De spiral-plasserte bladene til den gigantiske prikkbladplanta føltes som myk skogbunn under føttene til Harry; ikke like fast som betong, men i stand til å bære vekta hans. Harry holdt vaktsomt øye med slyngtrådene, men de forble passive.
Da Harry kom til bunnen av den vegetabilske spiraltrappa, kastet plutselig noen slyngtråder seg ut og grep tak i Harrys armer og bein.
Etter en kort kamp tillot Harry seg selv å slappe helt av.
«Interessant,» sa professor Krengle som fløt ned fra oven, uten å røre noen av plantas blader eller slyngtråder. «Jeg noterer meg at du ikke later til å ha noen problemer med å tape for ei plante.»
Harry tittet nøyere på forsvarsprofessoren, nå som han kunne se på ham uten panikkens briller. Professor Krengle var opprett og i bevegelse, han fløy tilsynelatende uten problemer; følelsen av dommedag rundt ham var sterk. Men øynene hans var fremdeles innsunkne; armene fremdeles tynne og skjøre. Sykdommen hadde ikke vært en bløff, og den åpenbare hypotesen var at forsvarsprofessoren nylig hadde spist en ny enhjørning for å midlertidig få tilbake noe styrke.
Og forsvarsprofessoren snakket også i rollen som professor Krengle, ikke som fyrst Voldemort, hvilket kanskje ikke var et dårlig tegn fra Harrys perspektiv. Harry visste ikke hvorfor – med mindre det var at forsvarsprofessoren fremdeles trengte ham for noe – men det virket definitivt å være i Harrys egen interesse å fortsette å spille sin egen rolle som villig medhjelper.
«Du lot meg spesifikt gå inn i denne fella, professor,» svarte Harry, akkurat slik han hadde snakket til professor Krengle. Roller, masker, minn ham på hvordan det var mellom oss … «Om jeg hadde vært alene, hadde jeg brukt sopelimen min.»
«Kanskje. Hvordan ville en vanlig førsteklassing løst denne utfordringen? Hvis de hadde tryllestaven sin, da.» Planta hadde nå sendt ut noen slyngtråder i retning professor Kringle, men professor Kringle svevde akkurat utenfor rekkevidde.
Harry husket nå at professor Stikling hadde snakket om en djevelsnare, som læreboka i urtologi sa foretrakk kjølige, mørke steder slik som huler – skjønt hvordan det kunne være tilfelle for en plante med blader kunne man bare gjette på. «Om jeg skulle gjette, ville jeg sagt at dette er en djevelsnare, og det kan være at den trekker seg unna fra lys og varme. Så kanskje en førsteklassing kunne brukt Lumos? I dag ville jeg brukt Inflammare, men jeg lærte ikke den formelen før i mai.»
En vridning i forsvarsprofessorens tryllestav, og et mønster av flytende dråper skjøt ut fra den og traff planta nær der slyngtrådene var festet; de traff med et stille plask og så en stille hvesing. Alle slyngtrådene som berørte Harry trakk seg febrilsk tilbake og begynte å slå mot sårene som begynte å vokse fram på plantehuden, som om den forsøkte å fjerne årsaken til smerte; noe ved planta ga inntrykk av at den skrek uten en lyd.
Professor Krengle gjorde seg ferdig med å sveve ned til bakken. «Nå er den redd for lys, varme, syre og meg.»
Harry gikk ned fra de nederste bladene og ned på bakken, etter en rask, men grundig sjekk av kuttene sine, og så gulvet, for å forsikre seg om at ikke noe av syra hadde sprutet noe sted. Harry begynte å mistenke at professor Krengle forsøkte å få fram et eller annet poeng, men Harry ante ikke hva det poenget kunne være. «Jeg trodde vi var på et oppdrag, professor. Jeg kan ikke stoppe deg, men er det smart å bruke såpass mye tid på å tulle med meg?»
«Åh, vi har da tid til det,» sa professor Krengle, med en viss morskap i stemmen. «Det ville bli masse rabalder hvis vi ble oppdaget her, bevoktet av en inferius. Du oppførte deg ikke som om du hadde lagt merke til noe slikt rabalder under rumpeldunkkampen, før du ankom i denne tida og snakket til Slur på den måten du gjorde.»
Harry grøsset idet han forsto hva dette innebar. Hva nå enn han gjorde for å overvinne professor Kringle kunne ikke forstyrre skolehverdagen, eller i det minste ikke rumpeldunkkampen, fordi det hadde ikke forstyrret rumpeldunkkampen. Selv om det kunne kalles inn nok styrker til å overvinne fyrst Voldemort, ville det antakelig ikke være lett å gjøre det uten at professor McSnurp eller professor Pirrevimp eller noen av de andre som var til stede på kampen la merke til det …
Å slåss mot en smart fiende var vanskelig.
Og allikevel … allikevel syntes det for Harry som at hvis han var i professor Krengles sted, så ville han ikke tatt seg tid til småprat og lek med mentale utfordringer. Professor Krengle tjente et eller annet ved å bruke tid her. Men hva? Var det en eller annen annen prosess som måtte fullføres?
«Forresten, har du forrådt meg ennå?» sa professor Krengle.
«Har ikke forrådt deg ennå,» hveste Harry.
Forsvarsprofessoren gjorde en pekende bevegelse med pistolen han nå holdt i sin venstre hånd, og Harry gikk bort til den store tredøra i enden av rommet, og åpnet den.
Det neste rommet var mindre i diameter, med større takhøyde. Lyset som skinte ut av de buede alkovene var hvitt istedenfor blått.
Rundt dem summet hundrevis av bevingete nøkler, som flakset lystig gjennom lufta. Etter å ha studert dem noen sekunder, ble det klart at kun én av nøklene hadde den gylne fargen til en snopp – skjønt den beveget seg saktere enn snoppen i rumpeldunk.
I den andre enden av rommet var det en dør som viste fram et stort nøkkelhull.
Mot veggen til venstre sto det oppstilt en sopelime, skolens arbeidshest Feifort 7.
«Professor,» sa Harry, og stirret opp mot skyene og flokkene av summende nøkler, «du sa du ville besvare mine spørsmål. Hva nøyaktig handler alt dette om? Hvis du tror at du har sikret en dør slik at den ikke vil åpne seg uten en nøkkel, så legger du nøkkelen på et sikkert sted, og gir bare en kopi til mennesker som er autorisert til å gå inn. Du gir ikke nøklene vinger og lar en sopelime stå langs veggen. Så hva i Heksingatings mørkeste avkroker er det vi gjør her, og hva er det som skjer? Det er enkelt å gjette på at det magiske speilet er den eneste virkelige faktoren som beskytter Steinen, men hvorfor alt dette andre – og hvorfor oppmuntre førsteklassinger til å komme hit?»
«Jeg er sannelig ikke sikker,» sa forsvarsprofessoren. Han hadde kommet inn i rommet og funnet en plass godt til høyre for Harry, for å vedlikeholde avstanden mellom dem. «Men jeg skal svare, slik jeg lovet. Humlesnurrs metode er å gjøre et dusin ting som tilsynelatende er gal manns verk, og så er det bare åtte av dem, eller kanskje ni, som skjuler en indre mening. Det jeg kan gjette er at Humlesnurr ønsker å få det ut til å se ut som om jeg skal inviteres til å sende en elev ned som min stedfortreder. Spesifikt slik at fyrst Voldemort, slik Humlesnurr oppfatter ham, er mindre fristet til å se på seg selv som smart for å ha funnet ut dette. Se for deg at Humlesnurr først vurderer hvordan han kan bevokte Steinen. Se for deg at Humlesnurr tenker igjennom muligheten for å la virkelig farlige ting bevokte Speilet. Forestill deg at han ser for seg noen unge elever som braser gjennom disse farene fordi jeg har fått dem til å gjøre det. Jeg tror at det er dette Humlesnurr forsøker å unngå, ved å få det til å se ut som at den strategien er den som foreslås, og ikke er spesielt smart. Med mindre, naturligvis, jeg har misforstått hva Humlesnurr tenker at fyrst Voldemort vil tenke.» Professor Krengle flirte, og det virket like naturlig på ham som noe flir han hadde vist Harry tidligere. «Plotting er ikke noe som faller naturlig for Humlesnurr, men han forsøker fordi han må. Til den oppgaven bringer Humlesnurr intelligens, dedikasjon, evnen til å lære fra sine feil, og en fullstendig mangel på medfødt talent. Han er fabelaktig vanskelig å forutsi av den grunnen alene.»
Harry snudde seg bort, og så på døra på den andre siden av rommet. Det var ikke en lek for ham, professor. «Det jeg gjetter er at den planlagte løsningen for førsteklassinger er å ignorere sopelimen og bruke Vingardium Leviosa for å fange nøkkelen, siden dette ikke er en rumpeldunkkamp og det ikke er noen regler som forbyr det. Så, hva slags form for absurd overmektig formel har du tenkt å kaste løs på denne?»
Det ble en kort pause i stillhet, utenom lyden av de summende nøklene.
Harry tok flere steg vekk fra professor Krengle. «Jeg burde antakelig ikke ha sagt det, burde jeg vel.»
«Åh, joda,» sa professor Krengle. «Jeg synes at det er en helt fornuftig ting å si til den mest kraftfulle mørke trollmannen i verden når han står ikke et dusin skritt fra deg.»
Professor Krengle puttet tryllestaven tilbake i ermet på den andre hånda, den hånda som av og til holdt pistolen.
Så grep forsvarsprofessoren inn i munnen sin og tok ut det som så ut til å være en tann. Han kastet tanna høyt opp i lufta, og når den kom ned igjen, hadde den forvandlet seg til en tryllestav som forårsaket en merkelig form for gjenkjennelse i Harrys sinn, som om en del av ham gjenkjente den tryllestaven som å være … en del av ham …
Tretten og en halv tommer, barlind, med en kjerne av føniksfjær. Harry hadde memorert den informasjonen når stavmakeren Olli-noe hadde nevnt det, fordi det virket som noe som kunne være Plott-Relevant. Hendelsen, og tenkingen som fulgte den, føltes som om det var en livsstid siden.
Forsvarsprofessoren løftet den tryllestaven, og tegnet opp i lufta en flammende rune som ga inntrykk av å bestå kun av sagtakkede kanter og ondskap; Harry tok instinktivt enda et skritt bakover. Så snakket professor Krengle. «Tjærus flammabile luftis.»
Den flammende runen begynte å øse ut ild som var … forvridd, som om de sagtakkede kantene til runen var blitt til selve ildens natur. Ildtungene flammet i karmosinrødt, dypere rødt enn blod, glødet like skjærende intenst som fra buesveising. Den klarheten i denne skyggen virket feil i seg selv, som at ingenting med så dyp rødfarge skulle kunne gi fra seg så mye lys; og den skjærende rødfargen var gjennomskåret med svarte årer som lot til å trekke lys ut av ilden. Inne i denne svartnende flammen, i et relieff i spillet mellom karmosinrødt og mørke, vred dyreaktige former seg vilt fra et rovdyr til et annet, kobra til hyene til skorpion.
«Tjærus flammabile luftis.» Da professor Krengle hadde gjentatt formelen seks ganger, hadde like mye svart-rød ild strømmet ut som volumet til en liten busk.
Den forbannede ilden endret seg saktere idet professor Krengle fokuserte blikket på den, og ilden fant en enkelt form, skikkelsen til en svartnet blod-brennende føniks.
Og noe fortalte Harry med en forferdelig visshet at hvis denne svarte, flammende føniksen skulle møte Vulkan, ville den sanne føniksen dø og aldri bli gjenfødt.
Professor Krengle gjorde en enkelt bevegelse med tryllestaven sin, og den svartnende ilden føyk flammende gjennom rommet. Den møtte døra med sitt nøkkelhull, og med et enkelt sveip av karmosinrødflammende vinger var det meste av døra og deler av buegangen konsumert. Så sveipet den flekkete purpurilden videre.
Harry trengte bare å kaste et blikk gjennom hullet for å observere digre statuer som begynte å løfte sverd og klubber, før den svartnende ilden var blant dem, og de begynte å sprekke opp og brenne.
Da alt var over, feide den svartflammende føniksen tilbake inn gjennom hullet, og svevde over professor Krengles venstre skulder; de sol-intense purpurklørne holdt seg noen centimeter fra kuttene hans.
«Gå videre,» sa professor Krengle. «Det er trygt nå.»
Harry gikk videre, og måtte påkalle sin mørke sides kognitive mønstre for å klare å vedlikeholde tilstrekkelig sinnsro for å klare det. Harry trådte over de glødende restene som var igjen av døra, og kastet et blikk på et stort sjakkbrett fullt av ødelagte sjakkbrikker. De vekslende flisene i svart og hvit marmor på gulvet startet fem meter bortenfor den ødelagte inngangen, og strakk seg fra vegg til vegg, men stoppet fem meter hitenfor neste dør på andre siden av rommet. Taket var betydelig høyere enn det noen av statuene burde ha vært i stand til å nå opp til.
«Jeg ville gjette,» sa Harry, og hans mørke sides kognitive mønstre holdt stemmen hans rolig, «at den løsningen som er ment er å fly over statuene med sopelimen fra forrige rom, siden den ikke egentlig trengtes for å få tak i nøkkelen?»
Bak ham lo professor Krengle, og det var fyrst Voldemorts latter. «Fortsett,» sa en stemme som var kaldere og høyere. «Gå til det neste rommet. Jeg ønsker å se hva du får ut av det du finner der.»
Satt i scene av Humlesnurr for førsteklassinger, minnet Harry seg selv på, det VIL være trygt, og han gikk over det ødelagte sjakkbrettet, la hånda på dørhåndtaket, og dyttet den innover.
Et halvt sekund senere slamret Harry igjen døra og hoppet bakover.
Det tok Harry flere sekunder å få kontroll over pusten sin, og få tilbake selvkontrollen. Bakenfor døra kom det fortsatt høy bæljing, og høy dunking som fra en steinklubbe som dundret i gulvet.
«Jeg antar,» sa Harry med en stemme som også hadde blitt kaldere, «at siden Humlesnurr knappest ville ha plassert et ekte fjelltroll der, så er neste utfordring en illusjon av mine verste minner. Som en desperant, med minnet overført og fremvist til den ytre verden. Svært fornøyelig, professor.»
Professor Krengle gikk selv nærmere døra, og Harry trådte godt til side. Foruten det at følelsen av dommedag nå var sterk rundt professoren, fortalte Harrys mørke side eller bare rent instinkt ham at det var å anbefale å ikke komme i nærheten av den svart-purpurfargede ilden som svevde over professor Krengle skulder.
Professor Krengle åpnet døra, og tittet inn. «Hm,» sa professor Krengle. «Bare trollet, sier du. Akk ja. Jeg hadde håpet å lære noe om deg som var mer interessant enn som så. Det som er innenfor er en kokorhekkus, også kjent som en hambuse.»
«En hambuse? Hva gjør en – nei, jeg antar at jeg skjønner hva den gjør.»
«En hambuse,» sa professor Krengle, og stemmen var igjen den til en lærer ved Galtvort som underviste, «tiltrekkes av mørke steder som sjelden åpnes, slik som et halvveis glemt skap på loftet. Den søker ensomhet, og den vil manifestere seg i den formen som den tror vil skremme deg mest.»
«Skremme meg vekk?» sa Harry. «Jeg drepte trollet.»
«Du hoppet rett ut av rommet igjen uten å tenke deg om. En hambuse søker etter den instinktive redselen, ikke den begrunnede trusselen. Hvis ikke, ville den ha valgt noe mer troverdig. Uansett, standard motformel for en hambuse er, naturligvis, satanstunger.» Professor Krengle gestikulerte, og den svartnende ilden løftet seg fra skulderen hans og rant gjennom døråpningen.
Fra rommet bortenfor hørtes et enkelt klynk, og så ingenting.
De gikk videre inn i rommet som tidligere hadde tilhørt hambusen, og professor Krengle gikk først denne gangen. Med liksom-trollet borte var rommet bare nok et stort kammer opplyst av stråler av kaldt, blått lys.
Professor Krengles blikk virket fjernt, tankefullt. Han krysset rommet uten å vente på Harry, og åpnet døra på den andre siden av rommet på egen hånd.
Harry fulgte etter, og sørget for å holde rikelig med avstand.
Det neste kammeret inneholdt en heksekjele, ei hylle med ingredienser på flasker med forskjellige former, arbeidsbord for kutting, rørepinner, og det andre utstyret som fulgte med produksjon av eliksirer. Lyset som kom fra de buede alkovene var hvitt istedenfor blått, antakelig fordi fargesynet var viktig når man brygget eliksirer. Professor Krengle sto allerede ved siden av arbeidsbordet og undersøkte et langt pergament som han hadde plukket opp. Døra inn til neste rom var bevoktet av en gardin av purpurfarget ild som ville ha sett langt mer truende ut, hvis den ikke hadde virket blek og svak i sammenlikning med den svartnende flammen som svevde over professor Krengles skulder.
Harrys forsett om å la være å mistro hadde allerede tatt ferie på dette tidspunktet, så han sa ikke noe om hvordan et sikkerhetssystem i den virkelige verden hadde et mål om å skille mellom autorisert og ikke-autorisert personell, hvilket krevde å sette opp prøver som viste forskjell mellom folk som var eller ikke var ment å være der. En god sikkerhetsutfordring, for eksempel, ville være å sjekke hvorvidt personen som ville inn kjente til en bestemt låsekode som bare autoriserte mennesker var blitt fortalt, og en dårlig sikkerhetsutfordring ville være å teste hvorvidt denne personen kunne brygge en eliksir etter den nedskrevne oppskriften som så hjelpsomt var vedlagt.
Professor Krengle slengte pergamentet mot Harry, og det dalte ned på gulvet mellom dem. «Hva får du ut av dette?» sa professor Krengle, som deretter tok noen skritt tilbake igjen slik at Harry kunne komme fram og plukke opp pergamentet.
«Niks,» sa Harry etter å ha skumlest pergamentet. «Det å teste hvorvidt personen som vil ha adgang klarer å løse en latterlig simpel logisk gåte om rekkefølgen av ingredienser er fremdeles ikke en utfordring som skiller mellom autorisert og ikke-autorisert personell. Det spiller ingen rolle om du bruker en mer interessant logisk gåte om tre figurer eller en kø med mennesker som har fargede hatter; man har rett og slett ikke oppfattet poenget.»
«Se på baksiden,» sa professor Krengle.
Harry snudde det to fot lange pergamentet.
På den andre siden, skrevet med knøttsmå bokstaver, var den lengste lista med brygge-instruksjoner som Harry noen gang hadde sett. «Hva i all verden –»
«Det er en stråleglanseliksir, som kan slukke purpurilden,» sa professor Krengle. «Den lages ved å tilføre de samme ingrediensene, igjen og igjen, på marginalt forskjellige måter. Se for deg en eller annen ivrig gruppe førsteklassinger, som kommer seg greit gjennom de andre kamrene, og tror at de straks vil komme fram til det magiske speilet, og så møter de på denne oppgaven. Dette rommet viser definitivt håndverket til eliksirmesteren.»
Harry tittet merkbart bort på den svartrøde ildskikkelsen på professor Krengles skulder. «Ild kan ikke slå ild?»
«Jo da,» sa professor Krengle. «Men jeg er ikke trygg på at den burde det. Sett at dette rommet har feller?»
Harry ønsket ikke å bli stående i evigheter for å brygge denne eliksiren bare for moro skyld, eller av hvilken annen grunn professor Krengle enn hadde for å bruke så lang tid på å komme seg gjennom disse kamrene. Oppskriften hadde trettifem forskjellige steder der blåklokker skulle has i, fjorten ganger ‘ha oppi en tust av lyst hår’ … «Kanskje eliksiren gir fra seg en dødelig gass som er fatal for voksne trollmenn, men ikke barn. Eller et annet av hundre andre dødelige påfunn, hvis vi plutselig tar dette seriøst. Tar vi dette seriøst?»
«Dette rommet er skapt av Severus Slurs kløkt,» sa professor Krengle, og så tankefull ut igjen. «Slur er ikke en tilskuer i dette spillet, ikke helt. Han mangler Humlesnurrs intelligens, men innehar den intensjonen om å drepe som Humlesnurr aldri har hatt.»
«Vel, uansett hva som foregår her, så holder det ikke faktisk barn ute,» bemerket Harry. «Massevis av førsteklassinger har kommet seg igjennom. Og hvis du kan finne en måte å holde borte alle utenom barn, så vil det, fra Humlesnurrs perspektiv, tvinge fyrst Voldemort til å besette et barn for å komme inn. Jeg ser ikke poenget, når man tenker på hensikten med det hele.»
«Nemlig,» sa professor Krengle, og gned seg på neserota. «Men, skjønner du, gutt, dette rommet mangler de utløsningsmekanismene og fellene som de andre rommene har. Det er ingen subtile beskyttelser som må overvinnes. Det er som om jeg inviteres til å ignorere hele eliksiren og rett og slett gå inn – men Slur vet at fyrst Voldemort vil oppfatte dette. Hvis det faktisk fantes en felle som ville utløses for alle som ikke brygget eliksiren, så ville det være klokere å bygge inn beskyttelser, slik at ingen kunne se at dette rommet var forskjellig fra de andre.»
Harry lyttet, og rynket pannen i konsentrasjonen. «Så … den eneste hensikten med å ikke legge inn varselformler er å få deg til å ikke gå som en bulldoser gjennom dette rommet.»
«Jeg forventer at Slur forventer at jeg skal tenke meg fram til dette, ja,» sa forsvarsprofessoren. «Og bortenfor det punktet kan jeg ikke forutsi hvilket nivå han tenker jeg vil spille på. Jeg er tålmodig, og jeg har gitt meg selv rikelig med tid til å gjennomføre denne oppgaven. Men Slur kjenner ikke meg, han kjenner bare fyrst Voldemort. Han har av og til sett fyrst Voldemort skrike i frustrasjon, og handle på impulser som kan virke mot sin hensikt. Forsøk å vurdere denne saken fra Slurs perspektiv: dette er eliksirmesteren ved Galtvort som sier til fyrst Voldemort at han skal være tålmodig og følge instruksjonene hvis han vil komme seg inn, som om fyrst Voldemort var en tilfeldig skolegutt. Jeg ville finne det enkelt å følge denne oppfordringen, smilende, og ta hevn senere. Men Slur vet ikke at fyrst Voldemort synes det er lett å tenke på denne måten.» Professor Krengle tittet på Harry. «Gutt, du så meg flyte i lufta ved siden av djevelsnaren, ikke sant?»
Harry nikket. Så la han merke til at han var forvirret. «Læreboka mi i formler sier at det er umulig for trollmenn å levitere seg selv.»
«Ja,» sa professor Krengle, «det er det som sies i din lærebok for formler. Ingen trollmann kan levitere seg selv, eller noe objekt som støtter deres egen vekt; det er som å forsøke å løfte seg selv opp etter føttene. Allikevel kan fyrst Voldemort, og han alene, fly – hvordan? Svar så raskt du kan.»
Hvis spørsmålet kunne besvares av en førsteklassing – «Du fikk noen andre til å kaste sopelime-fortryllelsen på undertøyet ditt, og så forglemmet du dem etterpå.»
«Ikke helt,» sa professor Krengle. «Sopelime-fortryllelsene forutsetter en lang, smal form, som må være solid. Klesplagg duger ikke.»
Harrys øyenbryn rynket seg. «Hvor lang må denne formen være? Kan du feste en form for sopelimestaver til et rammeverk av tøy, og så fly ved hjelp av det?»
«Ganske riktig testet jeg først å feste fortryllede staver til armer og bein, men det var bare for å lære meg selv en ny måte å fly på.» Professor Krengle trakk opp kutteermet, og viste fram den nakne armen under. «Som du kan se, har jeg ikke noe oppi ermet akkurat nå.»
Harry tok innover seg denne ytterligere begrensningen. «Du fikk noen til å kaste sopelime-fortryllelser på deler av skjelettet ditt?»
Professor Krengle sukket. «Og det var en av fyrst Voldemorts mest fryktede bedrifter, har det blitt meg fortalt. Etter alle disse årene, og en viss porsjon motvillig psykomantikk, kan jeg fremdeles ikke helt forstå hva som er galt med vanlige mennesker … Men du er ikke en av dem. Det er på tide at du begynner å bidra til denne ekspedisjonen. Du har nyligere kjennskap til Severus Slur enn det jeg har. Gi meg din egen analyse av dette rommet.»
Harry nølte, og forsøkte å se tankefull ut.
«Jeg vil nevne,» sa professor Krengle, idet føniksen av svartnet ild på skulderen hans ga inntrykk av å stikke fram hodet og glane på Harry, «at hvis du med vilje forårsaker at jeg feiler, så vil jeg kalle det å bli forrådt. Jeg minner deg på at Steinen er nøkkelen til å gjenopplive frøken Grang, og at jeg holder livet til hundrevis av elever som gissel.»
«Det husker jeg,» sa Harry, og i kjølvannet av dette kom Harrys praktfullt oppfinnsomme hjerne opp med en ide.
Harry var ikke sikker på om han skulle si den høyt.
Stillheten varte og rakk.
«Har du kommet fram til noe ennå?» sa professor Krengle. «Svar på ormtunge.»
Nei, dette kom ikke til å bli lett, ikke mot en smart motstander som kunne tvinge deg til å fortelle den helt bokstavelige sannheten når som helst. «Severus, i det minste Severus slik han er i dag, respekterer din intelligens en hel del,» sa Harry istedenfor. «Jeg tror … jeg tror han kan forvente at Voldemort vil tro at Severus ikke vil tro på at Voldemort vil kunne passere denne tålmodighetstesten, men Severus ville forvente at Voldemort kunne passere den.»
Professor Krengle nikket. «Det er en plausibel teori. Tror du på det selv? Svar på ormtunge.»
«Ja,» hvislet Harry. Det var antakelig ikke trygt å holde tilbake informasjon, ikke en gang tanker og ideer … «Derfor er poenget med dette rommet å sinke fyrst Voldemort en time. Og hvis jeg skulle ønske å drepe deg, og trodde det Humlesnurr tror, så ville den åpenbare tingen å forsøke være en desperants kyss. Jeg mener, de tror du er en sjel som har forlatt kroppen sin – er du det, forresten?»
Professor Krengle var stille. «Humlesnurr ville ikke tenkt ut den metoden,» sa forsvarsprofessoren etter en stund. «Men kanskje Severus.» Professor Krengle begynte å dunke seg ettertenksomt på kinnet med en finger, fjern i blikket. «Du har makt over desperanter, gutt, kan du si meg om det er noen i nærheten?»
Harry lukket øynene. Hvis det var tomheter i verden, kunne han ikke føle dem. «Ingen som jeg kan oppfatte.»
«Svar på ormtunge.»
«Føler ingen livss-sspisere.»
«Men du var ærlig med meg når du foreslo muligheten? Du hadde ingen snedig baktanke?»
«Var ærlig. Ingen banktanke.»
«Kanskje det finnes en eller annen måte der en desperant kan skjules, og ha ordre om å hoppe ut og spise en sjel som besetter en kropp dersom det kommer en slik …» Professor Krengle dunket seg fremdeles på kinnet. «Det er ikke umulig at jeg kan kvalifisere som en slik. Eller den kan ha fått beskjed om å spise hvem som helst som går igjennom dette rommet for raskt; eller alle som ikke er barn. Når du husker på at jeg både holder Hermines skjebne og har hundrevis av andre elver som gisler mot deg; vil du bruke din makt over desperanter til å beskytte meg, hvis en desperant plutselig dukker opp? Svar på ormtunge.»
«Vet ikke,» hveste Harry.
«Livss-sspisere kan ikke ødelegge meg, tror jeg,» hveste professor Krengle. «Og jeg vil rett og sslett forlate denne kroppen hviss de kommer for nærme. Sskal komme rasskt tilbake denne gangen, og da sskal ingen sttoppe meg. Vil torturere foreldrene dine i åreviss, som sstraff for at du hindrer meg. Hundreviss av elever vil dø, inkludert dem du kaller venner. Nå sspør jeg igjen. Vil du bruke din makt over livss-sspisere til å besskytte meg, hvis livss-sspisere kommer?»
«Ja,» hvisket Harry. Tristheten og redselen som Harry hadde undertrykt blusset opp igjen, og hans mørke side hadde ikke lagret noen mønstre for å behandle disse følelsene. Hvorfor, professor Krengle, hvorfor oppfører du deg på denne måten …
Professor Krengle smilte. «Det minner meg på noe. Har du forrådt meg ennå?»
«Har ikke forrådt deg ennå.»
Professor Krengle gikk bort til eliksirutstyret, og begynte å hakke opp en rot med en hånd; kniven beveget seg nesten usynlig fort og uten noen synlig anstrengelse. Fiendfyre-føniksen drev over til motsatt hjørne i rommet og ventet der. «Når usikkerheten i alle disse momentene er vurdert, så virker det mest tilrådelig å bruke samme mengde tid på å komme seg gjennom dette rommet som en førsteklassing ville ha brukt,» sa forsvarsprofessoren. «Vi kan like gjerne snakke mens vi venter. Du hadde spørsmål, gutt? Jeg sa at jeg ville besvare dem, så spør.»