Først hadde Sverntis vært takknemlig over å få oppleve at den avsluttende rumpeldunkkampen varte så lenge – som griffing var han bare en tilskuer til hele huspokal-tingen, det var ikke som om Griffing noensinne vant. I kontrast hadde fjorårets finale i verdensmesterskapet, der familien hans hadde kjøpt noen svært dyre billetter, vært unnagjort etter ti minutter hvilket var fryktelig. Moderne rumpeldunkkamper hadde blitt for kortvarige, snoppen ble fanget altfor raskt. Det var et utbredt samtaleemne blant kjennere av sporten; fortryllingene på sopelimene hadde forbedret seg, mens snoppen alltid hadde den samme, regulerte hastigheten, med det resultatet av rumpeldunkkamper hadde blitt kortere og kortere. På profesjonelt nivå var rumpeldunk nå redusert til en konkurranse om hvem som hadde de dypeste lommene til å finansiere speidernes eksperimentelle racerlimer, og resten av spillerne kunne like gjerne ha sett på fra tribunen.
Alle visste at noe måtte gjøres, situasjonen hadde gradvis forverret seg i århundrer og var nå utålelig. Men Det internasjonale hekserisamfunnets rumpeldunkkomite var i den samme, bitre gjørma som IHR hadde vært lenge, med høylydte disputter mellom tyskere og bulgarere, og på en eller annen måte kunne ingen bli enige om nøyaktig hvordan reglene kunne bli fikset. For Sverntis virket den riktige metoden helt åpenbar, bare gjør snoppen rask nok til at man fikk tilbake de fire- eller femtimers kampene man hadde ved starten av det nittende århundret og rumpeldunks storhetstid. Men så var saken selvsagt den at belgierne mente at varigheten på en profesjonell kamp skulle være to timer, som i La Belle Époque der Belgia hadde dominert i rumpeldunk, og de gærne italienerne ville gå tilbake til de ukelange rumpeldunkkampene fra fjortende århundre, og Storbritannias enda gærnere blodpurister fortsatte å trekke fram den tilfeldige dagslange rumpeldunkkampen som bevis på at sopelimer ikke virkelig kunne ha forbedret seg, siden alt var bedre i gamle dager, fordi det var slik Merlins Forordning virket.
Han støttet Harry Potter et hundre prosent i at det var på tide at Galtvort sluttet å bry seg om de mimrende treigingene og rett og slett endret sine egne regler, helst her og nå. Men ikke ved å eliminere snoppen, den hadde jo tradisjoner helt tilbake til ellevte århundres rwampel-thunk. Det spilte ingen rolle om rektor Håsblås først hadde introdusert nyvinningen fordi en av hennes elever hadde hatt lyst til å bli med i spillet, men ikke passet til noen av de vanlige rollene på laget. Snopper hadde raskt blitt populære internasjonalt, fordi det var mer spennende når en kamp alltid kunne være over i neste minutt.
Sverntis hadde argumentert hardt for dette standpunktet de siste tretti minuttene, og helt glemt å vie noen oppmerksomhet til den pågående kampen. Takket være et heldig sammentreff hadde han hatt plass rett ved Gutten-som-overlevde og banneret hans, og hadde derfor klart å klargjøre sin posisjon i debatten helt fra starten.
Han var klar over, et eller annet sted i bakhodet, at hvis reglene for rumpeldunk virkelig ble endret, helst her og nå, så var dette den viktigste tingen han noensinne kom til å gjøre. Han kunne nesten føle presset fra Tiden som vred seg rundt ham, som om skjebnen til Rumpeldunk Selv ble avgjort denne selvsamme dagen, og han sto nær begivenhetens sentrum … skjønt han hadde ikke fått tilstrekkelig høye karakterer i clairvoyanse til å faktisk føle noe slikt, selvsagt.
Han la knapt merke til det tidspunktet der Gutten-som-overlevde reiste seg for å gå på do.
Gutten-som-overlevde fanget blikket hans da han kom tilbake; Harry Potter så litt trett og skjelven ut, skjønt uniformen hans så like velstelt ut som om han nettopp hadde byttet til en ny.
En halv time senere la han merke til at det virket som om Harry Potter svaiet litt, og så bøyde han seg fremover mens hendene gikk opp til panna; det virket som om han dunket på arret som var på panna hans. Denne tanken gjorde ham en tanke bekymret; alle visste at det var noe med Harry Potter, og hvis Potters arr ga ham smerter så var det mulig at en Forseglet Redsel var i ferd med å bryte ut av panna hans og spise alle sammen. Han forkastet allikevel den tanken, og fortsatte med å forklare rumpeldunkfakta så høyt han kunne til de historisk ignorante.
Han la definitivt merke til det da Harry Potter reiste seg opp, fremdeles med hendene på panna, og så slapp hendene ned slik at det berømte lynformede arret kom til syne; det var nå flammende rødt og hovent. Det blødde, og blodet dryppet ned på Potters nese.
Han stoppet å snakke midt i setningen. Andre mennesker snudde seg for å se hva han stirret på.
«Professor McSnurp?» sa Harry Potter med skjelvende stemme. Det var tårer i øyekrokene hans, hvilket sjokkerte ham; Gutten-som-overlevde virket ikke som den typen person som ville bryte ut i gråt. Harry Potter hevet stemmen ytterligere, som om det var vanskelig for ham å snakke. «Eh, professor McSnurp?»
Professor McSnurp snudde seg vekk fra diskusjonen med Håsblås’ rumpeldunklag. Griffings husstyrer utvidet seg i sjokk, og så brøytet hun vekk personer foran seg mens hun nesten løp. «Harry!» sa hun. «Arret ditt!»
Stillhet spredte seg, i en sirkel som stadig ble større.
«Jeg tror,» sa Harry, med en stemme som fremdeles skalv, men var kraftigere, «Jeg tror at han er tilbake. Jeg tror jeg ser – gjennom Voldemorts sinn –»
Sverntis tok et skritt bakover ved Du-vet-hvems navn, og falt nesten over ende. En eldre gutt som sto ved siden av ham ropte ut i skuffelse, og så skrek Gutten-som-overlevde enda høyere.
«HAN DREPER DEM!» skrek Harry Potter.
Halve rumpeldunkstadion snudde seg for å se på ham.
«Ritualet!» skrek Harry Potter. «Blod av hans tjenere! Blodet, livet! Han tilkalte dem, han tok hodene deres, deres blod, deres liv, for å fornye sitt eget – DEN MØRKE HERREN STIGER OPP, VOLDEMORT ER TILBAKE!»
Madam Hopp blåste en trillende fløyte, og sopelimene som ikke allerede hadde stoppet opp i lufta begynte å sakke farten. Selv var Sverntis ikke sikker på om dette var en spøk eller ikke; hvis det var det, så ville Potter, Gutten-som-overlevde eller ei, være i mer trøbbel enn han kunne klare å forestille seg.
Professor McSnurp hevet tryllestaven til startposisjonen for en stillusformel, og Harry Potter grep hånda hennes.
«Vent –» gispet Harry Potter, med lavere stemme, men fremdeles høyt nok til at han og de som sto rundt ham kunne høre det tydelig. «Han kan stoppes – jeg ser i sinnet hans, feiltakelsen – han kan stoppes nå – VEIEN ER FREMDELES ÅPEN! HUN FØLGER HAM! HUN SOM VOLDEMORT DREPTE!» Harrys stemme steg ytterligere, idet munnen til Sverntis gapte i plutselig forbløffelse. «VEND TILBAKE! VEND TILBAKE, KOM TIL LIVE OG STOPP HAM! STOPP HAM, HERMINE!»
Og så ble Harry Potter stille. Han så seg rundt på menneskene som stirret på ham.
Han hadde nettopp bestemt seg for at alt dette måtte være et utrolig smakløst pek, da et fjernt men skarp PANG fylte lufta.
Harry Potter svaiet, og falt ned på knærne, akkurat idet hjertet hans hoppet opp i halsen. En eksplosjon av opphisset babling steg opp rundt dem.
Han kunne fremdeles høre ordene fra Harry Potters munn, idet professor McSnurp knelte ned ved siden av ham. «Det virket,» gispet Harry Potter høyt, «hun fikk has på ham, han er borte.»
«Hva?» skrek professor McSnurp ut, og så tittet hun seg rundt. «Stille! Alle sammen, stille! Harry, hva skjedde?»
Harry Potter snakket raskt, men høyt. «Voldemort – forsøkte å vende tilbake til livet – han tilkalte sine dødsetere og han drepte dem, stjal deres blod og liv – Hermines kropp var der, jeg vet ikke hvorfor, kanskje Voldemort planla å bruke den til noe – Voldemort kom tilbake, han gjenopplivet seg selv, men Hermine fulgte ham tilbake og hun ødela ham, han er borte, det er over. Det skjedde på en gravplass nær Galtvort, det er,» Harry Potter kom seg sakte på beina mens han fremdeles svaiet, «jeg tror det er i den retningen.» Harry Potter pekte i den omtrentlige retningen som smellet hadde kommet fra. «Jeg er ikke sikker på hvor langt unna. Lyden derfra brukte tjue sekunder på å nå fram hit, så kanskje to minutter på en sopelime –»
Med en bevegelse så rask og myk at den virket ubevisst, byttet professor McSnurp stilling og sa «Forvento Vergum.» Hun snakket til den glødende katten som dukket opp. «Gå til Albus, si at han må komme umiddelbart –»
«Humlesnurr er borte!» skrek Harry Potter ut. «Rektor er borte, professor McSnurp! Mørkets herre fanget ham, han reverserte en eller annen slags felle som rektor hadde planlagt og Humlesnurr ble fanget utenfor Tiden, han er borte!»
Den skrekkslagne bablingen rundt dem steg i toneleie.
«Gå til Albus!» sa professor McSnurp til skytsvergen sin.
Den månelysende katten bare så på McSnurp med et trist blikk, og Sverntis trakk pusten i plutselig redsel, med en følelse som om noen nettopp hadde slått ham i magen. Det var virkelig, alt sammen var virkelig, det var ingen spøk.
«Professor McSnurp, Hermine lever!» Harry Potter hevet stemmen igjen. «Hun er virkelig i live og ikke en inferi eller noe slikt, og hun er fremdeles der på gravplassen!»
«En sopelime!» ropte professor McSnurp. Hun snudde seg mot spillerne som hang ubevegelig over rumpeldunkbanen. «Jeg trenger en sopelime, NÅ!»
I forvirringen løftet Sverntis en hånd for å fremme en stille protest, så tok han seg i det, samtidig som speiderne til Ravnklo og Smygard føk mot dem (med ypperlig sans for strategi, siden ingen av dem faktisk gjorde noe).
Harry Potter hold allerede på med å hente ut en annen sopelime fra pungen sin, en flerseters lime.
Professor McSnurp så dette, og nikket fast. «Du blir her, herr Potter, med mindre det er en aldeles fremragende grunn til at du må være der. Jeg drar umiddelbart.»
«Du kan ikke!» pep professor Pirrevimp, som hadde dyttet seg sin lille vei gjennom mengden, og nå og da løpt mellom noens føtter. Øynene hans var store, det så ut som at han ønsket å besvime. «Du må forbli på Galtvort, Minerva! Du – du er –» Professor Pirrevimp lot til å ha problemer med å snakke.
Professor McSnurp spant rundt for å se på professor Pirrevimp, og så stoppet hun, mens hun ble blek.
Så grep hun sopelimen fra Harry Potters hender, og overrakte dem til den lille halvgnom-professoren. «Filius,» sa hun skarpt. All innledende panikk hadde forsvunnet fra stemmen hennes, og hun snakket nå med sin skarpe skotske aksent som om hun omtalte mandagens lekser. «Let etter gravplassen herr Potter snakket om, finn frøken Grang. Eksiver henne til St. Mungos og vær sammen med henne der.»
«Jeg tror –» sa Harry Potter hest. «Jeg tror at transfigurasjon kan ha blitt brukt i kampen der – professor Krengle forsøkte å bekjempe Voldemort – vær forsiktig –»
Professor Pirrevimp nikket uten å bruke ekstra tid på å komme seg på sopelimen.
«Professor Krengle er død!» lød et klagehyl fra Harry Potter. Smerten i stemmen hans var tydelig. «Han er død! Mørkets herre drepte ham! Kroppen hans –» Harry Potter stoppet opp, halvkvalt. «Den er der, på gravplassen.»
Han snublet bakover igjen, som om noen hadde slått ham i magen enda en gang. Professor Krengle hadde vært – en av hans favorittlærere, noensinne, han hadde fått Sverntis til å revurdere alt han hadde trodd om Smygard, han hadde visst på en slags fjern måte at han sannsynligvis kom til å dø svært snart, men å få høre at han var virkelig, helt død …
Gutten-som-overlevde satte seg ned på benken, som om beina hans ikke klarte å holde ham oppe lenger.
Professor McSnurp snudde seg ut mot mengden, og lot tryllestaven berøre strupen. «RUMPELDUNK ER OVER,» tordnet hennes forsterkede stemme ut. «GÅ TILBAKE TIL OPPHOLDSROMMENE DERES –»
«Ikke gjør det!» skrek harry Potter.
Professor McSnurp snudde seg for å se på ham.
Tårer rant nedover kinnene til Gutten-som-overlevde, det virket som om avbrytelsen hadde vært like overraskende for ham selv som for noen andre. «Det var professor Krengles siste plott,» sa Harry Potter, med brusten stemme. Gutten-som-overlevde så på rumpeldunkspillerne som nå hadde flydd bort til dem, som om han snakket direkte til dem. «Han siste plott.»
Harry Potter ble svevet av sted til sykestua av professor McSnurp. De andre professorene sprang av gårde for å holde oppsyn med hva det nå kunne være, noe som endte med at bare professorene Schummel og Hopp ble værende igjen. På stadion løp ryktene vilt: Sverntis gjentok alt han kunne huske så godt han kunne. Noe hadde skjedd med Humlesnurr, noen dødsetere hadde blitt tilkalt og drept (nei, Harry Potter hadde ikke sagt hvem det var), professor Krengle hadde reist ut for å møte Mørkets herre og tatt sin død av det, Du-vet-hvem var gjenoppstått og hadde dødd igjen, professor Krengle var død, han var død.
Etter hvert vandret de fleste elevene tilbake til sovesalene sine, for å sove, hvis de klarte.
Sverntis ble værende på stadion og så på resten av kampen, ignorerte kroppens behov for søvn, og øynene hans som ofte ble uklare av tårer.
Ravnklolaget kjempet heroisk.
Men det var ikke noe rumpeldunklag noe sted som kunne ha slått Smygard den dagen.
Morgengryet hadde begynt å spre sine stråler utover himmelen da Smygard vant sin siste kamp, rumpeldunkpokalen og huspokalen.