Etter ett enkelt trinn inn i Humlesnurrs forbudte kammer, skrek Harry til og hoppet tilbake og kolliderte med professor Slur, noe som sendte dem begge ned i en haug på bakken.
Professor Slur kom seg på beina igjen og fortsatte å stå foran døra. Hodet hans snudde på seg for å se på Harry. «Jeg bevokter denne døra etter ordre fra rektor,» sa professor Slur med sin vanlige sardoniske stemme. «Forsvinn øyeblikkelig, ellers trekker jeg huspoeng.»
Dette var egentlig så nifst at han burde ha grøsset, men Harrys oppmerksomhet var fullt rettet mot den gigantiske trehodete hunden som hadde stupt fremover mot ham, bare for å bli stoppet få skritt unna av lenkene som var festet til de tre halsbåndene.
«Det – det – det –» sa Harry.
«Ja,» sa professor Krengle fra et sted bak ham, «det er absolutt den vanlige beboeren i dette rommet, som er forbudt område for alle elever, spesielt førsteklassinger.»
«Det er ikke trygt selv etter trollmannsstandarder!» Inne i kammeret ga det enorme, svarte beistet fra seg en flerstemmet bjeffing, og dråper av hvitt spytt dusjet rundt fra tre munner med store tenner.
Professor Krengle sukket. «Det er fortryllet til å ikke spise elever, bare spytte dem tilbake ut døra. Nå, gutt, hvordan ville du anbefale at vi hanskes med dette farlige vesenet?»
«Øh,» stammet Harry, mens han forsøkte å tenke gjennom den fortsatte gneldringen til kammerets vokter. «Æææhhh, hvis denne er som Kerberos fra gompemyten om Orfeus og Eurydike, så må vi synge for å få den til å sove slik at vi kan pass–»
«Avada Kadavra.»
Det trehodete beistet falt sammen.
Harry så tilbake mot professor Krengle, som ga ham et blikk som så ekstremt skuffet ut, som for å spørre hvorvidt Harry hadde deltatt i en eneste time av undervisningen hans noensinne.
«Jeg antok på en måte,» sa Harry, mens han fremdeles prøvde å få pusten under kontroll, «at å gjennomgå denne utfordringen på noen annen måte enn den som brukes av førsteklassinger, kanskje kunne utløse en alarm.»
«Det er en løgn, gutt; du simpelthen husket ikke det du har lært når du ble stilt overfor situasjonen på ekte. Når det gjelder alarmer, så har jeg brukt måneder på å tukle med all alarmmagi og all beskyttelse i disse kamrene.»
«Så hva i alle dager var grunnen til at jeg skulle gå inn først?»
Professor Krengle bare smilte. Det så betraktelig ondere ut enn normalt.
«Blås i det,» sa Harry, og gikk sakte innover i kammeret, fremdeles med skjelvende lemmer.
Kammeret var bygd i stein, opplyst av et blekt blått lys som skinte fra buede innsenkninger som var skåret ut i veggene; det liknet på lyset fra en grå himmel som kom inn gjennom vinduene, skjønt det var ingen vinduer. I den borteste enden av kammeret var det en fall-lem i tre på gulvet, der en enkelt ring var festet. Midt i kammeret lå en gigantisk død hund med tre livløse hoder.
Harry snudde seg opp mot en av de buede innsenkningene og tittet inn i den. Der var det ingenting, bortsett fra den blå gløden som ikke så ut til å ha noen kilde, så han gikk bort og undersøkte den neste, mens han studerte veggen grundig idet han passerte.
«Hva,» sa professor Krengle, «driver du på med?»
«Jeg undersøker rommet,» sa Harry. «Det kan være at det finnes noen spor, et hint, en inskripsjon, eller en nøkkel vi trenger senere, eller noe –»
«Er du seriøs, eller forsøker du med vilje å forsinke oss? Svar på ormtunge.»
Harry så seg tilbake. «Var sseriøss,» hveste Harry. «Ville ha gjort det ssamme om jeg kom hit alene.»
Professor Krengle masserte pannen sin lett. «Jeg vedgår,» sa han, «at din fremgangsmåte ville være fremragende hvis du skulle, for eksempel, utforske gravkammeret til Amon-Set, så jeg vil ikke helt kalle deg en idiot, men allikevel. Den falske gåten, den ytre formen til denne utfordringen, er en lek ment for førsteklassinger. Vi skal rett og slett gjennom fall-lemmen.»
Under fall-lemmen var det en gigantisk plante, noe lik en enorm prikkbladplante med store blader som vokste ut fra den sentrale stilken lik en spiraltrapp, men mørkere i fargen enn en normal prikkbladplante, med slyngtråder lik fangarmer som kom ut fra den sentrale stilken og hang nedover. Ned mot grunnen spredte planta seg utover med større blader og slyngtråder, som for å love at den ville dempe landingen dersom noen skulle falle. Under der var et nytt steinkammer som liknet det første, med de samme innsenkningene som minnet om falske buede vinduer, og som avga det samme gråblå lyset.
«Den åpenbare metoden er å fly ned på sopelimen som er i pungen min, eller å kaste ned noe tungt for å se om de slyngtrådene er feller,» sa Harry, og tittet nedover. «Men jeg gjetter på at du kommer til å si at vi rett og slett skal gå nedover bladverket.» De så definitivt ut som om de var ment å være en spiraltrapp.
«Etter deg,» sa professor Krengle.
Harry plasserte forsiktig en fot på et blad og fant ut at det absolutt kunne bære vekten av ham. Så kastet Harry et siste blikk rundt seg i rommet før han forlot det, for å sjekke om det var noe det var verdt å merke seg.
Den enorme døde hunden påkalte såpass mye oppmerksomhet at det var vanskelig å fokusere på noe som helst annet.
«Professor Krengle,» sa Harry, og utelot frasen din fremgangsmåte når det gjelder hindringer har visse ulemper, «hva hvis noen tar en titt inn døra og ser at Kerberos er død?»
«I så tilfelle har de sannsynligvis allerede lagt merke til at noe er galt med professor Slur,» sa professor Krengle. «Men hvis du insisterer …» Forsvarsprofessoren gikk bort til det trehodete liket og plasserte tryllestaven mot det. Han begynte å fremsi en besvergelse som hørtes latinsk ut, og som ble fulgt av en følelse av økende bekymring; Gutten-som-overlevde merket kraften til Mørkets herre, som han alltid hadde gjort.
Det siste ordet som ble sagt var «Inferius» og ble etterfulgt av en avsluttende strøm av STOPP, IKKE.
Og den trehodete hunden reiste seg opp, med seks matte og blanke øyne, og snudde seg nok en gang for å bevokte døra.
Harry stirret på den enorme inferien med en forferdelig synkende følelse i magen, den tredje verste følelsen han noensinne hadde hatt i hele sitt liv.
Der og da visste han at han hadde sett og følt denne prosedyren en gang tidligere, bare uten den uttalte latinen.
Kentauren som hadde konfrontert ham i Den forbudte skogen var død. Forsvarsprofessoren hadde truffet den med en virkelig Avada Kadavra, ikke en falsk.
Et eller annet sted i bakhodet hadde Harry sett for seg at hvis han bare kunne få tilbake Hermine, så kunne han gå tilbake til prinsippet om at ingen skulle trenge å dø; Batmans etikk. Folk flest levde hele sine liv uten at noen ble drept i hva det nå var for eventyr de deltok i.
Og slik skulle det ikke bli.
Han hadde ikke en gang lagt merke til den dagen han mistet sin siste sjanse til å vinne. Selv om Hermine ble gjenopplivet nå, så ville ikke Harry ha klart å komme gjennom hele denne suppa uten at noen ble drept.
Han hadde ikke en gang fått vite kentaurens navn.
Harry sa ikke noe høyt. Forsvarsprofessoren ville enten bekrefte anklagen på ormtunge eller juge med vanlig språk; og uansett ville forsvarsprofessoren deretter ha mer grunn til å være mistenksom mot Harrys neste handlinger. Men Harry visste – skjønt han visste ikke hvordan han skulle stoppe professor Krengle, skjønt han ikke ville våge å forråde ham bevisst, kanskje ikke engang ta en slik avgjørelse, før tida nesten var inne til å vinne – han visste at det aldri kunne bli en fredelig løsning mellom ham og fyrst Voldemort, for så lenge begge to levde, kunne ingen av dem leve.
Og det var som om denne avgjørelsen, denne vissheten om motstand, påkalte en styrke fra det Harry hadde sett på som sin mørke side. Harry hadde stoppet å bevisst påkalle sin mørke side etter den dagen da han hadde drept trollet. Men hans mørke side hadde aldri vært noe som var adskilt fra ham. Det hadde vært noe han husket fra Tom Venster. Harry visste ikke hvordan dette hadde skjedd, men hvis han skulle ta en formodning og jobbe videre med den, så ville alle gjenklanger av kognitive ferdigheter som fantes i hans mørke side være der slik at han kunne bruke dem. Ikke som en separat modus, slik Harry hadde sett for seg tidligere, men bare som nevrale mønstre med en sterk tendens til å koble seg sammen slik de en gang hadde utgjort en sammensatt helhet.
Uheldigvis endret ikke dette på det faktum at professor Krengle hadde de samme ferdighetene, med langt mer erfaring i å bruke dem; og også hadde pistolen.
Harry snudde seg, og satte foten på den gigantiske planta, og begynte å gå nedover spiraltrappa som de kjempestore bladene utgjorde. Harry hadde brukt altfor mye tid på denne hendelsen, men han hadde gjenvunnet fatningen til en viss grad, til tross for sorgen som fremdeles tynget ham ned som seigtflytende væske. Det var ingen kald stålbjelke i ryggraden hans, men det var uansett noe rett og solid. Han aktet å gjennomføre dette spillet, å få Hermine tilbake i levende live, og så, på en eller annen måte, stoppe professor Krengle. Eller stoppe professor Krengle og så ta Steinen selv. Det måtte være noe, noen mulighet, noen anledning som ville by seg, en måte å stoppe fyrst Voldemort på og få Hermine tilbake …
Harry fortsatte å gå nedover.
Bak ham fortsatte den trehodete hunden å vente, og voktet porten.