshet at det ikke spilte noen rolle.
Hva ville skje dersom du transfigurerte en kubikkmillimeter oppkvarker, bare oppkvarkene uten noen nedkvarker for å binde dem? Harry ante ikke, og oppkvarker var definitivt en type substans som allerede eksisterte. Alt som skulle til, var at en eneste gompefødt som kjente navnene på de seks kvarkene bestemte seg for å prøve. Det kunne bli klokka som tikket ned til den spådde verdens undergang.
Harry ville ha forsøkt å benekte denne tanken, rasjonalisere den vekk.
Han kunne ikke gjøre det heller.
Det var ikke en ting-Harry-Potter-ville-gjøre.
Som vann som renner nedoverbakke, ville ikke Harry Potter ta noen sjanse når det kom til det å ikke ødelegge verden.
«Fjerde?» sa Amelia Beining, som så ut som om hun hadde blitt slått gjentatte ganger i ansiktet med en planet. «Hva er for det fjerde?»
«Samme kan det være,» sa Harry. Stemmen hans brast ikke. Han bøyde seg ikke over og gråt. Det var fremdeles liv han kunne redde, og de var viktigere. «Ikke bry deg om det. Overmagiarius Beining, jeg har overlatt regentskapet over Heksingating i dine hender. Vennligst bruk den stillingen til å gjøre det kjent internasjonal at Steinens helbredende krefter snart vil bli gjort tilgjengelig for alle, og at i mellomtida må alle døende pasienter bli holdt i live for enhver pris, uansett hva slags magi som kreves for å gjøre det. Denne bekjentgjørelsen er din absolutte prioritet. Når du har gjort dette, kan du redde Petter Pittelpytt og fortelle din gamle avdeling at de skal begynne forberedelsene for å stenge ned Azkaban. Etter dette kunne du vennligst få noen til å sette sammen en liste over fengslede dødsetere og hva som ble sagt i deres rettssaker, og om Lucifus virket merkelig uinteressert i å forsvare dem. Takk. Det var alt.»
Amelia Beining snudde seg uten et ord, og subbet inn i flummen som om det var hennes egen personlighet som brant.
«Og noen,» sa Harry, med en stemme som nok en gang brast nå da alt var satt i gang, og gråting ikke kostet tid, skjønt den enorme majoriteten av totale liv som sto på spill hadde vist seg å ikke kunne reddes riktig ennå, «noen må, noen må gi beskjed til Remus Lupus.»