I det samme han kom inn i forsvars-klasserommet på onsdag, skjønte han at dette faget kom til å bli annerledes.
For å ta det mest åpenbare først; det var det største klasserommet han hittil hadde sett på Galtvort; det lignet et større universitetsauditorium, med pulter i rekker skrånende oppover, vendt mot en gigantisk flat scene av hvit marmor. Klasserommet var høyt oppe i slottet – i sjette etasje – og Harry visste at det var all den forklaringen han kunne regne med å få for hvor et rom som dette var ment å passe inn. Det begynte å bli klart at Galtvort slett ikke hadde geometri, verken euklidsk eller noen annen form; det hadde forbindelser, ikke retninger.
I motsetning til et auditorium på et universitet var det ikke rader med klappstoler, istedenfor var det helt vanlige trepulter og trestoler som ellers på Galtvort, stilt opp på rekke langs en kurve på hvert nivå av klasserommet. Bortsett fra at hver pult hadde en flat, hvit, rektangulær, mystisk gjenstand plassert oppå seg.
I sentrum av den enorme plattformen, på en liten forhøyning av mørkere marmor, var et enslig kateter. Bak denne satt Krengle sammensunket i stolen, med hodet hengende bakover. Han siklet lett nedover kappen sin.
Nå, hva minner dette meg om … ?
Harry hadde kommet til timen så tidlig at ingen andre elever var der ennå. (Morsmålet hans var defekt når det gjaldt å skulle beskrive tidsreiser; og spesielt hadde det ingen ord for å uttrykke hvor utrolig praktisk det var.) Krengle så ikke helt ut til å … fungere … for øyeblikket, og Harry hadde ingen spesiell lyst til å nærme seg ham uansett.
Harry valgte en pult, klatret opp til den, og hentet opp skoleboka i Forsvar mot svartekunster. Han var omtrent syv-åttendedeler ferdig med den – han hadde planlagt å fullføre boka før denne timen, faktisk, men han klarte ikke å holde følge med tidsskjemaet sitt og hadde allerede brukt tidsvenderen to ganger i dag.
Snart var det lyder ettersom klasserommet begynte å fylle seg opp. Harry ignorerte dem.
«Potter? Hva gjør du her?»
Den stemmen hørte ikke hjemme her. Harry tittet opp «Draco? Hva gjør du i oi dæven heller, du har lakeier!»
En av guttene som sto bak Draco virket å ha temmelig mye muskler til å være en elleveåring, og den andre sto oppstilt i en mistenkelig velbalansert stilling.
Den lysblonde gutten smilte selvtilfreds, og gjorde en håndbevegelse bakover. «Potter, la meg få introdusere deg for herr Krabbe,» hånda hans flyttet seg fra Muskler til Balanse, «herr Gurgel. Vincent, Grylius, dette er Harry Potter.»
Herr Gurgel la hodet litt på skakke og ga Harry et blikk som sannsynligvis skulle bety et eller annet, men det så bare ut som om han skjelte. Herr Krabbe sa «Hyggeli’ å møte’ræ» i en tone som hørtes ut som om han prøvde å gjøre stemmen dypere enn den kunne klare.
Et øyeblikks uttrykk av oppgitthet krysset Dracos ansikt, men ble kjapt erstattet av det overlegne fliret hans.
«Du har lakeier!» gjentok Harry. «Hvor kan jeg få tak i lakeier?»
Dracos flir ble bredere. «Jeg er redd, Potter, at det første trinnet er å bli valgt inn i Smygard –»
«Hva? Det er urettferdig!»
«– og deretter kreves det at familiene deres har planlagt dette fra før du ble født.»
Harry tittet på herr Krabbe og herr Gurgel. Det virket som om begge to prøvde hardt på å tårne opp over Harry. Det vil si, de lente seg forover, skjøt skuldrene fram, strakte på nakkene og stirret på ham.
«Øh … vent litt,» sa Harry. «Dette ble arrangert for flere år siden?»
«Korrekt, Potter. Jeg er redd det toget har gått.»
Herr Gurgel fant fram en tannpirker og startet å rense tennene sine, mens han fremdeles tårnet.
«Og,» sa Harry, «Lucifus insisterte på at du ikke skulle vokse opp i nærheten av dine livvakter, og at du først skulle møte dem første skoledag.»
Det tørket smilet av Dracos ansikt. «Ja da, Potter, vi vet alle sammen at du er briljant, hele skolen vet det nå, du kan slutte å vise deg –»
«Så de har blitt fortalt hele sine liv at de kommer til å være lakeier, og så har de brukt årevis på å se for seg hvordan lakeier egentlig skal være –»
Draco vred på seg.
«– og hva verre er, de kjenner hverandre, og de har øvd –»
«Sjefen sa atte du sku’ holde kjeft,» rumlet herr Krabbe. Herr Gurgel tygde hardt på tannpirkeren, holdt den fast mellom tennene, og brukte en hånd til å knekke knoklene på den andre.
«Jeg sa at dere ikke skulle gjøre det der foran Harry Potter!»
De to fikk et fårete uttrykk, og herr Gurgel tok kjapt tannpirkeren vekk og puttet den i en lomme i kappen sin.
Men i det øyeblikket Draco snudde seg vekk fra dem for å se på Harry igjen, fortsatte de å tårne.
«Jeg beklager,» sa Draco stivt, «for måten disse imbesilene har fornærmet deg på.»
Harry ga et meningsfullt blikk rettet mot herr Krabbe og herr Gurgel. «Nå synes jeg du er litt streng mot dem, Draco. Jeg synes de oppfører seg akkurat slik jeg ville at mine lakeier skulle oppføre seg. Hvis jeg hadde noen lakeier, mener jeg.»
Dracos kjeve sank nedover.
«Hei, Grylius, trur’u han prøver å lure vårs bort fra sjefen, eller?»
«Jeg er sikker på at herr Potter ikke ville være så dum at han prøvde.»
«Åh, det kunne jeg da aldri drømme om,» sa Harry glatt. «Det er bare noe å ha i bakhodet hvis deres nåværende arbeidsgiver ikke setter pris på dere. Og forresten så skader det jo aldri å ha andre jobbtilbud når dere skal forhandle om de arbeidsmessige betingelsene, ikke sant?»
«Å er’e han gjør i Ravnklo?»
«Det kan jeg knapt forestille meg, herr Krabbe.»
«Begge dere to holder kjeft,» sa Draco gjennom sammenbitte tenner. «Det er en ordre.» Med synlig anstrengelse overførte han oppmerksomheten til Harry igjen. «Over til noe helt annet. Hva gjør du egentlig i Smygards forsvarstimer?»
Harry rynket panna. «Vent litt.» Hånda hans gikk ned i pungen. «Timeplan.» Han tittet over pergamentet. «Forsvar, 14.30, og akkurat nå er den …» Harry tittet på sin mekaniske klokke, som viste 11.23. «14.23, med mindre jeg har mistet oversikt over tida. Har jeg gjort det?» Hvis han hadde det, så visste i tilfelle Harry hvordan han skulle komme seg til den timen der han var ment å være. Kjære vene som han elsket tidsvenderen sin, og en vakker dag, når han ble gammel nok, så ville de gifte seg.
«Nei, det høres riktig ut,» sa Draco og så forvirret ut. Blikket hans snudde seg for å se over resten av auditoriet, som holdt på å fylles av grønnstripede kapper og …
«Griffingduster!» spyttet Draco. «Hva gjør de her?»
«Hm,» sa Harry. «Professor Krengle sa … jeg husker ikke de nøyaktige ordene … at han ville ignorere noen av konvensjonene som Galtvort-lærere vanligvis fulgte. Kanskje han bare kjører fellestimer.»
«Tja,» sa Draco. «Du er den første ravnkloingen som har kommet.»
«Jepp. Kom litt tidlig.»
«Hvorfor sitter du helt bakerst da, da?»
Harry blunket. «Vet ikke, det virket som et bra sted å sitte?»
Draco kom med en litt hånlig lyd. «Du kunne ikke kommet deg lenger vekk fra læreren om du så hadde prøvd.» Den blondhårede gutten lente seg en tanke nærmere. «Men uansett, er det sant de tingene du sa til Drønne og gjengen hans?»
«Hvem er Drønne?»
«Du traff ham med en pai?»
«To paier, faktisk. Hva skulle jeg ha sagt til ham?»
«At han ikke gjorde noe som var kløktig eller ambisiøst, og at han brakte skam over Salazar Smygard.» Draco stirret oppmerksomt på Harry.
«Det … ja, det høres omtrent riktig ut,» sa Harry. «Eller, jeg tror det var mer som, ’er dette en type utrolig utspekulert plan som vil gi deg fordeler i framtida, eller er det bare å bringe vanære til Salazar Smygards minne, slik det ser ut som’ eller noe slikt. Jeg husker ikke de nøyaktige ordene.»
«Du forvirrer alle, vet du,» sa den lysblonde gutten.
«Hæ?» sa Harry, ærlig forvirret.
«Wold sa at det å bruke svært lang tid under Valghatten er et av varslene for en større mørk trollmann. Alle snakket om det, lurte på om de skulle begynne å smiske med deg bare i tilfelle. Så gikk du bort og beskyttet en gjeng håsblåsinger, ved Merlin. Så fortalte du Drønne at han er en skam mot Salazar Smygards minne! Hva skal folk egentlig tro?»
«At Valghatten bestemte seg for å putte meg i huset ’Smygard! Bare tulla, Ravnklo!’ og jeg har oppført meg i henhold til det.»
Herr Krabbe og herr Gurgel fniste, begge to, hvilket fikk herr Gurgel til å dekke munnen sin med hånda ganske kjapt.
«Vi får se til å finne plassene våre,» sa Draco. Han nølte, rettet seg opp en tanke, snakket noe mer formelt. «Men jeg ønsker å fortsette vår forrige konversasjon, og jeg godtar dine betingelser.»
Harry nikket. «Ville du ha forferdelig mye imot å vente til etter søndag ettermiddag? Jeg er midt i en konkurranse akkurat nå.»
«En konkurranse?»
«Se om jeg kan lese alle skolebøkene like raskt som Hermine Grang gjorde.»
«Grang,» kom det som et ekko fra Draco. «Grumsa som tror hun er Merlin? Hvis du prøver å overvinne henne, så ønsker hele Smygard deg alt mulig hell og lykke, Potter, og jeg vil ikke bry deg før etter lørdag.» Draco bukket lett og respektfullt, og gikk av gårde, med lakeiene i hælene.
Hå, hå, hå, dette kommer det til å bli fryktelig morsomt å sjonglere med, det kan jeg si allerede nå.
Klasserommet fylte seg opp ganske raskt nå, med alle fire stripefarger: grønt, rødt, gult og blått. Draco og de to vennene hans befant seg i midten, og prøvde tydeligvis å skaffe seg tre plasser ved siden av hverandre på fremste rad – som selvsagt allerede var opptatt av noen andre. Herr Krabbe og herr Gurgel tårnet så godt de kunne, men det virket ikke som om det hadde noen effekt.
Harry bøyde seg over forsvarsboka igjen og fortsatte å lese.
Klokka 14.35, da de fleste setene var fylt opp og det ikke virket som at flere ville komme, rykket professor Krengle plutselig til i stolen sin. Han satte seg opp, og ansiktet hans kom til syne på alle de flate, hvite, rektangulære objektene som sto på elevenes pulter.
Harry ble tatt litt på senga av dette, både ved at professor Krengles ansikt plutselig kom til syne og ved likheten med en gompe-TV. Det var noe både nostalgisk og trist ved det; det virket svært som noe han kunne finne hjemme hos seg selv, og allikevel var det ikke det …
«God ettermiddag, mine unge lærlinger,» sa professor Krengle. Stemmen hans virket som om den kom fra skjermen på pulten, og snakket direkte til Harry. «Velkommen til deres første time i kampmagi, som Galtvorts grunnleggere ville ha kalt det; eller, som det ble kjent som sent i det tyvende århundre, forsvar mot svartekunstene.»
Det var en viss mengde frenetisk skribling idet elevene, overrasket, grep etter pergamenter eller skrivebøker.
«Nei,» sa Krengle. «Ikke bry dere med å skrive ned hva dette faget het før i tida. Ingen slike meningsløse spørsmål vil telle for karakteren deres i noen av mine timer. Det er et løfte.»
Mange elever satte seg opp og virket lettere sjokkerte da de hørte dette.
Professor Krengle smilte svakt. «De av dere som har kastet bort tida med å lese de ubrukelige forsvarsbøkene for første klasse –»
Noen lagde en halvkvalt lyd. Harry lurte på om det var Hermine.
«– kan ha fått inntrykk av at selv om dette faget kalles forsvar mot svartekunstene, så handler det faktisk om hvordan man forsvarer seg mot mareritt-sommerfugler, som forårsaker halvdårlige drømmer, eller syresnegler, som kan etse seg helt igjennom en totoms planke hvis de får en hel dag på seg.»
Professor Krengle reiste seg opp og dyttet stolen bort fra pulten. Skjermen på Harrys pult fulgte alle hans bevegelser. Professor Krengle skred fram mot fronten av klasserommet, og sa med en stemme som runget gjennom auditoriet:
«Den ungarske hornsvansen er høyere enn et dusin menn! Den puster ild så kjapt og så nøyaktig at den kan smelte en snopp i flukt! En mordforbannelse kan ta den ned!»
Det var gisp fra elevene.
«Fjelltrollet er farligere enn den ungarske hornsvansen! Det er sterkt nok til å bite gjennom stål! Huden dens er motstandsdyktig nok til å motstå lammevåder og kutteformler! Luktesansen dens er så fintfølende at den på avstand kan si om byttet er en del av en flokk, eller alene og sårbart! Og frykteligst av alt; trollet er unikt blant magiske vesener i det at den kontinuerlig opprettholder en form for transfigurasjon på seg selv – den transformerer seg alltid om til sin egen kropp. Hvis du på en eller annen måte klarer å rive av det armen, vil det vokse ut en ny på sekunder! Ild og syre vil gi arrvev som kan midlertidig forvirre et trolls regenerative krefter – for en time eller to! De er smarte nok til å bruke klubber som verktøy! Fjelltrollet er den tredje mest perfekte drapsmaskinen i hele naturen! En mordforbannelse kan stoppe det.»
Elevene så ganske sjokkerte ut.
Professor Krengle smilte ganske biskt. «Deres dårlige unnskyldning av ei lærebok i forsvar for tredjeklasse vil foreslå at dere utsetter fjelltrollet for sollys, som vil få det til å stivne. Dette, mine lærlinger, er den typen ubrukelig kunnskap dere aldri vil få i mine timer. Dere vil ikke finne fjelltroll i dagslys! Ideen om at du burde bruke sollys for å stoppe dem er et resultat av idiotiske forfattere som prøver å vise sin fulle beherskelse av smådetaljer, på bekostning av hva som er praktisk. Bare fordi det finnes en usannsynlig obskur måte å hanskes med fjelltroll på, betyr ikke at dere faktisk burde prøve den måten! Mordforbannelsen er ublokkelig, ustoppelig, og virker hver eneste gang på alt som har en hjerne. Hvis du som voksen trollmann finner ut at du ikke er i stand til å bruke mordforbannelsen, kan du rett og slett immivere! Det samme kan du gjøre hvis du skulle møte den nest mest perfekte drapsmaskinen, en desperant. Du bare immiverer!»
«Med mindre, selvsagt,» sa professor Krengle, og stemmen hans var nå lavere og hardere, «du er påvirket av en anti-immiveringsforbannelse. Nei, det er nøyaktig ett monster som kan true deg når du først har blitt voksen. Det ene, farligste monsteret i hele verden, så farlig at ingenting annet kommer i nærheten. Den mørke trollmannen. Det er det eneste som fremdeles vil være i stand til å true deg.»
Professor Krengles lepper formet en tynn linje. «Jeg vil motstrebende lære dere nok dagligdagse opplysninger til at dere kan bestå Magidepartementets fastsatte del av eksamen for første klasse. Siden den nøyaktige karakteren deres på den delen ikke vil ha noe å si for deres framtidige liv, kan alle som har lyst til å få bedre karakter enn bestått gjerne få kaste bort tida med å studere vår patetiske lærebok. Dette faget heter ikke forsvar mot mindre plager. Dere er her for å lære å forsvare dere mot svartekunstene. Dette betyr, la oss ha det fullstendig klart, å forsvare dere mot mørke trollmenn. Folk med tryllestaver som vil skade dere, og som sannsynligvis vil lykkes med det med mindre dere skader dem først! Det finnes ikke noe forsvar uten angrep! Det finnes ikke noe forsvar uten å slåss! De feite, overbetalte, svartspaner-beskyttede politikerne som satt sammen fagplanen deres anså denne virkeligheten som å være for barsk for elleveåringer. Til avgrunnen med de dustene! Dere er her for et fag som har blitt lært bort ved Galtvort i åtte hundre år. Velkommen til deres første år i kampmagi!»
Harry startet å klappe. Han kunne ikke noe for det, det var så inspirerende.
Med en gang Harry startet å klappe kom det spredt respons fra Griffing, og flere fra Smygard, men de fleste elevene virket å være for lamslått til å reagere.
Professor Krengle lagde en kuttende bevegelse, og applausen døde bort momentant. «Mange takk,» sa professor Krengle. «Nå til praktiske opplysninger. Jeg har slått sammen alle mine førsteårs kampmagiklasser til én, hvilket gir meg muligheten til å tilby dere dobbelt så mye tid i klasserommet som det dobbelttimer ville ha gjort –»
Forferdede gisp hørtes.
«– en økt arbeidsmengde jeg vil veie opp for ved å ikke gi dere lekser.»
Forferdede gisp døde bort.
«Ja, dere hørte rett. Jeg vil lære dere å kjempe; ikke å skrive tolv tommer om kamp med frist mandag.»
Harry ønsket desperat at han hadde sittet ved siden av Hermine så han kunne se ansiktsuttrykket hennes nå, men på den andre siden var han ganske sikker på at han forestilte seg det ganske nøyaktig.
Videre var Harry forelsket. Det ville bli et trekantbryllup: ham, tidsvenderen og professor Krengle.
«For de av dere som skulle velge det, har jeg i tillegg planlagt en del aktiviteter på ettermiddagene som jeg skulle tro at dere synes er svært interessante, i tillegg til å være lærerike. Ønsker du å vise verden dine egne ferdigheter, istedenfor å se på at fjorten andre mennesker spiller rumpeldunk? Mer enn syv personer kan kjempe i en hær.»
Dæven døtte.
«Disse og andre fritidsaktiviteter vil også kunne gi dere krenglepoeng. Hva er krenglepoeng, spør dere? Huspoengsystemet passer ikke til mine behov, fordi huspoeng gis for sjelden. Jeg foretrekker å la mine elever få vite hvordan de ligger an oftere enn som så. Og ved de sjeldne anledningene der jeg gir dere en skriftlig prøve, vil den rette seg selv mens dere holder på, og hvis dere får for mange feil innenfor samme emne, vil prøven vise dere navn på elever som fikk rett på disse spørsmålene, og disse elevene vil kunne tjene krenglepoeng ved å hjelpe dere.»
… wow. Hvorfor brukte ikke de andre professorene også et slikt system?
«Hva er krenglepoeng godt for, spør dere? For å begynne et sted – ti krenglepoeng vil være verdt ett huspoeng. Men de kan kjøpe deg andre tjenester også. Ønsker du å ta eksamen på et uvanlig tidspunkt? Er det en bestemt time du gjerne skulle ha hoppet over? Dere vil oppdage at jeg kan være svært fleksibel når det gjelder elever som har samlet nok krenglepoeng. Krenglepoeng vil kontrollere hvem som blir generaler i hærene. Og til jul – rett før juleferien – vil jeg oppfylle en eller annens ønske. Alt skolerelatert som jeg har makt over, påvirkning på, eller kan gjøre noe med. Ja, jeg var i Smygard og jeg tilbyr dere å utforme en snedig plan for dere, hvis det er det som kreves for å oppfylle deres ønske. Dette ønsket vil gå til den som har samlet flest krenglepoeng innenfor alle syv klassetrinn.»
Det skulle bli Harry.
«Nå, la bøkene deres og andre gjenstander bli værende på pulten – de er trygge, skjermene vil overvåke dem for dere – og kom ned på plattformen. Det er på tide å leke en lek som heter ‘hvem er den farligste eleven i klasserommet.’»
Harry vred tryllestaven i høyre hånd og sa «Ma-ha-su!»
Det kom en nytt høyt ‘bing’ fra den flytende blå sfæren som professor Krengle hadde gitt Harry som mål. Den bestemte lyden betydde et perfekt treff, hvilket Harry hadde klart i ni av sine siste ti forsøk.
Et eller annet sted hadde professor Krengle gravd opp en formel som var utrolig lett å uttale, og hadde en latterlig enkel stavbevegelse, og hadde en tendens til å treffe det du tittet på for øyeblikket. Professor Krengle hadde proklamert med forakt at virkelig kampmagi var langt vanskeligere enn dette. At heksingen var fullstendig ubrukelig i kamp. At det bare så vidt var et lite magistøt der det eneste poenget var å sikte, og at det ville medføre, når det traff, smerte tilsvarende å bli slått hardt i nesen. At den eneste hensikten med denne testen var å se hvem som lærte raskt, siden professor Krengle var sikker på at ingen tidligere ville ha vært borti denne heksingen eller noe liknende.
Harry brydde seg ikke om noe av det.
«Ma-ha-su!»
En rød energistråle skjøt ut av tryllestaven og traff målet, og den blå sfæren ga igjen fra seg det bing-et som betydde at magien faktisk hadde virket for ham.
Harry følte seg som en virkelig trollmann for første gang siden han kom til Galtvort. Han skulle ønske at målet ville prøve å hoppe unna, som de små sfærene bein Kenobi hadde brukt for å trene opp Luke, men av en eller annen grunn hadde professor Krengle istedenfor satt opp alle elever og mål på rette linjer – hvilket sørget for at de ikke skulle komme til å skyte på hverandre.
Så Harry senket tryllestaven, tok et hurtig sidesteg til høyre, snappet opp staven, vred og ropte «Ma-ha-su!»
Det var et litt lavere ‘dong’ som indikerte at han hadde truffet nesten rett.
Harry puttet tryllestaven tilbake i lomma, sidesteppet tilbake til venstre, og trakk og fyrte av nok en rød energistråle.
Det høytonede bing-et som fulgte rangerte lett som en av de mest tilfredsstillende lydene han hadde hørt i hele sitt liv. Harry hadde lyst til å skrike i triumf, så høyt han kunne. JEG KAN GJØRE MAGI! FRYKT MEG, FYSIKKENS LOVER, JEG KOMMER FOR Å BRYTE DERE!
«Ma-ha-su!» Harrys stemme var høy, men ble knapt lagt merke til over den stødige messingen av tilsvarende utrop fra hele plattformen.
«Nok,» sa professor Krengles forsterkede stemme. (Den hørtes ikke høy ut. Det hørtes ut som om stemmen hadde normalt volum, og at den kom fra rett bak din venstre skulder, uansett hvor du sto i forhold til professor Krengle.) «Jeg ser at alle sammen har fått det til minst én gang nå.» Målsfærene ble røde, og begynte å gli opp mot taket.
«Jeg fortalte dere,» sa professor Krengle, «at vi skulle leke en lek som heter ‘hvem er den farligste eleven i klasserommet.’ Det er en elev her i rommet som mestret den sumeriske enkeltslagheksingen raskere enn noen annen –»
Åh bla bla bla bla.
«– og fortsatte deretter med å hjelpe syv andre elever. For dette har hun tjent de første syv krenglepoengene på deres årstrinn. Kom fram, Hermine Grang. Det er tid for neste fase i leken.»
Hermine Grang begynte å skride framover med et blandet uttrykk av oppmerksomhet og triumf i ansiktet. Ravnkloingene så på henne med stolthet, smygardingene med stygge blikk, og Harry med ren irritasjon. Harry hadde klart seg bra denne gangen. Han var til og med sannsynligvis blant den beste halvdelen i klassen, nå som alle hadde fått en formel de var like ukjente med, og Harry hadde lest gjennom hele Adalbert Vinglings Magiteori. Og fremdeles gjorde Hermine det bedre.
Et sted i bakhodet hans fantes frykten for at Hermine rett og slett var smartere enn ham.
Men fortsatt hadde Harry tenkt å holde håpet oppe ved å satse på de kjente fakta at (a) Hermine hadde lest mye mer enn de vanlige lærebøkene, og (b) Adalbert Vingling var en uinspirert latsabb som hadde skrevet Magiteori for å behage et skolestyre som ikke hadde høye tanker om elleveåringer.
Hermine kom fram til sentralplattformen og gikk opp.
«Hermine Grang mestret en fullstendig ukjent formel på to minutter, nesten et helt minutt raskere enn nestemann.» Professor Krengle vendte sakte på seg for å se på alle elevene som fulgte med. «Kan frøken Grangs intelligens gjøre henne til den farligste eleven i klasserommet? Vel? Hva mener dere?»
Ingen virket som om de mente noe som helst for øyeblikket. Selv ikke Harry visste hva han skulle si om saken.
«La oss finne det ut, skal vi?» sa professor Krengle. Han snudde seg tilbake til Hermine, og gestikulerte ut mot hele klassen. «Velg en hvilken som helst elev og kast enkeltslagheksingen på dem.»
Hermine frøs til.
«Kom igjen,» sa professor Krengle bløtt. «Du har kastet denne heksingen perfekt over femti ganger. Det er ikke permanent skadelig, og spesielt vondt er det heller ikke. Det gjør like vondt som et hardt slag og varer bare noen få sekunder.» Professor Krengles stemme ble hardere. «Dette er en direkte ordre fra din professor, frøken Grang. Velg et mål og avfyr en enkeltslagheksing.»
Hermines ansikt vred seg i skrekk, og tryllestaven skalv i hånda hennes. Harrys egne fingre grep hardt om sin egen stav i sympati. Selv om han skjønte hva professor Krengle prøvde å gjøre. Selv om han kunne se det poenget professor Krengle prøvde å få fram.
«Hvis du ikke løfter tryllestaven og fyrer av, frøken Grang, vil du miste et krenglepoeng.»
Harry stirret på Hermine og prøvde å få henne til å se i hans retning. Han dunket seg selv på brystet med høyre hånd. Velg meg, jeg er ikke redd …
Hermines tryllestav vred seg i hånda hennes; så slappet ansiktet hennes av, og hun senket staven ned langs siden.
«Nei,» sa Hermine Grang.
Stemmen hennes var rolig, og selv om den ikke var høy, ble den hørt av alle i stillheten.
«Da må jeg trekke et poeng fra deg,» sa professor Krengle. «Dette er en prøve, og du feilet.»
Det gikk inn på henne. Harry kunne se det. Men hun holdt skuldrene rett.
Professor Krengles stemme var sympatisk og hørtes ut som om den fylte hele rommet. «Å vite ting er ikke alltid nok, frøken Grang. Hvis du ikke kan gi og motta vold tilsvarende det å dunke tåa borti en stol, så kan du ikke forsvare deg selv, og du vil ikke bestå i forsvar. Vær vennlig å gå tilbake til dine klassekamerater.»
Hermine gikk tilbake til Ravnklo-gruppa. Ansiktet hennes var fredelig, og Harry ønsket av en eller annen merkelig grunn å klappe. Selv om professor Krengle hadde hatt rett.
«Så,» sa professor Krengle. «Det er blitt åpenbart at Hermine Grang ikke er den farligste eleven i klasserommet. Hvem tror dere det kan være som faktisk er farligst her? – foruten meg, selvsagt.»
Uten en gang å tenke seg om, snudde Harry seg for å se på Smygard-gjengen.
«Draco, av den urgamle adelsslekta Malfang,» sa professor Krengle. «Det later til at mange av dine medelever ser i din retning. Kom hit, er du snill.»
Draco gikk mot ham med en bestemt stolthet i holdningen. Han kløv opp på plattformen og tittet på professor Krengle med et smil.
«Herr Malfang,» sa professor Krengle. «Skyt.»
Harry ville ha prøvd å forhindre det om det hadde vært tid, men i én flytende bevegelse spant Draco rundt mot Ravnklo-gjengen, løftet tryllestaven og sa «Mahatsu!» som om alt var i én stavelse, og Hermine sa «Au!» og det var det.
«Godt skudd,» sa professor Krengle. «To krenglepoeng til deg. Men si meg, hvorfor valgte du frøken Grang?»
Det var en kort pause.
Til slutt sa Draco, «Fordi hun stakk seg mest ut.»
Professor Krengles lepper bøyde seg opp i et tynt smil. «Og dette er den sanne grunnen til at Draco Malfang er farlig. Hadde han valgt noen annen, ville det barnet sannsynligvis ha tatt det ille opp å bli plukket ut, og herr Malfang ville mer sannsynlig skaffet seg en fiende. Og mens herr Malfang kunne ha kommet opp med en eller annen grunn for å velge henne, så ville ikke det ha gitt noe mening utenom det å fremmedgjøre noen av dere, mens andre allerede heier på ham uansett om han sier noe eller ikke. Eller sagt på en annen måte – herr Malfang er farlig fordi han vet hvem han skal angripe og ikke, hvordan han skaffer allierte og unngår å få fiender. To krenglepoeng ekstra, herr Malfang. Og siden du har demonstrert eksemplarisk oppførsel for en smygarding, synes jeg at hus Smygard har fortjent et poeng i tillegg. Du kan gå tilbake til vennene dine.»
Draco bukket lett og gikk tilbake til smygardingene. Spredt applaus startet fra de grønnstripede kappene, men professor Krengle gjorde en kuttende armbevegelse, og stillheten senket seg på ny.
«Det kan virke som om leken er over,» sa professor Krengle. «Og allikevel er det en bestemt elev i dette klasserommet som er farligere enn Malfangs ætling.»
Og nå, av en eller annen grunn, virket det som om forferdelig mange så på …
«Harry Potter. Kom fram.»
Dette lovet ikke godt.
Harry gikk nølende mot der professor Krengle sto på sin opphøyede plattform, fremdeles lett lent mot kateteret sitt.
Nervøsiteten over å havne i rampelyset skjerpet Harrys tanker når han nærmet seg, og hodet bladde kjapt gjennom muligheter for hva professor Krengle kunne tro ville demonstrere Harrys farlighet. Ville han bli spurt om å kaste en heksing? Å overvinne en mørk herre?
Demonstrere sin antatte immunitet mot mordforbannelsen? Nei, professor Krengle måtte da være for smart til det …
Harry stoppet et stykke før opphøyningen, og professor Krengle ba ham ikke om å komme nærmere.
«Ironien er,» sa professor Krengle, «at dere alle så på riktig person, men av fullstendig feil grunn. Dere tenker,» professor Krengles lepper krøllet seg, «at Harry Potter har overvunnet Den mørke herren, og derved må han være veldig farlig. Blæh! Han var ett år gammel. Uansett hva slags pek av skjebnen som drepte Den mørke herren hadde det nok heller lite å gjøre med herr Potters evner som kriger. Men etter at jeg hørte rykter om en ravnkloing som sto opp mot fem eldre smygardinger, og klarte seg utmerket, intervjuet jeg flere øyenvitner og kom til den konklusjonen at Harry Potter ville komme til å bli min farligste elev.»
«Ah, professor Krengle –» startet Harry å si.
Professoren så ut til å more seg. «Du mener jeg har kommet opp med feil svar, gjør du ikke, herr Potter? Så. Du vil komme til å få høyere forventninger til meg.» Professoren rettet seg opp fra der han tidligere hadde lent seg mot kateteret. «Herr Potter, alle ting har sine normale bruksområder. Gi meg ti uvanlige bruksområder for gjenstander i dette rommet som kan brukes til kamp!»
Et øyeblikk sto Harry målløs av det rene, rå sjokket over å ha blitt forstått.
Så startet ideene å renne ut.
«Det er pulter som er tunge nok til å være dødelige om de blir sluppet ned fra stor høyde. Det er stoler med metallbein som kunne spidde noen hvis de ble støtt tilstrekkelig hardt. Lufta i klasserommet ville være dødelig om den ble borte, siden folk dør i vakuum, og den kan tjene som en bærer av giftige gasser.»
Harry måtte stoppe for å puste, og i pausen sa professor Krengle:
«Det er tre. Du trenger ti. Resten av klassen tror at du allerede har brukt opp alt klasserommet inneholder.»
«Ha! Gulvet kan fjernes for å lage en jegergrop man kan falle i, man kan få taket til å kollapse ned på noen, veggene kan tjene som råmateriale for å transfigureres til massevis av dødelige ting – som kniver, for eksempel.»
«Da har du seks. Men nå begynner du sikkert å skrape restene?»
«Jeg har bare så vidt startet! Se på alle menneskene! Det å få en griffing til å angripe fienden er et vanlig bruksområde, naturligvis –»
«Den teller jeg ikke med.»
«– men blodet deres kan også brukes til å drukne noen. Ravnkloinger er kjent for sine hjerner, men deres indre organer kunne selges på svartebørs for nok penger til å leie inn en snikmorder. Smygardinger er ikke bare nyttige som snikmordere, de kan også kastes med tilstrekkelig hastighet til å knuse en fiende. Og håsblåsinger, i tillegg til å være hardtarbeidende, inneholder også bein som kan fjernes, slipes, og brukes til å stikke noen med.»
På dette tidspunktet stirret hele klassen på Harry i varierende grad av redsel. Selv smygardingene så sjokkerte ut.
«Det var ti, skjønt jeg er sjenerøs når jeg lar Ravnklo-eksempelet telle. Nå, for ekstra uttelling, ett krenglepoeng hvor hver bruk av gjenstander i rommet som du ennå ikke har nevnt.» Professor Krengle beæret Harry med et vennlig smil. «Resten av klassen tror du er i trøbbel nå, siden du har nevnt alt utenom målene og du ikke har noen ide om hva som kan gjøres med dem.»
«Blæh! Jeg har nevnt alle menneskene, men ikke kappen min, som kan brukes til å kvele en fiende hvis den surres rundt hodet deres nok ganger, eller Hermine Grangs kappe, som kan bli revet i strimler og knyttet til et tau og brukt til å henge noen, eller Draco Malfangs kappe, som kan brukes til å starte en brann –»
«Tre poeng,» sa professor Krengle, «og ingen flere klesplagg.»
«Tryllestaven min kan dyttes inn i en fiendes hjerne gjennom øyeåpningen» og noen laget en forferdet, kvalt lyd.
«Fire poeng; ingen flere tryllestaver.»
«Armbåndsuret mitt kunne kvele noen hvis jeg dyttet det ned i halsen deres –»
«Fem poeng, og nå slutter vi.»
«Hrmf,» sa Harry. «Ti krenglepoeng på et huspoeng, ikke sant? Du skulle ha latt meg fortsette til jeg vant huspokalen, jeg har ikke engang startet på de uvanlige bruksområdene til alt jeg har i lommene mine» eller minkelskinnpungen, og han kunne ikke snakke om tidsvenderen eller Usynlighetskappen, men noe måtte kunne sies om de røde sfærene …
«Nok, herr Potter. Vel, tror dere alle sammen at dere forstår hva som gjør herr Potter til den farligste eleven i klasserommet?»
Det var en lav mumling av enighet.
«Vennligst si det høyt. Tom Blom, hva er det som gjør din romkamerat farlig?»
«Ah … eh … han er kreativ?»
«Feil!» bjeffet professor Krengle, og neven hans kom hardt ned på pulten med en forsterket lyd som fikk alle til å hoppe. «Samtlige av herr Potters ideer var verre enn ubrukelige!»
Harry rykket overrasket til.
«Fjerne gulvet for å lage en jegerfelle? Idiotisk! I kamp har du ikke den slags tid til å forberede deg, og hvis du hadde, ville det være hundre bedre måter å bruke den på! Transfigurere gjenstander fra veggen? Herr Potter kan ikke utføre en transfigurasjon! Herr Potter hadde nøyaktig én ide som han kunne bruke umiddelbart, her og nå, uten omfattende forberedelser eller en fiende som samarbeidet eller magi han ikke kjenner til. Den ideen var å kjøre tryllestaven gjennom fiendens øyeåpning. Og det ville snarere knekke staven hans enn å drepe motstanderen! Kort og godt, herr Potter, jeg er redd for at samtlige av dine forslag var like elendige.»
«Hva?», sa Harry indignert. «Du spurte om uvanlige ideer, ikke praktiske! Jeg tenkte utenfor boksen! Hvordan ville du bruke noe i dette klasserommet til å drepe noen?»
Professor Krengles ansiktsuttrykk var ikke anerkjennende, men det var smilerynker rundt øynene. «Herr Potter, jeg sa aldri at du skulle drepe. Det finnes tider og steder der det er greiere å prøve å ta fienden din i levende live, og inne i et klasserom i Galtvort er vanligvis ett av disse tidene og stedene. Men for å svare på spørsmålet ditt, slå dem i nakken med en stol.»
Noe latter kom fra smygardingene, men de lo med Harry, ikke av ham.
Alle andre så ganske skrekkslagne ut.
«Men herr Potter har nå demonstrert hvorfor han er den farligste eleven i klasserommet. Jeg spurte om uvanlig bruk av gjenstander i dette rommet til en kampsituasjon. Herr Potter kunne ha foreslått å bruke en pult til å blokkere en forbannelse, eller å bruke en stol til å få en fiende til å snuble, eller å surre tøy rundt armen for å lage et improvisert skjold. Istedenfor var hvert eneste bruksområde som herr Potter foreslo offensivt heller enn defensivt, og enten fatalt eller potensielt fatalt.»
H … hæ? Vent, det kunne ikke stemme … Harry hadde en plutselig følelse av svimmelhet mens han prøvde å huske nøyaktig hva han hadde foreslått, det måtte da være et moteksempel …
«Og det,» sa professor Krengle, «er hvorfor herr Potters ideer var så merkelige og ubrukelige – fordi han måtte strekke seg langt inn i det upraktiske for å møte sin egen standard drep fienden. For ham var alle forslag som ikke møtte denne standarden ikke verdt å tenke på. Dette gjenspeiler en kvalitet som vi kan kalle drapshensikt. Jeg har den. Harry Potter har den, hvilket er grunnen til at han kunne gå på fem eldre smygardinger. Draco Malfang har den ikke, ikke ennå. Herr Malfang ville knappest krympe seg ved å diskutere et vanlig mord, men til og med han var sjokkert – jo, det var du, herr Malfang, jeg studerte ansiktet ditt – da herr Potter beskrev hvordan han kunne bruke sine klassekameraters kropper som råmateriale. Det er sensorer inne i deg som får deg til å vri deg unna heller enn å tenke slik. Herr Potter tenker kun på å drepe fienden, han vil bruke alle midler for å gjøre det, han vrir seg ikke unna, sensorene hans er skrudd av. Selv om hans unge geni fremdeles er så udisiplinert og upraktisk at det er ubrukelig, er det hans drapshensikt som gjør Harry Potter til Den farligste eleven i klasserommet. Ett siste poeng til ham – nei, la oss gjøre det til et poeng for Ravnklo – for denne uunnværlige bestanddelen i en sann kampmagiker.»
Harrys munn gapte i åpent sjokk mens han desperat prøvde å komme på noe å svare til dette. Det er bare så totalt ikke det som er min greie.
Men han kunne se at de andre elevene startet å tro på det. Harrys hjerne bladde gjennom mulige måter å nekte på, og kom ikke opp med noe som kunne måle seg med den autoritative stemmen til professor Krengle. Harrys beste forslag var «jeg er ingen psykopat, jeg er bare veldig kreativ,» og det hørtes egentlig litt for illevarslende ut. Han var nødt til å si noe uventet, noe som fikk folk til å stoppe opp og tenke seg om –
«Og nå,» sa professor Krengle. «Herr Potter. Gi ild.»
Ingenting skjedde, selvsagt.
«Ja, ja,» sa professor Krengle. Han sukket. «Jeg antar at vi alle må starte et sted. Herr Potter, velg ut en hvilken som helst elev som mål for en enkeltslagheksing. Du skal gjøre dette før jeg lar klassen gå for dagen. Hvis du ikke gjør det, vil jeg begynne å trekke deg for huspoeng, og jeg vil fortsette å trekke poeng til du har gjort det.»
Harry løftet forsiktig tryllestaven. Såpass måtte han gjøre, ellers ville professor Krengle starte å trekke huspoeng med en gang.
Sakte, som om han var på et roterende grillspyd, vendte Harry seg mot smygardingene.
Og Harrys øyne møtte Dracos.
Draco Malfang virket ikke det minste nervøs. Den lysluggede gutten ga ingen synlige tegn på samtykke slik Harry hadde gitt Hermine, men så kunne han heller knappest forvente å gjøre noe slikt. De andre smygardingene ville ha syntes det virket pussig.
«Hvorfor nøle?» sa professor Krengle. «Det er da bare ett åpenbart valg.»
«Ja,» sa Harry. «Bare ett åpenbart valg.»
Harry vred tryllestaven og sa «Ma-ha-su!»
Det var komplett stillhet i klasserommet.
Harry ristet venstre arm, og prøvde å bli kvitt sviingen.
Det var mer stillhet.
Til slutt sukket professor Krengle. «Ja da. Svært kløktig. Men det var en lekse som skulle bli lært her, og du vek unna fra den. Ett poeng fra Ravnklo for å vise fram smartheten din på bekostning av det faktiske målet. Klassen kan gå.»
Og før noen andre kunne si noe, sang Harry ut:
«Bare tulla! RAVNKLO!»
Et øyeblikks stillhet etter det, en lyd av mennesker som tenkte, og så startet mumlingen og steg kjapt til et brøl av konversasjon.
Harry snudde seg mot professor Krengle, de to trengte å snakke –
Krengle hadde sunket sammen igjen, og beveget seg sløvt tilbake til stolen.
Nei. Uakseptabelt. De trengte virkelig å snakke. Hopp over zombie-rollen. Professor Krengle ville sannsynligvis våkne til hvis Harry dyttet borti ham et par ganger. Harry beveget seg forover –
FEIL
IKKE
DÅRLIG IDE
Harry svaiet, stoppet umiddelbart, og følte seg svimmel.
Så falt en flokk ravnkloinger over ham, og diskusjonene startet.