I de øvre deler av Galtvort, der rom og korridorer endret seg på daglig basis, der selve terrenget var uklart og ikke bare kartet, der slottets stabilitet begynte å gli over i drømmer og kaos uten å endre sin arkitektoniske stil eller tilsynelatende soliditet – i de øvre deler av Galtvort skulle en kamp snart bli utkjempet.
Nærværet til så mange elever ville stabilisere korridorene en stund, siden de kontinuerlig ble observert. Rommene og korridorene i Galtvort ville av og til bevege seg mens folk så direkte på dem, men de ville ikke skifte form. Selv etter åtte århundrer var Galtvort fremdeles litt sjenert rundt det å skifte mens noen så på.
Men til tross for denne midlertidige permanentheten (hadde forsvarsprofessoren sagt) så hadde de øvre deler av Galtvort allikevel en militær realisme: du måtte lære terrenget på nytt hver gang, og sjekke hvert skap for hemmelige korridorer om igjen.
Søndag, var det; søndag den 1. mars. Professor Krengle hadde kommet seg tilstrekkelig til å fortsette å organisere kamper, og alle forsøkte å ta igjen det tapte.
Dragegeneralen, Draco Malfang, tittet på to kompasser som han holdt i hver sin hånd. Et kompass hadde Solas farge; den andre hadde et flerfarget regnbueskinn som indikerte Kaos. De andre to generalene, visste Draco, hadde fått sine egne kompass; skjønt Hermines hånd, og Harry Potters hånd, ville holde et kompass som var oransjerødt og flakket i refleksjonene lik ild, og alltid pekte mot den største aktive delen av Dragearmeen.
Uten disse kompassene kunne de ha lett i dagevis uten å finne hverandre, hvilket var en terrengmessig fare som fulgte med det å kjempe i Galtvorts øvre deler.
Draco hadde en dårlig følelse rundt hva som ville skje når Dragearmeen fant Kaoslegionen. Harry Potter hadde endret seg siden Bellatrix DeMons hadde rømt; Smygards arving virket mer som en virkelig herre nå (og hvordan hadde professor Krengle visst at det ville skje?) Draco ville ha følt seg langt bedre hvis Hermine Grang hadde stått ved siden av ham med sine tjuetre solskinnssoldater på slep, men nei, Solskinnsgeneralen hadde vært idiotisk stolt og nektet å motta hjelp mot general Potter. Hun ønsket å ta ned Potter selv, hadde hun fortalt ham.
Den urgamle adelsslekta Malfang hadde vedlikeholdt sin innflytelse over Storbritannia gjennom århundrene ved å forstå at du ikke alltid kunne være den mektigste. Noen ganger var en annen fyrste rett og slett sterkere, og du måtte godta å bare være den fremste løytnanten. Du kunne bygge opp en anselig posisjon av rikdom og makt gjennom et dusin generasjoner med å være nestkommanderende. Du måtte bare være forsiktig nok, hver gang, til å ikke la din adelsslekt bli dratt med i fallet til den herren du tjente. Det var Malfang-tradisjonen, som århundrer med erfaring hadde finpusset …
Og derved hadde far grundig forklart Draco at hvis han møtte på noen som åpenbart var sterkere enn ham, så skulle Draco ikke motsette seg dette og ikke benekte det og ikke levere et raserianfall som kunne sabotere hans potensielle stilling; men Draco skulle forsikre seg om at hans plass i neste generasjons maktstruktur ikke var lavere enn andre plass.
Grang, tydeligvis, hadde aldri fått denne lærdommen fra sine egne foreldre, og benektet fremdeles det åpenbare faktum at Harry Potter begynte å bli sterkere enn henne.
Så Draco hadde i all hemmelighet møtt kaptein Goldstein og kaptein Beining og kaptein Maltmann og de hadde blitt enige om at alle skulle gjøre sitt beste for å forsikre seg om at Drage og Solskinn ikke kom til å møtes på slagmarken før de hadde møtt den større trusselen som Kaos utgjorde.
Det var ikke egentlig å bryte avtalen om å ikke tillate forrædere; når du åpent og ærlig mente å hjelpe den andre armeen innebar ikke det å godta hjelp fra forrædere.
En høy, ringende tone ga gjenlyd gjennom korridorene for å signalisere starten av kampen, og et øyeblikk senere ropte Draco «Gå!» og dragene begynte å springe. Det ville gjøre soldatene hans slitne, det ville ha en kostnad selv etter at de hadde stoppet og fått igjen pusten, men de måtte få Kaos rett mellom dem selv og Solskinnsregimentet.
Harry og Nilus gikk med bedagelig tempo gjennom korridorene; Harry holdt et øye med det gulgylne kompasset som pekte mot lokasjonen til Solskinnsregimentet, og Nilus holdt utkikk bare i tilfelle de skulle møte på noen andre.
Hvis du hørte nøye etter kunne du legge merke til at fottrinnene deres hørtes ganske tunge ut.
«Så,» sa kaosløytnanten etter en stund. «Det er altså derfor du fikk oss til å øve på duellering med all den vekten påspent?»
Harry nikket, og holdt øynene festet på kompasset pekte i retning Solskinn; hvis den relative retningen begynte å endre seg raskt så ville det bety at de nærmet seg.
«Jeg ville ikke si noe til de andre, men et par uker er ikke nok til å få noe særlig ekstra muskler,» sa Nilus. «Og balansen er annerledes; og jeg tror at dette faktisk veier mer, og teller ikke dette som å transfigurere en gompeartefakt?»
«Niks,» sa Harry. «Det sjekket jeg på forhånd. Du kan se det på noen Galtvort-statuer, så noen trollmenn pleide å ha slike på, selv om det bare var et utslag av middelalderens mote.» Og siden ingen ville gidde å forsøke noe slikt hvis de ikke kjempet mot førsteklassinger som brukte svake formler som søvnheksingen, så telte det heller ikke som å gi bort gode ideer.
De kom til et Y-kryss, et irriterende et; ingen av korridorene svingte i akkurat den retningen som ville føre fram til at de kunne avskjære den veien der Solskinnsarmeen ville dra mens de fulgte Kaoslegionen som fulgte Dragearmeen. Så Harry valgte det alternativet som virket som de beste av de to, og Nilus fulgte etter.
«Det er nok best om vi tar en kjapp stillhetsformel på disse greiene når vi kommer nære,» sa Nilus. «Det lager en del lyd, de kunne gjette seg til det.»
Harry nikket, og så sa han «God ide» i tilfelle Nilus ikke hadde tittet på ham.
De trampet videre på korridorens steingulv gjennom Galtvorts øvre deler, opplyst av vinduer med klart eller farget glass; og nå og da passerte de statuer av hekser og drager og til og med den tilfeldige trollmannsridderen i platerustning eller ringbrynje.
Solskinnssoldatene skred gjennom en lang, vid korridor med tryllestavene oppe og klare. De kunne ikke bruke det prismatiske skjoldet mens de manøvrerte, men Parvati Patil og Miseria Prunk vedlikeholdt Dekkio rundt offisersgruppa, som ville være de første målene i alle bakhold.
Taktikken for deres neste kamp, hadde hun og hennes offiserer bestemt, ville være å blande seg direkte inn blant de fiendtlige soldatene så raskt som mulig – etter å ha øvd seg imellom hvordan de skulle støtte hverandre, og unngå å treffe hverandre, og å finne posisjoner der fiendtlige soldater ville nøle med å gi ild. De hadde bare hatt tid til fire timers øving, men hun trodde at hennes tropper allerede ville være flinkere til den typen blandet kamp enn soldater som ikke hadde øvd i det hele tatt. Det virket som den typen taktikk som Kaos kunne brukt, men de hadde ikke faktisk brukt det ennå.
Det var en god taktikk, trodde hun. Og allikevel, uansett hvor mye hun hadde skjennet på soldatene sine, så hadde de fortsatt med å hviske fryktsomme rykter om hva Harry og Nilus holdt på å lære seg. Til sist hadde hun gått for å snakke med kaptein Goldstein, som forsto slike ting som Soldatenes Kampmoral, og Antonius hadde foreslått –
«Det var merkelig,» sa kaptein Maltmann plutselig, og skar en grimase mot det flammende og det regnbueskimrende kompasset han holdt i hver sin hånd. (Ernst var, som Harry ville ha sagt, «flink til spatial visualisering,» og hadde derfor blitt utpekt til å holde begge kompassene og forsøke å tenke seg fram til hva fiendene foretok seg.) «Jeg tror … dragene beveger seg ikke raskt mer … jeg tror de kom seg til motsatt side av Kaos fra oss først … og det ser ut som om Kaos beveger seg for å angripe dem, istedenfor å forsøke å manøvrere seg vekk fra midten?»
Hermine rynket panna og forsøkte å forstå, og hun så tilsvarende rynker på ansiktene til Antonius og Ronny. Hvis Kaos og Drage gikk til direkte angrep på hverandre, og brukte opp store styrker på den kampen, så betydde det å praktisk talt gi seieren til Solskinn …
«Potter tror at vi er allierte så han angriper Malfang nå, før Drage kan slå seg sammen med oss,» sa menig Blaise Zabini fra fotsoldatenes rekker. «Eller Potter tror rett og slett at han kan slå begge armeer på rad, hvis han angriper dem separat.» Smygardgutten ga fra seg et nedlatende sukk. «Skal dere forfremme meg til offiser igjen snart? Dere er helt håpløse uten meg, og det vet dere.»
Alle sammen ignorerte lydene av snakking som kom fra Zabinis munn.
«Vi går fremdeles i riktig retning?» sa Antonius.
«Jah,» sa Ernst.
«Nærmer vi oss?» sa Ronny.
«Ikke ennå –»
Det var da de store, svarte tredørene i enden av korridoren åpnet seg med et brak, og avslørte to figurer omtrent dekket i grå kapper; grått tøy strakk seg ned over ansiktene under de grå hettene; en av figurene løftet allerede en tryllestav og pekte direkte på henne.
Og så endret kampens ansikt seg drastisk, idet Harrys stemme, høy og stram av anstrengelse, skrek ut ordet:
«Lamstivosløvus!»
Lammeren med duellstyrke tordnet mot henne, hun var så sjokkert at hun ikke startet å bevege seg før det nesten var for sent; og strømmen av rødt lys knuste seg gjennom Dekkio-skjoldet foran dem og hun klarte så vidt å hoppe til side; det var en lett kiling på armen hennes idet det røde lyset for forbi henne, og hun så i øyekroken at Susanne ble truffet, løftet opp i lufta og kastet mot Ronny –
«Sovnium!» brølte Antonius’ stemme, fulgt et øyeblikk senere av et dusin stemmer som skrek ut «Sovnium!»
Hermine dyttet seg panisk opp på føttene, og idet hun kom seg opp, så hun de to figurene i grå kapper bare stå der.
Du kunne ikke se søvnheksinger, formelen var for svak –
Men det var helt utenkelig at alle ville ha bommet.
«Lamstivosløvus!» skrek stemmen til Nilus Langballe, og nok en rød stråle skjøt mot henne; hun falt sammen i en uverdig haug idet hun desperat vred seg ut av veien, og da hun kom seg opp, andpusten, så hun at denne gangen hadde lammeren truffet Ronny der han hadde holdt på å reise seg opp.
«Heisan, Solskinn,» sa Harrys stemme fra under hetta.
«Vi er De grå riddere av Kaos,» sa Nilus’ stemme.
«Vi er deres motstandere i denne kampen,» sa Harrys stemme, «mens Kaos’ andre arme slakter dragene.»
«Og forresten,» sa Nilus’ stemme, «vi er uovervinnelige.»
De to guttene i sine grå kapper og kutter, med grått tøy over ansiktene, sto ansikt til ansikt med hele Solskinnsarmeen, og virket uberørt av et dusin søvnheksinger.
Dafnia hørte et bløtt sukk ved siden av seg, og da hun snudde hodet så hun at Hannas lepper var halvåpne, og håsblåsjentas øyne var store, og hun stirret på –
Det ville ha vært vanskelig å beskrive den jungelen av tanker som føk gjennom Dafnias sinn idet hun innså at Hanna stirret på Nilus og ikke Harry, som i sin tur fikk en del av henne til å legge merke til at Nilus faktisk hadde blitt ganske interessant i det siste, som gutt å betrakte; faktisk virket den siste ætling av Langballe rett og slett kul akkurat nå, og noe våknet inne i henne og hennes egne lepper åpnet seg og alt som Fyrstinnen hennes Mor noen gang hadde instruert henne i om blyg oppførsel og smiger og sjampo med lukt ble blåst rett ut av hodet hennes så hardt at det ville ha krøllet håret rundt ørene hennes, fordi hun hadde observert Hermine og Harry og nå visste hun plutselig hvordan hun ønsket at hennes egen kurtise skulle ende –
Fyrstinnen hennes Mor hadde også nylig instruert henne i et lite utvalg formler som det ville være pinlig å ikke kjenne til hvis du tilhørte den urgamle adelsslekta Grønbek.
Dafnias tryllestav svingte ut til venstre, og hun ropte ut «Tordnum!»
Staven gikk over hodet hennes, og hun framsa besvergelsen «Gråskalletakio!»
Og til sist grep hun tryllestaven med begge hender og skrek, «Lysesverdius!»
Det enorme forbruket av magisk kraft sendte henne nesten ned i knestående, men hun holdt det ut, og da det flammende omrisset hadde funnet sin form og stabilisert seg ble magiforbruket noe mindre.
Allikevel, hun hadde på følelsen at hun ikke burde forsøke å kjempe med dette altfor lenge.
At alle stirret på henne var helt unødvendig å nevne, og hun burde ha sprunget fram for å konfrontere Nilus med håret strømmende rundt seg, men alt hun klarte å få til var å gå stødig framover og rette sin Eldgamle Klinge mot Nilus Langballe. At alle gikk til siden og ga henne plass var også unødvendig å nevne.
«Jeg kjennes som Dafnia, av den urgamle adelsslekta Grønbek,» skrek hun ut. «Grønbek av Solskinn!» Formalitetene rundt duellering var helt borte fra hodet hennes; hun hadde sett nok skuespill til å huske dødsutfordringer og blodsutfordringer, men hun kunne ikke i det hele tatt huske hva som kunne være passende for dette, så hun bare rettet det hvitglødende sverdet mot objektet for sin forelskelse og ropte, «Få se hva du har, Nilly!»
På ny skrek Harrys stemme «Lamstivosløvus!», og senere, når hun husket dette, kunne hun ikke helt tro at hun hadde klart det, men hun svingte ut med lysbladet som om det var et balltre, og sendte lammeren tilbake mot Harry som bare så vidt klarte å vri seg unna.
«Tordnum!» ropte Nilus, av den urgamle adelsslekta Langballe. «Gråskalletakio, Lysesverdius!»
I noen sekunder gjorde ingen noe annet enn å stirre på Nilus og Dafnia mens de startet å slå løs på hverandre. Begge beveget seg sakte, og Hermine gjettet på at denne formelen brukte en hel del av den magiske styrken deres. Oskar, Aksel og Elmer, som var gompefødte og hadde sett bestemte filmer, så ikke spesielt imponerte ut.
Men du måtte nesten gi dem ekstrapoeng for å i det hele tatt bruke lyssabler.
«For å sjekke,» sa Harrys stemme. «Jeg vet at forsvarsprofessoren ser på, men jeg må nesten spørre allikevel, vet noen om de faktisk vil kutte hverandre i to hvis de faktisk treffer –»
«Nei,» sa Hermine fraværende. Dette hadde vært i en av historiebøkene hennes, skjønt hun hadde ingen anelse om at det magiske duellsverdet så slik ut.
«Du kan den formelen?»
«Åh, nei, det er Den Eldgamle Klinges formel, det er bare tillatt for urgamle adelsslekter –»
Hermine stoppet å snakke og tittet på Harry, eller snarere Harrys grå hette.
«Vel,» sa Harrys stemme, «da antar jeg at jeg får ta ned resten av Solskinnsregimentet på egen hånd.» Hun kunne ikke se ansiktet hans, men stemmen hørtes ut som om han smilte.
«Du dukket unna da Dafnia reflekterte din egen formel tilbake mot deg,» sa Hermine. «Så uansett hva du har gjort, så er du ikke uovervinnelig. En Lamstivosløvus kan få has på deg.»
«Interessant teori,» sa Harrys stemme under hetta. «Har du noen i armeen din som kan teste det?»
«Jeg leste om lammevåden en gang,» sa Hermine. «Lurer på om jeg kan huske instruksjonene korrekt?» Tryllestaven hennes løftet seg så den pekte på Harry.
Det var en kort pause, mens en gutt og ei jente pustet tungt og hørbart i nærheten mens de slo løs på hverandre med lyssabler.
«Naturligvis,» sa Harry og pekte sin egen tryllestav på henne, «så kan jeg rett og slett bruke Sovnium på deg. Det krever jo mye mindre anstrengelse.»
Nye Dekkio-skjold kom til syne foran henne, kastet av Miseria og Parvati, mens Harry snakket.
Tuppen av Hermines egen tryllestav begynte å lage små bevegelser i lufta; en diamant inne i en sirkel, en diamant inne i en sirkel, hun øvde opp bevegelsene slik at de passet nøyaktig med hva hun hadde sett i boka. Det ville være en vanskelig oppgave selv for henne, men hun måtte kaste formelen riktig på første forsøk, hun hadde ikke råd til feilede kastinger som ville tømme henne for energi.
«Vet du,» sa Hermine Grang, «jeg skjønner at det ikke egentlig er din feil, men jeg begynner å bli lei av å høre folk snakke om Gutten-som-overlevde, som om – som om du er en slags gud eller noe.»
«Samme her, må jeg si,» sa Harry Potter. «Det er trist den måten folk hele tida undervurderer meg på.»
Tryllestaven hennes fortsatte å øve på diamanten inne i sirkelen, om og om igjen. Harry ville lade opp sin egen styrke, visste hun, mens hun selv øvde så mye hun kunne før angrepet. «Jeg begynner å tro at du må jekkes ned et hakk, general Kaos.»
«Det kan du kanskje ha rett i,» svarte Harry endeframt. Føttene hans begynte å bevege seg gjennom det hun gjenkjente som en duellants dansemønster. «Uheldigvis er det ingen igjen som kan slå meg nå, utenom en annen Harry Potter.»
«La meg være spesifikk, herr Potter. Jeg skal jekke deg ned et hakk.»
«Du og hvilken annen arme?»
«Du tror at du er ganske kul, gjør du ikke,» sa Hermine.
«Når du nevner det, så, ja, jo,» sa Harry. «Ja, det gjør jeg. Noen kunne kalle det arrogant, men er det egentlig meningen at jeg skal være den siste personen på Galtvort til å legge merke til hvor kul jeg er?»
Hermine løftet venstre hånd i lufta og knyttet neven.
Det var et signal. Åtte utvalgte soldater i armeen hennes ville peke tryllestavene sine på henne, og stille kaste Vingardium Leviosa.
Dette hadde de også øvd på, med en gang Hermine hadde gitt opp å belære soldatene sine, og heller, etter Antonius’ forslag, forsøkt å gi dem en Solskinnsgeneral som så ut som om hun kunne overvinne uovervinnelige fiender.
«Du later som om du er Supermann,» sa Hermine. Hun løftet venstre knyttneve høyere i lufta, og de åtte soldatene som støttet henne Svevde henne opp i lufta. «Vel, her er Super-Hermine!» Hånda hennes skjøt framover, og idet hun fløy raskt gjennom lufta mot Harry, og bare angret på at hun ikke kunne se ansiktsuttrykket hans, laget tryllestaven hennes en diamant inni en sirkel og hun hentet fram all magien hun kunne, det føltes som hun innbilte seg at det å berøre en strømførende ledning ville føles idet den altfor kraftige formelen raste gjennom henne da stemmen hennes skrek «Lamstivosløvus!»
Den røde strålen føk ut fra tryllestaven hennes, perfekt formet.
Harry hoppet unna.
Og deretter, fordi de ikke hadde øvd på å gjøre dette inne i korridorer, så krasjet hun inn i en vegg.
«Sovnium!» skrek Draco, og så etter bare et par sekunder til å lade opp, «MEN I SLANGENS HUGGTANN DA! SOVNIUM!»
Han visste at han traff Teodor, gutten forsøkte ikke en gang å dukke unna, men ætlingen til Nokk bare gliste like ondt som sin far og rettet tryllestaven –
Draco klarte å hoppe til side akkurat idet Teodor sa «Sovnium!» men Draco begynte å bli utslitt, han kunne ikke fortsette slik, Teodor gadd ikke å hoppe unna noe som helst mens Draco måtte fortsette å bevege seg, dette var galskap.
Han hadde nok styrke nå til å fyre av på ny, men –
Idioti er å gjøre den samme tingen og forvente et annet resultat, hadde Harry sagt; dette var på en eller annen måte Harrys verk, det kunne ikke være en gompeartefakt lenger; men Draco kunne ikke tenke seg hva det kunne være, og han burde tenke på hypoteser og måter å teste dem på, men han var for opptatt med å febrilsk dukke unna mens Teodor lo og skjøt en ny søvnheksing på ham; Draco følte seg svakt nummen i siden mens han vred seg unna denne gangen; det hadde vært en hårfin bom, og til sist kunne ikke Draco holde ut lenger, han brydde seg ikke om hva slags teori han testet eller hvorfor idet han bare –
«Lysikus!» ropte Draco, og Teodor fikk et omriss av rødt lys, «Mørkius!» og det forsvant igjen (så Teodor kunne faktisk påvirkes av magi), «Exitarmus!» og Teodors tryllestav ble kastet vekk (det hadde vært en bra formel å bruke uansett nå som Draco fikk tenkt seg om) men Teodor løp mot Draco med armene utstrakt for å takle ham så Draco skrek «Vipendo!» og den andre guttens føtter ble brått løftet opp –
– og ryggen til Teodor traff brakken med et overraskende høyt og metallisk smell.
Dracos syn var uskarpt etter å ha kastet fire formler i så rask rekkefølge, og Teodor holdt allerede på å komme seg på føttene, så det var ikke en gang tid til å tenke i ord, men Draco klarte allikevel å si «Sovnium!» og denne gangen siktet han på Teodors ansikt istedenfor på brystet.
Teodor hoppet unna (han hoppet unna!) og gutten skrek «Kode sju på Malfang!»
«Prismatis!» skrek Padmas stemme og det var plutselig en skimrende regnbuevegg foran Draco, akkurat idet fire Kaotiske stemmer ropte ut «Sovnium!»
Og det var en pause, mens alle tittet på den store prismatiske sfæren som beskyttet restene av Dragearmeen.
Å kaste den femte formelen hadde sendt Draco ned på hender og knær, men han tittet opp, og klarte å si, så tydelig han kunne, «Hvis søvnheksingen – ikke virker – sikt på ansiktet – jeg tror løytnantene har på seg metallskjorter.»
«Dekk har ællerede miste før mange solldater,» sa Finnimann høyt fra den andre siden av barrieren, «vi kjæm til å slå dekk uansett,» og så lo griffinggutten ondt. Han fikk til den onde latteren omtrent like bra som Harry Potter nå, og de andre Kaos-legionærene startet å le med ham straks etterpå.
Fra øyekroken kunne Draco se stedet der Grylius og Vincent lå bevisstløse. Padma vedlikeholdt fremdeles den prismatiske sfæren, den største han hadde sett henne kaste noensinne; men hun pustet tungt, fremdeles tydelig svett etter kreftene de hadde brukt på å springe for å finne riktig posisjon; ravnklojenta var en sterk heks, men ikke en atletisk en.
Han håpet virkelig at general Grang ville komme snart og angripe Kaos bakfra. General Potter og Nilus av Kaos manglet, og Draco kunne gjette hvor de hadde blitt av, men to soldater kunne ikke sinke Solskinnsregimentet altfor lenge på egen hånd, kunne de?
Hun visste at det ikke var rettferdig, at den andre jenta hadde gitt alt hun hadde, men Hermine ønsket allikevel at Dafnia hadde holdt ut lenger.
«Hamrius!» sa Nilus’ stemme bak henne der hun fløy, og så hørtes lyden av den prismatiske veggen som knuste, Hannas stemme som desperat ropte «Sovnium!» og så et øyeblikk etter Nilus’ rolige stemme som sa «Sovnium» og så var det et dunk idet nok en av hennes soldater falt om.
Og kraften som holdt henne i lufta ble svekket nok en gang, Hermine kunne føle løftet fra sveveformlene som trakk i henne, men nå var det rett og slett ikke lenger tilstrekkelig.
Flyturen hennes stoppet opp og hun begynte sakte å falle mot bakken, og hun burde ha gitt signalet til sine soldater om å bare slippe henne, men hun var for sint og forvirret og hun tenkte ikke raskt nok og forsøkte fremdeles å samle styrke for en siste lammevåde, og derved hadde hun ingen steder å gjøre av seg idet Harry pekte staven på henne og sa «Sovnium» og det var det siste ordet Hermine Grang hørte av kampen sin.