Tom Venster.
Ordene ga ekko inne i Harrys hode, de fremkalte resonanser som like raskt døde bort, brutte mønstre som forsøkte å fullføres, men feilet.
Tom Venster er en
Tom Venster var
Venster
Det var andre ting som hadde høyere prioritet i Harrys oppmerksomhet.
Professor Krengle holdt en pistol rettet mot ham.
Og av en eller annen grunn hadde ikke fyrst Voldemort skutt ennå.
Harrys stemme kom ut mest som en kvekk. «Hva er det du vil meg?»
«Din død,» sa professor Krengle, «er åpenbart ikke det jeg har tenkt til å si, siden jeg har hatt mengder av tid til å drepe deg hvis det var det jeg ville. Den skjebnesvangre endelige kampen mellom fyrst Voldemort og Gutten-som-overlevde er bare en av Humlesnurrs drømmer. Jeg vet hvordan jeg finner fram til din families hus i Oxford, og jeg er godt kjent med konseptet skarpskytterrifle. Du ville ha dødd før du rørte en tryllestav for aller første gang. Jeg håper dette står klart for deg, Tom?»
«Krystallklart,» hvisket Harry. Kroppen han ristet fremdeles, og kjørte programmer som var mer tilpasset det å flykte fra en tiger enn å kaste nøyaktige formler eller tenke. Men Harry kunne tenke seg en ting som personen som pekte en pistol på ham åpenbart ønsket at han skulle gjøre, et spørsmål den personen ventet på at han skulle stille, så Harry gjorde det. «Hvorfor kaller du meg Tom?»
Professor Krengle betraktet ham stødig. «Ja, hvorfor kaller jeg deg Tom? Svar. Intellektet ditt er ikke alt jeg håpet det skulle være, men det skulle være tilstrekkelig for dette.»
Harrys munn så ut til å vite svaret før hjernen hans klarte på fokusere på spørsmålet. «Tom Venster er navnet ditt. Navnet vårt. Det er den fyrst Voldemort er, eller var, eller – noe.»
Professor Krengle nikket. «Bedre. Du har allerede overvunnet Mørkets herre, den ene og eneste gangen du noensinne vil gjøre dette. Jeg har allerede drept alt utenom en liten rest av Harry Potter, fjernet forskjellen mellom åndene våre, og gjort oss i stand til å leve i den samme verden. Nå da det står klart for deg at kampen mellom oss er en løgn, så burde du kunne være i stand til å handle fornuftig for å fremme dine egne interesser. Eller kanskje du ikke er det.» Pistolen gjorde en enkel, bydende bevegelse, noe som fikk dråper av svette til å dukke opp på Harrys panne. «Slipp tryllestaven. Nå.»
Harry slapp den.
«Gå bort fra staven.»
Harry adlød.
«Grip mot nakken din,» sa professor Krengle, «og fjern tidsvenderen, ved å berøre kun lenka. Plasser tidsvenderen på bakken, og gå så bort fra den også.»
Også dette gjorde Harry. Selv i sin sjokkerte tilstand lette hjernen hans etter en mulighet for å spinne tidsvenderen i prosessen, en plutselig bevegelse som ville vinne; men Harry visste at professor Krengle allerede ville leve seg inn i Harrys stilling, og forsøke å se for seg de samme mulighetene.
«Fjern pungen din og legg den også på bakken, og fjern deg fra den.»
Harry gjorde dette.
«Fint,» sa forsvarsprofessoren. «Nå. Tida er inne til at jeg skal sikre meg De vises stein. Jeg akter å ta med meg disse fire førsteklassingene, passende forglemmet fra sine nyligste minner slik at de fremdeles husker sin opprinnelige hensikt. Slur skal jeg kontrollere og sette til å bevokte denne døra. Etter at dagens arbeid er ferdig, har jeg til hensikt å drepe Slur for å ha forrådt min forrige identitet. De tre unge arvingene skal jeg ta med meg videre, for å forme deres fremtidige lojalitet. Og vær klar over en ting: jeg har tatt gisler. På forhånd har jeg satt i gang en formel som vil drepe hundrevis av Galtvort-elever, inkludert mange som du har kalt venner. Jeg kan stoppe den formelen ved å bruke Steinen, hvis jeg lykkes i å få tak i den. Hvis jeg blir avbrutt før det, eller jeg velger å ikke stoppe formelen, så vil hundrevis av elever dø.» Professor Krengles stemme var fremdeles mild. «Oppfatter du ennå hva som står på spill for din del, gutt? Jeg ville smile hvis du svarte ‘nei’, men det er å håpe på for mye.»
«Jeg vil helst,» klarte Harry å si, gjennom skrekken, og hjertesorgen, og knivene som skar løs på en emosjonell forbindelse som gjorde like vondt som levende kjøtt når den ble skåret i, «at du ikke gjør de tingene, professor.» Hvorfor, professor Krengle, hvorfor, hvorfor måtte det ende opp som dette, jeg vil ikke, jeg vil ikke, jeg vil ikke at dette skal skje …
«Vel, vel,» sa professor Krengle. «Jeg gir deg tillatelse til å tilby meg noe jeg vil ha.» Pistolen lagde en inviterende bevegelse. «Det er et sjeldent privilegium, barn. Fyrst Voldemort forhandler vanligvis ikke om de tingene han ønsker.»
En del av Harrys sinn mobiliserte seg panisk, og lette etter noe, noe som helst som kunne være mer verdifullt for fyrst Voldemort eller professor Krengle enn barnegisler eller Slurs død.
En annen del av ham, den delen som aldri hadde stoppet å tenke, visste allerede svaret.
«Du har allerede en klar ide om hva du ønsker av meg,» sa Harry, gjennom kvalmen og de blødende sårene i sjelen. «Hva er det?»
«Din hjelp til å få tak i De vises stein.»
Harry svelget. Han kunne ikke gjøre noe for å hindre at øynene kastet et blikk ned på pistolen, så opp igjen til professor Krengles ansikt.
Han var klar over at helten i en roman var ment å si ‘Nei’, men nå som han faktisk var i en situasjon som denne, så det ikke ut til å gi noen mening å si ‘Nei’.
«Jeg er skuffet over at du trenger å vurdere saken,» sa professor Krengle. «Saken er enkel og grei, du bør adlyde meg enn så lenge, siden jeg har alle fordeler på min side. Jeg har lært deg opp bedre enn som så; i denne situasjonen bør du definitivt late som om du taper. Du kan ikke forvente noe som helst ved å stå imot, bortsett fra smerte. Du burde ha regnet inn at det var bedre å gi et svar tidligere, og ikke få meg til å mistenke deg.» Professor Krengles øyne studerte ham nysgjerrig. «Kanskje Humlesnurr har fylt ørene dine med nonsens om edel motstand? Jeg finner den typen moral fornøyelig, siden den er så lett å manipulere. Jeg forsikrer deg om at jeg kan få motstand til å fremstå som et dårligere moralsk valg, og det er et godt råd at du underkaster deg før jeg demonstrerer hvordan det gjøres.» Pistolen holdt seg stødig rettet mot Harry; men med et vink av professor Krengles andre hånd, svevde Tracey Davidsen opp i lufta, der hun sakte spant rundt, med lemmene utstrakt –
– så, samtidig som nytt adrenalin begynte å hamre mot Harrys hjerte, fløt Tracey ned igjen.
«Velg,» sa professor Krengle. «Jeg begynner å miste tålmodigheten.»
Jeg burde ha sagt noe akkurat der, før han kanskje rev beina av Tracey, nei, jeg burde ikke, rektor sa at jeg ikke måtte vise fyrst Voldemort at jeg vil gjøre ting hvis han truer vennene mine, fordi det bare vil få ham til å true flere av dem – det er bare det at det han sa tidligere ikke egentlig er en trussel, det er bare den typen ting som fyrst Voldemort gjør –
Harry pustet dypt, flere ganger. Hva det nå var for del av ham som kjørte ham videre på autopilot skrek til resten av ham at han hadde ikke råd til å være i sjokktilstand. Sjokk hadde en begrenset varighet, nevroner skjøt nerveimpulser av gårde uansett; den eneste grunnen til at Harrys sinn skulle stenge ned mens hjernen hans fremdeles gikk var hvis Harrys modell av seg selv trodde at sinnet ville stenge ned –
«Jeg mener ikke å være en prøvelse for tålmodigheten din,» sa Harry. Stemmen hans sprakk opp. Det var bra. Å høres ut som om han fremdeles var i sjokktilstand kunne bety at fyrst Voldemort kanskje ville gi ham litt ekstra tid. «Men dersom fyrst Voldemort hadde et rykte for å holde sine avtaler, så vet jeg ikke noe om et slikt rykte.»
«En åpenbar bekymring,» sa professor Krengle. «Det finnes et enkelt svar, og jeg ville ha tvunget deg til å bruke det uansett. Sslanger kan ikke juge. Og siden jeg har en forferdelig avsmak for dumhet, så foreslår jeg at du ikke sier noe sånt som ‘Hva mener du?’ Du er smartere enn som så, og jeg har ikke tid til den slags konversasjoner som vanlige mennesker påfører hverandre.»
Harry svelget. Slanger kan ikke juge. «To plusss to er fire.» Harry hadde forsøkt å si at to pluss to er lik tre, og ordet ‘fire’ hadde kommet ut istedenfor.
«Bra. Da Salazar Smygard påkalte ormtungeforbannelsen på seg og alle sine etterkommere, var den virkelige planen hans å forsikre seg om at hans slekt skulle kunne stole på det de andre sa, uansett hva slags plott de planla mot utenforstående.» Professor Krengle hadde tatt undervisningsposituren han brukte i kampmagi, lik noen som tok på seg en familiær maske, men pistolen forble stødig i hånda hans. «Psykomantikk kan ikke narre ormtungeforbannelsen på samme måte som den kan lure verifiserum, og du kan gjerne også gjøre en test på det. Nå, hør godt etter. Bli med meg, lov meg at du hjelper sså godt du kan med å hente ut Ssteinen, og jeg sskal la disse barna bli her og ikke sskadd. Gisslene er virkelige, hundreviss av elever dør i natt med mindre jeg sstopper hendelsser som allerede er ssatt i verk. Vil sskåne gissler hviss jeg lykkess i å få tak i Ssteinen. Legg også merke til dette, legg godt merke til det: Jeg kan ikke virkelig drepess av noen kraft jeg kjenner til, og det å misste Ssteinen vil ikke forhindre meg fra å komme tilbake, og heller ikke frelsse deg og dine fra min vrede. Enhver overilt handling du vurderer kan ikke vinne spillet for deg, gutt. Jeg gir deg ære for din evne til å irritere meg, og foreslår at du unngår å gjøre akkurat det.»
«Du sa,» Harrys stemme lød merkelig i hans egne ører, «at De vises stein har andre krefter enn det legenden sier. Det sa du til meg på ormtunge. Si meg hva Steinen virkelig gjør, før jeg går med på å hjelpe deg med å få tak i den.» Hvis det var noe på linje med å få total makt over universet, så var ingenting verdt en bitteliten sjanse for at fyrst Voldemort fikk tak i Steinen
«Ah,» sa professor Krengle, og smilte. «Du tenker. Sånn skal det være, og som en belønning skal jeg tilby deg ytterligere en god grunn til å samarbeide. Evig liv og ungdom; å kunne skape gull og sølv. Anta at disse er de virkelige evnene du får tilgjengelig når du holder Steinen. Fortell meg, gutt. Hva er Steinens kraft?»
Kanskje var det adrenalinet som fremdeles var i ham som for en gangs skyld var nyttig for hjernen hans. Det kunne ha vært kraften i å ha blitt fortalt at det fantes et svar, og at beviset ikke var en løgn. «Det kan gjøre transfigurasjoner permanent.»
Så stoppet Harry opp, idet han hørte hva hans egen munn nettopp hadde sagt.
«Korrekt,» sa professor Krengle. «Derfor vil enhver som holder De vises stein være i stand til å gjennomføre menneskelig transfigurasjon.»
Harrys anstrengte sinn fikk seg en ny omgang juling, idet han innså hvilken ny god grunn som ville bli tilbudt ham.
«Du stjal frøken Grangs levninger og transfigurerte dem til noe som ser tilforlatelig og uskyldig ut,» sa professor Krengle. «Et transfigurert mål som du er nødt til å bære rundt med deg, for å kunne vedlikeholde transfigurasjonen. Ah, jeg ser at øynene dine titter ned på den ringen på hånda di, men naturligvis ville ikke frøken Grang være den lille juvelen i ringen. Det ville være altfor åpenbart. Nei, jeg antar at du transfigurerte Grangs levninger om til selve ringen, og lot auraen av den transfigurerte juvelen maskere magien i den transfigurerte ringen.
«Ja,» sa Harry, og tvang ordet ut. Det var for en gangs skyld en løgn, og Harrys blikk hadde vært planlagt. Harry hadde forventet at noen skulle utfordre ham om stålringen, han hadde forsøkt å provosere fram den utfordringen så han kunne bevise sin uskyld en gang til, skjønt ingen hadde gjort det – kanskje Humlesnurr hadde sanset at stålet i seg selv ikke var magisk.
«Vel og bra,» sa professor Krengle. «Nå, bli med meg, hjelp meg med å få tak i Steinen, og jeg vil gjenopplive Hermine Grang for deg. Hennes død har hatt en uheldig effekt på deg, og jeg har ikke noe imot å oppheve denne effekten. Det, slik jeg forstår deg, er ditt høyeste ønske. Jeg har vært snill mot deg flere ganger, og jeg har ikke noe imot å gjøre dette for deg en gang til.» En blankøyd professor Stikling hadde nå løftet seg opp fra bakken og pekte på Harry med sin egen tryllestav. «Hjelp meg å få tak i Ssteinen ssom kan Transsfigurere, og jeg skal forssøke etter besste evne å gjenopplive jente-barne-venn til ssant og varig liv. Når det er ssagt, gutt, sså holder jeg på å misste tålmodigheten, og du kommer ikke til å like det som sskjer etterpå.» Denne siste linja ble hvest ut med en stemme som ga inntrykk av en slange som løftet hodet for å slå til.
Selv da.
Selv da, med hele verden snudd på hodet, med sjokk etter sjokk, selv da stoppet ikke Harrys hjerne å være en hjerne, eller å fullføre de mønstrene som hjernens kretser hadde blitt programmert til å fullføre.
Harry visste at dette var et altfor godt tilbud å gi noen som du allerede rettet en pistol mot.
Med mindre du desperat trengte deres hjelp til å få De vises stein ut av det magiske speilet.
Og det var ikke mer tid igjen til å planlegge, bare tanken om at, dersom professor Krengle virkelig anstrengte seg så mye for å få hans hjelp – det Harry ønsket var å forlange et løfte fra professor Krengle om at han ikke skulle drepe noen i fremtida, i bytte mot hans hjelp nå; men Harry hadde en sterk følelse av at professor Krengle ville svare ‘Ikke vær latterlig’ og det var ikke tid for normal konversasjon, Harry ble nødt til å gjette på den best mulige trygge forespørselen på forhånd –
Professor Krengles øyne smalnet, munnen begynte å åpne seg –
«Dersom jeg hjelper deg,» sa Harrys munn, «vil jeg ha ditt løfte om at du ikke planlegger å vende deg mot meg når dette er over. Jeg ønsker at du ikke skal drepe professor Slur eller noen annen på Galtvort på minst en uke. Og jeg ønsker svar, sannheten om alt som har skjedd hele denne tida, alt du vet om min natur.»
De bleke, blå øynene betraktet ham følelsesløst.
Jeg mener virkelig at vi kunne ha tenkt ut noe bedre å be ham om enn det, sa Harrys Smygard-side. Men jeg antar at det er reelt at vi ikke hadde mer tid, og at uansett hva vi trenger å gjøre senere, så vil det hjelpe med svar.
Harry lyttet ikke til den stemmen akkurat nå. Et kaldt gufs var fremdeles på vei nedover ryggraden etter å ha hørt ordene som akkurat hadde kommet ut mellom leppene hans, rettet til mannen med pistolen.
«Det er dine betingelser for å hjelpe meg med å få tak i Steinen?» sa professor Krengle.
Harry nikket, ute av stand til å forme ord.
«Godtatt,» hveste professor Krengle. «Hjelp meg, og du sskal få ssvar på dine sspørsmål, ssåfremt de handler om ting som har sskjedd, og ikke er om mine planer for fremtida. Jeg akter ikke å løfte min hånd eller min magi mot deg i fremtid, sså lenge du ikke løfter din hånd eller din magi mot meg. Sskal ikke drepe noen på sskolens område den førsste uka, hviss jeg ikke må. Nå, lov meg at du ikke vil forssøke å ssende advarssel om meg, eller flykte. Lov meg å gjøre sså godt du kan når du hjelper meg å få tak i Ssteinen. Og din jente-barne-venn sskal gjenopplivess av meg, til ssant liv og helsse; heller ikke sskal jeg eller mine ssøke å gjøre henne sskade ssenere.» Et vridd smil. «Lov, gutt, og avtalen vil bli inngått.»
«Jeg lover,» hvisket Harry.
HVA? skrek andre deler av sinnet hans.
Duh, han har fremdeles en pistol rettet mot oss, påpekte Smygard. Vi har faktisk ikke noe valg, vi bare prøver å få så mye ut av situasjonen som mulig.
Din drittsekk, sa Håsblås. Tror du at dette er det Hermine ville ha ønsket? Det er fyrst Voldemort vi snakker om, har vi en gang en fjern anelse om hvor mange mennesker han har drept, og vil drepe?
Jeg benekter at vi inngår kompromisser med fyrst Voldemort for Hermines skyld, sa Smygard. Siden det faktisk er en pistol til stede, og vi uansett ikke kan stoppe ham. I tillegg ville mamma og pappa ha ønsket at vi bare ble med og holdt oss trygge.
Professor Krengle betraktet ham stødig. «Gjenta hele løftet i ormtunge, gutt.»
«Jeg sskal hjelpe deg å få tak i Ssteinen … jeg kan ikke love at jeg vil gjøre mitt aller besste, jeg er redd for at motivassjon ikke kan være helt på topp. Jeg akter å forssøke. Sskal ikke gjøre noe jeg tror vil irritere deg, uten henssikt. Sskal ikke tilkalle hjelp hviss jeg forventer at du dreper dem eller at gissler vil dø. Beklager, lærer, men det er det besste jeg kan få til.» Harrys sinn roet seg ned, tok seg sammen, idet beslutningen var fattet. Han ville bli hos professor Krengle, følge ham for å få tak i Steinen, redde elevgislene, og … og … og Harry visste ikke mer, bortsett fra at han ville fortsette å tenke.
«Er du faktisk lei deg for det?» Professor Krengle så ut til å more seg. «Jeg antar at det får være bra nok. Så, ha to andre ting klart for deg: Jeg har planer for å sstoppe sselv rektor, hviss han dukker opp. Og også dette: Jeg vil nå og da spørre deg på ormtunge om du har forrådt meg eller ikke. Avtalen er inngått.»
Deretter plukket professor Stikling opp Harrys tryllestav, og pakket den inn i et skimrende tøystykke; så plasserte hun den på gulvet, og pekte igjen tryllestaven mot Harry. Da først senket professor Krengle pistolen sin, som så ut til å forsvinne i hånda hans, og plukket opp Harrys innpakkede stav og stakk den inn under kuttene sine.
Den sanne Usynlighetskappen ble fjernet fra den sovende skikkelsen til Lars Loran DeMons, og professor Krengle tok Kappen, så vel som Harrys pung og tidsvender.
Så kastet professor Krengle en masse-Forglemmiarum, fulgt av masse-versjonen av falskminneformelen; den som fikk offeret til å fylle inn tomrommene med det hjernen selv foreslo kunne ha hendt, på alle elevene som var til stede.
Etterpå svevet professor Stikling alle de sovende barna bort, nå med et ansiktsuttrykk som virker irritert og opptatt, som om de hadde havnet i en urtologi-ulykke.
Professor Krengle vendte seg så mot det stedet der eliksirmesteren lå forvridd, og plasserte tryllestaven mot professor Slurs panne. «Nervus mobile dokkis lignum.»
Forsvarsprofessoren tok et steg tilbake, og begynte å bevege fingrene på venstre hånd i lufta som om han styrte ei teaterdokke med tråder.
Professor Slur dyttet seg opp fra gulvet med myke bevegelser, og sto nok en gang vakt foran døra til korridoren.
«Alohomora,» sa professor Krengle, og pekte tryllestaven mot den forbudte døra. Forsvarsprofessoren så ut som om han moret seg. «Vil du ha den ære, gutt?»
Harry svelget. Nok en gang hadde han kvaler, opptil flere av dem.
Det var merkelig hvordan du var i stand til å gjøre noe mens du samtidig visste at det var feil ting å gjøre; ikke en egoistisk ting, men feil ting å gjøre dypest sett.
Men mannen bak ham holdt pistolen; nok en gang hadde den dukket opp i hånda da Harry begynte å nøle.
Harry la hånda på dørspaken, og pustet dypt flere ganger, igjen mens han samlet tankene så godt han kunne. Gjennomfør det, ikke bli skutt, ikke la gislene dø, vær der for å få hendelsene til å bli så optimale som mulig, vær der for å se etter muligheter og hold deg i stand til å gripe dem. Det var ikke et bra valg, men alle de andre valgene virket verre.
Harry dyttet den forbudte døra åpen, og gikk gjennom.