«Fryserio!»
Harry dyppet en finger ned i vannglasset på pulten sin. Vannet burde ha blitt kaldt. Men det hadde vært lunkent, og var det fortsatt. Igjen.
Harry følte seg skikkelig snytt.
Det var hundrevis av fantasy-bøker spredt rundt i Vernes-husholdningen. Harry hadde lest ganske mange av dem. Og det begynte å virke som at han hadde en mysteriøs mørk side. Så, etter at vannglasset hadde nektet å samarbeide de første par gangene, hadde Harry sett seg kjapt rundt i formel-klasserommet for å forsikre seg om at ingen så på, og så pustet dypt, konsentrert seg, og gjort seg selv sint. Han tenkte på smygardingene som mobbet Nilus, og den leken der noen slår bøkene ut av hendene på deg hver gang du prøver å plukke dem opp igjen. Tenkte på hva Draco Malfang hadde sagt om den tiårsgamle Lunekjær-jenta, og hvordan Heksingating virkelig fungerte …
Og raseriet hadde funnet veien inn i blodet hans. Han hadde holdt tryllestaven i en hånd som skalv av hat, og sa med kald stemme, «Fryserio!» – og absolutt ingenting hadde skjedd.
Harry hadde blitt narret. Han ønsket å skrive til noen og forlange å få igjen penga for sin mørke side, som helt klart burde ha uimotståelige mørke krefter, men hadde vist seg å være ødelagt.
«Fryserio!» sa Hermine igjen fra pulten ved siden av ham. Hennes vann var stivfrosset is, og iskrystaller formet seg på kanten av glasset hennes. Hun virket fullstendig oppslukt av det hun holdt på med, og hadde ingen anelse om at de andre elevene så på henne med hatefulle øyne, som enten var (a) farlig bevisstløst av henne, eller (b) en perfekt innøvd forestilling som grenset til kunst.
«Ah, veldig bra, frøken Grang!» kvekket Filius Pirrevimp, formelprofessoren deres og husstyrer for Ravnklo, en bitte liten mann som slett ikke så ut som om han var en tidligere duellmester. «Ypperlig! Fremragende!»
Harry hadde forventet å være, i verste fall, nummer to bak Hermine. Harry hadde foretrukket om hun måtte prøve å ta igjen ham, selvsagt, men han kunne ha godtatt det motsatte også.
Men det var mandag, og Harry hadde retning mot bunnen av klassen; en posisjon han sjenerøst slåss om med alle andre gompe-oppvokste elever utenom Hermine. Som var alene uten rivaler helt på toppen, stakkars skapning.
Professor Pirrevimp sto over pulten til en av de andre gompefødte, og justerte stille måten hun holdt tryllestaven på.
Harry tittet over på Hermine. Han svelget hardt. Dette var jo den åpenbare rollen for henne, i en større sammenheng … «Hermine?» sa Harry prøvende. «Har du noen ide om hva jeg gjør feil?»
Hermines øyne ble fylt av et forferdelig lys av irriterende hjelpsomhet, og noe i Harrys bakhode skrek ut i desperat ydmykelse.
Fem minutter senere virket Harrys vann merkbart kaldere enn romtemperaturen, og Hermine hadde gitt ham et par verbale klapp på skulderen og fortalt ham at han måtte uttale det mer nøye neste gang, og så gikk hun for å hjelpe noen andre.
Professor Pirrevimp hadde gitt henne et huspoeng for å hjelpe ham.
Harry skar tenner så hardt at kjevene hans verket, hvilket, noterte han frustrert, slett ikke hjalp på uttalen.
Jeg bryr meg ikke om det blir en urettferdig konkurranse. Jeg vet nøyaktig hva jeg skal gjøre med to ekstra timer hver dag. Jeg skal sitte i kofferten min og studere, helt til jeg holder følge med Hermine.
«Transfigurasjon er noe av den mest komplekse og farlige magien dere vil lære ved Galtvort,» sa professor McSnurp. Ansiktet til den bestemte gamle heksa sa tydelig fra at dette tok man ikke lett på. «Alle som finner på noe tull i mine klasser vil forlate klasserommet, og vil ikke få komme tilbake. Dere er herved advart.»
Tryllestaven hennes senket seg og tappet på pulten, som mykt endret seg om til en gris. Et par gompefødte elever ga fra seg forbausede utrop. Grisen tittet seg rundt, snøftet, så forvirret ut, og ble så en pult igjen.
Transfigurasjonsprofessoren så seg rundt i klasserommet, og øynene hennes falt på en av elevene.
«Herr Potter,» sa professor McSnurp. «Du fikk skolebøkene dine kun for et par dager siden. Har du startet å lese i transfigurasjonsboka ennå?»
«Nei, beklager, professor,» sa Harry.
«Ingen grunn til å beklage, herr Potter; hvis det var forutsatt at du skulle lese på forhånd, ville du ha fått beskjed om det.» McSnurps fingre trommet på pulten foran henne. «Herr Potter. Kunne du tenke deg å forsøke å gjette hvorvidt dette er en pult som jeg transfigurerte om til en gris, eller om den begynte som en gris, og jeg et øyeblikk fjernet transfigurasjonen? Hvis du hadde lest det første kapittelet i boka, ville du kunnet svare.»
Harrys øyenbryn rynket seg en tanke. «Jeg ville gjette at det ville være lettere å starte med en gris; siden hvis du startet med en pult, så ville kanskje ikke grisen vite hvordan den skulle reise seg.»
Professor McSnurp ristet på hodet. «Ikke en feil du kunne noe for, herr Potter, men det riktige svaret er at i transfigurasjon skal du aldri forsøke å gjette. Feil svar vil bli tatt ekstremt alvorlig; spørsmål der du ikke har svart vil bli tatt lett på. Dere må lære å vite hva dere ikke vet. Hvis jeg spør dere et hvilket som helst spørsmål, uansett hvor åpenbart eller grunnleggende det er, og dere svarer ’Jeg vet ikke’, vil jeg ikke legge dere det til last; og alle som ler vil miste huspoeng. Kan du fortelle meg hvorfor denne regelen finnes, herr Potter?»
Fordi en eneste liten feil i transfigurasjon kan være utrolig farlig. «Nei.»
«Korrekt. Transfigurasjon er farligere enn immivering, som dere ikke får lære før deres sjette år. Uheldigvis må transfigurasjon læres og øves på fra ung alder for å maksimere deres evner som voksne. Så dette er et farlig emne, og dere bør være svært redde for å gjøre feil, fordi ingen av mine elever noensinne har blitt permanent skadet og jeg ville ta det svært ille opp hvis dere er den første klassen som setter flekker på rullebladet mitt.»
Flere elever svelget.
Professor McSnurp reiste seg opp og gikk bort til veggen bak seg, der det hang en polert tretavle. «Det er mange grunner til at transfigurasjon er farlig, men én grunn er hevet over alle andre.» Hun fant fram en kort fjærpenn med tykk spiss, og brukte den til å trekke opp bokstaver i rødt; som hun deretter streket under i blått med samme fjærpenn.
TRANSFIGURASJON ER IKKE PERMANENT!
«Transfigurasjon er ikke permanent!» sa professor McSnurp. «Transfigurasjon er ikke permanent! Transfigurasjon er ikke permanent! Herr Potter, la oss anta at en elev transfigurerte en treblokk om til en kopp med vann, og du drakk den. Hva kan du tenke deg vil skje med deg når transfigurasjonen blir borte?» Det var en pause. «… Unnskyld, jeg burde ikke ha spurt deg om dette, herr Potter, jeg glemte at du er velsignet med en uvanlig pessimistisk fantasi –»
«Det går greit,» sa Harry og svelget hardt. «Så det første svaret er at jeg vet ikke,» professoren nikket anerkjennende, «men jeg forestiller meg at det kunne være … treverk i magen min, og i blodomløpet mitt, og hvis noe av det vannet hadde blitt absorbert av kroppsvevet mitt – ville det være tremasse eller solid treverk eller …» Harrys grep om magi sviktet ham. Han kunne ikke forstå hvordan treverk kunne struktureres om til vann i utgangspunktet, så han kunne ikke helt begynne å gjette på hva som ville skje etter at vannmolekylene ble forstyrret av vanlige termiske bevegelser og magien tok slutt og struktureringen ble reversert.
McSnurps ansikt var stivt. «Som herr Potter korrekt har tenkt seg fram til, ville han bli ekstremt syk og kreve umiddelbar overføring til St. Mungos sykehus ved bruk av flumnettverket, om han skulle ha noen sjanse til å overleve i det hele tatt. Vennligst slå opp på side 5.»
Selv uten noen lyd i det bevegelige bildet, kunne du avgjøre at kvinnen med forferdelig misfarget hud skrek.
«Forbryteren som opprinnelig transfigurerte gull om til vin og ga det å drikke til denne kvinnen, ’som betaling for gjeld’, som han sa, ble dømt til ti år i Azkaban. Vennligst bla om til side 6. Det er en desperant. De bevokter Azkaban. De suger vekk magien din, livet ditt, og alle lykkelige tanker du forsøker å tenke. Bildet på side 7 er av forbryteren ti år senere, da han ble sluppet fri. Dere kan legge merke til at han er død – ja, herr Potter?»
«Professor,» sa Harry, «hvis det verste skulle skje, i et sånt tilfelle, er det noen måte å vedlikeholde transfigurasjonen på?»
«Nei,» sa professor McSnurp flatt. «Å vedlikeholde en transfigurasjon vil konstant bruke av din magiske kraft, og bruken av kraft øker med størrelsen på målformen. Og du ville trenge å ha ny kontakt direkte med målobjektet med et par timers mellomrom, hvilket er, i et tilfelle som dette, umulig. Katastrofer som dette kan ikke rettes opp.»
Professor McSnurp lente seg framover. Ansiktsuttrykket hennes var steinhardt. «Dere vil absolutt aldri, under noen omstendigheter, transfigurere noe om til væske eller gass. Ikke vann, ikke luft. Ikke noe som likner vann, ikke noe som likner luft. Selv om det ikke er ment å drikkes. Væske fordamper, små biter av det havner i lufta. Dere vil ikke transfigurere noe som skal brennes. Det vil lage røyk, og noen kunne puste inn den røyken! Dere vil aldri transfigurere noe som på noen tenkelig måte kan komme inn i en annens kropp på noe sett. Ikke mat. Ikke noe som likner på mat. Selv ikke som en morsom liten spøk der du forteller dem om sjokoladepaien før de faktisk spiser den. Dere vil ikke gjøre det. Punktum. Ikke inne i dette klasserommet, ikke utenfor klasserommet, eller noe annet sted. Er det forstått av hver eneste elev?»
«Ja,» sa Harry, Hermine og noen få andre. Resten virket målløse.
«Er det fullstendig forstått av hver eneste elev?»
«Ja,» sa de, eller mumlet, eller hvisket.
«Hvis dere bryter en eneste av disse reglene, vil dere aldri mer studere transfigurasjon under deres opphold på Galtvort. Gjenta etter meg. Jeg vil aldri transfigurere noe om til væske eller gass.»
«Jeg vil aldri transfigurere noe om til væske eller gass,» svarte elevene i blandet kor.
«Igjen! Høyere! Jeg vil aldri transfigurere noe om til væske eller gass.»
«Jeg vil aldri transfigurere noe om til væske eller gass.»
«Jeg vil aldri transfigurere noe som ser ut som mat eller noe som helst annet som er ment å tas inn i en menneskelig kropp.»
«Jeg vil aldri transfigurere noe som er ment å brennes fordi det kan skape røyk.»
«Dere vil aldri transfigurere noe som ser ut som penger, inkludert gompepenger,» sa professor McSnurp. «Gnomene har måter å finne ut av hvem som har gjort det. Og i deres offisielle lovverk er gnom-nasjonen i permanent krig med alle magiske falskmyntnere. De vil ikke sende svartspanere. De vil sende en hær.»
«Jeg vil aldri transfigurere noe som ser ut som penger,» gjentok elevene.
«Og aller viktigst,» sa professor McSnurp, «dere vil aldri transfigurere et levende vesen, spesielt ikke dere selv. Det vil gjøre dere svært syke og muligens døde, avhengig av hvordan dere transfigurerer dere selv og hvor lenge dere vedlikeholder endringen.» Professor McSnurp tok en pause. «Herr Potter rekker nå opp hånda fordi han har sett en animagus-transformasjon – nærmere bestemt et menneske som transformerte seg om til en katt og tilbake igjen. Men en animagus-transformasjon er ikke fri transfigurasjon.»
Professor McSnurp tok en liten trebit ut av lomma si. Med et lett dunk av tryllestaven ble det en glassball. Så sa hun «Krystferrium!» og glassballen ble en stålball. Hun tappet på den med staven en siste gang, og stålballen ble en trebit igjen. «Krystferrium transformerer et subjekt av rent glass om til et solid stålobjekt av samme form. Det kan ikke gjøre motsatt, og heller ikke kan det transformere en pult om til en gris. Den mest generelle formen for transfigurasjon – fri transfigurasjon, som dere skal lære her – er kapabel til å transformere et hvilket som helst subjekt om til et hvilket som helst mål, i det minste hva den fysiske formen angår. Av denne grunn må fri transfigurasjon gjøres uten ord. Å bruke en ferdig formel ville kreve forskjellige ord for hver forskjellig transformasjon mellom subjekt og mål.»
Professor McSnurp ga elevene et skarpt blikk. «Noen lærere starter med transfigurasjonsformler, og går over til fri transfigurasjon senere. Og, ja, det ville være mye enklere i starten. Men det kan også gi dere en del dårlige arbeidsvaner som vil skade deres senere evner. Her vil dere få lære fri transfigurasjon fra starten av, hvilket krever at dere kaster magien uten ord, ved å holde subjektets form, målets form og transformasjonen inne i deres eget sinn.»
«Og for å besvare herr Potters spørsmål,» fortsatte professor McSnurp, «så er det fri transfigurasjon dere aldri må forsøke på noe levende subjekt. Det finnes formler og eliksirer som trygt og reverserbart kan transformere subjekter på begrensede måter. En animagus som mangler et lem vil fremdeles mangle det lemmet etter transfigurasjonen, for eksempel. Fri transfigurasjon er ikke trygt. Kroppene deres vil endre seg mens den er transfigurert – å puste, for eksempel, resulterer i et konstant tap av kroppsstoff til lufta omkring. Når transfigurasjonen går over og kroppen forsøker å vende tilbake til sin opprinnelige form, vil den ikke helt være i stand til å gjøre det. Hvis du presser staven din mot kroppen din og ser for deg selv med gyllent hår, så vil du få gyllent hår, og etterpå vil alt håret falle av. Hvis du ser for deg selv som en som har renere hud, så vil du havne på St. Mungos i en lang periode. Og hvis du transfigurerer deg om til en voksen, så, når transfigurasjonen går over, vil du automatisk dø.»
Det forklarte hvorfor han hadde sett slike ting som feite gutter, eller jenter mindre enn perfekt pene. Eller gamle mennesker, for den del. Det ville ikke hende hvis du bare kunne transfigurere deg selv hver morgen … Harry løftet hånda igjen og forsøkte å signalisere til professor McSnurp med øynene.
«Ja, herr Potter?»
«Er det mulig å transfigurere et levende subjekt om til noe som er statisk, slik som en mynt – nei, beklager, lei meg for den der, la oss heller si en stålball.»
Professor McSnurp ristet på hodet. «Herr Potter, selv døde gjenstander gjennomgår små interne endringer over tid. Det ville ikke være noen observerbare endringer i kroppen din etterpå, og det første minuttet ville du ikke legge merke til noe galt. Men etter en time ville du bli syk, og etter en dag ville du være død.»
«Eh, ja, unnskyld meg, altså, men hvis jeg hadde lest det første kapittelet kunne jeg ha gjettet at pulten opprinnelig var en pult og ikke en gris,» sa Harry, «men bare hvis jeg gjettet videre at du ikke ønsket å drepe grisen, det virker jo som det mest sannsynlige, men –»
«Jeg kan forutsi at det å rette dine prøver vil gi meg en endeløs rekke gleder, her Potter. Men hvis du har andre spørsmål, kan jeg be deg om å vennligst vente med dem til timen er over?»
«Ingen flere spørsmål, professor.»
«Nå, gjenta etter meg,» sa professor McSnurp. «Jeg vil aldri forsøke å transfigurere et levende subjekt, særlig ikke meg selv, med mindre jeg har fått særskilt beskjed om å gjøre dette ved hjelp av en spesialisert formel eller eliksir.»
«Hvis jeg ikke er sikker på om en transfigurasjon er trygg, vil jeg ikke prøve den ut før jeg har spurt professor McSnurp eller professor Pirrevimp eller professor Slur eller rektor, som er de eneste offisielle autoritetene på transfigurasjon ved Galtvort. Det å spørre en annen elev er ikke akseptabelt, selv om de sier at de kan huske å ha stilt det samme spørsmålet.»
«Selv om den nåværende læreren i forsvar mot svartekunster forteller meg at en transfigurasjon er trygg, og selv om jeg ser at forsvarsprofessoren gjør det, og ingenting galt ser ut til å skje, vil jeg ikke forsøke det selv.»
«Jeg har den absolutte rett til å nekte å utføre enhver transfigurasjon jeg føler meg det minste nervøs for å forsøke. Siden ikke en gang rektor ved Galtvort kan beordre meg til å gjøre noe annet, vil jeg definitivt ikke ta imot en slik ordre fra forsvarsprofessoren, selv dersom forsvarsprofessoren truer med å trekke meg for hundre huspoeng og få meg utvist.»
«Hvis jeg bryter noen av disse reglene, vil jeg ikke lenger kunne studere transfigurasjon mens jeg går på Galtvort.»
«Vi vil gjenta disse reglene ved starten av hver eneste time den første måneden,» sa professor McSnurp. «Og nå vil vi starte, med fyrstikker som subjekter og nåler som mål … ta ned tryllestavene, takk; med ’starte’ mener jeg at dere vil starte å ta notater.»
En halv time før klassen var over, delte professor McSnurp ut fyrstikkene.
Da klassen var over hadde Hermine en sølvaktig fyrstikk, og hele resten av klassen, gompefødt så vel som trollmannsfødt, hadde nøyaktig det de startet med.
Professor McSnurp belønnet henne med nok et poeng til Ravnklo.
Etter at transfigurasjonsklassen hadde fått lov til å gå, kom Hermine bort til Harrys pult mens han holdt på å putte bøkene inn i pungen sin.
«Vet du,» sa Hermine med et uskyldig ansiktsuttrykk, «jeg tjente to poeng for Ravnklo i dag.»
«Det gjorde du,» svarte Harry kort.
«Men det var ikke like bra som dine syv poeng,» sa hun. «Jeg er nok ikke like intelligent som deg.»
Harry gjorde seg ferdig med å dytte leksene inn i pungen og snudde seg mot Hermine med smalnende øyne. Akkurat det der hadde han helt glemt.
Hun blunket med øyenvippene mot ham. «Men vi har jo timer hver dag, da. Jeg lurer på hvor lang tid det vil ta deg å finne flere håsblåsinger å redde? I dag er mandag. Så da har du fram til torsdag å gjøre det på.»
De stirret hverandre inn i øynene, uten å blunke.
Harry snakket først. «Du innser selvsagt at dette betyr krig.»
«Jeg visste ikke at vi hadde hatt fred.»
Alle de andre elevene så nå på dem med fascinerte blikk. Alle de andre elevene, pluss, uheldigvis, professor McSnurp.
«Åh, herr Potter,» sang professor McSnurp ut fra den andre siden av rommet, «jeg har gode nyheter til deg! Madam Pomfrit har godkjent forslaget ditt for å unngå skade på tvinnespinnerne hennes, og planen er å fullføre arbeidet før slutten av neste uke. Jeg vil si at det fortjener … la oss si ti poeng til Ravnklo.»
Hermines ansikt gapte i skuffelse og sjokk. Harry regnet med at hans eget ansikt ikke så stort annerledes ut.
«Professor …» hveste Harry.
«De ti poengene er unektelig fortjent, herr Potter. Jeg ville aldri dele ut huspoeng etter innfallsmetoden. For deg var det kanskje en enkel sak å se noe skjørt og foreslå en måte å beskytte det på, men tvinnespinnere er dyre, og rektor var ikke fornøyd forrige gang en av dem gikk i stykker.» Professor McSnurp så tankefull ut. «Nei og nei, jeg lurer på om noen annen elev noensinne har tjent sytten huspoeng på sin første dag med skoletimer. Jeg må se etter, men jeg mistenker at det er ny rekord. Kanskje vi burde annonsere det i Storsalen ved middagstider?»
«PROFESSOR!» ropte Harry. «Dette er vår krig! Ikke bland deg!»
«Nå har du fram til torsdag neste uke, herr Potter. Med mindre, naturligvis, du skulle komme til å gjøre noen rampestreker og miste huspoeng før det. Som å være uhøflig mot en professor, for eksempel.» Professor McSnurp la en finger ettertenksomt på haken. «Jeg går ut fra at du vil være i minus før neste fredag er omme.»
Harrys munn lukket seg med et smell. Han sendte sitt beste dødsblikk mot McSnurp, men det virket som om hun bare syntes det var morsomt.
«Ja, definitivt annonsere det ved middag,» tenkte professor McSnurp høyt. «Men det er upassende å fornærme smygardingene, så meldingen burde holdes kort. Bare antall poeng og det faktum at det er en rekord … og hvis noen kommer til deg for å få hjelp med skolearbeidet, og er skuffet over at du ikke en gang har begynt å lese bøkene dine, kan du alltids sende dem videre til frøken Grang.»
«Professor!» sa Hermine med skingrende stemme.
Professor McSnurp ignorerte henne. «Jammen santen, jeg lurer på hvor lang tid det vil ta før frøken Grang gjør noe som fortjener en annonsering ved middagstider? Det ser jeg virkelig fram til å finne ut, hva det nå enn skulle være.»
Harry og Hermine, ved en uuttalt felles enighet, snudde seg og stormet ut av klasserommet. De ble fulgt av en hale hypnotiserte ravnkloinger.
«Æh,» sa Harry. «Fremdeles klar etter middag?»
«Selvsagt,» sa Hermine. «Jeg har ikke lyst til at du skal henge enda lenger etter med studiene dine.»
«Nei, takk for det! Og la meg få si at så briljant som du allerede er, kan jeg ikke unngå å lure på hvordan du vil være når du har hatt grunnleggende trening i rasjonalitet.»
«Er det virkelig så nyttig som du sier? Det virket ikke å hjelpe deg stort verken i formler eller transfigurasjon.»
Det ble en kort pause.
«Vel, jeg fikk skolebøkene mine for bare fire dager siden. Det var derfor jeg var nødt til å tjene de sytten huspoengene mine uten å bruke tryllestav.»
«Fire dager siden? Kanskje kan du ikke lese åtte bøker på fire dager, men du kunne i alle fall ha lest en. Hvor mange dager vil det ta deg å fullføre med den hastigheten? Du kan matematikken, så kan du si meg hva er åtte ganger fire delt på null?»
«Jeg har ny time nå, hvilket du ikke har, men helgene er ledige, så … grenseverdien for åtte ganger fire delt på epsilon mens epsilon nærmer seg null pluss … 10.47 søndag formiddag.»
«Jeg leste ut bøkene på tre dager, for å være nøyaktig.»
«14.47 lørdag ettermiddag, altså. Jeg er sikker på at jeg skal finne tid til det på en eller annen måte.»
Og det ble kveld og det ble morgen, første dag.