«Kom inn,» sa professor McSnurps dempede stemme.
Harry gjorde det.
Kontoret til viserektor var rent og velorganisert; på veggen rett ved siden av skrivebordet var det en labyrint av trehull i alle former og størrelser, de fleste med flere pergamentruller i, og det var på en eller annen måte helt tydelig at professor McSnurp visste hva hvert hull betydde selv om ingen andre gjorde det. Et enslig pergament lå på skrivebordet, som utenom det var tom og ren. Bak bordet var det en lukket dør, stengt med flere låser.
Professor McSnurp satt på en stol uten ryggstøtte bak skrivebordet, og så forvirret ut – øyene hennes hadde utvidet seg en smule, og inneholdt kanskje et lett strøk av anspenthet da hun så Harry.
«Herr Potter?» sa professor McSnurp. «Hva gjelder besøket?»
Harrys hode stoppet opp. Han hadde fått instruksjoner av spillet om å komme hit, han hadde forventet at hun hadde noe på hjertet …
«Herr Potter?» sa professor McSnurp, og begynte å se en tanke irritert ut.
Heldigvis husket Harrys panikkslagne hjerne på dette tidspunktet at han hadde noe han hadde planlagt å ta opp med professor McSnurp. Noe viktig, og vel verdt hennes tid.
«Hm …» sa Harry. «Hvis det er noen form for magi du kan kaste for å forsikre deg om at ingen kan høre oss …»
Professor McSnurp reiste seg fra stolen, lukket ytterdøra fast og bestemt, og begynte å ta ut tryllestaven og framsi formler.
Det var akkurat da Harry innså at han sto foran en ubetalelig og muligens uerstattelig mulighet til å tilby professor McSnurp en Komedi-te, og han kunne ikke tro at han faktisk seriøst vurderte det og det ville jo være helt greit fordi sølet fra brusen ville forsvinne etter et par sekunder og han ga den delen av seg selv ordre om å holde kjeft.
Det gjorde den, og Harry begynte å organisere mentalt det han hadde tenkt å si. Han hadde ikke planlagt å ha denne diskusjonen fullt så kjapt, men siden han først var her …
Professor McSnurp gjorde seg ferdig med en formel som hørtes ut som noe langt eldre enn latin, og så satte hun seg ned igjen.
«Det er greit,» sa hun med stille stemme. «Ingen lytter.» Ansiktet hennes var heller stramt.
Å ja, stemmer, hun forventer at jeg skal presse henne for informasjon om profetien.
Neh, det kunne han gjøre en annen dag.
«Det dreier seg om hendelsen med Valghatten,» sa Harry. (Professor McSnurp blunket.) «Øh … jeg tror det er en ekstra formel i Valghatten, noe som Valghatten selv ikke vet om, noe som utløses når hatten sier Smygard. Jeg hørte en melding som jeg er temmelig sikker på at ravnkloinger ikke skulle hørt. Det kom i samme øyeblikk som hatten forlot hodet mitt og jeg følte forbindelsen bli brutt. Det hørtes ut som hvesing og vanlig språk samtidig,» her trakk McSnurp pusten skarpt, «og det sa: ‘Hilsen fra Smygard til Smygard, hvis du søker mine hemmeligheter, snakk med slangen min.’»
Professor McSnurp satt der med munnen på vidt gap, og stirret på Harry som det plutselig hadde vokst ut to nye hoder på ham.
«Så …» sa professor McSnurp sakte, som om hun ikke kunne tro på ordene som kom ut mellom hennes egne lepper, «du bestemte deg for å komme rett til meg og fortelle det.»
«Vel, ja, selvsagt,» sa Harry. Ingen grunn til å innrømme hvor lang tid det hadde tatt ham å faktisk tenke på det. «I motsetning til, for eksempel, å prøve å finne ut av det selv, eller å fortelle det til noen av de andre barna.»
«Jeg … forstår,» sa professor McSnurp. «Og hvis, teoretisk sett, muligens, du skulle slumpe til å finne inngangen til Salazar Smygards legendariske Mysteriekammer, en inngang du og bare du kunne åpne …»
«Så ville jeg lukke den inngangen og si fra til deg øyeblikkelig, slik at det kunne bli satt sammen et team av erfarne magiske arkeologer,» sa Harry bestemt. «Så ville jeg åpne inngangen igjen, og de ville gå inn svært forsiktig for å forsikre seg om at det ikke var noe farlig der inne. Det kunne hende jeg ville gå inn senere for å ta en titt, eller kanskje de trengte meg for å åpne noe annet, men det ville helt klart vente til etter at området hadde blitt klarert og de hadde fotografier av hvordan alt så ut før folk startet å trampe rundt på et sted av uerstattelig historisk interesse.»
Professor McSnurp satt der med åpen munn, og stirret på ham som om han nettopp hadde gjort seg om til en katt.
«Det er den åpenbare måten å gjøre det på hvis du ikke er en griffing,» sa Harry vennlig.
«Jeg tror,» sa professor McSnurp med halvkvalt stemme, «at du grovt undervurderer sjeldenheten av sunn fornuft, herr Potter.»
Det hørtes omtrent korrekt ut. Skjønt … «En håsblåsing ville sagt det samme.»
McSnurp tok en kort pause, slått av samme tanke. «Det er sant.»
«Valghatten tilbød meg Håsblås.»
Hun blunket til ham som om hun ikke kunne tro sine egne ører. «Gjorde den virkelig det?»
«Ja.»
«Herr Potter,» sa McSnurp, og nå var stemmen hennes lav, «det er fem tiår siden forrige gang en elev døde innenfor Galtvorts murer, og jeg er nå sikker på at det er fem tiår siden noen hørte den meldingen.»
En kuldegysning gikk gjennom Harry. «Da skal jeg i hvert fall ikke gjøre noe som helst med denne saken uten å ta det opp med deg, professor McSnurp.»
Han tok en pause. «Får jeg foreslå at du samler sammen de beste folkene du kan finne, og se om det er mulig å fjerne den ekstra formelen fra Valghatten … og hvis du ikke kan gjøre det, kanskje legge en ny formel oppå, en stillus som kjapt slår inn rett etter at Hatten fjernes fra en elevs hode, det kan fungere som en feilretting. Slik, ingen flere døde elever.» Harry nikket tilfreds.
Professor McSnurp så enda mer lamslått ut, hvis en slik ting var mulig å forestille seg. «Jeg kan ikke på noen måte belønne deg med nok huspoeng for dette uten å gi huspokalen til Ravnklo i samme slengen.»
«Hm …» sa Harry. «Æhm. Jeg vil helst ikke tjene så mange huspoeng.»
Nå ga professor McSnurp ham et merkelig blikk. «Hvorfor ikke?»
Harry hadde problemer med å finne de riktige ordene for å forklare det. «Fordi det bare ville være … for trist, om du skjønner? Som da … da jeg fremdeles prøvde å gå på en gompeskole før i tida, og hver gang det var en gruppeoppgave så ville jeg bare gjøre hele greia på egen hånd fordi de andre bare ville sinke meg. Det er greit at jeg vinner mengder av poeng, og gjerne flere enn alle andre, men hvis jeg får nok poeng til å avgjøre huspokalen på egen hånd, så virker det som om hele huset avhenger av meg, og det er jo bare trist.»
«Jeg skjønner …» sa McSnurp nølende. Det var tydelig at denne måten å tenke på aldri hadde falt henne inn. «Men si at jeg bare belønnet deg med femti poeng, da?»
Harry ristet på hodet igjen. «Det er ikke rettferdig mot de andre barna hvis jeg tjener mengder av poeng for voksenting som jeg kan være en del av, men ikke de. Hvordan kan for eksempel Tom Blom tjene femti poeng for å si fra om en hvisking han hørte fra Valghatten? Det ville ikke være rettferdig i det hele tatt.»
«Jeg forstår hvorfor Valghatten tilbød deg Håsblås,» sa professor McSnurp. Hun så på ham med en viss merkelig respekt.
Det framkalte klumpen i Harrys hals igjen. Han trodde, helt ærlig, at han ikke var verdig Håsblås. At Valghatten bare hadde forsøkt å dytte ham inn i et hvilket som helst annet hus enn Ravnklo, inn i et hus hvis egenskaper han ikke hadde …
Professor McSnurp smilte nå. «Og hvis jeg forsøkte å gi deg ti poeng … ?»
«Vil du forklare hvor de ti poengene kommer fra, hvis noen spør? Det kunne tenkes at mang en smygarding, og jeg mener ikke Galtvorts elever, ville være virkelig, virkelig sinte hvis de fikk vite at den formelen ble fjernet fra hatten og fant ut at jeg var involvert. Så, jeg tror vel her at fullstendig hemmeligholdelse er et ypperlig valg. Ingen grunn til å takke meg, frue, en god gjerning er sin egen belønning.»
«Slik er det,» sa professor McSnurp, «men jeg har noe annet og helt spesielt å gi deg. Jeg ser at jeg har tatt grundig feil av deg i min bedømmelse, herr Potter. Vær vennlig å vente her.»
Hun reiste seg, gikk bort til den låste bakdøra, viftet med staven, og en slags slørete gardin kom til syne rundt henne. Harry kunne verken se eller høre hva som foregikk. Et par minutter senere forsvant sløret, og professor McSnurp sto der, vendt mot ham, med døra bak seg lukket som om den aldri hadde vært åpnet.
Og professor McSnurp holdt fram den ene hånda, og der var et halskjede, en tynn lenke av gull der en sølvsirkel hang i midten; og i denne sirkelen var det plassert en timeglass-figur. I den andre hånda hennes var en brosjyre. «Dette er til deg.»
Wow! Han skulle få en eller annen type kul magisk gjenstand som belønning for fullført eventyr! Det virket som om den greia med å si nei takk til belønning i form av penger helt til du fikk en magisk gjenstand faktisk virket i det virkelige liv, ikke bare i dataspill.
Harry takket og tok imot sitt nye halskjede, og smilte bredt. «Hva er det?»
Professor McSnurp trakk pusten. «Herr Potter, dette er en gjenstand som vanligvis bare lånes ut til barn som allerede har vist seg å være svært ansvarsfulle, som et hjelpemiddel til å klare overfylte timeplaner.» McSnurp nølte, og vurderte å legge til noe mer. «Jeg må understreke, herr Potter, at denne gjenstandens sanne natur er hemmelig og at du ikke må fortelle noen andre elever om den, eller la dem se at du bruker det. Hvis du ikke godtar dette, må du gi den tilbake med en gang.»
«Jeg kan holde på hemmeligheter,» sa Harry. «Så, hva gjør den?»
«Hva de andre elevene angår, så er dette en tvinnespinner og den brukes til å behandle en sjelden, ikke-smittsom magisk tilstand som kalles spontan duplikasjon. Du har den på deg under klærne dine, og skjønt du ikke har noen egentlig grunn til å vise den fram til noen, så har du heller ingen grunn til å behandle den som en stor hemmelighet. Tvinnespinnere er uinteressante. Forstår du dette, herr Potter?
Harry nikket, og smilet utvidet seg. Han ante hånda til en kompetent smygarding bak denne rutinen. «Og hva er det den egentlig gjør?»
«Det er en tidsvender. Hver omdreining du gir timeglasset sender deg en time tilbake i tid. Så hvis du bruker den til å gå to timer tilbake i tid hver dag, burde du alltid være i stand til å få sove til samme tidspunkt.»
Harrys innstilling om å ikke mistro ble fullstendig blåst ut av vinduet.
Dere gir meg en tidsmaskin for å behandle søvnproblemet mitt.
Dere gir meg en TIDSMASKIN for å behandle SØVNPROBLEMET MITT.
DERE GIR MEG EN TIDSMASKIN FOR Å BEHANDLE SØVNPROBLEMET MITT.
«Ehehehehhhhehheeeheh …» sa Harrys munn. Han holdt nå halsbåndet fra seg som om det var en armert bombe. Vel, nei, ikke som om det var en armert bombe, det var ikke starten en gang på en beskrivelse av hvor alvorlig denne situasjonen var. Han holdt halsbåndet på strak arm som om det var en tidsmaskin.
Fortell meg, professor McSnurp, visste du at tidsreversert vanlig materie ser akkurat ut som antimaterie? Joda, det stemmer faktisk! Visste du at ett kilo antimaterie som møter ett kilo materie vil gå i lufta i en eksplosjon som tilsvarer 43 millioner tonn TNT? Innser du at jeg veier 41 kilo og at det vil resultere i et smell som vil etterlate ET STORT RYKENDE KRATER DER SKOTTLAND PLEIDE Å VÆRE?
«Unnskyld meg,» klarte Harry å si, «men dette høres virkelig virkelig virkelig VIRKELIG FARLIG UT!» Harrys stemme var ikke helt et skrik; han kunne ikke på noen måte skrike så høyt som denne situasjonen krevde, så det var ikke noe poeng i å forsøke.
Professor McSnurp så på ham med tolerant hengivenhet. «Jeg er glad for at du tar dette alvorlig, herr Potter, men tidsvendere er ikke så farlige. Vi ville ikke gi dem ut til barn hvis de var det.»
«Virkelig,» sa Harry. «Ahahahahahaha. Selvsagt ville dere ikke gi ut tidsmaskiner til barn hvis de var farlige, hva var det jeg tenkte på? Så bare for å være på den sikre siden, for å gjøre det helt klart, – det å nyse på denne dingsen vil ikke sende meg tilbake til middelalderen der jeg vil kjøre over Gutenberg med ei hestekjerre og forhindre Opplysningstida? Fordi, ikke sant, jeg hater når sånt skjer meg.»
McSnurps lepper vred seg på den måten de pleide når hun forsøkte å ikke smile. Hun forsøkte å gi Harry brosjyren hun holdt, men Harry strakte halsbåndet forsiktig rett fram med begge hender, og stirret på timeglasset for å forsikre seg om at det ikke skulle til å snurre. «Du trenger ikke bekymre deg,» sa McSnurp etter en pause, da det var klart at Harry ikke kom til å bevege seg, «det kan faktisk ikke skje, herr Potter. Tidsvenderen kan ikke brukes til å flytte seg mer enn seks timer tilbake i tid. Videre kan den ikke brukes mer enn seks ganger på samme dag.»
«Åh, fint, tipp topp, det! Og hvis noen kommer til å dunke borti meg, så vil ikke tidsvenderen knuse, og vil ikke fange hele slottet i en endeløs repeterende torsdag.»
«Vel, de kan være litt skjøre …» sa McSnurp. «Og jeg mener å ha hørt om noen ganske merkelige hendelser hvis de blir ødelagt. Men ingenting slikt.»
«Kanskje,» sa Harry da han kunne snakke igjen, «dere burde gi tidsmaskinene deres et slags beskyttende skjold, istedenfor å la glasset være utsatt, for å forhindre at det skjer?»
McSnurp så ut som om hun hadde fått seg en støkk. «Det er en ypperlig ide, herr Potter. Jeg skal informere Magidepartementet om det.»
Okei, det er greit, nå er det offisielt, Parlamentet har vedtatt det: alle i trollmannsverdenen er komplette idioter.
«Og selv om jeg hater å være I DET FILOSOFISKE HJØRNET,» Harry prøvde desperat å senke stemmen til noe under et skrik, «har noen tenkt på IMPLIKASJONENE ved å gå seks timer tilbake i tid og gjøre noe som endrer tida, hvilket jo ville SLETTE ALLE PERSONENE SOM VAR PÅVIRKET og ERSTATTE DEM MED NYE VERSJONER –»
«Ah, men du kan ikke endre tida!» avbrøt professor McSnurp. «Store himmel, herr Potter, tror du at disse ville bli gitt til elever hvis det var mulig? Hva hvis noen prøvde å endre resultatet på prøvene sine?»
Harry tok seg litt tid til å behandle denne informasjonen. Hendene hans slappet av, bare litt, fra sitt stramme hvite grep rundt timeglassets kjede. Som om han ikke holdt en tidsmaskin, bare et armert atomstridshode.
«Så … « sa Harry sakte. «Folk rett og slett oppdager at universet … er selv-konsistent, på en måte, selv om det har tidsreiser i seg. Hvis jeg og mitt framtidige selv interagerer så vil jeg se samme ting som begge meg selv, selv om, ved første gjennomgang, så vil mitt framtidige jeg allerede handle i full kunnskap om ting som, fra mitt perspektiv, ikke har hendt ennå …» Harrys stemme sporet av og fortsatte inn i språkets utilstrekkelighet.
«Korrekt, tror jeg,» sa professor McSnurp. «Skjønt trollmenn får definitivt rådet om å unngå å bli sett av sine fortids-jeg. Hvis du tar to klassetimer samtidig og du trenger å krysse vei med deg selv, for eksempel, så bør den første versjonen av deg gå til side og lukke øynene ved et gitt tidspunkt – du har ei klokke allerede, det er bra – så ditt framtidige jeg kan passere. Det står i brosjyren, alt sammen.»
«Ahahhaaahaaaa. Og hva skjer hvis noen ignorerer det rådet?»
Professor McSnurp strammet leppene. «Jeg forstår det slik at det kan være en ganske forstyrrende opplevelse.»
«Og det vil ikke, for eksempel, skape et paradoks som ødelegger universet.»
Hun smilte tolerant. «Herr Potter, jeg tror jeg ville husket å ha hørt det hvis det noensinne hadde skjedd.»
«DET ER IKKE BETRYGGENDE! HAR IKKE DERE MENNESKER NOEN GANG HØRT OM DET ANTROPISKE PRINSIPPET? OG HVA SLAGS IDIOT VAR DET SOM I DET HELE TATT BYGDE EN AV DISSE GREIENE DEN FØRSTE GANGEN?»
Professor McSnurp lo faktisk. Det var en behagelig, glad lyd som virket overraskende malplassert på det alvorlige ansiktet. «Du har et nytt ’du endret deg om til en katt’-øyeblikk, har du ikke, herr Potter? Du vil sikkert ikke høre dette, men det er helt enestående søtt.»
«Å gjøre seg om til en katt ER IKKE I NÆRHETEN AV å kunne sammenliknes med dette. Vet du, helt fram til nå hadde jeg denne forferdelige undertrykte tanken et eller annet sted i bakhodet at det eneste mulige svaret som gjensto var at hele mitt univers var en datasimulering, slik som i boka Simulacron-3, men nå er også det svaret utelukket, fordi denne lille lekesaken IKKE ER TURING-BEREGNBAR! En Turing-maskin ville kunne simulere det å gå tilbake til et bestemt øyeblikk i fortida, og beregne en annerledes framtid derfra; en orakelmaskin kunne benytte seg av den ufullstendige oppførselen til laveregrads maskiner, men det du sier er at virkeligheten på en måte av og i seg selv automatisk beregner fortløpende ved å bruke informasjon som bare ikke … har … hendt … ennå …»
Noe gikk hardt og tungt opp for Harry.
Nå ga det mening. Til slutt ga det mening.
«SÅ DET ER SLIK KOMEDI-TE VIRKER! Selvsagt! Magien tvinger ikke fram morsomme hendelser, den gjør bare slik at du føler en impuls om å drikke rett før noe morsomt uansett skal skje! Åh, for en tosk jeg er, jeg burde innsett det da jeg følte en impuls til å drikke Komedi-te før Humlesnurrs andre tale, men drakk det ikke, og så fikk min egen spytt i vrangstrupen istedenfor – å drikke Komedi-teen skaper ikke komedien, det er komedien som får deg til å drikke Komedi-te! Jeg så at det var korrelasjon mellom de to hendelsene, og antok at Komedi-teen måtte være årsaken og komedie måtte være effekten fordi jeg tenkte at temporal rekkefølge begrenset årsakssammenheng, og at årsaksgrafer må være asykliske, MEN ALT GIR JO MENING NÅR DU TEGNER OM KAUSALITETSPILENE BAKOVER I TID!»
På ny ble Harry hardt rammet av innsikt.
Denne gangen klarte han å holde det ganske stille, og lagde bare en liten kvalt lyd som en døende kattunge, idet han innså hvem som hadde plassert lappen på senga hans denne morgenen.
Professor McSnurps øyne lyste interessert. «Etter at du har tatt siste eksamen, eller kanskje til og med før det, så må du virkelig undervise i noen av disse gompeteoriene ved Galtvort, herr Potter. De høres svært fascinerende ut, selv om alle sammen er feil.»
«Mehhbehheehhh …»
Professor McSnurp serverte noen flere hyggelige bemerkninger, og avkrevde noen flere løfter, som Harry nikket til; sa noe om å ikke snakke med slanger der noen kunne høre ham, minnet ham på å lese brosjyren, og så oppdaget Harry plutselig at han sto utenfor kontoret hennes igjen med døra fast lukket bak seg.
«Atteeehhhmeehhh …» sa Harry.
Hjernen hans hadde stengt ned alt utenom de livsoppholdende funksjonene.
Ikke minst på grunn av det faktumet at om det ikke var for Peket, så hadde han kanskje aldri fått denne tidsvenderen i det hele tatt.
Eller ville professor McSnurp gitt den til ham uansett, bare senere på dagen, når enn han ville huske å spørre henne om søvnproblemet sitt eller fortelle henne om Valghattens beskjed? Og ville han, på det tidspunktet, ha hatt lyst til å sette opp et pek for seg selv for å få tak i tidsvenderen tidligere? Slik at den eneste internt konsistente muligheten var den der peket hadde startet selv før han våknet opp om morgenen … ?
Harry oppdaget plutselig at han vurderte, for første gang noensinne, at svaret på det spørsmålet bokstavelig talt kunne være umulig å begripe. At siden hans egen hjerne inneholdt nevroner som bare gikk forover i tid, så var det ingenting hans hjerne kunne gjøre, ingen operasjon den kunne utføre, som kunne forholde seg til måten en tidsvender opererte på.
Helt fram til nå hadde Harry etterfulgt påpekningen fra E.T. Jaynes om at hvis du var ignorant om et fenomen, så var det et faktum om din egen grad av opplysning, ikke et faktum om fenomenet selv; at din usikkerhet var et faktum om deg, ikke et faktum om hva det nå enn var du var usikker på; at uvitenhet eksisterte i hodet, ikke i virkeligheten; at en tom del av kartet ikke korresponderte med en tom del av terrenget. Spørsmålene som hadde dukket opp nå var mysteriøse, men et mysteriøst svar var en selvmotsigelse. Et fenomen kunne være mysteriøst for en bestemt person, men det kunne ikke være fenomen som i seg selv var mysteriøse. Å tilbe et hellig mysterium var å tilbe sin egen ignoranse.
Så Harry hadde tatt en titt på magi og nektet å bli skremt. Folk hadde ingen historisk sans, de lærte om kjemi og biologi og astronomi og tenkte at disse tingene alltid hadde vært essensen i vitenskap, at de aldri hadde vært mysteriøse. Stjernene hadde en gang vært mysteriøse. Lord Kelvin hadde en gang kalt livets og biologiens natur – måten muskler responderer på menneskets vilje, og slik et tre genereres av et frø – som et mysterium ‘uendelig bortenfor’ vitenskapens rekkevidde. (Ikke bare bortenfor, merk deg, men uendelig bortenfor. Lord Kelvin var definitivt overveldet over følelsen han fikk av å ikke vite noe.) Hvert mysterium som noensinne er blitt løst, har vært en gåte fra menneskehetens daggry helt fram til noen løste det.
Nå, for første gang, møtte Harry utsiktene til et mysterium som truet med å være permanent. Hvis Tid ikke fungerte gjennom asykliske kausale nettverk, så forsto ikke Harry hva som mentes med årsak og virkning; og hvis Harry ikke forsto årsak og virkning så forsto han ikke hva slags substans virkeligheten kunne være laget av istedenfor; og det var fullstendig mulig at hans menneskelige sinn aldri kunne forstå, fordi hjernen hans var laget av gammeldagse lineærtids nevroner, og dette nå hadde vist seg å være en mager delgruppe av virkeligheten.
På plussiden: Komedi-teen, som en gang hadde virket allmektig og all-utrolig, hadde vist seg å ha en mye enklere forklaring. Som han hadde oversett bare fordi sannheten var fullstendig utenfor hans hypoteserom eller noe hans hjerne hadde utviklet seg til å kunne forstå. Men nå hadde han faktisk funnet det ut, antakelig. Som på en måte var en oppmuntring. På sett og vis.
Harry tittet ned på klokka si. Den var nesten elleve på formiddagen; han hadde gått til sengs i går natt klokka ett, så hvis alt var som normalt ville han gå til sengs i natt klokka tre. Så for å kunne sovne rundt ti og stå opp rundt sju, burde han altså gå rundt fem timer tilbake i tid. Hvilket betydde at hvis han ønsket å komme tilbake til sovesalen rundt seks på morgenen, før noen var våkne, burde han helst skynde seg og …
Selv i tilbakeblikk forsto ikke Harry hvordan han hadde klart å gjennomføre halvparten av greiene som var involvert i Peken. Hvor hadde den paien kommet fra?
Harry begynte å utvikle en seriøs redsel for tidsreiser.
På den annen side, så, ja, absolutt, han måtte innrømme at det hadde vært en mulighet det ikke gikk an å ikke bruke. En spøk du bare kunne kjøre mot deg selv én gang i levetida, innenfor de første seks timene fra da du først fant ut om tidsvendere.
Faktisk var dét enda mer forvirrende, da Harry tenkte over det. Tida hadde presentert den ferdige spøken for ham som et fait accompli, og allikevel var det, helt tydelig, ham som sto bak. Konsept og utførelse og skrivemåte. Hver eneste bit, selv de tingene han fremdeles ikke skjønte noe av.
Vel, ingen tid å miste, dagen hadde jo bare tretti timer, tross alt. Harry visste noe av det han måtte gjøre, og han fikk finne ut av resten, som det med paiene, mens han jobbet. Ingen vits i å utsette det. Han kunne ikke egentlig få utrettet noe ved å sitte fast her i framtida.
Fem timer tidligere snek Harry seg inn i sovesalen med kappen trukket godt opp over hodet som en improvisert forkledning, bare i tilfelle noen allerede var oppe og så ham samtidig som Harry lå i senga si. Han hadde ikke spesielt lyst til å forklare noen om problemet han hadde med spontan duplisering.
Heldigvis virket det som om alle fremdeles sov.
Og det virket også å være en eske der, innpakket i rødt og grønt papir med en klar gullsløyfe, rett ved senga hans. Det perfekte stereotypiske bildet på en julegave, selv om det ikke var jul.
Harry krøp inn så forsiktig han kunne, bare i tilfelle noen hadde lydløseren sin på lavt.
Det var en konvolutt festet på boksen, lukket med klar ren voks uten noe segl på.
Harry åpnet den forsiktig, og tok ut brevet som lå inni.
Brevet sa:
Dette er Usynlighetskappen til Dunkert Peffermell, nedarvet via hans etterkommere fram til Potter-familien. I motsetning til mindre kraftige slike kapper og formler, har det makt til å holde deg skjult, ikke bare usynlig. Din far lånte den til meg før han døde slik at jeg kunne få studere den, og jeg tilstår at jeg ofte har brukt den med hell gjennom disse årene.
I framtida får jeg klare meg med forvrengningsformelen, er jeg redd. Det er på tide at denne kappen ble returnert til deg, som rettmessig arving. Jeg hadde tenkt å gjøre det til en julegave, men den ønsket å komme til deg allerede nå. Det virker som at den forventer at du trenger den. Bruk den vel.
Uten tvil tenker du allerede på alle slags fantastiske pek du kan gjøre nå, slik din far gjorde i sin tid. Hvis hans fulle misgjerninger ble kjent, ville hver kvinne i Griffing samles for å skjende graven hans. Jeg skal ikke forsøke å forhindre at historien gjentar seg, men vær SVÆRT forsiktig så du ikke røper deg. Hvis Humlesnurr så en mulighet for å inneha en av dødstalismanene, ville han aldri la den unnslippe sitt grep så lenge han levde.
Gledelig jul til deg.
Lappen hadde ingen underskrift.
«Vent litt,» sa Harry, og stoppet idet de andre guttene holdt på å forlate Ravnklos sovesal. «Sorry, men det er noe annet jeg er nødt til å gjøre med kofferten. Jeg kommer ned til frokost om et par minutter.»
Tom Blom skulte på Harry. «Best for deg at du ikke planlegger å gå gjennom tingene våre.»
Harry holdt opp en hånd. «Jeg sverger at jeg ikke akter å gjøre noe av den slags ting mot noen av deres eiendeler; at jeg bare har tanker om å ha tilgang til gjenstander jeg eier selv; at jeg ikke planlegger noen form for spøk eller har andre tvilsomme hensikter rettet mot noen av dere; og at jeg ikke ser for meg at disse intensjonene endres før jeg kommer ned til frokost i den store hallen.»
Tom rynket panna. «Vent, er det –»
«Ta det rolig,» sa Pernille Klarvang, som var der for å vise dem veien. «Det var ingen smutthull. Vel formulert, Potter, du burde bli advokat.»
Harry Potter blunket til dette utsagnet. Ah, ja, Ravnklo prefekt. «Takk skal du ha,» sa han. «Tror jeg.»
«Når du skal prøve å finne den store hallen, kommer du til å gå deg bort.» Pernille sa framla dette som et faktum, i nøytralt tonefall. «Med en gang du gjør det, spør et portrett om hvordan du kommer deg til andre etasje. Spør et nytt portrett øyeblikkelig om du mistenker at du har rotet deg bort igjen. Spesielt hvis det virker som om du går høyere og høyere. Hvis du er høyere enn hele slottet egentlig burde være, stopp og vent på letemannskaper. Ellers er det mulig vi ser deg igjen om fire måneder, og du vil være fem måneder eldre og være iført et lendeklede og være dekket av snø og det er hvis du holder deg inne i slottet.»
«Forstått,» sa Harry, og svelget hardt. «Øh, burde dere ikke fortelle elevene alle slike ting helt i starten?»
Pernille sukket. «Å, alle? Det ville ta flere uker. Du plukker det opp litt etter hvert.» Hun snudde seg for å gå, fulgt av de andre elevene. «Hvis jeg ikke ser deg til frokost om tretti minutter, Potter, sender jeg ut søkemannskapene.»
Med en gang alle hadde gått, festet Harry lappen på senga si – han hadde allerede skrevet den og alle de andre lappene, sittende inne i koffertkjelleren før alle andre våknet. Så grep han forsiktig innenfor stillus-feltet og trakk Usynlighetskappen av Harry-1s fremdeles sovende skikkelse.
Og bare for moro skyld puttet Harry deretter kappen ned i Harry-1s pung, og visste at da ville den allerede være i sin egen.
«Jeg skal sørge for at meldingen sendes videre til Kornelius Flabbeskog,» sa bildet av en mann med aristokratisk utseende og, faktisk, en helt normal nese. «Men tør jeg spørre hvor den kom fra opprinnelig?»
Harry trakk på skuldrene med kunstferdig hjelpeløshet. «Jeg ble fortalt at den ble framsagt av en hul stemme som veltet fram fra en kløft inne i selve lufta, en kløft som åpnet seg over en flammende avgrunn.»
«Hei!» sa Hermine indignert fra sin plass på den andre siden av frokostbordet. «Det der er alle sammen sin dessert! Du kan ikke bare ta en hel pai og putte den i pungen din!»
«Jeg tar ikke en pai, jeg tar to. Sorry, alle sammen, jeg må stikke!» Harry ignorerte de indignerte utropene og forlot den store hallen. Han hadde et sterkt behov for å komme seg til urtologiklassen litt tidlig.
Professor Stikling så skarpt på ham. «Og hvordan vet du hva smygardingene planlegger?»
«Jeg kan ikke avsløre kilden min,» sa Harry. «Faktisk må jeg be deg om å late som om denne samtalen aldri har funnet sted. Bare oppfør deg som om du tilfeldigvis gikk forbi mens du skulle noe annet, eller noe sånt. Jeg skal springe i forveien med en gang urtologiklassen er ferdig. Jeg tror jeg kan distrahere smygardingene til du kommer fram. Jeg er ikke en enkel person å skremme eller mobbe, og jeg tror ikke de tør å skade Gutten-som-overlevde, ikke alvorlig. Men, vel … jeg skal ikke be deg om å springe i gangene, men jeg ville sette stor pris på om du ikke somlet.»
Professor Stikling tittet på ham et langt øyeblikk, så myknet ansiktsuttrykket hennes. «Vær så snill å være forsiktig med deg selv, Harry Potter. Og … takk skal du ha.»
«Bare husk å ikke bli forsinket,» sa Harry. «Og husk, når du kommer dit, forventet du ikke å se meg og denne samtalen har ikke hendt.»
Det var forferdelig å se seg selv hale Nilus ut av sirkelen med smygardinger. Nilus hadde rett, han hadde tatt for hardt i, brukt altfor mye kraft.
«Hallo,» sa Harry Potter kaldt. «Jeg er Gutten-som-overlevde.»
Åtte gutter i første klasse, av omtrent samme høyde. En av dem hadde et arr på panna og oppførte seg ikke som de andre.
Et skotsk vers dukket opp i tankene hans:
Å, ville en makt den gaven gi oss
å se oss selv slik andre ser oss!
Det ville fra mang en blunder fri oss
Og dumme tanker –
Professor McSnurp hadde rett. Valghatten hadde rett. Det var tydelig med en gang du så det fra utsiden.
Det var noe galt med Harry Potter.