Morgenen etter hadde kommet, og alle elevene hadde samlet seg rundt de fire bordene ved Galtvort; Harry Jakob Potter-Eving-Vernes var blant dem. Han hadde kollapset av utmattelse natta før og var blitt vekket opp på sykestua neste morgen, fremdeles ute av lage, med De vises stein i sokken på venstre fot.

Lærerbordet så ut som om en pest hadde rammet det.

Humlesnurrs trone var fjernet fra lærerbordet, uten å bli erstattet, hvilket fikk lærerbordets sentrum til å bli stående tomt.

Severus Slur satt i en svevende stol; den magiske versjonen av en rullestol.

Professor Stikling manglet. Ifølge det Harry var blitt fortalt kvelden før, ville en retts-psykomantiker undersøke henne for å se om det var igjen flere tvangstanker, men sann­syn­ligvis ville hun slippe tiltale. Harry hadde vektlagt så sterkt han kunne overfor professor McSnurp og svartspanerne at professor Stikling sannsynligvis bare var et offer. Gutten-som-overlevde hadde erklært at han ikke hadde sett noe bevis for bevisste hand­ling­er fra Stiklings side i Voldemorts sinn.

Professor Pirrevimp manglet, og antakelig holdt han seg fremdeles ved Hermines side.

Professor Schummel manglet, og Harry visste ikke hvor hun var eller hvorfor.

Nummenheten som omga Harrys sinn var som et reflekterende varmeteppe, beskyttende, skjønt ikke trøstende. Sinnet hans viste fram bilder av svarte kutter som falt og blod som rant; bildene dukket opp i korte glimt før de ble dyttet vekk. Han ville be­handle de minnene senere, ikke nå. En annen gang ville være bedre, fremtids-Harry ville til sammenlikning ha bedre forutsetninger for å hanskes med dem.

Et eller annet sted inne i Harry var redselen for at det ikke ville gjøre vondt, at det ikke ville være en pris å betale. Men den redselen kunne også skyves inn i fremtida.

Ingen frokost hadde dukket opp ved bordene. Elevene som satt nær Harry ventet i skremt stillhet. Ugler hadde blitt nektet å ankomme eller forlate Galtvort siden tidlig i går kveld.

Dørene til Storhallen åpnet seg en gang til, og inn steg viserektor Minerva McSnurp. Hun var iført svarte, formelle kutter, og hodet hennes var nakent, uten den vanlige heksehatten. Hennes grå-brun-blonde hår var satt opp i ei vridd flette, nesten som en forberedelse på at en hatt skulle plasseres der senere; men her og nå så Harry hodet hennes bart for aller første gang.

Minerva McSnurp kom fram til talerstolen som sto foran lærerbordet.

Alles øyne var vendt mot henne.

«Jeg er redd for at jeg har mange nyheter å formidle,» sa Minerva. Stemmen hennes var trist, innenfor rammene av dens skotske presisjon. «Og de fleste er forferdelige. Først. Grunnen til at jeg er den som snakker til dere, er at rektor ved Galtvort, Albus,» stemmen hennes stoppet opp, «Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr, er tapt. Du-vet-hvem fanget ham utenfor Tiden, og vi vet ikke om han noensinne kan bringes tilbake til oss. Vi, vi har tapt, det som kan ha vært, den største rektor, som Galtvort noensinne har hatt.»

Redselsslagne lyder steg langs bordene, ikke som hørbare gisp eller stønn, bare lydene av mange puster som ble trukket samtidig; de fleste fra Griffing, og også noen fra Håsblås og Ravnklo. De dårlige nyhetene var allerede kjent, men nå hadde også skolens autoriteter sagt det.

«Dernest. Du-vet-hvem vendte tilbake for kort tid, men er igjen død. Alt som er igjen av ham var hendene hans som grep om frøken Grangs hals. Det er ikke mer å frykte fra ham, tror vi.» Minerva McSnurp trakk pusten igjen. «For det tredje. Professor Krengle døde med tryllestaven i hånda, mens han møtte Du-vet-hvem. Han ble funnet ikke langt unna der Du-vet-hvem døde på ny, et offer for Du-vet-hvems mordforbannelse.» Nok et surr av verifisert skrekk, nå fra alle fire bordene.

Nok en gang trakk Minerva McSnurp pusten. «I går kveld mistet vi også det som kan ha vært den beste forsvarsprofessoren i Galtvorts historie. Hans undervisningsresultater alene … Vår forsvarsprofessor har vært kjent under mange navn, men hans virkelige navn var Rogus Ringelhorn. Og han var den siste av den urgamle adelsslekta Rin­gel­horn; hans begravelse – den andre begravelsen, og den egentlige – vil forrettes i Heksatings Eldgamle Hall, om to dager. En vake skal også holdes for Galtvorts professor i forsvar mot svartekunster, for vår egen professor Krengle, på dette slottet. Denne mannen døde også som Galtvort-lærer, like edel en død som noen lærer ved Galtvort i noe århundre har gjort.»

Harry lyttet i taushet, og undertrykte tårene som igjen begynte å finne veien til øynene hans. Det var ikke en gang sant, for ikke å snakke om uventet; og allikevel gjorde det vondt å høre det. Fra plassen ved siden av la Antonius Goldstein en trøstende hånd over Harrys hånd, og Harry lot den bli der.

«For det fjerde. En ekstremt uventet og gledelig nyhet. Hermine Grang lever og er ved sin fulle helse, frisk i kropp og sjel. Frøken Grang er til observasjon på St. Mungos for å se om det er noen uventede senskader etter hva det nå var som skjedde med henne, men det later til at hun har det forbløffende bra når vi tar hennes tidligere tilstand med i betraktning.»

Det burde ha produsert vill jubel fra Ravnklo og Griffing, hvis nyhetene hadde kom­met som en del av en hvilken som helst annen pakke med nyheter, eller det hadde vært mer uventet. Som stillingen nå var, kunne Harry se noen få smil, men de var korte. Kanskje hadde de hoppet av glede tidligere, men her og nå var det bare stillhet. Harry kunne forstå det. Han jublet heller ikke, ikke akkurat nå.

«Til sist –» Minerva McSnurp forsøkte å samle seg, så hevet hun stemmen. «Jeg frykter at jeg har de alvorligst mulige nyheter å dele med noen av våre elever. Det later til at Du-vet-hvem tilkalte dem som en gang var hans følgere; og mange av dem adlød, om det nå var fra en fryktelig malplassert lojalitet eller av frykt for hva som ville skje med familiene dersom de nektet. Et offer var påkrevet, åpenbart, for å fullføre Du-vet-hvems gjenoppstandelse; eller kanskje Du-vet-hvem la skylden på sitt nederlag på sine til­heng­ere. Trettisju kropper ble funnet, flere tilhengere utenfor Azkaban enn man trodde at Du-vet-hvem hadde. Jeg frykter –» Minerva McSnurp måtte på ny ta seg kraftig sammen. «Jeg frykter at blant de avdøde er foreldrene til mange av våre elever –»

nei nei nei nei nei nei nei NEI NEI NEI

Som trukket av en eller annen grusom magnet ble Harrys øyne trukket til bildet av komplett skrekk som utgjorde Draco Malfangs ansikt, samtidig som Harry følte at det trøstende bomullsdekket rundt ham ble revet vekk som tynt papir.

Hvordan kunne han ikke ha tenkt på, hvordan kunne han ikke ha innsett –

Et eller annet sted i bakgrunnen var det allerede noen som skrek, og allikevel virket rommet veldig stille.

«Eikfrid, Flora og Hestia Misfall. Mistet begge foreldrene sine i går kveld. Elever som har mistet sin far inkluderer Robert Juksom. Steintor Juksom. Sara Juksom. Bovvi McKnife. Merten og Miriam Myrkskog. Lily Lu. Vilja Vargfall. Purius Jugullus. Au­gus­tin Averson. Liv Ambrosios –»

Kanskje Lucifus så hva som kunne skje, kanskje han var smart nok til å holde seg unna, kanskje han innså at Voldemort var den som hadde slått til mot Draco –

«– Teodor Nokk. Vincent Krabbe. Grylius Gurgel. Draco Malfang. Med dette er lista gjennomgått i sin helhet.»

En elev som satt ved Griffing-bordet ga fra seg et enkelt heiarop, og ble umiddelbart klappet til av griffingen som satt ved siden av hardt nok til at en gomp ville ha mistet tenner.

«Tretti poeng fra Griffing, og gjensitting første måned av neste skoleår,» sa professor McSnurp, med en stemme hard nok til å knuse stein.

«Løgner!» skrek en høy smygarding som hadde reist seg opp ved det bordet. «Løgner! Alt sammen! Mørkets herre vil vende tilbake, og han vil, han vil lære dere alle hva det betyr å –»

«Herr Juksom,» sa stemmen til Severus Slur. Den var også famlende, og hørtes ikke ut som eliksirmesteren i det hele tatt; den var ikke høy, men smygardingen ble allikevel stille. «Robert. Mørkets herre drepte faren din.»

Robert Juksom ga fra seg et skrik av skrekkslagent raseri, snudde seg, og sprang ut av rommet; og Draco Malfang brettet seg inn i seg selv lik et hus som raste sammen mens han lagde lyder som ingen kunne høre, fordi et virvar av stemmer tok til.

Harry reiste seg fjorten centimeter fra benken, så stoppet han.

hva ville du ha sagt til Draco det er ingenting du kan si til Draco du kan ikke gå dit bort nå og late som om du er vennen hans

du vil gjøre det rette du vil gjøre det bedre men du kan ikke gjøre det bra igjen det er ingenting du kan gjøre for å rette opp det du har gjort mot ham det du gjorde mot Vincent mot Grylius det du gjorde mot Teodor

Verden ble uklar rundt Harry, han så knapt at Padma Patil reiste seg opp og fant veien mot Smygard-bordet og Draco, eller at Jokum satte kursen mot Teodor.

Og fordi Harry hadde lest sin fars science fiction- og fantasy-samling, fordi han alle­re­de hadde lest denne scenen et dusin ganger når det skjedde med andre hovedpersoner, så var det et bilde i Harrys sinn av Galøye Bister, av den arrete mannen som ble kalt Alastor. Og Galøyes bilde sa, med akkurat samme type stemme som han hadde pleid å bruke til Albus Humlesnurr i hukommelsen, at dødseterne hadde holdt tryllestavene sine rettet mot Harry, at de allerede hadde valgt å ta det mørke merket, at de hadde vært skyldige i utallige forbrytelser, kanskje mer enn Harry var i stand til å forestille seg, at de hadde frasagt seg retten til å bli beskyttet av gode mennesker og gjort seg selv til akseptable mål dersom det var sterk grunn til å ofre dem. At det hadde vært nødvendig for å redde Harrys uskyldige foreldre fra tortur og Azkaban, at det hadde vært nødvendig for å beskytte verden fra Voldemort. At helt vanlige svartspanere og dommere måtte gjøre ting som var langt mer moralsk tvilsomme enn å drepe svorne dødsetere med mye blod på samvittigheten som pekte med tryllestaven mot dem, i arbeidet med å utføre normale rettslige plikter som kunne være mindre åpenbare men allikevel nødvendige for samfunnet. Hvis det ikke hadde vært rett å gjøre slik Harry gjorde, så ville ikke et sam­funn, slik mennesker kjente det, kunne eksistere. Ingen med fornuften i behold ville klandre Harry for å ha gjort det, Nilus ville ikke klandre ham, professor McSnurp ville ikke klandre ham, Humlesnurr ville ikke klandre ham, selv Hermine ville fortelle ham at det hadde vært den rette tingen å gjøre når hun en gang fikk vite om det.

Og alt dette var sant.

Akkurat som at det også var sant at en del av Harrys sinn hadde beregnet at det å utrydde blodpuristene i den politiske eliten ville gjøre det enklere og mer bekvemt å gjenbygge det magiske Storbritannia i etterkant. Det hadde ikke vært en viktig del av vur­deringen, men dette hadde allikevel blitt beregnet i de øyeblikkene av raske tanker, en sjekk for å se om dette var katastrofalt, og en avgjørelse om at dette faktisk var ganske akseptabelt. Og den sjekket hadde glemt at dødseterne hadde barn ved Galtvort, og at en av dem kanskje hadde ansiktet til Dracos far. Det ville ikke ha endret noe. Det ville ikke ha endret noe i det hele tatt. Men det var sannheten om den beregningen som Harrys sinn hadde utført, med kun noen få sekunder til å tenke seg om.

I det minste kunne Harry, dersom dødseternes etterlatte ville få noen form for finansielle vanskeligheter, gjøre noe med det enkelt nok. Transfigurere gull, og bruke Stei­nen til å gjøre det permanent – med mindre det å lage så mye gull ville være problematisk for trollmannsøkonomien som helhet, eller fremkalle innsigelser fra gno­mer som ikke forsto monetær markedsøkonomi – skjønt det var ikke som om Harry ikke også hadde nyttige tjenester han kunne selge –

Mer bomullsinnpakning ble også revet vekk fra Harrys tanker.

«Det virker sannsynlig,» sa Minerva, – stemmen hennes var ikke høy, men den skar gjennom alle andre lyder, «at noen av våre elever i går kveld også mistet noen som var utpekt som deres verger. Dersom du skulle ende opp med å ha Galtvort som verge, vær fullstendig trygg på at jeg vil ta ansvaret som følger med denne stillingen ekstremt seriøst. Du vil bli behandlet høflig, skikkelig og med omtanke. Din families hvelv vil bli forvaltet godt og trygt. Som best jeg kan, vil jeg behandle hver og en av dere som om dere var mine egne barn – og jeg vil beskytte dere like mye som jeg ville beskytte mine egne barn; ikke mer, ikke mindre. Jeg håper det er fullstendig klart for SAMTLIGE PÅ GALTVORT.»

Elever nikket raskt.

«Godt,» sa Minerva. Stemmen hennes sank igjen. «Til slutt er det enda en ting som må gjøres.»

Med en trist, høytidelig fremtoning dukket professor Schummel opp fra en sidedør. Hun bar hvite kutter istedenfor sine vanlige brune, og istedenfor sin vante heksehatt bar hun en firkantet hatt med mange dusker, der fargene hadde bleknet ned til for det meste grått.

I hendene bar professor Schummel Valghatten.

Med verdigheten til noen som utførte en seremoni som ikke hadde endret seg gjennom århundrene, knelte Aurora Schummel, på et kne, fremfor Minerva McSnurp, og presenterte Valghatten for henne med begge hender.

Minerva McSnurp tok Valghatten fra professor Schummels hender, og plasserte den på sitt eget hode.

Det var en lang stillhet.

«REKTOR!»

«Ettersom Albus Humlesnurr ikke er død,» sa Minerva, med en stemme så lav at ele­vene anstrengte seg for å høre det, «men bare tatt fra oss, så godtar jeg denne stillingen kun i form av å være konstituert rektor – fram til Humlesnurr er tilbake.»

Et gjennomtrengende skrik skar gjennom Storhallen, og Vulkan var der; fuglen sveipet over alle fire bord i en sakte spiralbue. Den passerte over hvert av bordene, og nynnet med sin fuglestemme, en nynning av absolutt lojalitet som ville leve videre selv etter å møte døden i et flammehav. Vent, virket det som nynningen sa. Vent til hans tilbakekomst, og vær trofaste.

Vulkan sirklet rundt Minerva McSnurp tre ganger, fjærkledte vinger børstet rundt henne mens tårer begynte å sile nedover kinnene hennes; så fløy fuglen ut av et vindu høyt over Hallen og var borte.