Under månelyset glinser det i et lite fragment av sølv, en fraksjon av en linje …
(sorte kutter, faller)
… blod renner ut i litervis, og noen skriker et ord.
Hver centimeter veggplass er dekket av ei bokhylle. Hver bokhylle har seks hylleplater, som rekker omtrent helt opp til taket. Noen bokhyller er fylt til randen med bøker med harde omslag: vitenskap, matematikk, historie, og alt mulig annet. Andre hyller har to lag med paperback science fiction, med det bakre laget stablet oppå gamle pappesker eller treplanker, så du kan se det bakre laget over bøkene foran. Og fremdeles er det ikke nok. Det flyter over av bøker, ut på bordene og sofaene, og det har dannet seg små hauger under vinduene.
Dette er stua i huset som tilhører den eminente professor Mikal Vernes-Eving, og hans kone, fru Petunia Eving-Vernes, og deres adopterte sønn, Harry Jakob Potter-Eving-Vernes.
Det ligger et brev på stuebordet, og en ustemplet konvolutt i gulaktig pergament, adressert til Herr H. Potter i smaragdgrønt blekk.
Professoren og hans kone snakker skarpt til hverandre, men de roper ikke. Professoren anser roping for å være usivilisert.
«Du spøker,» sa Mikal til Petunia. Tonen avslørte at han fryktet hun dessverre var oppriktig.
«Min søster var ei heks,» svarte Petunia. Hun så redd ut, men holdt stand. «Hennes mann var en trollmann.»
«Dette er absurd!», sa Mikal skarpt. «De var i bryllupet vårt – de besøkte oss i jula – og du påstår –»
«Jeg sa at du ikke skulle få vite noe,» hvisket Petunia. «Men det er sant. Jeg har sett ting –»
Professoren himlet med øynene. «Kjære, jeg forstår at du ikke er familiær med den skeptiske litteraturen. Kan hende innser du ikke hvor lett det er for en opptrent magiker å gjøre triks som ser virkelige ut. Husker du da jeg lærte Harry å bøye skjeer? Hvis det virket som om de alltid kunne gjette hva du tenkte på, så er det noe som kalles kald tyding –»
«Det var ikke å bøye skjeer –»
«Hva var det da, da?»
Petunia bet seg i leppen. «Jeg kan ikke bare si det uten videre. Du ville tro jeg er –» Hun svelget. «Hør her. Mikal. Det var ikke – alltid som dette –» Hun gjorde en håndbevegelse mot seg selv, som for å indikere den slanke kroppsfasongen. «Lilly gjorde dette. Fordi jeg – fordi jeg tryglet henne. Jeg tryglet og ba, i årevis. Lilly hadde alltid vært penere enn meg, og jeg … hadde vært slem mot henne, på grunn av det, og så fikk hun magi, kan du forestille deg hvordan jeg følte meg? Og jeg tryglet henne om å bruke noe av den magien på meg slik at jeg også kunne være pen, jeg kunne kanskje ikke ha magi slik som henne, men jeg kunne i det minste være pen.»
Tårer samlet seg i Petunias øyne.
«Og Lilly ville si nei, og finne på de mest latterlige unnskyldninger, som at verden ville gå under hvis hun var snill mot søsteren sin, eller at en kentaur sa at hun ikke skulle gjøre det – de latterligste ting, og jeg hatet henne for det. Og da jeg nettopp var ferdig på universitetet, datet jeg en fyr ved navn Viktor Dumling; han var feit, og han var den eneste gutten som ville snakke med meg. Og han sa han ønsket seg barn, og at hans første sønn skulle hete Dudleif. Og jeg tenkte for meg selv, hva slags forelder gir navnet Dudleif Dumling til barnet sitt? Det var som om jeg så hele mitt framtidige liv strekke seg ut foran meg, og jeg kunne ikke utstå det. Og jeg skrev til søsteren min og fortalte henne at hvis hun ikke hjalp meg, ville jeg heller bare –»
Petunia stoppet.
«Uansett,» sa Petunia med liten stemme, «hun ga seg. Hun sa at det var farlig; jeg sa at det brydde jeg meg ikke om lenger, og jeg drakk en slags drikk og var syk i mange uker, men da jeg ble bedre ble huden min friskere, og jeg fikk former, og … det var fantastisk, folk var hyggelige mot meg,» fortsatte hun med brutt stemme, «og etter det kunne jeg ikke hate søsteren min mer, spesielt da jeg fant ut hva magien hennes førte til til slutt –»
«Kjæreste,» sa Mikal vennlig, «du ble syk; du la på deg litt mens du var i sykesenga, og huden din ble penere av seg selv. Eller kanskje du endret kosthold da du var syk –»
«Hun var ei heks,» gjentok Petunia. «Jeg så det.»
«Petunia,» sa Mikal. Irritasjonen krøp inn i stemmen hans. «Du vet at det ikke kan være sant. Må jeg virkelig forklare hvorfor?»
Petunia vred hendene. Det virket som om hun var på randen av tårer. «Min kjære, jeg vet at jeg ikke kan vinne en diskusjon med deg, men vær så snill, du må stole på meg i denne saken –»
«Mamma! Pappa!»
De to stoppet og så på Harry, som om de hadde glemt at det var en tredje person i rommet.
Harry pustet dypt. «Mamma, dine foreldre hadde ikke magi, hadde de?»
«Nei,» svarte Petunia, og så forvirret ut.
«Så ingen i din familie kjente til magi da Lilly fikk brevet sitt. Hvordan ble de overbevist?»
«Ah …» sa Petunia. «De sendte ikke bare et brev. De sendte også en lærer fra Galtvort. Han –» Petunias øyne flakket mot Mikal. «Han viste oss magi.»
«Ja, så da trenger dere jo ikke å krangle om dette, da,» sa Harry fast. Han håpet, på tross av all tidligere erfaring på området, at denne gangen, bare denne gangen, ville de høre på ham. «Hvis dette er sant, kan vi jo bare få en Galtvort-lærer til å komme hit slik at vi kan se magien selv, og pappa vil innrømme at det er sant. Ellers vil mamma innrømme at det ikke er sant. Det er det den eksperimentelle metoden er til for; at vi ikke trenger å avgjøre ting ved bare å diskutere.»
Professoren snudde seg og så ned på ham, avvisende som vanlig. «Å, kom igjen, Harry. Virkelig? Magi? Jeg ville ha trodd at du visste bedre enn å ta dette seriøst, sønn, selv om du bare er ti. Magi er omtrent det mest uvitenskapelige som finnes.»
Harrys munn vred seg bittert. Han ble behandlet bra, sannsynligvis bedre enn de fleste genetiske fedre behandlet sine egne barn. Harry hadde gått på de beste grunnskolene – og da det ikke fungerte, hadde han fått privatlærere valgt ut fra den endeløse mengden av fars pengetrengende elever. Han hadde alltid blitt oppmuntret til å studere alt som fanget oppmerksomheten, fått alle bøkene han ble interessert i, støttet i alle typer matematiske eller vitenskapelige konkurranser han deltok i. Han hadde i det hele tatt fått alt det var rimelig å få, utenom, kanskje, den minste bit respekt. En doktor som underviste i biokjemi ved Oxford kunne knappest forventes å høre på råd fra en liten gutt. Du kunne lytte for å Vise Interesse, selvsagt; det er hva en God Forelder ville gjøre, og så, hvis du ser på deg selv som en God Forelder, så gjør du det. Men å ta en tiåring alvorlig? Neppe.
Av og til ønsket Harry å skrike til faren sin.
«Mamma,» sa Harry. «Hvis du ønsker å vinne denne diskusjonen med pappa, se i kapittel to av den første boka av Feynmanns grunnleggende verk, Lectures on Physics. Det er et sitat der om hvordan filosofer sier en hel del om hva vitenskap absolutt forutsetter, og det er feil, alt sammen, fordi den eneste regelen i vitenskap er at den endelige autoritet er observasjonen – at det eneste du trenger å gjøre er å se på verden og rapportere hva du ser. Hmm … sånn i farta kommer jeg ikke på noe sted der det står skrevet noe om hvordan det er et vitenskapelig ideal å avgjøre ting ved eksperimenter istedenfor argumenter –»
Hans mor så ned på ham og smilte. «Takk, Harry. Men –» hennes hode løftet seg for å stirre på ektemannen. «Jeg vil ikke vinne en diskusjon med din far. Jeg vil at min ektemann skal, skal høre på sin kone som elsker ham, og stole på henne bare denne ene gangen –»
Harry lukket øynene et kort øyeblikk. Håpløst. Begge foreldrene hans var rett og slett håpløse.
Nå holdt foreldrene på å havne i en av de diskusjonene igjen, der moren forsøkte å få faren til å føle seg skyldig, og faren forsøkte å få moren til å føle seg dum.
«Jeg går til rommet mitt,» annonserte Harry. Stemmen hans skalv litt. «Vær så snill å ikke krangle for mye om dette, vi finner fort nok ut hva som skjer uansett, ikke sant?»
«Ja da, Harry, det er greit,» sa faren hans, og moren ga ham et beroligende kyss, og så fortsatte de å krangle mens Harry gikk opp trappene til soverommet.
Han lukket døra bak seg og forsøkte å tenke.
Det rare var, han burde ha sagt seg enig med faren. Ingen hadde noensinne sett noe bevis for magi, og ifølge mamma var det en hel magisk verden der ute. Hvordan kunne noen klare å holde noe som det, hemmelig? Mer magi? Det virket som en forklaring av den mer suspekte sorten.
Det burde ha vært et klart og greit tilfelle av at mamma spøkte, løy eller var blitt sinnssyk, i stigende rekkefølge av forferdelighet. Hvis mamma hadde sendt brevet selv, så ville det forklare hvordan det dukket opp i postkassa uten frimerke. Litt sinnssykdom var mye, mye mindre usannsynlig enn at universet virkelig virket på den måten.
Bortsett fra at en liten del av Harry var fullstendig overbevist om at magi fantes på ekte, og hadde vært det fra det første øyeblikket han så brevet fra Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom.
Harry gned seg i panna og gjorde en grimase. Ikke tro på alt du tenker, hadde en av bøkene hans sagt.
Men denne bisarre sikkerheten … Harry fant ut at han rett og slett forventet at ja, en Galtvort-professor ville dukke opp og veive med en tryllestav og magi ville komme ut. Den merkelige sikkerheten gjorde ingen forsøk på å forsvare seg mot falsifikasjon – lagde ingen unnskyldninger på forhånd for hvorfor det ikke ville være noen professor, eller professoren at bare ville være i stand til å bøye skjeer.
Hvor kommer du fra, merkelige lille forutanelse? Harry sendte denne tanken til sin egen hjerne. Hvorfor tror jeg det jeg tror?
Vanligvis var Harry svært god til å besvare det spørsmålet, men i denne spesielle saken hadde han ingen anelse om hva hjernen hans tenkte på.
Harry trakk på skuldrene, mentalt. Hvis det er ei flat metallplate på døra kan den sannsynligvis dyttes, og hvis det er et håndtak på døra kan den sannsynligvis trekkes; og tingen å gjøre med en testbar hypotese er å teste den.
Han tok et linjeark fra pulten og begynte å skrive.
Kjære viserektor
Harry tok en pause; reflekterte, byttet ut arket med et nytt, og tappet fram en ny millimeter grafitt fra trykkblyanten. Denne situasjonen krevde nøyaktig kalligrafi.
Kjære viserektor Minerva McSnurp,
eller den det måtte angå:
Jeg har nylig fått brevet fra Galtvort, adressert til herr H. Potter. Kan hende er De ikke klar over at mine genetiske foreldre, Jakob Potter og Lilly Potter (tidl. Lilly Eving) er døde. Jeg ble adoptert av Lillys søster Petunia Eving-Vernes og hennes mann, Mikal Vernes-Eving.
Jeg er ekstremt interessert i å starte på Galtvort, gitt at det faktisk finnes et slikt sted. Det er bare det at moren min sier hun kjenner til magi, men ikke kan bruke den selv. Faren min er dypt skeptisk. Jeg selv er usikker. I tillegg aner jeg ikke hvor jeg skal få tak i de bøkene eller det utstyret som er listet opp i brevet Deres.
Mor nevnte at Dere sendte en representant fra Galtvort til Lilly Potter (da Lilly Eving) for å bevise for hennes familie at magi virkelig finnes, og, går jeg ut fra, å hjelpe Lilly med å få tak i det som trengtes av skoleutstyr. Hvis Dere kunne gjøre dette for min egen familie ville det vært svært nyttig.
Med vennlig hilsen
Harry Jakob Potter-Eving-Vernes.
Harry la til adressen der de bodde, brettet brevet sammen og puttet det i en konvolutt, som han adresserte til Galtvort. Et innfall førte til at han hentet et stearinlys og dryppet voks på konvoluttflippen, og skrev inn H.J.P.E.V. med en lommekniv. Hvis han først skulle synke ned i denne galskapen, skulle han gjøre det med stil.
Så åpnet han døra og gikk nedenunder igjen. Faren satt i stua og leste ei bok om høyere matematikk for å vise hvor smart han var, og moren hans var på kjøkkenet og tilberedte en av farens favorittmåltider for å vise hvor kjærlig hun var. Det så ikke ut som om de snakket sammen i det hele tatt. Så skremmende som krangler enn kunne være, å ikke krangle var på en eller annen måte mye verre.
«Mamma,» sa Harry og brøt den trykkende tausheten, «Jeg har tenkt til å teste hypotesen. Ifølge din teori, hvordan sender jeg ei ugle til Galtvort?»
Moren hans snudde seg fra kjøkkenbenken for å stirre på ham med et sjokkert uttrykk. «Jeg – jeg vet ikke, jeg tror du rett og slett må eie ei magisk ugle.»
Det burde ha hørtes svært mistenkelig ut, å nå, så det er ingen måte å teste teorien din på, altså, men den merkelige sikkerheten i Harry virket villig til å stikke nakken enda lengre fram.
«Vel, brevet kom jo hit på en eller annen måte,» sa Harry, «så jeg stikker bare ut og vifter med det og roper ’Brev til Galtvort!’ og ser om ei ugle plukker det opp. Pappa, vil du komme og se på?»
Faren hans ristet kort på hodet og fortsatte å lese. Selvsagt, tenkte Harry for seg selv. Magi var en foraktelig ting som bare dumme mennesker trodde på; hvis faren hans gikk så langt som å teste hypotesen, eller bare å se på at den ble testet, ville det føles som om han assosierte seg selv med den …
Først da Harry snublet ut bakdøra og ut i bakhagen, gikk det opp for ham at hvis ei ugle faktisk kom og snappet brevet, ville han ha visse problemer med å fortelle det til faren.
Men – vel – det kan ikke virkelig skje, kan det vel? Uansett hva hjernen min ser ut til å tro. Hvis ei ugle virkelig kommer ned og tar konvolutten, vil jeg ha mer alvorlige bekymringer enn hva pappa tror.
Harry trakk pusten dypt, og løftet konvolutten i været.
Han svelget.
Det å rope ut Brev til Galtvort! mens han holdt en konvolutt høyt i været, midt i sin egen bakhage, var … faktisk ganske flaut, nå som han tenkte på det.
Nei. Jeg er bedre enn pappa. Jeg vil bruke den vitenskapelige metoden selv om det får meg til å føle meg dum.
«Brev –» sa Harry, men det kom mest ut som et hest kvekk.
Harry stålsatte seg, og ropte opp mot den tomme himmelen, «Brev til Galtvort! Kan jeg få tak i ei ugle?»
«Harry?» spurte en kvinnestemme, en av naboene; det hørtes ut som om hun moret seg.
Harry trakk ned hånden som om den brant, og gjemte konvolutten bak ryggen som om det var narko-penger. Hele ansiktet brant av skam.
En gammel dames ansikt tittet over nabogjerdet, grått uordnet hår stakk fram fra hårnettet. Fru Figg, hun som av og til satt barnevakt. «Hva gjør du, Harry?»
«Ikkeno’», sa Harry med kvalt røst. «Jeg bare – tester en skikkelig teit teori –»
«Fikk du brevet fra Galtvort?»
Harry stivnet fullstendig.
«Ja,» sa Harrys lepper en liten stund senere. «Jeg fikk et brev fra Galtvort. De sa at de ønsket å motta min ugle innen 31. juli, men –»
«Men du har jo ingen ugle. Stakkars! Jeg kan ikke forestille meg hva noen har tenkt på da de bare sendte deg standardbrevet.»
En rynkete arm strakk seg over gjerdet, og åpnet en ventende hånd. Uten å tenke seg helt om rakte Harry konvolutten over til henne.
«Bare overlat det til meg, du,» sa fru Figg, «så skal jeg få ei ugle over fortere enn svint.»
Og ansiktet hennes forsvant ned bak gjerdet.
Det ble en lang stillhet i hagen.
Så sa en gutts stemme, rolig og stille, «Hæ.»