Gutten satt i et kontor nær der den forhenværende viserektoren hadde holdt hoff. Tårene hans hadde tørket ut for flere timer siden. Nå var det bare venting for å se hva det ville bli av ham, den foreldreløse med Galtvort til verge, som hadde fått sitt liv og sin lykke lagt i hendene til sin families fiender. Gutten hadde blitt kalt til rommet sitt, og han hadde kommet fordi det ikke var noe annet å gjøre og ingen andre steder å gå. Vincent og Grylius hadde forlatt hans side, tilbakekalt av sine mødre i anledning sine fedres hurtige begravelser. Kanskje skulle gutten ha gått med dem, men han klarte ikke å få seg til det. Han ville ikke ha vært i stand til å fremstå slik en Malfang var ment å gjøre. Følelsen av tomhet som fylte ham opp var så massiv at det ikke en gang var plass til påtatt høflighet.
Alle var døde.
Hans far var død, og hans gudfar herr McKnife, og hans reservegudfar herr Averson. Selv Sirius Svaart, hans mors fetter, hadde på en eller annen måte klart å dø, og den siste resten av huset Svaart var ingen venn av noen Malfang.
Alle var døde.
Det kom et bank på kontordøra; og så, da gutten ikke ga noe svar, åpnet døra seg, og til syne kom –
«Gå vekk,» sa Draco Malfang til Gutten-som-overlevde. Han kunne ikke mønstre noen styrke å legge i ordene.
«Du er nødt til å ta en avgjørelse,» sa Harry, «om hva som skal skje med Draco Malfang etter dette. Jeg mener det ikke på noen illevarslende måte. Uansett vil du fremdeles vokse opp og være den rike arvingen til en urgammel adelsslekt. Saken er,» Harrys stemme skalv nå, «saken er, det er en forferdelig sannhet som du ikke kjenner til; og jeg er redd for at dersom du visste den, så ville du be meg om å slutte å være venn med deg. Og jeg har ikke lyst til å slutte å være venn med deg. Men det å – aldri fortelle deg det – og alltid vedlikeholde den løgnen bare slik at jeg fortsatt kan være din venn – jeg kan ikke gjøre det. Det er også galt å gjøre det. Jeg vil ikke … jeg vil ikke gjøre dette mer, jeg har ikke lyst til å manipulere deg. Jeg har gjort deg nok vondt allerede.»
Så hold opp med å forsøke å være vennen min, du er ikke noe flink til det uansett. Ordene steg opp i Dracos bevissthet, og ble avslått av leppene hans. Det føltes som om han for det meste hadde mistet Harry allerede, etter den måten Harry hadde lekt med deres vennskap på, løgnene og manipulasjonene; og allikevel var tanken på å gå tilbake til Smygard alene, kanskje uten Vincent og Grylius dersom deres mødre avsluttet avtalen … Draco hadde ikke noe lyst til det, ønsket ikke å vende tilbake til Smygard og leve resten av livet bare blant folk som hadde gått med på å bli valgt inn i huset Smygard. Draco var bare så vidt i stand til å gjenkjenne tanken om hvor mange av hans virkelige venner som også var venn med Harry, at Padma var en ravnkloing og at selv Teodor var en kaosløytnant. Alt som var igjen av adelshuset Malfang var en tradisjon, nå; og den tradisjonen sa at det ikke var smart å fortelle krigens seierherre at han skulle gå bort og slutte å forsøke å være venn med deg.
«Greit,» sa Draco tomt. «Fortell meg.»
«Det er det jeg har tenkt til å gjøre,» sa Harry. «Og deretter vil rektor komme etter at jeg har gått igjen, og forsegle den siste halvtimen av minnet ditt. Men før det, mens du kjenner hele sannheten, vil du være i stand til å avgjøre om du fortsatt har lyst til å ha noe med meg å gjøre.» Harrys stemme skalv. «Æhm. Ifølge opplysningene jeg leste gjennom før jeg kom hit, begynte denne historien egentlig i 1926 med fødselen til en halvblods trollmann ved navn Tom Morfus Venster. Hans mor døde ved fødselen, og han vokste opp i et gompe-barnehjem fram til Galtvort-brevet hans ble overrakt av professor Humlesnurr …»
Gutten-som-overlevde fortsatte å snakke, ord som falt som steinras inn i det som var igjen av Dracos sinnsro.
Mørkets herre hadde vært halvblods. Han hadde aldri trodd på blodets renhet i brøkdelen av et sekund.
Tom Venster hadde kommet opp med ideen om fyrst Voldemort som en dårlig spøk.
Dødseterne var ment å skulle tape for Rogus Ringelhorn, slik at Ringelhorn skulle kunne ta over.
Etter å ha gitt opp det, hadde Tom Venster fortsatt med å spille Voldemort istedenfor å faktisk forsøke å vinne, fordi han likte å herse med dødseterne.
Voldemort brukte meg for å forsøke å kaste en falsk anklage på far i forbindelse med mordforsøket, og så brukte han meg igjen for å få tak i De vises stein. Draco kunne ikke huske den delen, men han hadde allerede fått vite at han hadde blitt brukt som en brikke, sammen med professor Stikling, og at det ikke ville bli reist noen tiltale.
Og så, den siste redselen.
«Du –» hvisket Draco Malfang. «Du –»
«Jeg er den som drepte din far og alle de andre dødseterne i går kveld. De hadde fått ordre om å åpne ild mot meg det øyeblikket jeg gjorde noe, så jeg måtte drepe dem for å ha en sjanse til å ta meg av Voldemort, som var en trussel mot hele verden.» Harry Potters stemme var anstrengt. «Jeg tenkte ikke på deg og Teodor og Vincent og Grylius, men hvis jeg hadde det, så hadde jeg gjort det allikevel. Sinnet mitt klarte å ikke innse før etterpå at herr Hvit var Lucifus, men hvis jeg hadde innsett det, så kunne jeg allikevel ikke risikert å la ham få leve, i tilfelle han kjente til stavløs magi. Tanken slo meg en god stund tidligere at det ville passe ganske greit, når det gjaldt det politiske landskapet, dersom alle dødsetere plutselig døde. Jeg har alltid ment at dødseterne var fryktelige mennesker, mye sterkere enn jeg noensinne har gitt uttrykk for til deg, siden den dagen vi først møtte hverandre. Men dersom din far ikke hadde vært der, og jeg hadde hatt en knapp som kunne drept ham på avstand, så ville jeg ikke ha trykket på den knappen kun av politiske årsaker. Slik jeg føler omkring det jeg har gjort, og hvorvidt det er anger … vel, det er en del av meg som hyler i generisk skrekk over å ha drept noen som helst. Og en annen del som sier at fra et moralsk standpunkt, så hadde dødseterne gitt avkall på retten til å leve den dagen de skrev seg inn i Voldemorts rekker. De rettet sine tryllestaver mot meg først, bla bla bla og så videre. Men akkurat nå føler jeg meg bare elendig for det jeg har gjort mot deg. Igjen. Det føles som om,» Harrys stemme skalv litt, «alt jeg gjør bare skader deg, tross alle mine gode intensjoner, at du alltid bare har mistet ting ved å bruke tid sammen med meg, så hvis du forteller meg at jeg skal holde meg helt vekk fra Draco Malfang etter dette, så vil jeg gjøre det. Og dersom du ønsker at jeg skal forsøke å være din venn, på ordentlig denne gang, uten noensinne å forsøke å manipulere deg igjen, uten noensinne å bruke deg igjen eller å risikere å gjøre deg vondt igjen, så vil jeg det, jeg sverger på at jeg vil det.»
Den neste lord Malfang gråt, åpenlyst foran sin fiende, takt og tone og selvbeherskelse hadde forsvunnet, fordi han ikke hadde noen igjen som kunne være en årsak til å beholde det.
En løgn.
En løgn.
Alt hadde vært en løgn, alt var løgner stablet opp på toppen av løgner, løgner løgner løgner –
«Du skulle dø,» fikk Draco presset ut. «Du burde dø for å ha drept far.» Ordene fylte ham bare med mer tomhet, men de måtte bli sagt.
Harry bare ristet på hodet. «Og hvis det ikke er en valgmulighet?»
«Du burde kjenne smerte.»
Harry bare ristet på hodet igjen
Gutten-som-overlevde presset lord Malfang for å få en avgjørelse.
Lord Malfang nektet å gi den. Han kunne ikke si det, kunne ikke få seg selv til å si det, verken ja eller nei. Han ønsket ikke å få krigens seierherre og deres felles venner til å forlate ham, og han kom heller ikke til å gi Harry den syndsforlatelsen han ønsket.
Så Draco Malfang nektet å svare; og så var tida ute for det selvets minner.
Gutten satt i et kontor nær der den forhenværende viserektoren hadde holdt hoff. Tårene hans hadde tørket ut for flere timer siden. Nå var det bare venting for å se hva det ville bli av ham, den foreldreløse med Galtvort til verge, som hadde fått sitt liv og sin lykke lagt i hendene til sin families fiender. Gutten hadde blitt kalt til rommet sitt, og han hadde kommet fordi det ikke var noe annet å gjøre og ingen andre steder å gå. Vincent og Grylius hadde forlatt hans side, tilbakekalt av sine mødre i anledning sine fedres hurtige begravelser. Kanskje skulle gutten ha gått med dem, men han klarte ikke å få seg til det. Han ville ikke ha vært i stand til å fremstå slik en Malfang var ment å gjøre. Følingen av tomhet som fylte ham opp var så massiv at det ikke en gang var plass til påtatt høflighet.
Alle var døde.
Alle var døde, og alt hadde vært til ingen nytte helt fra begynnelsen.
Det banket på døra, og så, etter en høflig pause, åpnet den seg og rektor McSnurp kom til syne, kledd omtrent slik hun hadde vært kledd mens hun var professor. «Herr Malfang?» sa hans families seierrike fiende. «Vær vennlig å følge meg.»
Tom for alt som minnet om interesse reiste Draco seg opp og fulgte henne ut av kontoret. Å få se Harry Potter som ventet ved siden av henne fikk ham til å stoppe opp, men så stengte sinnet hans det rett og slett ute.
«Her er den siste tingen,» sa Harry Potter. «Jeg fant det i et brettet pergament der det på utsiden sto skrevet at dette var det siste våpenet som skulle brukes mot adelsslekta Malfang, og at jeg ikke skulle lese videre før hele krigen hang i en tråd. Jeg ønsket ikke å fortelle deg om det før fordi jeg tenkte det ville være en urettferdig påvirkning på din avgjørelse. Hvis du var en god person som aldri drepte eller jugde, men du ble nødt til å gjøre det ene eller det andre, hvilket valg ville ha vært verst?»
Draco ignorerte ham og fortsatte i rektor McSnurps følge, og forlot Harry som trist så dem forsvinne.
De kom til rektors gamle kontor, der hun tente flumilden med et vift av tryllestaven, sa til den grønne flammen «Flirgotts reisebyrå» og gikk igjennom etter å ha sendt et fast blikk i hans retning.
I mangel på valgmuligheter fulgte Draco etter.
Hun lå i senga, og følte seg slappere og mer fraværende enn vanlig den morgenen, vekket for tidlig av sola som begynte å stige på himmelen – skjønt det direkte sollyset ble blokkert av skyskraperne som alltid ga huset hennes skygge. En svak hamring av tømmermenn dunket lett i tinningene hennes, tørket ut munnen hennes; hun forsøkte å ikke drikke så mye (skjønt hun visste ikke hvorfor det var noe poeng) men i går hadde hun følt seg … enda mer deprimert enn vanlig, som om hun på et slags vis hadde mistet noe. Ikke for første gang, ikke for hundrede gang, tenkte hun på å flytte – til Adelaide, til Berlin, eller kanskje til Oslo hvis det var det som skulle til. Hun hadde alltid hatt en følelse av at det var meningen at hun skulle være et annet sted; men skjønt hun kunne leve et komfortabelt liv med utbetalingene fra forsikringsselskapet, så hadde hun ikke råd til luksus. Hun kunne ikke finansiere en forlenget tur verden over for å lete etter et eller annet sted som kunne lindre følelsen av å ikke høre hjemme. Hun hadde sett lenge nok på tv, hun hadde leid tilstrekkelig med reiseprogrammer til å vite at ingen steder som videospilleren kunne vise henne ga henne en riktigere følelse enn det Sydney gjorde.
Hun hadde følt seg stivnet, stoppet i tida, helt siden trafikkulykken som hadde stjålet hukommelsen hennes – ikke bare minnene om en død familie som nå ikke betydde noe for henne, men også slike ting som hvordan i alle dager en komfyr fungerte. Hun mistenkte, nei, hun visste, at hva det nå var hennes hjerte ventet på, så var det enda en av de tingene som hun hadde tapt til den minibussen som kom ut av kontroll. Hun tenkte på dette nesten hver morgen, forsøkte å gjette på hva det var hun savnet, savnet, savnet i livet og sinnet sitt.
Noen ringte på dørklokka.
Hun stønnet, snudde hodet langt nok til å se på klokka ved siden av senga. 6:31, sa den, med det lille ‘AM’-lyset påskrudd. Seriøst? Vel, da kunne den idioten vente mens hun tok den tida hun trengte på å komme seg ut av senga.
Komme seg ut av senga gjorde hun, og ignorerte dørklokka som ringte igjen, der hun labbet inn på badet og kledte på seg.
Så subbet hun seg ned trappene, og undertrykte den følelsen som alltid gnagde på henne, at det var meningen at noen andre skulle åpne døra for henne. «Hvem er det?» sa hun til den lukkede døra; døra hadde et kikkhull, men det var dekket av dugg.
«Er du Sissel Mallvang?» kom en kvinnes stemme. Stemmen hadde en presis, skotsk aksent.
«Ja,» sa hun vaktsomt.
«Eunoe,» sa den skotske stemmen, og Sissel hoppet sjokkert tilbake idet et lysglimt kom fra døra og traff henne og …
Sissel svaiet, og la en hånd på panna. Lysglimt som kunne gå gjennom dører og treffe mennesker, det var … det var … det var ikke spesielt overraskende …
«Kunne du være vennlig å åpne døra?» sa den skotske kvinnens stemme. «Krigen er over, og minnene dine bør straks være gjenopprettet. Det er noen her som bør få se deg.»
Minnene mine –
Sissels hode følte seg allerede tilstoppet, som om hun var i ferd med å klekke ut noe inne i hjernen, men hun klarte å strekke seg fram og rive opp døra.
Der, foran henne, var en kvinne kledd som en (helt vanlig) heks, fra svarte kutter til spiss, svart hatt –
– og ved siden av henne sto det en gutt, med kort, hvitblondt hår, iført (helt normale) mørke kutter med grønne striper; han stirret på henne med åpen munn og store øyne som begynte å fylles med tårer.
Grønnkantede kutter og hvitblondt hår …
Noe varmt rørte seg i hukommelsen hennes. Hun følte hjertet løfte seg opp i halsen da hun innså at den tingen som hun hadde lett etter disse siste ti årene kanskje sto rett foran henne her og nå. Et eller annet sted dypt inne i henne slo isen rundt hjertet hennes sprekker, den delen av henne som hadde blitt stoppet så lenge forberedte seg nok en gang på ny bevegelse.
Gutten stirret på henne, og munnen lagde lydløse ord.
Et mystisk navn kom til sinnet hennes, steg til leppene.
«Lucifus?» hvisket hun.