Hermine følte seg veldig langt unna det å være snill og flink pike akkurat nå, ikke god heller; det var en varm ball av sinne som brant inni henne og hun lurte på om dette var noe av det samme som Harrys mørke side (skjønt sannsynligvis var det ikke i nærheten) og hun burde ikke reagere på den måten på noe som bare var en teit liten lek, men –
Hele armeen hennes. To soldater hadde banket opp hele armeen hennes. Det var det hun hadde blitt fortalt etter at hun våknet.
Det var litt for mye av det gode.
«Vel,» sa professor Krengle. På nært hold så ikke helsen til forsvarsprofessoren ut til å være fullt så bra som forrige gang hun hadde vært på kontoret hans; huden var blekere, og han beveget seg litt saktere. Men ansiktsuttrykket var like fast som alltid, og blikket gjennomtrengende; fingrene hans trommet skarpt på skrivebordet, rapp-ta-tapp. «Jeg går ut fra av at dere tre så er det bare herr Malfang som har gjettet hvorfor jeg har bedt dere om å komme.»
«Noe med urgamle adelsslekter å gjøre?» sa Harry ved siden av henne, og hørtes litt forvirret ut. «Jeg brøt ikke en eller annen merkelig lov ved å skyte Dafnia, gjorde jeg?»
«Ikke helt,» sa mannen med tung ironi. «Siden frøken Grønbek ikke fulgte de korrekte prosedyrene for dueller, kan hun heller ikke kreve at du fratas ditt slektsnavn. Skjønt jeg ville selvsagt aldri ha tillatt en formell duell. Kriger respekterer ikke den slags regler.» Forsvarsprofessoren bøyde seg framover og hvilte kinnene i hender som møtte hverandre fingertupp mot fingertupp, slik at de så ut som et tårn med spir, som om det å ha sittet rett i stolen allerede hadde slitt ham ut. Øynene gransket dem, skarpe og farlige. «General Malfang. Hvorfor sendte jeg bud på dere?»
«General Potter mot oss to er ikke en rettferdig kamp mer,» sa Draco Malfang med lav stemme.
«Hva?» hostet Hermine fram. «Vi hadde dem nesten, hvis Dafnia ikke hadde besvimt, så kunne –»
«Frøken Grønbek besvimte ikke på grunn av magisk utmattelse,» sa professor Krengle tørt. «Herr Potter skjøt henne i ryggen med en søvnheksing mens soldatene dine var distrahert av synet av generalen sin som fløy inn i en vegg. Men gratulerer uansett, frøken Grang, med å nesten overvinne to kaoslegionærer med bare tjuefire solskinnssoldater.»
Blodet som flammet i kinnene hennes ble enda varmere. «Det – det var bare – hvis bare jeg hadde funnet ut at han hadde på seg rustning –»
Professor Krengle tittet på henne over der hendene hans berørte hverandre. «Selvsagt finnes det måter du kunne ha vunnet på, frøken Grang. Det er det alltid, i alle tapte kamper. Verden rundt oss er full av muligheter, renner over av muligheter, som nesten alle mennesker ignorerer fordi det ville kreve at de bryter en tilvant tenkemåte; i enhver kamp er det tusen Håsblås-bein som venter på å bli kvesset til spyd. Hvis du hadde tenkt på å kjøre en Finite Incantatem over hele området bare som standard forholdsregel, så ville du ha avsluttet heksingen på herr Potters ringbrynje og alt annet han hadde på seg utenom undertøyet, hvilket får meg til å mistenke at herr Potter ikke helt innså sin egen sårbarhet. Eller du kunne fått soldatene dine til å kaste seg over herr Potter og herr Langballe og fysisk vrenge tryllestavene ut av hendene deres. Herr Malfangs eget svar var ikke det jeg ville kalle velbegrunnet, men i det minste ignorerte han ikke fullstendig sine tusen alternativer. Et sardonisk smil. «Men du, frøken Grang, hadde så uflaks at du husket hvordan man kaster lammeformelen, og derfor gjennomsøkte du ikke din ypperlige hukommelse etter et dusin enklere formler som kunne ha gjort jobben. Og du plasserte hele din armes skjebne i hendene på en enkelt person, så de mistet motet da du falt. Etterpå fortsatte de å kaste sine nytteløse søvnheksinger, styrt av de kampvanene de hadde blitt trent opp til, ute av stand til å bryte mønsteret slik herr Malfang gjorde. Jeg kan ikke helt se for meg hva som foregår i folks hoder når de gjentar den samme feilslåtte strategien gang etter gang, men tydeligvis er det en forbløffende sjelden innsikt at det går an å prøve noe annet. Og så ble hele Solskinnsregimentet utradert av to soldater.» Forsvarsprofessoren gliste uten glede. «En oppfatter visse likheter med hvordan femti dødsetere dominerte hele det magiske Storbritannia, og hvordan vårt høyt elskede departement fortsetter sitt styre.»
Forsvarsprofessoren sukket. «Uansett, frøken Grang, så gjenstår det faktum at dette er ikke første gang du taper på denne måten. I den forrige kampen slo du og herr Malfang deres styrker sammen, og allikevel ble kampen helt jevn, slik at du og herr Malfang måtte jage etter herr Potter oppe på taket. Kaoslegionen har nå vist, to ganger på rad, militær styrke som tilsvarer begge de to andre armeene sammenlagt. Da har jeg ikke lenger noe valg. General Potter, du må velge åtte soldater fra din arme, inkludert minst en kaosløytnant, som skal fordeles på Dragearmeen og Solskinnsregimentet –»
«Hva?» kom det brått fra Hermine igjen, hun tittet bort på de andre generalene og så at Harry så like sjokkert ut som henne, mens Draco Malfang bare så resignert ut.
«General Potter er sterkere enn dere to sammenlagt,» sa professor Krengle med rolig presisjon. «Deres konkurranse er over, han har vunnet, og det er på tide å rebalansere de tre armeene for å gi ham en større utfordring.»
«Professor Krengle!» sa Harry. «Jeg har ikke –»
«Dette er min avgjørelse som lærer i kampmagi ved Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom, og den er ikke åpen for forhandlinger.» Ordene var fremdeles presise, men uttrykket i professor Krengles øyne kjølte ned Hermines blod, selv om han stirret på Harry og ikke på henne. «Og jeg finner det mistenkelig, herr Potter, at i det øyeblikket du ønsket å isolere frøken Grang og herr Malfang og tvinge dem til å jage deg ut på taket, så var du i stand til å utslette akkurat så mye av deres samlede styrke som du ønsket. I sannhet, det er det nivået av ytelse jeg har forventet av deg siden skoleåret startet, og jeg er irritert over å finne ut at du ikke har ytt maksimalt i mine timer hele denne tida! Jeg har sett hva du virkelig kan gjøre, herr Potter. Du er langt forbi det punktet der herr Malfang eller frøken Grang kan slåss mot deg på like vilkår, og du vil ikke få tillatelse til å late som noe annet. Dette, herr Potter, forteller jeg deg i kraft av min stilling som din professor: For at du skal lære ditt fulle potensiale, må du gjøre fullt bruk av dine evner, og ikke holde igjen av noen årsak – spesielt ikke barnslige klager over hva dine venner måtte tenke!»
Hun forlot forsvarsprofessorens kontor med en større arme, og mindre verdighet, og følte seg ganske mye som et trist lite insekt som nettopp hadde blitt klemt flat, og forsøkte svært hardt på å ikke gråte.
«Jeg har ikke holdt noe tilbake!» sa Harry idet de kom rundt den første svingen vekk fra professor Krengles kontor, det øyeblikket der tredøra forsvant av syne bak steinveggene. «Jeg lot ikke som, jeg lot aldri noen av dere vinne!»
Hun svarte ikke, kunne ikke svare, alt ville bryte løs hvis hun forsøkte å si et ord.
«Virkelig?» sa Draco Malfang. Dragegeneralen hadde fremdeles en aura av oppgitthet rundt seg. «Fordi Krengle har rett, vet du, det er mistenkelig at du kunne ta ut nesten alle i begge våre armeer med en gang du fikk ideen om å få oss til å jage deg ut på taket. Og sa du ikke noe da, Potter, om at vi trengte å slå deg når du slåss på ordentlig?»
Den brennende følelsen krøp opp gjennom strupen hennes, og når den nådde øynene hennes ville hun bryte ut i tårer, og derfra ville hun bare være ei gråtende liten jente for begge de andre.
«Det –» sa Harrys stemme, det hørtes ut som om han forsøkte å få fram noe viktig, hun så ikke på ham, men stemmen hørtes som om han hadde vendt hodet mot henne. «Det var – jeg forsøkte mye hardere den gangen, det var en viktig grunn, jeg måtte, så jeg brukte en haug med triks som jeg hadde lagret opp – og –»
Hun hadde prøvd så hardt hun kunne, hver eneste gang.
«– og jeg, jeg slapp ut en side av meg selv jeg ikke vanligvis ville bruke for noe som forsvarstimen –»
Så hvis hun noensinne kom nære å slå Harry når det virkelig betydde noe, så kunne han bare gå til sin mørke side og knuse henne, var det slik?
… Selvsagt var det det. Hun kunne ikke engang se Harry inn i øynene når han var skremmende på den måten, hvordan kunne hun ha trodd at hun kunne slå ham på ordentlig?
Korridoren delte seg, og Harry Potter og Draco Malfang gikk til venstre mot en trapp som førte opp til tredje etasje, og hun gikk til høyre istedenfor, hun ante ikke hvor den gangen ville føre henne, men akkurat nå ville hun heller gå seg vill i slottet.
«Unnskyld meg, Draco,» sa Harrys stemme, og så var det klapring av fottrinn bak henne.
«La meg være i fred,» sa hun, da det kom ut hørtes det fast ut, men så var hun nødt til å lukke munnen og presse leppene hardt sammen og holde pusten for å forhindre at alt sammen kom fram.
Gutten bare fortsatte å komme, og sprang rundt henne og plasserte seg foran henne, fordi han var en idiot, derfor, og Harry sa, med en stemme som nå var høy og desperat hvisking, «Jeg sprang ikke av gårde når du slo meg i alle fag utenom sopelimer!»
Han forsto ikke, og han ville aldri forstå, Harry Potter ville aldri forstå, fordi uansett hvilken konkurranse han tapte ville han uansett være Gutten-som-overlevde, hvis du var Harry Potter og Hermine Grang slo deg så betydde det at alle forventet at du skulle møte utfordringen; hvis du var Hermine Grang og Harry Potter slo deg så betydde det at du var ingen.
«Det er ikke rettferdig,» sa hun, stemmen hennes skalv, men hun gråt ikke foreløpig, fremdeles ikke, «Jeg burde ikke være nødt til å slåss mot din mørke side, jeg er bare – jeg er –» Jeg er bare tolv, det var det hun tenkte.
«Jeg brukte bare min mørke side en gang og det var – da jeg måtte!»
«Så i dag slo du hele armeen min ved bare å være Harry?» Og fremdeles gråt hun ikke, og hun lurte på hvordan ansiktet hennes så ut akkurat nå, om hun så ut som en sint Hermine eller en trist en.
«Jeg –» sa Harry. Stemmen ble litt lavere, «Jeg var ikke … jeg forventet ikke egentlig å vinne, den gangen, jeg vet jeg sa jeg var uovervinnelig, men det var bare for å skremme deg, jeg hadde i virkeligheten bare trodd at vi skulle klare å sakke deg litt –»
Hun startet å gå igjen, gikk rett forbi ham, og idet hun passerte Harry strammet ansiktet hans seg som om han skulle til å gråte.
«Har professor Krengle rett?» kom en høy desperat hvisking bak henne. «Hvis jeg har deg til venn, vil jeg alltid være redd for å gjøre det bedre enn deg fordi jeg vil vite at det sårer følelsene dine? Det er ikke rettferdig, Hermine!»
Hun pustet dypt, holdt pusten og løp, føttene hennes raste over steinene så raskt de kunne, hun sprang så raskt hun turte med slørete syn, sprang slik at ingen kunne høre henne, og denne gangen fulgte ikke Harry etter henne.
Minerva gjennomgikk transfigurasjonspergamentet som hadde frist mandag, og hadde nettopp justert ned til minus to hundre poeng for et pergament innlevert av en femteklassing, med en feil som potensielt kunne ha drept noen. I hennes første år som professor hadde hun blitt indignert over dårskapen til eldre elever, nå var hun bare resignert. Ikke bare var det slik at noen mennesker aldri lærte; de la ikke en gang merke til at de var håpløse, de forble i godt humør og ivrige og fortsatte å prøve. Noen ganger trodde de på deg når du fortalte dem, før de forlot Galtvort, at de aldri måtte forsøke noe alvorlig, at de burde oppgi fri transformering og bruke kunsten bare gjennom etablerte formler, og noen ganger … så gjorde de ikke det.
Hun var midt inne i å forsøke å nøste opp et spesielt innviklet svar da et bank på døra forstyrret tankene hennes; og det var ikke innenfor kontortid, men hun hadde brukt svært kort tid som husstyrer for huset Griffing på å lære å vente med å avsi en dom. Du kunne alltids trekke fra huspoeng etterpå.
«Kom inn,» sa hun med klar, kjølig stemme.
Den unge jenta som kom inn på kontoret hadde tydeligvis grått, og etterpå hadde hun vasket ansiktet sitt i et håp om at det ikke ville synes –
«Frøken Grang!» sa professor McSnurp. Det hadde tatt henne et øyeblikk å gjenkjenne det ansiktet når øynene var røde og kinnene oppblåste. «Hva har skjedd?»
«Professor,» sa den unge jenta med skjelvende stemme, «du sa at hvis jeg noensinne var bekymret eller ukomfortabel med noe, så skulle jeg komme til deg med en gang –»
«Ja,» sa professor McSnurp, «og nå, hva har skjedd?»
Jenta startet å forklare –
Hermine sto stille og trappene skrudde seg rundt henne, en roterende heliks som ikke burde ha ført henne noe sted i det hele tatt, og istedenfor tok henne stadig oppover. Hermine syntes det lignet på Den endeløse trapps fortryllelse, som hadde blitt oppfunnet i 1733 av trollmannen Arram Sabeti som hadde levd på toppen av Mount Everest i de dager der ingen gomp kunne bestige det. Bare at det ikke kunne stemme, fordi Galtvort var mye eldre – kanskje fortryllelsen var blitt gjenoppfunnet?
Hun burde ha vært redd, burde ha vært nervøs for sitt andre møte med rektor.
Hun var, faktisk, redd og nervøs for sitt andre møte med rektor.
Det var bare det at Hermine hadde tenkt; hun hadde tenkt en hel del, etter at hun ikke hadde klart å løpe lenger og hadde sklidd ned langs en vegg med ild i lungene, tenkt mens hun lå krøllet opp som en ball med ryggen mot den kjølige steinveggen og føttene trukket opp under seg og hun gråt.
Selv om hun tapte for Harry Potter skulle hun aldri, noensinne, tape for Draco Malfang, det var bare totalt absolutt uakseptabelt, og professor Krengle hadde rost general Malfang for å ikke ignorere sine tusen alternativer; og så etter at Hermine hadde grått seg selv ferdig hadde hun tenkt på fjorten andre formler som hun skulle ha forsøkt mot Harry og Nilus, og så begynte hun å lure på om hun kanskje gjorde den samme typen feil når det gjaldt andre ting; og det var slik hun hadde endt opp med å banke på professor McSnurps dør. Ikke for å spørre om hjelp; akkurat nå hadde ikke Hermine noen planer hun kunne spørre om hjelp til, men bare for å fortelle professor McSnurp alt, fordi når hun kom på den tanken så hadde det virket som et av de tusen alternativene som professor Krengle hadde snakket om.
Og hun hadde fortalt professor McSnurp om hvordan Harry Potter hadde endret seg siden den dagen da føniksen hadde vært på skulderen hans, og hvordan folk begynte å se på henne mer og mer som noe som var Harrys, og hvordan det virket som om Harry trakk seg lenger og lenger vekk fra alle andre i deres årstrinn og gikk rundt med en trist aura rundt seg, iblant, som om han holdt på å miste noe, og hun visste ikke lenger hva hun skulle gjøre.
Og professor McSnurp hadde fortalt henne at nå måtte de gå og snakke med rektor.
Og Hermine hadde blitt bekymret, men så hadde det slått henne at Harry Potter ikke ville ha vært redd for rektor. Harry Potter ville bare ha kjørt på videre med hva det nå var han forsøkte på. Kanskje (den tanken hadde slått henne) var det verdt å forsøke å være på den måten, å ikke være redd, bare gjøre hva som helst, og se hva som skjedde med henne, det kunne ikke egentlig være verre.
De Endeløse Trappene sluttet å rotere.
Den store eikedøra foran dem, med en griff i bronse som dørhammer, åpnet seg uten å bli berørt.
Bak et svart skrivebord av eik med dusinvis av skuffer vendt i alle retninger, det virket som om det hadde sett av skuffer inni andre skuffer, var den sølvskjeggede rektor av Galtvort på sin trone, Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr, inn i hvis vennlig blunkende øyne Hermine stirret i omtrent tre sekunder før hun ble distrahert av alle de andre tingene i rommet.
En tid senere – hun var ikke sikker på hvor lenge, men det var mens hun forsøkte å telle antall gjenstander i rommet for tredje gang og fremdeles ikke fikk samme svar, selv om hukommelsen hennes insisterte på at ingenting hadde blitt lagt til eller trukket fra – rensket rektor halsen sin og sa, «frøken Grang?»
Hermines hode snurret rundt, og hun følte varme i kinnene, men det virket ikke som om Humlesnurr var irritert på henne i det hele tatt, bare alvorlig, og med et nysgjerrig uttrykk i de milde øynene bak halvmåneglassene.
«Hermine,» sa professor McSnurp, og den eldre heksas stemme var vennlig, og hånda hennes hvilte betryggende på Hermines skulder, «vær vennlig å fortelle rektor det du sa til meg om Harry.»
Hermine begynte å snakke, og på tross av hennes nye forsett så snublet stemmen hennes allikevel litt med nervøsitet, idet hun beskrev hvordan Harry hadde endret seg de siste ukene siden Vulkan hadde vaglet seg på skulderen hans.
Da hun var ferdig ble det en pause, og så sukket rektor. «Jeg beklager, Hermine Grang,» sa Humlesnurr. De blå øynene hadde blitt tristere mens hun snakket. «Det er … uheldig, men jeg kan ikke si at det er uventet. Det er en helts byrde, dette du er vitne til.»
«En helt?» sa Hermine. Hun tittet nervøst på professor McSnurp og så at transfigurasjonsprofessorens ansikt hadde blitt stramt, skjønt hånda hennes holdt fremdeles et vennlig og betryggende grep om Hermines skulder.
«Ja,» sa Humlesnurr. «Jeg var en helt selv, en gang, før jeg ble en mysteriøs gammel trollmann, i de dager da jeg sto mot Grindelwald. Du har lest historiebøker, frøken Grang?»
Hermine nikket.
«Vel,» sa Humlesnurr, «det er det helter må gjøre, frøken Grang; de har sine oppgaver, og de må vokse seg sterke nok til å utføre dem, og det er det du ser er i ferd med å skje med Harry. Hvis det er noe som kan gjøres for å gjøre den veien enklere, så vil du måtte være den som gjør det, og ikke jeg. For jeg er ikke Harrys venn, dessverre, men bare hans mysteriøse gamle trollmann.»
«Jeg –» sa Hermine. «Jeg er ikke sikker på – at jeg fremdeles vil være –» Stemmen hennes stoppet opp, det virket for fryktelig til å si høyt.
Humlesnurr lukket øynene, og da han åpnet dem, så han litt eldre ut enn tidligere. «Ingen kan hindre deg, frøken Grang, hvis du velger å slutte å være Harrys venn. Når det gjelder hvordan det ville påvirke ham, så kan det tenkes at du vet det bedre enn meg.»
«Det – virker ikke rettferdig,» sa Hermine med skjelvende stemme. «At jeg må være Harrys venn fordi han ikke har noen andre? Det virker ikke rettferdig.»
«Det å være en venn er ikke noe du kan tvinges til, frøken Grang.» Det virket som de blå øynene så rett gjennom henne. «Følelsene er der, eller de er der ikke. Hvis de er der, kan du godta dem eller avvise dem. Du er Harrys venn – og om du velger å benekte det vil det såre ham forferdelig, kanskje på en slik måte at det ikke kan repareres. Men frøken Grang, hva ville drive deg til en slik ytterlighet?»
Hun kunne ikke finne ord. Hun hadde aldri vært i stand til å finne ord. «Hvis du kommer for nære Harry – så blir du oppspist, og ingen ser deg noe mer, du er bare noe som er hans, alle tror at verden snurrer rundt ham, og …» Hun hadde ikke ordene som skulle til.
Den gamle trollmannen nikket sakte. «Det er visselig en urettferdig verden vi lever i, frøken Grang. Hele verden vet nå at det er jeg som overvant Grindelwald, og færre husker Elisabeth Pettertoft som døde mens hun åpnet veien slik at jeg kunne komme igjennom. Og allikevel huskes hun. Harry Potter er helten i dette stykket, frøken Grang; verden snurrer faktisk rundt ham. Han er skjebnebestemt for store ting, og jeg antar at med tida vil navnet Albus Humlesnurr huskes som Harry Potters mysteriøse gamle trollmann, mer enn for noe annet jeg har gjort. Og kanskje vil navnet Hermine Grang bli husket som hans følgesvenn, hvis du gjør deg fortjent til det når dagen er inne. For dette jeg nå sier er sannhet: aldri vil du finne mer ære på egen hånd enn i Harry Potters følge.»
Hermine ristet heftig på hodet. «Men det er ikke –» Hun hadde visst at hun ikke ville være i stand til å forklare. «Det handler ikke om ære, det handler om å være – noe som tilhører noen andre!»
«Så du mener at du heller ville være en helt?» Den gamle trollmannen sukket. «Frøken Grang, jeg har vært en helt, og en leder; og jeg ville ha vært tusen ganger lykkeligere hvis jeg kunne ha hørt til noen som Harry Potter. Noen som er laget av tøffere materiale enn meg, som kan ta de tøffe avgjørelsene, og allikevel være verdig til å lede meg. Jeg trodde, en gang, at jeg kjente en slik mann, men jeg tok feil … frøken Grang, du har absolutt ingen anelse om hvor heldig slike som deg er, sammenliknet med heltene.»
Den varme, brennende følelsen krøp opp i strupen hennes igjen, sammen med hjelpeløsheten; hun forsto ikke hvorfor professor McSnurp hadde tatt henne med hit hvis rektor ikke kom til å hjelpe, og et blikk på professor McSnurps ansikt viste at heller ikke professor McSnurp syntes at det var en god ide lenger.
«Jeg vil ikke være en helt,» sa Hermine Grang, «Jeg vil ikke være medhjelperen til en helt heller, jeg vil bare være meg selv.»
(Tanken kom til henne noen sekunder senere at hun kanskje faktisk ville være en helt, men hun bestemte seg for å ikke endre det hun hadde sagt.)
«Ah,» sa den gamle trollmannen. «Det er en drøy bestilling, frøken Grang.» Humlesnurr reiste seg fra sin trone, kom ut fra bakenfor skrivebordet, og pekte på et symbol på veggen, så allestedsnærværende at Hermines øyne hadde hoppet over det; et bleknet skjold der Galtvorts heraldikk var innskrevet; løven og slangen, grevlingen og reven, og på latin var det inngravert de ordene hun aldri hadde forstått. Så, idet hun innså hvor det skjoldet var, og hvor gammelt det så ut, gikk det plutselig opp for Hermine at dette kanskje var originalen –
«En håsblåsing ville si,» sa Humlesnurr, og tappet fingeren på den bleknende grevlingen og fikk Hermine til å vri seg over denne helligbrøden (hvis det faktisk var originalen), «at folk feiler i å bli det de er ment å bli, fordi de er for late til å legge inn den innsatsen som kreves. En ravnkloing,» tapp-tapp på ravnen, «ville gjenta de ordene som de vise vet er langt eldre enn Sokrates, kjenn deg selv, og si at folk feiler i å bli dem de er ment å bli gjennom ignoranse og mangel på tanke. Og Salazar Smygard,» Humlesnurr skar en grimase idet fingeren tappet den bleknende slangen, «vel, han sa at vi blir de vi er ment å bli ved å følge våre begjær dit de leder oss. Kanskje han ville si at folk feiler i å bli dem de er ment å bli fordi nekter å gjøre det som er nødvendig for å oppnå sine ambisjoner. Men så noterer en seg at nesten alle mørke trollmenn som kom ut av Galtvort har vært smygardinger. Ble de hva de var ment å bli? Det tror jeg ikke.» Humlesnurrs finger tappet på løven, og så vendte han seg mot henne. «Fortell meg, frøken Grang, hva ville en griffing si? Jeg behøver ikke å spørre deg om Valghatten tilbød deg det huset.»
Det virket ikke som et vanskelig spørsmål. «En griffing ville si at folk ikke blir det de er ment å bli fordi de er redde.»
«Folk flest er redde, frøken Grang,» sa den gamle trollmannen. «De lever hele livet omgitt av krøplende frykt som avskjærer dem fra alt de kunne ha oppnådd, alt de kunne ha blitt. Frykt for å si eller gjøre feil ting, frykt for å miste eiendelene sine, frykt for døden, og framfor alt, frykt for hva andre mennesker vil tro om dem. Slik frykt er en forferdelig ting, frøken Grang; og det er forferdelig viktig å vite det. Men det er ikke det Gudrik Griffing ville ha sagt. Folk blir det de er ment å bli, frøken Grang, ved å gjøre det som er rett.» Den gamle trollmannens stemme var vennlig. «Så fortell meg, frøken Grang, hva virker for deg å være det rette valget? Fordi det er hva du virkelig er, og hvor nå den veien fører, så er det det du er ment å bli.»
Det var en lang pause fylt med lydene fra ting som ikke kunne telles.
Hun tenkte på det, fordi hun var en ravnkloing.
«Jeg tenker at det ikke er riktig,» sa Hermine sakte, «at noen må leve i andres skygge på den måten …»
«Mange ting i denne verden er ikke riktige,» sa den gamle trollmannen, «spørsmålet er hva som er det rette for deg å gjøre med det. Hermine Grang, jeg skal være mindre subtil enn det som er vanlig for en mysteriøs gammel trollmann, og fortelle deg rett ut at du kan ikke forestille deg hvor dårlig ting kan bli hvis hendelsene rundt Harry Potter går feil vei. Hans oppgave er en sak du ikke en gang ville drømme om å gå vekk fra, hvis du kjente til den.»
«Hvilken oppgave?» sa Hermine. Hennes stemme skalv, fordi det var svært klart hva slags svar rektor var ute etter, og hun ønsket ikke å gi det. «Hva skjedde med Harry den dagen, hvorfor var Vulkan på skulderen hans?»
«Han vokste opp,» sa den gamle trollmannen. Øynene hans blunket flere ganger, bak halvmånebrillene, og ansiktet hans så plutselig svært rynkete ut. «Ser du, frøken Grang, folk vokser ikke opp fordi tida går; folk vokser opp fordi de plasseres i voksne situasjoner. Det er det som skjedde med Harry Potter på lørdag. Han ble fortalt – du skal ikke dele denne informasjonen, ber jeg deg om å forstå – han ble fortalt at han vil bli nødt til å kjempe mot noen. Jeg kan ikke fortelle deg hvem. Jeg kan ikke fortelle deg hvorfor. Men det er det som skjedde med ham, og det er derfor han trenger sine venner.»
Det var en pause.
«Bellatrix DeMons?» sa Hermine. Hun kunne ikke ha blitt mer sjokkert hvis noen hadde dyttet en elektrisk ledning inn i øret hennes. «Har du tenkt å få Harry til å slåss mot Bellatrix DeMons?»
«Nei,» sa den gamle trollmannen. «Ikke henne. Jeg kan ikke fortelle deg hvem, eller hvorfor.»
Hun tenkte på det litt til.
«Er det noen måte jeg kan holde følge med Harry på?» sa Hermine. «Jeg mener, jeg sier ikke at det er det jeg kommer til å gjøre, men – hvis han trenger venner, kan vi være jevnbyrdige venner? Kan jeg også være en helt?»
«Ah,» sa den gamle trollmannen og smilte. «Bare du kan avgjøre det, frøken Grang.»
«Men du kommer ikke til å hjelpe meg på samme måte som du hjelper Harry.»
Den gamle trollmannen ristet på hodet. «Det er ikke stort jeg har hjulpet ham, frøken Grang. Og hvis du virkelig ber meg om en oppgave –» Den gamle trollmannen smilte igjen, heller ironisk. «Frøken Grang, du er i ditt første år på Galtvort. Ikke vær for ivrig etter å vokse opp; det vil bli nok tid til det senere.»
«Jeg er tolv. Harry er elleve.»
«Harry Potter er spesiell,» sa den gamle trollmannen. «Som du er klar over, frøken Grang.» De blå øynene ble plutselig gjennomtrengende bak halvmånebrillene, og hun ble minnet på den dagen med desperanten da Humlesnurrs stemme hadde sagt, inne i hodet hennes, at han visste om Harrys mørke side.
Hermine løftet hånda og berørte professor McSnurps hånd, som hadde beholdt et betryggende fast nærvær på skulderen hennes hele denne tida, og Hermine sa, hun var overrasket over at stemmen holdt, «Jeg vil gjerne gå nå, om det er greit.»
«Selvsagt,» sa professor McSnurp, og Hermine følte at hånda på skulderen hennes vennlig snudde henne rundt slik at hun sto foran eikedøra.
«Har du valgt din vei ennå, Hermine Grang?» sa Albus Humlesnurrs stemme bak henne, i det døra sakte knirket seg åpen og Fortryllelsen med De Endeløse Trappene kom til syne.
Hun nikket.
«Og?»
«Jeg,» sa hun, og stemmen hennes satt fast, «Jeg, jeg, –»
Hun svelget.
«Jeg vil gjøre – det som er rett –»
Hun sa ikke noe mer, hun klarte ikke, og så begynte De Endeløse Trappene å snurre henne rundt på ny.
Verken hun eller professor McSnurp sa noe på veien ned.
Da de flytende steingurgene trådte til side, og de to trådte ut i Galtvorts korridorer, sa professor McSnurp til sist noe, og hun framførte med hviskende stemme, «Jeg er så forferdelig lei meg, frøken Grang. Jeg trodde ikke rektor ville si slike ting til deg. Jeg tror han i sannhet har glemt hvordan det er å være et barn.»
Hermine tittet tilbake på henne og så at professor McSnurp så ut som om hun var i ferd med å bryte ut i tårer … ikke på ordentlig, egentlig, men det var en stramhet i ansiktet hennes som kunne likne.
«Hvis jeg også ønsker å bli en helt,» sa Hermine, «hvis jeg også har bestemt meg for å bli en helt, er det noe du kan gjøre for å hjelpe?»
Professor McSnurp ristet raskt på hodet, og sa, «Frøken Grang, jeg er ikke sikker på at rektor tar feil på det området. Du er tolv år.»
«Okei,» sa Hermine.
De vandret framover et stykke.
«Unnskyld meg,» sa Hermine, «er det greit hvis jeg bare går tilbake til Ravnklo-tårnet på egen hånd? Jeg beklager, det er ikke din feil eller noe, jeg bare har lyst til å være litt for meg selv akkurat nå.»
«Naturligvis, frøken Grang,» sa professor McSnurp, og stemmen hennes hørtes litt hes ut, og så hørte Hermine at fottrinnene hennes stanse og så snu seg og gå den andre veien bak henne.
Hermine Grang gikk av gårde.
Hun gikk opp et sett trapper, så et nytt, og lurte på om det var noen andre på Galtvort som kunne gi henne en sjanse til å bli en helt. Professor Pirrevimp ville si det samme som professor McSnurp, og selv om han ikke gjorde det, kunne han sannsynligvis ikke være til hjelp, Hermine visste ikke hvem som kunne være til hjelp. Vel, professor Krengle ville komme opp med noe lurt hvis hun brukte nok krenglepoeng, men hun hadde på følelsen av at det var en dårlig ide å spørre ham – at forsvarsprofessoren ikke kunne hjelpe henne til å bli den typen helt som det var verdt å bli, og at han ikke en gang ville forstå forskjellen.
Hun hadde nesten kommet seg til Ravnklo-tårnet da hun så blinket av gull.