3. juni, 1992.
Professor Krengle var svært syk.
Han hadde virket bedre en stund, etter å ha drukket enhjørningens blod i mai, men auraen av intens kraft som hadde omgitt ham etterpå hadde ikke engang vart en hel dag. Før midten av mai hadde professor Krengles hender begynt å skjelve igjen, enskjønt nesten umerkelig i starten. Forsvarsprofessorens medisinske behandling hadde tydeligvis blitt avbrutt for tidlig.
For seks dager siden hadde professor Krengle kollapset under middagen.
Madam Pomfrit hadde forsøkt å forby professor Krengle å undervise, og professor Krengle hadde skreket til henne foran hele forsamlingen. Forsvarsprofessoren hadde ropt at han var døende uansett, og ville bruke sin gjenværende tid slik han selv ønsket.
Så madam Pomfrit, mens hun blunket hardt, hadde lagt ned forbud mot at professor Krengle gjorde noe som helst annet enn å undervise. Hun hadde bedt om en frivillig som kunne hjelpe henne med å føre professor Krengle til et rom i Galtvorts sykestue. Mer enn hundre elever hadde reist seg; bare halvparten var kledd i grønt.
Forsvarsprofessoren satt ikke lenger ved lærerbordet under måltidene. Han kastet ikke formler i timene sine. De eldste elevene som hadde flest krenglepoeng hjalp ham med undervisningen; syvendeklassingene som allerede hadde gjennomført sine forsvars-ØGLEr i mai. De byttet på å sveve ham fra rommet på sykestua til klasserommet, og hentet mat til ham når det var tid for måltider. Professor Krengle ledet sine timer i kampmagi fra en stol, sittende.
Det å ha sett at Hermine døde gjorde mer vondt enn dette, men det hadde vært mye raskere overstått.
Dette er den sanne fienden.
Harry hadde allerede tenkt på det, etter at Hermine døde. Å være tvunget til å oppleve at professor Krengle var i ferd med å dø, dag etter dag, uke etter uke, hadde ikke gjort stort for å forandre denne meningen.
Dette er den sanne fienden jeg må møte, tenkte Harry under onsdagens forsvarstimer, der han så at professor Krengle satt lent helt over i den ene enden av stolen før den dagens syvendeårs hjelpere grep fatt i ham. Alt annet er bare skygger og distraksjoner.
Harry hadde grublet over Rummelfiolds spådom i hodet sitt, og fundert på om kanskje den sanne Mørkets herre ikke hadde noe å gjøre med fyrst Voldemort i det hele tatt. Født av dem som tre ganger har trosset ham virket på ham som en sterk hentydning til Peffermell-brødrene og de tre Dødstalismanene – skjønt Harry kunne ikke helt se hvordan Døden kunne ha merket ham som sin like, hvilket hørtes ut som noe Døden i tilfelle måtte ha gjort med overlegg.
Dette alene er den sanne fienden, tenkte Harry. Etter dette blir det professor McSnurp, mamma og pappa, selv Nilus når den tid kommer, med mindre såret i verden kan heles før den tid.
Det var ingenting Harry kunne gjøre. Madam Pomfrit gjorde allerede alt for professor Krengle som magi kunne gjøre, og magi virket fullstendig overlegent gompeteknikker når det kom til helbredelse.
Det var ingenting Harry kunne gjøre.
Ingenting han kunne gjøre.
Ingenting.
Ingenting i det hele tatt.
Harry løftet hånda, og banket på døra, i tilfelle personen der inne ikke lenger kunne legge merke til ham.
«Hva er det?» kom en anstrengt stemme fra det lille avlukket i sykestua.
«Det er meg.»
Det var en lang pause. «Kom inn,» sa den stemmen.
Harry listet seg inn og lukket døra etter seg, og kastet stillhetsformelen. Han sto så langt unna professor Krengle som han kunne, bare i tilfelle hans egen magiske kraft fikk professoren til å bli uvel.
Skjønt følelsen av dommedag bleknet, den bleknet dag for dag.
Professor Krengle lå tilbakelent i sin sykehusseng, med bare hodet litt løftet av ei pute. Et pledd av bomullsaktig materiale, rødt med svarte sting, dekket ham opp til brystet. Ei bok svevet foran øynene hans, omgitt av en svak glød som også omga en svart kube som lå på nattbordet. Altså ikke forsvarsprofessorens egen magi, men en eller annen magisk gjenstand.
Boka var Epsteins Thinking Physics, den samme boka Harry hadde lånt til Draco for noen måneder siden. Harry hadde stoppet å bry seg om mulig misbruk av denne bokas innhold mange uker tidligere.
«Dette –» sa professor Krengle, og hostet, skjønt lyden hørtes ikke helt riktig ut. «Dette er en fascinerende bok … hvis jeg bare hadde innsett –» En latter, blandet med en ny hostekule. «Hvorfor antok jeg at gompenes kunster … ikke burde være mine? At de ikke ville være … nyttige for meg? Hvorfor brydde jeg meg aldri om … å teste det, eksperimentelt … som du pleier å si? I tilfelle … min formodning … var feil? Det virker ufattelig tåpelig gjort av meg … i tilbakeblikk …»
Harry hadde større vansker med å snakke enn professor Krengle hadde. Uten et ord grep Harry inn i lomma si, og la ut et lommetørkle på gulvet; han pakket det opp og avslørte en liten hvit klinkekule, glatt og rund.
«Hva er det?» sa forsvarsprofessoren.
«Det er, det er, en transfigurert, enhjørning.»
Harry hadde sjekket bøkene sine, hadde lært at siden han var for ung til å ha seksuelle tanker så ville han være i stand til å nærme seg en enhjørning uten å føle frykt. De samme bøkene hadde ikke sagt noe om at enhjørninger var smarte. Harry hadde allerede lagt merke til at alle intelligente magiske raser var i det minste delvis menneskelige, fra havfolk til kentaurer til jøtuler, fra alver til gnomer til lamiaer. Alle hadde i hovedtrekk menneskelige følelser, mange var kjent for å kunne pare seg med mennesker. Harry hadde allerede resonnert seg fram til at magi ikke skapte ny intelligens, men bare endret formen på genetisk menneskelige vesener. Enhjørninger var hesteskapninger, var ikke en gang delvis menneskelige, snakket ikke, brukte ingen verktøy; de var nesten helt sikkert bare magiske hester. Hvis det var riktig å spise ei ku for å livnære deg noen dager, så måtte det være riktig å drikke en enhjørnings blod for å holde døden borte noen uker. Du kunne ikke godta det ene uten å godta det andre.
Så Harry hadde gått inn i Den forbudte skogen iført Kappen sin. Han hadde lett igjennom Enhjørningenes lysning helt til han så henne; et stolt vesen med ren, hvit pels og fiolett man, med tre blå merker på flanken. Harry hadde gått bort til henne, og safirøynene hadde stirret undersøkende på ham. Harry hadde dunket ut sekvensen 1, 2, 3 på bakken flere ganger med en sko. Enhjørningen hadde ikke vist noen form for reaksjon. Harry hadde bøyd seg ned, tatt hoven hennes i hånda, og dunket den samme sekvensen i bakken med hoven. Enhjørningen hadde bare tittet nysgjerrig på ham.
Og allikevel hadde det å gi enhjørningen sukkerbiter dyppet i søvneliksir føltes som mord.
Den magien gir deres eksistens en meningstyngde som ikke noe vanlig dyr kunne inneha … å drepe noe uskyldig for å redde seg selv, det er en svært alvorlig synd. De to setningene, fra professor McSnurp, fra kentauren, hadde begge dukket opp i Harrys hode, igjen og igjen, der den hvite enhjørningen gjespet og la seg ned på bakken, og lukket øynene for det som skulle bli aller siste gang. Transfigurasjonen hadde tatt en time, og Harrys øyne hadde blitt fulle av fuktighet gjentatte ganger underveis. Enhjørningen døde kanskje ikke der og da, men det ville komme snart nok, og det var fjernt fra Harrys natur å forsøke å avvise ansvar av noen type. Harry måtte bare håpe at hvis du ikke drepte enhjørningen for å redde deg selv, hvis du gjorde det for å redde en venn, så ville det til slutt kunne utgjøre en akseptabel handling.
Professor Krengles øyenbryn hadde hevet seg opp mot hårlinja. Stemmen var ikke lenger så bløt, hadde noe av sin normale skarphet, da han sa, «Jeg forbyr deg å gjøre dette igjen.»
«Jeg lurte på om du ville si det,» sa Harry. Han svelget igjen. «Men denne enhjørningen er allerede, allerede dødsdømt, så du kan like gjerne ta den, professor …»
«Hvorfor har du gjort dette?»
Hvis forsvarsprofessoren virkelig ikke forsto det, så var han treigere i oppfattelsen enn noen Harry hadde møtt i hele sitt liv. «Jeg tenkte igjen og igjen at det ikke var noe jeg kunne gjøre,» sa Harry. «Og så ble jeg ble lei av å tenke det.»
Professor Krengle lukket øynene. Hodet hans lente seg tilbake på puta. «Du hadde flaks,» sa forsvarsprofessoren med bløt stemme, «siden en enhjørning i transfigurert form … ikke utløste Galtvorts alarmer, som et vesen som ikke hørte til … jeg er nødt til å … ta denne med utenfor Galtvorts indre område, for å bruke den … men det kan ordnes. Jeg skal fortelle dem at jeg ønsker å sitte litt ved sjøen og se utover … jeg må be deg om å forlenge transfigurasjonen før du går, og den burde vare lenge nok etter det … og med min siste styrke, annullere hva det nå er for dødsalarmer som magisk er satt på plass for å beskytte flokken … hvilken, siden enhjørningen ikke er død ennå, men bare transfigurert, ikke ennå har blitt utløst … ja, du hadde flaks, herr Potter.»
Harry nikket. Han startet å si noe, men stoppet igjen. Ordene så ut til å sette seg fast i halsen på ny.
Du hadde allerede beregnet det forventede utkommet, hvis det virket, hvis det feilet. Du satte sannsynligheter, du ganget opp, og så kastet du svaret i søpla og gjorde det instinktet sa deg, som var det samme. Så bare si det.
«Vet du om,» sa Harry ustødig, «noen måte i det hele tatt som kan redde livet ditt?»
Forsvarsprofessorens øyne åpnet seg. «Hvorfor … spør du meg om dette, gutt?»
«Det er … en formel jeg har hørt om, et ritual –»
«Vær stille,» sa forsvarsprofessoren.
Et øyeblikk senere lå det en slange i senga.
Selv slangens øyne var matte.
Den beveget seg ikke.
«Ssnakk videre,» hveste den slangen, og den spillende tunga var dens eneste bevegelse.
«Det er … det finness et ritual, jeg hørte det fra rektor, ssom han tror Mørkets herre brukte for å fortssette livet sitt. Det kalless –» og Harry stoppet opp, idet han innså at han visste hvordan det ordet skulle sies på ormtunge. «Malacrux. Det krevess en død, har jeg hørt. Men hviss du er døende uanssett, kunne du kansskje tilpassse ritualet, sselv med stor risiko for den nye formelen, sslik at det kan gjøress med et annet offer. Det ville forandre hele verden, hviss vellykket – sskjønt jeg vet ikke noe om denne formelen – rektor mente det rev av en bit av ssjelen, sskjønt jeg kan ikke sse hvordan det kan sstemme –»
Slangen hveste fram en latter, en merkelig, skarp latter, nesten hysterisk. «Du forteller meg om denne formelen? Meg? Du må være mer forssiktig i fremtida, gutt. Men det sspiller ingen rolle. Jeg oppdaget malacrux-formelen for lenge ssiden. Den er meningssløs.»
«Meningsløs?» sa Harry høyt i overraskelse.
«Ville være meningssløs fra sstarten, hvis ssjeler finnes. Rive bit av ssjelen? Det er en løgn. Feilinformassjon for å sskjule virkelig hemmelighet. Bare en ssom ikke tror på vanlige løgner vil tenke videre, sse bak forkledningen, innsse hvordan formelen kan kasstes. Mordet ssom krevess er ikke et offerritual i det hele tatt. Plutsselig død lager noen ganger sspøkelse, hviss magien sspruter ut og trykker seg inn i omgivelssene. Malacrux-formelen kanalisserer dødss-sspruten gjennom kasster, skaper ditt eget sspøkelse istedenfor offeretss, trykker det inn i en sspesiell gjensstand. Men bare minner fra tida før malacrux-gjensstanden ble laget. Sser du feilen?»
Den brennende følelsen hadde kommet tilbake til Harrys hals. «Ingen ssammenhengende –» det fantes ikke et slangeord for bevissthet «– sselv, du ville fortsette å tenke etter å ha sskapt malacruxen, sså sselvet med nye minner dør og vekkess ikke til live –»
«Ja, du forsstår. Og Merlinss forordning forhindrer at mektig magi overføress gjennom en sslik gjensstand, ssiden den ikke egentlig lever. Mørke trollmenn ssom planlegger å vende tilbake på denne måten er ssvake, lett å hansskes med. Ingen har vart lenge med denne metoden. Perssonligheten endress, blander seg med offeretss. Døden er ikke virkelig motssagt. Virkelig sselv er tapt, som du ssier. Ikke noe jeg ønssker her og nå. Innrømmer at jeg vurderte det, lenge ssiden.»
En mann lå nok en gang i sykehussenga. Forsvarsprofessoren pustet, og lagde så en forferdelig hostelyd.
«Kan du gi meg hele oppskriften for denne formelen?» sa Harry, etter et øyeblikks betenkning. «Det kan finnes en måte å forbedre svakhetene på, med nok forskning. En eller annen måte der det kan gjøres etisk riktig og få det til å virke.» Som å gjøre overføringen over til en klonet kropp med en blank hjerne, istedenfor et uskyldig offer, som kanskje også kunne forbedre overføringen av personligheten … skjønt det ville fremdeles være andre svakheter.
Professor Krengle ga fra seg en kort lyd som kanskje kunne ha vært latter. «Du vet, gutt,» hvisket professor Krengle, «Jeg hadde tenkt … å lære deg alt … grunnlaget for alle hemmelighetene jeg kjenner til … fra et levende sinn til et annet … slik at senere, når du fant de riktige bøkene, så ville du være i stand til å forstå … jeg ville ha sendt videre mine kunnskaper til deg, min arving … vi ville ha begynt så snart du spurte meg … men du spurte aldri.»
Selv sorgen som omga Harry som tykk grøt ga plass for dette, for den overveldende størrelsen i muligheten han hadde latt gå forbi seg. «Det var meningen at jeg –? Jeg visste ikke at det var meningen at jeg –!»
En ny hostende latter. «Ah, ja … den uvitende gompefødte … av oppdragelse, om ikke av blod … det er deg. Men jeg kom … på bedre tanker … enn at du skulle gå den veien jeg har gått … når alt kom til alt, var det ingen god vei.»
«Det er ikke for sent, professor!» sa Harry. En del av Harry skrek at han var egoistisk, og så var det en annen del av ham som skrek til den første at den skulle holde kjeft; det ville være folk som kunne hjelpe til.
«Jo, det er for sent … og du skal ikke … overtale meg til noe annet … jeg har … kommet på bedre tanker … som jeg sa … jeg er for full av … hemmeligheter som det er best å ikke vite … se på meg.»
Harry så, i en handling som nesten ikke var bevisst eller planlagt.
Han så et fjes som fremdeles knapt hadde fått rynker, men som så gammelt ut, og var i smerter, under et hode der hårtapet hadde kommet langt, selv sidene av hodet så pistrete ut nå; Harry så et ansikt han alltid hadde tenkt på som skarpt, men nå avslørt som tynt, muskler og fett bleknet vekk fra ansiktet, som fra armene under det, lik den skjelettaktige skikkelsen til Bellatrix DeMons han hadde sett i Azkaban –
Harrys hode vred seg ubevisst til siden.
«Ser du,» hvisket professoren. «Jeg misliker å bruke klisjeer … herr Potter … men sannheten er … at de kunstene som kalles svarte … virkelig ikke er bra for et menneske … når alt kommer til alt.»
Professor Krengle pustet inn, pustet ut. Det var stille en stund i sykestua; ingen andre enn de kunstferdige utskjæringene i steinveggen holdt øye med dem.
«Gjenstår det noe … usagt mellom oss?» sa professor Krengle. «Jeg kommer ikke til å dø i dag … merk deg det … ikke akkurat nå … men jeg vet ikke hvor lenge … jeg vil være i stand til å konversere.»
«Det er,» sa Harry, og svelget igjen. «Det er mange ting, altfor mange ting, men … det er kan hende feil ting å spørre om, men jeg vil helst ikke – at dette ene spørsmålet forblir ubesvart – slange?»
En slange lå på senga.
«Jeg lærte hvordan mordforbannelsse virker. Krever ssant hat for å kasste, ikke mye hat, men må ønsske at offeret dør, ssier de. I fengssel med liv-sspisere, du kasstet mordforbannelsse på vakt – ssa du ikke ønssket han døde – var det løgn? Her, nå, på denne avsstanden – kan du snakke ssant – sselv om du frykter det ssetter deg i dårlig lys – det burde ikke sspille noen rolle nå, lærer. Jeg ønssker å vite. Må vite. Vil ikke forlate deg, uanssett.»
En mann lå på senga.
«Lytt nøye,» hvisket professor Krengle. «Jeg vil fortelle deg noe, i uklare vendinger … en gåte om en farlig formel … når du vet svaret på den gåten … så vil du også ha … svaret på spørsmålet ditt … hører du etter?»
Harry nikket.
«Mordforbannelsen … har en begrensning. For å kaste den en gang … i kamp … må du ha tilstrekkelig hat … til å ønske den andre død. Å kaste Avada … Kadavra to ganger … krever at du har nok hat … til å drepe to ganger … å skjære over halsen på dem med dine egne hender … å se dem dø … og så gjøre det en gang til. Svært få … kan hate nok … til å drepe noen … fem ganger … de ville … begynne å kjede seg.» Forsvarsprofessoren pustet tungt flere ganger før han fortsatte. «Men hvis du ser på historien … så vil du finne noen mørke trollmenn … som kunne kaste mordforbannelsen … om igjen og om igjen. En heks fra det nittende århundre … som kalte seg selv Den mørke evangel … svartspanerne kalte henne A.K. Furiosa. Hun kunne kaste mordforbannelsen … et dusin ganger … i en kamp. Spør deg selv … som jeg spurte meg selv … hva er hemmeligheten … hun visste? Hva er dødeligere enn hat … og flyter uten grenser?»
Et andre nivå på Avada Kedavra-forbannelsen, akkurat som skytsvergeformelen …
«Jeg kan ikke si at jeg bryr meg om det,» svarte Harry.
Forsvarsprofessoren klukklo. «Godt. Du … lærer. Så du skjønner …» En pause for transformasjon. «Jeg ønssket ikke at den vakta skulle dø, når alt kom til alt. Kasstet mordforbannelssen, men ikke med hat.» Og så en mann.
Harry svelget hardt. Det var både bedre, og verre, enn hva Harry hadde hatt mistanke om; og karakteristisk nok for professor Krengle. Et oppsprukket sinn, sikkert og visst, men professor Krengle hadde aldri hevdet å være hel.
«Noe annet … du vil si?» sa mannen i senga.
«Er du helt sikker på,» sa Harry, «at det ikke er noe annet du noensinne har hørt om som kanskje kunne redde deg, professor? I all din kunnskap? Å finne og forene alle tre Dødstalismanene, eller en eldgammel magisk gjenstand som Merlin forseglet bak en gåte ingen har klart å løse? Du har sett noe av det jeg kan gjøre. At jeg er flink til å løse gåter. Du vet at jeg kan komme til bunns i ting, av og til, som andre trollmenn ikke klarer. Jeg –» Harrys stemme sprakk opp. «Jeg har en sterk preferanse for livet ditt, over døden din, professor Krengle.»
Det var en lang pause.
«En ting,» hvisket professor Krengle. «En ting … som kanskje kunne gjøre det … eller kanskje ikke … men å få tak i den … er utenfor dine evner, eller mine …»
Håh, som om ikke det var en standard invitasjon til et side-eventyr, sa Harrys Indre Kritiker.
Alle de andre delene av ham skrek at den delen skulle holde kjeft. Livet fungerte ikke på den måten. Eldgamle artefakter kunne bli funnet, men ikke på en måned, ikke når du ikke kunne forlate Galtvort og fremdeles gikk i første klasse.
Professor Krengle trakk pusten dypt. Pustet ut. «Jeg beklager … at det kom ut … litt for dramatisk. Ikke … få forhåpninger … herr Potter. Du spurte … om alt … uansett hvor lite sannsynlig. Det er … en viss gjenstand … som heter …»
En slange lå på senga.
«De visess sstein,» hvislet slangen.
Hvis det hadde eksistert en masseproduserbar måte å bli udødelig på hele tida, og ingen hadde brydd seg om den, kom Harry til å klikke og drepe alle sammen.
«Jeg lesste om den i ei bok,» hveste Harry. «Konkluderte med at det åpenbart var eventyr. Ingen grunn til at ssamme gjenstand sskulle gi både udødelighet og uendelig gull. Ikke med mindre noen bare fant på lykkelige hisstorier. For ikke å nevne, hver enesste persson ved ssiine fulle fem ville ha forssket for å finne en måte å lage flere ssteiner på, eller kidnappe sskaperen for å lage. Tenkte sspesielt på deg, lærer.»
En hvesing av kald latter. «Tankegang ssmart, men ikke ssmart nok. Ssom med malacrux-formelen, abssurditet sskjuler virkelig hemmelighet. Ssann Sstein ikke hva legenden ssier. Den ssom ssies å ha laget Ssteinen var ikke den ssom laget den. En ssom har den nå, bar ikke det navnet ved fødsselen. Allikevel er Sstein virkelig mektig helbredende gjensstand. Har du hørt om den?»
«Bare i bok.»
«En som har Ssteinen er kilde til mye gammel kunnsskap. Lærte rektor mange hemmeligheter. Rektor har ikke ssagt noe om Ssteinens bevarer, ingenting om Ssteinen? Ingen hint?»
«Ikke ssom jeg kan husske på enkel måte,» svarte Harry sannferdig.
«Ah,» hveste slangen. «Akk ja.»
«Kunne sspørre rektor –»
«Nei! Sspør ham ikke, gutt. Han ville ta det sspørsmålet ille opp.»
«Men hviss Ssteinen bare helbreder –»
«Rektor tror ikke det, ville ikke tro det. For mange har ssøkt Ssteinen, eller ssøkt bevarerenss hemmeligheter. Ikke sspør. Må ikke sspørre. Forssøk ikke å få fatt på Ssteinen på egen hånd. Jeg forbyr.»
En mann lå nok en gang på senga. «Jeg er … ved grensen …» sa professor Krengle. «Jeg må … få tilbake … krefter … før jeg går … til skogen … med gaven din. Gå nå … men vedlikehold transfigurasjonen … før du går.»
Harry strakte seg ut, rørte den hvite klinkekula som lå inni lommetørkleet, og fornyet transfigurasjonen på den. «Den skulle vare i en time og femtitre minutter fra nå.»
«Opplæringen din … går bra.»
Varigheten på Harrys transfigurasjoner hadde økt kraftig siden starten av skoleåret. Andreårs formler var enkelt for ham nå, uten anstrengelse; hvilket ikke var så overraskende siden han ville fylle tolv år om mindre enn to måneder. Harry kunne til og med kaste en Forglemmiarum, hvis det hadde vært til nytte for noen å glemme samtlige minner inkludert sin venstre arm. Han steg oppover kraftens stige, sakte, fra et startpunkt svært langt nede.
Tanken kom med et potensiale for tristhet, tanken om at en dør åpnet seg idet en annen stengte; og Harry forkastet også denne tanken.
Døra til sykestua stengte seg bak Harry, idet Gutten som overlevde gikk raskt og målrettet, og kastet Usynlighetskappen over seg mens han gikk. Snart, antok han, ville professor Krengle kalle på assistanse; og en eldre trio av elever ville føre forsvarsprofessoren til et eller annet rolig sted, kanskje skogen, med en unnskyldning om å beundre utsikten ut over sjøen eller noe slikt. Et eller annet sted der forsvarsprofessoren kunne spise en enhjørning uten å bli oppdaget, etter at Harrys transfigurasjon hadde opphørt.
Og så ville professor Krengle ha bedre helse, for en tid. Han ville bli like sterk som han var på sitt beste, for en mye kortere tid.
Det ville ikke vare.
Harrys never strammet seg der han gikk, anspentheten strålte opp gjennom musklene i armen. Hvis forsvarsprofessorens behandlingsplan ikke hadde blitt avbrutt, av Harry og de svartspanerne som han hadde fått til Galtvort …
Det var idiotisk å gi seg selv skylden for dette, Harry visste det var dumt, og på en eller annen måte gjorde hjernen hans det allikevel. Som om hjernen lette, møysommelig fant og valgte en måte der alt dette var hans feil, uansett hvor langt den måtte strekke seg.
Som om det å finne en måte der ting var hans skyld på var den eneste måten å sørge på som hjernen hans visste om.
En trio av syvendeklassinger fra Smygard passerte Harrys usynlige form i gangen, på vei mot helbrederens kontor der professoren ventet; de så dypt alvorlige og bekymrede ut. Var det på den måten andre mennesker sørget?
Eller var det slik at de, på et eller annet nivå, ikke egentlig brydde seg, som professor Krengle trodde?
Mordforbannelsen har et andre nivå.
Harrys hjerne hadde løst gåten umiddelbart, så snart den oppfattet ordene; som om kunnskapen alltid hadde vært inne i ham og ventet på å gjøre seg selv kjent.
Harry hadde lest en gang, et sted, at det motsatte av lykke ikke var tristhet, men kjedsomhet; og forfatteren hadde fortsatt med å si at for å finne lykke i livet skulle du spørre om hva som gjør deg interessert, ikke hva som gjør deg lykkelig. Og med den samme tankegangen var ikke hat den sanne motsetningen til kjærlighet. Selv hat var en form for respekt som du kunne tilegne noens eksistens. Hvis du brydde deg tilstrekkelig om noen til å foretrekke at de døde istedenfor at de levde, så betydde det at du tenkte på dem.
Tankerekken hadde kommet opp for en stund siden, før rettssaken, i samtale med Hermine; da hun hadde sagt noe om at Det magiske Storbritannia var fullt av fordommer, med betydelig og nylig berettigelse. Og Harry hadde tenkt – men ikke sagt – at i det minste hadde hun fått komme inn på Galtvort for å bli spyttet på.
Ikke slik som visse mennesker som levde i visse land, som var, ble det sagt, like mye menneske som alle andre; som ble sagt å være tenkende vesener, verdt mer enn en hvilken som helst enhjørning. Men som allikevel ikke fikk lov til å leve i gompe-Storbritannia. I alle fall på det området hadde gompene ikke noe de skulle ha sagt til trollmenn. Det magiske Storbritannia kunne kanskje diskriminere mot gompefødte, men de tillot dem i alle fall å komme inn så de kunne bli spyttet på i egen person.
Hva er mer dødelig enn hat, og flommer uten grense?
«Likegyldighet,» hvisket Harry høyt, hemmeligheten til en formel han aldri ville være i stand til å kaste; og fortsatte sin ferd mot biblioteket for å lese alt han kunne finne, hva som helst, om De vises stein.