Minerva og Humlesnurr hadde i fellesskap brukt sine kombinerte talenter til å framtrylle det store podiet som professor Krengle nå slepte seg fram til; det var et rammeverk av solid treverk, men den ytre overflaten skinte i marmor med innlagt mønster av platina, og oversådd med juveler i alle husfargene. Verken hun eller rektor var noen Grunnlegger av Galtvort, men trylleverket trengte bare å vare noen timer. Minerva satte vanligvis stor pris på de få gangene hun hadde anledning til å bli sliten ved å gjennomføre store transfigurasjoner; hun ville ha likt å utnytte de mange små mulighetene for kunstnerisk utsmykning her, og illusjonen av overflod; men denne gangen hadde hun utført jobben med en fryktelig følelse av å grave sin egen grav.
Men Minerva følte seg litt bedre nå. Det hadde vært et kort øyeblikk der eksplosjonen kanskje kunne komme, men Humlesnurr hadde allerede reist seg og applaudert varmt, og ingen hadde vist seg som en så stor idiot at de satte i gang et opprør rett foran rektor.
Og den eksplosive atmosfæren hadde raskt gått over til en felles oppfatning som kanskje best kunne oppsummeres som Men kom igjen da, hva er dette her?
Blaise Zabini hadde skutt seg selv i navnet til Solskinn, og sluttresultatet hadde blitt 254 mot 254 mot 254.
Bak podiet ventet tre barn på å komme opp. De kastet sinte og frustrerte blikk på hverandre. Det hjalp ikke at de fremdeles var fuktige etter å ha blitt fisket opp fra innsjøen, og at varmeformlene ikke helt så ut til å veie opp for den kjølige desemberlufta; eller kanskje det bare var humøret deres.
«Det avgjør saken!» sa Grang. «Jeg har fått nok! Ingen flere forrædere!»
«Jeg er fullstendig enig med deg, frøken Grang,» sa Draco iskaldt. «Nok er nok.»
«Og hva har dere to tenkt til å gjøre med det?» glefset Harry Potter. «Professor Krengle har allerede sagt at han ikke vil forby spioner.»
«Da forbyr vi dem for ham,» sa Draco bistert. Han hadde ikke en gang forstått hva han mente med ordene da han sa dem, men idet han uttalte setningen ble en plan plutselig mer tydelig –
Scenen var virkelig bra laget, i alle fall til et midlertidig byggverk å være; skaperne hadde ikke gått i den vanlige fella med å være imponert av sin egen illusjon av rikdom, istedenfor var det tydelig at de visste noe om både arkitektur og visuell stil. Fra der Draco sto, på det stedet der det var åpenbart at han skulle stå, ville tilskuerne se ham omgitt av et lysskjær av svakt glitrende smaragder; og Grang, som sto der Draco subtilt hadde antydet at hun skulle stå, hadde en tilsvarende halo farget av Ravnklos safirer. Hva Harry Potter angikk, så gadd ikke Draco se på ham akkurat nå.
Professor Krengle hadde … våknet, eller hva det nå var han holdt på med; og han lente seg på en talerstol av platina, fri for edelstener. Med tydelig talent for showbiz holdt forsvarsprosessoren på med en omstendelig stokking og sortering av de tre konvoluttene som inneholdt de tre pergamentene der de tre generalene hadde skrevet ned sine ønsker, mens alle elevene ved Galtvort så på, og ventet.
Til slutt tittet professor Krengle opp fra konvoluttene. «Vel,» sa forsvarsprofessoren. «Dette passet litt dårlig.»
Lett latter, med en skarp undertone, hørtes spredt i mengden.
«Jeg antar at alle nå undrer på hva jeg vil gjøre?» sa professor Krengle. «Det kan ikke gjøres på mange måter; jeg må gjøre det som er rettferdig. Men først hadde jeg planlagt en liten tale, og før det igjen, så har jeg på følelsen at herr Malfang og frøken Grang har noe de ønsker å dele.»
Draco blinket, og så utvekslet han og Grang kjappe blikk – er det greit om jeg? – ja, kjør på – og Draco hevet stemmen.
«General Grang og jeg vil begge erklære,» sa Draco med sin mest formelle stemme, vel vitende om at den ville bli forsterket og hørt, «at vi ikke lenger vil godta hjelp fra forrædere. Og hvis, i noe slag, vi finner ut at Potter har tatt imot forrædere fra en av våre armeer, så vil vi slå oss sammen for å knuse ham.»
Og Draco skjøt et ondsinnet blikk mot Gutten-som-overlevde. Ta den, general Kaos!
«Jeg er fullstendig enig med general Malfang,» sa Grang ved siden av ham, med klar og sterk stemme. «Ingen av oss vil bruke forrædere, og hvis general Potter gjør det, vil vi feie ham av slagmarken.»
Et surr av overraskede lave stemmer lød fra elevene som stå på.
Det tok et øyeblikk for budskapet trengte inn –
«I framtida, herr Malfang, frøken Grang, før dere kommer til mitt kontor med en forespørsel, vurder om det er noen måte dere kan oppnå det på uten min hjelp. Jeg trekker ikke fra krenglepoeng ved denne anledningen, men neste gang kan dere forvente å tape de femti.» Professor Krengle flirte som om han moret seg. «Og hva har du å si til dette, herr Potter?»
Harry Potters blikk gikk til Grang, så til Draco. Ansiktet hans virket rolig; skjønt Draco var sikker på at kontrollert var et mer dekkende ord.
Til slutt snakket Harry Potter, med jevn stemme. «Kaoslegionen tar fremdeles hjertelig imot alle forrædere. Sees på slagmarken.»
Draco visste at sjokket var tydelig på ansiktet sitt; overraskende mumling hørtes fra tilskuerne, og da Draco tittet ned på første rad så han at til og med Harrys kaotikere så overrumplet ut.
Grangs ansikt var sint, og ble sintere. «Herr Potter,» sa hun i en skarp tone som om hun var en lærer, «prøver du å være skikkelig plagsom, eller?»
«Absolutt ikke,» sa Harry Potter rolig. «Jeg vil ikke tvinge dere til å gjøre dette hver gang. Slå meg en gang, så skal jeg forbli slått. Men trusler er ikke alltid nok, general Solskinn. Du spurte meg aldri på forhånd, men prøvde rett og slett å påtvinge meg din vilje; og noen ganger må du faktisk slå fienden før du kan få viljen din. Ser du, jeg er skeptisk til at Hermine Grang, den lyseste akademiske stjerne ved Galtvort, og Draco, sønn av Lucifus, ætling til den urgamle adelsslekta Malfang, vil klare å samarbeide for å slå sin felles fiende, Harry Potter.» Et smil av morskap dukket opp på Harry Potters ansikt. «Kanskje jeg bare skulle gjøre det Draco prøvde med Zabini, og skrive et brev til Lucifus Malfang og se hva han synes om det.»
«Harry!» gispet Grang og så rystet ut, og flere gisp hørtes blant publikum.
Draco kontrollerte sinnet som fløt gjennom ham. Det hadde vært et idiotisk trekk av Harry å si det offentlig. Hvis Harry rett og slett hadde gjort det istedenfor, kunne det kanskje ha fungert, Draco hadde ikke engang tenkt på det, men hvis far gjorde det nå ville det se ut som om han spilte opp Harry –
«Hvis du tror at min far, lord Malfang, kan bli manipulert av deg så enkelt,» sa Draco kaldt, «så har du en overraskelse i vente, Harry Potter.»
Og Draco innså idet ordene var ferdige med å forlate munnen hans at han nettopp hadde rygget sin egen far rett inn i et hjørne, mer eller mindre uten engang å mene det. Far kom sannsynligvis ikke til å like det, ikke det minste, men nå ville det være umulig for ham å si det … Draco ville måtte be om unnskyldning for det, det hadde vært en ærlig tabbe, men det var merkelig å tenke over at han i det hele tatt hadde gjort det.
«Så, bare sett i gang og slå den onde general Kaos,» sa Harry, og så fremdeles ut som at han moret seg. «Jeg kan ikke vinne mot begge deres armeer – ikke hvis dere virkelig samarbeider. Men jeg lurer på om jeg kanskje klarer å splitte dere før den tid.»
«Det klarer du ikke, og vi skal gruse deg,» sa Draco Malfang.
Og ved siden av ham nikket Hermine Grang fast.
«Vel,» sa professor Krengle etter at den forbløffede stillheten hadde vart en stund. «Det var ikke slik jeg forventet at denne bestemte konversasjonen skulle forløpe.» Forsvarsprofessoren hadde et nysgjerrig uttrykk i ansiktet. «Når sant skal sies, herr Potter, regnet jeg med at du skulle si deg enig umiddelbart og med et smil, og så annonsere at du for lenge siden hadde funnet ut hva jeg mente kunne læres av situasjonen, men hadde bestemt deg for å ikke ødelegge overraskelsen. Faktisk hadde jeg planlagt talen min ut fra det, herr Potter.»
Harry Potter bare trakk på skuldrene. «Beklager det,» sa han, og sa ingenting mer.
«Ah, ingen grunn til å beklage,» sa professor Krengle. «Dette vil også fungere.»
Og professor Krengle vendte seg vekk fra de tre barna, og rettet seg opp ved talerstolen for å adressere hele publikum; den vanlige auraen av fraværende morskap så ut til å falle av ham, og da han snakket igjen var stemmen han forsterket høyere enn den hadde vært tidligere.
«Hvis det ikke hadde vært for Harry Potter,» sa professor Krengle, med en stemme klar og kald som desember, «så ville Han-dere-vet ha vunnet.»
Stillheten var umiddelbar, og total.
«Tvil ikke på dette,» sa professor Krengle. «Den mørke herren holdt på å vinne. Færre og færre svartspanere turte å møte ham; de få opprørere som sto imot ham ble jaktet ned. En mørk herre og kanskje femti dødsetere holdt på å vinne mot et land med tusenvis av trollmenn. Det er på den andre siden av latterlig! Jeg har ikke karakterer som er lave nok til å sette på en slik inkompetanse!»
En grimase var synlig på rektor Humlesnurrs ansikt; og på tilskuernes ansikt, forvirring; og den totale stillheten fortsatte.
«Dere forstår nå hvordan dette hendte? Dere så det i dag. Jeg åpnet opp for forrædere, og ga ikke generalene noe middel for å begrense dem. Dere så resultatet. Snedige komplott og snedige forræderier, helt til den siste gjenværende soldaten på slagmarken skjøt seg selv! Dere kan ikke på noen måte tvile på at alle de tre armeene ville ha blitt slått av en hvilken som helst fiende utenfra som var fast og samlet intern.»
Professor Krengle lente seg forover på talerstolen, stemmen nå fylt av barsk intensitet. Høyre hånd strakte seg ut, fingrene åpnet og spredt. «Å være spredt er å være svak,» sa forsvarsprofessoren. Hånda han lukket seg til en stram knyttneve. «Fellesskap er styrke. Den mørke herren forsto dette utmerket godt, uansett hva for slags tåpeligheter han foretok seg ellers; og han brukte den forståelse til å skape den ene enkle nyskapingen som gjorde ham til den mest fryktelige mørke herren i historien. Deres foreldre møtte én mørk herre. Og femti dødsetere som hadde et sterkt fellesskap, der de visste at alt brudd på lojalitet ville straffes med døden, at all form for slapphet eller inkompetanse ville bli straffet med smerte. Ingen kunne unnslippe Den mørke herrens grep så snart de hadde tatt hans merke. Og dødseterne gikk med å ta det forferdelige merket fordi de visste at med en gang de tok det, ville de være samlet, og møte et splittet land. En mørk herre og femti dødsetere ville ha slått et helt land, ved det mørke merkets kraft.»
Professor Krengles stemme var dyster og hard. «Deres foreldre kunne ha kjempet imot i fellesskap. Det gjorde de ikke. Det var en mann som het Jeremias Vingle som kalte nasjonen til felles kamp, skjønt han hadde ikke helt tilstrekkelig med vyer til å foreslå et Britannias Merke. Jeremias Vingle visste hva som ville skje med ham; han håpet at hans død ville inspirere andre. Så Den mørke herren tok hele familien hans for godt monn. Deres tomme hud inspirerte ikke til noe annet enn redsel, og ingen torde å løfte stemmen igjen. Og deres foreldre ville nå ha gjennomlevd konsekvensene av den foraktelige feigheten, om de ikke hadde blitt reddet av en gutt på ett år.» Professor Krengles ansikt var fullt av forakt. «En dramatiker ville ha kalt dette en deus ex machina, gud i maskinen, en helt usannsynlig utvikling i historien; for de gjorde ingenting for å fortjene en slik frelse. Han-hvis-navn-må-være-unevnt fortjente kanskje ikke å vinne, men ha ingen illusjoner – deres foreldre fortjente å tape.»
Stemmen til forsvarsprofessoren klang videre som jern. «Og vit dette: deres foreldre har ikke lært en ting! Nasjonen står fremdeles splittet og svak! Hvor få tiår gikk det mellom Grindelwald og Dere-vet-hvem? Tror dere at dere ikke vil se den neste trusselen i deres levetid? Vil dere gjenta deres foreldres dårskap, når dere i dag har sett resultatene så tydelig med deres egne øyne? For jeg kan fortelle dere hva deres foreldre vil gjøre, når mørkets dag kommer! Jeg kan fortelle dere hvilken lekse de har lært! De har lært seg å gjemme seg som feiginger og ikke gjøre noe mens de venter på at Harry Potter skal redde dem!»
Det var et forundret blikk i øynene til rektor Humlesnurr, og andre elever glante opp på forsvarsprofessoren i forvirring og sinne og ærefrykt.
Professor Krengles øyne var nå like kalde som stemmen hans. «Merk dere dette, og merk dere det nøye. Han-hvis-navn-må-være-unevnt ønsket å herske over dette landet, å holde det i sitt onde grep for all tid. Men i det minste ønsket han å herske over et levende land, ikke en haug aske! Det har vært mørke herrer som var gale, som bare ønsket å gjøre verden om til et stort likbål! Det har vært kriger der et helt land marsjerte mot et annet! Deres foreldre tapte mot et halvt hundre, som ønsket å ta landet i live! Hvor raskt ville de ha blitt knust av en mer tallrik fiende enn dem, en fiende som kun ønsket å ødelegge dem? Jeg forutsier følgende: Når neste trussel reiser seg, så vil Lucifus Malfang hevde at dere må følge ham eller gå under, at deres eneste håp er å stole på hans grusomhet og styrke. Og selv om Lucifus Malfang selv vil tro på dette, så vil det være en løgn. For da Den mørke herren ble ødelagt, så samlet ikke Lucifus Malfang dødseterne rundt seg; de ble spredt på et øyeblikk, de rømte som piskede hunder og forrådte hverandre! Lucifus Malfang er ikke sterk nok til å være en sann herre, verken mørk eller noe annet!»
Draco Malfangs nevner var strammet til de hvitnet, det var tårer i øynene hans, og raseri, og uutholdelig skam.
«Nei,» sa professor Krengle, «jeg tror ikke at det vil være Lucifus Malfang som redder dere. Og hvis dere nå tror at jeg snakker på vegne av meg selv, så vil tida snart vise at det ikke er slik. Jeg gir ingen anbefalinger, mine kjære elever. Men jeg sier at hvis et helt land klarer å finne en leder som er så sterk som Den mørke herren, men er aktverdig og ren, og tar et merke; så kunne de knuse en hvilken som helst mørk herre som et insekt; og hele resten av vår splittede magiske verden kunne ikke true dem. Og hvis en enda større fiende dukket opp og truet oss med en krig med mål om ødeleggelse og utryddelse, så ville bare en forent magisk verden kunne overleve.»
Det hørtes gisping, mest fra gompefødte; elevene i grønnlinjede kutter så bare forvirret ut. Nå var det Harry Potter som hadde knyttede never og som skalv; og Hermine Grang ved siden av ham så sint og skuffet ut.
Rektor reiste seg opp fra setet sitt, ansiktet var stramt, og han sa ingenting; men kommandoen var allikevel tydelig.
«Jeg sier ikke hva slags trussel som vil komme,» sa professor Krengle. «Men dere vil ikke leve hele livet i fred, ikke hvis historien i det hele tatt kan si noe om framtida. Og hvis dere i framtida gjør slik dere har sett de tre armeene gjøre i dag, hvis dere ikke kan legge vegg smålig kjekling og ta merket til en enkelt leder, så kan dere komme til å ønske at Den mørke herren hadde overlevd for å herske over dere, og angre på den dagen da Harry Potter ble født –»
«Nok!» brølte Albus Humlesnurr.
Det var stillhet.
Professor Krengle dreide sakte på hodet for å kaste blikket dit Albus Humlesnurr sto i sin trollmannskrafts raseri; øynene deres møttes, og et lydløst trykk senket seg som en vekt over alle elevene, der de lyttet uten å våge å bevege på seg.
«Også du feilet dette landet,» sa professor Krengle. «Og du kjenner faren like godt som jeg gjør.»
«Slike taler er ikke for ørene til elever,» sa Albus Humlesnurr i en stemme som steg faretruende. «Og heller ikke for munnene til professorer!»
Tørt, da, kom svaret fra professor Krengle: «Det var mange taler laget for ørene til voksne, da Den mørke herren vokste i makt. Og de voksne klappet og heiet, og gikk hjem etter å ha satt pris på dagens underholdning. Men jeg vil adlyde, rektor, og ikke gi flere taler hvis du ikke liker dem. Min leksjon er enkel. Jeg vil fortsette å ikke gjøre noe med forrædere, og så vil vi se hva elevene kan gjøre på egen hånd med dette, når de ikke venter at lærerne redder dem.»
Og så vendte professor Krengle seg tilbake til elevene, og munnen vred seg opp i et skrått smil som så ut til å løse opp de forferdelige trykket lik en gud blåser for å spre skyene. «Men vennligst vær snill med de som har vært forrædere fram til nå,» sa professor Krengle. «De ville bare ha det litt gøy.»
Det var latter, skjønt nervøs i starten; og så vokste den, mens professor Krengle sto der og smilte skrått, og noe av spenningen oppløste seg selv.
Dracos hjerne virvlet fremdeles gjennom tusen spørsmål og en tåke av redsel, mens professor Krengle forberedte seg på å åpne konvoluttene der de tre hadde skrevet inn sine ønsker.
Aldri før hadde det slått Draco at månereisende gomper var en større trussel enn magiens sakte nedgang, eller at far hadde vist seg som for svak til å stoppe dem.
Og merkeligere allikevel, den åpenbare implikasjonen: professor Krengle trodde at Harry kunne klare det. Forsvarprofessoren hadde hevdet at han ikke kom med anbefalinger, men han nevnte Harry Potter igjen og igjen i talen sin; andre ville allerede tenke det samme som Draco.
Det var latterlig. Gutten som hadde overlesset en lenestol med glitter og kalt det en trone –
Gutten som sto opp mot Slur og vant, hvisket en forrædersk stemme, den gutten kunne vokse og bli en herre sterk nok til å herske, sterk nok til å redde oss alle –
Harry var oppfostret av gomper! Han var i praksis en grums selv, han ville ikke slåss mot sin adopterte familie –
Han kjenner deres kunster, deres hemmelighet og deres metoder; han kan ta all gompenes vitenskap og bruke den mot dem, sammen med vår egen kraft som trollmenn.
Men hva hvis han nekter? Hva hvis han er for svak?
Da, sa den indre stemmen, må det bli deg, må det ikke, Draco Malfang?
Og så ny hysjing fra mengden, idet professor Krengle åpnet den første konvolutten.
«Herr Malfang,» sa professor Krengle, «ditt ønske er … at Smygard skal vinne huspokalen.»
Forvirret pause fra tilskuerne.
«Ja, professor,» sa Draco med klar stemme, idet han visste at den nok en gang var forsterket. «Hvis du ikke kan gjøre det, så noe annet for Smygard –»
«Jeg vil ikke gi huspoeng uten at de er fortjent,» sa professor Krengle. Han tappet seg lett på munnen og så tankefull ut. «Hvilket gjør ditt ønske vanskelig nok til å være interessant. Ønsker du å si noe om grunnen, herr Malfang?»
Draco vendte seg vekk fra forsvarsprofessoren og skuet ut over mengden fra sin plass i platina og smaragd. Ikke hele Smygard hadde heiet på Dragearmeen, det var anti-Malfang-grupperinger som hadde uttrykt den misnøyen ved å støtte Gutten-som-overlevde, eller til og med Grang; og de grupperingene ville bli oppmuntret voldsomt av det Zabini hadde gjort. Han hadde behov for å minne dem på at Smygard betydde Malfang og Malfang betydde Smygard –»
«Nei,» sa Draco. «De er smygardinger, de vil forstå det selv.»
Noe latter fra publikum, spesielt i Smygard, selv fra noen elever som ville ha kalt seg anti-Malfang for et øyeblikk siden.
Smiger var en vidunderlig greie.
Draco vendte seg tilbake igjen for å se på professor Krengle, og ble overrasket over å se et brydd uttrykk på Grangs ansikt.
«Og for frøken Grang …» sa professor Krengle. En lyd av en konvolutt som ble revet opp. «Ditt ønske er … at Ravnklo skal vinne huspokalen?»
En betydelig mengde latter fra publikum, inkludert klukking fra Draco. Han hadde ikke trodd at Grang spilte det spillet.
«Vel, eh …» sa Grang, og hørtes ut som om hun plutselig snublet i en tale hun hadde lært seg utenat, «jeg mente å si, at …» Hun pustet dypt. «Det var soldater fra alle hus i min arme, og jeg mener ikke å fornærme noen av dem. Men hus burde fremdeles telle for noe. Det var trist når elever i samme hus hekset hverandre bare fordi de var i forskjellige armeer. Folk skulle kunne stole på alle i sitt eget hus. Det er derfor Gudrik Griffing, Salazar Smygard, Rasla Ravnklo og Helga Håsblås skapte de fire husene av Galtvort i første omgang. Jeg er Solskinnsgeneralen, men mer grunnleggende er jeg Hermine Grang av Ravnklo, og jeg er stolt over å være del av et hus som er åtte hundre år gammelt.»
«Vel sagt, frøken Grang!» sa Humlesnurrs tordnende stemme.
Harry Potter skar en grimase, og noe kilte helt i ytterkanten av Dracos hukommelse.
«En interessant innstilling, frøken Grang,» sa professor Krengle. «Men det er også tider der det er bra for en smygarding å ha venner i Ravnklo, eller for en griffing å ha venner i Håsblås. Det ville da åpenbart være best hvis du både kunne stole på dine venner i ditt hus, og også dine venner i armeen?»
Grangs øyne flakket raskt mot elevene og lærerne som så på, og hun svarte ikke.
Professor Krengle nikket som til seg selv, og vendte seg tilbake til talerstolen, tok opp og åpnet den siste konvolutten. Ved siden av Draco ble Harry Potter tydelig anspent idet forsvarsprofessoren løftet fram pergamentet. «Og herr Potter ønsker –»
En pause mens professor Krengle så på pergamentet.
Så, uten at professor Krengle endret ansiktsuttrykk, brast hele pergamentet i flammer og brant med en kort, intens ild som etterlot seg bare svevende svart støv som sildret ned fra hånda hans.
«Vennligst hold deg innenfor det som er mulig, herr Potter,» sa professor Krengle med sin aller tørreste stemme.
En lang pause. Harry, som sto ved siden av Draco, så temmelig rystet ut.
Hva i Merlins navn spurte han om?
«Jeg håper,» sa professor Krengle, «at du har forberedt et annet ønske, i tilfelle jeg ikke kunne oppfylle det første.»
Ny pause.
Harry trakk pusten dypt. «Det gjorde jeg ikke,» sa han, «men jeg har allerede tenkt ut et nytt.» Harry Potter snudde seg for å se ut over forsamlingen, og stemmen ble fastere mens han snakket. «Folk frykter forrædere på grunn av skaden forræderne gjør direkte; soldatene de skyter eller hemmelighetene de røper. Men det er bare en del av faren. Det folk gjør fordi de er redd for forrædere koster minst like mye. Jeg brukte den strategien i dag mot Solskinn og Drage. Jeg ba ikke mine forrædere om å skape så mye direkte skade som mulig. Jeg ba dem om å oppføre seg slik at det ville skape mest mulig mistro og forvirring, og få generalene til å gjøre de mest kostbare tingene for å forsøke å hindre dem i å gjøre det på ny. Når det bare er noen få forrædere og et helt land til å stå imot dem, så er det rimelig at det noen få forrædere vil klare å gjøre kan vise seg å være mindre skadelig enn det hele landet gjør for å stoppe dem; at medisinen er verre enn sykdommen –»
«Herr Potter,» sa forsvarsprofessoren med plutselig skarp stemme, «historien har lært oss at du rett og slett tar feil. Dine foreldres generasjon gjorde for lite for å framstå samlet, ikke for mye! Hele dette landet falt nesten, herr Potter, selv om du ikke var her og kunne se det. Jeg foreslår at du spør dine kamerater i Ravnklo hvor mange av dem som mistet familiemedlemmer på grunn av Den mørke herren. Eller, hvis du er klokere, – la være å spørre. Har du et ønske du vil framsi, herr Potter?»
«Hvis du ikke har noe imot det,» sa Albus Humlesnurrs milde stemme, «så ville jeg gjerne like å få høre hva Gutten-som-overlevde har å si. Han har mer erfaring enn oss i det å stoppe kriger.»
Noen lo, men ikke så mange.
Harry Potters blikk flyttet seg til Humlesnurr, og det så ut som om han tenkte et øyeblikk. «Jeg sier ikke at du tar feil, professor Krengle. I den forrige krigen lot folk være å stå samlet, og et helt land tapte nesten for et par dusin angripere, og ja, det var patetisk. Men du utkjemper aldri den samme krigen to ganger. Og problemet er at fienden også får lov til å være smart. Hvis du ikke klarer å stå samlet er du sårbar på en måte, men hvis du prøver å skape samling, møter du en annen risiko, og andre kostnader, og fienden vil forsøke å bruke det også til sin fordel. Man kan ikke stoppe og vurdere kun ett nivå i spillet.»
«Enkelhet har også svært mye for seg, herr Potter,» sa den tørre stemmen til forsvarsprofessoren. «Jeg håper at du i dag har lært noe om farene ved strategier som er mer kompliserte enn å forene dine folk og angripe fienden din. Og hvis alt dette ikke har noen sammenheng med ønsket ditt, på en eller annen måte, så vil jeg bli temmelig irritert.»
«Ja,» sa Harry Potter, «det var ganske vanskelig å finne fram til et ønske som kunne symbolisere hva samhold kan koste. Men vanskene med å opptre samlet gjelder ikke bare for kriger, det er noe vi alle må løse gjennom hele livet, hver dag. Hvis alle koordinerer gjennom de samme reglene, og reglene er idiotiske, så vil en person som ønsker å gjøre det annerledes bryte reglene. Men hvis alle bestemmer seg for å gjøre det annerledes, så kan de det. Det er nøyaktig det samme problemet som at alle må opptre samlet. Men for den første personen som tar opp saken, så virker det som om de går imot hele mengden. Og hvis du mente at det eneste viktige var at folk alltid skulle stå sammen, så kunne du aldri endre på spillet, uansett hvor stupide reglene var. Så mitt eget ønske, for å symbolisere det som skjer når folk er helt enige om feil ting, er at ved Galtvort skal vi fra nå av spille rumpeldunk uten snopp.»
«HVA?» skrek hundre stemmer i mengden, mens Draco gapte.
«Snoppen ødelegger hele spillet,» sa Harry Potter. «Alt det de andre spillerne gjør blir irrelevant. Det ville gi utrolig mye mer mening å bare kjøpe ei klokke. Det er en av de ufattelig teite tingene du ikke legger merke til fordi du vokste opp med det, folk gjør det bare fordi alle andre gjør det –»
Men på det tidspunktet kunne Harry Potters stemme ikke lenger høres, fordi opprøret hadde startet.
Opprøret endte omtrent femten sekunder senere, idet en gigantisk ildtunge sprutet ut fra Galtvorts høyeste tårn til lyden av hundre tordenskrall. Draco hadde ikke visst at Humlesnurr kunne gjøre det.
Elevene satte seg ned, svært stille og forsiktig.
Professor Krengle stoppet knapt å le. «Slik blir det, herr Potter. Din vilje skje.» Forsvarsprofessoren tok med vilje en ekstra pause. «Naturligvis lovet jeg bare bort en snedig plan. Og det er alt dere tre vil få samlet.»
Draco hadde halvveis forventet disse ordene tidligere, men nå kom de allikevel som et sjokk; Draco utvekslet raske blikk med Grang; de kunne åpenbart ha stått sammen om et ønske, men deres ønsker sto nå i direkte motsetning til hverandre –
«Du mener,» sa Harry, «at vi må bli enige om et ønske?»
«Åh, det ville være alt for mye å be om,» sa professor Krengle. «Dere tre har ingen felles fiende, har dere?»
Og i et kort øyeblikk, så kort at Draco trodde han kunne ha innbilt seg det, flakket forsvarsprofessorens øyne i retning Humlesnurr.
«Nei,» sa professor Krengle, «jeg mener at jeg skal oppfylle tre ønsker ved hjelp av en enslig, slu plan.»
Forvirret stillhet.
«Du kan ikke gjøre det,» sa Harry flatt fra der han sto ved Dracos side. «Selv ikke jeg kan gjøre det. To av de ønskene er gjensidig utelukkende. Det er logisk umulig –» og så avbrøt Harry setningen.
«Du er noen år for ung til å fortelle meg hva jeg ikke kan gjøre, herr Potter,» sa professor Krengle med et kort tørt smil.
Så snudde forsvarsprofessoren seg på ny mot tilskuermassen av elever. «I sannhet, jeg har ingen tiltro til deres evne til å lære dagens lekse. Gå hjem, og sett pris på tida med deres familier, eller det som er igjen av dem, mens de fremdeles er i live. Min egen familie møtte for lengst døden fra Den mørke herrens hender. Vi sees igjen når timene begynner neste år.»
I den målløse stillheten som dette resulterte i hadde professor Krengle allerede snudd seg for å gå ned fra podiet. Draco hørte forsvarsprofessoren si, lavt og ikke lenger forsterket, «men deg, herr Potter, ønsker jeg å snakke med nå.»