4. juni, 1992
Dafnia Grønbek var i Smygards oppholdsrom, og holdt på med et brev til Fyrstinnen hennes Mor (som var overraskende motvillig mot å dele makt, selv om hun ikke en gang var på Galtvort for å utøve kontroll) da hun så Draco Malfang snuble seg gjennom portalen bærende på noe som må ha vært et dusin bøker; Vincent og Grylius bak ham bar begge på enda et par dusin. Svartspaneren som hadde fulgt Malfang stakk hodet raskt innom, og trakk seg deretter tilbake til hvem vet hvor.
Draco så seg rundt, og så plutselig ut til å ha fått en lysende ide mens han stavret seg fram mot henne med Vincent og Grylius hakk i hæl.
«Kan du hjelpe meg å lese disse?» sa Draco, og hørtes lett andpusten ut der han nærmet seg.
«Hva.» Undervisningen var avsluttet, bare eksamener gjensto nå, og siden når pleide Malfanger å spørre Grønbeker om hjelp med leksene?
«Disse,» sa Draco Malfang med en viktig tone, «er alle bibliotekbøkene som frøken Grang lånte mellom første og sekstende april. Jeg tenkte jeg burde gjennomgå dem i tilfelle det er noen spor der, men så kom jeg plutselig på at du antakelig burde hjelpe til siden du kjente frøken Grang bedre.»
Dafnia stirret på bøkene. «Generalen leste alt det der på to uker?» Et stikk av smerte skar i hjertet hennes, men hun undertrykte det.
«Vel, jeg vet ikke om frøken Grang ble ferdig med alle sammen,» sa Draco. Han holdt opp en advarende finger. «Faktisk vet vi ikke om hun leste noen av dem, eller om hun virkelig lånte dem; jeg mener, alt vi har observert er at bibliotekarkivet sier at hun hentet dem ut –»
Dafnia undertrykte et stønn. Malfang hadde snakket på denne måten i ukevis. Det var noen mennesker som helt åpenbart ikke var ment å bli involvert i mysteriøse mord fordi det fikk merkelige ting til å skje med hodene deres. «Herr Malfang, jeg kunne ikke ha lest alle disse selv om jeg brukte hele sommeren bare på lesingen.»
«Så om du bare kan skumlese dem, er du snill?» sa Draco. «Spesielt hvis det er, du veit, mystiske ord som er skriblet ned med hennes håndskrift, eller et gjenglemt bokmerke, eller –»
«Jeg har også sett de skuespillene, herr Malfang.» Dafnia rullet med øynene. «Har vi ikke svartspanere til å –»
«Vi er fortapt!» skrek Milly Bylling, idet hun slamret opp døra fra de nedre rommene og kom inn i Smygards oppholdsrom.
Folk stoppet opp og så på henne.
«Det er professor Krengle!»
En plutselig aura av oppmerksomhet, som om lenge pågående diskusjoner var i ferd med å finne sin konklusjon. «Det var da på tide,» sa noen, mens Milly forsøkte å få tilbake pusten. «Han har bare, hva, ti dager igjen å bli ond på?»
«Elleve dager,» sa syvendeklassingen som var sjef for veddemålene.
«Han er blitt litt bedre og han kommer til å innkalle førsteklassingene til eksamen i forsvar mot svartekunster! Som en overraskelse! Om femti minutter!»
«Eksamen i forsvar?» sa Petrea med et tomt blikk. «Men professor Krengle gir ikke eksamener.»
«Magidepartementets forsvarseksamen!» hylte Milly.
«Men professor Krengle har ikke lært oss noe fra departementets læreplan,» innvendte Petrea.
Dafnia var allerede i fullt firsprang mot rommet sitt, med rask kurs mot bøkene i forsvar mot svartekunster for første klasse som hun ikke hadde rørt siden september, mens hun skrek ut forbannelser inne i seg.
Noen gråt ved en pult bak henne, og hulkene utgjorde en bakgrunnslyd av desperasjon som mer eller mindre beskrev følelsene i klasserommet. Dafnia så seg tilbake, med forventning om å se en håsblåsing, og håpet det ikke var Hanna, og var først overrasket (skjønt ikke ved ettertanke) over å se at det var en ravnkloing.
Foran dem lå eksamensoppgavene, snudd opp ned, og ventet på klokka.
Femti minutter hadde ikke vært i nærheten av tilstrekkelig tid for forberedelser, men det var da noe; og Dafnia følte seg nå skamfull fordi hun ikke hadde tenkt på å sende meldinger for å advare husene Håsblås, Ravnklo og Griffing. De hadde startet å dele ut huspoeng igjen for bare tre dager siden, i starten av juni, men Den spesielle beskyttelseskomiteen burde fremdeles jobbe for å styrke samholdet mellom husene.
En annen ravnkloing, som satt fire pulter til venstre for henne, startet også å gråte. Det var Chao Xiao fra Dragearmeen, som, hvis hun husket riktig, hun en gang hadde sett ta ned tre solskinnssoldater samtidig uten å nøle.
Dafnia hadde roet seg ned etter de første minuttene med panisk lesing. Det var bare en test, ikke et mord eller noe; og dersom nesten alle førsteklassingene leverte inn for det meste blanke besvarelser så var det rimelig at ingen hadde spesiell grunn til å skamme seg. Men Dafnia kunne forstå, skjønt kanskje ikke helt sympatisere med, at ravnkloinger og håsblåsinger kanskje ikke så på det på samme måten.
«Han er ond,» sa en annen ravnkloing med skjelvende stemme. «Ett hundre prosent ren, mørk trollmann, tvers igjennom. Den mørke herren Grindelwald ville ikke gjøre noe slikt som dette, ikke mot barn; han er verre enn Du-vet-hvem.»
Dafnia så instinktivt mot stedet der professor Krengle satt, sammensunket, men med årvåkne øyne; og hun mente at hun så forsvarsprofessoren smile et tidels sekund. Nei, det måtte være innbilning, det var umulig at forsvarsprofessoren kunne ha hørt det.
Klokka klang.
Dafnia snudde eksamensoppgaven.
Øverst var det stempler fra Magidepartementet, Galtvorts skolestyre, og Avdelingen for magisk utdannelse, samt runer for å avsløre juks. Under var det en linje der hun skulle skrive navnet sitt, og en liste over eksamensregler med et bilde av Linnea Sidensvans, sjefen for Avdelingen for magisk utdannelse, som rettet en advarende pekefinger mot alle og enhver.
Halvveis ned på siden var første spørsmål.
Det lød, Hvorfor er det viktig for barn å holde seg vekk fra merkelige vesener?
En lamslått stillhet.
En elev begynte å le, hun trodde det var fra griffingdelen av rommet. Professor Krengle gjorde ingen mine til å hysje det ned, og latteren spredte seg.
Ingen snakket høyt, men elevene tittet rundt på hverandre, og utvekslet blikk idet latteren døde vekk; og som ved en uuttalt enighet så alle bort på professor Krengle, som smilte velmenende ned mot dem.
Dafnia bøyde seg ned over eksamensbesvarelsen, iført et kampvillig, ondt smil som ville ha passet utmerket til både Gudrik Griffing og Grindelwald; og hun skrev, Fordi min lammevåde, Eldgamle Klinge og skytsvergeformel ikke virker mot alt.
Harry Potter bladde om til siste side av eksamen i forsvar mot svartekunster.
Selv Harry hadde trengt å undertrykke en viss nervøsitet, en liten gjenværende rest av barndommen, da han leste det første virkelige spørsmålet (‘Hvordan kan du få en hyleål til å være stille?’) Professor Krengles undervisning hadde brukt sånn omtrent ingen sekunder på de overraskende og allikevel ubrukelige faktaopplysningene som en eller annen idiot hadde forestilt seg at ‘undervisning i forsvar mot svartekunster’ skulle ta for seg. I prinsippet kunne Harry ha brukt tidsvenderen for å lese igjennom førsteklasseboka i forsvar etter å ha fått den overraskende beskjeden om eksamen; men det kunne ha forskjøvet resultatkurven på en måte som var urettferdig for resten. Etter å ha stirret på spørsmålet et par sekunder, hadde Harry skrevet ned ‘Stillus-formelen’, og inkludert beskrivelsen for å bruke formelen i tilfelle departementets sensor ikke trodde på at Harry kjente til den.
Med en gang Harry hadde bestemt seg for å rett og slett besvare alle spørsmålene riktig, hadde eksamenen blitt unnagjort svært raskt. Det mest realistiske svaret på mer enn halvparten av spørsmålet var ‘lammevåden’, og mange av de andre spørsmålene hadde optimale løsninger av typen ‘Snu deg og gå i motsatt retning’ eller ‘Kast osten og kjøp et nytt par sko.’
Det siste spørsmålet på prøven var ‘Hva gjør du hvis du mistenker at det er en busekryper under senga di?» Svaret som ble anbefalt av departementet, som Harry faktisk kunne huske fra den gang han bladde gjennom boka i starten av året, var Si fra til dine foreldre. Problemet med dette hadde slått Harry umiddelbart, som var årsaken til at han hadde husket det.
Etter å ha grublet en stund, skrev Harry ned:
Kjære departementssensor: Jeg er redd for at det virkelige svaret er en hemmelighet, men fatt mot ved å få vite at en busekryper ikke ville være til mer bry for meg enn et fjelltroll, en desperant, eller Du-vet-hvem. Vennligst informer dine overordnede at jeg anser standardsvaret for å være fordomsfullt mot gompefødte, og at jeg forventer at denne feiltakelsen vil bli tatt tak i umiddelbart uten at det er behov for at jeg griper direkte inn.
Med vennlig hilsen, Gutten-som-overlevde.
Harry signerte det siste pergamentet med en sveipende hånd, snudde det over på toppen av bunken, la ned fjærpennen og satte seg oppreist.
Ved å se seg rundt kunne Harry se at professor Krengle tilsynelatende så i hans generelle retning, skjønt forsvarsprofessorens hode hadde falt over på den ene siden. De andre elevene skrev fortsatt. Noen av dem gråt stille, men de skrev allikevel. Fortsett å slåss var også en lekse professor Krengle hadde lært bort.
Noe tid senere var den offisielle eksamenstiden over. En syvendeklassing gikk fra pult til pult og samlet inn eksamensbesvarelsene for professor Krengle.
«Mine unge elever,» sa han bløtt. Syvendeklassingen hadde tryllestaven sin rettet mot forsvarsprofessorens munn, slik at alle hørte stemmen hans rett ved siden av seg. «Jeg vet … at dette antakelig virket … som en opplevelse full av frykt … for noen av dere … det er en annen type frykt … enn å møte fiendens tryllestav … du må overvinne den separat. Så jeg … skal fortelle dere dette nå. Det er … sedvane ved Galtvort … at eksamensresultatene kommer andre … uke … i juni. Men for min del … tror jeg de kan gjøre et unntak.» Professoren smilte sitt velkjente tørre smil, skjønt med et hint av undertrykket grimase. «Jeg vet at dere er bekymret … fordi dere ikke var forberedt på denne testen … at min undervisning ikke har … dekket dette stoffet … og jeg helt glemte å nevne … at testen nærmet seg … skjønt dere burde ha visst … at den ville komme til slutt. Men akkurat nå har jeg magisk undersøkt … de svarene dere har gitt på denne … svært, svært viktige slutteksamen … skjønt naturligvis er bare departementets karakter offisiell … og gitt dere sluttkarakter for hele året med denne … testen … som en del av helheten … og magisk skrevet ned deres totale karakter på disse pergamentene,» professor Krengle dunket lett på en stabel pergamenter på siden av pulten, «som nå vil bli delt ut … en forbløffende formel … ikke sant?»
Et par elever på ravnklosiden virket indignerte, men for det meste så elevene bare lettet ut, og noen smygardinger klukklo. Harry ville også ha ledd, hvis det ikke var for smerten ved å observere hvordan professor Krengle gispet ut ordene.
Syvendeklassingen som sto ved siden av professor Krengle rettet inn tryllestaven og fremsa en besvergelse på magisk pseudo-latin. Pergamentene svevet til værs og startet å flyte gjennom lufta; midtveis delte bunken seg opp og ut mot hver enkelt elev.
Harry ventet til pergamentet hans hadde kommet fram til pulten, og så brettet det opp.
På pergamentet sto det BV+, som betydde bedre enn ventet. Det var den nest høyeste karakteren, med strålende som beste resultat.
I en annen verden, en fjern, forsvunnet verden, var det en liten gutt ved navn Harry som ville ha ropt ut i indignasjon over å få bare nest beste karakter. Denne Harry satt stille og tenkte. Professor Krengle forsøkte å få fram et eller annet poeng, og det var ikke som om den nøyaktige karakteren betydde noe uansett. Forsøkte professor Krengle å si at Harry hadde gjort det relativt bra, men ikke fått ut sitt fulle potensiale? Eller var karakteren ment å leses bokstavelig, at Harry faktisk hadde gjort det bedre enn forsvarsprofessoren hadde ventet?
«Alle … har bestått,» sa professor Krengle, mens alle elevene tittet på sine endelige karakterer, mens lettede sukk steg opp fra pultene og Lavendel Bruun løftet pergamentet sitt i en knyttet neve, løftet i triumf. «Alle elever i førsteårs kampmagi har bestått … utenom en.»
Et antall elever så plutselig opp, skrekkslagne.
Harry satt stille. Han hadde sett poenget umiddelbart, og selv om det var et dårlig poeng, visste han at professor Krengle aldri, noensinne, kunne overtales til å ikke påpeke det.
«Alle dere i dette rommet … har som minimum fått karakteren akseptabelt. Nilus Langballe … som tok sin prøve i Langballe-huset … fikk karakteren strålende. Men den andre eleven som ikke er her … har fått karakteren ynkelig påført sitt vitnemål … for å feile den eneste viktige testen … som ble gitt henne i år. Jeg ville ha satt karakteren hennes enda lavere … men det ville ha vært usmakelig.»
Rommet var helt stille, skjønt et antall elever stirret sint på professoren.
«Dere kan kanskje tenke at karakteren ynkelig … ikke er rettferdig. At frøken Grang fikk en test … som hennes undervisning … ikke hadde forberedt henne på. At hun ikke ble fortalt … at eksaminasjonen ville komme den dagen.»
Forsvarsprofessoren trakk skjelvende pusten.
«Slik er virkeligheten,» sa professor Krengle. «Den eneste viktige testen … kan komme når som helst … vær bedre forberedt på den … enn hun var. Når det gjelder dere andre … dere som har oppnådd bedre enn ventet, eller høyere … har mottatt mine anbefalingsbrev … til visse organisasjoner utenfor Storbritannias kyster … der deres opplæring kan fullføres. De vil kontakte dere … når dere er gamle nok … hvis dere fremdeles fremstår som verdige … og dere ikke har feilet en viktig test. Og husk … fra denne dagen … må dere lære på egen hånd … dere kan ikke stole på … fremtidige forsvarsprofessorer. Deres første år med kampmagi er over … dere kan gå.»
Professor Krengle satt bakoverlent med lukkede øyne, og lot til å ignorere den opphissede småpraten som brøyt løs rundt ham.
Etter hvert forsvant de fleste elevene, skjønt én ble igjen, som sto i passende avstand fra forsvarsprofessoren.
Forsvarsprofessoren åpnet øynene.
Harry løftet pergamentet med sitt BV+, fremdeles taus.
Forsvarsprofessoren smilte, og smilet nådde helt fram til de trøtte øynene.
«Det er samme karakter … som jeg selv fikk i mitt første år.»
«Tuh, tuh, tuh,» Harry klarte ikke å få ordene tusen takk til å komme ut, de satt fast i en hals som plutselig hadde låst seg; forsvarprofessoren la hodet på skakke og så spørrende på ham, så Harry bare bukket klønete og forlot rommet.
Fremdeles gjensto ni dager.