I en forreven og ødelagt korridor, opplyst av svake gasslys, krøp en gutt sakte framover, en hånd utstrukket, mot den ubevegelige slangen som var kroppen til læreren hans.
Harry var bare en meter unna slangens kropp da han følte det første gang, kilende på kanten av oppfattelsen.
Svak, svak, men der var den, følelsen av dommedag …
Professor Krengle var altså i live.
Tanken framkalte ingen gledefølelse, bare en slags tom fortvilelse.
Harry ville allikevel bli fanget snart, og uansett hvordan han forsøkte å forklare seg, ville det ikke se bra ut. Ingen ville stole på ham etter dette, de ville tro at han var den neste mørke herren, de ville ikke hjelpe ham når det ble tid for å slåss mot fyrst Voldemort, Hermine ville gi ham opp, selv Humlesnurr ville sannsynligvis se seg om etter en ny helt …
… kanskje de bare sendte ham hjem til sine foreldre.
Han hadde feilet.
Harry så på den falne kroppen til politimannen han hadde lamslått, blodet som allerede tørket fra mindre sår og kutt, svimerkene på de intrikat broderte røde kuttene.
Han hadde vært dum. Han skulle ikke ha lamslått politimannen, skulle bare holdt seg til den første historien om å være kidnappet av professor Krengle.
Det er kanskje ikke for sent, hvisket en stemme inne i ham. Du kan kanskje fremdeles rette opp feilgrepet. Svartspaneren så deg, han husker at du lamslo ham … men hvis han var død, hvis professor Krengle var død, hvis Bellatrix var død, så ville det ikke være noen som kunne motsi din historie.
Sakte begynte Harrys hånd å løfte seg, og den startet å peke tryllestaven mot politimannen og –
Harrys hånd stoppet.
Han hadde en fjern følelse av at han oppførte seg ukarakteristisk for seg selv, på en måte. Som om det var noe han hadde glemt, noe viktig, men han klarte ikke helt å huske hva, nøyaktig, det kunne være.
Åh. Det stemmer. Han var en som trodde på verdien av et menneskeliv.
En følelse av forvirring fulgte tanken; han kunne ikke helt huske hvorfor andre menneskers liv hadde virket verdifulle …
Ålreit, sa den logiske delen av ham, hvorfor har sinnet mitt endret seg fra da til nå?
Fordi han var i Azkaban …
Og han hadde glemt å kaste skytsvergeformelen på nytt …
Det å gjøre noe som helst, virket det som, så ut til å kreve en enorm anstrengelse, som om selve tanken på handling var en vekt som var for tung å løfte; men det virket som en god ide å kaste skytsvergeformelen på nytt, for han var fremdeles i stand til å være redd for desperanter. Og selv om han ikke kunne huske hvordan det var å være lykkelig, så visste han at det ikke var slik som dette.
Harrys hånd hevet seg for å holde tryllestaven stødig foran seg; fingrene inntok sine startposisjoner.
Og så stoppet Harry opp.
Han kunne ikke … helt huske … hva han hadde brukt som sin lykkelige tanke.
Det var merkelig, det hadde vært noe veldig viktig, han burde da virkelig være i stand til å huske det … noe med døden å gjøre, var det ikke det? Men det var ikke lykkelig …
Kroppen skalv, Azkaban hadde ikke virket så kald før, og det virket som om det ble kaldere mens han holdt på å tenke. Det var for sent for ham, han hadde allerede sunket for dypt, han ville aldri være i stand til å kaste skytsvergeformelen nå –
Det er muligens despereringen som snakker, istedenfor å være et nøyaktig estimat, bemerket den logiske delen av ham selv, vaner som hadde blitt kodet om til rene reflekser som det ikke tok noe energi å aktivere. Tenk på desperantenes frykt som et kognitivt bias, og forsøk å forbigå den slik du ville komme deg forbi andre kognitive bias. Din følelse av håpløshet indikerer muligens ikke at situasjonen faktisk er håpløs. Kanskje indikerer den bare at du er i nærvær av desperanter. Alle negative følelser og pessimistiske estimater må nå betraktes som mistenkelige, feilaktige med mindre de bevises som sanne.
(Hvis du hadde observert gutten mens han tenkte, ville du ha sett en fjern, abstrakt, forvirret grimase bevege seg over ansiktet, under brillene og det lynformede arret. Hånda hans holdt seg i startposisjonen for skytsvergeformelen, og beveget seg ikke.)
Nærværet av desperanter forstyrrer den delen av deg som prosesserer lykke. Hvis du ikke kan hente tilbake din lykkelige tanke ved mnemonisk assosiasjon til nøkkelen lykke, så kan du kanskje få tak i minnet på en annen måte istedenfor. Når var det forrige gang du snakket med noen om skytsvergeformelen?
Harry klarte ikke helt å huske det heller.
En knusende bølge av fortvilelse skyllet over ham, og ble avvist av den logiske delen av seg selv som ikke til å stole på, ekstern, ikke-Harry; den sløve vekten presset ham fremdeles ned, men sinnet hans fortsatte å tenke, det tok ikke mye krefter å tenke …
Når var det siste gang du snakket med noen om desperanter?
Professor Krengle hadde sagt at han allerede var i stand til å føle desperantenes nærvær, og Harry hadde sagt til professor Krengle … han hadde fortalt noe om det til professor Krengle …
… å holde fast på minnet om stjernene, å falle kroppsløs gjennom rommet, som en psykoblokk-barriere tvers over hele sinnet.
Hans andre forsvarstime det året, på fredag, det var da professor Krengle hadde vist ham stjernene, og enda en gang i juleferien.
Det tok ikke mye innsats å huske dem, se de brennende punktene av hvitt mot perfekt svarthet.
Harry husket den store, utstrakte skyen av lys som var Melkeveien.
Harry husket freden.
Noe av kulden i ytterkanten av lemmene hans trakk seg en anelse tilbake.
Dette var ordene han hadde framsagt høyt den dagen han først hadde kastet skytsvergeformelen, sinnet hans kunne huske lydene og talen selv om følelsene føltes fjerne …
… Jeg tenkte på min absolutte avvisning av døden som tilhørende naturens orden.
Du kaster den sanne skytsvergeformelen ved å tenke på verdien av menneskeliv.
… Men det er andre som fremdeles er i live og er verdt å kjempe for. Ditt liv, og mitt liv, og Hermine Grangs liv, alt livet på jorda, og alt livet utenfor, å bli forsvart og beskyttet.
Så ideen om å drepe alle sammen … det hadde ikke vært hans sanne jeg, det hadde vært despereringen som snakket …
Fortvilelse var desperantenes påvirkning.
Der det er liv er det håp. Svartspaneren er fremdeles i live. Professor Krengle er fremdeles i live. Bellatrix er fremdeles i live. Jeg er fremdeles i live. Ingen har faktisk dødd ennå …
Harry kunne se for seg jorda, nå, midt i feltet av stjerner, den blå-hvite kulen.
… og jeg vil ikke la dem!
«Forvento Vergum!»
Ordene kom litt haltende, og da den menneskeliknende skikkelsen kom tilbake igjen var den fra førsten av svak, som månelys istedenfor solskinn, hvit istedenfor sølv.
Men den styrket seg, sakte, idet Harry pustet i en bevisst rytme, gjenfant styrke. Lot lyset drive mørket tilbake fra sinnet. Husket ting han nesten hadde glemt, og sendte dem tilbake inn i skytsvergeformelen.
Selv da lyset brant fullt og sølvfarget på ny, og lyste opp korridoren klarere enn gasslampene, og sendte kulden fullstendig vekk, ristet fremdeles Harrys lemmer. Det hadde vært for nære.
Harry pustet dypt inn. Ålreit. På tide å se igjennom situasjonen på nytt nå da tankene hans ikke lenger ble kunstig mørklagt av desperanter.
Harry så igjennom situasjonen på nytt.
… så fremdeles temmelig håpløst ut, faktisk.
Det var ikke den knusende fortvilelsen fra tidligere, men Harry følte seg fremdeles ustødig, for å si det mildt. Han turte ikke å bli mørk, og det var hans mørke side som hadde evnen til å hanskes med problemer av denne størrelsesordenen. Det var hans mørke side som ville ha ledd hånlig av selve konseptet om å gi opp bare fordi han hadde mistet professor Krengle og var skipbrudden i dypet av Azkaban og hadde blitt sett av en politimann. Den vanlige Harry var ikke vant til å hanskes med slike ting på stående fot.
Men det var ingen andre muligheter unntatt å fortsette å bevege seg forover uansett. Det gikk ikke an å bli mer meningsløst enn å gi opp før du faktisk hadde tapt …
Harry så seg rundt.
Svake gasslys opplyste en korridor av grått metall, der vegger, gulv og tak var flerret, bulkete og smeltet her og der, og fortalte alle som så etter at dette hadde vært åstedet for kamp.
Professor Krengle kunne ha reparert det enkelt nok, hvis han hadde …
Følelsen av å være forrådt slo plutselig inn over Harry med full styrke.
Hvorfor … hvorfor gjorde … hvorfor …
Fordi han er ond, sa Griffing og Håsblås, stille og trist. Vi sa jo det.
Nei! tenkte Harry desperat. Nei, det gir ingen mening, vi skulle begå den perfekte forbrytelse, svartspaneren kunne ha blitt misminnet, korridoren reparert, det var ikke for sent, men det ville ha VÆRT for sent dersom han døde!
Men professor Krengle planla aldri egentlig å utføre den perfekte forbrytelse, sa den bistre stemmen til Smygard. Han ønsket at forbrytelsen skulle bli lagt merke til. Han ville at alle skulle vite at noen hadde drept en svartspaner og hentet Bellatrix DeMons ut av Azkaban. Han ville ha forberedt noen form for bevis, noe som kunne vise at du var involvert, og bruke det til å presse deg; og du ville ha vært bundet til ham for alltid.
Harrys skytsverge forsvant nesten.
Nei … tenkte Harry.
Jo, sa de tre andre delene av ham trist.
Nei. Det gir fremdeles ikke mening. Professor Krengle måtte vite at jeg ville vende meg mot ham det øyeblikket jeg så ham drepe en svartspaner. At jeg godt kunne ha gått til Humlesnurr og tilstått, og håpe at det holdt som forklaring at jeg ble lurt til å være med. Og … når det gjelder utpressing, gjør det å drepe en svartspaner mot min vilje saken min egentlig så mye verre, når jeg allerede har vært en villig hjelper i å befri Bellatrix fra Azkaban? Det ville ha vært kløktigere å beholde bevis for min involvering i den grunnleggende forbrytelsen, og fremdeles late som om han var min allierte så lenge som mulig, og spare utpressingen til det eventuelt ble nødvendig …
Rasjonalisering, sa Smygard. Så hvorfor skulle ellers professor Krengle gjøre det?
Og Harry tenkte med et stikk av desperasjon – han visste, selv mens han tenkte det, at han delvis var motivert av et ønske om å avslå virkeligheten, og det var ikke slik teknikken var ment å bli brukt – jeg merker meg at jeg er forvirret.
Inne i ham var det stille. Ingen av delene av ham selv så ut til å ha noe å legge til.
Og Harry fortsatte å se igjennom den moderat håpløst-utseende situasjonen.
Var det nødvendig å reevaluere muligheten for at Bellatrix DeMons var ond?
… ikke nødvendig for selve oppdraget. Det var gitt at Bellatrix var ond her og nå. Hvorvidt hun hadde vært en uskyldig som ble gjort slik av tortur og psykomantikk og unevnelige ritualer, eller om hun selv hadde valgt det av egen fri vilje, hadde liten påvirkning på den nåværende situasjonen. Nøkkelfakta var at så lenge Bellatrix trodde at Harry var Den mørke herren, ville hun adlyde ham.
Det var altså en ressurs. Men Bellatrix var utsultet og ni-tideler død …
‘Åh, jeg føler meg litt bedre nå, så merkelig …’
Det hadde Bellatrix sagt, med sin knuste stemme, etter at Harrys skytsverge hadde flammet ut av kontroll.
Harry tenkte, og han ville ikke kunne ha forklart hvorfor han tenkte det, kan hende var det bare sinnet hans som fant på ting, men … det virket sannsynlig at det desperantene hadde tatt fra deg for lenge siden var tapt for alltid. Men det desperantene hadde tatt fra deg nylig, kunne den sanne skytsvergeformelen kanskje gi tilbake. Som forskjellen mellom å tømme en kopp, og at den ubrukte koppen bleknet og ble borte. Så Bellatrix kunne muligens ha fått tilbake det hun hadde mistet den siste uka eller så. Ingen lykkelige minner, de ville ha blitt spist vekk for mange år siden. Men hva det nå var for styrke og magi som var blitt trukket ut av henne denne siste uka, det kunne hun kanskje ha fått tilbake. Tilsvarende det å få en ukes hvile, en uke til å bygge opp magien hennes igjen …
Harry tittet på professor Krengles slangeform.
… kanskje nok for en Stimulus.
Hvis det å vekke professor Krengle i det hele tatt var en smart ting å gjøre.
Noe av fortvilelsen kom tilbake til Harry. Han kunne ikke stole på professor Krengle, kunne ikke stole på at det ville være lurt å vekke ham opp, ikke etter det som nettopp hadde hendt.
Stødig, tenkte Harry til seg selv, og tittet på den falne skikkelsen til svartspaneren.
Kan hende Bellatrix også kunne klare en misminneformel.
Det kunne være første trinn, i det minste. Nå var det ikke akkurat det samme som å få alle trygt ut av Azkaban, og svartspanerne ville vite etterpå at det hadde skjedd noe merkelig, de kunne mistenke Bellatrix’ falske kropp og utføre en obduksjon. Men det var et trinn.
… og ville det bli så altfor vanskelig å komme seg vekk fra Azkaban? Hvis de kunne komme seg til toppen av Azkaban raskt nok, før svartspaneren var ment å melde tilbake, før noen la merke til at han manglet, så kunne de bare fly ut gjennom hullet som professor Krengle hadde laget, og komme seg langt nok vekk fra Azkaban til å aktivere flyttnøkkelen som Harry allerede hadde i sin besittelse. (Både professor Krengle og Harry hadde flyttnøkler, og begge var kraftige nok til å transportere to mennesker, pluss/minus en slange. Som med den dobbelt skjulte avreisen fra Maries Rom hadde professor Krengle lagt inn nok sikkerhetsmargin i sine planer til at selv Harry ble imponert.)
Bellatrix kunne bære professor Krengles slangeform, som Harry ikke turte å røre eller levitere.
Harry snudde seg og gikk kjapt til dit Bellatrix ventet ved trappene. Han kunne føle at håpet begynte å komme tilbake. Det begynte faktisk å se ut som en god plan, og det var ingen tid å miste for å komme i gang.
Hva som skulle gjøres med professor Krengle, eller for den del Bellatrix, etter at flyttnøkkelen tok dem dit de var ment å overgi Bellatrix til den psykiatriske helbrederen … vel, Harry kunne finne ut det underveis. Harry måtte sannsynligvis prøve å narre helbrederen til å gjøre noe – hvilket kom til å kreve narring i verdensklasse, og Harry var ikke en gang sikker på hva han ville helbrederen skulle gjøre – men han og Bellatrix måtte komme seg i vei nå.
Hovedproblemet, slik Harry så det, idet han kjapt kjørte hele prosessen videre i fantasien, ville bli når de kom til taket. Det var meningen at professor Krengle skulle snike seg rundt usynlig og forfloke følerne som skulle fange opp besøkende i luftrommet rundt Azkaban, og få dem til å se en gjentakende sløyfe av landskapet i noen minutter. Professor Krengle hadde sagt at han ikke kunne forvrenge Harrys skytsverge; og hvis de tok ned skytsvergen, så ville desperantene legge merke til at Bellatrix var borte, og advare svartspanerne …
Harrys tankerekke snublet.
Av og til var det bare slik at ‘Åh, dritt’ ikke helt var dekkende.
Lis hender var stødige til tross for adrenalinet, der han låste opp slåen til forsvinningsskapet som forbandt Azkaban med et velbevoktet rom inne i Avdelingen for magisk justis. (Et enveis-forsvinningsskap, selvsagt. Vaktformlene tillot et par raske måter å komme seg inn i Azkaban på, alle svært begrenset; og ingen raske veier ut derfra.)
Li tok flere steg tilbake, pekte med tryllestaven på kabinettet, framsa besvergelsen «Harmonia forbindum passerus», og mindre enn et sekund senere …
Skapdørene føk opp med et smell, og inn i rommet skred en grovbygd heks med kraftig hake og grått, tettklippet hår. Hun bar ingen tegn på rang, ingen smykker eller annen pynt; det var bare en vanlig svartspanerkappe hun valgte å bære for å framheve seg selv; direktør Amelia Beining, direktør for Avdelingen for magisk justis, og det ble sagt at hun var den eneste heksa i AMJ som kunne takle Galøye Bister i rettferdig kamp (ikke at noen av de to var av den typen som slåss rettferdig). Li hadde hørt rykter om at Amelia kunne immivere innenfor selve AMJ, og det var denne typen ting som ga næring til slike rykter; han hadde slått alarm for mindre enn femti sekunder siden.
«Kom dere i lufta, nå!» bjeffet Amelia over skulderen sin til den kvinnelige svartspanertrioen som fulgte henne med politi-sopelimer; de måtte ha stått tettpakket der inne og ventet på at Li aktiverte skapet. «Jeg vil ha mer dekning av luftrommet her! Og sørg for at dere vedlikeholder anti-forvrengningsformlene deres!» Så vendte hodet hennes seg mot ham. «Rapporter, svartspaner Li! Vet vi hvordan de kom seg inn ennå?»
En ny trio av svartspanere som holdt sopelimer kom til syne i forsvinningsskapet og gikk ut etter dem idet Li begynte å snakke.
De ble fulgt av en trio av stavskyttere i fullt kamputstyr.
Så en ny trio stavskyttere.
Så et nytt team med sopelimer.
Den utmagrede skikkelsen som var Bellatrix DeMons hvilte uten en bevegelse på trappene da Harry kom dit, med øynene lukket, og da Harry spurte med en kald, høy hvisking om hun var våken fikk han ikke noe svar.
Et kort stikk av panikk ble nedkjempet av en tanke om at professor Krengle hadde slått henne ut for å forhindre at hun fikk med seg at Den mørke herrens skrekkslagne tjener plutselig ble til en forherdet kriminell og så til en ekspert på trollmannskamp. Som var bra, fordi da ville hun heller ikke ha hørt Harrys stemme si ‘Forvento Vergum’.
Harry trakk tilbake hetta på kappen, pekte tryllestaven på Bellatrix, og hvisket så skånsomt han kunne, «Stimulus.»
Av måten Bellatrix’ kropp ristet på, trodde ikke Harry at han hadde klart å være tilstrekkelig skånsom.
De innsunkne mørke øynene åpnet seg.
«Kjære Bella,» sa Harry med sin kalde, lyse stemme, «jeg er redd for at vi har støtt på et lite problem. Har du kommet deg nok til å utføre mindre magi?»
En pause, og så nikket Bellatrix’ bleke hode.
«Bra,» sa Harry tørt. «Jeg vil ikke be deg om å gå uten hjelp, kjære Bella, men jeg er redd for at du må gå.» Han pekte staven på henne. «Vingardium Leviosa.»
Harry holdt strømmen av kraft lav nok til at han kunne klare å vedlikeholde den en god stund, og allikevel var det nok til å løfte noe sånt som to tredjedeler av hennes nåværende vekt. Hun var … tynn.
Sakte, som om det var for første gang på flere år, dyttet Bellatrix DeMons seg opp på føttene.
Amelia skred inn i tjenesterommet, svartspaner Li og hans sølvgrevling fulgte bak henne. Hun hadde spunnet tidsvenderen sin det øyeblikket hun hadde hørt alarmen, og brukt en anspent time for å forberede styrkene sine på ankomsten. Du kunne ikke kjøre tida i løkke innenfor selve Azkaban; Azkabans framtid kunne ikke interagere med fortida, så hun hadde ikke klart å komme før AMJ hadde fått meldingen, men hun burde allikevel ha kommet presis idet alarmen ble slått.
Øynene hennes søkte rett mot liket, der det lå avkledd og så svært dødt ut, flytende under vinduet.
«Hvor er Bellatrix DeMons?» forlangte Amelia å få vite, og viste ingen frykt foran fryktens vesen.
Selv hennes eget blod frøs et øyeblikk, idet liket åpnet leppene og gurglet, «Vet ikke.»
Harry observerte, igjen fullstendig usynlig, at Bellatrix sakte bøyde seg ned, tok professor Krengles tryllestav (som Harry ikke våget å berøre), og langsomt rettet seg opp igjen.
Så pekte Bellatrix staven på slangen, og sa, med presis stemme selv om det fremdeles var hvisking, «Stimulus.»
Slangen beveget seg ikke.
«Skal jeg forsøke igjen, herre?» hvisket hun.
«Nei,» sa Harry. Han svelget kvalmen. Harry hadde bestemt seg for å si ‘samme kan det være’ og forsøke å vekke opp professor Krengle etter at han hadde innsett at desperantene sannsynligvis hadde advart svartspanerne på dette tidspunktet. Den lyse, kalde stemmen fortsatte, uforstyrret, «Tror du at du er i stand til å utføre en misminneformel, kjære Bella?»
Bellatrix tenkte seg om, og så svarte hun nølende, «Jeg tror det, herre.»
«Fjern den siste halvtimens hukommelse fra denne svartspaneren,» kommanderte Harry. Han hadde lurt på om han burde gi noen forklaring på handlingen, hva han ville si hvis Bellatrix spurte om hvorfor de ikke bare drepte ham; i tilfelle ville Harry forklare at de latet som om de var en annen mektig gruppe, og så be henne om å holde kjeft –
Men Bellatrix pekte bare staven på svartspaneren, sto stille en tid, og til slutt hvisket hun, «Forglemmiarum.»
Hun svaiet etter det, men falt ikke.
«Svært bra, kjære Bella,» sa Harry, og klukklo tynt. «Og så vil jeg be deg om å bære denne slangen.»
Igjen sa kvinnen ingenting, ba ikke om noen forklaring, spurte ikke om hvorfor ikke Harry eller den tydeligvis usynlige kasteren av skytsvergen kunne gjøre det. Hun bare vaklet over til der slangen lå, bøyde seg sakte, plukket den opp og draperte den over skulderen sin.
(En bitteliten del av Harry noterte seg at det var veldig avslappende å ha en lakei som bare fulgte ordre helt uten spørsmål, og kom til og med så langt som til å tenke at han absolutt kunne bli vant til å ha en slik lakei som Bellatrix, før den delen av Harrys sinn ble skreket til taushet av den dødsfornærmede resten av sinnet hans.)
«Følg,» kommanderte gutten lakeien sin, og begynte å gå.
Det begynte å bli folksomt i vaktrommet, nesten for folksomt til at det gikk an å puste, skjønt rundt Amelia var det rom; hvis det å trenge å puste betydde at du måtte trykke deg inntil direktør Beining, så var det bedre å ikke puste.
Amelia så på mens Nora fiklet med svartspaner Kuskenstoors speil. «Spesialist Viinbakk,» bjeffet hun, og fikk den unge heksa til å hoppe. «Noen respons fra Enhånds speil?»
«Ikke noe,» sa Nora nervøst, «det er … jeg mener, det må være noen som har støylagt det, det er ikke dødt; forsiktig støylagt siden det ikke ga noen alarm, men linja er så blank at speilet like gjerne kunne være ødelagt …»
Amelia lot ikke ansiktsuttrykket sitt endre seg, skjønt den delen av henne som allerede sørget over Enhånd ble litt tristere og en god del mer sint. Syv måneder, han hadde hatt syv måneder igjen til pensjonsalderen, etter et fullt århundre i tjeneste. Hun husket ham som en ivrig ung svartspaner, for så veldig lenge siden, og hele karrieren hadde han tjent ved AMJ med perfekt lojalitet, i alle fall når det gjald noe som var viktig …
Noen skulle brenne for dette.
Desperanten svevde fremdeles utenfor vinduet, og kastet sin unyttige skygge av skrekk over operasjonen deres; alt vesenet kunne gjøre var å gurgle sin mangel på kunnskap eller la være å svare i det hele tatt, når den ble stilt spørsmål som ‘Rømte Bellatrix DeMons?’ og ‘Hvorfor klarer dere ikke å finne henne?’ og ‘Hvordan holdes hun skjult?’ Amelia begynte å bli urolig for om de kriminelle allerede var forsvunnet, da –
«Vi fant et hull i taket over C-spiralen!» ropte noen fra døråpningen. «Fremdeles åpent, og omveiene rundt vaktformlene er fremdeles aktive!»
Amelias lepper skrellet seg tilbake i et smil lik en ulv som åpnet kjevene for å spise.
Bellatrix DeMons var fremdeles i Azkaban.
Og i Azkaban ville Bellatrix DeMons forbli for alltid.
Hun skred mot vinduet, ignorerte desperanten nå, og tittet opp på himmelen ovenfor, for å sjekke med egne øyne de patruljerende sopelimene. Hun kunne ikke se hele himmelen herfra, men hun så ti sopelimer passere i et patruljemønster og det burde allerede være nok til å fange hvem som helst, skjønt hun var fast bestemt på å få så mange sopelimer hun kunne opp i lufta. Svartspanerne hennes var utstyrt med den raskeste racerlimen som var på markedet for tida, Nimbus 2000; ingen mislykket jakt for hennes folk!
Amelia snudde seg tilbake fra vinduet, og skar en grimase. Rommet begynte å bli latterlig fullt, og to tredjedeler av disse menneskene trengte ikke å være her, de ville bare gjerne være i nærheten av der ting skjedde. Hvis det var en ting Amelia ikke tolererte så var det mennesker som gjorde det de ville istedenfor det som var nødvendig.
«Alle sammen, hør etter!» bæljet Amelia til dem. «Slutt å stå her og henge og begynn å sikre toppnivået på hver spiral! Det stemmer,» sa hun som svar på de overraskede ansiktsuttrykkene, «alle tre! De kunne lage en tunnel gjennom et gulv eller et tak for å komme seg mellom dem, i tilfelle dere ikke hadde tenkt dere fram til det på egen hånd! Vi skal gå nedover, nivå etter nivå, til vi fanger dem! Jeg tar C-spiralen; Grimst, du er på B …» Så måtte hun stoppe opp litt idet hun husket at Galøye pensjonerte seg i fjor, hvem kunne hun … «Bindebolt, du er på A-spiralen, ta med deg de sterkeste av de andre kampspanerne! Sjekk alle sett av celler dere passerer, se under laken, kjør et fullt sett av alle oppdagelsesformler i alle korridorer! Ingen forlater Azkaban før forbryterne er fanget, ingen! Og …» Folk tittet overrasket på Amelia idet stemmen hennes stoppet opp.
Forbryterne har funnet opp en måte som hindrer desperantene i å finne Bellatrix DeMons.
Det skulle jo være umulig.
Å tenke på dette gjorde blodet hennes iskaldt. Det var som …
Amelia pustet dypt, og snakket videre, med kommandoer av stål. «Og når dere fanger dem, vær forvåda sikre på at de er de virkelige forbryterne og ikke våre egne som er tvunget til å ta polyksir. Hvis noen oppfører seg rart, sjekk dem for Befaliusforbannelsen. Ha hverandre i syne hele tida. Ikke gå ut fra at en svartspaneruniform betyr at det er en venn, hvis du ikke kjenner igjen ansiktet.» Hun snudde seg mot kommunikasjonsspesialisten. «Gi beskjed til sopelimene. Hvis en av sopelimene forlater formasjonen uten grunn, skal halvparten ta opp jakten på den mens resten fortsetter å patruljere. Og endre harmonikoder på alt som kan endres, de har kanskje stjålet nøklene våre.» Så tilbake til resten av rommet. «Ingen svartspaner er utenfor mistanke med mindre de ikke har flere familiemedlemmer igjen som kan trues.»
Hun så det, det kalde uttrykket som dukket opp i de eldre ansiktene, så at noen av de yngre svartspanerne krympe seg, og visste at de forsto.
Men hun sa det høyt uansett, for å være på den sikre siden.
«Vi utkjemper den gamle trollmannskrigen i dag, alle sammen. Bare fordi Du-vet-hvem er død betyr det ikke at dødseterne har glemt triksene hans. Nå, sett i gang!»
Harry gikk i stillhet gjennom den gassopplyste grå korridoren, usynlig ved siden av Bellatrix og sølvskikkelsen som fulgte dem, og forsøkte å tenke ut en bedre plan.
I starten, da han innså at svartspanerne sannsynligvis visste det allerede, og at videre, professor Krengle ikke kom til bevissthet …
Tankevirksomheten hadde frosset til der, for et sekund.
Og så fortsatt å være frossen, selv om han hadde fått seg selv og Bellatrix til å gå videre nedover, for å kjøpe seg så mye tid som mulig; svartspanerne, antok Harry, ville starte på toppen og gå nedover nivå etter nivå. Svartspanerne hadde råd til å bevege seg sakte og trygt; de visste at byttet deres ikke hadde noen vei ut.
Harry hadde ikke vært i stand til å tenke ut noen vei ut herfra.
Helt til Harry hadde sagt til seg selv, vel, hvis dette bare var en krigslek, hva ville general Kaos ha gjort?
Derfra hadde det kommet et svar umiddelbart.
Og så hadde Harry tenkt, men hvis det er så lett, hvorfor har ikke noen brutt seg ut fra Azkaban før?
Og etter at han hadde innsett det mulige problemet: Greit, hva ville general Kaos ha gjort med det?
Hvorpå general Kaos hadde kommet opp med et tillegg til sin første plan.
Det var …
Det var det mest sinnssykt griffingske Harry noensinne …
Så nå prøvde Harry å tenke ut en bedre plan, og kom ingen særlig vei med det.
Kresen, kresen, kresen! sa Griffing. Hvem var det som klaget over å ikke ha en plan i det hele tatt for et minutt siden? Du bør heller være glad for at vi fant en plan i det hele tatt, herr Nå-er-det-ute-med-oss!
«Herre,» hvisket Bellatrix haltende, idet hun navigerte seg nedover neste trapp, «skal jeg tilbake til cellen min, herre?»
Harrys hjerne var distrahert, så det tok ham en stund å prosessere ordene, og så nok et øyeblikk å prosessere skrekken, mens Bellatrix fortsatte å snakke.
«Jeg ville … vær så snill, herre, jeg vil svært gjerne heller dø,» sa stemmen hennes. Og så, med tynnere stemme, en hvisking som var knapt hørbar, «men jeg går tilbake hvis du ber meg om det, herre …»
«Vi skal ikke tilbake til cellen din,» hveste Harrys stemme på autopilot. Ingenting av det han følte vistes i ansiktet hans.
Øh … sa Håsblås. Tenkte du seriøst, ‘Du burde jobbe for meg, jeg ville sette pris på deg?’
En stein ville reagere på den typen lojalitet, tenkte Harry. Selv om jeg bare får den ved en feiltakelse, så kan jeg ikke la være å –
Hun er Den mørke herrens lojale drapsmann og torturist, og den antatte grunnen til at hun er lojal er fordi ei uskyldig jente ble brutt ned i småbiter og brukt som råmateriale for å lage henne, sa Håsblås. Har du glemt det?
Hvis noen viser meg så mye lojalitet, selv ved en feil, så er det en del av meg som ikke kan la være å føle noe. Den mørke herren må ha vært … ond virker ikke som et sterkt nok ord, han må ha vært tom … for å ikke sette pris på lojaliteten hennes, kunstig eller ikke.
De bedre delene av Harry hadde ikke noe å svare til dette.
Og det var da Harry hørte det.
Det var svakt, og det vokste i styrke for hvert fottrinn de tok framover.
En kvinnes stemme, fjern, utydelig.
Ørene hans anstrengte seg automatisk for å forstå ordene.
«… vær så snill å ikke …»
«… mente ikke …»
«… ikke dø …»
Så skjønte hjernen hans hvem han hørte, og i omtrent samme øyeblikk forsto den hva han hørte.
Fordi professor Krengle ikke var der til å holde det stille lenger, og Azkaban var ikke, faktisk, stille.
Den svake kvinnestemmen fortsatte å gjenta:
«Nei, jeg mente det ikke, vær så snill å ikke dø!»
«Nei, jeg mente det ikke, vær så snill å ikke dø!»
Det ble høyere med hvert trinn Harry tok, han kunne høre følelsen i ordene nå, skrekken, sorgen, desperasjonen i …
«Nei, jeg mente det ikke, vær så snill å ikke dø!»
… kvinnens verste minne, som ble gjentatt igjen og igjen …
«Nei, jeg mente det ikke, vær så snill å ikke dø!»
… mordet som hadde sendt henne til Azkaban …
«Nei, jeg mente det ikke, vær så snill å ikke dø!»
… der hun ble dømt av desperantene til å se hvem det nå var hun hadde drept, dø og dø og dø i en uendelig gjentakende løkke. Skjønt hun måtte ha kommet til Azkaban ganske nylig, vurdert ut fra mengden av liv som var igjen i stemmen hennes.
Så kom den tanken til Harry at professor Krengle hadde passert disse dørene, hørt disse lydene, og ikke vist noen tegn til å bli påvirket, og Harry ville ha kaldt det et positivt bevis på ondskap, hvis Harrys egne lepper ikke hadde forblitt tause i nærheten av Bellatrix; pusten hans var normal, mens noe inne i ham skrek og skrek og skrek.
Skytsvergen ble sterkere, ikke ute av kontroll, men den lyste kraftigere, med hvert steg Harry tok videre framover.
Den ble enda lysere idet Harry og Bellatrix gikk nedover; hun snublet, og Harry tilbød henne sin venstre arm som han stakk utenfor kappen; han våget følelsen av dommedag fra å være så nære slangen som var rundt nakken hennes. Hun fikk et overrasket uttrykk i ansiktet, men hun godtok det og sa ingenting.
Det hjalp Harry, det å være i stand til å hjelpe Bellatrix, men det var ikke nok.
Ikke da han så den store metalldøra i sentrum av dette nivåets korridor.
Ikke da de kom nærmere, og kvinnens stemme ble stille, fordi det var en skytsverge nær henne nå, og hun gjenopplevde ikke sitt verste minne mer.
Bra, sa en stemme inne i ham. Det var trinn en.
Harrys trinn førte ham uunngåelig framover mot metalldøra.
Og …
Nå, lås opp døra –
… Harry fortsatte å gå …
Hva tror du at du gjør? Gå tilbake og få henne ut derfra!
… fortsatte å gå …
Redd henne! Hva er det du driver med? Hun har det vondt! DU MÅ REDDE HENNE!
Flyttnøkkelen Harry hadde med seg kunne transportere to mennesker, bare to, pluss/ minus en slange. Hvis de hadde hatt professor Krengles flyttnøkkel også … men det hadde de ikke, professor Krengles menneskeform hadde den, og det var bare en person i det laveste nivået i Azkaban, med det mest desperate behovet …
«IKKE GÅ!» Stemmen kom som et skrik fra bak metalldøra. «Nei, nei, nei, ikke gå, ikke ta det bort, ikke ikke ikke –»
Det var et lys i korridoren og det ble sterkere.
«Vær så snill,» hulket kvinnens stemme, «vær så snill, jeg kan ikke huske mine barns navn lenger –»
«Sitt ned, Bella,» sa Harrys stemme, og klarte på en eller annen måte å holde stemmen i en kald hvisking, «jeg må ta meg av dette,» sveveformelen minsket og skrudde seg av idet Bella lydig satte seg ned, hennes skjelettaktige skikkelse mørk mot den lysnende lufta.
Jeg kommer til å dø, tenkte Harry.
Lufta fortsatte å bli lysere.
Når alt kom til alt var det ikke sikkert at Harry kom til å dø.
Det var bare en viss sjanse for å dø, og var ikke noen ting verdt en sjanse for å dø?
Lufta fortsatte å bli lysere, den større skytsvergen begynte å ta form rundt ham, den briljante menneskelige skikkelsen ble utydelig inne i den brennende lufta, idet Harrys livskraft ble brukt til å gi næring til ilden.
Hvis vi utsletter desperantene, så, selv om jeg overlever, så vil de vite at det var meg, at det var jeg som gjorde dette … jeg vil miste all støtte, tape krigen …
Jaha? sa den indre stemmen som hisset ham videre. Etter at du har ødelagt alle desperantene i Azkaban? Jeg ville snarere ha trodd at det ville styrke ditt rykte som en lys herre, faktisk, så REDD HENNE REDD HENNE DU MÅ REDDE HENNE –
Den menneskelige skikkelsen kunne ikke lenger sees som et separat vesen.
Korridoren kunne ikke lenger sees.
Harrys egen kropp var usynlig innenfor kappen.
Det var bare et kroppsløst utkikkspunkt innenfor en ubegrenset spredning av sølvlys.
Harry kunne føle at livskraft forlot ham, og ga næring til formelen; langt unna kunne han føle Dødens skygger begynne å murre oppbrakt.
Jeg hadde tenkt å oppnå mer med livet mitt enn dette … Jeg skulle slåss mot Mørkets herre, jeg skulle slå sammen trollmannsverdenen og gompeverdenen …
Luftige målsettinger virket veldig fjerne, veldig abstrakte, sammenliknet med en enkelt kvinne som tryglet ham om hjelp, det var ikke sikkert at Harry noensinne ville komme til å gjøre noe viktigere enn denne ene tingen, den ene tingen som han kunne gjøre her og nå.
Og med det som kunne ha vært hans siste pust, tenkte Harry:
Det er andre desperanter, sannsynligvis flere Azkaban-er … hvis jeg skal gjøre dette, burde jeg gjøre det når jeg er nærmere hovedgropen, det vil ta vekk mindre av livskraften min, som øker sannsynligheten for at jeg overlever så jeg kan ødelegge flere desperanter …selv om jeg går ut fra at dette er den optimale tingen å gjøre; hvis det er en riktig tid og et riktig sted for å gjøre dette, så er det ikke her og nå, DET ER IKKE HER OG NÅ!
Hva?, sa den andre delen av ham indignert, mens den lette etter motargumenter som ikke eksisterte –
Sakte sluknet lyset igjen, mens Harry konsentrerte seg om det andre faktumet som var udiskutabelt, den ene åpenbare sannheten om at de ikke var på optimalt sted, at tida ikke kunne være nå …
Sakte sluknet lyset igjen.
Deler av Harrys liv fløt tilbake inn i ham.
Deler var tapt som stråling.
Men Harry hadde igjen nok til å kunne holde seg på beina, og holde den menneskelige sølvskikkelsen klart lysende; og da stavarmen hans hevet seg og stemmen hvisket «Vingardium Leviosa», fløt magien lydig ut av ham og hjalp Bellatrix på føttene. (For det var ikke magien hans han hadde brukt opp, det hadde aldri vært hans magiske kraft som ga drivstoff til skytsvergeformelen.)
Jeg sverger, tenkte Harry, og pustet så jevnt han kunne i Bellatrix’ nærvær, mens tårer strømmet nedover hans usynlige kinn, jeg sverger på mitt liv og min magi og min vitenskapelige kunst som rasjonalist, jeg sverger ved alt jeg holder hellig og alle mine lykkelige minner, jeg gir min ed på at en dag vil jeg gjøre slutt på dette stedet, vær så snill, vær så snill, la meg få tilgivelse …
Og de to fortsatte å gå videre, mens en morders kvinnelige stemme skrek og tryglet noen om å komme tilbake for å redde henne.
Det burde ha vært mer tid, det burde ha vært en seremoni for Harrys ofring av den delen av seg selv, men Bellatrix var ved siden av ham og Harry måtte derfor fortsette å gå videre uten å ta pause, uten å si noe, og med jevn pust.
Så Harry gikk videre, og etterlot en del av seg selv. Den ville holde til på dette stedet og i denne tida for alltid, visste han. Selv når Harry en dag kom tilbake med en gruppe andre som kunne kaste den sanne skytsvergen og de ødela alle desperantene her. Selv om han smeltet den triangulære bygningen og brant øya lavt nok ned til at sjøen ville skylle over den, og fjerne alle spor som kunne vise at et sted som dette noensinne hadde eksistert. Selv da ville han ikke få det tilbake.
Flokken av lysende vesener sluttet å se nedover, og begynte å patruljere metallkorridoren som om ingenting hadde hendt.
«Akkurat som forrige gang?» glefset direktør Beining i retning av svartspaner Li, og den unge svartspaneren svarte, «Ja, frue.»
Direktøren sendte av gårde en annen forespørsel for å se om desperantene kunne finne målet nå, og så ikke overrasket ut da et negativt svar kom noen sekunder senere.
Emmelin Vals følte en lojalitetskonflikt.
Emmelin var ikke medlem av Føniksordenen mer, de hadde løst seg opp da forrige krig ble avsluttet. Og under krigen, visste hun, hadde de alle visst, at direktør Kroek i stillhet hadde godkjent de kampene deres som ikke fant veien inn i offisielle rapporter.
Direktør Beining var ikke Kroek.
Men de jaktet på Bellatrix DeMons nå, som hadde vært dødseter, og som definitivt nå ble reddet av dødsetere. Skytsvergene deres oppførte seg rart – alle de lysende vesenene stoppet og stirret nedover, før de hadde fortsatt med å følge sine mestere. Og desperantene kunne ikke finne byttet sitt.
På henne virket det som om dette ville være et ekstremt bra tidspunkt å konsultere Albus Humlesnurr på.
Skulle hun bare foreslå for direktør Beining at de skulle kontakte Humlesnurr? Men hvis direktør Beining ikke hadde kontaktet ham allerede …
Emmelin nølte en stund, sannsynligvis for lenge, før hun til slutt bestemte seg. Merlin heller, tenkte hun. Vi er alle på samme side, vi må holde sammen uansett om direktør Beining liker det eller ikke.
Med tanken tilkalte hun skytsvergen sin, og sølvspurven fløt opp på skulderen hennes.
«Fall bak oss for å bevokte ryggen vår,» mumlet Emmelin bløtt, nesten uten å bevege leppene, «vent til ingen ser direkte på deg, og gå så til Albus Humlesnurr. Hvis han ikke allerede er alene, vent til han er det. Og fortell ham dette. Bellatrix DeMons holder på å rømme fra Azkaban, og desperantene kan ikke finne henne.»