En slags søvngjengeraktighet hadde falt over Harrys sinn. Følelsen av livets siste minutter hadde delvis forlatt ham, og forble delvis værende med ham. Elementer av sinnet hans føltes bedøvet, kanskje bevisst bedøvet av noen deler av ham som var smarte nok til å forutse hva som ellers ville hende. Hva han nettopp hadde gjort –

Tanken stengte seg ned og ga rom for oppmerksomhet omkring andre ting.

Harry sto i midten av en uryddig gravplass, der gravsteiner lå spredt utover uten noen orden.

I månens og stjernenes lys kunne det sees svarte kutter som lå strødd utover bakken, om­gitt av teksturer som ikke passet sammen med gravplassbakken som omga dem, våt­het som glinset rødt i månelyset. Noen hoder hadde løsnet fra kuttenes hetter som lå rundt dem, og avslørte hår som var langt eller kort, mørkt eller lyst, som var alt som kunne sees under månen. Sølvmaskene satt fremdeles på, og det fikk alt håret til å komme fra hodeskaller istedenfor menneskelige ansikter –

Tanken stengte seg ned og ga rom for oppmerksomhet omkring andre ting.

Ei jente i rødstripet Galtvort-uniform sov på alteret. Nær alteret lå Harrys ting i en haug.

På bakken lå det en for-høy blek mann med umenneskelig fjes, og blod strømmet ut fra armstumpene hans.

Så snart Den mørke fyrst Voldemort våkner, vil han ødelegge alt du elsker. Humlesnurr er ikke lenger der for å stoppe ham.

Han kan ikke fengsles, for han kan forlate kroppen sin når som helst.

Han kan ikke drepes permanent, ikke uten å ødelegge mer enn hundre malacruxer, der en av dem er en plakett på Pioneer 11.

Utstyr: En tryllestav; du har lov til å peke med den og snakke denne gangen.

Du har fem minutter.

Løs.

Harry snublet mot alteret, knelte ved dets side, og plukket opp pungen sin.

Han gikk bort mot dit Voldemort lå.

Følelsen av anspenthet hadde minsket, etter at Voldemort hadde blitt hekset be­visst­løs. Nå, idet Harry nærmet seg, økte den til en forferdelig styrke som også flammet opp som smerte i arret.

Harry ignorerte det indre skriket. Det hadde vært det siste minnet til Tom Venster som rant inn i Harrys hjerne, det siste kognitive mønsteret som ble overført til spebarnet før Tom Venster hadde eksplodert: en følelse av økende redsel og fortvilelse assosiert med resonansen som hadde spunnet ut av kontroll. Harry visste hva det betydde nå, denne følelsen av anspenthet, og det gjorde det enklere å overse den. Han hadde gjettet at effekten av resonansen for det meste traff kasteren, med kraft som var proporsjonal med kasterens kraft, og gjettingen hadde båret frukter.

Harry så opp på Voldemorts kropp, og pustet dypt – gjennom munnen, fordi kopperaktige lukter som Harry ikke ville tenke på kom inn gjennom nesa.

Harry knelte ved Voldemorts side, tok ut medisinsettet fra pungen, og plasserte et selvstrammende turnike rundt kroppens venstre håndledd, så et nytt turnike rundt høyre.

Det føltes feil å vise denne typen omsorg overfor Voldemort. En del av Harry var klar over, et sted i bakhodet, at et antall mennesker nettopp hadde blitt utsatt for noen ek­stremt dårlige opplevelser. Det som ville ha vært balanse, det som ville ha vært rettferdighet, var om Voldemort hadde lidd den samme skjebnen uten et øyeblikks yt­ter­ligere nøling. Det Harry gjorde nå føltes som når Batman utviste større bekymring for Jokeren enn for Jokerens ofre; det føltes som en tegneseriebok der forfatterne viet uendelig med tid rundt det moralske dilemmaet ved å drepe Skurkene med Store Navn, samtidig som uskyldige fortsatte å dø i bakgrunnen. Å vise mer omtanke for hoved­skur­ken enn for lakeiene hans, å gi mer oppmerksomhet til hans skjebne enn skjebnen til hans tilhengere med lavere status, var en feil i den menneskelige naturen.

Så det føltes feil da Harry reiste seg opp ved siden av kroppen, turnikeene hadde strammet seg rundt Voldemorts håndledd; det føltes som om Harry gjorde noe etisk mon­strøst.

Skjønt all åndsnærværende strategisk tankegang tilsa at Voldemorts kropp ikke måtte dø. Sjelen han hadde skapt for seg selv måtte være forankret i denne hjernen, den måtte ikke tillates å flyte fritt.

Harry trådte bakover, vekk fra Voldemorts bevisstløse kropp, og pustet dypt gjennom munnen. Han gikk bort til haugen med tingene sine for å få på seg klærne og andre gjenstander; å henge tidsvenderen tilbake rundt halsen var det første han gjorde, for å forberede sin egen flukt og tilbakekomst om det skulle være nødvendig …

Mer enn hundre malacruxer.

Det hadde vært sinnssykt, det var ikke noe annet ord for det, et tegn på Voldemorts skadete tankegang rundt døden. En gompe-sikkerhetsekspert ville kaldt det gjerde­sik­kerhet, som å bygge et gjerde som var over hundre meter høyt midt i ørkenen. Kun en svært lydig angriper ville forsøke å klatre over gjerdet. Alle som hadde vettet i behold ville bare gå rundt gjerdet, og det å gjøre gjerdet enda høyere ville ikke stoppe det.

Med en gang du glemte å være redd fordi problemet virket så umulig, så var det ikke en gang vanskelig, ikke sammenliknet med det forrige.

Nilus’ foreldre, for eksempel, var blitt utsatt for martyriusforbannelsen helt til de hadde blitt permanent sinnssyke. To hundre avanserte malacruxer ville ikke ha kunnet forhindre den sinnssykdommen, alle sammen ville bare være et ekko av det samme skadete sinnet.

Det ville ha vært en etisk akseptabel bruk av martyriusforbannelsen, dersom det hadde vært den eneste måten å stoppe Voldemort permanent på. Det ville være rettferdighet, balanse, det ville vise at Jokerens liv ikke var verdt mer enn hans usleste håndlanger …

Alt Harry trengte å gjøre var å kaste skytsvergen, sende den til … Alastor Bister? … og be ham om å komme hit. Vel, nei, man kunne egentlig tenke seg til at skytsvergeformelen ikke ville virke hvis den ble kastet med den hensikten. Kanskje bare fortelle det til Bister, og bruke tidsvenderen med en gang han var utenfor rekkevidde av Voldemorts beskyttelsesmagi.

Og så kunne Voldemort bli utsatt for Martyrio til han ble permanent sinnssyk.

Det var ikke en gang den mest nådeløse skjebnen. Det ville ha vært å kaste tryl­le­stav­en ned i Azkabans grop, dersom tryllestaven forble forbundet med Voldemorts liv og magi uansett hvor ånden hans forsøkte å flykte.

Harry snudde seg for å se dit Voldemort lå. Han gikk fremover, og fortsatte å kontrollere pustingen, ignorerte den brennende følelsen i halsen. En del av ham visste at Voldemort også var professor Krengle, selv om kroppen nå var annerledes. Selv om skiftet av personlighet hadde vært perfekt og det betydde at professor Krengle bare hadde vært enda en maske …

Skjønt Voldemort hadde ikke planlagt å drepe Harry på en smertefull måte. Hadde ikke utsatt Harry for martyriusforbannelser slik han gjorde med sine tilhengere, da Harry var plagsom tidligere. Det betydde noe, når motstanderen din var Voldemort. Kanskje han hadde en gjenværende rest av kameratslig følelse for den andre Tom Venster, når alt kom til alt.

… det ville være feil å ta hensyn til det.

Ville det ikke?

Harry tittet tilbake opp mot stjernene. Her under atmosfæren blinket stjernene, de satt fast i den falske halvkula som nattehimmelen kunne se ut som, strakk seg ut over Melkeveiens stjernedryss som glødet likt et langt bånd, som om alle sammen var nærme nok til at du kunne fly opp til dem med en sopelime og ta på dem.

Hva ville de ønske at han gjorde nå, ved denne korsveien, barnas barns barn?

Svaret på dette føltes også åpenbart, med mindre det bare var den delen av Harry som fremdeles brydde seg om professor Krengle som argumenterte for dette svaret.

Harry hadde trengt å gjøre de tingene han hadde gjort, det hadde forhindret større ondskap, Harry kunne ikke ha stoppet Voldemort hvis dødseterne hadde skutt ham først. Men den tingen Harry hadde gjort var ikke noe som kunne bli balansert med en ikke-nødvendig tragedie som skjedde med enda et tenkende vesen, selv om det vesenet var Voldemort. Det ville bare bli enda en i rekken av Den gamle jordens sorger, for så lenge siden.

Fortid var fortid. Du gjorde det du måtte gjøre, og du gjorde ikke en eneste fingernegls skrape mer skade enn det. Selv ikke for å balansere ting og gi det en viss symmetri.

Barnas barns barn ville ikke ønske at Voldemort skulle dø, selv om hans tilhengere hadde lidd den skjebnen. De ville ikke ønske at Voldemort hadde det vondt, hvis det ikke oppnådde noe sammenliknet med at han ikke hadde det vondt.

Harry pustet dypt, og lot – ikke hatet sitt – ikke helt hatet sitt – han hadde ikke vært i stand til å hate skaperen sin selv helt mot slutten – men allikevel, han lot noe fare. Følelsen av at han burde hate Voldemort, at det var et hat han var pålagt å føle, for den endeløse lista av forbrytelser som Voldemort hadde utført uten en eneste grunn, selv ikke for sin egen lykke …

Det er greit, hvisket stjernene ned til ham. Det er greit å ikke hate ham. Det gjør deg ikke til en dårlig person.

Når alt kom til alt var det bare ett valg han kom til å gjøre, og siden Harry allerede visste det, var det ikke noe poeng i å plage seg selv med flere smertelige vurderinger. Hvorvidt det var det beste valget kunne bare tida vise.

Harry pustet dypt, og bygde opp magien inne i seg selv. Formelen han aktet å kaste trengte ikke å være presis, men det var allikevel en av de kraftigste formlene han hadde mestret.

Harry tenkte nok en gang på hvor urettferdig det var at Voldemort ikke kunne dø sammen med sine lakeier, følte det lette sporet av kulde i blodet som kom sammen med tanker om hensynsløshet. Og så lot Harry det forsvinne, lot alt bli trukket vekk under stjernenes lys, fordi hans mørke side aldri hadde vært noe annet enn arvede kognisjonsmønstre, bare nok en dårlig vane som måtte brytes.

Istedenfor tittet Harry på Hermines pustende skikkelse på toppen av alteret, og lot til slutt tårene få lov til å renne fra øynene sine. Hva det ville bli av Hermine nå, hvilken vei hun ville velge etter dette, det kunne ikke Harry gjette på; men hun ville være der og i stand til å ha et valg, vennskapet deres ville ikke ha ødelagt hennes eksistens. Han hadde ikke innsett hvor skjørt håpet hans hadde vært, helt til han ble oppmerksom på hvor overrasket han hadde blitt etter at håpet hadde slått til. Av og til går ting bedre enn forventet.

Og Harry tok også denne tanken og puttet den inn i magien han bygde opp.

Kraften han lagret opp vibrerte inne i ham, som om hele kroppen hans var en del av tryllestaven; enten var Harrys øyne uklare, eller så var det en lysende, hvit skjelving som flommet over kristtornen. Og Harry så for seg formen på den magien han ville kaste, han hadde ikke noe særlig til kontroll over detaljene, men det mønsteret han trengte var enkelt, det trengte bare å inkludere …

Alt, glem alt, Tom Venster, professor Krengle, glem hele livet ditt, glem alle minner om episoder i livet, glem skuffelsen og bitterheten og avgjørelsene som var feil, glem Voldemort –

Og i det siste øyeblikket før Harry kastet formelen, hadde han en siste tanke, et nådens budskap –

Men hvis du noensinne hadde virkelig lykkelige minner, ikke ved å skade mennesker eller å le av smerten deres, men den varme følelsen av å hjelpe noen eller å motta hjelp, det vil ikke være mange slike, kanskje bare da du var et barn, men hvis du hadde noen virkelig lykkelig minner, så behold dem, og bare dem –

Noe lyst i ham foldet seg ut ved den avgjørelsen, han visste at han hadde tatt det riktige valget, og Harry puttet også dette inn i tryllestaven –

«FORGLEMMIARUM!»

Og alt sammen rant ut av Harry inn i besvergelsen.

Harry falt overende, slapp tryllestaven, kvalte skrik kom fra strupen hans, hendene fløy viljeløst mot arret, selv idet den plutselige eksplosjonen av smerte i hodet begynte å svekke seg. Bare uklart så øynene hans at lufta var fylt av glødende snøflak, drivende byger av sølvlys lik små flekker av skytsverger.

Kun et øyeblikk varte dette sølvlyset, og så var det borte.

Professor Krengle var borte.

Voldemort var død.

Og Tom Vensters ånd, det som var igjen av den, ville ikke være så annerledes nå enn Harrys egen.

Profetien var fullbrakt.

Begge hadde omskapt den andre i sitt eget bilde.

Da startet Harry å gråte, der han lå sammenkrøket på bakken.

Han gråt en stund.

Og så til slutt stavret Harry seg på beina og plukket opp tryllestaven sin igjen, fordi denne dagens arbeid ikke helt var ferdig.

---

Harry la tryllestaven sin direkte på Voldemorts armstump; det fikk arret hans til å dunke med en vedvarende smerte, men ingen av dem eksploderte.

Og Harry begynte en transfigurasjon.

Sakte – skjønt raskere enn Harry hadde vært i stand til å transfigurere Hermines kropp, forrige gang – begynte den bevisstløse skikkelsen til slangemannen å endre seg, omforme seg selv. Ettersom transfigurasjonen skred fremover, spesielt da slangemannens hode begynte å bli glassaktig og innskrumpet, begynte smerten i Harrys arr å blekne bort.

Det ville bli en besvergelse som skulle vedlikeholdes uansett om Harry gikk eller sov; og senere, når Harry var blitt eldre og mer kraftfull og kanskje hadde hjelp, ville han reversere transfigurasjonen av den minnetømte Tom Venster og helbrede kroppen hans med kraften i Steinen. Etter at fremtids-Harry hadde kommet fram til hva man kunne gjøre med en trollmann med nesten komplett hukommelsestap, som fremdeles hadde noen dårlige tankevaner og noen høyst negative følelsesmønstre – en mørk side, kunne man kanskje si – pluss en hel del av beskrivende og prosedyremessig kjennskap til kraftfull magi. Harry hadde forsøkt så godt han kunne å ikke forglemme den delen, siden han kunne komme til å få bruk for den en dag.

Og i mellomtida, akkurat slik magi ikke hadde definert en transfigurert enhjørning som ‘dødt’ når det gjaldt å utløse alarmer, så ville ikke Voldemorts malacruxer definere en transfigurert Voldemort som død og forsøke å bringe ham tilbake.

Det kunne man i alle fall håpe.

Harrys arr stakk til en siste gang idet stålringen ble satt på lillefingeren, og den lille, grønne smaragden kom i kontakt med huden hans. Så opphørte smerten fra arret.

En oppkastet stein gjorde nytte som stol for Harry, da han snublet over den og satte seg ned på den og ble sittende stille; han fikk en form for hvile, mens han dyttet tilbake utmattelsen som truet krokene i sinnet hans. Det var ikke over, det var mer som måtte gjøres.

Harry pustet dypt igjen, fremdeles gjennom munnen, sa «Lumos!», og så seg om på gravplassen.

Svarte kutter og avkuttede hodeskallemasker, omgitt av blodpøler –

Hermine Grang, sovende på alteret.

Voldemorts tomme kutter og blodige hender, som lå der Mørkets herre hadde falt.

Kvirinius Krengle med sine spjærede kutter, falt overende i en haug der mord­for­ban­nel­sen hadde slått ham ned.

Harry forestilte seg at noen andre så på dette åstedet, forsøkte å forstå det, og så ristet han på hodet fordi dette var ikke bra nok, var ikke bra nok i det hele tatt.

Så dyttet Harry seg selv opp fra steinen, og skar en grimase idet sinnet hans, om enn ikke kroppen, protesterte. Han hadde ikke blitt spesielt blodig eller forslått i dag, men på en eller annen måte klarte Harrys kropp å føles som om alt stresset hadde truffet den direkte.

Harry gikk halvstøtt bort til dit Voldemort hadde falt, og plukket opp Voldemorts venstre hånd der den lå på bakken.

Selv med bare venstrehånda kunne du se de svake sporene av slangeskjell; dette var svært gjenkjennelig som Voldemort. Det var bra.

Harry gikk til alteret der den sovende Hermine lå, og la forsiktig den avskårne hånda rundt nakken til Hermine, beveget forsiktig fingrene til å gripe om strupen hennes. Dette var en vanskelig oppgave, Hermine virket så fredelig og uskyldig der hun lå og sov, og Voldemorts avskårne hånd så stygg; Harry overstyrte brutalt hva det nå var for del av sinnet hans som tenkte dette, siden det ikke ga noen mening i denne konteksten.

Et par svake kutteformler sørget for å rote til det nesten perfekt fine kuttet som nanofibrene hadde laget, hvilket var kritisk; det ville ikke gi det riktige bildet dersom håndstumpen så ut som nakkestumpene. De gjentakende Revnio’ene spredte små biter av Voldemort-håndledd over Hermines skjorte, hvilket, måtte Harry minne seg selv på, også var en del av planen.

Harry gjentok dette med høyre hånd, som han plasserte i symmetri med den venstre.

Harry brukte Tafyrio for å svi Voldemorts kutter der de lå, og arrangerte deretter de svidde klesplaggene rundt Hermine.

Voldemorts pistol, og tryllestav, ble sendt ned i Harrys pung. Harry la Per­ma­nent­stei­nen i ei vanlig lomme, han var ikke sikker på hva Steinen kunne komme til å gjøre med pungen hans.

Haugen av ting som hadde vært inne i Krengles kutter, også nær ved alteret, inneholdt den tryllestaven som forsvarsprofessoren hadde brukt da han var Krengle. Harry gikk bort til der Krengle lå, rettet ut kroppen som best han kunne, og plasserte Krengles tryllestav i hånda hans. Tårer dukket forutsigbart opp i Harrys øyne, og Harry tørket dem vekk med ermet.

Harry pustet dypt igjen, fremdeles gjennom munnen, sa «Lumos!» igjen, og tok nok en gang et overblikk over gravplassen.

Svarte kutter, avskårne hodeskallemasker, og Hermine Grang som lå på et alter med Voldemorts avskårne hender som grep henne rundt halsen, og Voldemorts svidde klær som lå spredt rundt henne. Kvirinius Krengle lå død med klærne forrevet og oppskåret, med tryllestaven i sin høyre hånd.

Det ville duge.

Så gjensto problemet med å påkalle oppmerksomhet til situasjonen.

På dette tidspunktet var Harry nesten helt tom for magi. Men han hadde fremdeles nok til å transfigurere et løv om til formen av en tom tre meters værballong.

Harrys pung frembragte en flaske oksyacetylen, en dynamittkubbe, og en rull med lunte. Vær beredt! Det er guttespeidernes marsj-sang! Vær beredt på et liv som inkluderer fjelltroll og hvem vet hva annet …

Harry blåste opp værballongen med oksyacetylenet. Det ville produsere et svært skarpt overtrykk når det ble detonert, kanskje så høyt som et overlydssmell.

Han festet dynamittkubben – det var å overdrive å bruke den til detonering, men den ville gjøre jobben.

Han festet en 60-sekunds lunte til dynamitten, men tente ikke på den ennå.

Harry tok på seg Usynlighetskappen, som hadde vært i haugen ved offeralteret.

Han hentet fram sopelimen fra pungen sin, og satte seg på den.

Harry kastet en stillhetsformel rundt Hermine Grang – den ville ikke forhindre all støyen, ikke i nærheten, og det var ikke som om hun ville bli permanent skadet hvis trommehinnene hennes brast, men det virket høflig.

Og det var det. Stillhetsformelen hadde gjort utslaget. Harry ville være fullstendig tom for magi i minst den neste timen.

Harry fikk sopelimen til å heve seg sakte i lufta, og trakk værballongen fylt med oksy­ace­tylen med seg. Galtvort-slottet kom til syne, fjernt glitrende i månelyset noen kilometer unna, idet Harry steg over tretoppene; og Harry gjorde sitt beste for å tenke ut avstanden, og vinkelen slik den ville bli oppfattet fra Galtvort.

Da han hadde steget høyt over skogen brukte Harry en lighter til å tenne på lunta til dynamitten som var festet på værballongen full av oksyacetylen. Så spant Harry sope­lim­en rundt og skjøt av gårde – skjønt ikke direkte mot slottet, det kunne føre ham for nærme den ruta som fortids-Harry og professor Krengle hadde brukt, det ville ikke være bra om professoren plutselig sanset en annen Harry –

Harry følte et blytungt stikk av tristhet, og avslo det.

Trettien-ett-tusen, trettito-ett-tusen, trettitre-ett-tusen …

Da Harry kom til førti, og ikke følte for å ta noen sjanser med sine egne trom­me­hin­ner, kastet han et blikk på armbåndsuret, noterte seg den nøyaktige tida, og spant tids­ven­deren en gang.