Det var ikke hver dag at du fikk oppleve at Harry Potter tryglet.
«Vææææær så snill!», sutret Harry Potter.
Fred og Frank ristet smilende på hodene igjen.
Det var et plaget uttrykk på Harry Potters ansikt. «Men jeg fortalte dere hvordan jeg gjorde den med Dolohovs katt, og Hermine og leskedrikken som forsvant, og jeg kan ikke fortelle dere om Valghatten eller forglemeien eller professor Slur …»
Fred og Frank trakk på skuldrene og snudde seg for å gå.
«Hvis du noensinne finner det ut,» sa Wiltersen-tvillingene, «så sørg for å si det til oss.»
«Dere er onde! Dere er onde begge to!»
Fred og Frank lukket bestemt døra til det tomme klasserommet bak seg, og valgte å beholde glisene på ansiktet en stund, bare i tilfelle Harry Potter kunne se igjennom dører.
Så kom de rundt et hjørne, og ansiktene sank sakte nedover.
«Jeg antar at Harrys gjetninger ikke …»
«… ga deg noen ideer?» sa de til hverandre samtidig, og så sank skuldrene også nedover.
Deres siste relevante minne var at Flomme nektet å hjelpe dem, men de kunne ikke huske hva de hadde bedt ham om å gjøre …
… men de må ha sett seg om andre steder og funnet noen til å hjelpe dem med å gjøre noe som var ulovlig, ellers ville de ikke gått med på å bli Forglemmet etterpå.
Hvordan i alle dager hadde de klart å få til det der for bare førti galleoner?
Først hadde de bekymret seg for om de hadde forfalsket bevis av så høy kvalitet at Harry faktisk ville ende opp med å gifte seg med Gulla … men de hadde tenkt på det også, virket det som. Møtereferatet fra Heksingating hadde blitt tuklet med igjen for å endre dem tilbake til opprinnelig stand; den falske forlovelseskontrakten hadde forsvunnet fra sitt dragebevoktede hvelv i Flirgott, og så videre. Faktisk var det ganske skremmende. De fleste trodde nå at Aftenprofeten bare hadde funnet opp hele greia av grunner som ingen kunne skjønne, og Kleggen hadde hjelpsomt vridd kniven rundt i såret med neste dags overskrift,
Harry Potter
hemmelig forlovet med
Lulla Lunekjær
Uansett hvem de nå hadde leid inn håpet de desperat at de ville fortelle dem sannheten etter at saken var foreldet. Men i mellomtida var det forferdelig. De hadde gjort sitt største og beste pek noensinne, kanskje det aller største peket i pekenes historie, og de kunne ikke huske hvordan. Det var galskap, de hadde jo klart å tenke ut en måte å gjøre det på første gang, så hvorfor klarte de ikke å se det nå når de egentlig skulle vite alt de hadde gjort?
Deres eneste trøst var at Harry ikke visste at de ikke visste.
Selv ikke moren deres hadde spurt dem ut om det, på tross av den åpenbare Wiltersen-forbindelsen. Hva nå enn som hadde blitt gjort, så oversteg det langt ressursene til noen Galtvort-elev … unntatt muligens en, som, hvis visse rykter var sanne, kunne ha gjort det ved å knipse i fingrene. Harry hadde blitt utspurt under verifiserum, hadde han fortalt dem … med Humlesnurr til stede som ga svartspanerne skremmende blikk. Svartspanerne hadde spurt om akkurat nok til å fastslå at Harry ikke hadde utført peket selv og ikke fått noen til å forsvinne, og så forlatt Galtvort så fort som mulig.
Fred og Frank hadde lurt på om de skulle føle seg fornærmet over at Harry Potter ble utspurt av svartspanere for deres pek; men uttrykket i Harrys ansikt, sannsynligvis av nøyaktig samme grunn, fikk alt til å være verdt det.
Ikke overraskende hadde Rita Slita og redaktøren i Aftenprofeten begge forsvunnet, og var på dette tidspunktet sannsynligvis i utlandet. De ville ha likt å kunne fortelle familien sin om den delen. Pappa ville ha gratulert dem, antok de; etter at mamma var ferdig med å drepe dem og Gulla hadde brent likene.
Men alt var fremdeles helt ålreit, de ville fortelle det til pappa en dag senere, og i mellomtida …
… i mellomtida hadde Humlesnurr kommet til å nyse mens han passerte dem i korridoren, og en liten pakke hadde tilfeldigvis falt ut av lomma hans; og inni hadde det vært to matchende vaktformelbrekker-monokler av utrolig kvalitet. Wiltersen-tvillingene hadde testet ut de nye monoklene på den ‘forbudte’ korridoren i fjerde; de hadde tatt en rask tur til det magiske speilet og tilbake, og de hadde ikke vært i stand til å se alle sporingsformlene tydelig, men monoklene hadde vist dem mye mer enn de hadde sett første gang.
Naturligvis måtte de være svært forsiktige så ingen tok dem mens de hadde monoklene på seg, ellers ville de havne på rektors kontor og få en alvorlig skjennepreken og kanskje trusler om utvisning.
Det var fint å vite at ikke alle som ble valgt inn i Griffing vokste opp til å bli som professor McSnurp.
Harry var i et hvitt rom, uten vinduer, uten noe særlig av noe som helst, sittende foran en pult foran en uttrykksløs mann i formell rent svart kutte.
Rommet var beskyttet mot å bli funnet, og mannen hadde utført nøyaktig tjuesyv besvergelser før han så mye som sa «Hallo, herr Potter.»
Det var ganske passende at mannen i svart skulle til å forsøke å lese Harrys tanker.
«Forbered deg,» sa mannen tonløst.
Et menneskelig sinn, hadde Harrys bok om psykoblokking sagt, var bare åpent for en psykomantiker langs bestemte overflater. Hvis du ikke klarte å forsvare overflatene dine, ville psykomantikeren gå igjennom og få tilgang til alle deler av deg som deres eget sinn var i stand til å forstå.
… som vanligvis ikke var stort. Menneskelige sinn, virket det som, var vanskelig for mennesker å forstå på noe nivå utenom det aller grunneste. Harry hadde lurt på om det å kjenne til mengder av kognitiv vitenskap ville gjøre ham til en utrolig mektig psykomantiker, men gjentatte eksperimenter hadde til slutt hamret den leksen inn i ham at han måtte bli noe mindre begeistret i sine forventninger om denne typen ting. Det var ikke akkurat slik at noen kognitiv vitenskapsmann forsto mennesker godt nok til å kunne lage et.
For å lære forsvarstrekket, psykoblokking, var første trinn å forestille deg at du var en annen person, å virkelig gå inn for å late som, drukne deg selv helt i denne alternative personligheten. Du ville ikke alltid være nødt til å gjøre det, men i starten var det slik du lærte hvor overflatene dine var. Psykomantikeren ville forsøke å lese deg, og du ville føle det skje hvis du kjente godt nok etter; du ville føle deres forsøk på å trenge igjennom. Og din jobb var å se til at de alltid berørte din innbilte personlighet, ikke den ekte.
Hvis du var flink nok til det, kunne du forestille deg at du var en veldig enkel type person, late som om du var en stein, og gjøre en vane av å la den forestillingen være til stede i alle dine overflater. Det var en standard psykoblokkingsbarriere. Å se for seg å være en stein var vanskelig å lære, men lett å gjøre senere; og den åpne overflaten til et sinn var mye grunnere enn sinnets innside, så med nok trening kunne du gjøre en vane ut av å late som om du var en stein.
Eller, hvis du var en perfekt psykoblokker, så kunne du gå i forkant av alle forsøk på inntrengning, å besvare forespørsler like raskt som de ble framsatt, slik at psykomantikeren ville gå gjennom dine overflater og se et sinn som var helt likt som hva du nå enn lot som om du var.
Selv den beste psykomantikeren kunne bli lurt på denne måten. Hvis en perfekt psykoblokker påsto at de senket sine psykoblokkingsbarrierer, var det ingen måte å bekrefte dette på. Eller verre, det kunne tenkes at du ikke visste at du sto overfor en perfekt psykoblokker. De var sjeldne, men det faktum at de eksisterte betydde at du ikke kunne stole på psykomantikk på noen.
Det var en trist kommentar til hvor lite mennesker forsto hverandre, hvor lite noen trollmann forsto dybdene som lå under sinnets overflater, at du kunne lure selv personer med de sterkeste telepatiske evner ved å late som om man var en annen.
Men mennesker forsto hverandre jo uansett bare ved å late som. Du prøvde ikke å forutse hva andre ville gjøre ved å modellere de hundre milliarder av synapser i hjernene deres som separate objekter. Spør den beste sosiale manipulatoren i verden om å bygge en kunstig intelligens til deg fra bunnen av, og vedkommende ville bare gi deg et dumt blikk. Du forutså menneskers handlinger ved å be din hjerne om å oppføre seg som vedkommendes. Du satte deg selv i deres sted. Hvis du ønsket å vite hva en sint person ville gjøre, så aktiverte du din egen hjernes sinnskrets, og det som kom ut av den kretsen var din forutsigelse. Hva så nevronkretsen for sinne faktisk ut som på innsiden? Hvem vet? Den beste sosiale manipulatoren i verden visste kanskje ikke hva nevroner var, og det visste sannsynligvis ikke de beste psykomantikerne heller.
Alt en psykomantiker kunne forstå, kunne en psykoblokker late som å være. Det var samme triks begge veier – sannsynligvis implementert av den samme nevronkretsen i begge tilfeller; et enkelt sett kontrollkretser for å rekonfigurere din egen hjerne til å opptre som en modell av noen annens.
Og derved hadde kappløpet mellom telepatisk angrep og telepatisk forsvar resultert i en overbevisende seier for forsvaret. Ellers ville hele den magiske verden, kanskje til og med hele verden, vært et svært annerledes sted …
Harry pustet dyp, og konsentrerte seg. Et lett smil syntes på ansiktet hans.
For en gangs skyld, bare en, hadde ikke Harry fått smårusk i avdelingen for mystiske krefter.
Etter omtrent en måneds arbeid, og mer ved en tilfeldighet enn en anelse, hadde Harry bestemt seg for å gjøre seg selv kaldt sint og så forsøke bokas psykoblokkingsøvelser igjen. På det tidspunktet hadde han omtrent gitt opp håpet om den typen ting, men det hadde allikevel vært verdt et forsøk .
Han hadde gjennomført alle de vanskeligste øvelsene i boka på to timer, og dagen etter hadde han gått til professor Krengle og sagt at han var klar.
Hans mørke side, hadde det vist seg, var veldig, veldig flink til å late som om den var andre mennesker.
Harry tenkte på sin standard utløser, fra den første gangen han hadde gått helt over til sin mørke side …
Severus tok en kort pause, og så svært fornøyd ut med seg selv. «Og det blir … fem poeng? Nei, la oss runde det av til ti poeng fra Ravnklo for unødvendig småprat.»
Harrys smil ble kaldere, mens han vurderte den svartkledte mannen som trodde han skulle til å lese Harrys sinn.
Og så ble Harry i alt og ett en helt annen, en som hadde virket passende for anledningen.
… i et hvitt rom, uten vinduer, uten noe særlig av noe som helst, sittende foran en pult foran en uttrykksløs mann i formell, rent svart kutte.
Kimball Kinnison så på mannen i svart kutte som trodde han var i ferd med å lese sinnet til en annengrads lensmann i Den galaktiske patruljen.
Å si at Kimball Kinnison var selvsikker på hvordan det ville ende var ikke tilstrekkelig sterkt formulert. Han hadde blitt trent opp av Mentoren fra Arisia, det mektigste sinnet kjent i dette eller noe annet univers, og den simple trollmannen som satt overfor ham ville bare se nøyaktig hva Den grå lensmannen ønsket at han skulle se …
… sinnet til den gutten han her og nå var forkledd som, et uskyldig barn ved navn Harry Potter.
«Jeg er klar,» sa Kimball Kinnison i det nervøse tonefallet som var nøyaktig passende for en elleveårs gutt.
«Sesampsykus,» sa den svartkledte trollmannen.
Det ble en pause.
Den svartkledte trollmannen blunket, som om han hadde sett noe så sjokkerende at det hadde vært nok til å få til og med hans øyenbryn til å bevege seg. Stemmen hans var ikke helt nøytral da han sa, «Gutten-som-overlevde har en mystisk mørk side?»
Varmen krøp sakte opp i Harrys kinn.
«Vel,» sa mannen. Ansiktet var igjen fullkomment rolig. «Unnskyld meg. Herr Potter, det er bra å kjenne sine fortrinn, men det er ikke det samme som å stole på dem i latterlig høy grad. Det kan godt tenkes at du vil klare å lære psykoblokking i en alder av elleve. Dette overrasker meg. Jeg var temmelig sikker på at herr Humlesnurr latet som om han var sinnssyk igjen. Ditt dissosiative talent er så sterkt at jeg er overrasket over at jeg ikke ser andre tegn på overgrep fra barndommen, og du kan ende opp med å bli en perfekt psykoblokker med tida. Men det er en betydelig forskjell mellom det og det å forvente å reise en psykoblokkbarriere med suksess på første forsøk. Dét er bare latterlig. Følte du noe mens jeg leste sinnet ditt?»
Harry ristet på hodet mens han rødmet kraftig.
«Så følg bedre med neste gang. Målet er ikke å skape et perfekt bilde på din første dag med undervisning. Målet er å lære hvor dine overflater er. Forbered deg.»
Harry forsøkte å late som om han var Kimball Kinnison igjen, forsøkte å følge mer oppmerksomt med, men tankene hans var litt spredt og han var plutselig smertelig oppmerksom på alle de tingene han ikke burde tenke på …
Åh, dette kom til å suge.
Harry skar tenner. I det minste ville instruktøren bli Forglemmet etterpå.
«Sesampsykus.»
Det var en pause –
… i et hvitt rom, uten vinduer, uten noe særlig av noe som helst, sittende foran en pult foran en uttrykksløs mann i formell rent svart kutte.
Det var deres fjerde dag, en søndag ettermiddag. Når du betalte så mye som dette fikk du undervisning akkurat når du ville ha det, takk skal du ha, og et konsept som ‘helg’ kom ikke i veien.
«Hallo, herr Potter,» sa telepaten tonløst etter å ha kastet hele pakken med privatlivsformler.
«Hallo, herr Dyrkorn,» sa Harry litt trett. «La oss bare få det første sjokket overstått, skal vi?»
«Du klarte å overraske meg?» sa mannen, og hørtes nå en smule interessert ut. «Ja vel.» Han pekte med staven og stirret inn i Harrys øyne. «Sesampsykus.»
Det var en pause, og så rykket den svartkledte trollmannen til som om noen hadde rørt ham med en glødende tang.
«Den mørke herren lever?» hostet han. Øynene var plutselig ville. «Humlesnurr gjør seg usynlig og sniker seg inn i jentenes soveværelser?»
Harry sukket og så ned på klokka. Om omtrent tre sekunder til …
«Så,» sa mannen. Han hadde ikke helt fått igjen tonløsheten i stemmen. «Du tror oppriktig at du vil komme til å oppdage de hemmelige reglene for magi og bli allmektig.»
«Stemmer,» sa Harry beint fram mens han fremdeles kikket på klokka. «Så forhøyet selvtillit har jeg.»
«Jeg undres. Det virker som om Valghatten mener at du kommer til å bli den neste mørke herren.»
«Og du vet at jeg forsøker ganske hardt på å ikke bli det, og du så at vi allerede har hatt en lang diskusjon rundt hvorvidt du var villig til å lære meg psykoblokking, og til slutt bestemte du deg for det; så kan vi bare komme i gang her?»
«Ålreit,» sa mannen nøyaktig seks sekunder senere, akkurat det samme som forrige gang. «Forbered deg.» Han stoppet litt opp, og så sa han, med lengtende stemme, «Skjønt jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne huske det der trikset med gullet og sølvet.»
Harry kom fram til at han følte seg ganske forstyrret av hvor gjentakende menneskelige tanker var når du tilbakestilte folk til startposisjonen og utsatte dem for de samme stimuli. Det fjernet illusjoner som en god reduksjonist egentlig ikke skulle ha i utgangspunktet.
Harrys humør var heller dårlig da han trampet ut av urtologitimen neste mandag morgen.
Hermine skummet ved siden av ham.
De andre barna var fremdeles inne, litt treige med å samle sakene sine fordi de bablet opphisset til hverandre om hvordan Ravnklo hadde vunnet årets andre kamp i rumpeldunk.
Så vidt Harry kunne skjønne hadde dette skjedd i går kveld etter middag; ei jente hadde flydd rundt på en sopelime i tretti minutter og så fanget en eller annen slags kjempemygg. Det var også andre fakta rundt ting som hadde skjedd i kampen, men disse var irrelevante.
Harry hadde gått glipp av denne spennende sportshendelsen på grunn av undervisningen i psykoblokking, og også fordi han hadde et liv.
Videre hadde han unngått alle samtaler i Ravnklostua og priset seg over det vidunderlige som lå i Stillus-formelen og magiske kofferter. Frokosten hadde han spist ved Griffing-bordet.
Men Harry kunne ikke unngå urtologi, og ravnkloingene hadde snakket om det før timen, og etter timen, og i timen, helt til Harry hadde sett opp fra baby-pelsingen han skiftet bleier på, og annonsert høyt og tydelig at noen av dem prøvde å lære om planter og snopper vokste ikke på noe, så det hadde vært fint om alle vennligst kunne bare holde kjeft om rumpeldunk. Alle tilstedeværende ga ham sjokkerte blikk, utenom Hermine, som så ut som om hun hadde lyst til å applaudere; og professor Stikling, som ga ham ett poeng for Ravnklo.
Ett poeng for Ravnklo.
Ett poeng.
De syv idiotene på sine idiotiske sopelimer i sitt idiotiske spill hadde tjent et hundre og nitti poeng for Ravnklo.
Det virket som at poengene i en rumpeldunkkamp ble lagt direkte til de totale huspoengene.
Med andre ord så var det å fange en gullmygg verdt 150 huspoeng.
Harry kunne ikke engang forestille seg hva han måtte gjøre for å tjene et hundre og femti huspoeng.
Utenom, du veit, å redde hundre og femti håsblåsinger, eller å komme opp med femten ideer like gode som å putte en beskyttelse rundt tidsmaskiner, eller å finne opp ett tusen fem hundre kreative måter å drepe mennesker på, eller å være Hermine Grang et helt år.
«Vi burde drepe dem,» sa Harry til Hermine, som gikk ved siden av ham med et nøyaktig like forurettet uttrykk.
«Hvem?» sa Hermine. «Rumpeldunklaget?»
«Jeg tenkte mer på alle som på noen måte er involvert i rumpeldunk noe som helst sted, men ravnklolaget ville være en start, joda.»
Hermines lepper kruset seg misbilligende. «Du vet at det er galt å drepe mennesker, Harry?»
«Ja,» sa Harry.
«Okei, bare sjekket,» sa Hermine. «La oss få has på speideren først. Jeg har lest noen Agatha Christie-mysterier, vet du hvordan vi kan få henne om bord på et tog?»
«To elever som planlegger mord,» sa en tørr stemme. «Så sjokkerende.»
Gående rundt nærmeste hjørne var en mann i lett flekket kutte, det fettete håret hang langt og ustelt rundt skuldrene. Det virket som om dødelig fare strålte ut fra ham; den formelig fylte korridoren med dårlig miksede eliksirer og uheldige fall og mennesker som døde i sengene sine av det svartspanerne ville fastslå å være naturlige årsaker.
Uten å tenke seg om i det hele tatt trådte Harry inn foran Hermine.
Det var en brå innpusting bak ham; og et øyeblikk senere dyttet Hermine seg fram og stilte seg foran ham. «Løp, Harry!» sa hun. «Gutter skulle ikke behøve å være i fare!»
Severus Slur smilte et gledeløst smil. «Underholdende. Jeg vil gjerne ha noen ord med deg, Potter, hvis du kan rive deg selv vekk fra flørten med frøken Grang.»
Plutselig var det et veldig bekymret uttrykk på Hermines ansikt. Hun snudde seg mot Harry og åpnet munnen, og stoppet opp, i villrede.
«Å, ikke bekymre deg, frøken Grang,» sa Severus’ silkebløte stemme. «Jeg lover å gi deg kjæresten din tilbake helt uskadet.» Smilet forsvant. «Nå skal Potter og jeg forlate deg for å ha en privat samtale, bare han og jeg. Jeg håper det er tilstrekkelig tydelig at du ikke er invitert, men bare for sikkerhets skyld; ta det som en ordre fra en Galtvort-professor. Jeg er sikker på at en flink liten pike som deg ikke vil være ulydig.»
Og Severus snudde seg og gikk tilbake rundt hjørnet. «Kommer du, Potter?» sa stemmen hans.
«Øhm,» sa Harry til Hermine. «Er det greit at jeg liksom bare går og følger etter ham og la deg finne ut hva jeg burde si for å forsikre meg om at du ikke er bekymret og fornærmet?»
«Nei,» sa Hermine, med skjelvende stemme.
Severus’ latter ga ekko fra rundt hjørnet.
Harry bøyde hodet. «Beklager,» sa han lavt, «virkelig,» og så fulgte han etter eliksirlæreren.
«Så,» sa Harry. Det var ingen andre lyder nå enn to par føtter, de lange og de korte, som vandret gjennom en tilfeldig steinkorridor. Eliksirmesteren gikk fort, men ikke fortere enn at Harry klarte å holde følge; og i den grad Harry kunne bruke konseptet ‘retning’ på Galtvort så beveget de seg vekk fra befolkede områder. «Hva handler dette om?»
«Du kunne ikke tilfeldigvis forklare,» sa Severus tørt, «hvorfor dere to planla å myrde Cho Chang?»
«Og du kunne ikke tilfeldigvis forklare,» sa Harry tørt, «i din rolle som ansatt ved Galtvort skolesystem, hvorfor det å fange en gullmygg bedømmes som en akademisk bedrift verdt et hundre og femti huspoeng?»
Et smil gled over Severus’ lepper. «Nei og nei, og jeg trodde du liksom skulle være så kjapp i oppfattelsen. Er du virkelig så lite i stand til å forstå dine klassekamerater, Potter, eller misliker du dem for mye til å prøve? Hvis rumpeldunkpoeng ikke telte i konkurransen om huspokalen så ville ingen av dem bry seg om huspoeng i det hele tatt. Det ville bare være en obskur konkurranse for elever som deg og frøken Grang.»
Det var et sjokkerende godt svar.
Og det sjokket gjorde Harrys sinn lys våkent.
I tilbakeblikk burde det ikke ha vært overraskende at Severus forsto sine elever, forsto dem særdeles godt.
Han pleide å lese tankene deres.
Og …
… boka hadde sagt at en perfekt psykomantiker var ekstremt sjeldent å finne, sjeldnere enn en perfekt psykoblokker, fordi omtrent ingen hadde tilstrekkelig mental disiplin.
Mental disiplin?
Harry hadde samlet historier om en mann som rutinemessig mistet besinnelsen i timen og overhøvlet unge barn.
… men denne samme mannen hadde, da Harry hadde snakket om at Den mørke herren fremdeles var i live, reagert øyeblikkelig og perfekt – reagert på nøyaktig den måten en fullstendig uskyldig ville reagere.
Mannen snek seg rundt på Galtvort som en snikmorder, han utstrålte fare …
… som var akkurat det en ekte snikmorder ikke ville gjøre. Virkelige snikmordere skulle se ut som små ydmyke regnskapsførere, helt til de drepte deg.
Han var husstyrer for stolte og aristokratiske Smygard, og han bar kutte som var skitten og flekkete av eliksirer og ingredienser, som to minutter med magi kunne ha renset vekk.
Harry la merke til at han var forvirret.
Og hans trusselvurdering av husstyrer for Smygard økte astronomisk.
Det hadde virket som om Humlesnurr var av den oppfatning at Severus var hans, og det hadde ikke vært noe som kunne motsi det; eliksirmesteren hadde vært ‘skremmende, men avholdt seg fra verbal mishandling’, som lovet. Så, hadde Harry resonnert tidligere, dette var brorskapsgreier. Hvis Severus hadde planlagt å skade ham, så ville han selvsagt ikke hentet Harry foran Hermine, et vitne, når han rett og slett kunne ha ventet til et tidspunkt Harry var alene …
Harry beit seg lydløst i underleppa.
«Jeg kjente en gang en gutt som virkelig elsket rumpeldunk,» sa Severus Slur. «Han var stokk dum. Akkurat slik du og jeg ville forvente, vi to.»
«Hva er det dette dreier seg om?» sa Harry sakte.
«Tålmodighet, Potter.»
Severus snudde hodet, og gled så med en snikmorders mykhet gjennom en åpning i korridorveggen, der en mindre og trangere gang førte innover.
Harry fulgte ham, mens han lurte på om det ikke ville være smartere å bare løpe sin vei.
De svingte igjen, og den andre veien, og befant seg til slutt i en blindgate ved en enkel, tom vegg. Hvis Galtvort faktisk hadde blitt bygd, istedenfor å bli manet fram, eller tilkalt, eller gitt liv til, eller hva som helst, så ville Harry hatt noen skarpe ord å si til en arkitekt som betalte folk for å lage ganger som ikke førte noen vei.
«Stillus,» sa Severus, og en del andre ting i tillegg.
Harry lente seg bakover, foldet armene over brystet og iakttok Severus’ ansikt.
«Ser du meg i øynene, Potter?» sa Severus Slur. «Psykoblokktimene dine kan ikke ha kommet langt nok til å blokkere psykomantikk. Men, kanskje langt nok til at du kan oppdage det. Siden jeg ikke kan være sikker, så ønsker jeg ikke å prøve.» Mannen smilte tynt. «Og det samme vil gjelde Humlesnurr, tror jeg. Som er årsaken til at det er nå vi har denne lille samtalen.»
Harrys øyne utvidet seg ufrivillig.
«Først og fremst,» sa Severus med glitrende øyne, «ønsker jeg at du lover å ikke snakke om denne samtalen med noen. Hva resten av skolen angår, så diskuterer vi bare dine hjemmelekser i eliksirer. Om de tror på det eller ikke spiller ingen rolle. Hva Humlesnurr og McSnurp angår, så bryter jeg nå Draco Malfangs tillit til meg, og ingen av oss mener det er passende å utdype dette mer detaljert.»
Harrys hjerne prøvde å kalkulere mulige forgreininger og implikasjoner dette kunne medføre, men gikk tom for midlertidig minneplass.
«Vel?» sa eliksirmesteren.
«Det er greit,» sa Harry sakte. Det var vanskelig å se hvordan det å ha en samtale og ikke kunne fortelle om det til noen kunne være mer begrensende enn å ikke ha den, siden du i det tilfellet heller ikke kunne fortelle noen om innholdet. «Jeg lover.»
Severus observerte Harry nøye. «Du sa en gang på rektors kontor at du ikke ville tolerere bøllete oppførsel eller overgrep. Og jeg undres, Harry Potter. Hvor mye likner du på din far?»
«Med mindre vi snakker om Mikal Vernes-Eving,» sa Harry, «er svaret at jeg vet svært lite om Jakob Potter.»
Severus nikket, som til seg selv. «Det er en smygarding i femteklasse. En gutt ved navn Lars Loran DeMons. Han blir mobbet av griffinger. Jeg er … hindret, i min evne til å takle en slik situasjon. Du kunne hjelpe ham, muligens. Hvis du ønsket. Jeg ber deg ikke om en tjeneste, og jeg vil ikke skylde deg en. Det er enkelt sagt en mulighet til å gjøre det du vil.»
Harry stirret på Severus mens han tenkte.
«Lurer på om det er en felle?» sa Severus, med et svakt smil på leppene.
«Det er det ikke. Det er en test. Kall det nysgjerrighet fra min side. Men Lars Lorans problemer er ekte, slik som mine vanskeligheter med å gripe inn.»
Det var ulempen med at andre visste at du var en bra fyr. Selv om du visste at de visste, kunne du fremdeles ikke ignorere åtet.
Og hvis hans far også hadde beskyttet elever fra bøller … det spilte ingen rolle om Harry visste hvorfor Severus hadde sagt dette. Det fikk ham uansett til å føle seg varm innvendig, og stolt, og gjorde det umulig å ikke ta denne oppgaven.
«Greit,» sa Harry. «Fortell meg om Lars Loran. Hvorfor blir han trakassert?»
Severus’ ansikt mistet det svake smilet. «Du tror det er årsaker, Potter?»
«Kanskje ikke,» sa Harry stille. «Men tanken slo meg at kanskje han hadde dyttet en eller annen uviktig grumsejente ned trappene.»
«Lars Loran DeMons,» sa Severus, nå med kald stemme, «er sønnen til Bellatrix DeMons, den mest fanatiske og ondeste tjeneren til Mørkets herre. Lars Loran er den anerkjente løsungen til Radamsus DeMons. Kort tid etter Den mørke herrens død ble Bellatrix, Radamsus og Radamsus’ bror Rodolfus oppdaget og tatt til fange mens de torturerte Allinda og Frank Langballe. Alle tre sitter i Azkaban på livstid. Langballene ble drevet til vanvidd av gjentatte Martyrio og er nå på St. Mungos avdeling for uhelbredelige. Er noe av dette en god nok grunn til å mobbe ham, Potter?»
«Det er ingen grunn i det hele tatt,» sa Harry, fremdeles stille. «Og Lars Loran selv har ikke gjort noe galt som du vet om?»
Det tynne smilet kom til syne på Severus’ lepper igjen. «Han er ikke mer av en helgen enn noen annen. Men han har aldri dyttet en grumsejente ned trappene, noe slikt har jeg aldri hørt om.»
«Eller sett i tankene hans,» sa Harry.
Severus’ uttrykk var iskaldt. «Jeg invaderte ikke privatlivet hans, Potter. Derimot tok jeg en titt på tankene til griffingene. Han er rett og slett et passende mål for deres små leker.»
En kald bølge av sinne rant nedover Harrys ryggrad, og han måtte minne seg selv på at Severus muligens ikke var en troverdig kilde til informasjon.
«Og du tenker,» sa Harry, «at en inngripen av Harry Potter, Gutten-som-overlevde, kanskje kunne vise seg effektivt.»
«Akkurat,» sa Severus Slur, og fortalte Harry når og hvor griffingene planla sin neste lille lek.
Det går en hovedkorridor tvers gjennom Galtvorts tredje etasje, langs nord-sør-aksen; og nær senteret av denne korridoren åpner den seg ut til en kort korridor som går et lite stykke tilbake før den svinger til høyre og danner en L-form; før den igjen går et stykke og ender ved et lyst, bredt vindu, der man fra tre etasjer opp kan se ut over den lette yren som faller over Galtvorts østlige uteområder. Når du står ved vinduet, kan du ikke høre noe fra hovedkorridoren, og ingen i korridoren ville høre noe av det som skjedde ved vinduet. Hvis du synes at dette virker litt merkelig så har du ikke vært på Galtvort særlig lenge.
Fire gutter i kutter med røde striper ler, og en gutt i grønnkantet kutte skriker og holder seg desperat fast i karmen på det åpne vinduet med hendene sine, mens de fire guttene oppfører seg som om de skal dytte ham ut. Det er naturligvis bare en spøk, og dessuten ville et fall fra den høyden ikke drepe en trollmann. Bare moro, med andre ord. Hvis du synes at dette virker litt merkelig –
«Hva holder dere på med?» sa en sjette gutts stemme.
De fire guttene i rødstripede kutter spant brått rundt, og gutten i grønnkantet kutte dyttet seg panisk vekk fra vinduet og falt sammen på gulvet med ansiktet stripete av tårer.
«Ah,» sa den kjekkeste av guttene i rødkantet kutte i en lettet tone. «– det er deg. Hei, Lassie, vet du hvem dette er?»
Ikke noe svar fra gutten på gulvet, som prøver å få hulkingen under kontroll, og gutten i rødkantet kutte trekker foten opp for å sparke –
«Stopp det der!» roper den sjette gutten.
Gutten i rødkantet kutte sjangler mens han avbryter sparket. «Høh,» sier han, «Du vet hvem dette er?»
Den sjette guttens pust høres merkelig ut. «Lars Loran DeMons,» sier han, i korte pust, «og han gjorde ingenting mot mine foreldre, han var fem år gammel.»
Nilus Langballe stirret på de fire store femteårs mobberne foran seg, og forsøkte hardt å kontrollere skjelvingen.
Han burde bare ha sagt nei til Harry Potter.
«Hvorfor forsvarer du ham?» sa den kjekke av dem, sakte, og hørtes forvirret ut med de første små toner av fornærmelse. «Han er en smygarding. Og en DeMons.»
«Han er en gutt som har mistet foreldrene sine,» sa Nilus Langballe. «Jeg vet hvordan det føles.» Han visste ikke hvor de ordene hadde kommet fra. Det virket for behersket, som noe Harry Potter ville sagt.
Skjønt, skjelvingen fortsatte.
«Hvem tror du egentlig at du er?» sa den kjekke, og begynte å høres sint ut.
Jeg er Nilus, den siste ætling til den urgamle adelsslekta Langballe –
Nilus klarte ikke å si det.
«Jeg tror han er en overløper,» sa en av de andre griffingene, og det kom et plutselig sug i Nilus’ mage.
Han hadde visst det. Han hadde bare visst det. Harry Potter hadde tatt feil, når alt kom til alt. Bøller ville ikke slutte bare fordi Nilus Langballe ba dem om å stoppe.
Den kjekke tok et skritt forover, og de tre andre fulgte etter.
«Så det er slik det er for dere,» sa Nilus, overrasket over hvor stødig stemmen var. «Det spiller ingen rolle for dere om det er Lars Loran DeMons eller Nilus Langballe.»
Lars Loran DeMons ga fra seg et plutselig gisp, der han lå på gulvet.
«Ond er ond,» snerret den samme gutten som hadde snakket tidligere, «og hvis du er venner med ondskap, så er du også ond.»
Den fjerde tok nok et skritt framover.
Lars Loran reiste seg, skjelvende, opp på føttene. Ansiktet var grått, og han tok et par skritt framover og lente seg mot veggen uten å si noe. Øynene var fiksert på svingen i korridoren; fluktveien.
«Venner,» sa Nilus. Frekvensen i stemmen hans økte litt. «Ja, jeg har venner. En av dem er Gutten-som-overlevde.»
Et par av griffingene så plutselig bekymret ut. Den kjekke rørte seg ikke. «Harry Potter er ikke her,» sa han med hard stemme, «og hvis han var det, tror jeg ikke han ville like å se en Langballe beskytte en DeMons.»
Og griffingene tok enda et langt skritt framover; og bak dem snek Lars Loran seg langsmed veggen og ventet på sin sjanse.
Nilus svelget, og løftet høyre hånd med tommel og langfinger presset sammen.
Han lukket øynene, fordi Harry Potter hadde fått ham til å love å ikke se.
Hvis dette ikke virket, kom han aldri til å stole på noen igjen.
Alt tatt i betraktning kom stemmen hans ut overraskende klar og tydelig.
«Harry Jakob Potter-Eving-Vernes. Harry Jakob Potter-Eving-Vernes. Harry Jakob Potter-Eving-Vernes. Ved den gjelden du skylder meg og ved kraften i ditt sanne navn tilkaller jeg deg, jeg åpner veien for deg, jeg byr deg å manifestere deg foran meg.»
Nilus knipset i fingrene.
Og så åpnet Nilus øynene.
Lars Loran DeMons stirret på ham.
De fire griffingene stirret på ham.
Den kjekke begynte å klukkle, og det fikk de andre til å starte å flire.
«Var det meningen at Harry Potter skulle komme rundt hjørnet, eller noe?» sa den kjekke. «Uff da. Ser ut som om noen har sviktet deg.»
Den kjekke tok et truende skritt mot Nilus.
De andre fulgte tett etter.
«Ahem,» sa Harry Potter bak dem, lenende mot veggen ved vinduet, helt innerst i gangen, dit ingen på noen måte kunne ha kommet uten å ha blitt sett.
Hvis det å se folk skrike alltid føltes så bra, kunne Nilus på en måte forstå hvorfor folk ble bøller.
Harry Potter skred framover, og plasserte seg mellom Lars Loran DeMons og de andre. Blikket hans sveipet iskaldt over guttene i rødkantet kutte, før det hvilte på den kjekke, gjenglederen. «Herr Karl Krikkbukk,» sa Harry Potter. «Jeg vil si at jeg har forstått denne situasjonen fullt og helt. Hvis Lars Loran DeMons noensinne har utført noe ondskap selv, istedenfor bare å være født av feil foreldre, så er dette faktum ikke kjent for deg. Hvis jeg tar feil på dette punktet, herr Krikkbukk, så foreslår jeg at du opplyser meg om det umiddelbart.»
Nilus så frykten og ærefrykten i de andre guttenes ansikt. Han følte det selv. Harry hadde sagt at alt bare ville være et knep, men hvordan kunne det det?
«Men han er en DeMons,» sa gjenglederen.
«Han er en gutt som mistet foreldrene sine,» sa Harry Potter, og stemmen ble enda kaldere.
Denne gangen vred alle de tre andre griffingene på seg.
«Så,» sa Harry Potter. «Du så at Nilus ikke ønsket at du plaget en uskyldig gutt for Langballenes skyld. Dette påvirket deg ikke. Hvis jeg forteller deg at Gutten-som-overlevde også mener at du gjør en feil, at det du gjorde i dag var et forferdelig feilgrep, vil det gjøre noen forskjell?»
Gjenglederen tok et skritt mot Harry.
De andre fulgte ikke etter.
«Karl,» sa en av dem og svelget, «– kanskje vi burde gå.»
«De sier du kommer til å bli den neste mørke herren,» sa gjenglederen og stirret på Harry.
Et flir dukket opp på Harry Potters ansikt. «De sier også at jeg er hemmelig forlovet med Gulla Wiltersen og at det er en profeti som sier at vi to kommer til å erobre Frankrike.» Smilet forsvant. «Siden du ønsker å kjøre saken videre, herr Karl Krikkbukk, la meg gjøre en ting klart. La Lars Loran være i fred. Jeg kommer til å få vite det hvis du ikke gjør det.»
«Så Lassie sladret til deg,» sa gjenglederen kjølig.
«Selvsagt,» sa Harry Potter tørt, «og han fortalte meg også hva du gjorde i dag etter at du forlot formeltimen, i et privat avlukke der ingen kunne se deg, med ei viss håsblås-jente med hvit sløyfe i håret –»
Gjenglederens hake falt ned av sjokket.
«Iiiip,» sa en av de andre griffingene i høyfrekvent tone, og spant rundt på hælen og løp rundt hjørnet. Fottrinnene tappet raskt av gårde og ble borte.
Og så var de seks.
«Ah,» sa Harry Potter, «der forsvant en ung mann med en smule intelligens. Resten av dere kunne ha nytte av å lære av Bernt Brannemanns eksempel før dere havner i, skal vi si, trøbbel.»
«Truer du med å sladre på oss?» sa den kjekke griffingen med en stemme som prøvde å være hissig, men skalv litt. «Det skjer dårlige ting med sladrehanker.»
De to andre griffingene startet sakte å rygge.
Harry Potter startet å le. «Hah. Hah. Du sa ikke det der. Prøver du virkelig å skremme meg? Meg? Ærlig talt, tror du at du er mer skremmende enn Pergrim Drønne, Severus Slur eller for den del Du-vet-hvem?»
Selv ringlederen vred seg litt.
Harry Potter løftet hånda med fingrene klare, og alle tre griffinger spratt bakover, og en av dem sprutet ut, «Ikke – !»
«Ser dere,» sa Harry Potter, «dette er det tidspunktet der jeg knipser og dere blir en del av en fantastisk underholdende historie som vil bli fortalt med mye nervøs latter ved kveldsmaten. Men saken er bare den at folk jeg stoler på stadig vekk ber meg om å ikke gjøre slike ting. Professor McSnurp sa til meg at jeg alltid tok enkleste utvei, og professor Krengle sa at jeg trenger å lære hvordan jeg taper. Så dere husker den historien der jeg lot meg selv bli herset med av eldre smygardinger? Vi kunne prøve det. Dere kunne herse med meg en stund, og jeg kunne la dere gjøre det. Men dere husker den biten på slutten der jeg sier til mine mange, mange venner på denne skolen at de ikke skulle gjøre noe med det? Denne gangen hopper vi over den biten. Så, kom igjen. Hers med meg.»
Harry Potter tok et skritt fram, med armene inviterende åpne.
De tre griffingene løp for livet, og Nilus måtte kjapt hoppe til side for å unngå å bli løpt ned.
Det ble stille, mens lyden av fottrinnene deres forsvant, og så enda mer stillhet etterpå.
Og så var de tre.
Harry Potter pustet dypt inn, og slapp den sakte ut. «Puh,» sa han. «Hvordan går det, Nilus?»
Nilus’ stemme kom ut som et høyfrekvent kvekk. «Okei, det var skikkelig kult.»
Et flir glimtet over Harry Potters ansikt. «Du var ganske kul også, skal jeg si deg.»
Nilus visste at Harry Potter bare sa det for å få ham til å føle seg bra, og allikevel kom det en varm glød i brystet hans.
Harry snudde seg mot Lars Loran DeMons –
«Går det greit med deg, DeMons?» sa Nilus før Harry kunne åpne munnen.
Der var det en ting du faktisk aldri forventet at du kom til å si, noensinne.
Lasse DeMons snudde seg sakte, og stirret på Nilus, med stramt ansikt; han gråt ikke lenger, tårene glitret mens de tørket.
«Du tror du vet hvordan det er?» sa Lars Loran med høy og skjelvende stemme. «Du tror du vet det? Mine foreldre er i Azkaban, jeg prøver å ikke tenke på det og de minner meg alltid på det, de synes det er flott at mor er der i kulden og mørket mens desperantene suger livet ut av henne, jeg skulle ønske jeg var som Harry Potter, i det minste har ikke foreldrene hans det vondt, mine foreldre har det alltid vondt, hvert sekund av hver dag, jeg skulle ønske jeg var som deg, i det minste kan du se foreldrene dine av og til, i det minste vet du at de elsket deg, hvis mor noensinne elsket meg så vil desperantene ha spist seg igjennom det nå –»
Nilus’ øyne var vidåpne av sjokk. Han hadde ikke forventet noe slikt.
Lasse vendte seg mot Harry Potter, hvis øyne var fulle av skrekk og terror.
Lasse kastet seg ned på gulvet foran Harry Potter, berørte bakken med panna, og hvisket, «Hjelp meg, herre.»
Det var en forferdelig stillhet. Nilus kunne ikke komme på en eneste ting å si, og fra det nakne sjokket på Harrys ansikt var det tydelig at han heller ikke kunne.
«De sier at du kan gjøre alt, vær så snill, vær så snill, herre; få mine foreldre ut av Azkaban, jeg vil bli din trofaste tjener for alltid, mitt liv vil bli ditt, og min død vil være din, bare, vær så snill –»
«Lars Loran,» sa Harry med brusten stemme, «Lars, jeg kan ikke, jeg kan virkelig ikke gjøre slike ting, det er bare dumme knep alt sammen.»
«Det er det ikke!» sa Lars Loran med høy og desperat stemme. «Jeg så det, historiene er sanne, du kan gjøre det!»
Harry svelget. «Lars Loran, jeg planla hele greia sammen med Nilus, vi planla alt sammen på forhånd, spør ham!»
Det hadde de jo, skjønt Harry hadde ikke sagt noe om hvordan han hadde tenkt å gjøre noe av det …
Da Lars Loran tittet opp fra gulvet var det med et spøkelsesaktig uttrykk i ansiktet, og stemmen kom ut med hyl som fikk det til å gjøre vondt i Nilus’ ører. «Din sønn av en grums! Du kunne få henne ut, du bare vil ikke! Jeg gikk ned på kne og tryglet deg, og du vil fremdeles ikke hjelpe! Jeg burde ha visst det, du er Gutten-som-overlevde, du synes hun hører til der!»
«Jeg kan ikke!» sa Harry med en stemme like desperat som Lars Lorans. «Det er ikke et spørsmål om hva jeg vil, jeg har ikke kraften!»
Lars Loran reiste seg, spyttet på gulvet foran Harry, snudde seg og forlot dem. Da han hadde rundet hjørnet hørte de lyden av føttene som satte opp farten, og etter hvert som de forsvant syntes Nilus han hørte et enslig snufs.
Og så var de to.
Nilus så på Harry.
Harry så på Nilus.
«Oi sann,» sa Nilus stille. «Han virket ikke så glad for å bli reddet.»
«Han trodde jeg kunne hjelpe ham,» sa Harry med hes stemme. «Han hadde håp, for første gang på mange år.»
Nilus svelget, og sa det. «Beklager.»
«V … vafforno?» sa Harry og hørtes fullstendig forvirret ut.
«Jeg var ikke takknemlig da du hjalp meg –»
«Hver eneste ting du sa den gangen var fullstendig korrekt,» sa Gutten-som-overlevde.
«Nei,» sa Nilus, «det var ikke det.»
De ga hverandre et trist lite smil, samtidig; hvert av smilende litt nedlatende til det andre.
«Jeg vet det ikke var virkelig,» sa Nilus, «jeg vet at jeg ikke kunne ha gjort noe hvis du ikke var her, men takk for at du lot meg få late som.»
«Ah, kutt ut,» sa Harry.
Harry hadde snudd seg vekk fra Nilus, og stirret ut på de mørke skyene gjennom vinduet.
En fullstendig latterlig tanke dukket opp hos Nilus. «Føler du deg skyldig fordi du ikke kan få Lars Lorans foreldre ut fra Azkaban?»
«Nei,» sa Harry.
Det gikk noen sekunder.
«Ja,» sa Harry.
«Nå er du dum,» sa Nilus.
«Jeg er klar over dette,» sa Harry.
«Er du nødt til å gjøre bokstavelig talt alt noen spør deg om?»
Gutten-som-overlevde snudde seg tilbake og så på Nilus igjen. «Gjøre? Nei. Å føle meg skyldig fordi jeg ikke gjør det? Ja.»
Nilus hadde problemer med å finne riktige ord. «Med en gang Den mørke herren døde, var Bellatrix DeMons bokstavelig talt den ondeste personen i hele verden, og det var før hun havnet i Azkaban. Hun torturerte min mor og far inn i sinnssykdom fordi hun ville finne ut hva som hadde skjedd med Mørkets herre –»
«Det vet jeg,» sa Harry stille. «Jeg forstår det, men –»
«Nei! Det gjør du ikke! Hun hadde en grunn til å gjøre det, og mine foreldre var svartspanere begge to! Det er ikke en gang i nærheten av det verste hun noensinne har gjort!» Nilus’ stemme ristet.
«Og allikevel,» sa Gutten-som-overlevde, med et fjernt blikk som stirret fortapt ut i noe annet, et annet sted som Nilus ikke kunne forestille seg. «Det kunne være at det finnes en eller annen utrolig smart løsning som gjør det mulig å redde alle sammen og la alle leve lykkelig i alle sine dager, og hvis jeg bare var smart nok så ville jeg ha funnet ut det på dette tidspunktet –»
«Du har problemer,» sa Nilus. «Du tenker at du burde være det Lars Loran DeMons tror at du er.»
«Jepp,» sa Gutten-som-overlevde, «det er spikeren på hodet. Hver gang noen skriker ut i bønn som jeg ikke kan besvare, så føler jeg meg skyldig fordi jeg ikke er Gud.»
Nilus skjønte det ikke helt, men … «Det høres ikke bra ut.»
Harry sukket. «Jeg forstår at jeg har et problem, og jeg vet hva jeg må gjøre for å løse det, ok? Jeg jobber med saken.»
Harry så på mens Nilus forlot ham.
Han hadde selvsagt ikke sagt noe om hva løsningen var.
Løsningen, åpenbart, var å skynde seg og bli Gud.
Lyden av Nilus’ fottrinn fortapte seg og var snart uhørlige.
Og så var det en.
«Ahem,» sa Severus Slurs stemme rett bak ham.
Et lite skrik unnslapp Harry, og han hatet seg selv for dette umiddelbart.
Han snudde seg sakte rundt.
Den høye, fettede mannen i de flekkede kuttene lente seg mot veggen i samme posisjon som Harry hadde hatt.
«En flott usynlighetskappe, Potter,» kom det slepent fra eliksirmesteren. «Det forklarer mye.»
Åh, dritt.
«Og kanskje jeg har vært sammen med Humlesnurr for lenge,» sa Severus, «men jeg kan ikke la være å lure på om det der faktisk kanskje er selve Usynlighetskappen.»
Harry forvandlet seg umiddelbart om til en som aldri hadde hørt om Usynlighetskappen, og var nøyaktig så smart som Harry trodde Severus trodde Harry var.
«Å ja, muligens,» sa Harry. «Jeg antar at du ser implikasjonene hvis det er tilfelle?»
Severus’ stemme var nedlatende. «Du aner ikke hva jeg snakker om, gjør du vel, Potter? Et heller klønete forsøk på å fiske.»
(Professor Krengle hadde bemerket over lunsj at Harry virkelig trengte å skjule sine hensikter på en bedre måte enn å bruke et uttrykksløst ansikt når noen diskuterte et farlig emne, og hadde forklart om forstillelser med ett og to nivåer, og så videre. Så enten modellerte Severus Harry som en førstenivå-spiller, hvilket gjorde Severus til andre nivå, og Harrys tredje nivå-trekk hadde virket; eller Severus var en fjerdenivås spiller og ville at Harry skulle tro at forstillelsen hadde virket. Smilende hadde Harry spurt professor Krengle hvilket nivå han spilte på, og professor Krengle, også smilende, hadde svart, ett nivå høyere enn deg.)
«Så, du så på hele tida,» sa Harry. «Forvrengning, tror jeg det heter.»
Et tynt smil. «Det ville vært tåpelig av meg å ta den minste risiko på at du skulle bli skadet.»
«Og du ønsket å se resultatet av testen din selv,» sa Harry. «Så. Likner jeg på min far?»
Et merkelig trist uttrykk kom over mannen, et som så fremmed ut på ansiktet hans. «Jeg ville heller si, Harry Potter, at du likner –»
Severus stoppet opp brått.
Han stirret på Harry.
«DeMons kalte deg sønn av en grums,» sa Severus sakte. «Det virket ikke som om det plaget deg.»
Harry hevet øyenbrynene. «Ikke under de omstendighetene, nei.»
«Du hadde nettopp hjulpet ham,» sa Severus. Øynene var fiksert på Harry. «Og han kastet det rett i fjeset ditt. Det kan da ikke være noe du bare kan tilgi?»
«Han hadde nettopp gjennomgått en temmelig røff opplevelse,» sa Harry. «Og jeg tror ikke det å bli reddet av førsteklassinger hjalp stort på stoltheten hans heller.»
«Jeg antar at det var lett nok å tilgi,» sa Severus, med en pussig stemme, «siden DeMons ikke betyr noe for deg. Bare en merkelig smygarding. Hvis det var en venn, kanskje, så ville du ha følt deg mye mer såret av det han sa.»
«Hvis han var en venn,» sa Harry, «ville det vært enda større grunn til å tilgi.»
Det var en lang stillhet. Harry følte, og han kunne ikke egentlig si hvorfor eller hvorfra, at lufta ble fylt opp med forferdelig spenning, som vann som steg, steg og steg.
Så smilte Severus og så plutselig avslappet ut igjen, og all spenningen forsvant.
«Du er en svært tilgivende person,» sa Severus, fremdeles smilende. «Jeg antar at din stefar, Mikal Vernes-Eving, var den som lærte deg dette.»
«Snarere pappas samling av science fiction og fantasy,» sa Harry. «Omtrent som min femte forelder, faktisk. Jeg har levd livene til alle figurene i alle bøkene mine, og all deres mektige visdom tordner i hodet mitt. Et sted inni der var det en som Lars Loran, antar jeg, selv om jeg ikke helt kan plassere ham. Det var ikke vanskelig å plassere meg selv i hans sko. Og det var bøkene mine som fortalte meg hva jeg skulle gjøre med det, også. De gode gutta tilgir.»
Severus leverte en lett latter som om han moret seg. «Jeg er redd for at jeg ikke vet stort om hva de gode gutta gjør.»
Harry så på ham. Det der var faktisk ganske trist. «Jeg kan låne deg noen bøker med gode mennesker i dem, hvis du vil.»
«Jeg ville gjerne få be deg om et råd,» sa Severus med dagligdags stemme. «Jeg vet om en annen smygarding som gikk i femte klasse, som ble bøllet med av griffinger. Han prøvde å sjekke opp ei vakker gompefødt jente, som kom over ham da han ble plaget og forsøkte å redde ham. Og han kalte henne ei grumse, og det var slutten på det forholdet. Han ba om tilgivelse, mange ganger, men hun tilgav ham aldri. Har du noen tanker om hva han kunne ha sagt eller gjort, for å fortjene hennes tilgivelse, slik du tilgav Lars Loran?»
«Mnja,» sa Harry, «basert på bare den informasjonen så er jeg ikke sikker på at han var den som hadde det største problemet. Jeg ville sagt til ham at han ikke burde prøve å sjekke opp noen som ikke kan tilgi. Sett at de var blitt gift, – kan du se for deg livet i det hjemmet?»
Det ble en pause.
«Ah, men hun kunne tilgi,» sa Severus med morskap i stemmen. «Ikke lenge etterpå gikk hun av sted og ble kjæreste med bølla. Si meg, hvorfor ville hun tilgi den som plaget, men ikke den som ble plaget?»
Harry trakk på skuldrene. «Hvis jeg skal gjette vilt, – fordi bølla hadde plaget noen andre svært mye, og den som hadde blitt plaget hadde plaget henne litt; og for henne føltes det langt vanskeligere å tilgi, på en eller annen måte. Eller, for ikke å være for spissfindig … var plageånden kjekk? Eller for den del, rik?»
Nok en pause.
«Ja til begge,» sa Sirius.
«Og der har du svaret,» sa Harry. «Ikke at jeg noensinne har gått i høyere skoletrinn selv, men bøkene mine har gitt meg den forståelsen at det er en viss type tenåringsjenter som ville bli forbannet av en eneste fornærmelse fra en gutt som er kjedelig eller fattig, men som allikevel finner rom i hjertet til å tilgi hvis en rik og kjekk gutt mobber andre. Hun var med andre ord litt overfladisk. Si til hvem det måtte angå at hun ikke var verdig ham, at han bare må bli ferdig med det, og neste gang får han prøve seg på ei jente som er dyp istedenfor pen.»
Severus stirret på Harry i stillhet, med glitrende øyne. Smilet hadde bleknet, og selv om Severus’ ansikt hadde små rykninger kom det ikke tilbake.
Harry begynte å bli litt nervøs. «Altså, ikke at jeg har noen konkrete erfaringer på det området selv, åpenbart, men jeg tror at det er det en klok rådgiver i bøkene mine ville ha sagt.»
Mer stillhet og mer glitring.
Det var sannsynligvis et bra tidspunkt for å bytte samtaleemne.
«Så,» sa Harry. «Passerte jeg testen din, hva det nå enn var?»
«Jeg tror,» sa Severus, «at det ikke skal være noe mer konversasjon mellom oss, Potter, og at du ville gjøre ekstremt lurt i å ikke nevne denne.»
Harry blunket. «Har du noe imot å fortelle meg hva jeg gjorde feil?»
«Du fornærmet meg,» sa Severus. «Og jeg stoler ikke lenger på din kløkt.»
Harry stirret på Severus, overrasket.
«Men du har gitt meg velment råd,» sa Severus Slur, «og jeg skal gi deg et sant råd tilbake.» Stemme hans var nesten perfeksjonert stødig. Som en tråd strukket nær perfekt horisontalt, til tross for den massive vekten som hang fra midten, med en million tonn spenning som trakk i begge ender. «Du døde nesten i dag, Potter. I framtida bør du aldri dele din visdom med noen med mindre du vet nøyaktig hva dere begge snakker om.»
Harrys hode klarte til slutt å se sammenhengen.
«Du var den –»
Harrys munn klappet sammen idet døde nesten-delen sank inn, to sekunder for sent.
«Ja,» sa Severus. «Det var meg.»
Og den forferdelige spenningen strømmet inn i rommet igjen, lik vann under høyt trykk på havets bunn.
Harry kunne ikke puste.
Tap. Nå.
«Jeg visste ikke,» hvisket Harry. «Jeg er l –»
«Nei,» sa Severus. Kun det ene ordet.
Harry sto der i taushet mens hodet panisk søkte etter muligheter. Severus sto mellom ham og vinduet, hvilket var virkelig trist, fordi et fall fra den høyden ikke ville drepe en trollmann.
«Bøkene dine forrådte deg, Potter,» sa Severus, fremdeles med den stemmen som var strammet av en million tonn spenning. «De fortalte deg ikke den ene tingen du trengte å vite. At det er noe du aldri kan forstå uten å føle det selv.»
«Faren min,» hvisket Harry. Det hadde vært hans beste gjetting, den ene tingen som kanskje kunne redde ham. «Faren min forsøkte å beskytte deg mot plageåndene.»
Et skrekkelig smil strakk seg over Severus’ ansikt, og mannen beveget seg mot Harry.
Og forbi ham.
«Farvel, Potter,» sa Severus, og så seg ikke tilbake på veien ut. «Vi skal ha lite å snakke med hverandre om fra denne dag.»
Og ved hjørnet stoppet mannen, og uten å snu seg snakket han en siste gang.
«Din far var plageånden,» sa Severus Slur, «og hva din mor så i ham var noe jeg aldri forsto fram til denne dagen.»
Han forsvant.
Harry snudde seg og gikk mot vinduet. De skjelvende hendene hans søkte vinduskarmen.
Aldri gi kloke råd til noen med mindre du vet nøyaktig hva begge to snakker om. Mottatt.
Harry stirret ut på skyene og duskregnet en stund. Vinduet vendte ut mot de østlige deler av området, og det var kveld, så hvis sola i det hele tatt kunne synes gjennom skylaget så kunne ikke Harry se det.
Hendene hans hadde stoppet å riste, men det var en stram følelse i Harrys bryst, som om det ble trykket sammen av metallbånd.
Så, hans far hadde vært en bølle.
Og hans mor hadde vært overfladisk.
Kanskje de ble mer voksne senere. Gode mennesker slik som professor McSnurp så ut til å sette dem svært høyt, og muligens ikke bare fordi de var heltemodige martyrer.
Men selvsagt, det var mager trøst når du var elleve år og i ferd med å bli tenåring, og du lurte på hva slags type tenåring du kom til å bli.
Så forferdelig fryktelig. Så veldig trist.
Hvilket forferdelig liv Harry førte.
Å lære dette, at hans genetiske foreldre ikke hadde vært perfekte, vel, han burde bruke en del tid på å sutre om det og føle synd på seg selv.
Kanskje han kunne klage til Lars Loran DeMons.
Harry hadde lest om desperanter. Kulde og mørke omgav dem, og redsel; de sugde ut alle dine lykkelige tanker, og uten dem kom alle dine verste minner til overflaten.
Han kunne se for seg selv i Lars Lorans sko, der han visste at foreldrene var i Azkaban på livstid, på et sted noen aldri hadde klart å rømme fra.
Og Lars Loran ville se for seg selv i sin mors sted, i kulden og mørket og redselen, alene med alle sine verste minner, selv i drømmene, hvert sekund, hver dag.
Et kort øyeblikk så Harry for seg sin egen mor og far i Azkaban med desperanter som sugde ut livet deres, trakk vekk de lykkelige minnene om deres kjærlighet til ham. Bare et kort øyeblikk, før det gikk en sikring i fantasien hans som påkalte en nødstopp og meldte at han aldri skulle tenke denne tanke om igjen.
Var det rett å gjøre det mot noen, selv mot den nest ondeste personen i verden?
Nei, sa visdommen i Harrys bøker, ikke hvis det finnes en annen mulighet, en hvilken som helst annen mulighet.
Og med mindre rettssystemet i trollmannsverdenen var like perfekt som fengselsvesenet – og det virket heller usannsynlig, når alt kom til alt – så var det, et eller annet sted i Azkaban, en person som var fullstendig uskyldig. Og sannsynligvis mer enn én.
Halsen til Harry brant, og fukt samlet seg i øynene hans, og han hadde et brennende ønske om å teleportere alle fanger i Azkaban ut til et trygt sted og nedkalle ild fra himmelen og jevne det forferdelige stedet ned til grunnfjellet. Men han kunne ikke, fordi han ikke var Gud.
Og Harry husket noe professor Krengle hadde sagt i stjerneskinnet: Noen ganger, når denne verden full av feil virker usedvanlig hatefull, så undres jeg på om det kanskje finnes et annet sted, langt borte, der jeg skulle vært … Men stjernene er så veldig, veldig langt unna … og jeg undres på hva jeg ville drømme om, hvis jeg sov en lang, lang tid.
Akkurat nå virket denne verden full av feil usedvanlig hatefull.
Og Harry kunne ikke forstå professor Krengles ord, det kunne ha vært et romvesen som hadde snakket, eller en kunstig intelligens, noe som var bygd på en så annerledes måte enn Harry at hans hjerne ikke kunne bli presset til å operere på samme måte.
Du kunne ikke forlate din hjemplanet mens den fremdeles inneholdt et sted som Azkaban.
Du måtte bli, og kjempe.