Den voksende månen steg høyere opp på den skyfrie himmelen, stjernene og lysdrysset fra Melkeveien var synlige i all sin majestet inne i mørket: Alle disse skinte ned på gravplassen for å være vitner fra sine ufattelige avstander.
I det øyeblikket der Harry hadde innsett at det ikke var noen som helst gjenværende måte å redde alle på, hadde stemmene i sinnet hans falt vekk, blitt en, en enkelt hensikt som opptok hver fraksjon av sinnet.
Femti sekunder.
Førti sekunder.
Harrys øyne sporet seg sakte gjennom lufta, helt til blikket landet på den første dødseteren, den nærmest ham.
Tretti sekunder?
Tjue sekunder?
«Jeg kjenner hemmeligheter ssom du ville like å vite,» hveste Harry. Han så ikke direkte på Mørkets herre mens han snakket. «Men messt verdifulle kunnsskap for deg, tror jeg, ville være mine ideer om hvordan verden kunne bli ødelagt. Og allikevel, å ssi slike tanker kunne føre til verdenss undergang. Kjenner ikke profetien, men hviss det er profeti, sså gjør det mer enn vanlig ssannsynlig at alle handlinger jeg tar kan få sslik effekt. Eller å fortelle deg slik kan forhindre ødeleggelsse av verden, ssiden du virker motivert til å sstoppe det. Ikke lov til å ta en sslik avgjørelsse selv. Ville trenge å vekke opp og ssnakke med jente-barn-venn. Løftet krever.»
En lang pause fulgte. Den mørke herren, som fløt over og bak kurven av dødsetere med hevede tryllestaver, begynte å le slik Salazar Smygard hadde tenkt seg at en slange ville le, kjølig humoristisk i form av hvesing. «Sså du vet hvordan verden kan ødeleggess?»
«Kan ikke med vilje forssøke å foresstille meg metode. Du kunne ha måter der tjener sstjeler tankene mine. Løfte forbyr. Men misstenker jeg kunne funnet metode, hvis jente-barn ssa prøv.»
Harrys øyne gled sakte til en ny dødseter, og enda en.
Mer slangelatter. «Ssmart. Mine komplimenter for å tenke på en sslik taktikk. Men nei.»
«Vet at det er irriterende, men med verden og din evighet på sspill, ville du ikke –»
«Sstørre rissiko for verden ved å introdussere slike komplikassjoner, utssette ditt endelikt. Jeg vil sstudere gompevitensskap på egen hånd, tenke meg fram til alt du kan sse for deg. Nå ssi sslike hemmeligheter ssom du kan fortelle meg, ellerss ender dette.»
Sakte tegnet Harrys blikk opp et spor over gravplassen i nøye tilmålte buer, mens han ignorerte Den mørke herren bortsett fra som en flytende svarthet i synsfeltet. Munnen hans fortsatte å snakke med bare halvparten av oppmerksomheten i bruk. «Har tenkt på ide ssom du kansskje ikke har vurdert, lærer. Ditt forssøk på å drepe meg kunne sslå feil på vissse sspesifikke måter til trosss for all forssiktighet, kansskje føre til at jeg ødelegger verden ssenere. Ville ikke vanligviss ansse ssannssynlig, men med profeti sså kan det være sslik.»
Voldemort stoppet å bevege seg, der oppe i lufta. «Hvordan?»
«Har ikke plikt til å ssi deg.»
Et kjølig sinne begynte å krype inn gjennom slangesvaret. «Sskjønt jeg godt forsstår din dessperassjon og forssøk på ssmarthet, sså begynner dette å irritere meg. Jeg vil ikke la være å drepe deg, for det er allikevel sstørre rissiko. Å ikke ssi meg hva du tenker rissikerer å ødelegge verden. Ssnakk!»
«Nei. Løftet binder meg ikke til å måtte gjøre noen handling bevissst.»
Den mørke herren stirret ned på Harry Potter, som tittet opp på det sinte ansiktet helt kort før hans øyne gikk tilbake til den neste dødseteren. Noen av dem endret lett på stillingen, men de sto stille, og sa ingen ord mens de pekte med tryllestavene. Hodeskallemaskene i sølv kunne ikke leses.
Så begynte Den mørke herren å klukkle igjen. «Overleve døden din, du tror du kan? Nei, barn, mine malacruxer er ikke knyttet til deg ogsså. Jeg ville vite det derssom de var det. Eller er det annen grunn til at du tror du kunne overleve forbi mine metoder for å ssikre din død?»
Harry tillot ikke seg selv å bli distrahert. De gjentatte feiltrinnene spilte ingen rolle, de bare førte til neste handling i kjeden – men han trengte fremdeles en neste handling –
«Nå sskal du fortelle en hemmelighet,» hveste Mørkets herre, «ellers skal jeg –»
«Livss-sspisere vil forfølge deg alltid, hate deg alltid, sspore deg opp hvor du enn går, hviss det jeg nettopp har gjort lyktess. Jeg har gjort sslik at de går etter deg! Vokterformelss hemmelighet vil være utenfor din rekkevidde i lang tid, kansskje for alltid! Besste forssvar mot livss-sspisere ville være å dø med meg!»
«Dette begynner å bli trisst …» Den mørke herrens stemme sporet av. «Ah. Jeg sskjønner. Livss-sspisere ressponderer på forventninger. Du forteller meg jeg vil bli jaktet på, jeg forventer å bli jakter på, de jakter på meg. Sslikt er ssjeldent, men har sskjedd. Verdifull hemmelighet, ja. Kan sse mange brukssområder.» Et grusomt smil. «Jeg sskal tillate deg å velge en persson som kan reddess.»
«Meg sselv.»
«Ville be deg om å dø med verdighet, men sslik jeg kjenner meg sselv, vet jeg at det er forgjevess. Du har kasstet bort min nådige gave ved å irritere meg, og jeg trekker den tilbake. Noen andre hemmeligheter?»
«Ja, virkelig interessante ogsså. Noen det ikke er ssannsynlig at du finner ut på egen hånd, ikke på lenge, hviss noen gang. Hviss jeg sier jeg har fortalt alt ssom ikke rissikerer verden, vil du ikke pine noen av mine venner eller familie? Hele denne talen sstartet fordi du ikke ga noen måte der jeg kunne redde alle ssammen.»
Den mørke herren var stille i lufta et langt øyeblikk.
Og Harrys øyne fortsatte å spore seg sakte over gravplassen, idet hånda hans vedlikeholdt et fast grep om tryllestaven.
Han kunne ikke fremsi noen besvergelse på menneskespråk. Men transfigurasjon var ordløst.
Ingen form for materialer var i berøring med tryllestavens tupp utenom luft, som ikke kunne transfigureres. Men Voldemort kjente ikke til delvis transfigurasjon, som Harry kunne bruke for å transfigurere en bitteliten del av materialet av selve tryllestaven.
«Du haler ut tida,» sa Den mørke herren. «Bare for å forssinke døden? Eller med annen henssikt?»
Harry sa ikke noe, det andre arbeidet hans saknet farten idet sinnet hans søkte en fortsettelse av konversasjonen som ville virke selv mot Den mørke herrens vilje –
«Ssnakk og fortell meg henssikt, ellerss ender dette nå og dine venner vil lide i flere livsstider!»
«Ssenk gompevåpen og ikke pek tryllesstav i min retning,» hveste Harry, og puttet så mye kald fare som han kunne inn i slangens stemme. «Ssi ingen kommando til dine tjenere. Jeg har evner ssom du ikke kjenner til. Kan bruke en sslik evne til å sskape stor ekssplosjon nessten umiddelbart, uten å fremssi bessvergelse. Drepe din nye kropp, alle tjenere, Sstein blåsst vekk til hvem vet hvor.»
På sitt nåværende ferdighetsnivå kunne Harry transfigurere en kubikkmillimeter like raskt som han klarte å bruke viljen og magien.
En kubikkmillimeter antimaterie.
Det var ikke en trussel mot verdens eksistens.
Voldemort kunne ha vært skåret ut i stein. «Du bløffer, på en eller annen måte.»
«Bløffer ikke. Ssnakker ormtunge, jeg forteller deg, jeg kan gjøre det nessten umiddelbart, før noen formel kan kasstes på meg, tror jeg. Du vet ssvært lite om vitensskap ennå. Kraft jeg kunne beordre er ssterkere enn prossess som gir brennsstoff til sstjerner.»
«Løfte vil sstoppe deg,» hveste Voldemort. «Du kan ikke rissikere verden. Ta ingen rissiko, ingen, med ssmarte ideer!»
«Ville ikke rissikere verden. Jeg esstimerte sstørrelse på ekssplosjon, ikke i nærheten av sså sstor.»
«Du VET ikke, tossk! Kan ikke være SSIKKER!» Voldemorts hvesing steg høyere.
«Jeg er tilsstrekkelig ssikker. Løfte vil ikke hindre meg.»
Det var et økende raseri i Voldemorts ansiktsuttrykk, og allikevel bar hvesingen hans en gryende frykt. «Jeg sskal påføre ssmerte ssom ikke kan foresstilles på alle du bryr deg om –»
«Ti sstill. Jeg bryr meg ikke om sslike trussler nå, slik teori av sspill sier jeg bør. Enesste grunn til at du gir trusssel er at du forventer at jeg sskal reagere.» Også dette hadde Harry virkelig forstått i sin siste stund. «Tilby meg noe jeg ønssker, lærer. For din nye kropp, for at du fortssatt skal ha Ssteinen, for livene til dine tjenere.»
Harrys munn fortsatte på egen hånd, mens den virkelige oppmerksomheten hans var rettet andre steder.
Under månelyset skinner det et lite fragment av sølv, en fraksjon av en linje …
Fra en liten flekk ved tuppen av Harrys tryllestav, et anker på en kubikkmillimeter, strakk det seg ut en tynn linje av transfigurert edderkopptråd. Den ville ha røket øyeblikkelig hvis den ble testet; den ville ikke ha vekket oppmerksomhet hvis noen hadde lagt merke til den. Med mindre enn en tiendels millimeter i tverrsnitt var den lille formen som ble utgjort av den utstrakte linja med edderkoppsilke noe Harry kunne transfigurere raskt; ti centimeters lengde på en kubikkmillimeters totalt volum; og Harry kunne transfigurere en kubikkmillimeter på brøkdelen av et sekund. Han tvang transfigurasjonen utover, utvidet den gjennom lufta så raskt han kunne uten å ta noen risiko for at transfigurasjonen skulle bli ødelagt.
Den sporende linja av edderkoppsilke lå som ei løkke rundt en dødseters hette på nivå med nakken, før den vendte tilbake til mønsteret av tråder.
Voldemorts ansikt var nå uttrykksløst. «Du må ikke gå herfra i live. Fornuftige mennessker kaldt gode ville ogsså være enige, dette ssier jeg deg på slangess språk. Men alle dine venner vil jeg behandle pent og besskytte under mitt herredømme, hviss du går med på å dø nå sslik en god persson bør.»
Den siste dødseteren hadde fått løkke. Mønsteret av edderkoppsilke var komplett. Nettet hadde blitt strukket opp med løkker rundt alle dødseternes nakker. Endene av de løkkene var blitt forankret til en sentral sirkel; og denne sentrale sirkelen i sin tur hadde tre tråder som strakk seg over dens senter. Hele mønsteret berørte fremdeles ankerlinja som strakk seg ut fra Harrys tryllestav.
I løpet av de neste sekundene ble dette nær-usynlige garnet av reflektert måneskinn svart.
Tråder smalere, sterkere og skarpere enn stålvaier; flettede karbon-nanorør, hvert individuelle rør et enkelt molekyl.
Harry hveste, «Vil at du ogsså sskal love å behandle nassjoner vennlig under ditt sstyre. Vil ikke godta mindre.»
Voldemort forble svevende på samme sted i lufta, med et slangeansikt som klart viste gryende raseri.
De siste to trådene strakte seg ut fra det mørke mønsteret, svarte tråder som allerede var nanorør. De beveget seg lett gjennom lufta mot Den mørke herren selv, mot ermet rett over Voldemorts venstre hånd som holdt pistolen, mot ermet over høyre hånd som holdt staven av barlind, tråder som først var sendt høyt opp i lufta for å gi dem tid til å sakte drive nedover. Trådene lagde løkke på seg, gikk over seg selv, knyttet glideknuter. Begynte å stramme seg, komme nærmere ermene, idet Harry transfigurerte dem kortere.
Harry følte kilingen av Voldemorts kraft som begynte å berøre hans egen i bakhodet; i samme øyeblikk som Den mørke herrens øyne utvidet seg, og munnen hans åpnet seg.
Og Harry transfigurerte de svarte trådene som strakk seg over det svarte mønsterets midtsirkel til å bli en fjerdedel av sin opprinnelige størrelse, minsket sirkelen, trakk hardt i alt som var festet til den, strammet løkker.
(Svarte kutter som faller.)
Harry så ikke den veien, han så ikke de fallende maskene, blodet, i bakhodet sitt følte han noen eksplosjoner av magi slik han hadde følt da Hermine døde, men han ignorerte dem, Harrys øyne så bare Den mørke herrens hender og pistol og tryllestav som falt nedover, og så løftet Harry tryllestaven sin, pekte –
Harry skrek ut, «LAMSTIVOSLAPPUS!»
Den røde stikkflammen som hadde lammevådens farge fløy mot Voldemort, flammet over gravplassen nesten raskere enn øyet kunne oppfatte.
Uten å nøle eller la seg hindre av sårene sine rykket Mørkets herre nedover og til høyre gjennom lufta.
Og den røde strålen til professor Pirrevimps hemmelige svingelammer snudde seg midt i lufta og hamret inn i Voldemort.
Smerten som flammet gjennom Harrys arr var skjærende, sydende, det fikk ham til å gråte ut i smerte idet synet hans ble sløret som av en rød tåke, og til tross for alt slapp Harry staven sin i smerte og ren utmattelse.
Idet Harry lot tryllestaven sin falle, begynte smerten å klarne –