Forsvarsprofessoren hadde satt opp en heksekjele, og svevet den på riktig plass med et vift av tryllestaven; et vift til tente flammer under den. En kort sirkelbevegelse med fors­vars­professorens finger hadde satt en skje med langt håndtak i bevegelse, og den hadde fortsatt med å røre rundt i heksekjelen uten å bli holdt. Nå målte forsvarsprofessoren opp en haug blomster fra en stor krukke, noe Harry antok var blåklokker; de in­digo­far­gede kronbladene virket selvlysende i det hvite lyset fra veggene, og buet seg innover på en måte som ga inntrykk av et ønske om privatliv. Den første av disse blomstene hadde umiddelbart blitt tilsatt eliksiren, men etter det hadde kjelen bare fortsatt med å røre seg selv en stund.

Forsvarsprofessoren hadde inntatt en stilling der han kunne observere Harry ved kun å vri lett på hodet, og Harry visste at han var innen forsvarsprofessorens synsvinkel.

I hjørnet ventet det en fiendfyre-føniks. Noe av steinen i nærheten begynte å bli blank idet den smeltet og ble glattere. De flammende vingene ga fra seg karminrødt lys som ga alt i rommet en viss farge av blod, og ble reflektert som dyprøde gnister fra glasstøyet.

«Tid går til spille,» sa professor Krengle. «Still dine spørsmål, hvis du har dem.»

Hvorfor, professor Krengle, hvorfor, hvorfor må du være på denne måten, hvorfor gjør du deg selv til et monster, hvorfor fyrst Voldemort, jeg vet at du antakelig ikke ønsker de samme tingene som jeg gjør, men jeg kan ikke forestille meg hva du ønsker som gjør dette til den beste metoden å oppnå det på …

Det var det Harrys hjerne ønsket å få vite.

Det Harry trengte å få vite, var … en eller annen utvei fra det som skulle skje senere. Men forsvarsprofessoren hadde sagt at han ikke kom til å si noe om sine fremtidige planer. Det var merkelig nok at forsvarsprofessoren var villig til å snakke om noe i det hele tatt, det måtte da bryte en av hans regler …

«Jeg tenker,» sa Harry høyt.

Professor Krengle smilte lett. Han brukte morter og støt for å knuse eliksirens første magiske ingrediens, en glødende rød heksagon. «Det forstår jeg absolutt,» sa for­svars­pro­fes­soren. «Men ikke tenk altfor lenge, barn.»

Mål: hindre fyrst Voldemort fra å skade folk, finne en måte å drepe eller nøytralisere ham på, men først få tak i Steinen og vekke Hermine til live …

… overbevise professor Krengle om å STOPPE DETTE …

Harry svelget, dyttet bort følelsene, forsøkte å ikke la vannet nå fram til øynene. Tårer ville sannsynligvis ikke gjøre et godt inntrykk på fyrst Voldemort. Professor Krengle rynket allerede på nesa, skjønt fra retningen på blikket hans å dømme, inspiserte han et blad farget i livlige nyanser av hvitt, grønt og purpur.

Det var ingen åpenbar måte å oppnå noen av målene på, ikke ennå. Alt Harry kunne gjøre var å stille de spørsmålene som hadde størst sannsynlighet for å resultere i nyttig in­formasjon, selv om Harry ennå ikke hadde en plan.

Så vi bare spør om hva som helst som virker mest interessant? sa Harrys Ravnklo-side. Jeg er med på den.

Hold kjeft, svarte Harry til stemmen; og så, som en videre ettertanke, bestemte han seg for at han ikke lenger latet som om den var der.

Fire emner fremsto for Harry som prioriterte, fra et standpunkt om at han burde være mest nysgjerrig på de viktigste tingene. Så, fire spørsmål, altså; fire hovedemner, som burde få plass i det tidsrommet der eliksiren ble brygget.

Fire spørsmål …

«Jeg stiller mitt første spørsmål,» sa Harry. «Hva skjedde virkelig, den natta den 31. oktober 1981?» Hvorfor var den natta annerledes enn alle andre netter … «Jeg vil gjerne ha hele historien, om det er greit.»

Det virket rimelig at spørsmålet om hvordan og hvorfor fyrst Voldemort hadde overlevd sin tilsynelatende død kunne ha betydning for fremtidige planer.

«Jeg forventet at du skulle spørre om det,» sa professor Krengle, og slapp en blåklokke og en hvit, glitrende stein ned i eliksiren. «Først og fremst; alt jeg fortalte deg om ma­la­crux-formelen er sant, hvilket du burde innse, siden jeg fortalte det i ormtunge.»

Harry nikket.

«Noen sekunder etter at du lærte deg detaljene om denne formelen, oppfattet du den sentrale feilen, og begynte å fundere på hvordan formelen kunne forbedres. Tror du at den unge Tom Venster var noe annerledes enn det?»

Harry ristet på hodet.

«Vel, det var han,» sa professor Krengle. «Hver gang jeg var fristet til å bli fortvilet over deg, minnet jeg meg selv på hvilken idiot jeg var da jeg var det dobbelte av din alder. Da jeg var femten, lagde jeg meg en malacrux slik en viss bok hadde vist meg, ved å bruke kraften da Stina Vådemyr møtte døden i basiliskens øyne. Jeg planla å lage en ny malacrux hvert år etter at jeg forlot Galtvort, og kalle det min reserveplan hvis mine andre håp om udødelighet ikke bar frukter. Når jeg ser tilbake, så grep den unge Tom Venster etter halmstrå. Tanken om å lage en bedre malacrux, om å ikke være fornøyd med den formelen jeg allerede hadde lært … den tanken slo meg ikke før jeg hadde fått begrep om hvor dumme vanlige mennesker er, og innsett hvilke av deres dårskaper jeg hadde imitert. Men snart lærte jeg den vanen som du har arvet fra meg, det å spørre ved hver anledning hvordan det kan gjøres bedre. Å være fornøyd med formelen jeg hadde lært fra ei bok, når den bare så vidt liknet på det jeg egentlig ønsket? Absurd! Og derfor satte jeg i gang med å lage en bedre formel.»

«Du har sann udødelighet, nå?» Harry var oppmerksom på at, selv med alt annet som skjedde, så var dette spørsmålet viktigere enn krig og strategi.

«I sannhet,» sa professor Krengle. Han tok en pause i arbeidet med eliksiren; det var et uttrykk av begeistring i mannens øyne som Harry aldri hadde sett der før. «I alle de mørkeste kunster jeg kunne finne, i alle ellers avstengte hemmeligheter som Smygards monster ga meg nøkkelen til, i all kunnskap som huskes blant trollmansfolk, så fant jeg bare hint og bruddstykker av det jeg trengte. Så jeg tok det fra hverandre og satte det sammen igjen, og skapte et nytt ritual basert på nye prinsipper. Jeg holdt det ritualet brennende i sinnet mitt i årevis, perfeksjonerte det i tankene, tenkte igjennom meningen og gjorde små justeringer, mens jeg ventet på at hensikten skulle stabilisere seg. Til sist våget jeg å gjennomføre ritualet mitt, et offerritual av min egen oppfinnelse, basert på et prinsipp som var utestet av all kjent magi. Og jeg levde, og jeg lever fremdeles.» For­svars­pro­fessoren snakket med stille triumf, som om handlingen i seg selv var så storslagen at ingen ord noensinne kunne gi en rettferdig beskrivelse. «Jeg bruker fremdeles ordet ‘ma­la­crux’, men bare av gammel vane. Det er en helt ny ting, den største av alle mine ska­per­verk.»

«Som et av mine spørsmål du sa at du ville besvare, så spør jeg deg nå om hvordan du bruker den formelen,» sa Harry.

«Avslått.» Forsvarsprofessoren vendte tilbake til eliksiren, og puttet inn en gråflekket hvit fjær og en blåklokke. «Jeg hadde tenkt å kanskje lære deg det når du ble eldre, fordi ingen Tom Venster kan være tilfreds ellers; men jeg har endret mening.»

Av og til er minner noe det er vanskelig å huske, og Harry hadde forsøkt å huske om professor Krengle hadde gitt noen hint om dette emnet før. Noe ved måte professor Krengle uttrykte seg på fremkalte et minne: Kanskje du vil få høre det når du blir eldre …

«Det er fremdeles fysiske ankre for din udødelighet,» sa Harry høyt. «Det likner den gamle malacrux-formelen så langt, i alle fall, hvilket er en annen grunn til at du fremdeles kaller dem malacruxer.» Det var farlig å si dette høyt, men Harry måtte vite.

Professor Krengle smilte ondt. «Du gjetter riktig, gutt, uten at du får noe ssærlig nytte av det.»

Uheldigvis var ikke det en sårbarhet det var vanskelig å beskytte hvis fienden var smart. Harry ville ikke normalt ha foreslått det, bare i tilfelle fienden ikke hadde tenkt på det selv, men i dette tilfellet hadde han allerede gjort det. «En malacrux sluppet ned i en aktiv vulkan, festet til en vekt så den ville synke ned i Jordas mantel,» sa Harry tungt. «Det samme stedet jeg ville sende desperanten hvis jeg ikke kunne ødelegge den. Og så spurte du meg hvor ellers jeg ville gjemme noe hvis jeg ikke ønsket at noen skulle kunne finne det igjen. En malacrux gravd en kilometer ned, i en anonym kubikkmeter i jordskorpa. En malacrux slapp du ned i Marianergropen. En malacrux svever av sted i stra­tosfæren, usynlig. Selv du vet ikke hvor de er, fordi du forglemmet de nøyaktige detaljene fra hukommelsen din. Og den siste malacruxen er plaketten i Pioneer 11 som du snek deg inn i NASA for å modifisere. Det er fra den du får dine bilder av stjernene, når du kaster den stjernelysformelen. Ild, jord, vann, luft, tomhet.» Litt av en tomhet, hadde forsvarsprofessoren kalt det, og derfor hadde Harry husket det. Litt av en Tom-het.

«Absolutt,» sa forsvarsprofessoren. «Det ga meg et lite sjokk at du husket det så raskt, men jeg antar at det ikke utgjør noen forskjell; alle fem er utenfor min rekkevidde, eller din.»

Det var muligens ikke sant, spesielt hvis det kunne finnes metoder for å spore den magiske forbindelsen på noen måte, og bestemme lokasjonen … skjønt man kunne anta at Voldemort ville ha gjort sitt beste for å forstyrre og skjule en slik forbindelse … men, det magi hadde gjort, kunne kanskje magi være i stand til å gjøre om. Pioneer 11 var kanskje langt unna etter trollmannsstandarder, men NASA visste nøyaktig hvor den var, og den var sannsynligvis mye enklere å nå fram til hvis du kunne bruke magi til å fortelle Tsiolkovskys rakettlikning at den kunne gå og legge seg …

En plutselig bekymret notis prøvde å få oppmerksomhet i Harrys sinn. Det var ingen regel som sa at forsvarsprofessoren trengte å ha fortalt sannheten om hvilken interstellar sonde han hadde gjort til malacrux, og hvis Harry husket riktig, så hadde kom­mu­ni­ka­sjon med og sporing av Pioneer 10-sonden feilet kort tid etter at den passerte Jupiter.

Hvorfor skulle ikke professor Krengle bare ha lagt malacruxer av begge?

Den åpenbare neste tanken kom til Harry. Det var noe som ikke burde bli foreslått, hvis fienden selv ikke hadde tenkt på det. Men det virket ekstremt sannsynlig at fienden hadde tenkt på det.

«Ssi meg, lærer,» hveste Harry, «ville det å ødelegge de fem ankrene drepe deg?»

«Hvorfor sspør du?» hveste forsvarsprofessoren, med en nyanse i hvesingen som ormtunge oversatte til slange-morskap. «Misstenker du at ssvaret er nei?»

Harry kunne ikke komme på noe svar, skjønt han mistenkte sterkt at det ikke betydde noe fra eller til.

«Du gjetter riktig, gutt. Å ødelegge de fem ville ikke gjøre meg dødelig.»

Harrys stripe føltes tørr igjen. Hvis formelen ikke hadde noen forferdelig kostnad ved seg … «Hvor mange sslike ankre laget du?»

«Ville vanligviss ikke ssagt, men er tydelig at du har sskjønt allerede.» Forsvarsprofessorens smil utvidet seg. «Ssvaret er at jeg vet ikke. Sstoppet å telle et ssted rundt ett hundre og ssju. Fikk det rett og sslett for vane å gjøre det hver gang jeg drepte en persson på egen hånd.»

Over ett hundre mord, på egen hånd, før fyrst Voldemort hadde sluttet å telle. Og enda dårligere nyheter – «Din formel for udødelighet krever fremdeles et menneskes død? Hvorfor?»

«Sstor oppfinnelsse vedlikeholder liv og magi inne i gjensstand skapt ved å ofre andress liv og magi.» Igjen den hvesende slangelatteren. «Likte falssk besskrivelse av forrige malacrux formel sså godt, sså skuffet når innsså ssannheten, tankene om forbedret utgave kom ut i den formen.»

Harry var ikke sikker på hvorfor forsvarsprofessoren ga han all denne vitale informasjonen, men det måtte være en grunn, og det gjorde ham nervøs. «Så du er virkelig en kroppsløs sjel som har besatt Kvirinius Krengle.»

«Ja. Jeg sskal komme rasskt tilbake, hviss denne kroppen blir drept. Vil bli ssvært irritert, og hevngjerrig. Jeg foreller deg dette, gutt, slik at du ikke skal forsøke å gjøre noe dumt.»

«Jeg skjønner,» sa Harry. Han gjorde sitt beste for å organisere tankene sine, huske hva han hadde tenkt å spørre om i neste omgang, mens forsvarsprofessoren vendte øynene tilbake til eliksiren. Mannens venstre hånd strødde knuste skjell ned i hek­se­kje­len, mens hans høyre hånd slapp ned enda en blåklokke. «Så, hva var det som skjedde 31. oktober? Du … forsøkte å gjøre spebarnet Harry Potter om til en malacrux, enten den nye eller den gamle typen. Du gjorde det med vilje, fordi du fortalte Lilly Potter,» Harry pustet dypt. Nå som han visste hvorfor kulden var der, kunne han utstå det. «’Jeg godtar handelen. Du dør, og barnet lever. Legg nå ned tryllestaven din så jeg kan myrde deg.’» I tilbakeblikk var det tydelig at Harry husket denne hendelsen først og fremst fra fyrst Voldemorts perspektiv, og bare helt på slutten hadde han sett det gjennom spebarnet Harry Potters øyne. «Hva gjorde du? Hvorfor gjorde du det?»

«Rummelfiolds profeti,» sa professor Krengle. Hånda hans berørte en blåklokke med et kobberstykke før han slapp den nedi. «Jeg brukte mange, lange dager på å gruble på den, etter at Slur brakte meg profetien. Profetier er aldri trivielle ting. Og hvordan skal jeg få sagt dette på en måte som ikke gjør at du tenker idiotiske ting … vel, jeg skal si det, og hvis du oppfører deg som en tosk vil jeg bli irritert. Jeg var fascinert av at pro­fe­tien fastslo at noen ville bli min like, fordi det kunne bety at den personen kunne holde sin del av en intelligent konversasjon. Etter femti år med å være omgitt av plaprende stupiditet, brydde jeg meg ikke lenger om hvorvidt reaksjonen min kunne bli kalt en litterær klisje. Jeg hadde ikke tenkt til å avstå fra den muligheten uten å ha tenkt gjennom den først. Og så, ser du, hadde jeg en lys ide.» Professor Krengle sukket. «Det slo meg at jeg kunne oppfylle profetien på min egen måte, til min egen fordel. Jeg ville merke babyen som min like ved å kaste den gamle versjonen av malacrux-formelen på en slik måte at jeg trykket inn min sjel på babyens blanke sinn; det ville være en renere kopi av meg selv, siden det ikke ville være noe gammelt selv som kunne blandes med den nye. Om noen år, når jeg hadde blitt lei av å herske over Storbritannia og begynt med andre ting istedenfor, skulle jeg avtale med den andre Tom Venster at han tilsynelatende skulle overvinne meg, og han ville herske over det Storbritannia han hadde reddet. Vi skulle spillet det spillet mot hverandre til evig tid, og på den måten holde livene våre in­te­res­sante i en verden av tåper. Jeg visste at en dramatiker ville forutsi at vi to ville ende opp med å ødelegge hverandre; men jeg funderte lenge og vel på dette, og kom til den avgjørelsen at begge to rett og slett ville avslå å spille dramaet på den måten. Det var min avgjørelse, og jeg var trygg på at den ville holde; begge Tom Vensterne, tenkte jeg, ville være for intelligente til å virkelig velge en vei mot gjensidig ødeleggelse. Profetien så ut til å antyde muligheten for at jeg kunne drepe Harry Potters sjel og erstatte den min egen, og slik kunne vi begge allikevel leve mens den andre levde.»

«Noe gikk galt,» sa Harry. «Noe som blåste toppen av Potternes hjem i Gudriksdal, ga meg arret på panna, og etterlot din forbrente kropp.»

Professor Krengle nikket. Hånda hans jobbet litt saktere med eliksiren. «Resonansen i vår magi,» sa professor Krengle stille. «Idet jeg hadde formet barnets ånd til å bli lik min egen …»

Harry husket det øyeblikket i Azkaban da professor Krengles mordforbannelse hadde kollidert med hans skytsverge. Den brennende, rivende smerten i panna hans, som om hodet hadde vært i ferd med å bli revet i to.

«Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt på den natta, gått igjennom feilen jeg gjorde, tenkt på visere ting jeg skulle ha gjort,» sa professor Krengle. «Senere bestemte jeg meg for at jeg burde ha kastet fra meg tryllestaven og endret meg til min animagus-form. Men den natta … den natta forsøkte jeg instinktivt å kontrollere de kaotiske strømningene i magien min, selv idet jeg følte at jeg brant opp fra innsiden. Det var feil beslutning, og jeg mislyktes. Så kroppen min ble ødelagt, i samme stund som jeg overskrev unge Harry Potters sinn; begge to drepte deler av den andre. Og så …» Professor Krengles uttrykk var kontrollert. «Og så, da jeg kom til bevissthet inne i malacruxene mine, så viste det seg at min fantastiske oppfinnelse ikke virket slik jeg hadde håpet. Jeg skulle ha vært i stand til å flyte fritt, utenfor malacruxene, og besette ethvert offer som var villig, eller som var for svak til å motstå meg. Det var den delen av min store oppfinnelse som ikke virket som det skulle. Som med den gamle malacrux-formelen, ville jeg bare være i stand til å besette et offer som hadde fysisk kontakt med en malacrux … og jeg hadde skjult mine utallige malacruxer på steder der ingen noen­sinne ville finne dem. Instinktet ditt er korrekt, gutt, dette ville ikke være et godt tidspunkt å le på.»

Harry holdt seg svært stille.

Eliksirbryggingen hadde nådd til et stadium der det var en liten pause, et tidsrom der ingen ingredienser ble lagt til mens heksekjelen sydet en stund. «Jeg brukte mesteparten av tida til å titte på stjernene,» sa professor Krengle, nå med stillere stemme. For­svars­pro­fessoren hadde vendt seg bort fra eliksiren, og stirret på de hvit-opplyste veggene i rommet. «Mitt gjenværende håp var de malacruxene jeg hadde skjult i min ungdoms håp­løse idioti. Putte dem i gamle amuletter, istedenfor anonyme småstein; vokte dem bak brønner av gift i midten av en sjø med inferier, istedenfor å flyttnøkle dem ut i havet. Hvis noen fant en av dem, og klarte å trenge gjennom de idiotiske beskyttelsene … men det virket som et fjernt håp. Jeg var ikke sikker på at jeg noensinne ville få en kropp igjen. Allikevel var jeg i det minste udødelig. Den verste av alle skjebner var blitt unngått; min store oppfinnelse hadde fått til såpass. Jeg hadde lite igjen å håpe på, og lite igjen å frykte. Jeg bestemte meg for å ikke bli sinnssyk, siden det ikke så ut til å ligge noen fordel i det. Istedenfor stirret jeg ut mot stjernene og tenkte, mens sola sakte svekket seg bak meg. Jeg reflekterte over feilene i mitt tidligere liv; de var mange, da jeg så tilbake på den måten. I fantasien min konstruerte jeg kraftige nye ritualer jeg kunne forsøke, hvis jeg var fri til å bruke magien min igjen, og samtidig trygg på min udødelighet. Jeg kontemplerte eldgamle gåter over lengre tid enn tidligere, selv om jeg en gang hadde sett på meg selv som tålmodig. Jeg visste at hvis jeg ble fri, ville jeg være adskillig mer kraftfull enn i mitt tidligere liv; men for det meste forventet jeg ikke at det skulle skje.» Professor Krengle vendte tilbake til eliksiren. «Ni år og fire måneder etter den natta var det en vandrende eventyrer ved navn Kvirinius Krengle som overvant beskyttelsene som bevoktet en av mine tidligste malacruxer. Resten vet du. Og nå, gutt, kan du si det vi begge vet at du tenker på.»

«Ehm,» sa Harry. «Det virker ikke som at det er så lurt å si akkurat det –»

«Garantert ikke, herr Potter. Det er ikke så lurt å si det til meg. Ikke det minste lurt. Men jeg vet at du tenker det, og du vil fortsette å tenke det, og jeg vil fortsette å vite det helt til du sier det. Så, snakk.»

«Så. Øh. Jeg innser at dette er noe som er mye mer åpenbart i tilbakeblikk enn når du ser fremover, og jeg foreslår definitivt ikke at du prøver å rette opp i den feilen nå, men hvis du er en Mørk herre og du tilfeldigvis hører om et barn som ifølge en profeti skal være i stand til å overvinne deg, så er det en bestemt formel som ikke kan blokkes, ikke kan stoppes, og virker hver eneste gang på alt som har en hjerne –»

«Ja, tusen takk, herr Potter, den tanken slo meg adskillige ganger de neste ni årene.» Pro­fes­sor Krengle plukket opp nok en blåklokke og begynte å smuldre den med neven. «Jeg gjorde det prinsippet om til kjernen i fagplanen for kampmagi etter at jeg hadde lært realiteten i det på den harde måten. Det var ikke den første regelen på den yngre Tom Ven­sters liste. Det er bare gjennom barsk erfaring at vi lærer hvilke prinsipper som har prioritet over hvilke andre prinsipper; målt som bare ord virker de alle likeverdige. I tilbakeblikk ville det ha vært bedre om jeg sendte Bellatrix til Potternes hjem i mitt sted; men jeg hadde en regel som sa at i slike tilfeller måtte jeg gå selv og ikke sende ut en av mine trofaste løytnanter. Ja, jeg vurderte mordforbannelsen; men jeg lurte på om det å kaste mordforbannelsen på et spebarn kunne føre til at forbannelsen spratt av og traff meg, og oppfylle profetien på den måten. Hvordan skulle jeg kunne vite hva som ville skje?»

«Så bruk en øks. En formel som skal oppfylle en profeti kan ikke slå feil hvis du bruker en øks,» sa Harry, og deretter holdt han kjeft.

«Jeg bestemte meg for at den tryggeste fremgangsmåten var å forsøke å oppfylle pro­fe­ti­en etter mine egne retningslinjer,» sa professor Krengle. «Men for å si det sånn, neste gang jeg hører en profeti jeg ikke liker, vil jeg rive den i stykker alle steder det er mulig å få til, istedenfor å forsøke å rette meg etter den.» Professor Krengle knuste en rose som om han tenkte å presse saft fra den, fremdeles bare med knyttneven. «Og nå tror alle at Gutten-som-overlevde på en eller annen måte er immun mot Mordforbannelsen, selv om mordforbannelser ikke ødelegger hus eller resulterer i brente lik, fordi det har ikke slått dem at fyrst Voldemort noensinne ville bruke en annen formel.»

Harry holdt kjeft fremdeles. Det hadde slått Harry at det var en annen åpenbar måte der fyrst Voldemort kunne ha unngått denne feilen. Noe det kanskje var enklere å se når man var oppvokst blant gomper, og ikke hadde en trollmanns blikk på verden.

Harry hadde ennå ikke bestemt seg for å fortelle professor Krengle om denne tanken han hadde fått; det var både fordeler og ulemper ved å nevne denne spesielle feilen.

Etter en stund plukket professor Krengle opp den neste eliksiringrediensen, et strå av det som så ut til å være enhjørningshår. «Ta dette som en advarsel,» sa professor Krengle. «Ikke forvent at jeg skal bli forsinket ni nye år, hvis du på en eller annen måte klarer å ødelegge denne kroppen. Jeg plasserte malacruxer på mer fornuftige steder umiddelbart, og nå er selv det unødvendig. Takket være deg fant jeg ut hvordan jeg skulle finne Oppstandelsessteinen. Oppstandelsessteinen bringer selvsagt ikke tilbake de døde; men den inneholder en magi som er eldre enn min egen, og den gir en ånd frihet til å bevege seg. Og siden jeg er en som har overvunnet døden, anerkjente Kadmons talisman meg som dens mester, og adlød min vilje. Jeg har nå bakt denne magien inn i mitt store skaperverk.» Professor Krengle smilte lett. «Jeg hadde for lenge siden vurdert å gjøre om den gjenstanden til en malacrux, men der og da kom jeg fram til at det var best å la være, siden jeg innså at ringen hadde en magi som var ukjent for meg … ah, hvilke ironiske pek kan ikke livet spille oss. Men det er en avsporing. Du, gutt, fikk dette til å skje, du befridde min ånd slik at den kan fly dit den vil og forføre det offeret jeg synes er mest passende, ved å være altfor lemfeldig med dine hemmeligheter. Det er en katastrofe for alle som forsøker å stå imot meg, og du forårsaket det med en finger som tegnet i fuktigheten i en teskål. Denne verden ville være et tryggere sted for alle, hvis du tok til deg den dømmekraften og skepsisen som trollmannsbarn absorberer i barndommen. Og alt dette jeg ssa nå nettopp er ssannheten.»

Harry lukket øynene, og han masserte ubevisst panna si med en hånd; hvis han hadde sett det fra utsiden, ville det ha vært som et speilbilde av professor Krengle i dype tanker.

Problemet med å overvinne professor Krengle så vanskeligere og vanskeligere ut, selv etter standarden på den typen umulige problemer som Harry allerede hadde løst. Hvis det professor Krengle forsøkte å gjøre var å kommunisere akkurat hvor vanskelig det var, så lyktes han i det. Harry startet seriøst å vurdere muligheten av at det kunne være bedre å tilby seg å herske over Storbritannia som Voldemorts ikke-morderiske stedfortreder, hvis professor Krengle selv bare ville gå med på å la være å drepe folk hele tida. Eller til og med ikke drepe så veldig ofte.

Men sannsynligheten var ganske lav.

Harry stirret på hendene sine, der han hadde satt seg ned på gulvet, og følte en tristhet som gled over i fortvilelse. Den fyrst Voldemort som hadde gitt Harry hans mørke side hadde brukt så lang tid på å tenke, og reflektere over sin egen tankeprosess … og hadde kommet ut på den andre siden som den rolige, klarttenkende og fremdeles morderiske professor Krengle.

Professor Krengle la til et dryss med gyllent hår til stråleglanseliksiren, og det minnet Harry på at tida fortsatte å gå; de gylne hårene forekom sjeldnere enn blåklokkene.

«Jeg stiller mitt andre spørsmål,» sa Harry. «Fortell meg om De vises stein. Gjør den noe annet enn å gjøre transfigurasjoner permanent? Er det mulig å lage flere steiner, og hvorfor er det et vanskelig problem?»

Professor Krengle sto lent over eliksiren, og Harry kunne ikke se ansiktet hans. «Ålreit, så skal jeg fortelle deg Steinens historie slik jeg oppfatter den. Den ene og eneste kraften Steinen har er å gi varighet, å endre en midlertidig form om til en sann og varig sub­stans – en kraft som er fullstendig utenfor det normale formler kan klare. Skapelser slik som slottet Galtvort er vedlikeholdt av en konstant brønn av magi. Selv me­ta­morf­ma­gikere kan ikke gi seg selv fingernegler av gull, og så klippe neglene for å selge gullet. Det er gjort teoretiske betraktninger rundt metamorf-forbannelsen om at den rett og slett flytter rundt på substansen i kjøttet deres, slik en gompesmed ma­ni­pu­ler­er jern med hammer og tenger; og kroppen deres inneholder ikke gull. Hvis Merlin selv kunne skape gull fra løse lufta, så har ingen historikere skrevet noe om dette. Så Steinen, kan vi gjette selv før vi begynner vår forskning, må være eldgammel. I kontrast har ikke verden kjent til Nicolas Flamel for mer enn skarve seks århundrer. Gi meg det åpenbare neste spørs­målet, gutt, hvis du ville hatt lyst til å spore Steinens historie.»

«Tja,» sa Harry. Han gned seg i ansiktet mens han konsentrerte seg. Hvis Steinen var virkelig gammel, mens verden bare hadde kjent til Nicolas Flamel i seks hundre år … «Var det kanskje en annen trollmann som var kjent for svært høy alder som forsvant på den tida da Nicolas Flamel dukket opp?»

«Nært nok,» sa professor Krengle. «Du husker at for seks århundrer siden var det en mørk frue som ble kalt den ikke-døende, trollkvinnen Baba Yaga? Om henne ble det sagt at hun kunne helbrede ethvert sår kroppen hennes fikk, og endre form etter eget ønske … hun hadde åpenbart Permanentsteinen. Og så var det et år der Baba Yaga takket ja til å undervise i kampmagi ved Galtvort, etter prinsippene i en gammel og respektert traktat.» Professor Krengle så … sint ut, et uttrykk som Harry sjelden hadde sett på ham. «Men man stolte ikke på henne, og derfor ble det påkalt en forbannelse. Noen for­ban­nel­ser er enklere å kaste når de binder både deg selv og andre; Smygards orm­tunge­for­ban­nelse er et eksempel på en slik. I dette tilfellet ble Baba Yagas underskrift, og underskriften fra alle elever og lærere ved Galtvort, plassert inne i en eldgammel gjenstand kalt Ildbegeret. Baba Yaga sverget at hun ikke skulle spille en dråpe av elevenes blod, og heller ikke ta noe fra elevene som var deres. Til gjengjeld sverget eleven at de ikke skulle spille en dråpe av Baba Yagas blod, og heller ikke ta noe fra henne som var hennes. Så alle sammen skrev under, med Ildbegeret både som vitne og som middel for å straffe alle som brøt avtalen.»

Professor Krengle plukket opp en ny ingrediens, en løs gulltråd som var viklet rundt en liten klump av noe som så ekkelt ut. «Så, i starten av sitt sjette år på Galtvort, var det en heks ved navn Perenelle. Og skjønt Perenelle nettopp hadde vokst inn i sin ungdoms skjønnhet, var hjertet hennes allerede svartere enn Baba Yagas eget –»

«Du kaller henne ond?» sa Harry, før han innså at han nettopp hadde gjort feil­tak­el­sen kalt ad hominem tu quoque.

«Hysj, gutt, det er jeg som forteller historien. Hvor var jeg? Ah, ja, Perenelle, vakker og full av begjær. Perenelle forførte Den mørke fruen i løpet av noen måneder, med for­sik­tige berøringer og flørting og ved inntrykk av blyg uskyld. Den mørke fruens hjerte ble overvunnet, og de ble elskere. Og så, en natt, hvisket Perenelle at hun hadde hørt historier om Baba Yagas evne til å skifte form, og hvordan denne tanken hadde gitt brennstoff til hennes begjær; og slik påvirket Perenelle Baba Yaga til å komme til henne med Steinen i hånda, for å innta mange skikkelser i løpet av en natt, for nytelsens skyld. Blant andre former ba Perenelle Baba Yaga om å ta en manns skikkelse; og de lå sammen slik skikken er mellom en mann og en kvinne. Men Perenelle hadde vært en jomfru fram til den natta. Og siden alle sammen var ganske gammeldagse i gamle dager, lot Ildbegeret det telle som at hun tok Perenelles blod, og tok det som var hennes; på den måten ble Baba Yaga lurt til å bryte sitt løfte, og Begeret fjernet hennes beskyttelser. Så drepte Perenelle den intetanende Baba Yaga mens hun sov i Perenelles seng, drepte Den mørke fruen som hadde elsket henne og kommet i fred til Galtvort under traktatens forordninger; og det utgjorde slutten på den pakten som lot mørke trollmenn og hekser undervise i kampmagi ved Galtvort. De neste par århundrene ble Ildbegeret brukt til å styre meningsløse flerskoleturneringer, og etter det ble den oppbevart i et ubrukt rom på Beauxbatons, før jeg til sist stjal den.» Professor Krengle slapp en blek beige-rosa kvist ned i heksekjelen, og innholdet endret farge til hvitt akkurat idet den traff overflaten. «Men nå snakker jeg meg bort. Perenelle tok Steinen fra Baba Yaga, fant opp en ny personlighet og gikk deretter under navnet Nicolas Flamel. Samtidig beholdt hun sin iden­titet som Perenelle, og kalte seg Flamels hustru. De to har opptrådt offentlig sam­men, men det kan man få til ved flere åpenbare metoder.»

«Og det å lage Steinen?» sa Harry, mens hjernen hans arbeidet for å behandle alt dette. «Jeg så en alkjemisk oppskrift for den, i ei bok –»

«Enda en løgn. Perenelle fikk det til å fremstå som at ‘Nicolas Flamel’ hadde fortjent retten til å leve evig ved å fullføre et stort magisk arbeid som alle kunne forsøke. Og hun ga andre en falsk fremgangsmåte å følge, istedenfor at de skulle lete etter den ene sanne Steinen slik Perenelle hadde søkt Baba Yagas.» Professor Krengle så ganske sur ut. «Det burde ikke komme som noen overraskelse at jeg brukte flere år på å forsøke å mestre den falske oppskriften. Det neste du kommer til å spørre om er hvorfor jeg ikke kidnappet, torturerte og drepte Perenelle etter at jeg fikk vite sannheten.»

Dette var ikke egentlig et spørsmål som hadde dukket opp i Harrys hode.

Professor Krengle fortsatte å snakke. «Svaret er at Perenelle hadde forutsett ambisjonene til mørke trollmenn som meg selv, og tatt en del forhåndsregler. ‘Nicolas Flamel’ tok Ubryteløftet i all offentlighet; han sverget å ikke la seg overtale av noen eller noe til å gi fra seg Steinen – å bevokte udødelighet fra de begjærlige, hevdet han, som om det var en tjeneste for offentligheten. Jeg var redd for at Steinen ville være fortapt for alltid, hvis Perenelle døde uten å si hvor den var skjult, og Løftet hennes forhindret forsøk på tortur. Videre hadde jeg håp om å tilegne meg Perenelles kunnskap, hvis jeg kunne finne den rette måten å hente den ut fra henne på. Enskjønt Perenelle startet med svært lite egne kunnskaper, så har hun kunnet holde som gisler mektigere trollmenn enn seg selv, ved å tilby smuler og dråper av helbredelse i bytte mot hemmeligheter, og små reverseringer av alder i bytte mot makt. Perenelle nedlater seg ikke til å gjøre noen som helst til unge mennesker igjen – men hvis du hører om en trollmann som levde, gråskjegget, til en alder av to hundre og femti, så kan du ta det for gitt at hun hadde en hånd med i spillet. Hva angår min egen generasjon, så hadde århundrene gitt Perenelle tilstrekkelig stort overtak til at hun kunne trene opp Albus Humlesnurr som en motvekt til den mørke herren Grindelwald. Da jeg dukket opp som fyrst Voldemort, løftet Perenelle Humlesnurr enda litt høyere, og delte ut flere dråper av sin oppsamlede kunnskap hver gang fyrst Voldemort så ut til å få overtaket. Det føltes som at jeg burde være i stand til å tenke ut noe smart å gjøre med den situasjonen, men det klarte jeg aldri. Jeg angrep henne aldri direkte, fordi jeg var ikke tilstrekkelig sikker på mitt nye skaperverk; det var ikke utenkelig at jeg en dag ville trenge å gå til henne for å be på mine knær om en kopp med foryngelse.» Professor Krengle slapp to blåklokker samtidig ned i eliksiren, og de så ut til å smelte sammen idet de berørte den boblende væsken. «Men nå er jeg trygg på formelen min, og har derfor bestemt meg for at tida er inne for å ta Steinen med makt.»

Harry nølte. «Jeg vil gjerne få høre deg svare på ormtunge, – var alt det der sant?»

«Etter mine kunnsskaper er ikke noe av dette feil,» sa professor Krengle. «Det å fortelle en historie innebærer å fylle inn visse tomrom; jeg var ikke til stede for å observere hva som skjedde da Perenelle forførte Baba Yaga. De grunnleggende faktorene sskulle være for det messte korrekt, tror jeg.»

Harry hadde notert seg et snev av forvirring. «Men så forstår jeg ikke hvorfor Steinen er her på Galtvort. Ville ikke det beste forsvaret bare være å skjule den under en anonym stein på Grønland?»

«Kanskje hun respekterer mine spesielle evner innenfor det å lete etter og finne ting,» sa forsvarsprofessoren. Han så ut til å være fokusert på heksekjelen mens han dyppet en blåklokke i en krukke med flytende væske, om hadde en merkelapp med eliksirsymbolet for regnvann.

Vi er svært like, forsvarsprofessoren og jeg, på noen måter om ikke på alle. Hvis jeg forestiller meg hva jeg hadde gjort, gitt hans problem …

«Bløffet du alle til å tro at du hadde en metode for å spore opp Steinen?» sa Harry høyt. «Slik at Perenelle ville plassere Steinen på Galtvort, der Humlesnurr kunne bevokte den?»

Forsvarsprofessoren sukket, men så ikke opp fra heksekjelen. «Jeg antar at det ville være fåfengt å skjule den strategien for deg. Ja, etter at jeg besatte Krengle og vendte tilbake, implementerte jeg en strategi jeg hadde tenkt ut mens jeg stirret på stjernene. Først forsikret jeg meg om å bli akseptert som professor i forsvar mot svartekunster på Galtvort, for det ville ikke være heldig om noen begynte å mistenke noe mens jeg fremdeles søkte ansettelse. Når det var gjort, ordnet jeg det slik at en av Perenelles ekspedisjoner for å bryte forbannelser fant en falsk, men troverdig inskripsjon som beskrev hvordan Slangekronen kunne brukes for å spore opp Steinen hvor den enn var skjult. Umiddelbart etterpå, før Perenelle kunne kjøpe Kronen, ble den stjålet; videre lot jeg det være igjen klare indikasjoner på at tyven hadde evnen til å snakke med slanger. Så Perenelle tenkte at det var uunngåelig at jeg ville finne Steinens lokasjon, og at den trengte en vokter som var kraftfull nok til å overvinne meg. Det er slik det har seg at Steinen ble plassert på Galtvort, i Humlesnurrs domene. Akkurat slik jeg planla det, naturligvis, siden jeg allerede hadde skaffet meg fri adgang til Galtvort hele skoleåret. Jeg tror at det er alt av denne historien som angår deg, siden jeg ikke vil si noe om mine fremtidige planer.»

Harry rynket pannen. Professor Krengle burde ikke ha fortalt ham det. Med mindre strategien på en eller annen måte hadde blitt irrelevant for ethvert fremtidig forsøk på å lure Perenelle …? Eller med mindre, siden han svarte så raskt, at forsvarsprofessoren hadde håpet å få folk til å konkludere med at det var en dobbeltbløff, og at Slangekronen virkelig kunne finne Steinen …

Harry bestemte seg for å ikke be om bekreftelse på ormtunge.

En ny lokk av lyst hår, tilsynelatende hvitt, men ikke av alder, ble følsomt strødd ned i heksekjelen; en ny påminnelse til Harry om at de hadde begrenset tid. Harry vurderte saken, men kunne ikke se noe poeng i å utdype dette emnet ytterligere; det fantes ingen kjent måte å lage flere Vise steiner på og ingen åpenbar måte å finne det opp på, hvilket antakelig var de objektivt verste nyhetene Harry hadde hørt i hele dag.

Harry pustet dypt inn. «Jeg stiller mitt tredje spørsmål,» sa Harry. «Hva er sannheten bak hele dette skoleåret? Alle plottene du selv sto bak, alle plottene du vet om.»

«Hm,» sa professor Krengle, og slapp nok en blåklokke ned i eliksiren, fulgt av en planteaktig dings formet som et lite kors. «La meg se … den mest sjokkerende ut­vik­ling­en i plottet er at forsvarsprofessoren i all hemmelighet viser seg å være fyrst Voldemort.»

«Vel, åpenbart,» sa Harry, med en solid porsjon bitterhet rettet mot seg selv.

«Så hvor ønsker du at jeg starter?»

«Hvorfor drepte du Hermine?» Spørsmålet bare unnslapp.

Professorens bleke øyne tittet opp fra eliksiren, og betraktet ham grundig. «En skulle tro at det ville være åpenbart – men jeg antar at jeg ikke kan bebreide deg for å mistro det som virker åpenbart. For å forstå hensikten med et obskurt plott, må du observere kon­sekvensene og spørre hvem som kan ha ønsket at dette skulle skje. Jeg drepte frøken Grang for å forbedre din posisjon relativt til Lucifus Malfang, siden planene mine ikke var basert på at han skulle ha så godt tak på deg. Jeg vedgår at jeg er imponert over hvor godt forhandlingsresultat du klarte å fremtvinge fra den åpningen.»

Harry vred kjevene fra hverandre, hvilket krevde innsats. «Det kom etter ditt mis­lyk­kede forsøk på å få Hermine anklaget for mordforsøk på falskt grunnlag, og sende henne til Azkaban, fordi hvorfor? Fordi du ikke likte den påvirkningen hun hadde på meg?»

«Ikke vær latterlig,» sa professor Krengle. «Hvis jeg bare hadde ønsket å fjerne frøken Grang, ville jeg ikke trukket Malfangene inn i det. Jeg var tilskuer til ditt spill med Draco Malfang og fant det fornøyelig, men jeg visste at det ikke kunne vare veldig lenge før Lucifus fant det ut og grep inn; og så ville din dårskap gitt deg adskillige problemer, for Lucifus ville ikke ha tatt lett på det. Om du bare hadde vært i stand til å tape under rettssaken i Heksingating, tape slik jeg lærte deg, så ville plutselig solide beviser ha dukket opp bare to uker senere som ville vise at Lucifus Malfang, etter å ha oppdaget sin sønns tilsynelatende troløshet, hadde «overtalt» professor Stikling med Befalio til å kaste blodfrysforbannelsen på herr Malfang og falskminneformelen på frøken Grang. Lucifus ville ha blitt feid vekk fra det politiske spillbrettet, sendt i eksil eller til og med til Azkaban; Draco Malfang ville ha arvet huset Malfang med all dens rikdom, og din innflytelse over ham ville ikke lenger hatt noen konkurrenter. Istedenfor måtte jeg av­bry­te det plottet midtveis. Du klarte å ødelegge hele grunnlaget for den virkelige planen ved å ofre det dobbelte av hele din formue, ved å gi Lucifus Malfang den perfekte muligheten til å bevise sin sanne hengivenhet til og bekymring for sin sønn. Du har et fabelaktig anti-talent for å blande deg inn i andres saker, må jeg si.»

«Og videre tenkte du,» sa Harry, selv med mønstrene fra sin mørke side måtte han jobbe for å holde stemmen jevn og kjølig, «at to ukers tid i Azkaban ville forbedre frøken Grangs innstilling, og at hun etter din antakelse ikke ville påvirke meg like negativt etterpå. Så på en eller annen måte ordnet du det slik at det kom flere avisartikler som krevde at hun skulle bli sendt til Azkaban, istedenfor å få andre former for straff.»

Professor Krengles lepper trakk seg opp i et tynt smil. «Godt oppfattet, gutt. Ja, jeg tenkte hun kunne fungere som din Bellatrix. Det bestemte resultatet ville også ha utstyrt deg med en grundig påminnelse om hvor mye eller lite respekt loven fortjente, og hjulpet deg med å utvikle passende følelser overfor Magidepartementet.»

«Plottet ditt var idiotisk komplisert og hadde ingen sjanse til å fungere.» Harry visste at han burde være mer taktfull, at han nå holdt på med som professor Krengle kalte dårskap, men der og da klarte han ikke å få seg til å bry seg om det.

«Det var mindre komplisert enn Humlesnurrs plott for å få tre armeer til å ende opp uavgjort i Julekrigen, og ikke mye mer komplisert enn mitt eget plott for å få deg til å tro at Humlesnurr hadde forsøkt å utpresse herr Zabini. Innsikten du mangler, herr Pot­ter, er at disse plottene ikke trengte å fungere.» Professor Krengle fortsatte å røre upå­vir­ket i eliksiren, mens han smilte. «Det finnes plott som må fungere, der du holder kjerneideen så enkel som mulig og tar alle mulige forholdsregler. Så er det andre typer plott der det er greit at du mislykkes, og med dem kan du riktig utfolde deg, eller teste grensene for dine evner til å reagere på komplikasjoner. Hvis noe hadde gått galt med noen av de plottene, så hadde det ikke akkurat drept meg.» Professor Krengle smile ikke lenger. «Vår ferd til Azkaban var av den første typen, og dine klovnerier der moret meg ikke.»

«Hva nøyaktig gjorde du mot Hermine?» En del av Harry lurte på hvordan han klarte å holde stemmen så nøytral.

«Forglemmiarum og falskminneformler. Jeg kunne ikke stole på at noe annet ville unnslippe oppmerksomheten til Galtvorts beskyttelsesmagi og de undersøkelsene jeg visste sinnet hennes ville bli utsatt for.» Et frustrert trekk gled over professor Krengles ansikt. «Noe av det du med rette kaller komplikasjoner oppsto fordi første versjon av plottet mitt ikke gikk som planlagt, og jeg måtte endre den. Jeg oppsøkte frøken Grang i Galtvorts korridorer i professor Stiklings skikkelse, for å tilby henne en konspirasjon. Mitt første forsøk på å overtale henne feilet. Så forglemmet jeg henne, og forsøkte igjen med en ny variant. Det andre åtet feilet. Det tredje åtet feilet. Det tiende åtet feilet. Jeg var så frustrert at jeg begynte å gjennomgå hele lageret mitt av forkledninger, inkludert de som ville være passende for herr Zabini. Allikevel var det ingenting som virket. Barnet ville ikke bryte sin barnslige regel.»

«Du får ikke lov til å kalle henne barnslig, professor.» Harrys stemme hørtes merkelig ut i hans egne ører. «Regelen hennes fungerte. Den forhindret at du klarte å lure henne. Hele poenget med å ha deontologiske etiske påbud er at argumentene for å bryte dem ofte er mye mindre troverdige enn de tilsynelatende fremstår som. Du har ingen rett til å kritisere reglene hennes når de fungerte akkurat slik de var tenkt.» Etter at de hadde fått gjenopplivet Hermine, ville Harry fortelle henne at selve fyrst Voldemort ikke hadde klart å friste henne til å gjøre noe galt, og det var derfor han hadde drept henne.

«Ja, det er vel sikkert rettferdig,» sa professor Krengle. «Vi har et ordspråk som sier at selv ei klokke som har stoppet viser korrekt tid to ganger om dagen, og jeg synes ikke egentlig at frøken Grang opptrådte fornuftig. Allikevel, regel ti: Du skal ikke omtale en motstander som uverdig etter at de har forpurret dine planer. Uansett. Etter to hele timer med feilede forsøk, innså jeg at jeg var altfor sta, og at jeg ikke var avhengig av at frøken Grang utførte nøyaktig den rollen jeg hadde planlagt for henne. Derfor ga jeg opp min opprinnelige hensikt, og ga henne istedenfor falske minner om å ha sett herr Malfang plotte mot henne under omgivelser som antydet at hun ikke skulle fortelle det til deg eller lærerne. Til slutt var det herr Malfang som ga meg den åpningen jeg trengte, hvilket bare var flaks.» Professor Krengle slapp en blåklokke og en bit pergament ned i kjelen.

«Hvorfor viste Galtvorts beskyttelsesmagi at det var forsvarsprofessoren som hadde drept Hermine?»

«Jeg bar på meg fjelltrollet i form av en falsk tann da Humlesnurr presenterte meg for Galtvorts beskyttelser og identifiserte meg som professor i forsvar mot svartekunster.» Et lett smil. «Andre levende våpen kan ikke bli transfigurert; de vil ikke overleve fortryllelsen de seks timene som kreves for å unngå å bli sporet av en tidsvender. Det faktum at et fjelltroll ble brukt som mordvåpen var et tydelig tegn på at morderen hadde hatt behov for en stedfortreder som kunne bli transfigurert på trygg måte. Kombinert med vitneutsagnet fra beskyttelsesmagien, og Humlesnurrs egen kunnskap om hvordan han hadde identifisert meg overfor Galtvort, så kunne du ha tenkt deg fram til hvem som var ansvarlig – i teorien. Skjønt erfaring har lært meg at slike gåter er langt vanskeligere å løse når du ikke allerede vet svaret, og jeg vurderte risikoen til å være lav. Ah, det minner meg om noe, jeg har et spørsmål selv.» Forsvarsprofessoren tittet nå oppmerksomt på Harry. «Hva røpte meg til slutt, i korridoren utenfor disse kamrene?»

Harry la vekk andre følelser for å vurdere kostnaden sett opp mot nytten ved å svare ærlig, kom til den konklusjonen at forsvarsprofessoren ga fra seg langt mer informasjon enn det han fikk (hvorfor?) og at det var best å ikke fremstå som tilbakeholden. «Først og fremst,» sa Harry, «så var det altfor usannsynlig at alle skulle dukke opp i Humlesnurrs korridor samtidig. Jeg forsøkte å vurdere ut fra en hypotese om at alle som kom dit måtte være et resultat av en koordinert plan, inkludert deg.»

«Men jeg hadde sagt at jeg fulgte etter Slur,» sa forsvarsprofessoren. «Var ikke det sannsynlig?»

«Det var det, men …» sa Harry. «Eh. Lovene som styrer hva som utgjør en god forklaring tar ikke for seg sannsynlige unnskyldninger du får vite i etterkant. De snakker om de sannsynlighetene vi beregner på forhånd. Dette er grunnen til at vitenskap får folk til å beskrive på forhånd hva de forutser vil komme til å skje, istedenfor å stole på forklaringer som folk kommer med etterpå. Og jeg ville ikke ha forutsett at du skulle følge etter Slur og dukke opp på den måten. Selv om jeg hadde visst på forhånd at du kunne plassere sporingsmagi på Slurs tryllestav, så ville jeg ikke ha forventet at du gjorde det og fulgte etter ham på det tidspunktet. Siden din forklaring ikke fikk meg til å føle at jeg kunne ha forutsett resultatet på forhånd, så forble det en usannsynlighet. Jeg begynte å undres på om mesterhjernen bak Stikling hadde ordnet det slik at du også dukket opp. Og så innså jeg at beskjeden til meg selv ikke egentlig hadde kommet fra fremtids-meg, og da ble hele greia klar som blekk.»

«Ah,» sa forsvarsprofessoren, og sukket. «Vel, dette var nok allikevel det beste som kunne ha skjedd, tror jeg. Du forsto, men for sent; og det ville ha vært både fordeler og ulemper ved at du ikke visste noe.»

«Hva i all Jorda var det du forsøkte å gjøre? Grunnen til at jeg prøvde så hardt å finne det ut var at hele greia var så merkelig.»

«Det skulle ha pekt mot Humlesnurr, ikke mot meg selv,» sa professor Krengle, og rynket pannen. «Faktum er at frøken Grønbek ikke var ment å ankomme korridoren før om flere timer … skjønt jeg antar, siden jeg fikk herr Malfang til å gi henne den lede­tråd­en som hun skulle ha, så er det ikke altfor overraskende at de slo seg sammen. Dersom herr Nokk hadde kommet tilsynelatende alene, så ville hendelsene ha utspilt seg mer ekte og mindre som en farse. Men jeg anser meg selv for å være en spesialist i magi som kontrollerer slagmarken, og jeg var i stand til å sikre at kampen gikk slik jeg ønsket. Jeg antar at sluttresultatet kanskje ble seende en tanke tåpelig ut.» Forsvarsprofessoren slapp en skive fersken og en blåklokke ned i heksekjelen. «Men la oss utsette diskusjonen rundt Speilet til vi kommer fram dit. Har du flere spørsmål angående frøken Grangs beklagelige og forhåpentligvis midlertidige skjebne?»

«Ja,» sa Harry stødig. «Hva gjorde du med Wiltersen-tvillingene? Humlesnurr tenkte – jeg mener, skolen så at rektor oppsøkte Wiltersen-tvillingene etter at Hermine ble ar­res­tert. Humlesnurr tenkte at du, som Voldemort, hadde lurt på hvorfor Humlesnurr ville gjøre dette, og at du undersøkte Wiltersen-tvillingene og derpå fant og tok kartet deres, og så forglemmet dem etterpå?»

«Humlesnurr hadde helt rett,» sa professor Krengle, og ristet på hodet i undring. «Han var også en komplett tåpe ved å la Galtvort-kartet forbli i de to idiotenes besittelse. Jeg fikk en lei overraskelse da jeg hadde fått tak i kartet; det viste både ditt og mitt navn korrekt! Wiltersen-tvillingene hadde bare gått ut fra at det var en feil ved kartet, spesielt etter at du mottok Kappen og tidsvenderen din. Hvis Humlesnurr hadde beholdt kartet selv – hvis Wiltersenene noensinne hadde nevnt det for Humlesnurr – men det gjorde de heldigvis ikke.»

Viste både ditt og mitt navn korrekt –

«Jeg vil gjerne få lov til å se det,» sa Harry.

Uten å ta øynene fra heksekjelen, trakk professor Krengle fram et brettet pergament fra innsiden av kutten, hveste til det «Viss våre omgivelsser,» og kastet det brettede per­ga­men­tet mot Harry. Det skar målbevisst gjennom lufta; en følelse av dommedag pustet mot Harrys sanser idet det beveget seg mot ham, og så dalte det fredelig ned mot Harrys føtter.

Harry plukket opp pergamentet og brettet det ut.

Først virket pergamentet tomt. Så, som om en usynlig penn beveget seg over det, kom omrisset av vegger og dører til syne, alt trukket opp med håndtegnede linjer. Skrivingen skisserte en serie med kamre, de fleste av dem vistes som tomme; det siste kammeret i serien hadde en forvirret skribling i sitt sentrum, som om kartet forsøkte å formidle sin egen forvirring; og det nest siste kammeret viste fram to navn, skrevet på de stedene i kammeret som tilsvarte der Harry satt og professor Krengle sto.

Tom M. Venster.

Tom M. Venster.

Harry glante på pergamentet, og en ubehagelig grøssing kom over ham. Det var én ting å høre fyrst Voldemort påstå at navnet ditt var Tom Venster; noe helt annet var det å oppleve at Galtvorts magi sa seg enig. «Tuklet du med kartet for å få dette ressultatet, eller dukket det opp som en overrasskelse for deg?»

«Var overrasskelse,» svarte professor Krengle, med en undertone av hvesende latter. «Ingen trikss.»

Harry brettet kartet sammen og kastet det tilbake i professor Krengles retning; en eller annen kraft grep fatt i det midt i lufta før det traff bakken, og dro kartet tilbake innenfor professor Krengles kutter.

Forsvarsprofessoren snakket. «Jeg vil også gjerne få komme med tilleggsopplysningen om at Slur dirigerte frøken Grang og hennes kumpaner mot bøller, og av og til grep inn for å beskytte dem.»

«Det visste jeg.»

«Interessant,» sa professor Krengle. «Fikk Humlesnurr også vite dette? Svar på ormtunge.»

«Ikke ssåvidt jeg vet,» hveste Harry.

«Fascinerende,» sa professor Krengle. «Det kan interessere deg å få vite dette også: Elikssir-lageren måtte holde dette hemmelig fordi hanss plott motarbeidet rektorss plott.»

Harry tenkte igjennom dette, mens professor Krengle blåste på eliksiren som for å kjøle den ned, skjønt ilden brant fremdeles under heksekjelen; så la han til en klype skitt og en dråpe vann og en blåklokke. «Vennligst forklar,» sa Harry.

«Har det aldri slått deg at du burde gruble over hvorfor Humlesnurr valgte Severus Slur som husstyrer for Smygard? Å si at det var et dekke slik at han kunne være Hum­le­snurrs spion forklarer ingenting. Slur kunne ha vært bare en eliksirmester, og trengte ikke å være husstyrer for Smygard i det hele tatt. Slur kunne ha blitt utnevnt til skog­vokter, dersom det var behov for at han måtte være på Galtvort! Hvorfor husstyrer for Smygard? Det må jo ha slått deg at dette ikke kunne ha noen god påvirkning på smy­gardingene, ifølge Humlesnurrs påståtte moral?»

Tanken hadde ikke slått Harry med nøyaktig den vinklingen, nei … «Jeg lurte på om det var noe slikt, men jeg satte aldri opp dilemmaet på nøyaktig den måten.»

«Og nå som du har gjort det, er svaret åpenbart?»

«Nei,» sa Harry.

«Skuffende. Du har ikke lært deg nok kynisme, du har ikke virkelig forstått flek­si­bili­tet­en i det moralske personer kaller god moral. For å forstå et plott, se på konsekvensene og spør om dette har skjedd med hensikt. Humlesnurr saboterte huset Smygard med vilje – ikke se på meg på den måten, gutt, jeg ssnakker ssant. Under den siste Troll­manns­kri­gen fylte smygardinger opp mine bataljoner av tilhengere, og andre smygardinger i Heksingating støttet meg. Se på dette fra Humlesnurrs perspektiv, og husk at han ikke har noen naturlig forståelse av Smygards metoder. Se for deg at Humlesnurr blir stadig tristere ved tanket på dette Galtvort-huset som ser ut til å være kilden for så mye elen­dig­het. Og så, se, Humlesnurr plasserer som husstyrer for Smygard personen Slur. Slur! Severus Slur! En mann som verken ville lære sitt hus kløkt eller ambisjoner, en mann som ville fremme slapp disiplin og gjøre husets barn svake! En mann som ville fornærme elever fra andre hus, som ville ruinere Smygards navn blant dem! En mann med et etternavn som var ukjent i det magiske Storbritannia, og definitivt ikke var adelig, som gikk rundt kledd halvveis i filler! Anser du Humlesnurr for å kunne være uvitende om konsekvensene? Når Humlesnurr var den som iverksatte det, og hadde motiv for å iverksette det? Jeg antar at Humlesnurr sa til seg selv at flere liv ville bli reddet under neste trollmannskrig hvis Voldemorts fremtidige dødsetere ble svekket.» Professor Krengle slapp ned i heksekjelen en isbit, som sakte smeltet der den berørte den skum­men­de overflaten. «Fortsett denne prosessen lenge nok, og ingen barn ville lenger ønske å bli valgt inn i Smygard. Huset ville bli pensjonert, og hvis Hatten fortsatte å rope ut dets navn, ville det være en ydmykelse for disse barna som senere ville bli fordelt blant de andre tre husene. Fra den dagen ville Galtvort ha tre velfungerende hus for mot og studier og hardt arbeid, uten noe hus for dårlige barn lagt til i denne miksen; akkurat som om de tre grunnleggerne av Galtvort hadde vært vise nok helt fra starten å nekte å la Salazar Smygard bli en av dem. Slik, går jeg ut fra, var Humlesnurrs plan for sluttspillet; et offer på kort sikt for det felles beste.» Professor Krengle smilte sardonisk. «Og Lucifus lot det skje uten protester, og også, antar jeg, uten å legge merke til at noe var i ferd med å skje. Jeg er redd for at mine tidligere tjenere i mitt fravær har blitt totalt rundspilt i denne kampen mellom intellekter.»

Harry hadde litt problemer med å fordøye dette, men kom fram til, etter noe tan­ke­virk­somhet, at dette ikke var riktig tidspunkt for å komme til bunns i det. Hvorvidt fyrst Voldemort trodde det hang slik sammen var ikke avgjørende; Harry trengte å gjen­nom­gå denne beskyldningen på egen hånd.

Da professor Krengle hadde nevnt sine tjenere fikk Harry en påminnelse om noe annet han var … pålagt, antok Harry, å spørre om. De dårlige nyhetene var forutsigbare. På en hvilken som helst annen dag ville det ha vært forferdelig. I dag ville det bare være en dråpe i havet. «Bellatrix DeMons,» sa Harry. «Hva var sannheten om henne?»

«Hun var ødelagt på innsiden før jeg møtte henne for første gang,» sa professor Krengle. Han plukket opp noe som så ut som et gråhvitt gummibånd og holdt det over heksekjelen; idet gummien fikk kontakt med dampen, ble den svart. «Å bruke psy­ko­man­tikk på henne var en feiltakelse. Men det glimtet viste meg hvor lett det ville være å få henne til å bli forelsket i meg, så det gjorde jeg. I all ettertid var hun den mest trofaste av mine tjenere, den eneste jeg nesten kunne stole på. Jeg hadde ingen intensjon om å gi henne det hun ønsket seg fra meg; så jeg ga henne til DeMons-brødrene slik at de kunne bruke henne, og de tre var lykkelige på deres egen spesielle måte.»

«Det tviler jeg på,» sa Harrys munn, for det meste av seg selv. «Hvis det var sant, så ville ikke Bellatrix ha husket hvem DeMons-brødrene var, da vi fant henne i Azkaban.»

Professor Krengle trakk på skuldrene. «Kanskje du har rett.»

«Og hva i alle dager var det egentlig vi gjorde der borte?»

«Vi fant ut hvor Bellatrix hadde lagt tryllestaven min. Jeg hadde fortalt dødseterne om min udødelighet, i et håp – som nå har vist seg å være fåfengt – om at de ville holde seg samlet minst noen få dager hvis det virket som om jeg døde. Bellatrix’ instruksjoner var å hente ut tryllestaven min fra hvor nå enn kroppen min hadde blitt drept; og frakte den tryllestaven til et visst gravsted der min ånd ville vises for henne.»

Harry svelget. Et bilde kom til ham av Bellatrix DeMons som ventet, ventet, ventet ved gravstedet, i økende desperasjon … det var ikke rart at hun ikke hadde tenkt spesielt strategisk da hun angrep Langballe-familien. «Hva gjorde du med Bellatrix etter at hun kom seg ut?»

«Ssendte henne til et fredelig ssted for å gjenvinne sstyrke,» sa professor Krengle. Et kaldt smil. «Jeg hadde igjen ett bruksområde for henne, eller snarere, en viss del av henne, og om mine fremtidige planer kommer jeg ikke til å si noe.»

Harry pustet dypt, og forsøkte å beholde kontrollen. «Var det andre hemmelige plott på gang dette skoleåret?»

«Åh, en anseelig mengde, men ikke mange flere som angår deg, ikke som jeg kan komme på her og nå. Den egentlige årsaken til at jeg forlangte å få lære bort skyts­ver­ge­for­melen til førsteklassinger var å kunne få deg til å møte en desperant ansikt til ansikt, og så fikk jeg ordnet det slik at tryllestaven falt der en desperant kunne fortsette å påvirke deg gjennom dem. Var ingen ondsskap i det, bare et håp om at du sskulle få tilbake noen av dine ssanne minner. Det var også derfor jeg arrangerte det slik at et visst antall hekser skulle trekke deg ned fra lufta under den episoden på taket, så det skulle ende opp med å få det til å se ut som om jeg reddet livet ditt; bare i tilfelle noen ble mis­tenksomme på meg under den desperant-hendelsen jeg hadde planlagt kort tid senere. Heller ingen ond tanke i denne hendelssen. Jeg iscenesatte noen av angrepene på frøken Grangs gruppe, slik at angrepene kunne bli slått tilbake; jeg har en bestemt motvilje mot bøller. Tror dette sskulle være alle hemmelige plott ssom angår deg dette sskoleåret, med mindre jeg har glemt noe.»

Livsvisdom tilegnet, sa Håsblås-delen hans. Forsøk å motstå fristelsen til å blande deg tilfeldig inn i andre menneskers liv. Som, du veit, livet til Padma Patil. Med mindre du ønsker å ende opp som dette her, da.

En klype rødbrunt støv ble varsomt strødd ned i eliksirkjelen, og Harry stilte sitt fjerde og endelige spørsmål, det som tilsynelatende hadde lavest prioritet, men som frem­deles betydde noe.

«Hva var ditt overordnede mål under Trollmannskrigen?» sa Harry. «Jeg mener, hva –» Stemmen hans var ustødig. «Hva var poenget med hele greia?» Hjernen hans gjentok om igjen og om igjen, hvorfor, hvorfor, hvorfor fyrst Voldemort …

Professor Krengle hevet et øyenbryn. «De fortalte deg om Rogus Ringelhorn, ikke sant?»

«Ja, du var både Rogus Ringelhorn og fyrst Voldemort under Trollmannskrigen, den delen forsto jeg. Du drepte Rogus Ringelhorn, forkledte deg selv som ham, og utryddet Rogus Ringelhorns familie slik at de ikke ville legge merke til noen forskjeller –»

«Akkurat.»

«Du planla å kontrollere den siden som vant Trollmannskrigen, uavhengig av hvilken side som vant. Men hvorfor måtte den ene siden være Voldemort? Jeg, jeg mener, ville det ikke ha vært lettere å få større støtte blant folk flest med noen som var mindre … med noen som var mindre Voldemort?»

Professor Krengles hammer lagde et uvanlig høyt dunk idet den knuste hvite sommerfuglvinger og blandet dem med nok en blåklokke. «Jeg planla,» sa professor Krengle beskt, «at fyrst Voldemort skulle tape mot Rogus Ringelhorn. Feilen i den stra­te­gi­en var den absolutte elendigheten i tilstanden til –» Professor Krengle stoppet. «Nei, nå forteller jeg denne historien i feil rekkefølge. Hør, gutt, da jeg hadde fullendt min store skapelse og oppnådd min fulle magiske kraft, trodde jeg tida var inne for at jeg skulle ta politisk makt i mine hender. Det ville være upraktisk, definitivt, og låse mye av tida mi fast til ting jeg ikke ville like å gjøre. Men jeg visste at gompene før eller siden ville ødelegge verden eller gå til krig mot trollmannsverdenen, eller begge deler; og noe måtte gjøres dersom jeg ikke skulle vandre gjennom en død eller kjedelig verden i resten av min evighet. Med en gang jeg hadde oppnådd udødelighet trengte jeg en ny ambisjon å bruke årtiene mine på, og det å forhindre at gompene ødela alt syntes for meg å være et mål som hadde akseptabel størrelse og vanskelighetsgrad. Det er en kilde til konstant morskap for meg at jeg, av alle mennesker, er den eneste som virkelig foretar seg noe for å oppnå dette. Skjønt jeg antar det gir mer mening for de dødelige insektene at de ikke bryr seg om hvordan deres verden ender; hvorfor skulle de det, når de allikevel kommer til å dø, og kan spare seg selv for det upraktiske ved å gjøre noe vanskelig underveis? Men det er en avsporing. Jeg så hvordan Humlesnurr hadde kommet til makt ved å overvinne Grindelwald, så jeg tenkte å gjøre det samme. Det var lenge siden jeg hadde tatt min hevn over Rogus Ringelhorn – han var en pest og en plage i mitt årskull ved Smygard – så jeg kom fram til planen om å også stjele hans identitet, og utslette familien hans for å gjøre meg selv arving til det adelshuset. Videre tenkte jeg ut en storslagen fiende som Rogus Ringelhorn skulle bekjempe, den frykteligste mørke herren man kunne tenke seg, smartere enn noen annen man noensinne hadde hørt om; mye farligere enn Grindelwald, fordi hans intelligens ville være perfeksjonert på alle de områdene der Grin­delwald hadde feil og var selvdestruktiv. En mørk herre som ville gjøre sitt gjen­nom­tenkte beste for å rive ned alle allianser som ville slåss mot ham, en mørk herre som ville oppleve den dypeste lojalitet fra sine følgere gjennom sine talegaver. Den aller frykteligste mørke herren som noen gang hadde truet Storbritannia eller verden, det var den Rogus Ringelhorn skulle overvinne.»

Professor Krengles hammer traff en blåklokke, og så en annen blek blomst, med to dunk til. «Men så, skjønt jeg av og til hadde spilt rollen til en mørk trollmann på min vei, så hadde jeg aldri adoptert identiteten til en fullblods mørk herre med tilhengere og en politisk agenda. Jeg hadde ingen øvelse på dette området, og jeg hadde klart i minne historien om Den mørke evangel og katastrofen ved hennes første offentlige opptreden. Det hun selv sa i ettertid var at hun hadde ment å kalle seg Den vandrende katastrofen og Mørkets apostel, men i øyeblikkets opphisselse introduserte hun seg som Mørkets apostrof istedenfor. Etterpå måtte hun legge to hele landsbyer i grus før noen tok henne alvorlig.»

«Så du bestemte deg for å gjennomføre et eksperiment i liten skala først,» sa Harry. Kvalme steg opp i ham, for der og da forsto Harry, han så seg selv reflektert; det neste trinnet var akkurat det Harry selv ville ha gjort, hvis han ikke hadde et grann etikk, hvis han hadde vært tom på innsiden. «Du lagde deg en engangs-identitet, for å lære deg hvordan spillet fungerte, og kvitte deg med de enkle nybegynnerfeilene.»

«Korrekt. Før jeg kunne bli en virkelig skrekkelig mørk herre som Rogus Ringelhorn kunne slåss mot, så skapte jeg for øvelsens del en mørk herre-personlighet med glødende røde øyne, meningsløst grusom mot sine tilhengere, som fulgte en politisk agenda som innebar ren personlig ambisjon kombinert med blodpurisme av den typen fylliker i Spin­delsmuget argumenterer for. Mine første tilhengere ble hyrt inn på en pub, gitt kapper og hodeskallemasker, og ble bedt om å introdusere seg som Dødsetere.»

Den forferdelige følelsen av å forstå utvidet seg, i dypet av Harrys mage. «Og du kalte deg selv Voldemort.»

«Nettopp, general Kaos.» Professor Krengle flirte, fra der han sto ved heksekjelen. «Jeg ville at det skulle være et anagram av navnet mitt, men det ville bare ha fungert dersom jeg ved et lykketreff hadde blitt gitt mellomnavnet ‘Dredolo’, og selv da hadde det vært drøyt. Vårt faktiske mellomnavn er Morfus, hvis du er nysgjerrig. Men, nok en av­sporing. Jeg så for meg at Voldemorts karriere ville vare bare et par måneder, i høyden et år, før svartspanerne hadde tatt hånd om tilhengerne hans og den midlertidige mørke herren forsvant. Som du oppfatter, hadde jeg grundig overvurdert mine motstandere. Og jeg kunne ikke helt få meg selv til å torturere mine lakeier når de kom med dårlige ny­heter til meg, uansett hva mørke herrer gjør i skuespill. Jeg kunne ikke helt argumentere for blodpurismens trossetninger så usammenhengende som om jeg var en fyllik i Spindelsmuget. Jeg forsøkte ikke å være smart når jeg sendte mine tilhengere ut på deres oppdrag, men jeg ga dem heller ikke fullstendig meningsløse ordrer –» Professor Krengle ga fra seg et beklagende glis som, i en annen kontekst, kanskje kunne ha blitt kalt sjarmerende. «En måned etter dette fremstilte Bellatrix DeMons seg for meg, og etter tre måneder forhandlet Lucifus Malfang med meg over adskillige glass dyr ildwhisky. Jeg sukket, oppga alt håp for trollmannsslekten, og begynte som Rogus Ringelhorn for å stå opp mot denne fryktelige fyrst Voldemort.»

«Og hva skjedde så –»

Et snerr forvred professor Krengles ansikt. «Den fullstendige utilstrekkeligheten til hver eneste institusjon i sivilisasjonen som er det magiske Storbritannia hendte! Du kan ikke begripe det, gutt! Jeg kan ikke begripe det! Det må sees, og selv da er det umulig å forstå det! Du har antakelig lagt merke til at når dine medelever snakker om hva familiene deres jobber med, så later det til av tre av fire jobber i en eller annen del av Magidepartementet. Så kan du undres hvordan et land kan klare å ansette tre av fire innbyggere i byråkratiet. Svaret er at hvis ikke alle forsøkte å hindre alle andre i å få gjort noe, så ville ingen av dem hatt noen oppgaver igjen å gjøre! Svartspanerne var kom­pe­ten­te som individuelle krigere, de slåss mot mørke trollmenn, og bare de beste overlevde for å trene opp nye rekrutter, men ledelsen deres var i fullstendig oppløsning. Departementet hadde det så travelt med å flytte papirer at landet ikke hadde noen effek­tiv motstand mot Voldemorts angrep utenom meg selv, Humlesnurr, og en håndfull frivillige uten opplæring. En flyktig, inkompetent, feig døgenikt, Mundungus Styrfeder, ble ansett for å være en nøkkelressurs i Føniksordenen – fordi, ettersom han ellers var arbeidsløs, så trengte han ikke å sjonglere oppgavene med en annen jobb! Jeg forsøkte å svekke Voldemorts angrep for å se om det var mulig for ham å tape; og Departementet avsatte umiddelbart færre svartspanere for å stå imot meg! Jeg hadde lest Maos lille røde bok, jeg hadde lært opp mine dødsetere i geriljataktikk – uten grunn! Helt uten grunn! Jeg angrep hele det magiske Storbritannia, og i hver eneste trefning hadde jeg større styrker enn motstanderen! I desperasjon beordret jeg mine dødsetere til å systematisk likvidere hver eneste inkompetente person som var i ledelsen for Avdelingen for magisk justis. Den ene papirflytteren etter den andre meldte seg frivillig til å få en høyere stil­ling, til tross for deres forgjengers skjebne, mens de fornøyd gned seg i hendene ved ut­sikt­en til forfremmelse. Hver eneste en av dem så for seg at de kunne lage en liten, personlig avtale med fyrst Voldemort. Det tok syv måneder å myrde oss vei gjennom alle disse, og ikke en eneste dødseter spurte hvorfor vi gadd gjøre det. Og til slutt, selv med Bar­temius Kroek forfremmet til direktør og Amelia Beining som sjef for svart­spa­ner­kon­toret, var det allikevel for lite. Jeg kunne ha gjort det bedre hvis jeg slåss alene. Hum­le­snurrs hjelp var til ikke all verdens nytte med hans moralske begrensninger, og det samme med Kroek og hans respekt for loven.» Professor Krengle skrudde opp varmen under eliksiren.

«Og til slutt,» sa Harry gjennom smerten i hjertet, «så innså du at du rett og slett hadde det morsommere som Voldemort.»

«Det er den minst irriterende rollen jeg noensinne har spilt. Hvis fyrst Voldemort sier at noe skal gjøres, så adlyder folk ham og diskuterer ikke. Jeg trengte ikke å undertrykke min impuls om å bruke martyriusforbannelsen på folk som oppførte seg som idioter; for en gangs skyld var det bare en del av rollen. Hvis noen gjorde spillet mindre behagelig for meg, sa jeg bare Avada Kadavra uansett om det var strategisk smart, og så plaget de meg i alle fall aldri på et senere tidspunkt.» Professor Krengle delte hverdagslig opp en liten orm i små biter. «Men min virkelige åpenbaring kom en viss dag der Rogus Ringelhorn forsøkte å få arbeids- og oppholdstillatelse for en asiatisk instruktør i kamptaktikk, og en ansatt i Departementet avslo, mens han smilte overlegent. Jeg spurte denne ansatte om han forsto at hensikten med dette var å redde livet hans, og byråkraten bare smilte mer. Etter dette kastet jeg i raseri av meg masker og forsiktighet, jeg brukte psykomantikk, jeg dyppet fingrene mine ned i den kloakken som var hans stupiditet og rev sannheten ut fra sinnet hans. Jeg forsto ikke, og jeg ønsket å forstå. Med mine ferdigheter i psykomantikk tvang jeg hans lille papirflytterhjerne til å gjennomleve alternativer, å se hva hans byråkrathjerne ville tenke dersom Lucifus Malfang, eller fyrst Voldemort, eller Humlesnurr, sto i mitt sted.» Professor Krengles hender hadde sakket farten, der han med stor nøyaktighet skrellet biter og små striper fra en klump lysvoks. «Det jeg til slutt innså den dagen er komplisert, gutt, som er grunnen til at jeg ikke forsto det tidligere i livet. For deg skal jeg forsøke å beskrive det allikevel. I dag vet jeg at Humlesnurr ikke står på toppen av verden, til tross for at han er grandilokvensibus for det internasjonale hekserisamfunnet. Folk snakker stykt om Humlesnurr, helt åpent; de kritiserer ham stolt og rett opp i fjeset hans, på en måte de ikke ville ha tort å sette seg opp mot Lucifus Malfang. Du har handlet respektløst mot Humlesnurr, gutt; vet du hvorfor du gjorde det?»

«Jeg … er ikke sikker,» sa Harry. Det å ha Tom Vensters reservesett av nevralmønstre var definitivt en åpenbar hypotese.

«Ulver, hunder, selv kyllinger, slåss seg imellom for dominanse. Det jeg til slutt forsto, fra den byråkratens hjerne, var at for ham hadde Lucifus Malfang dominanse, fyrst Voldemort hadde dominanse, og Rogus Ringelhorn og Albus Humlesnurr hadde det ikke. Ved å ta det godes side, ved å bekjenne oss til å vandre i lyset, hadde vi gjort oss selv ikke truende. I Storbritannia har Lucifus Malfang dominanse, for han kan innkreve lånene dine, eller sende departementets byråkrater mot bedriften din, eller korsfeste deg i Aftenprofeten, hvis du åpent går imot ham. Og den mest kraftfulle trollmannen i verden har ingen dominanse, fordi alle vet at han er,» professor Krengles lepper krøllet seg, «en romanhelt, stadig selvutslettende og for ydmyk til å søke hevn. Fortell meg, barn, har du noensinne sett et drama der helten, før han går med på å redde landet sitt, forlanger like mye gull som en advokat kan tjene på en rettssak?»

«Faktisk har det vært en rekke slike helter i gompelitteraturen, jeg kan nevne Han Solo som en start –»

«Vel, i magiske dramaer finnes ikke slikt. Der er alt ydmyke helter som Humlesnurr. Det er fantasien om den mektige slave som aldri i sannhet vil heve seg over deg, aldri kreve din respekt, og aldri en gang be om betaling. Forstår du nå?»

«Jeg … tror det,» sa Harry. Frodo og Sam fra Ringenes herre så ut til å stemme overens med dette mønsteret for en fullstendig ikke-truende helt.

«Du sier at det er slik folk ser på Humlesnurr? Jeg tror ikke at Galtvorts elever ser på ham som en hobbit.»

«På Galtvort straffer Humlesnurr visse overtredelser mot sin vilje, så han er fryktet til en viss grad – skjønt elevene føler seg allikevel fri til å spotte ham med mer enn hvisking. Utenfor slottet rynker man på nesen av Humlesnurr; de begynte å kalle ham gal, og han apet etter denne beskrivelsen som en tåpe. Gå inn i rollen som en redningsmann fra skuespillenes verden, og folk ser deg som en slave som tilbyr tjenester de har krav på, og som de liker å kritisere; for det er privilegiet til herrefolket å lene seg tilbake og gi nyttige innspill mens slavene deres arbeider. Bare i de gamle greske historiene, fra en tid der menn var mindre sofistikerte i sine fantasier, kan du finne helter som også var høyt på strå. Hektor, Aeneas, det var helter som oppholdt sin rett til hevn over dem som fornærmet dem, som kunne forlange gull og juveler som betaling for sine tjenester uten å påkalle indignasjon. Og hvis fyrst Voldemort erobret Storbritannia, så kunne han kanskje nedlate seg til å vise seg som en edel seierherre; og ingen ville kunne ta hans godvilje for gitt, eller å plapre fram korreksjoner til ham hvis de ikke likte arbeidet hans. Når han vant, ville han også ha fått virkelig respekt. Den dagen i departementet forsto jeg at ved å misunne Humlesnurr, så hadde det samtidig vist seg at jeg var like forvirret som Humlesnurr selv. Jeg forsto at jeg hele tida hadde forsøkt å oppnå feil posisjon. Du burde vite at dette er sant, gutt, for du har følt deg langt mer fri til å snakke stygt om Hum­lesnurr enn du noensinne våget om meg. Selv i tankene dine, vedder jeg på, fordi instinkter sitter dypt. Du vet at det ville kunne bli kostbart å spotte den sterke og hevn­gjer­rige professor Krengle, men det var ingen kostnad forbundet ved å opptre respektløst mot den svake og harmløse Humlesnurr.»

«Takk,» sa Harry gjennom smerten, «for den verdifulle leksa, professor Krengle; jeg ser at du har rett angående hva hjernen min har gjort.» Skjønt Tom Vensters minner sann­synligvis også spilte en rolle når det gjaldt den måten han av og til glefset til Hum­le­snurr på uten noen god grunn, så hadde ikke Harry oppført seg på samme måte rundt professor McSnurp … som riktignok hadde myndighet til å trekke huspoeng og ikke hadde Humlesnurrs aura av toleranse … nei, det var allikevel sant, Harry ville ha vist mer respekt selv i tankene sine dersom det ikke hadde virket trygt å være respektløs mot Humlesnurr.

Så det hadde vært Rogus Ringelhorn, og det hadde vært fyrst Voldemort.

Det hadde allikevel ikke besvart det mest gåtefulle spørsmålet, og Harry var ikke sikker på om det ville være lurt å spørre om det. Hvis, på en eller annen måte, fyrst Vol­de­mort hadde klart å ikke tenke på det, og så hadde professor Krengle fortsatt klart å ikke tenke på det i sine ni år med kontemplasjon, så var det ikke klokt å si det … eller kanskje det var det; lidelsene under Trollmannskrigen hadde ikke vært bra for Storbritannia.

Harry bestemte seg, og snakket. «En ting som forvirret meg var hvorfor Trollmannskrigen varte så lenge,» forsøkte Harry seg. «Jeg mener, kanskje jeg un­der­vur­der­er de vanskelighetene fyrst Voldemort sto overfor –»

«Det du vil vite er hvorfor jeg ikke kastet Befalio på noen av de sterkere trollmennene som kunne bruke befaliusforbannelsen på andre, drepte de aller sterkeste trollmennene som kunne ha motstått min Befalio, og tatt over Magidepartementet på åh, la oss si, kanskje tre dager.»

Harry nikket stille.

Professor Krengle så tankefull ut; hånda hans strødde klippet gress ned i kjelen, bit etter bit. Den ingrediensen, hvis Harry husket rett, var noe slikt som fire-femtedeler mot slutten av oppskriften.

«Det lurte jeg også på selv,» sa forsvarsprofessoren til slutt, «da jeg hørte Rummelfiolds profeti fra Slur, og jeg tenkte igjennom både fortida og fremtida. Hvis du hadde spurt mitt tidligere selv om hvorfor han ikke brukte befaliusformelen, ville han ha snakket om behovet for å bli sett som den som hersker, å åpent kontrollere Magidepartementets byråkrati, før tida var inne til å se ut mot andre land. Han ville ha bemerket hvordan en rask og stille seier kunne vise seg å gi utfordringer på et senere tidspunkt. Han ville ha bemerket den hindringen som Humlesnurr og hans utrolige defensive innsats utgjorde. Og han ville ha hatt tilsvarende unnskyldninger for samtlige andre raske metoder han vurderte. På en eller annen måte var tida aldri inne for å ta pla­nene mine til sin endelige fase, det var alltid en siste ting som måtte gjøres først. Så hørte jeg profetien og visste at tida var inne, for Tiden selv hadde lagt merke til meg. At tidsrommet for nøling var brukt opp. Og jeg så meg tilbake, og innså at på en eller annen måte hadde dette pågått i årevis. Jeg tror …» En og annen tilfeldig bit gress falt fremdeles ned fra hånda hans, men professor Krengle lot ikke til å bruke opp­merk­som­het­en på dem. «Jeg tenkte, da jeg kontemplerte min fortid under stjernene, at jeg hadde blitt for vant til å spille mot Humlesnurr. Humlesnurr var intelligent, han prøvde flittig på å være kløktig, han ventet ikke på at jeg skulle slå til, men ga meg stadig overraskelser. Han gjorde bisarre trekk som utspilte seg på fascinerende og uforutsigbare måter. Når jeg tenkte bakover, var det mange åpenbare planer for å ødelegge Humlesnurr; men jeg tror at en del av meg ikke ønsket å gå tilbake til å spille kabal istedenfor sjakk. Det var da jeg hadde muligheten til å skape en annen Tom Venster å plotte mot, en som til og med var en mer verdig motstander enn Humlesnurr, at jeg først var villig til å vurdere å gjøre en slutt på krigen. Ja, i ettertid høres dette dumt ut, men noen ganger er følelsene våre mer idiotiske enn det vi kan få fornuften vår til å innrømme. Jeg ville aldri ha lagt opp en slik strategi bevisst. Det ville ha brutt reglene ni, seksten, tjue og tjueto og det er for mye av det gode selv om du har det gøy. Men det å stadig vekk bestemme seg for at det var en enkelt ting som gjensto, enda en fordel som kunne oppnås, enda en brikke jeg rett og slett måtte flytte til riktig posisjon, før jeg gjorde meg ferdig med en del av livet mitt som jeg nøt og beveget meg over til den mer strevsomme delen med å herske over Storbritannia … vel, selv jeg er ikke immun mot en slik feiltakelse, hvis jeg ikke innser at det er det jeg gjør.»

Og det var da Harry visste hva som kom til å skje til slutt, etter at De vises stein var blitt hentet ut.

Til slutt kom professor Krengle til å drepe ham.

Professor Krengle ønsket ikke å drepe ham. Det var mulig at Harry var den eneste personen i verden som professor Krengle ikke ville være i stand til å bruke mord­for­ban­nel­sen mot. Men professor Krengle mente at han var nødt til å gjøre det, av en eller annen grunn.

Det var derfor professor Krengle hadde bestemt seg for at det var nødvendig å brygge stråleglanseliksiren på den langsomme måten. Det var derfor det hadde vært så enkelt å forhandle fram at professor Krengle ville besvare spørsmål, å snakke om livet sitt med noen som kanskje ville forstå. Akkurat slik fyrst Voldemort hadde utsatt det å avslutte Trollmannskrigen, for å kunne spille lenger mot Humlesnurr.

Harry kunne ikke huske nøyaktig hva professor Krengle hadde sagt tidligere om å ikke drepe Harry. Det hadde ikke vært en klar garanti av typen ‘Jeg planlegger absolutt ikke å drepe deg på noen som helst måte med mindre du aktivt insisterer på å gjøre noe dumt.’ Harry hadde selv nølt med å presse løftet for hardt og insistere på ikke-tvetydig ordlyd fordi Harry allerede hadde visst at han ville trenge å nøytralisere fyrst Voldemort og hadde forventet at mer presist språk ville avsløre dette faktumet, hvis de forsøkte å utveksle virkelig bindende løfter. Så det ville definitivt ha vært smutthull, hva nå enn som hadde blitt sagt.

Denne erkjennelsen kom ikke på noen måte som et sjokk, den bare økte følelsen av at det var viktig; en del av Harry hadde allerede visst det, og hadde rett og slett ventet på riktig anledning til å sette det fram til vurdering. For mange ting hadde blitt sagt her som professor Krengle aldri ville avsløre til noen med forventet levetid på mer enn noen timer. Den overveldende isolasjonen og ensomheten i det livet professor Krengle hadde beskrevet kunne forklare hvorfor han var villig til å bryte reglene sine og snakke med Harry, gitt at Harry kom til å dø snart og at verden ikke faktisk fungerte på samme måte som et skuespill der en skurk som avslørte planene sine alltid ville feile i å drepe helten etterpå. Men Harrys død måtte med visshet være en del av disse fremtidige planene.

Harry svelget, og kontrollerte pusten sin. Professor Krengle hadde nettopp lagt til en tust med hestehår til stråleglanseliksiren, og det var svært sent i prosessen, hvis Harry husket riktig. Det var ikke mange blåklokker igjen i haugen som skulle has oppi heller.

Det var sannsynligvis på tide å slutte å bekymre seg så mye om risiko og begynne å spille litt mer vågalt, når alt kom til alt.

«Hvis jeg påpeker en av fyrst Voldemorts feil,» sa Harry, «vil han straffe meg for det?»

Professor Krengle hevet øyenbrynene. «Ikke hvis det er en ekte feil. Jeg foreslår at du ikke moraliserer. Men jeg ville ikke skyte budbringeren av dårlige nyheter, heller ikke den underordnede som gjør et ærlig forsøk på å beskrive et problem. Naturligvis var det noen tåper som mistolket dette for svakhet, som forsøkte å fremheve seg selv ved å rakke ned på meg offentlig, og trodde at jeg var pliktet til å tolerere det som kritikk.» Professor Krengle smilte ved tanken. «Dødseterne klarte seg bedre uten disse menneskene, og jeg vil ikke anbefale at du gjør samme feil.»

Harry nikket, mens en lett skjelving gikk gjennom ham. «Hm, da du fortalte meg om det som skjedde i Gudriksdal, på allehelgensaften, i 1981 mener jeg, ehh … Jeg synes jeg så en annen feil i din tankegang. En måte du kunne ha unngått katastrofe på. Men, ehm, jeg tror du har en blindsone, en bestemt klasse strategier du ikke vurderer, så du så det ikke en gang etterpå –»

«Jeg håper at du ikke er i ferd med å si noe idiotisk på linje med ‘ikke forsøk å drepe mennesker’,» sa professor Krengle. «Jeg blir trist hvis så er tilfelle.»

«Ikke forsskjeller i verdier. Virkelig feil, ut fra dine mål. Vil du sskade meg, hviss jeg tar på meg rollen som lærer, og undervisser? Eller hviss feil er enkel og åpenbar, og får deg til å føle deg dum?»

«Nei,» hveste professor Krengle. «Ikke hviss poenget er godt.»

Harry svelget. «Eh. Hvorfor testet du ikke ut malacrux-systemet før du faktisk trengte å bruke det?»

«Teste det?» sa professor Krengle. Han tittet opp fra eliksirbryggingen, og stemmen hans ble indignert. «Hva mener du, teste det?»

«Hvorfor testet du ikke om malacrux-systemet fungerte som det skulle, før du trengte det på allehelgensaften?»

Professor Krengle så på ham med avsmak. «Din idiotiske – jeg ønsket ikke å dø, herr Potter, og det var den eneste måten min store skapelse kunne testes på! Hva godt ville det ha gjort å risikere livet mitt på et tidligere tidspunkt, heller enn senere? Hvordan ville det ha vært bedre for meg?»

Harry svelget en klump i halsen. «Det fantess måter der du kunne tesste malacrux-ssystemet uten å dø. Den generelle lærdommen er viktig. Skjønner du det nå?»

«Nei,» sa professor Krengle etter en stund. Forsvarsprofessoren smuldret varsomt en av de siste blåklokkene sammen med et langt, blondt hårstrå og slapp det så ned i elik­sir­en, som nå boblet lysere. Bare to blåklokker lå fremdeles igjen på arbeidsbordet. «Og jeg håper poenget ditt er fornuftig, for din egen skyld.»

«Anta, professor, at jeg lærte meg å kaste den forbedrede malacrux-formelen og var villig til å bruke den. Hva ville jeg gjøre med den?»

Professor Krengle svarte umiddelbart. «Du ville finne en eller annen person som du fant moralsk forkastelig, der du kunne overbevise deg selv om at personens død ville redde andres liv, og så myrde dem for å skape en malacrux.»

«Og etter det?»

«Lage flere malacruxer,» sa forsvarsprofessoren. Han plukket opp en krukke med det som så ut til å være drageskjell.

«Før det,» sa Harry.

Etter en stund ristet forsvarsprofessoren på hodet sitt. «Jeg ser det fremdeles ikke; og nå vil du avslutte denne leken og fortelle meg det.»

«Jeg ville lage malacruxer for mine venner. Hvis du noensinne virkelig brydde deg om en eneste person i hele verden, hvis det hadde vært bare en eneste person som ville gi din udødelighet mening, noen du ønsket skulle leve for alltid sammen med deg –» Harrys strupe snørte seg sammen. «Så, så ville ideen om å lage en malacrux for noen andre ikke ha vært en slik kontraintuitiv tanke.» Harry blunket hardt. «Du har en blindsone for strategier som innebærer å gjøre gode ting for andre mennesker, og den påvirker deg så sterkt at den hindrer deg i å oppnå dine egoistiske verdier. Du mener … at det ikke er stilen din, antar jeg. Den … bestemte delen av ditt selvbilde … er det som kostet deg ni år.»

Pipetten med mynteolje som forsvarsprofessoren holdt la til væske i heksekjelen, dråpe etter dråpe.

«Jeg skjønner …» sa forsvarsprofessoren sakte. «Jeg skjønner. Jeg burde ha lært Ra­dam­sus det avanserte malacrux-ritualet, og tvunget ham til å teste oppfinnelsen. Ja, det er ekstremt åpenbart i tilbakeblikk. For den del kunne jeg ha beordret Radamsus til å forsøke å lage avtrykk av seg selv på et eller annet tilfeldig spebarn, for å se hva som skjedde, før jeg dro av sted til Gudriksdal for å skape deg.» Professor Krengle ristet på hodet med en viss morskap. «Vel. Jeg er glad for at jeg innser dette nå og ikke for ti år siden; jeg hadde allerede nok å bebreide meg selv for.»

«Du ser ikke etter hyggelige måter å gjøre de tingene du ønsker å gjøre,» sa Harry. Ørene hans oppfanget en desperat tone i hans egen stemme. «Selv når en hyggelig strategi ville være mer effektiv ser du den ikke, fordi du har et selvbilde som ikke hyggelig.»

«Det er en rettferdig observasjon,» sa professor Krengle. «Avgjort, nå som du har på­pekt det, har jeg nettopp tenkt på noen hyggelige ting jeg kan gjøre allerede i dag, for å fremme min egen agenda.»

Harry bare så på ham.

Professor Krengle smilte. «Undervisningen din var bra, herr Potter, og poenget var godt. Fra nå av, helt fram til jeg har fått det som vane, skal jeg holde skarpt utkikk etter kløktige strategier som involverer å være hyggelig mot andre mennesker. Gå og øve på vennlige handlinger, kanskje, fram til sinnet mitt gjør det av seg selv.»

Kalde grøsninger gikk gjennom Harry.

Professor Krengle hadde sagt dette uten den minste synlige nøling.

Fyrst Voldemort var absolutt sikker på at han ikke kunne bli omvendt til den gode siden. Han var ikke det aller minste redd for at det kunne skje med ham.

Den nest siste blåklokka ble omtenksomt sluppet ned i eliksiren.

«Har du flere verdifulle lekser du ønsker å lære bort til fyrst Voldemort, gutt?» sa professor Krengle. Han tittet opp fra eliksiren, og flirte som om han visste nøyaktig hvilke tanker som fór gjennom Harrys hode.

«Ja,» sa Harry, med en stemme som nesten ikke bar. «Hvis målet ditt er å bli lykkelig, så vil det å gjøre hyggelige ting for andre mennesker føles bedre enn å gjøre dem for deg selv –»

«Tror du virkelig at jeg aldri har tenkt på det, gutt?» Smilet forsvant. «Tror du jeg er dum? Etter at jeg ble uteksaminert fra Galtvort vandret jeg rundt i verden i mange år, før jeg vendte tilbake til Storbritannia som fyrst Voldemort. Jeg har iført meg flere ansikter enn jeg har brydd meg om å telle. Tror du at jeg aldri forsøkte å spille helt, bare for å se hvordan det ville føles? Har du noensinne kommet over navnet Alexander Chernysov? Under det navnet oppsøkte jeg et fortapt, elendig lite sted der en mørk trollmann hersket, og jeg befridde de stakkars innbyggerne fra deres slavelenker. De gråt tårer av takknemlighet og glede, men jeg følte ikke noen ting ved det i det hele tatt. Jeg ble til og med værende og drepte de neste fem mørke trollmennene som forsøkte å gripe makten. Jeg brukte mine egne galleoner – vel, ikke mine egne galleoner, men prinsippet er det samme – på å gjøre det lille landet deres vakrere og gi det en form for velordnet tilværelse. De krøyp og bukket enda mer, og en av tre nyfødte fikk navnet Alexander. Fremdeles følte jeg ingenting, så jeg nikket til meg selv, noterte at det i alle fall var verdt et forsøk, og så fortsatte jeg videre.»

«Og var du tilfreds som fyrst Voldemort, på det tidspunktet?» Harrys stemme hadde styrket seg og fått en viss villskap.

Professor Krengle nølte, så trakk han på skuldrene. «Det kan synes som om du alle­re­de ved svaret på det.»

«Så hvorfor? Hvorfor være Voldemort hvis det ikke en gang gjør deg tilfreds?» Harrys stemme brast. «Jeg er deg, jeg er basert på deg, så jeg vet at professor Krengle ikke bare er en maske! Jeg vet at han er en du virkelig kunne ha vært! Hvorfor ikke bare bli værende på den måten? Fjern forbannelsen din fra stillingen som lærer i forsvar mot svar­te­kunst­er, og bare bli værende her, bruk De vises stein til å ta Rogus Ringelhorns skikkelse og la den virkelige Kvirinius Krengle slippe fri; hvis du sier at du vil stoppe å drepe men­nes­ker, sverger jeg at jeg ikke vil fortelle noen hvem du virkelig er, bare vær professor Krengle, for alltid! Elevene dine ville sette pris på deg, min fars studenter setter pris på ham –»

Professor Krengle smålo over heksekjelen mens han rørte i den. «I det magiske Stor­bri­tannia lever det kanskje femten tusen trollmenn, barn. Det pleide å være flere. Det er en grunn til at de er redde for å si navnet mitt. Du ville tilgitt meg for alt det fordi du likte timene mine i kampmagi?»

Enig, sa Harrys indre håsblåsing. Seriøst, hva i alle dager?

Harry holdt hodet oppreist, skjønt det skalv. «Det er ikke opp til meg å tilgi noe du har gjort. Men det er bedre enn en ny krig.»

«Ha,» sa forsvarsprofessoren. «Hvis du noensinne finner en tidsvender som kan ta deg førti år tilbake og endre historien, sørg for å fortelle Humlesnurr det før han avslår Tom Vensters søknad på forsvarsstillingen. Men dessverre, jeg frykter at professor Venster ikke ville ha funnet varig lykke på Galtvort.»

«Hvorfor ikke?»

«Fordi jeg fremdeles ville ha vært omgitt av idioter, og jeg ville ikke ha vært i stand til å drepe dem,» sa professor Krengle mildt. «Å drepe idioter er min store lykke i livet, og jeg vil få be deg om å ikke si noe stygt om det før du har forsøkt det på egen hånd.»

«Det er noe som ville få deg til å bli lykkeligere enn det,» sa Harry, med en stemme som brast igjen. «Det må det være.»

«Hvorfor?» sa professor Krengle. «Er dette en slags vitenskapelig lov som jeg ennå ikke har oppdaget? Fortell meg om den.»

Harry åpnet munnen sin, men kunne ikke finne noen ord, det måtte være noe måtte være noe hvis han bare kunne finne de riktige tingene å si –

«Og du,» sa professor Krengle, «har ingen rett til å snakke om lykke heller. Lykke er ikke det du setter over alt annet. Det bestemte du fra begynnelsen, helt tilbake til starten av skoleåret, da Valghatten tilbød deg Håsblås. Hvilket jeg vet om, fordi jeg mottok et tilsvarende tilbud og den samme advarselen i min tid, og jeg avslo akkurat som du. Utenom det er det lite mer som kan sies, mellom Tom Venstere.» Forsvarsprofessoren vendte seg tilbake mot heksekjelen.

Før han kunne komme på noe svar, la professor Krengle til den siste blåklokka, og en sprut av glødende bobler strømmet opp i heksekjelen.

«Da tror jeg vi er ferdige her,» sa professor Krengle. «Hvis du har flere spørsmål, får de vente.»

Harry kom seg skjelvende på beina, idet professor Krengle løftet opp heksekjelen og tømte et latterlig stort volum av stråleglinsende væske, mer enn det burde ha vært plass til i et dusin heksekjeler, over purpurilden som bevoktet døra.

Purpurilden døde.

«Nå til Speilet,» sa professor Krengle, og han trakk fram Usynlighetskappen fra kuttene sine, svevde den bort og slapp den ned foran Harrys føtter.