Den voksende månen steg høyere opp på den skyfrie himmelen, stjernene og lysdrysset fra Melkeveien var synlige i all sin majestet inne i mørket: Alle disse opplyste trettisju hodeskallemasker som glitret over svarte kutter, og den enda-mørkere-kledte fyrst Voldemort med sine skinnende, røde øyne.
«Velkommen, mine dødsetere,» talte fyrst Voldemorts stemme, myk og høy og forferdelig. «Nei, ikke se på meg, tosker! Hold øynene på Potter-barnet! Ti år … ti år er det siden vi møttes sist. Og allikevel adlyder dere min innkalling som om det var i går …» Den mørke fyrst Voldemort gikk nær en hettekledt figur, og dunket på maska med fingrene. «I en raskt transfigurert dårlig etterlikning av en dødseters sanne rustning, med en barnslig formel som forvrenger stemmen din. Forklar, herr Ære.»
«Våre gamle masker og kutter …» sa den kutten som bar maska som Den mørke herren hadde dunket på. «Vi … vi brukte ikke dem da vi slåss, herre, da du var vekk … så jeg vedlikeholdt ikke fortryllelsene … og så tilkalte du meg for å dukke opp her, maskert, og jeg … jeg hadde alltid tro på deg, herre, men jeg visste ikke at du ville komme tilbake akkurat i dag … jeg er virkelig lei meg over å ha skuffet deg …»
«Nok.» Den mørke herren beveget seg slik at han sto bak en annen figur, som lot til å skjelve, skjønt den beholdt masken vendt mot Gutten-som-overlevde, og sin stav holdt stødig. «Jeg kunne ha vurdert slik unnlatelse mildere, dersom du hadde arbeidet for min agenda på andre måter … herr Råd. Allikevel, når jeg kommer tilbake, så finner jeg – hva? Et land erobret i mitt navn?» Den høye stemmen vokste seg enda høyere. «Nei! Jeg finner at du bedriver et vanlig politisk spill i Heksingating! Jeg finner at dine brødre fremdeles er forlatt i Azkaban! Det er skuffende for meg … Jeg vedgår at jeg er skuffet … Du trodde at jeg var borte, at mørkets merke var dødt, og du forsaket min hensikt. Stemmer det, herr Råd?»
«Nei, herre!» skrek denne maskerte figuren. «Vi visste at du ville vende tilbake – men, men vi kunne ikke kjempe mot Humlesnurr uten deg –»
«Martyrio!»
Et forferdelig skrik trengte seg ut gjennom maska, skar gjennom natta, det fortsatte i lange, lange sekunder.
«Kom deg opp,» sa Den mørke herren til figuren som hadde kollapset på bakken. «Hold staven din rettet mot Harry Potter. Ikke jug til meg igjen.»
«Ja, herre,» hulket figuren, mens den dyttet seg opp på føttene igjen.
Voldemort fortsatte å gå opp og ned bak de svartkuttede figurene. «Jeg antar at dere også undres over hva Harry Potter gjør her … Hvorfor han er en gjest i min gjen-fødselsdagsfest.»
«Jeg vet, herre!» sa en av kuttene. «Du ønsker å bevise din kraft ved å drepe ham, foran oss alle, slik at vi ikke skal tvile på hvem av dere som er sterkest! Å vise at din mordforbannelse kan drepe selv denne såkalte Gutten-som-overlevde!»
Det var en pause. Ingen av de hettekledte figurene våget å si noe.
Sakte snudde Den mørke fyrst Voldemort, i sin høykragete skjorte og sine mørke kutter seg, for å se mot dødseteren som hadde snakket.
«Det,» hvisket Voldemort med en stemme som hadde dødens kjølighet, «er litt for mye av en tåpelighet til at jeg kan tilgi det, herr Gusjegul. Du hørte en teori om hvordan jeg døde, og forsøkte å provosere meg til å gjenta en feil?» Fyrst Voldemort svevde, løftet seg høyt opp fra bakken. «Jeg antar at du kom til å foretrekke din latskap fremfor mitt lederskap, McKnife?»
Dødseteren som hadde snakket var plutselig omgitt av blå tåke. Han spant rundt, pisket staven mot Den mørke herren, og skrek ut «Avada Kadavra!»
Voldemort tippet enkelt over til en side midt i lufta, og unngikk den grønne strålen.
«Avada Kadavra!» skrek dødseteren. Den hånda som ikke holdt en tryllestav gjorde andre bevegelser, flere farger og lag bygde seg opp i den beskyttende tåka med hver gest som ble fullført. «Hjelp meg, mine brødre! Hvis vi alle –»
Dødseteren falt i syv flammende biter ned på bakken, biter av kjøtt som fremdeles glødet i de kauteriserte kantene.
«Øyer og tryllestaver på Harry Potter, hver og en av dere,» gjentok Voldemort med lav og farlig stemme. «Og McKnife handlet i ren idioti nettopp nå, for jeg kommanderer merkene deres, og det vil jeg alltid gjøre. Jeg er udødelig.»
«Herre,» sa en annen kutte. «Jenta på alteret … er det meningen at hun skal tjene oss i en Mørk Festkveld? Hun virker uverdig for en slik gledesfylt anledning. Jeg kunne finne en bedre, herre, hvis du bare gir meg tillatelse til å forsvinne en kort stund –»
«Nei, herr Vennlig,» sa Voldemort med morskap i tonen. «Den lille heksa som dere kan se på alteret er ingen annen enn Hermine Grang –»
«Hva?» skrek en av de svarte kuttene, og så, «Jeg ber om unnskyldning, herre, jeg er lei meg, jeg ber deg –»
«Martyrio.» Denne gangen varte skrikingen bare noen få sekunder, og Voldemort hadde utført den som om han bare fulgte en rutine. Etterpå endret Voldemorts stemme seg nok en gang til å inneholde lav morskap. «Jeg har gjenopplivet denne grumsa ved den mørkeste magi som finnes, av hensikter som er mine egne. Dere skal ikke gi henne det minste problemer, noen av dere. Dere vil ha det bedre som døde enn om jeg skulle finne ut at mitt lille eksperiment kom til skade i deres hender. Denne ordren er absolutt, og uavhengig av andre ting som skjer – selv om, la oss si, hun skulle flykte.» En kald, høy latter, som til en spøk som ingen andre forsto.
«Herre,» sa en av de sviktende stemmene forvrengt av hodeskallemasken sin. «Herre, vær så snill – jeg ville aldri gå imot din vilje, jeg er lydig, som du ser – men herre, jeg ber deg, la meg vende tilbake, for å tjene deg bedre senere – jeg kom hit i all hast, og forsaker – herre, når så mange av oss er borte, vil andre begynne å spekulere, de vil legge merke til fraværet, hvem som har forsvunnet. Snart vil det ikke være igjen noe alibi jeg kan bruke.»
En kald, høy latter. «Ah, herr Hvit, den mest forbryterske av mine tjenere. Jeg har ennå ikke bestemt meg for om du vil overleve straffen din. Jeg har mindre bruk for deg enn jeg en gang hadde, herr Hvit. Om to dagers tid skal dødseterne vandre rundt fritt. Mine krefter har økt, og jeg har på denne dag kvittet meg med Humlesnurr.» Flere sjokkerte gisp hørtes fra dødseterne, men Voldemort tok ingen notis av dem. «I morgen skal jeg drepe Beining, Kroek, Bister og Grimst, hvis de ikke har flyktet. Resten av dere skal gå inn i Magidepartementet og så Heksingating, og kaste befaliusforbannelser etter mine spesifikasjoner. Vi er ferdige med å vente. Når kvelden faller på i morgen skal jeg ha erklært meg selv som Eneherre av Storbritannia!»
Mange av de maskekledte trakk pusten skarpt, men en figur lo.
«Jeg morer deg, herr Ubøyelig?»
«Mine unnskyldninger, herre,» sa den kuttekledte figuren som hadde ledd; tryllestaven hans forble perfekt pekt mot der Harry sto. «Jeg var glad over å høre at du har blitt kvitt Humlesnurr. Jeg flyktet fra Storbritannia i feig redsel for ham, etter å ha mistet troen på at du skulle vende tilbake.»
Voldemorts klukklatter ga gjenlyd gjennom gravplassen. «Din ærlighet har fortjent deg min nåde, herr Ubøyelig. Jeg var overrasket over å se deg her i kveld; du er mer kompetent enn jeg mistenkte. Men før vi vender vår oppmerksomhet mot lykkeligere saker, så er det en viss affære vi må se til. Fortell meg, herr Ubøyelig, hvis Gutten-som-overlevde sverget en ed til deg, kunne du tenkes å stole på ham?»
«Herre … jeg forstår ikke …» sa herr Ubøyelig. En eller to av de andre dødseterne vendte maskene sine mot Voldemort før de kjapt fikserte hodeskalleblikket på Harry igjen.
«Svar meg,» hveste Voldemort. «Dette er ikke et triks, herr Ubøyelig, og du vil svare oppriktig eller ta konsekvensene. Du kjente guttens foreldre, gjorde du ikke? Kjente dem som enkle og greie mennesker? Dersom gutten fritt valgte å sverge en ed til deg, selv om han visste at du var en dødseter, kunne det tenkes at du stolte på hans ord? Svar meg!» Voldemorts stemme økte til et skrik.
«Jeg … ja, herre, jeg antar at jeg kunne det …»
«Godt,» sa Voldemort kjølig. «Potensialet for tillit må eksistere, for å kunne ofres. Og for den som skal binde Ubryteløftet … hvem av dere skal ofre sin magi? Det vil være et ganske langt Løfte … mye lengre enn vanlig … mye magi vil kreves for dette …» Voldemort smilte sitt forferdelige smil. «Herr Hvit vil klare det fint.»
«Nei, vær så snill! Herre, jeg ber deg! Jeg tjente deg bedre enn noen – så godt jeg kunne –»
«Martyrio!» sa Voldemort, og herr Hvit skrek gjennom sin maskes forvrengning i det som virket som et helt minutt. «Vær takknemlig hvis jeg lar deg få leve! Nå, gå bort til gutten, herr Ubøyelig, herr Hvit. Fra baksiden, idioter! Dere må ikke blokkere de andres tryllestaver! Og resten av dere, dere må gi ild dersom Harry Potter forsøker å løpe, selv om det vil innebære å treffe deres med-dødsetere.»
Herr Hvit brukte god tid på å komme frem, de svarte kuttene hans lot til å skjelve, mens herr Ubøyelig flyttet seg smidig til riktig posisjon.
«Hva skal Løftet være, herre?» kom stemmen til herr Ubøyelig.
«Ah, ja,» sa Voldemort. Den mørke herren fortsatte å gå fram og tilbake bak halvsirkelen av dødsetere. «I dag – skjønt jeg knappest tror at noen av dere kommer til å tro på meg – i dag gjør vi Merlins arbeid, mine dødsetere. Ja! Foran oss står en stor fare, som i sin famlende dårskap er forutsagt å forårsake slike ødeleggelser som selv jeg knapt kan forestille meg. Gutten-som-overlevde! Gutten som skremmer desperanter! Kveget som tror de eier denne verden burde ha blitt mer bekymret da de så det. Ubrukelige, alle sammen!»
«Tilgi meg –» sa en av de svarte kuttene med haltende stemme. «Herre – i sannhet, hvis dette virkelig er tilfelle – herre, hvorfor dreper vi ham ikke bare umiddelbart?»
Voldemort lo, en merkelig, bitter latter. Da han fortsatte å snakke var den høye stemmen hans presis og klar. «Her er intensjonen med eden, herr Ubøyelig, herr Hvit, Harry Potter. Lytt nøye og forstå det Løftet som må sverges, for hensikten er også bindende, og dere tre må dele en forståelse av dens mening. Du vil sverge, Harry Potter, på å ikke ødelegge verden, å ikke ta noen risiko når det gjelder det å ikke ødelegge verden. Dette Løftet vil ikke tvinge deg til å gjøre noen aktiv handling, når det kommer til slikt; Løftet vil ikke tvinge deg til å gjøre noe dumt. Forstår dere dette, herr Ubøyelig, herr Hvit? Vi har å gjøre med en profeti om ødeleggelse. En profeti! De kan oppfylle seg selv på forskrudde måter. Vi må være forsiktige så dette Løftet i seg selv ikke får profetien til å gå i oppfyllelse. Vi tør ikke å la dette Løftet tvinge Harry Potter til å stå uvirksom etter at en ulykke allerede er satt i sving av hans hender, fordi han må ta en eller annen mindre risiko ved å forsøke å stoppe det. Heller ikke må Løftet tvinge ham til å velge en risiko for ødeleggelse av enormt omfang, over en visshet for mindre ødeleggelse. Men all Harry Potters toskeskap,» Voldemorts stemme steg, «all hans uvørenhet, alle hans grandiose planer og gode intensjoner – han skal ikke risikere at de fører til katastrofe! Han skal ikke gamble med verdens skjebne! Ingen forskning som kan føre til katastrofe! Ingen bryting av segl, ingen åpning av porter!» Voldemorts stemme senket seg igjen. «Med mindre dette Løftet i seg selv på en eller annen måte forårsaker verdens undergang; for i så tilfelle, Harry Potter, må du ignorere Løftet når det kommer til den bestemte delen. Du vil ikke stole på bare deg selv når du tar slike avgjørelser, du må betro deg ærlig og til den vennen du stoler på, og se om denne er enig. Slik er dette Løftets mening og intensjon. Det vil bare tvinge slike handlinger som Harry Potter kan velge fritt, på egen hånd, etter å ha lært at han er en profetis instrument for ødeleggelse. For muligheten for valg må også eksistere, for å kunne ofres. Forstår du, herr Hvit?»
«Jeg – jeg tror det – åh, herre, vær så snill, ikke la Løftet være så langt som dette –»
«Stille, tåpe, du gjør en nyttigere ting denne dag enn du noensinne har gjort. Herr Ubøyelig?»
«Jeg tror, herre, at dette må bli gjentatt for meg.»
Voldemort smilte dette altfor-brede smilet, og sa det hele om igjen ved bruk av andre ord.
«Og nå,» sa Voldemort kaldt, «Harry Potter, du vil fortsette med å holde tryllestaven din nedover, og tillate at herr Ubøyelig berører din tryllestav med sin egen; og du vil fremsi de ordene som jeg sier at du skal. Hvis Harry Potter sier noen som helst andre ord enn disse, så slå ham ned, resten av dere.»
«Ja, herre,» lød trettifire stemmer i kor.
Harry frøs, og skalv, og ikke bare fordi han var naken om natta. Han forsto ikke hvorfor Voldemort ikke bare drepte ham. Det virket å være kun en vei inn i fremtida, og det var den veien Voldemort hadde valgt, og Harry visste ikke hva som ville komme etter dette.
«Herr Hvit,» sa Voldemort. «Berør din stav mot Harry Potters hånd, og gjenta disse ordene. Magi som flyter i meg, bind dette Løftet.»
Herr Hvit fremsa disse ordene. Selv gjennom forvrengningseffekten fra maska hans, kunne det høres ut som om hjertet hans brast.
Bak Voldemort messet obeliskene, et språk som Harry ikke kjente til; tre ganger gjentok de sine ord, så ble de atter stille.
«Herr Ubøyelig,» sa Voldemort. «Tenk på grunnene til at du kunne ha stolt på denne gutten, dersom han hadde gitt deg sin ed fritt. Tenk på det potensialet for tillit, og ofre det mens du sier …»
«Ved den tillit jeg har til deg,» sa herr Ubøyelig, «la deg være bundet.»
Og så var det Harry Potters tur til å gjenta fyrst Voldemorts ord, og Harry gjorde dette.
«Jeg sverger …» sa Harry. Stemmen hans skalv, men han snakket. «At jeg ikke skal … ved noen av mine handlinger … ødelegge verden … jeg skal ikke ta noen sjanser … når det kommer til det å ikke ødelegge verden … hvis min hånd er tvunget … kan jeg velge … mindre ødeleggelse over mer ødeleggelse … med mindre det virker for meg som at dette Løftet i seg selv … fører til verdens undergang … og den vennen … som jeg har betrodd åpent … er enig i at det er slik. Ved min egen frie vilje …» Harry kunne føle det, mens ritualet ble påkalt, de skinnende trådene av kraft som viklet seg rundt hans tryllestav og herr Ubøyeligs tryllestav, viklet seg rundt hånda hans der herr Hvits tryllestav berørte den, viklet seg rundt hans selv på et eller annet forstyrrende abstrakt nivå, Harry kunne føle seg selv påkalle sin kraft til å ta frie valg, og han visste at hans neste ord ville ofre det, at dette var den absolutt aller siste sjanse til å gå tilbake.
«… slik skal det være,» sa den kjølig presise stemmen til fyrst Voldemort.
«… slik skal det være,» gjentok Harry, og i det øyeblikket visste han at innholdet i Løftet ikke lenger var noe han kunne velge om han ville gjøre eller ikke, det var rett og slett den måten hans kropp og sinn ville handle på. Det var ikke et løfte han kunne bryte selv ved å ofre livet ved å gjøre det. Lik vann som renner nedoverbakke eller en kalkulator som legger sammen tall, var dette helt enkelt en ting-Harry-Potter-ville-gjøre.
«Festet Løftet seg, herr Hvit?»
Herr Hvit hørtes ut som om han gråt. «Ja, herre … jeg har mistet så mye, vær nådig, jeg har blitt straffet nok.»
«Gå tilbake til plassene deres …» sa Voldemort. «Godt. Alle øyne på Potter-barnet, vær klare til å gi ild det øyeblikket han forsøker å flykte, eller løfte tryllestaven sin, eller å fremsi et eneste ord …» Den mørke herren fløt høyt opp i lufta; den svartkledte figuren hadde overblikk over hele gravplassen. Nok en gang holdt han en pistol i sin venstre hånd, og tryllestaven sin i høyre. «Bedre. Nå skal vi drepe Gutten-som-overlevde.»
Herr Hvit vaklet. Herr Ubøyelig lo igjen, og det samme gjorde flere andre.
«Jeg finner ikke noe morsomt ved dette,» sa Voldemort kjølig. «Vi har med en profeti å gjøre, tåper. Vi klipper over skjebnens tråder en etter en; forsiktig, forsiktig, uten å vite når vi kan komme til å møte motstand første gang. Dette er rekkefølgen de neste handlingene skal utføres i. Først skal Harry Potter lamslås, dernest skal lemmene skjæres av og sårene kauteriseres. Herr Vennlig og herr Ære vil undersøke ham for alle spor av uvanlig magi. En av dere skal skyte gutten mange ganger med mitt gompevåpen, og deretter skal alle av dere som er i stand til det treffe ham med mordforbannelsen. Kun da vil herr Ubøyelig knuse hodeskallen og hjernen hans med den enkle substansen til en gravstein. Jeg skal verifisere liket hans, deretter skal liket brennes med satanstunger, så vil vi åndeutdrive omgivelsene rundt her i tilfelle han har etterlatt seg et spøkelse. Selv vil jeg bevokte dette stedet til seks timer har passert, for jeg stoler ikke fullt og fast på den beskyttelsen jeg har satt opp mot at Tiden vender seg; og fire av dere skal undersøke omgivelsene for tegn på hva som helst som er verdt å merke seg. Selv etter dette må vi være på vakt overfor alle former for tegn på Harry Potters fornyede nærvær, i tilfelle Humlesnurr har etterlatt seg et eller annet triks vi ikke kan forestille oss. Hvis du kan tenke deg noe triks som jeg har oversett når det gjelder å forsikre oss om at trusselen fra Harry Potter avsluttes, tal nå og jeg skal belønne deg rikt … tal nå, i Merlins navn!»
Det var lamslått stillhet på gravplassen; ingen tok ordet.
«Ubrukelige, hele gjengen,» sa Voldemort med bitter forakt. «Nå skal jeg stille Harry Potter et endelig spørsmål, og han skal besvare det spørsmålet kun for mine ører, på ormtunge. Slå til mot gutten umiddelbart hvis han snakker med noe annet enn hvesing, hvis han forsøker å si et eneste ord i menneskelig tale.» Så hveste Voldemort, «Krefter ssom er meg ukjent, ble det ssagt at du skulle ha. Gompekunstene har jeg nå lært om av deg, og jeg holder allerede på å studere dem. Din makt over livss-sspisere må forsståss av den enkelte, etter det du ssier. Hviss det er noen andre krefter du innehar, ssom jeg kan komme til å få, fortell meg det nå. Ellerss akter jeg å pine vissse av de du bryr deg om. Noen liv har jeg allerede lovet deg, men andre har jeg ikke ssagt noe om. Alle sskal lide for det ssom for dem vil virke som en evighet, og sså skal jeg ssende dem, ødelagte, til livss-sspiserness fengssel for å husske det, til de brytess ned og dør. For hver ukjent kraft du forteller meg hvordan jeg kan messtre, eller andre hemmeligheter du ssier som jeg ønssker å vite, kan du gi navn på en til av de ssom isstedenfor sskal bli besskyttet og æret under mitt sstyre. Dette lover jeg ogsså og akter å holde.» Voldemorts smilende uttrykk kom nå som om det var en slanges gapende huggtenner, og meningen som dette uttrykket hadde blant slanger, innebar et løfte om at den som fikk se disse tennene kom til å bli konsumert av dem. «Ikke kasst bort tida med tanker om flukt, hviss du bryr deg om dem. Du har sseksti ssekunder på deg til å sstarte å fortelle meg noe jeg ønssker å høre, og deretter sstarter døden din.»