Draco hadde et strengt uttrykk i ansiktet, og den grønnstripede kutten virket på en eller annen måte langt mer formell, seriøs og velbåret enn de identiske kuttene som ble båret av de to guttene bak ham.
«Snakk,» sa Draco.
«Jah! Preik!»
«Du hørte sjefen! Spytt ut!»
«Mens dere to, på den annen side, holder kjeft.»
Den siste runden med timer på fredag var i ferd med å starte, i det enorme auditoriet der alle fire hus ble undervist i forsvar, eh, kampmagi.
Den siste runden med timer på fredag.
Harry håpet at denne timen ville være fri for stress, og at den briljante professor Krengle ville innse at dette muligens ikke var beste tidspunkt for å peke ut Harry til noe spesielt. Harry hadde kommet seg litt, men …
… men bare i tilfelle, var det antakelig best å få litt adspredelse først.
Harry lente seg tilbake i stolen og beæret Draco og lakeiene med et uttrykk av stort alvor.
«Dere spør, hva er vårt mål?» deklamerte Harry. «Jeg kan svare i ett ord. Det er seier. Seier for enhver pris – seier, på tross av all terror – seier, uansett hvor lang og hard veien vil vise seg å være, for uten seier er det ingen –»
«Snakk om Slur!» hveste Draco. «Hva gjorde du?»
Harry tørket av seg det falske alvoret og ga Draco et mer seriøst blikk.
«Du så det jo,» sa Harry. «Alle så det. Jeg knipset i fingrene.»
«Harry! Slutt å erte meg!»
Så han hadde blitt forfremmet til Harry nå. Interessant. Og faktisk var Harry ganske sikker på at det var meningen at han skulle legge merke til det, og føle seg ille til mote hvis han ikke gjengjeldte det på et vis …
Harry tappet seg på ørene og gløttet meningsfylt bort på lakeiene.
«De vil ikke snakke,» sa Draco.
«Draco,» sa Harry, «jeg skal være ett hundre prosent ærlig her og si at i går var jeg ikke spesielt imponert av herr Gurgels skarphet.»
Herr Gurgel vred på seg.
«Ikke jeg heller,» sa Draco. «Jeg forklarte ham at jeg endte opp med å skylde deg en tjeneste for den hendelsen.» (Herr Gurgel vred seg igjen.) «Men det er en stor forskjell på den typen feil og det å være indiskret. Dette er virkelig noe de er opplært til å forstå fra barnsbein av.»
«Greit, da,» sa Harry. Han senket stemmen, selv om lydene i bakgrunnen allerede hadde blitt uklare i Dracos nærhet. «Jeg tenkte meg fram til en av Severus’ hemmeligheter, og foretok litt utpressing.»
Dracos ansiktsuttrykk ble hardere. «Fint. Og nå kan du fortelle noe du ikke fortalte i all fortrolighet til idiotene i Griffing, hvilket betydde at det var den historien du ønsket skulle spres over hele skolen.»
Harry gliste ufrivillig, og han visste at Draco la merke til det.
«Hva sier Severus?» sa Harry.
«At han ikke hadde helt innsett hvor sårbare følelsene til unge barn er,» sa Draco. «Til og med i Smygard sier han det! Til og med til meg!»
«Er du sikker på,» sa Harry, «at du ønsker å få vite noe som din husstyrer helst ønsker at du ikke vet?»
«Ja,» svarte Draco uten å nøle.
Interessant. «Så skal du definitivt sende vekk lakeiene dine først, fordi jeg er ikke sikker på at jeg tror på alt du tror om dem.»
Draco nikket. «Okei.»
Herr Krabbe og herr Gurgel så svært ulykkelige ut. «Sjef –» sa herr Krabbe.
«Du har ikke gitt herr Potter noen grunn til å stole på deg,» sa Draco. «Gå!»
De gikk.
«Og helt spesifikt,» sa Harry, og senket stemmen enda et hakk, «så er jeg ikke fullstendig sikker på at de ikke vil rapportere det jeg sier til Lucifus.»
«Far ville ikke gjøre det!» sa Draco, og så oppriktig forskrekket ut. «De er mine!»
«Beklager, Draco,» sa Harry. «Jeg er bare ikke sikker på at jeg kan tro på alt du tror på om din far. Se for deg at det var din hemmelighet, og at jeg fortalte deg at min far ikke ville gjøre noe slikt.»
Draco nikket sakte. «Du har rett. Jeg beklager, Harry. Det var galt av meg å be deg om det.»
Hvordan ble jeg forfremmet så kraftig? Burde han ikke hate meg nå? Harry følte at han observerte noe som kunne utnyttes … han bare ønsket at hjernen hans ikke var så utslitt. Vanligvis ville han ha elsket å kunne bryne seg på litt komplisert plotting.
«Men uansett,» sa Harry. «En handel. Jeg forteller deg et fakta som ikke finnes på ryktebørsen, og som ikke skal på ryktebørsen, og som spesielt ikke skal ende opp hos din far; og til gjengjeld forteller du meg hva du og Smygard mener om hele greia.»
«Avtale!»
Nå, for å gjøre det så vagt som mulig … noe som ikke ville gjøre noe særlig skade selv om det kom ut … «Det jeg sa var sant. Jeg fant en av Severus’ hemmeligheter, og drev litt utpressing. Men Severus var ikke den eneste personen som var involvert.»
«Jeg visste det!» sa Draco intenst.
Hjertet sank hos Harry. Han hadde åpenbart sagt noe svært betydningsfullt, og visste ikke hva eller hvorfor. Dette var ikke et godt tegn.
«Greit,» sa Draco. Han gliste bredt nå. «Her har du reaksjonene i Smygard. Først sa alle idiotene ’Vi hater Harry Potter! La oss stikke og jule ham opp!’»
Harry hostet halvkvalt. «Hva er galt med Valghatten? Det er ikke Smygard, det er jo Griffing –»
«Ikke alle barn er spesielt talentfulle,» sa Draco, skjønt han smilte på en slags slem konspiratorisk måte, som å antyde at han personlig var enig med Harry her. «Og det tok omtrent femten sekunder før noen fikk forklart dem hvorfor dette muligens ikke var en god tjeneste overfor Slur, så du er trygg. Uansett, dette var etter den andre runden av idioter, de som sa, ’Ser ut som om Harry Potter bare var nok en velgjørende fjott når alt kom til alt.’»
«Og så?» sa Harry og smilte, skjønt han ikke hadde noen anelse om hvorfor det var idiotisk.
«Og så begynte de som faktisk er smarte å snakke. Det er åpenbart at du har funnet frem til noe som kan sette Slur under sterkt press. Og selv om det kunne være forskjellige ting … så er den åpenbare neste tanken at det har noe å gjøre med Slurs ukjente grep på Humlesnurr. Har jeg rett?»
«Ingen kommentarer,» sa Harry. Hjernen hans behandlet i alle fall denne delen korrekt. Huset Smygard hadde undret seg over hvorfor Severus ikke hadde fått sparken. Og de hadde konkludert med at Severus presset Humlesnurr på et vis. Kunne det faktisk være sant … ? Men det virket ikke slik, av den måten Humlesnurr oppførte seg på …
Draco fortsatte å snakke. «Og den neste tingen de smarte menneskene påpekte, var at hvis du kunne sette Slur under et hardt nok press til å la halve Galtvort være i fred, så betyr det at du sannsynligvis hadde nok makt til å bli kvitt ham fullstendig, hvis du ønsket. Det du gjorde mot ham var ydmykelse, akkurat slik han forsøkte å ydmyke deg – men du lot oss få ha husstyreren vår.»
Harry gjorde smilet sitt bredere.
«Og så samlet de virkelig smarte menneskene seg,» sa Draco, med ansiktet nå svært alvorlig, «og hadde en liten prat seg imellom, og noen påpekte at det ville være svært dumt å la en slik fiende gå løs. Hvis du kunne bryte hans press mot Humlesnurr, ville den åpenbare tingen være å gjøre nettopp det. Humlesnurr ville sparke Slur ut av Galtvort, og kanskje til og med få ham drept, han ville være svært takknemlig mot deg, og du ville ikke ha behøvd å bekymre deg for om Slur skulle snike seg inn i sovesalen deres i sene nattetimer med interessante eliksirer.»
Harrys ansikt var nå nøytralt. Det hadde han ikke tenkt på, og det burde han virkelig, definitivt ha gjort. «Og fra dette har du konkludert … ?»
«Slurs press var en eller annen hemmelighet som Humlesnurr hadde, og du har hemmeligheten!» Draco så opprømt ut. «Det kan ikke være tilstrekkelig til å ødelegge Humlesnurr fullstendig, ellers ville Slur allerede ha brukt det. Slur nekter å bruke det til noe annet enn å fortsette å være konge av hus Smygard på Galtvort, så det må åpenbart ha visse begrensninger. Men det må være noe skikkelig saftig! Far har prøvd å få Slur til å fortelle ham det i årevis!»
«Og,» sa Harry, «nå tror Lucifus at jeg kanskje han fortelle ham det. Har du allerede fått ei ugle –»
«Den kommer i kveld,» sa Draco og lo. «Brevet vil si,» stemmen hans fikk en annerledes, mer formell klang, «Min kjære sønn: Jeg har allerede fortalt deg om Harry Potters potensielle viktighet. Som du allerede har innsett, har denne viktigheten nå blitt større og med høyere prioritet. Hvis du finner en mulig vei mot vennskap, eller en måte å presse ham på, må du følge denne veien, og alle ressurser i Malfang-slekta er tilgjengelige for deg om det skulle behøves.»
Jøye meg. «Vel,» sa Harry, «uten å kommentere hvorvidt hele denne kompliserte teorien din stemmer eller ikke, la meg bare si at foreløpig er vi ikke helt så nære venner.»
«Jeg vet det,» sa Draco. Så ble ansiktet hans veldig alvorlig, og stemmen ble lav selv innenfor utydeligheten som omgav dem. «Harry, har du innsett at hvis du vet om noe som Humlesnurr ikke ønsker skal bli kjent, så kan Humlesnurr rett og slett få deg drept? Og det ville endre statusen til Gutten-som-overlevde fra en potensiell konkurrerende leder til en verdifull martyr i samme slengen.»
«Ingen kommentarer,» sa Harry igjen. Han hadde ikke tenkt på denne siste delen heller. Virket ikke som Humlesnurrs stil … men …
«Harry,» sa Draco. «Du har åpenbart et utrolig talent, men du har ingen trening og ingen mentorer, og du gjør dumme ting iblant, og du trenger virkelig en rådgiver som vet hvordan det skal gjøres, ellers kommer du til å bli skadet!»
Dracos ansikt var vilt.
«Ah,» sa Harry. «En rådgiver som Lucifus?»
«Som meg!» sa Draco. «Jeg lover å holde hemmelighetene dine borte fra far, fra alle, jeg vil bare hjelpe deg med å finne ut hva det nå enn er du ønsker å gjøre!»
Wow.
Harry så at zombie-Krengle sjanglet inn dørene.
«Timen starter straks,» sa Harry. «Jeg skal tenke igjennom det du har sagt, det har vært en del tilfeller der jeg virkelig skulle ønske jeg hadde den samme treningen som deg, det er bare det at jeg ikke vet hvordan jeg kan stole på deg så raskt –»
«Det burde du ikke,» sa Draco. «Det er for tidlig. Ser du? Jeg gir deg gode råd, selv om det skader min egen sak. Men vi burde muligens skynde oss litt og bli nærere venner.»
«Jeg er åpen for det,» sa Harry, som allerede forsøkte å finne ut hvordan det kunne utnyttes best mulig.
«Et råd til,» sa Draco kjapt mens Krengle subbet mot pulten sin, «akkurat nå er alle i Smygard usikre på deg, så hvis du ønsker å vise deg vennlig stilt mot oss, hvilket jeg tror du gjør, burde du gjøre et eller annet som signaliserer vennskap til Smygard. Snart, som i dag eller i morgen.»
«Det å la Severus kunne få fortsette å gi ekstra huspoeng til Smygard var ikke nok?» Ingen grunn til at Harry ikke kunne ta æren for det.
Dracos øyne flakket litt idet han innså dette poenget, deretter sa han raskt, «Det er ikke det samme, stol på meg her. Det må være noe mer åpenbart. Dytt grumse-rivalen din Grang inn i en vegg eller noe, alle i Smygard vil skjønne hva det betyr –»
«Det er ikke sånn ting fungerer i Ravnklo, Draco! Hvis du er nødt til å dytte noen inn i en vegg så betyr det at hjernen din er for svak til å slå dem på en ordentlig måte, og alle i Ravnklo vet det –»
Skjermen på Harrys pult flimret og ble påskrudd, hvilket utløste en plutselig nostalgisk lengsel etter TV-er og datamaskiner.
«Ahem,» sa professor Krengles stemme, som virket å snakke personlig til Harry ut av skjermen. «Vennligst finn plassene deres.»
Og alle barna satt og stirret på gjentakerskjermene på pultene sine, eller så rett ned på den store marmorscenen der professor Krengle sto og lente seg på kateteret sitt på den lille forhøyningen av mørkere marmor.
«I dag,» sa professor Krengle, «hadde jeg planlagt å lære dere deres første forsvarsformel, en liten skjoldformel som var opphavet til dagens Protego. Men i lys av nylige hendelser har jeg endret mening, og kommet opp med en ny plan istedenfor.»
Professor Krengles blikk lette gjennom seteradene. Harry vred seg der han satt, på bakerste rad. Han hadde på følelsen at han visste hvem som kom til å bli kalt fram.
«Draco, av den urgamle adelsslekta Malfang,» sa professor Krengle.
Puh.
«Ja, professor?» sa Draco. Stemmen hans var forsterket, og virket å komme fra gjentakerskjermen på Harrys pult, som viste Dracos ansikt mens han snakket. Så skiftet skjermen tilbake til professor Krengle, som sa:
«Er det din ambisjon å bli den neste mørke herren?»
«Det er et merkelig spørsmål, professor,» sa Draco. «Jeg mener, hvem ville være dum nok til å innrømme noe slikt?»
Noen få elever lo, men ikke så mange.
«Nettopp,» sa professor Krengle. «Så selv om det ikke er noe poeng i å spørre noen av dere, ville det ikke forundre meg det minste om det var en elev eller to i mine klasser med ambisjoner om å bli den neste mørkets herre. Når alt kommer til alt, så ønsket jeg å bli den neste mørkets herre da jeg var en ung smygarding.»
Denne gangen var latteren mer utbredt.
«Vel, det er huset for ambisjoner, når alt kommer til alt,» sa professor Krengle, smilende. «Jeg innså ikke før senere at det jeg virkelig likte var kampmagi, og at min sanne ambisjon var å bli en stor kampmagiker og en gang få undervise ved Galtvort. Uansett, da jeg var tretten år gammel leste jeg gjennom historieseksjonen i Galtvorts bibliotek; jeg studerte nøye livene og skjebnene til tidligere mørkets herrer, og jeg lagde en liste[1] over de feilene jeg aldri ville gjøre når jeg ble en mørkets herre –»
Harry klukklo før han kunne stoppe seg selv.
«Ja da, herr Potter, svært underholdende. Så, herr Potter, kan du gjette hva som sto helt øverst på lista?»
Flott. «Hmm … aldri bruk en komplisert metode for å hanskes med en fiende når du enkelt og greit kan abrakadabra’e dem?»
«Begrepet, herr Potter, er Avada Kadavra,» professor Krengles stemme hørtes litt skarp ut, av en eller annen grunn, «og nei, det var ikke på den lista jeg lagde som trettenåring. Kunne du tenke deg å gjette en gang til?»
«Ah … aldri skryt til noen om din onde mesterplan?»
Professor Krengle lo. «Aha, nå, det var nummer to på lista. Du store, herr Potter, har vi lest de samme bøkene?»
Det var mer latter, med en undertone av nervøsitet. Harry strammet kjevene hardt sammen og sa ingenting. Han ville ikke oppnå stort ved å nekte.
«Men nei. Øverst på lista var ’Jeg vil ikke gå rundt og provosere sterke, voldsomme fiender.’ Verdenshistorien ville vært svært annerledes hvis Morgenlett Falkenbane eller Hitler hadde forstått dette elementære poenget. Nå, hvis, herr Potter – hvis du tilfeldigvis har en ambisjon lik den jeg hadde som ung smygarding – hvis så er, så håper jeg ikke det er din ambisjon om å bli en dum mørkets herre.»
«Professor Krengle,» sa Harry gjennom sammenbitte tenner, «jeg er en ravnkloing, og det er ikke min ambisjon om å være dum, punktum. Jeg vet at det jeg gjorde i dag var dumt. Men det var ikke mørkt. Jeg var ikke den som slo først i den kampen!»
«Du, herr Potter, er en idiot. Men på den annen side, det var jeg også i din alder. Derfor har jeg forutsett svaret ditt, og endret dagens læremål for å reflektere det. Herr Grylius Gurgel, kunne du komme fram, takk?»
Det var en overrasket pause i klasserommet. Harry hadde ikke forventet dette.
Og det hadde heller ikke herr Gurgel, så det ut til, som virket ganske usikker og bekymret der han entret marmorscenen og beveget seg mot forhøyningen.
Professor Krengle rettet seg opp fra der han hadde lent seg på pulten. Han virket plutselig sterkere, og hendene formet knyttnever, og han inntok en posisjon som var klart gjenkjennelig som en kampstilling fra en av kampkunstene.
Harrys øyne utvidet seg da han så det, og plutselig innså han hvorfor herr Gurgel hadde blitt kalt fram.
«De fleste trollmenn,» sa professor Krengle, «bryr seg ikke mye om det en gomp kaller martial art, eller kampkunst. Er ikke tryllestaven sterkere enn en knyttneve? Denne holdningen er idiotisk. Tryllestaver holdes i knyttnever. Hvis du ønsker å bli en stor kamptrollmann, så må du lære kampkunst opp til et nivå som til og med ville imponere en gomp. Jeg vil nå demonstrere en bestemt vitalt viktig teknikk, som jeg lærte i en dojo, en gompeskole for kampkunst; jeg skal snakke mer om dette senere. Men nå …» Professor Krengle tok flere skritt forover, fremdeles i kampstilling, og nærmet seg stedet der herr Gurgel sto. «Herr Gurgel, jeg vil få be deg om å angripe meg.»
«Professor Krengle,» sa herr Gurgel, med en stemme som nå var like forsterket som professorens, «kan jeg få spørre om hvilken grad –»
«Sjette dan. Du vil ikke bli skadet, og det vil ikke jeg heller bli. Og hvis du ser en åpning, vennligst ta den.»
Herr Gurgel nikket, og så svært lettet ut.
«Legg merke til,» sa professor Krengle, «at herr Gurgel var redd for å angripe noen som ikke kjenner til kampkunst på et forsvarlig nivå, i frykt for at jeg, eller han, ville bli skadet. Herr Gurgels holdning er fullstendig korrekt, og han har tjent tre krenglepoeng for den. Nå, slåss!»
Den unge gutten stormet forover, med flygende never; og professoren blokkerte hvert slag idet han danset bakover; Krengle sparket og Gurgel blokket, spant rundt og forsøkte å få Krengle til å falle med en fotsveip, og Krengle hoppet over angrepet, og alt skjedde altfor fort til at Harry klarte å få med seg hva som foregikk; og så var Gurgel på ryggen med bein som dyttet forover, og Krengle fløy faktisk gjennom lufta og traff bakken med skulderen først og rullet rundt.
«Stopp!» ropte professor Krengle fra bakken, og hørtes ut som om han var litt bekymret. «Du vinner!»
Herr Gurgel trakk seg så fort opp at han nesten svaiet, han snublet nesten og falt i det avbrutte stupangrepet mot professor Krengle. Ansiktet hans var fullstendig sjokkert.
Professor Krengle krummet ryggen og spratt opp på føttene ved å benytte en merkelig fjærende metode som ikke krevde bruk av hender.
Det var stillhet i klasserommet – en stillhet født av total forvirring.
«Herr Gurgel,» sa professor Krengle, «hvilken livsviktig teknikk demonstrerte jeg?»
«Hvordan man faller på riktig måte når noen kaster deg,» svarte herr Gurgel. «Det er en av de aller første teknikkene du lærer –»
«Det også,» sa professor Krengle.
Det var en pause.
«Den livsviktige teknikken som jeg demonstrerte,» sa herr Krengle, «var hvordan man skal tape. Du kan gå ned igjen, herr Gurgel; takk skal du ha.»
Herr Gurgel gikk ned fra plattformen og så ganske forvirret ut. Harry følte seg på samme måte.
Professor Krengle gikk tilbake til pulten og fortsatte å lene seg på den. «Noen ganger glemmer vi de aller mest grunnleggende tingene, siden det er altfor lenge siden vi lærte dem. Jeg innså at jeg hadde gjort det samme med min egen læreplan. Du lærer ikke elever å kaste før du har lært dem å falle. Og jeg må ikke lære dere å slåss hvis dere ikke har forstått hvordan dere skal tape.»
Professor Krengles ansikt ble hardere, og Harry mente han kunne se en anelse smerte, en berøring av sorg, i de øynene. «Jeg lærte hvordan jeg skulle tape i en dojo i Asia, som, som alle gomper vet, er der alle de beste kampkunstnerne bor. Denne dojoen lærte bort en stil som hadde et rykte blant kampmagikere om å passe godt til magisk duellering. Mesteren i denne dojoen – en gammel mann, slik gomper regner det – var denne stilens største nålevende lærer. Han hadde ingen anelse om at magi eksisterte, naturligvis. Jeg søkte om å få studere der, og var en av de få studentene som ble tatt inn det året, blant mange konkurrenter. Det kan ha vært en ørliten bit spesialinnflytelse involvert.»
Noe latter hørtes i klasserommet. Harry delte den ikke; en slik handling var ikke riktig i det hele tatt.
«Uansett. I en av mine første kamper, etter at jeg hadde blitt beseiret på en spesielt ydmykende måte, mistet jeg kontrollen og angrep min motstander –»
Hupps.
«– heldigvis med nevene, ikke med magi. Mesteren utviste meg ikke på stedet, overraskende nok. Men han fortalte meg at jeg hadde en feil i temperamentet mitt. Han forklarte det til meg, og jeg visste at han hadde rett. Og så sa han at jeg skulle få lære hvordan man taper.»
Professor Krengles ansikt var uttrykksløst.
«På hans klare kommando stilte alle studentene seg i dojoen på en rekke. En etter en kom de fram til meg. Jeg skulle ikke forsvare meg selv. Jeg skulle bare be om nåde. En etter en klappet de til meg, eller slo meg, eller dyttet meg på bakken. Noen av dem spyttet på meg. De kalte meg stygge ting på sitt eget språk. Og til hver av dem måtte jeg si ’jeg har tapt!’ og andre tilsvarende ting, som ’jeg trygler deg om å stoppe!’ og ’jeg innrømmer at du er bedre enn meg!’»
Harry prøvde å forestille seg dette, men feilet. Dette var rett og slett ikke en ting som kunne ha hendt den verdige professor Krengle.
«Allerede da var jeg et ess i kampmagi. Med stavløs magi alene kunne jeg ha drept alle i dojoen. Jeg gjorde det ikke. Jeg lærte meg å tape. Helt fram til denne dagen husker jeg dette som en av de minst behagelige timene i livet mitt. Og da jeg forlot dojoen åtte måneder senere – hvilket ikke var på langt nær nok tid, men det var alt jeg hadde råd til å bruke – fortalte mesteren meg at han håpet jeg forsto hvorfor det hadde vært nødvendig. Og jeg fortalte ham at det var en av de mest verdifulle leksene jeg noensinne har lært. Hvilket var, og er, sant.»
Professor Krengles ansikt ble bittert. «Dere lurer kanskje nå på hvor denne fantastiske dojoen er, og om dere kan studere der. Det kan dere ikke. For ikke lenge etterpå kom det en annen dit til dette skjulte stedet, til dette fjerne fjellet, og ønsket å bli student. Han-hvis-navn-må-være-unevnt.»
Det kom en lyd av mange som trakk pusten samtidig. Harry følte seg uvel, han skjønte hvordan dette ville ende.
«Den mørke herren kom åpenlyst til skolen, uten forkledning, med glødende røde øyne og alt. Studentene forsøkte å blokkere veien inn, men han immiverte bare gjennom. Det var frykt der, men disiplin; og mesteren kom fram. Og Den mørke herren forlangte – han spurte ikke, men forlangte – å bli undervist.»
Professor Krengles ansikt var svært hardt. «Kanskje mesteren hadde lest for mange av de bøkene som forteller løgner om at en sann kampkunstner kan overvinne selv demoner. Uansett hva grunnen var, så nektet mesteren. Den mørke herren spurte om hvorfor han ikke kunne bli student der. Mesteren svarte at han ikke hadde tilstrekkelig tålmodighet, og det var da Den mørke herren rev ut tungen hans.»
Et kollektivt gisp.
«Dere kan gjette hva som skjedde så. Studentene prøvde å angripe Mørkets herre, men falt over, lamslått der de sto. Og så …»
Professor Krengles stemme sviktet for et øyeblikk, og så fortsatte han.
«Det er en utilgivelig forbannelse, Martyriusforbannelsen, som forårsaker en uutholdelig smerte. Hvis Martyrio vedlikeholdes lengre enn noen få minutter gir den permanent sinnssykdom. En etter en ble studentene påført sinnssykdom gjennom Martyrio av Den mørke herren, før han avsluttet med mordforbannelsen, mens mesteren var tvunget til å se på. Da alle studentene hadde dødd på denne måten, var det mesterens tur. Dette fikk jeg vite av den eneste overlevende studenten, som Mørkets herre hadde latt leve for å fortelle historien videre, og som hadde vært en venn av meg …»
Professor Krengle snudde seg vekk, og da han vendte seg tilbake et øyeblikk senere, virket han igjen rolig og fattet.
«Mørke trollmenn kan ikke beherske temperamentet sitt,» sa professor Krengle stille. «Det er en nesten universell feil ved denne typen, og alle som gjør det til en vane å slåss mot dem lærer seg snart å bruke denne feilen. Forstå at Mørkets herre ikke vant denne dagen. Hans mål var å lære kampkunst, og allikevel forlot han stedet uten å ha fått en eneste time. Den mørke herren var dum nok til å ønske at historien ble fortalt videre. Den viste ikke hans styrke, men heller en svakhet som kan utnyttes.»
Professor Krengles blikk fokuserte på et enkelt barn i klasserommet.
«Harry Potter,» sa professor Krengle.
«Ja,» sa Harry med hes stemme.
«Hva, nøyaktig, gjorde du feil i dag, herr Potter?»
Harry følte det som om han måtte kaste opp. «Jeg mistet besinnelsen.»
«Det er ikke nøyaktig,» sa professor Krengle. «Jeg vil beskrive det mer presist. Det er mange dyr som har det vi kaller kamp for dominanse. De springer mot hverandre med hornene først – prøver å slå hverandre ned, ikke flerre hverandre opp. De slåss med potene – med klørne trukket inn. Men hvorfor er ikke klørne ute? Det må da sikkert være slik at hvis de bruker klørne, så har de en bedre sjanse til å vinne? Men så ville fienden ta ut sine kjør også, og istedenfor å løse dominansekampen med en vinner og en taper, kan begge ende opp med å bli alvorlig skadet.»
Professor Krengles blikk virket å komme rett mot Harry fra gjentakerskjermen. «Det du demonstrerte i dag, herr Potter, er at – i motsetning til dyrene som holder klørne inne og godtar resultatet – så vet du ikke hvordan du skal tape en kamp om dominanse. Da en Galtvort-lærer utfordret deg, ga du deg ikke. Da det så ut som om du kom til å tape, trakk du fram klørne, uten å bry deg om faren ved det. Du økte konfliktnivået, og så økte du det en gang til. Det startet med en klaps fra professor Slur, som åpenbart er dominant over deg. Istedenfor at du tapte, klapset du tilbake og mistet ti poeng fra Ravnklo. Snart snakket du om å forlate Galtvort. Det faktum at du økte konfliktnivået ytterligere en gang, og på en eller annen måte vant til sist, endrer ikke det faktum at du er en idiot.»
«Jeg skjønner,» sa Harry. Halsen hans var tørr. Det hadde vært en presis beskrivelse. Fryktelig presis. Nå som professor Krengle hadde sagt det, kunne Harry i tilbakeblikk se at dette var en fullstendig nøyaktig beskrivelse av det som hadde skjedd. Når noens modell av deg var så god som det, så måtte du starte å lure på om de hadde rett om andre ting også, som hensikten om å drepe.
«Neste gang, herr Potter, som du velger å eskalere en kamp istedenfor å tape, kan det være at du taper hele innsatsen som du legger på bordet. Jeg kan ikke gjette hva innsatsen var i dag. Jeg kan gjette at den var altfor, altfor høy for tapet av ti huspoeng.»
Som skjebnen til det magiske Storbritannia. Det var det han hadde gjort.
«Du vil protestere og si at du forsøkte å hjelpe hele Galtvort, et mye viktigere mål, verdig å ta store risikoer for. Det er en løgn. Hvis du hadde vært –»
«Jeg ville ha tatt klapsen, ventet, og valgt best mulig tidspunkt for mitt mottrekk,» sa Harry med hes stemme. «Men det ville ha innebært å tape. Å la ham være dominant over meg. Det var det Mørkets herre ikke klarte å gjøre med mesteren han ønsket å lære av.»
Professor Krengle nikket. «Jeg ser at du har forstått fullstendig. Og så, herr Potter; i dag skal du lære å tape.»
«Jeg –»
«Jeg vil ikke høre noen innvendinger, herr Potter. Det er åpenbart både at du trenger dette, og at du er sterk nok til å takle det. Jeg forsikrer deg om at din erfaring vil bli mindre hard enn den jeg gjennomgikk, skjønt det kan godt tenkes at du vil huske det som de verste femten minuttene i ditt unge liv.»
Harry svelget. «Professor Krengle,» sa han med liten stemme, «kan vi gjøre dette en annen gang?»
«Nei,» sa professor Krengle enkelt. «Du er kommet fem dager inn i din undervisning ved Galtvort, og dette har hendt allerede. I dag er det fredag. Vår neste time i forsvar er på onsdag. Lørdag, søndag, mandag, tirsdag, onsdag … Nei, vi har ikke tid til å vente.»
Noen lo til dette, men svært få.
«Vennligst se på dette som en ordre fra din lærer, herr Potter. I tillegg vil jeg gjerne si at hvis du ikke går med på dette, vil jeg ikke lære deg noen form for offensiv magi, fordi da ville jeg snart komme til å få vite at du hadde skadet noen alvorlig, eller til og med drept noen. Uheldigvis er jeg blitt fortalt at dine fingre allerede er mektige våpen. Ikke knips med dem på noe tidspunkt i denne timen.»
Mer spredt latter, som hørtes ganske nervøs ut.
Harry var på gråten. «Professor Krengle, hvis du gjør noe slikt som det du snakket om tidligere, kommer det til å få meg rasende, og jeg vil veldig, veldig gjerne slippe å bli rasende flere ganger i dag –»
«Poenget er ikke å unngå å bli rasende,» sa professor Krengle med alvorlig mine. «Raseri er naturlig. Du må lære deg å tape selv når du er rasende. Eller i alle fall å late som om du taper, slik at du får tid til å planlegge mottrekkene dine. Slik jeg gjorde med herr Gurgel i dag, selvsagt med mindre noen av dere tror han faktisk er bedre –»
«Jeg er ikke det!» ropte herr Gurgel fra pulten sin, og hørtes lett panisk ut. «Jeg vet at du ikke tapte på ordentlig! Vær så snill å ikke planlegge noen mottrekk!»
Magen til Harry føltes elendig nå. Professor Krengle visste ikke om hans mystiske mørke side. «Professor, vi må virkelig snakke sammen om dette etter timen –»
«Det skal vi,» lovet professor Krengle. «Etter at du har lært å tape.» Ansiktet hans var alvorlig. «Det burde være åpenbart at jeg ikke vil tillate noe som kan skade deg, eller en gang gi deg betydelig smerte. Smerten vil komme fra det vanskelige i å tape, istedenfor å slå tilbake og eskalere kampen helt til du vinner.»
Harrys pust kom i korte, paniske støt. Han var mer redd nå enn han var da han forlot eliksirklasserommet. «Professor Krengle,» fikk han fram, «jeg ønsker ikke at du skal få sparken for dette –»
«Det vil jeg ikke få,» sa professor Krengle, «hvis du forteller dem etterpå at det var nødvendig. Og det stoler jeg på at du gjør.» For et øyeblikk ble professor Krengles stemme svært tørr. «Tro meg, de har godtatt verre ting i sine ganger og korridorer. Dette tilfellet vil være spesielt kun fordi det skjer i et klasserom.»
«Professor Krengle,» hvisket han, men han antok at stemmen fremdeles ble gjentatt fra alle skjermene, «tror du virkelig at hvis jeg ikke gjør dette, så vil jeg komme til å skade noen?»
«Ja,» sa professor Krengle enkelt.
«Da,» Harry var kvalm, «vil jeg gjøre det.»
Professor Krengle snudde seg for å betrakte smygardingene. «Så … med den fulle godkjennelse fra deres lærer, og på en slik måte at Slur ikke kan bli beskyldt for å ha noe med dette å gjøre … er det noen av dere som ønsker å vise deres dominanse over Gutten-som-overlevde? Dytte ham litt rundt, kaste ham ned på bakken, høre ham trygle om nåde?»
Fem hender skjøt i været.
«Alle med hendene hevet, dere er fullstendige idioter. Hvilken del av late som å tape var det dere ikke forsto? Hvis Harry Potter faktisk blir den neste mørke herren vil han oppspore dere, jage dere og drepe dere etter at han er ferdig på Galtvort.»
Fem hender droppet raskt tilbake ned på pultene.
«Det vil jeg ikke,» sa Harry, med ganske svak stemme. «Jeg sverger å aldri søke hevn mot de som hjelper meg å lære å tape. Professor Krengle … kunne du vennligst … holde opp med å si sånt?»
Professor Krengle sukket. «Vel, jeg beklager, herr Potter. Jeg innser at du må jo synes at dette er like irriterende uansett om du planlegger å bli en mørk herre eller ikke. Men disse barna hadde også en viktig lekse å lære. Ville det være akseptabelt om jeg tilbød et krenglepoeng som unnskyldning?»
«Si to,» sa Harry.
Det var en bølge av overrasket latter, som løste opp noe av spenningen.
«Greit,» sa professor Krengle.
«Og etter at jeg er ferdig på Galtvort skal jeg spore deg opp, jakte på deg og kile deg.»
Mer latter, skjønt professor Krengle smilte ikke.
Harry syntes det føltes som å ha en brytekamp med en anakonda, å forsøke å tvinge konversasjonen langs den smale stien som ville få folk til å innse at han ikke var en mørk herre når alt kom til alt … hvorfor var professor Krengle så mistenksom?
«Professor,» sa Dracos ikke-forsterkede stemme. «Det er også mitt eget ønske å ikke bli en dum mørkets herre.»
Det var sjokkert stillhet i klasserommet.
Du trenger ikke å gjøre dette! buste Harry nesten ut med høyt, men klarte å holde det inne; Draco ville kanskje ikke ønske å gjøre det kjent at han gjorde denne handlingen på grunn av vennskap med Harry … eller med et ønske om å vise seg vennlig …
Å kalle det et ønske om å vise seg vennlig fikk Harry til å føle seg liten og slem. Hvis Draco hadde ment å imponere ham, så fungerte det helt ypperlig.
Professor Krengle betraktet Draco alvorlig. «Du bekymrer deg for at du ikke kan klare å late som om du taper, herr Malfang? At karakterbristen som beskriver herr Potter også beskriver deg? Jeg går da virkelig ut fra at din far har lært deg opp bedre enn som så.»
«Kanskje når det kommer til å snakke,» sa Draco, nå på gjentakerskjermen. «Ikke når det kommer til å bli dyttet rundt og slengt i gulvet. Jeg ønsker å bli like sterk som deg, professor Krengle.»
Professor Krengles øyenbryn hevet seg og forble der oppe. «Jeg er redd for, herr Malfang,» sa han etter en stund, «at det jeg har arrangert for herr Potter, som også involverer noen eldre smygardinger som senere vil bli fortalt hvor dumme de har vært, ikke kan brukes med hell på deg. Men det er min profesjonelle mening at du allerede er svært sterk. Dersom jeg får høre at du har feilet, slik herr Potter feilet i dag, vil jeg gjøre de nødvendige forberedelser og beklage overfor deg og hvem du nå enn måtte ha skadet. Men jeg tror ikke dette vil bli nødvendig.»
«Jeg forstår, professor,» sa Draco.
Professor Krengle så ut over klassen. «Er det andre som ønsker å bli sterke?»
Noen elever så seg nervøst rundt. Noen, tenkte Harry fra bakerste rad, så ut som om de åpnet munnen uten å si noe. Ingen endte opp med å snakke.
«Draco Malfang blir en av generalene i deres årskulls armeer,» sa professor Krengle, «dersom han skulle ønske å ta del i den typen fritidsaktivitet. Og nå, herr Potter, vennligst kom framover.»
Ja, hadde professor Krengle sagt, det må være slik at alle kan se det, foran vennene dine, fordi det er der Slur konfronterte deg og det er der du må lære å tape.
Så nå fulgte alle førsteklassingene nøye med på opptrinnet. I magisk frambragt stillhet, og med henstillinger fra både Harry og professoren om å ikke gripe inn. Hermine hadde ansiktet sitt vendt vekk fra ham, men hun hadde ikke sagt noe, eller en gang gitt ham noe betydningsfullt blikk; kanskje fordi hun også hadde vært til stede i den eliksirtimen.
Harry sto på en myk blå matte, en slik man kan finne i en gompe-dojo, som professor Krengle hadde lagt ut på gulvet for de tilfellene der Harry ble dyttet overende.
Harry var redd for hva han kunne komme til å finne på. Hvis professor Krengle hadde rett i det der med drapshensikt …
Harrys tryllestav lå på professor Krengles pult, ikke fordi Harry kunne noe magi som kanskje kunne beskytte ham, men fordi at ellers (tenkte Harry) ville han kanskje ha forsøkt å kjøre den inn i noens øyenåpning. Pungen hans lå der også, og nå inneholdt den hans beskyttede men allikevel muligens skjøre tidsvender.
Harry hadde bedt professor Krengle om å transfigurere noen boksehansker til ham, og låse dem på hendene hans. Professor Krengle hadde gitt ham et stille, forstående blikk, og avslått forespørselen.
Jeg vil ikke gå etter øynene deres, jeg vil ikke gå etter øynene deres, jeg vil ikke gå etter øynene deres, det vil være slutten på mitt liv ved Galtvort, jeg vil komme til å bli arrestert, messet Harry for seg selv, og forsøkte å hamre denne tanken inn i hjernen sin; håpet at den ville holde seg hvis hans drapshensikt tok over.
Professor Krengle kom tilbake, og fulgte tretten eldre smygardinger i forskjellige aldre. Harry gjenkjente en av dem som den han hadde truffet med en pai. To andre fra den konfrontasjonen var også til stede. Han som hadde sagt stopp, at de virkelig ikke burde gjøre det, var ikke der.
«Jeg gjentar,» sa professor Krengle og hørtes svært streng ut, «Potter skal ikke skades ordentlig. Samtlige ulykker vil betraktes som utført med overlegg. Er det forstått?»
De eldre smygardingene nikket og gliste.
«Så føl dere fri til å jekke ned Gutten-som-overlevde et par hakk,» sa professor Krengle med et vridd smil bare førsteklassingene forsto.
Etter en slags gjensidig forståelse var målet for paiangrepet fremst i gruppa.
«Potter,» sa professor Krengle. «Møt Pergrim Drønne. Han er bedre enn deg, og han skal straks vise deg nettopp det.»
Drønne steg framover, og Harrys hjerne skrek disharmonisk, han måtte ikke løpe vekk, han måtte ikke ta igjen –
Drønne stoppet en armlengdes avstand fra Harry.
Harry var ikke sint ennå, bare redd. Og det betydde at han så på en tenåringsgutt en full halvmeter høyere enn ham selv, med klart definerte muskler, ansiktshår og et glis fylt av forferdelig forventning.
«Be ham om å ikke skade deg,» sa professor Krengle. «Kanskje hvis han ser at du er patetisk nok, så vil han bestemme seg for at du er kjedelig, og gå vekk.»
Det var latter fra de eldre smygardingene som så på.
«Vær så snill,» sa Harry med sviktende stemme, «ikke, skad, meg …»
«Det hørtes ikke veldig oppriktig ut,» sa professor Krengle.
Drønnes smil ble bredere. Den klønete idioten så svært overlegen ut, og …
… Harry følte at temperaturen i blodet hans sank …
«Vær så snill å ikke gjøre meg noe,» forsøkte Harry igjen.
Professor Krengle ristet på hodet. «Hvordan i Merlins navn klarte du å få det til å høres ut som en fornærmelse, Potter? Det er bare ett svar du kan forvente deg fra herr Drønne.»
Drønne tok et målbevisst steg framover, og dunket inn i Harry.
Harry snublet et par skritt bakover, og før han klarte å stoppe seg selv, rettet han seg opp med et iskaldt blikk.
«Feil,» sa professor Krengle, «feil, feil, feil.»
«Du skubbet meg, Potter,» sa Drønne. «Si unnskyld.»
«Jeg beklager!»
«Det høres ikke ut som om du beklager,» sa Drønne.
Harrys øyne utvidet seg indignert, han hadde klart å få det til å høres bedende ut –
Drønne dyttet ham, hardt, og Harry falt ned på hender og knær på matta.
Det blå materialet virket som om det svevde i Harrys blikk, ikke langt vekk.
Han begynte å tvile på professor Krengles egentlige motiver for å lære bort denne såkalte leksa.
Drønne lo. «Dette er morsomt,» sa han.
Alt han trengte å gjøre var å si at han ville slutte. Og rapportere hele greia til rektors kontor. Det ville være slutten for denne forsvarsprofessoren og hans ulykkelige opphold ved Galtvort og … professor McSnurp ville være sint på ham av den grunn, men …
(Et bilde av professor McSnurps ansikt kom foran øynene hans, hun så ikke sint ut, bare trist –)
«Nå, si til ham at han er bedre enn deg, Potter,» sa professor Krengles stemme.
«Du, er, bedre, enn, meg.»
Harry startet å reise seg opp, og Drønne puttet en fot på brystet hans og dyttet ham tilbake på matta.
Verden ble så klar som krystall. Rekker av handlinger og deres konsekvenser strakte seg ut foran ham, i ren, enkel klarhet. Idioten ville ikke forvente at han slo tilbake, et kjapt slag i mellomgulvet ville lamslå ham lenge nok til å –
«Forsøk igjen,» sa professor Krengle, og med en plutselig rask bevegelse rullet Harry rundt, sprang på føttene, og snudde seg for å møte den virkelige fienden, forsvarsprofessoren –
Professor Krengle sa, «Du har ingen tålmodighet.»
Harry vaklet i sin besluttsomhet. Hodet hans, veltrent i pessimisme, tegnet opp et bilde av en vis gammel mann med blodet rennende fra munnen etter at Harry hadde revet ut tungen hans –
Et øyeblikk senere dyttet Drønne Harry ned på matta igjen, og så satte han seg ned på ham, noe som fikk Harry til å miste all pust.
«Stopp!» skrek Harry. «Vær så snill å stoppe!»
«Bedre,» sa professor Krengle. «Det hørtes til og med oppriktig ut.»
Ja. Det var den forferdelige tingen, det som ga ham en syk følelse; det hadde vært oppriktig. Harry pustet raskt, redsel og kaldt sinne strømmet gjennom ham samtidig –
«Tap,» sa professor Krengle.
«Jeg, taper,» tvang Harry utav seg.
«Jeg liker dette,» sa Drønne oppå ham. «Tap mer.»
Hender dyttet Harry, sendte ham snublende rundt i sirkelen av andre smygardinger til et nytt sett av hender som dyttet ham igjen. Harry hadde for lenge siden passert det punktet der han prøvde å ikke gråte, og kunne nå bare forsøke å ikke falle.
«Hva er du, Potter?» sa Drønne.
«En, t-taper, jeg taper, jeg gir meg, dere vinner, dere er b-bedre, enn meg, vær så snill å holde opp –»
Harry snublet over en fot og krasjet i gulvet, uten at hendene hans helt klarte å ta av for vekta. Han var omtåket for et øyeblikk, og så forsøkte han å komme seg på beina igjen –
«Nok!» sa professor Krengles stemme, som hørtes tilstrekkelig skarp ut til å kunne skjære i jern. «Trekk dere vekk fra herr Potter!»
Harry så de overraskede uttrykkende i ansiktene deres. Kulden i blodet hans, som hadde steget og sunket, smilte i kald tilfredsstillelse.
Så kollapset Harry på matta.
Professor Krengle snakket. Det kom gisp fra de eldre smygardingene.
«Og så tror jeg at Malfangs ætling har noe han ønsker å forklare dere i tillegg,» avsluttet professor Krengle.
Dracos stemme startet å snakke. Hans stemme hørtes nesten like skarp ut som professor Krengles; den hadde fått samme vekt som Draco brukte når han skulle imitere faren sin, og den sa ting som kunne ha satt hus Smygard i fare og hvem vet hvor mange allierte bare på denne skolen og fullstendig mangel på forsiktighet, uansett hvor smarte og sløve bøller, bare brukbare til å være lakeier og noe i Harrys bakhode, på tross av alt annet han visste, utpekte Draco som en alliert.
Harry hadde vondt i hele kroppen, hadde sannsynligvis en rekke blåmerker; kroppen hans føltes kald og hodet hans fullstendig utslitt. Han forsøkte å tenke på Vulkans sang, men når føniksen ikke var i nærheten kunne han ikke helt huske melodien, og da han forsøkte å forestille seg den kunne han ikke komme på noe annet enn fuglekvitter.
Så sluttet Draco å snakke, og professor Krengle fortalte de eldre smygardingene at de kunne gå, og Harry åpnet øynene og strevde med å sette seg opp, «Vent,» sa Harry, og tvang ordene ut, «det er noe, jeg ønsker, å si, til dem –»
«Vent på herr Potter,» sa professor Krengle kaldt til smygardingene som var på vei ut.
Harry reiste seg og svaiet. Han konsentrerte seg om å ikke se i retning av sine klassekamerater. Han hadde ikke lyst til å se hvordan de så på ham nå. Han ønsket ikke å se at de syntes synd på ham.
Så istedenfor så Harry på de eldre smygardingene, som fremdeles så sjokkerte ut. De stirret tilbake på ham. Frykt kunne leses i ansiktene deres.
Hans mørke side, når den hadde kontrollen, hadde holdt fast til forestillingen om dette øyeblikket, og fortsatte med å late som at han tapte.
Harry sa, «Ingen vil –»
«Stopp,» sa professor Krengle. «Hvis det er det jeg tror det er, vennligst vent til etter at de har forlatt rommet. De vil få høre om det senere. Vi har alle våre lekser vi trenger å lære, herr Potter.»
«Greit,» sa Harry.
«Dere. Gå.»
De eldre smygardingene flyktet, og dørene lukket seg bak dem.
«Ingen skal hevne seg på dem,» sa Harry hest. «Det er en forespørsel til alle som anser seg selv som mine venner. Jeg måtte lære en lekse, de hjalp meg med å lære den; de hadde også lekser å lære; dette er over. Hvis dere forteller denne historien videre, så få med denne delen også.»
Harry snudde seg for å se på professor Krengle.
«Du tapte,» sa professor Krengle, med en vennlig stemme for første gang. Det virket merkelig å høre dette fra professoren, som om stemmen hans ikke burde være i stand til å gjøre noe slikt.
Harry hadde tapt. Det hadde vært øyeblikk der det kalde raseriet hadde bleknet helt bort, og blitt erstattet av frykt, og i de øyeblikkene hadde han tryglet de eldre smygardingene om nåde og ment det …
«Og allikevel er du i live?» sa professor Krengle, fremdeles med denne merkelige vennligheten.
Harry klarte å nikke.
«Ikke all taping foregår på denne måten,» sa professor Krengle. «Det finnes kompromisser, og forhandlinger om overgivelse. Det er andre måter å tilfredsstille bøller på. Det er en hel kunstform, det å manipulere andre ved å la dem dominere deg. Men først må det være tenkbart at du kan tape. Vil du huske hvordan du tapte?»
«Ja.»
«Vil du være i stand til å tape?»
«Jeg … tror det …»
«Det tror jeg også.» Professor Krengle bukket så dypt at det tynne håret hans nesten berørte gulvet. «Gratulerer, Harry Potter; du vinner.»
Det var ingen enkelt kilde, ingen som dro i gang; applausen startet på likt som et massivt tordendrønn.
Harry kunne ikke holde sjokket borte fra ansiktet. Han risikerte et lite blikk bort på klassekameratene sine, og han så at ansiktene deres ikke viste medynk, men snarere ærefrykt. Applausen kom fra Ravnklo og Griffing og Håsblås og til og med Smygard, sikkert fordi Draco Malfang også applauderte. Noen av elevene reiste seg fra stolene, og halve Griffing sto på pultene sine.
Så Harry ble stående der, svaiende, og la deres respekt skylle over ham; han følte seg sakte sterkere, og kanskje til og med litt helet.
Professor Krengle ventet til applausen døde ut. Det tok en god stund.
«Overrasket, herr Potter?» sa professor Krengle. Det hørtes ut som om han moret seg. «Du har nettopp oppdaget at den virkelige verden ikke alltid fungerer som ditt verste mareritt. Ja, hvis du hadde vært en eller annen stakkars anonym gutt som ble mishandlet, ville de antakelig ha respektert deg mindre etterpå – syntes synd på deg mens de trøstet deg fra sine opphøyde seter. Det er menneskets natur, er jeg redd. Men deg kjenner de fra før som en figur med makt. Og de så deg konfrontere din egen redsel, og fortsette med å konfrontere den, selv om du kunne ha gått derfra når du ville. Sank din anseelse for meg da jeg fortalte at jeg med vilje hadde utholdt å bli spyttet på?»
I Harrys hals var det nå en sviende følelse, og jobbet febrilsk med å undertrykke den. Han stolte ikke tilstrekkelig på denne mirakuløse respekten til å starte å gråte på ny foran den.
«Din ekstraordinære framvisning i min time fortjener en ekstraordinær belønning, herr Potter. Vennligst ta imot den med gode hilsener fra mitt hus, og husk fra denne dag av at ikke alle smygardinger er like. Det finnes smygardinger, og så finnes det andre smygardinger.» Professor Krengle smilte bredt da han sa dette. «Femtien poeng til Ravnklo.»
Det var en sjokkert pause, og så brøt det ut et pandemonium blant Ravnklo-elevene, uling, hyling, plystring og heiing.
(Og i det samme øyeblikket følte Harry at dette var det noe feil med, professor McSnurp hadde hatt rett, det burde være konsekvenser, det burde være en kostnad og en pris som måtte betales, du kunne ikke bare sette alt tilbake som det var på den måten –)
Men Harry så de gledesstrålende ravnkloingene og visste at han på ingen måte kunne si nei.
Harrys hjerne kom med et forslag. Det var et godt forslag. Harry kunne knapt tro at hjernen hans fremdeles klarte å holde ham stående, for ikke å snakke om å levere gode forslag.
«Professor Krengle,» sa Harry, så tydelig han kunne gjennom den brennende halsen. «Du er alt som et medlem av ditt hus bør være, og jeg tror at du er nettopp det Salazar Smygard hadde i tankene da han hjalp til med å grunnlegge Galtvort. Jeg takker deg og ditt hus,» Draco nikket nesten umerkelig og rullet med en finger, fortsett, «og jeg tror at denne anledningen fortjener tre ganger tre hurra for Smygard. Alle med?» Harry tok en pause. «Hurra! Hurra! Hurra!» Bare et par mennesker klarte å bli med første gang. «Hurra! Hurra! Hurra!» Denne gangen var flesteparten av Ravnklo med. «Hurra! Hurra! Hurra!» Nå fulgte omtrent hele Ravnklo, et utvalg håsblåsinger og omtrent fjerdedelen av Griffing.
Dracos hånd utførte en rask, liten tommel opp-gest.
De fleste smygardinger så svært sjokkerte ut. Noen få stirret på professor Krengle med forundring. Blaise Zabini så på Harry med et kalkulerende, interessert uttrykk.
Professor Krengle bukket. «Og takk skal du ha, Harry Potter,» sa han, fremdeles med det brede smilet. Han vendte seg mot klassen. «Nå, tro det eller ei, men vi har fremdeles en halvtime igjen av denne sesjonen, og det er nok til å introdusere Det lette skjoldet. Herr Potter, selvsagt, skal forlate oss for å ta en velfortjent hvil.»
«Jeg kan – «
«Idiot,» sa professor Krengle vennlig. Klassen lo allerede. «Dine klassekamerater kan vise den til deg senere, eller jeg vil gi deg privatundervisning, hvis det er det som må til. Men her og nå, med en gang, skal du gå gjennom tredje dør til venstre bak scenen; der vil du finne en seng, et utvalg særdeles velsmakende snacks, og noe særdeles lett lesestoff fra Galtvorts bibliotek. Du får ikke ta noe annet med deg, spesielt ikke lærebøkene dine. Nå. Gå.»
Harry gikk.