Mørkets herre lo.

Fra tomme lufta hørtes lyden av forsvarsprofessorens ville latter, høy og forferdelig var denne latteren; det var fyrst Voldemorts latter nå, Den mørke herrens latter som ikke lenger skjulte seg eller behersket seg.

Harrys sinn var smadret. Øynene hans fortsatte å stirre mot dit Albus Humlesnurr hadde vært. Det var en skrekk i ham som var for stor for forståelse eller refleksjon. Hodet hans forsøkte å gå tilbake gjennom tida og gjøre om virkeligheten, men det var ikke en form for magi som eksisterte, og virkeligheten forble den samme.

Han hadde tapt, han hadde mistet Humlesnurr, det var ingen angreknapp, og det betydde at han hadde tapt krigen.

Og Den mørke herren fortsatte å le.

«Ah, ha ha hah, ahaha, haha hahaha! Professor Humlesnurr, ah, professor Hum­le­snurr, slik en passende avslutning på spillet vårt!» Nok et utbrudd av vill latter. «Feil offer selv helt til sist, for den brikken du ga opp alt for å redde var allerede i min be­sit­telse! Feil felle helt fra starten, for jeg kunne ha forlatt denne kroppen når som helst! Ahaha, hahaha ahahaaa! Du lærte deg aldri å være kløktig, stakkars gamle tosk.»

«Du –» En stemme kom fra Harrys strupe. «Du –»

«Ahahahaha! Det stemmer, lille barn, du var hele tida med på dette eventyret som mitt gissel, det var hele hensikten med at du var her. Ha, ha, hahaha! Du er årtier for ung til å spille dette spillet mot den virkelige Tom Venster, barn.» Mørkets herre trakk til­bake Kappens hette, slik at hodet ble synlig, og begynte å fjerne resten av Kappen. «Og nå, gutt, du har hjulpet meg, i ssannhet, og sså er det tid for å vekke til live jente-barne-venn. For å holde løfte.» Mørkets herres smil var kjølig, i sannhet kjølig.

«Jeg antar at du har en viss tvil? Legg godt merke til at jeg kunne drepe deg her og nå, fordi det ikke lenger er en rektor ved Galtvort som ville få beskjed om det. Tvil på meg alt du ønsker, men husk det.» Hånda holdt pistolen igjen. «Nå, følg etter meg, tåpelige barn.»

Og de forlot rommet.

De gikk tilbake ut gjennom døra til eliksirrommet; purpurilden hadde kommet tilbake, og Mørkets herre fjernet den med et kakk av tryllestaven. De gikk gjennom kammeret der hambusen hadde vært, og kammeret med ødelagte sjakkstatuer, og gjennom den brente døra til kammeret med nøklene. Den mørke herren fløt opp gjennom fallemmen, og etter ham slet Harry seg oppover spiraltrappa av blader; dje­vel­sna­rens slyngtråder vred på seg og trakk seg deretter bakover som om de var redde. Gutten-som-overlevde forsøkte hardt å ikke bryte ut i gråt, og mønstrene i hans mørke side var ikke til noe hjelp, kanskje fordi Voldemort aldri hadde kjent på eller forholdt seg til skyldfølelse.

De passerte den store trehodete inferien, og et hvisket ord fra Mørkets herre fikk den til å kollapse over fallemmen og bli et lik igjen.

De passerte Severus Slur som sto på vakt, som fortalte dem begge at han bevoktet døra, og at de måtte forlate stedet umiddelbart ellers ville han trekke huspoeng.

Mørkets herre fremsa ordet «Lagelihoggus» uten å stoppe opp, fulgt av en svei­pe­be­ve­gel­se med tryllestaven; og Severus vaklet før han mekanisk rettet seg opp for å stå ved siden av døra igjen.

«Hva –» sa Harry, mens han fulgte etter. «Hva var det du –»

«Jeg bare oppfyller min forpliktelse til min trofaste tjener. Jeg skal ikke drepe ham, slik jeg lovet deg.» Den mørke herren lo igjen.

«Gislene –» sa Harry. Det var vanskelig å holde stemmen stødig. «Elevene, du sa at du ville avbryte hva det nå er som kommer til å drepe dem –»

«Ja. Sslutt å bekymre deg. Vil gjøre det menss vi er på vei ut.»

«Ut?»

«Vi forlater stedet, barn.» Den mørke herren smilte fremdeles.

Den dårlige følelsen dette skapte druknet i en sjø av andre dårlige følelser.

Den mørke herren konsulterte nå det han kalte Galtvort-kartet, og kartets hånd­teg­nede linjer så ut til å bevege seg mens de gikk.

En del av Harrys sinn hadde vurdert hva han kunne gjøre hvis de plutselig traff på svartspanere ute på patrulje (som Mørkets herre kunne drepe, eller forglemme, på et øye­blikk) og ga opp det håpet også.

De gikk ned den store trappa til tredje etasje, uten å møte noen.

Den mørke herren tok en sving som Harry ikke kjente til, og gikk ned et nytt sett trapper. Mens de var på vei nedover, forbi en etasje og enda en, stoppet vinduene mens faklene begynte; de var i Smygards fangekjellere nå.

Foran dem dukket det opp en person i Galtvort-kutter.

Den mørke herren fortsatte å gå mot den personen.

Harry fulgte etter.

En smygarding fra sjette eller sjuende klasse ventet ved en del av muren som var prydet med en artistisk utskjæring av Salazar Smygard som hold tryllestaven sin, mot det som liknet på en kjempe dekket av istapper. Heksa ga ikke fra seg noen kommentarer ved å se professor Krengle gående oppreist, eller ved å se Harry sammen med ham, eller ved å se pistolen i forsvarsprofessorens hånd. Hvis øynene hennes var tomme, så kunne i så fall Harry ikke legge merke til det.

Den mørke herren grep innenfor kuttene, tok fram en fjong, og knipset den til henne. «Klaudia Margida Brust, slik kommanderer jeg deg. Ta denne fjongen til for­mel­sir­kelen jeg viste deg under rumpeldunktribunen og plasser den i midten. Deretter skal du forglemme deg selv og fjerne de siste seks timene.»

«Ja, herre,» svarte heksa, bukket for ham, og gikk av sted.

«Jeg trodde –» sa Harry. «Jeg trodde at du trengte Steinen for å –»

Den mørke herren smilte fremdeles, han hadde aldri sluttet å smile. «Jeg sa ikke den delen på ormtunge, barn. Alt jeg sa på ormtunge var at jeg hadde satt i live handlinger som ville drepe elever, handlinger jeg ville stoppe dersom jeg fikk tak i Steinen. Resten ble sagt i menneskelig tale. Jeg ville også ha avbrutt blodfestningsofferet dersom jeg ikke hadde fått fatt i Steinen, forutsatt at jeg ikke var oppdaget og holdt tilbake. Elevene ved Galtvort er en verdifull ressurs, som jeg allerede har brukt mye tid på å trene opp.» Den mørke herren hveste til veggen, «Åpne.»

Harrys øyne så den lille slangen som var blitt plassert øverst til venstre i utskjæringen, idet veggen svingte seg bakover for å fremvise åpningen til et kjempestort rør. Mose vokste på innsiden, og en muggen, støvete lukt vellet fram fra den; innsiden var også dekket av spindelvev i flere lag.

«Edderkopper …» mumlet Mørkets herre. Han sukket, og i det korte øyeblikket hørtes han nok en gang ut som professor Krengle.

Mørkets herre vandret inn i det store røret, og spindelvevet brant vekk foran ham. Harry, som ikke så noen bedre alternativer, fulgte etter.

Røret delte seg i en Y-form, og delte seg så en gang til. Mørkets herre gikk til venstre, så til høyre.

Røret endte i en solid metallvegg. «Åpne,» hveste Mørkets herre, og en sprekk kom til syne i metallet; det ga inntrykk av å brette seg inn i seg selv.

Bak den kom de inn midt i en lang steintunnel.

«Vi skal gå en stund,» sa Mørkets herre. «Hadde du flere spørsmål å stille, lille barn?»
«Jeg – jeg kan ikke komme på noen – akkurat nå –»

En ny kald latter kom som svar til dette, og de gikk inn i tunnelen og svingte til høyre.

Harry visste ikke, da eller siden, hvor lenge de gikk; lyset fra brennende spindelvev var for svakt til å nå fram til den mekaniske klokka hans, og Harry hadde ikke tenkt på å sjekke tida før han gikk inn. Det føltes ut som om de gikk mil etter mil under bakken. Det var langt å gå.

Sakte forsøkte Harrys sinn å rette seg mot et annet sted, komme seg på beina for siste gang. Etter all sann­synlighet siste, hvis han hadde rett i at Mørkets herre kom til å drepe ham etter dette … skjønt Mørkets herre hadde sagt at han ville gjenopplive Hermine, som virket me­nings­løst hvis det var sant … var det rett og slett Den mørke herren som fulgte opp et løfte som han ellers ikke ville ha vært i stand til å gi på ormtunge … hvorfor hadde han ikke bare skutt Harry der og da …

Seriøst, sa en eller annen siste fungerende del av hjernen hans til alle de andre delene, dette ville være et bra tidspunkt for å komme opp med et eller annet, noe som Mørkets herre ikke allerede har tenkt på, noe som vi kan gjøre uten pungen vår eller tryllestaven vår eller tidsvenderen vår, noe som professor Krengle ikke har forestilt seg at vi kan gjøre … tenk, tenk, vær så snill med sukker på, kom opp med noe? Ikke steng ned nå, selv om du er redd, selv om vi aldri virkelig, virkelig har stått overfor døden før, i betydningen av å skulle dø i løpet av den neste timen, DETTE ER IKKE TIDSPUNKTET Å STENGE NED PÅ –

Harrys sinn fortsatte å være tomt.

La oss anta, sa den siste gjenværende delen, la oss anta at vi baserer oss på det faktum at vi vinner dette, eller i det minste kommer oss ut av det i live. Hvis noen FORTALTE DEG SOM ET FAKTUM at du hadde overlevd, eller til og med vunnet, at alt på en eller annen måte ble bra til slutt, hva ville du tenke hadde skjedd –

Ikke gyldig prosedyre, hvisket Ravnklo, universet fungerer ikke på den måten, vi kommer bare til å dø.

Noen kommer til å innse at vi er borte, tenkte Håsblås, og Galøye Bister dukker opp med en tropp svartspanere og redder oss. Jeg tror tida er inne til å innrømme at vi ikke er mer kom­pe­tent enn de vanlige myndighetene.

Den faktoren som redder oss må være noe vi gjør på en eller annen måte, sa den siste stemmen. Ellers er det ikke noe poeng i at vi tenker på dette.

Problem to, sa Griffing. Harry Potter er ikke borte, han er åpenbart til stede på rumpeldunkkampen der alle kan se ham. Professor Krengle tenkte på det også, det er delvis derfor han sendte den falske beskjeden. Problem tre. Jeg tror ikke at Galøye Bister og en tropp svartspanere kan overvinne Den mørke herren, og definitivt ikke før han dreper oss. Jeg føler meg ikke trygg på at hele AMJ kan overvinne Mørkets herre hvis han kjemper på alvor og Humlesnurr er borte. Problem fire. Rumpeldunkkampen ble ikke forstyrret, det er sannsynligvis den eneste grunnen til at professor Krengle var villig til å gjøre noe så komplisert som å ta med seg oss på denne turen i første omgang.

Hvis vi skal forsøke å tenke litt annerledes, forsøkte Smygard seg, så kanskje professor Krengle tilkaller noen andre for å bruke minnemagi på oss. Psykomantikk, Befalio, Forflokio, hvem vet hva annet, vi er ikke en perfekt psykoblokker. Så ville Mørkets herre ha en smart – vel, en-slags-smart løytnant som han kunne bruke. Det kunne være en annen grunn til at professor Krengle var så villig til å fortelle oss hemmeligheter, hvis han visste at de minnene ville for­svin­ne. Det er også en grunn til å bevege seg utenfor Galtvorts beskyttelsesmagi, slik at Mørkets herre kan få Bellatrix til å immivere inn og gjøre jobben …

Hele denne vurderingsprosessen er illegitim, og jeg nekter å godta den, sa Ravnklo.

For noen fabelaktige siste ord, sa den siste stemmen. Nå foreslår jeg at du holder kjeft og tenker.

Ujevn steintunnel passerte under føttene deres, skoene til Harry tråkket av og til ned i noe fuktig eller snublet nesten på ujevn overflate. Nevronene i hjernen hans, som fort­satte sine raske bevegelser, forestilte seg stemmer som snakket med hverandre, skrek til hverandre, skjønt Lytteren forble lamslått av skrekk og skam.

Griffing og Håsblås førte en debatt om selvmord ved å gjøre et angrep rettet mot pistolen til Mørkets herre, eller ved å svelge den lille juvelen på Harrys stålring. Det virket uklart om verdens skjebne var verre eller bedre dersom Mørkets herre hadde Harry som en styrt slave; hvis Mørkets herre kom til å vinne uansett, så kunne det tenkes at det var bedre om han vant raskere.

Og den siste stemmen fortsatte å snakke gjennom hele prosessen; selv i nederlagets avgrunner forble den siste stemmen værende. Hva annet sa Mørkets herre alltid med menneskelig tale og aldri på ormtunge? Husker vi noe der? Noe som det, noe i det hele tatt?

Alt sammen hadde hendt for altfor lenge siden, det var for fjernt i tid selv om alt sammen hadde skjedd på denne selvsamme dagen. Mørkets herre hadde sagt til ham på ormtunge nettopp nå at tida var inne for å gjenopplive Hermine, og så hadde han sagt andre ting på normalt språk; Harry kunne knapt huske det selv om ordene nettopp var blitt uttalt. Før det … før det hadde det vært bortvekksirkelen, der professor Krengle hadde hvest fram at barrieren ville eksplodere dersom den ble berørt. Og for­svars­pro­fes­soren hadde sagt på menneskespråk at Harry ikke skulle ta av seg Kappen eller å forsøke å gå utenom sirkelen, sagt på menneskespråk at resonansen kunne komme til å slå til mot professor Krengle, men Harry kom til å være død. Sagt med vanlig språk at dersom Harry berørte magien og professor Krengle ikke husket hvordan han stoppet resonansen, så ville det drepe dem begge …

Anta at det ikke ville drepe oss begge, sa den siste stemmen. På allehelgensaften i Gudriksdal ble Mørkets herres kropp forbrent, mens vi bare endte opp med et arr på panna vår. Anta at resonansen mellom oss er dødeligere for Mørkets herre enn for oss. Hva hvis vi hele denne tida har vært i stand til å drepe Mørkets herre når som helst, kun ved å hoppe fram og legge hendene våre et sted der huden hans er bar? Og så vil det få arret vårt til å blø igjen, men det er alt. Følelsen av ‘stopp, ikke gjør det’ er arvet fra Mørkets herres verste minne av feil­tak­el­sen hans i Gudriksdal, det kan tenkes at det ikke faktisk angår Gutten-som-overlevde.

En liten flik av håp begynte å vokse.

Vokste, og ble knust.

Mørkets herre kan rett og slett kaste fra seg tryllestaven, mumlet Ravnklo sørgmodig. Professor Krengle kan gjøre seg om til sin animagus-form. Selv om den kroppen dør vil Mørkets herre besette noen andre og vende tilbake, og så torturere våre foreldre, for å straffe oss.

Kanskje vi kan klare å få reddet ut foreldrene våre tidsnok, sa den siste stemmen. Vi kan være i stand til å skjule dem. Vi kan klare å få De vises stein vekk fra Mørkets herre hvis vi drepte hans nåværende kropp nå, og den Steinen kunne fremskaffe kjernetroppene i en mot­stands­hær.

Den mørke herren fortsatte å gå gjennom steinkorridoren. Hånda hans holdt fremdeles pistolen. Han var minst fire meter vekk fra Harry.

Hvis vi kaster oss forover, vil han føle at vi nærmer oss gjennom resonansen, sa Håsblås. Han vil fly kjapt fremover, han kan gjøre det, han har sopelimefortryllelsen som lar ham fly. Han vil fly fremover, snu seg rundt, og avfyre pistolen. Han kjenner til resonansen, han har tenkt på dette allerede. Dette er ikke noe som Den mørke herren har unnlatt å vurdere. Han er forberedt på det, og venter.

La oss fortsette den samme tankerekken, sa den siste stemmen. Anta at vi fritt kan kaste magi på professor Krengle, men han kan ikke kaste noe på oss.

Hvorfor skulle det være sant? forlangte Ravnklo å få vite. Faktisk har vi bevis for at det er feil. I Azkaban, der professor Krengles Avada Kadavra traff skytsvergeformelen vår, føltes det ut som om hodet vårt skulle sprenges –

Anta at alt det var hans magi som kom ut av kontroll. Anta at dersom vi bare hadde kastet, la oss si en Lysikus på ham, så ville det ikke ha skjedd noe galt.

Men hvorfor? sa Ravnklo. Hvorfor anta det?

Fordi, tenkte Harry, det forklarer hvorfor professor Krengle ikke advarte meg om å ikke kaste noen magi på ham i Azkaban. Fordi professor Krengle aldri har sagt på ormtunge, som jeg kan huske, at jeg kom til å skade meg selv dersom jeg forsøkte å kaste magi på ham. Han kunne ha gitt meg den advarselen, men det gjorde han ikke, skjønt han ga meg en rekke andre advarsler. Fravær av bevis er svakt bevis for fravær.

Det var en pause mens Harrys deler vurderte dette.

Vi har ikke faktisk tryllestaven vår, sa Ravnklo.

Det kan tenkes at vi får den tilbake på et tidspunkt, tenkte den siste stemmen.

Men selv da, tenkte Harry, og den grå håpløsheten vendte tilbake, så er resonansen noe Mørkets herre vet om. Han har allerede vurdert alt jeg kan tenkes å gjøre med den, han har alle­re­de forberedt reaksjoner. Det var feiltakelsen min helt fra starten, jeg respekterte ikke Mørkets herres intelligens, jeg trodde ikke at han kanskje visste alt jeg vet og kunne se alt jeg så og alle­re­de hadde tatt hensyn til det.

Så, sa den siste stemmen, gitt at vi vinner, så må vi ha truffet ham med noe han ikke kjenner til.

Desperanter, tilbød Griffing.

Den mørke herren vet at vi kan ødelegge, skremme og muligens kontrollere desperanter, sa Ravnklo. Han vet ikke hvordan, men han vet at vi har denne kapasiteten, og hvordan i alle dager skulle vi uansett få tak i en desperant?

Kanskje, forsøkte Håsblås seg, kanskje hele malacrux-systemet til Mørkets herre ville kortslutte via resonansen dersom vi grep tak i ham og holdt ham, og ofret vårt eget liv for å øde­leg­ge ham for alltid.

Tullete, sa Ravnklo. Men jeg antar at det ikke skader å bruke tida på noen hyggelige drømmer før vi dør, uansett hvor dumme de måtte være.

Hvis fyrst Voldemort hadde en sterk nok frykt for døden, argumenterte Håsblås, hvis han ønsket sterkt nok bare det å slippe å tenke på døden igjen, så kunne malacrux-systemet hans ha en designfeil av den typen. Det falt Voldemort aldri inn å teste malacruxene med noen andre, det kan indikere at han ikke var i stand til å tenke klart om dette emnet –

Så hans frykt for døden er hans fatale svakhet? sa Ravnklo. Joda. Neida. Jeg tror nok at noen med over hundre malacruxer kunne tenkes å ha et par sikkerhetsmekanismer der inne et sted.

Og Harrys hjerne fortsatte å tenke.

En genuin asymmetri i den magiske resonansen mellom dem … virket urimelig, det var ingen grunn til at en magisk effekt skulle fungere på den måten. Men det magiske til­ba­keslaget kunne treffe den mest kraftfulle trollmannen hardere, at den sterkere magien ville kunne resonere på en farligere måte. Det kunne forklare den observerte hendelsen i Gudriksdal (Voldemort eksploderer, spebarn overlever) og også forklare den observerte hendelsen i Azkaban (Voldemort kraftig hindret av tilbakeslag fra hans sterke magi, den førsteårs Gutten-som-overlevde truffet av et lettere tilbakeslag fra sin svakere magi). Eller hvis det bare var kasterens magi som resonerte, så kunne det også forklare begge disse to observasjonene. Det kunne til og med forklare hvorfor professor Krengle ikke hadde hatt det travelt med å advare Harry om å kaste noe magi på ham. Skjønt det var en annen åpen­bar grunn til at professor Krengle kunne tenkes å unngå hele diskusjonen om re­so­nans; det var et kjempestort hint om mysteriet i Gudriksdal, hvis Harry noensinne kom til å tenke ut den sammenhengen.

Den delen som var nummen av sorg og skyldfølelse benyttet denne anledningen til å bemerke, mens man snakket om uvitenhet, at etter at hendelsene ved Galtvort hadde tatt en alvorlig retning, så skulle de virkelig virkelig virkelig VIRKELIG ha revudert den be­slut­ningen som ble gjort Første Torsdag, på forespørsel fra professor McSnurp, om å ikke fortelle Humlesnurr om følelsen av dommedag som Harry fikk i nærheten av professor Krengle. Det var sant nok at Harry ikke hadde vært sikker på hvem han kunne stole på, en lang stund hadde det virket plausibelt at Humlesnurr var skurken og professor Krengle den heroiske motstandsmannen, men …

Humlesnurr ville ha forstått det.

Humlesnurr ville ha forstått det umiddelbart.

Den vise gamle trollmannen med den sanne føniksen på skulderen sin ville ha visst, og Harry hadde ikke stolt på ham, Harry hadde ikke fortalt ham alle relevante fakta, og grunnen til dette var at han fullstendig hadde utelatt tanken om å ta en ny vurdering av en beslutning han hadde gjort fire dager inn i starten av skoleåret. Det hadde fått merkelappen ‘noe som ikke skal fortelles til Humlesnurr’ og selv etter Azkaban, selv etter at Hermine døde, selv etter alt som hadde skjedd, så hadde Harry rett og slett glemt å løfte spørsmålet opp til ny behandling og revurdere beslutningen.

Nok en bølge av sorg og skam skyllet over Harry, og for en tid fortsatte han å gå mens den siste stemmen var stille, skjønt andre stemmer med glede fylte tomrommet.

Etter det som var mangfoldige kilometer, og mange grå tanker, kom de til slutten av steintunnelen.

Den mørke herren klatret opp steintrapper, og Harry fulgte etter.

De to kom inn i en mørk, fuktig steinbygning. Skitne, gamle dører svingte seg åpne uten å bli berørt.

Foran dem lå marmorblokker, som steg opp fra den nakne bakken; de hadde navn og datoer. Gravsteinene lå strødd hulter til bulter, og resten av gravplassen var et villniss.

Månen var mer enn trekvart full, den virket allerede klar og lysende skjønt natta ikke helt hadde falt på.

Harry hadde stoppet opp idet han så gravplassen. En skjærende alarm i hjernen hans sa at han burde være alle andre steder enn her, men det var ingen alternativer som kunne oppnå det. Så den alarmen fortsatte å ringe uten at noen reagerte, selv idet steindørene til mausoleet bak Harry svingte seg tilbake, lukket seg og forseglet seg.

Mørkets herre gikk til senteret av gravplassen. Han stoppet opp, og beveget tryl­le­stav­en over hodet i en liten sirkel.

En rumlende lyd kunne høres, og et alter steg mykt opp fra bakken; minst to meter bredt og tilvirket av svart stein med grå segl. Seks obelisker av mørk marmor hevet seg opp med et stønn for å omkretse alteret; de var plassert med jevn avstand, og glinset mørkt under den bleknende kveldshimmelen.

Den ubesvarte alarmen i Harrys hjerne ble sterkere.

«Dette,» sa Den mørke herren i professor Krengles skikkelse, «er en arbeidsplass jeg har laget for meg selv, i passende avstand til både Galtvort og Galtvang.» Mørkets herre presenterte alteret med en håndbevegelse. «Dette er stedet der frøken Grang skal gjen­opp­lives, og også der jeg skal bli gjenfødt i min sanne kropp. Jeg skal naturligvis gjenskape meg selv først. Magi som krevess for å gjenopplive jente-barn lettere med ssann kropp.» En merkelig slangeaktig latter fulgte disse ordene. «Du kan være trygg på at noen asspekter ved jente-barnetss gjenoppliving vil være det noen ssier er mørkt, men jente-barn vil ikke skadess eller bli sstygg av det. Sskal fremdeless sse ut ssom sseg sselv, ssinnet skal være henness eget, heller ikke sskal jeg eller mine sskade henne i ettertid.»

Harrys tunge var tørr, og hjernen hans hadde problemer med å fungere. «Vær så snill, professor, kunne du sagt på ormtunge hva din egentlige hensikt med å gjenopplive frøken Grang er?»

«Å bringe tilbake til deg jente-barne-vennss råd og advarssler. Å ssørge for at hun er en del av verden ssom du kan bry deg om. Det, gutt, er med vissshet den viktigsste grunnen til at jeg gjør denne handlingen.»

En liten gnist av håp glødet inne i Harry, ved siden av den mye større gnisten av forvirring, og frykten for at en perfekt psykoblokker faktisk kunne juge på ormtunge. Harry forsto ikke hvorfor Mørkets herre gjorde dette, hvis neste trinn rett og slett var å drepe Gutten-som-overlevde eller gjøre ham til slave med minnemagi …

Kanskje han rett og slett aldri hadde forstått professor Krengle i det hele tatt, kanskje Harrys modell av Tom Venster på en eller annen måte bare var såpass feil … kanskje Gutten-som-overlevde ville få dagen i dag forglemmet og sluppet løs et sted sammen med en forvirret Hermine Grang, mens fyrst Voldemort fortsatte med å erobre verden …?

Håp blusset opp i Harry, men det var et forvirret håp som ikke ga noen mening. Det passet ikke sammen med den Mørkets herre som hadde spottet Humlesnurr og ledd av nederlaget hans. Harry kunne ikke tenke seg en samlet fremstilling av professor Krengles motiver som åpnet for noe slikt.

Jeg vet ikke hva som er ment å skje nå.

Mørkets herre hadde beveget seg fram til alteret. Han knelte der, og så ut til å gripe dypt ned i steinen i selve alteret, og trakk fram en flaske med væske som så svart ut i skumringen.

Da Mørkets herre snakket igjen var stemmen hans tilmålt og presis.

«Blod, blod, blod så viselig gjemt,» sa Mørkets herre.

Og obeliskene som omga alteret begynte å messe, stemmer som et syngende kor kom fra de urørlige steinene, setninger eldre enn latin.

Apokatastethi, apokatastethi, apokatastethi to soma mou emoi.
Apokatastethi, apokatastethi, apokatastethi to soma mou emoi.

Obeliskenes messing ga ekko etter hver linje, som om de snakket usynkront. Blod rant ut fra flaska, og det så ut til å feste seg og henge over alteret, utvidet seg sakte i lufta, dannet et omriss, fylte det.

Apokatastethi, apokatastethi, apokatastethi to soma mou emoi (emoi).
Apokatastethi, apokatastethi, apokatastethi to soma mou emoi (emoi).

En høy form hvilte på alteret, og selv i skumringsmørket så den altfor blek ut.

Forsvarsprofessoren grep med en hånd inn i kuttene, og trakk fram en liten ujevn klump av rødt glass.

Han plassert den på den høye bleke kroppen.

Steinen ble værende der en stund, minst i flere minutter. Den ujevne klumpen av rødt glass glødet ikke, glimtet ikke, og ga ingen annen indikasjon på kraft.

Så beveget Steinen på seg, bare litt, den snudde seg så vidt oppå kroppen.

Forsvarsprofessoren tok Steinen, og undersøkte den høye skikkelsen som lå stille på alteret, berørte øynene med fingrene sine, dyttet i brystet med tryllestaven.

Så kastet han hodet tilbake og lo.

«Utrolig,» sa Den mørke herren med stemmen til den forsvarsprofessoren Harry hadde kjent. «Fiksert, den er gjort permanent i form! En enkel konstruksjon ved­li­ke­holdt av magi, som er omgjort til den sanne substansen ved Steinens berøring! Og allikevel kunne jeg ikke sanse noe! Ingenting! Jeg fryktet at jeg hadde blitt lurt, at jeg var blitt gitt en falsk Stein, men substansen består alle mine tester!»

Forsvarsprofessoren puttet det røde glasset tilbake innenfor kuttene. «Det der var skik­kelig unaturlig selv etter mine standarder, må jeg innrømme.»

Så gikk forsvarsprofessoren rundt alteret, fem ganger gikk han rundt det, og sang noe som var for lavt til at Harry kunne høre det.

Den mørke herren plasserte tryllestaven i hånda til figuren som lå på alteret.

Han plasserte hendene sine, begge, over figurens panne.

Den mørke herren talte. «Fal. Tor. Pan.»

Uten advarsel kom det et glimt som fra et lyn som lyste opp hele gravplassen, og Harry vaklet bakover, med hender som ufrivillig grep opp mot panna. Det føltes ut som om han hadde blitt skutt der, eller som om en veps hadde stukket ham, midt i arret.

Forsvarsprofessoren kollapset.

Og den for-høye figuren satte seg opp på alteret.

Det svingte seg mykt rundt og sto oppreist på bakken; minst et hode høyere enn en normal mann. Figurens lemmer var slanke og bleke, med få muskler, men hadde alli­ke­vel inntrykk av en forferdelig styrke.

Harry vaklet ytterligere bakover, med hender fremdeles hardt presset mot arret. Skjønt avstanden mellom dem var lang, følte Harry et forferdelig forvarsel i lufta, som om følelsen av dommedag alltid hadde vært ufokusert og nå var skarpstilt, konsentrert i en fysisk smerte i arret på Harrys panne.

Var det slik Voldemort var ment å se ut? Den nesa liknet på, den så ut som om den hadde fått en funksjonsfeil i prosessen med å gjenskapes –

Den for-høye skikkelsen kastet hodet tilbake og lo, løftet hendene og tryllestaven for å se på dem. Venstre hånd åpnet seg, fingrene strakte seg ut, og det var som en blek halv-edderkopp med fire over-lange bein, fingre som kjærtegnet tryllestaven som ble holdt i den andre hånda. Løv virvlet opp fra gravplassen, nærmet seg for å danse rundt den for-høye figuren, omga ham og kledte på ham, omgjorde seg til en skjorte med høy krave og flommende kutter; og fyrst Voldemort lo. Nøyaktig den gledesløse latteren som Harry husket hadde kommet fra sin egen hals inne i desperantens mareritt, presis i tone og klang.

Røde øyne glinset i det avtakende kveldslyset, pupillene spilte som på en katt.

Formen som Voldemort hadde forlatt reiste seg selv, skjelvende fra bakken; og med en stemme som Harry knapt kunne høre, gispet Kvirinius Krengle, «Fri – åh, fri –»

«Lamstivosløvus,» sa den høye, kjølige stemmen til Voldemort, og Kvirinius Krengle ble blåst overende; så, med et vift fra Voldemorts andre hånd ble han plukket opp og kas­tet bort fra alteret.

Voldemort gikk bort fra alteret, så snudde han seg rundt og så på Harry; og smerten i Harrys arr flammet opp ved dette blikket.

«Redd, barn?» hveste Voldemort, som om det var en understrøm av ormtunge selv i Den mørke herrens mennesketale. «Bra. Plasser jenta på alteret, og avslutt trans­fi­gu­ra­sjon­en. Er tida for at jeg sskal gjenopplive henne.»

Skal dette virkelig skje? Skal vi virkelig gjøre dette?

Harry svelget, mestret redselen gjennom denne antydningen til umulig håp i midten av all forvirringen, og gikk bort til alteret. Så tok Harry av seg sin venstre sko, og sin venstre sokk, og tok av seg tåringen som var Hermine Grang, den transfigurerte skikkelsen som var identisk med tåringen som var blitt gitt til Harry som en nød-flytt­nøkkel. Harry følte et lett stikk av anger for å ikke ha en virkelig flyttnøkkel her og nå, men bare et lett stikk; en erfaren dødseter ville vanemessig sette opp begrensninger mot flyttnøkler, dersom Severus hadde hatt rett i sin sak. Bak Harry lo Voldemort igjen med det som hørtes ut som overrasket bifall.

«Jeg trenger tryllestaven min for å finite henne,» sa Harry høyt.

«Det gjør du ikke.» Høy var stemmen, og grusom. «Du har lært å vedlikeholde en transfigurasjon kun ved berøring, uten å trenge å bruke tryllestaven. På samme måte kan du avbryte din egen transfigurasjon uten tryllestav, ved å kommandere ved­like­holds­magi­en til å trekke seg unna. Gjør dette nå.»

Harry svelget, og berørte tåringen. Han måtte forsøke tre ganger, og klarne hodet sitt, før han klarte å trekke magien sin ut av tåringen, slik han før hadde lært å få en liten strøm av magi til å flyte inn i den.

Å avbryte magien på denne måten gikk mye saktere enn det en Finite Incantatem ville ha gjort, nesten som å se noe bli transfigurert i motsatt rekkefølge, bare med litt økt hastighet. Tåringen løste seg opp, fløt sammen, utvidet seg. Farger endret seg, teksturen ble annerledes.

To tredjedeler av ei død jente lå strødd ut over alteret, liggende på siden med den ene armen fallende utenfor alterets kant, den stillingen som reversjonen tilfeldigvis hadde plassert henne i. Blod fløt ikke lenger fra de avtygde stumpene av hoftene hennes. Den døde jenta hadde Hermine Grangs ansikt, men forvridd og blekt. Det var slik Harry hadde sett henne tidligere på bakrommet på sykestua, bildet hadde brent seg fast på netthinna hans under de tretti lange minuttene med transfigurasjon, bildet han hadde reprodusert i fire enda lengre timer for å transfigurere kopien som en stund skulle dekke over forsvinningen. Den døde jenta var naken, for klærne hennes var ikke en del av henne, og hadde ikke blitt transfigurert.

Synet fremkalte glimt av en rekke minner, av timene som ble brukt på sykestua, av marerittene som skjedde i etterkant; men Harry undertrykte alle disse.

«Trå tilbake,» sa Voldemorts høye stemme. «Herfra er det mitt arbeid.»

Harry svelget, og trakk seg tilbake fra alteret, til åpningen av den lange korridoren der han hadde stått tidligere. «Kroppen hennes er, skulle være, rundt fem grader kald, jeg kjølte henne ned slik at, slik at det ikke skulle bli noen hjerneskade –» Harrys egen stemme hoppet opp og ned. Kommer han virkelig til å gjøre dette? Virkelig? Det måtte være en skjult hensikt her, og Harry kunne rett og slett ikke se den. Voldemort hadde sagt at verken han eller noen av hans ville skade Hermine, at hennes kropp og sinn ville være hennes eget – hvorfor?

Voldemort gikk fram til alteret nok en gang, og la kroppen foran ham til rette med en bevegelse av hånda slik at den lå rett utstrakt over det. Den mørke herren snakket med høy, monoton presisjon, «Kjøtt, kjøtt, kjøtt så klokelig skjult.»

Obeliskene begynte å messe igjen.

Apokatastethi, apokatastethi, apokatastethi to soma hou emoi (emoi).
Apokatastethi, apokatastethi, apokatastethi to soma hou emoi (emoi).

Nytt kjøtt fløt ut fra stumpene av jentas hofter, krøp fremover som skum og ble solid.

Obeliskenes messing opphørte. En komplett skikkelse lå naken på alteret.

Det så ikke ut som Hermine. En Hermine Grang burde ha vært stående, snakkende, hun ville ha vært iført sin Galtvort-uniform.

Så løftet Voldemort en hånd og hveste, som om han var irritert. Med en voldelig bevegelse ble kuttene rundt Kvirinius Krengle revet i to, hans purpur-og-grønne slips ble delt, og dressjakka ble dratt av ham og ført dit Voldemort sto. En del av Harry vred på seg, som om han var vitne til at den Mørke fyrst Voldemort angrep professor Krengle.

Voldemort stakk hånda brutalt ned i dressjakka, som rykket til som om noe ble ødelagt; så ristet Voldemort dressjakka slik at innholdet falt ned på bakken foran ham. Harrys pung falt fra den, og tidsvenderen hans, og en sopelime, og Voldemorts pistol, og et antall amuletter og ringer og merkeligere gjenstander som Harry ikke kjente igjen.

Og til slutt en bit rødt glass, som ble lagt oppå Hermine Grangs form, og fikk lov til å bli liggende der en stund.

Minutter gikk. Mørkets herre tok på seg en amulett fra haugen av gjenstander som lå ved siden av alteret; også fra denne haugen hentet han opp fire korte trestaver med spenner på, og grep inn under kuttene sine for å feste dem; det virket som om de ble plassert på overarmene og øverst på leggene. Den mørke herren steg til værs, beveget seg til venstre, høyre, opp og ned; først virket det som om han skjenet litt, så stabiliserte svevingen seg.

Biten av rødt glass vred lett på seg.

Den mørke fyrst Voldemort fløt ned til bakken, og dyttet undersøkende borti Her­mine Grangs kropp med tryllestaven.

«Det er en hindring, noe ssom ikke sstemmer,» hveste Voldemort.

I Harrys sinn hadde forventningen om å bli lurt eller forrådt, eller andre former for feil, allerede vært så sterk at bekreftelsen bare kom som et sløvt sjokk, ikke et skarpt. «Hva sslags hindring?»

«Jentekropp er gjensskapt. Ssubstans er reparert. Men ikke noe magi, eller liv … dette er kroppen til død gomp.» Voldemort snudde seg bort fra alteret og begynte å gå fram og tilbake. «Det fulle ritualet ville løse dette. Men det ville kreve tid … tid, og blodet til Grangs fiende; og jeg tror ikke at Draco Malfang fremdeles kvalifiserer; og heller ikke kan jeg ta mitt eget blod mot min vilje … tåpelig.» Voldemorts stemme var en lavere hvesing. «Tåpelig, jeg burde ha forutsett dette, og forberedt meg. Hjernen hennes kan kanskje vekkes opp med elektrisk sjokk, så mye vet jeg om gompenes legekunster … men ville hennes magi komme tilbake til henne? Det vet jeg ikke, og jeg mistenker at hvis hun våker som en gomp så vil hun forbli en gomp for alltid. Allikevel, jeg kan ikke komme på noe bedre.» Den mørke herren løftet tryllestaven –

«Vent!» kom det kjapt fra Harry, som følte at håpet vendte tilbake. Hun trenger en gnist av liv og magi, bare en gnist som kan få henne til å starte …

Voldemort snudde seg og så på ham. Det slangeliknende ansiktet viste en lett grad av overraskelse.

«Tror jeg har noe ssom kanskje kan fungere,» hveste Harry. «Trenger tryllesstav. Har ingen intenssjon om å bruke den mot deg.» Harry sa ingenting om å forvente at intensjonen hans ikke ville ende seg; han hadde rett og slett bust ut med ideen raskt nok til at han ikke hadde hatt noen spesifikke intensjoner foreløpig.

«Dette,» hveste Voldemort, «ønsker jeg å få se.» Den mørke herren grep ned i haugen av ting ved alteret, og plukket opp den innpakkede formen som inneholdt Harrys tryllestav. Den ble kastet, svevet gjennom lufta og så sluppet ned ved Harrys føtter; og så fløt Mørkets herre bakover, mens haugen av ting gled mykt bakover sammen med ham.

Harry pakket ut tryllestaven sin, og beveget seg fremover.

Vi har fått tilbake tryllestaven, det er første trinn, sa den siste stemmen, håpets stemme.

Ingen del av Harry hadde noen anelse om hva trinn to kunne være, men trinn en var nå i alle fall oppnådd.

Og Harry sto foran den gjenskapte kroppen til Hermine Grang, som fremdeles var naken og død, på et steinalter opplyst av tussmørket.

«Fyrst Voldemort,» sa Harry, «jeg ber deg, om du kan være så vennlig å gi henne noen klær. Det kan hjelpe meg til å klare dette.»

«Innvilget,» hveste Voldemort. Smerten i Harrys arr flammet opp idet den nakne jentas kropp svevde opp i lufta; så flammet det opp på ny idet dødt løv danset rundt henne, og hun ble kledd i noe som virket som en Galtvort-uniform, skjønt den hadde røde linjer istedenfor blå. Hermine Grangs hender foldet seg over brystet, føttene hennes rettet seg ut, og kroppen hennes ség nedover igjen.

Harry tittet på henne.

Fokuserte på henne, nå da hun så menneskelig ut igjen.

Det ser ut som om hun sover, ikke som at hun er død. Det krevdes en bevisst handling for å se etter om kroppen pustet, å ikke kunne se om så var tilfelle, og trekke slutningen. Når det kom til ren oppfatningsevne … kunne Hermine like gjerne være i live, akkurat nå.

At Hermine Grang ikke ville gitt sitt samtykke til å være i denne situasjonen, sett under ett, virket som en selvsagt sak. Men det betydde ikke at hun heller ville forbli død enn å være i live, gitt at andre ting forble likt, hvilket de kanskje ikke var.

Fordi du ønsker å leve, fordi den beste gjettingen jeg kan gjøre sier at du ønsker å leve …

Harry strakte fram sin skjelvende venstre hånd, og berørte Hermines panne. Den var varm nå, hadde ikke kjøligheten til fem grader Celsius; enten hadde Voldemort økt kroppstemperaturen hennes til normal, eller magien i ritualet hadde gjort det auto­ma­tisk. Hvilket innebar at Hermines hjerne akkurat nå var både varm og uten oksygen, kom han på.

Det avgjorde saken. En følelse av hastverk steg brått i ham.

Harrys føtter inntok korrekt startposisjon, tryllestaven hans svingte opp for å peke mot Hermine Grangs døde kropp. Den eneste tingen som var feil med Hermines kropp var at den var død; alt annet med den kroppen var i orden, bare én ting trengte å endres.

Du hører ikke til her, død.

«Forvento,» ropte Harry, og følte magien og livet løfte seg inn i den skytsvergeformelen som fikk sin kraft av begge, «VERGUM!»

Jenta i Galtvort-uniformen ble omgitt av en flammende aura av sølvild, og skyts­ver­gen kom til live inne i henne.

Harry vaklet, idet han følte en svekkelse, et bitt. Intuisjon eller Tom Vensters minne for­talte Harry at det livet og den magien som nettopp hadde flommet inn i Hermine aldri ville komme tilbake til ham, ingen av delene. Det hadde ikke vært all hans livskraft eller all hans magiske kraft, ikke noe i nærheten, det hadde ikke vært tid til å bruke så mye, men hva han enn nettopp hadde brukt ville være borte for alltid.

Og Hermine Grang pustet, akkurat som om hun sov, rytmisk pust, inn og ut. Kveldshimmelen hadde mørknet ytterligere, og Harry kunne ikke se om fargen vendte tilbake til henne, men det burde den, det burde den så absolutt. Tilsynelatende sov hun fredfullt, og det var ikke fordi det å være død kunne se ut som å sove; det var fordi hun sov og kroppen hennes var fin og ingenting skadet henne mens hun sov.

En del av Harry, som på en eller annen måte hadde klart å la være å si noe tidligere, påpekte stille at de fremdeles var på en gravplass, den nylig seierrike fyrst Voldemort kontrollerte fremdeles begivenhetene, og at hans gjetting om at Hermine ønsket å være i live var bare gjetting.

Harry smilte allikevel, idet han sakte senket tryllestaven. Feiringens fyrverkeri som ble avfyrt inne i sinnet hans var kontrollert, Harry skrek ikke ut og løp rundt i små sirkler slik professor Pirrevimp av og til gjorde, men det –

Det –

DET, sa Harry høyt inne i seg, DET er det jeg vil kalle Trinn To.

«Interessant,» sa den kalde, høye stemmen. «Skytsvergen din bruker både din livskraft og din magi … jeg hadde gjettet såpass, for den var for kraftig til at en førsteklassing skulle kunne livnære den med magi alene. Og allikevel må det være flere brikker i dette puslespillet, siden ikke en hvilken som helst formel som bruker livskraft ville ha fått til dette … var den lykkelige tanken bildet av henne som kom til live igjen? Var det alt som krevdes?» Fyrst Voldemort lekte med tryllestaven i hånda igjen, en mørk interesse var synlig i de røde øyensprekkene. «Jeg mistenker at jeg kommer til å føle meg ganske dum når jeg til slutt forstår den formelen, en dag i min evighet. Nå, gå bort fra jenta. Jeg akter å gjøre mer arbeid, for å gi henne besst mulig ssjanse til fortssatt liv.»

Harry rygget, motvillig; følelsen av anspenthet begynte å komme tilbake til ham. Han snublet nesten over en tilfeldig gravstein idet Den mørke herren fortsatte å bevege seg fremover.

Der han sto foran alteret, la Mørkets herre en finger på Hermine Grangs panne. Så dunket han lett med fingeren på panna hennes, og sa, med en stemme så lav at Harry nes­ten ikke hørte det, «Rekvieskus.»

Voldemort veivet en hånd mot en obelisk, som begynte å rotere, vende på seg selv til den lå flatt på bakken, pekende utover. «Absolutt fascinerende,» hveste Voldemort. «Hun er i live, og magisk, og ikke en ny Tom Venster som jeg fryktet du kunne ha gjort henne til.»

Harry ble mer anspent igjen. Han hadde forsiktig dyttet tryllestaven ned under beltet bak på buksene, han ønsket ikke å minne Voldemort på at han fremdeles hadde tryllestaven på seg. «Hva har du tenkt til å gjøre med henne?»

Nok en obelisk snudde på seg til den lå flatt mot bakken. «Det finness gammelt, tapt ritual for å ofre magissk vesen, overføre magissk natur til ssubjekt. Sstore begrenssninger. Overføring er midlertidig, varer bare noen timer. Ssubjekt av og til dør når overføring forssvinner. Men Ssteinen vil gjøre permanent.»

Fire obelisker lå flatt mot bakken, med jevne mellomrom; de to andre obeliskene hadde blitt svevet vekk.

Voldemort grep inn i sin egen munn, sjekket seg selv, og hveste irritert igjen. Han gjorde håndbevegelser i retning av Kvirinius Krengles sovende munn; og fra Krengles munn fløt det opp to tenner, nesten usynlige i nattemørket som falt på. En av disse hav­net i haugen av gjenstander, den andre fløt fram til alteret.

Noen øyeblikk senere skrek Harry ut og tok et skritt bakover.

Stort og vanskapt, klumpete skinn, bein tykke som trestammer, et lite hode som så ut som en kokosnøtt som balanserte oppå en kampestein.

Et fjelltroll sto innenfor sirklene som obeliskene utgjorde, ubevegelig som om det sov i stående tilstand.

«Hva er det du gjør?»

Voldemorts munn var utstrakt i et bredt smil; det så fryktelig ut på ham, som om ansiktet hans hadde altfor mange tenner. «Sskal ofre mitt resservevåpen, og jente-barn sskal få trollets kraft til å regenerere. Transsfigurassjonskvalme har ingen sjanse mot regenerering, hviss det kansskje ikke ble fiksset av forrige ritual. Og ingen kniv sskal skade jenta, heller ingen sskjæreforbannelsse, og ingen ssykdom skal ta henne.»

«Hvorfor – hvorfor gjør du dette?» Harrys stemme skalv.

«Har ikke den minsste plan om å la jente-barn dø flere ganger, etter å ha hatt sså mye sstrev med å vekke til live.»

Harry svelget. «Jeg er svært forvirret.» Kunne det være at Voldemort øvde på å være hyggelig? Denne hypotesen lot ikke til å gi en tilstrekkelig forklaring.

«Hold god avstand,» sa Voldemort kaldt. «Dette ritualet er mørkere enn det forrige.» Så begynte Mørkets herre en ny sang, bløtere stavelser som nesten gled gjennom lufta som om de var levende; og Harry, som følte en ny bølge av anspenthet, trakk seg bak­over.

Så skrek Harry høyt, idet smerte nok en gang flammet opp inne i arret hans. Fjelltrollet kollapset inn i seg selv, ble aske som hang i lufta, så støv, og så virket det som om støvet blåste vekk uten å gå noe sted; det var rett og slett borte.

Hermine Grang sov fredelig. Hva det nå var for bedøvende formel som Voldemort hadde kastet på henne, hadde det vært tilstrekkelig for å utføre oppgaven.

«Huh,» sa Harry med liten stemme. «Virket det?»

«Revnio.»

Harry tok et skritt fremover med et halvkvalt skrik, og så stoppet han, både fordi dårskapen i bevegelsen gikk opp for ham, og fordi det plutselige kuttet som skjæ­re­hek­sing­en hadde åpnet opp i Hermines lår lukket seg omtrent like raskt som det var blitt laget. I løpet av få sekunder var det bare små blodflekker som var synlige på den om­kring­liggende huden.

Steinen ble nok en gang plassert på Hermine, og etter en tid vendte den på seg. Voldemort lo igjen, idet han lot hånda si gli over henne. «Vidunderlig.»

Så kom en annen liten tann flytende innenfor obeliskenes sirkel; og et øyeblikk senere sto en enhjørning der et troll tidligere hadde stått, med sløve øyne og senket hode.

«Hva?» sa Harry. «Hvorfor en enhjørning?»

«Kraft i enhjørningss blod for å bevare liv er sstrålende kombinassjon med trollss helbreding. Bare ssatanstunger og mordforbannelsse skal jente-barn frykte, etter denne dag.» En kort slangelatter. «Desssuten, hadde eksstra enhjørning, like greit å bruke den opp.»

«Enhjørningens blod har bieffekter –»

«Det er bare når enhjørningss blod sstjeles av andre. Denne formelen vil få enhjørningss kraft til å høre til inne i jente-barn, ssom om hun hadde hatt den fra fødsselen.»

Den bistre sangen og dens glidende ord startet igjen.

Harry så på, og forsto absolutt ingenting.

Glem forståelse, hva er det egentlig jeg ser på?

Jeg ser at Den mørke fyrst Voldemort gjør en enorm innsats for å vekke Hermine Grang til live og holde henne i live. Det er som om han mener at hans eget liv på en eller annen måte avhenger av at Hermine Grang fortsetter å leve.

De forvirrede delene av Harry så seg rundt etter en prosedyre som kunne følges. ‘Gjør en forutsigelse basert på den beste hypotesen du har kommet fram til’ var den første tanken som slo ham, men den så ikke ut til å kunne brukes her. Plottet i historien ut­vik­let seg ikke på den måten det burde etter at skurken hadde vunnet.

Igjen den flammende smerten i arret hans, lik et slag mot Harrys panne. Enhjørningen svaiet, så oppløste den seg slik trollet hadde gjort.

Den mørke herren la Steinen oppå Hermines form en gang til, og foldet hendene hennes rundt den.

Voldemort så på den ikke bemerkelsesverdige prosessen en stund, så snudde han seg mens Steinen fremdeles lå på henne, og frembrakte en nynnende lyd i halsen. «Ah, ja,» hveste Voldemort. «Det ville være svært passende. Har du fremdeles den dagboka jeg ga deg, gutt? Dagboka til den berømte vitenskapsmannen?»

Harrys hjerne brukte et øyeblikk på å plassere hva Voldemort snakket om. Det hadde skjedd i Maries Rom, i Hos Marie, i oktober; den dyrebare gaven fra en venn. Denne tanken burde ha utløst en bølge av forferdelig tristhet, for den professor Krengle som nå var tapt eller aldri hadde eksistert; men det hadde vært tilstrekkelige mengder av den følelsen allerede, og hjernen hans hadde lagt den til side for nå.

«Ja,» sa Harry høyt. «Jeg tror den er i pungen min, kan jeg sjekke?» Harry visste at den var i pungen hans. Han hadde lastet den opp med alt han på noe tenkelig, begripelig vis kunne trenge, som han eide eller hadde kjøpt; alt som kunne ha vært en opp­drags­gjen­stand.

Fra haugen av gjenstander ved alteret ble Harrys minkelskinnpung trukket ut og kastet bort til Harrys føtter.

«Dagboka til Roger Bacon,» sa Harry idet han puttet inn ei hånd, og dagboka kom til syne. Professor Krengle hadde sagt at dagboka ville komme uskadet fra en brann, så Harry kastet den fram mot Voldemorts alter. Harry vred seg ikke; akkurat nå var det langt viktigere ting å bekymre seg om enn å behandle ei bok med respekt, selv denne boka.

Voldemort plukket opp dagboka, undersøkte den, og virket helt oppslukt av opp­ga­ven han var i gang med.

Trinn tre, pungen.

«Ja,» hveste Voldemort mens han bladde gjennom dagbokas sider, «denne vil gjøre jobben helt fint.» Steinen beveget seg lett, og den andre hånda til Mørkets herre la Steinen tilbake innenfor kuttene.

«Hva var den skjulte hensikten med å gi meg dagboka?» sa Harry da han hadde fått festet pungen til beltet sitt, og han hadde plassert begge de tomme hendene sine der Voldemort kunne se dem igjen. «Jeg forsøkte å oversette litt fra begynnelsen, men det gikk sakte –» Faktisk hadde det gått smertelig langsomt, og Harry hadde funnet andre ting som fikk høyere prioritet.

«Dagbok var nøyaktig sslik det virket, en gave ment å forføre deg over til min sside.» Voldemort gjorde intrikate bevegelser i lufta med tryllestaven sin, og tittet ikke en gang bort på hva hånda holdt på med, mens han holdt dagboka i den andre hånda. Et øye­blikk trodde Harry at han kunne se et spor av mørke i lufta, men månelyset var for blekt til at han kunne være sikker. «Og nå, min kjære gutt,» Voldemorts høye stemme var glasert med bister morskap, og tryllestaven hans dunket lett på Hermine Grangs panne med en dagligdags bevegelse, «skal jeg omgjøre denne dagboka til en langt mer verdifull gave, et tegn på hvor mye visdom jeg har lært av deg. For jeg skulle aldri kunne ønske at du skal komme til å savne Hermine Grangs råd og innvendinger, ikke så lenge stjernene fremdeles er i live. Avada Kadavra!»

Den grønne stikkflammen fra mordforbannelsen skjøt ut raskere enn Harry ville hatt sjanse til å kaste skytsvergeformelen, raskere enn han ville hatt mulighet til å bevege seg; den var allerede fullført idet Harry skrek ut og grep etter tryllestaven sin.»

Kvirinius Krengles bevisstløse kropp rykket ikke en gang til i dødsøyeblikket. Det grønne lyset slo inn i den tilsynelatende uten at noen ting skjedde.

Mørke glødet i lufta, anti-lys i sporene som Voldemort hadde tegnet opp tidligere, og dagboka til Roger Bacon mørknet som om korrupsjon krøp over den, samtidig som en skimring kom til syne i lufta rundt Hermine Grangs form.

Smerten i Harrys arr flerret overveldende, som om et svijern ble presset mot panna hans; den sendte Harry hoppende i en unnvikende bevegelse til en side idet Tom Vensters reflekser tok over.

Og Voldemort skrek også, skrek idet han slapp dagboka på bakken, holdt seg til hodet og skrek.

Sjanse –

Håpets siste stemme sa dette, og Harry forsøkte febrilsk å tenke, å forstå. Det var ikke noe poeng i å forsøke å drepe Voldemort nå, det kunne bare irritere ham, våpen kunne ikke drepe ham så lenge en eneste av de hundrevis av malacruxene hans fremdeles eksisterte –

Men det kunne være verdt det å ødelegge Voldemorts kropp midlertidig, ta Steinen og Hermine og løpe.

Harrys høyre hånd hadde allerede tatt fram tryllestaven. Den venstre hånda hans strakte seg bak på ryggen, grep klønete ned i pungen, og begynte stille å forme et tegn, seks bokstaver.

«Nei!» skrek Voldemort ut. Hendene hans hadde falt kraftløse ned fra hodet, han stirret på Hermines kropp som om han var i villrede. «Nei, nei!»

Gjenstanden kom opp fra Harrys pung og landet i hånda hans, og Harry begynte å bevege seg fremover så forsiktig han kunne, for å minske avstanden mellom de to til det hans korte øvelser hadde vist var mulig.

«Min store skapelse –» gispet Voldemort. Stemmen hans var høy, og, kunne det høres ut som, i panikk. «To forskjellige ånder kan ikke eksistere i samme verden – det er borte, det er skåret av! En malacrux, jeg må lage en malacrux umiddelbart –» Voldemorts blikk falt på Hermine Grangs fremdeles sovende form, og han begynte å løfte tryllestaven opp i lufta, og utførte de samme bevegelsene som forrige gang.

Harry løftet pistolen sin og trykket tre ganger på avtrekkeren.