Torsdag.
Hvis du ønsket å være mer spesifikk, 07.24 torsdag morgen.
Harry satt på senga si, med en skolebok liggende uvirksom i slappe hender.
Harry hadde nettopp fått en ide til en virkelig briljant eksperimentell test.
Det ville innebære å vente en ekstra time på å få noe å spise – å gå glipp av frokosten, men det var derfor han hadde energibarene. Nei, denne ideen måtte absolutt, definitivt testes med en gang, uten opphold, nå.
Harry la ned boka, hoppet ut av senga, skyndte seg rundt til den andre siden; dro fram kjellernivået i kofferten, sprang ned trappene, og startet å flytte rundt på bokser med bøker. (Han måtte virkelig se å få pakket ut disse boksene og få tak i bokhyller på et tidspunkt, men han var midt i boklesingskonkurransen med Hermine, og lå bak skjemaet, så han hadde ikke tid.)
Han fant boka han lette etter, og sprang opp igjen.
De andre guttene gjorde seg klare til å gå ned til frokost i den store hallen og starte dagen.
«Unnskyld, unnskyld, hei, kan dere gjøre noe for meg?» sa Harry. Han bladde gjennom innholdsfortegnelsen mens han snakket, fant siden med de første ti tusen primtallene, bladde kjapt dit, og kastet boka til Antonius Goldstein. «Plukk ut to tresiffers tall fra denne lista. Ikke fortell meg hvilke det er. Bare multipliser dem og fortell meg produktet. Åh, og kan du gjøre utregningen to ganger for å dobbeltsjekke? Vær så snill å forsikre deg fullstendig om at du får riktig svar, jeg er usikker på hva som vil skje med meg eller universet hvis du gjør en gangefeil.»
Det sa en hel del om hvordan livet i sovesalen hadde vært de siste dagene at Antonius ikke en gang gadd å si noe sånt som «Hvorfor flippet du ut helt plutselig?» eller «For en merkelig ting å spørre om, hvorfor det?» eller «Hva mener du egentlig med at du ikke er sikker på hva som vil skje med universet?»
Antonius tok boka uten et ord, og fant fram pergament og fjærpenn. Harry spant rundt og lukket øynene, forsikret seg om at han ikke så noe, danset fram og tilbake og hoppet opp og ned av utålmodighet. Han fant fram en notisblokk og trykkblyanten sin og gjorde seg klar til å skrive.
«Okei,» sa Antonius. «Ett hundre og åttien tusen, fire hundre og tjueni.»
Harry skrev ned 181 429. Han gjentok det han hadde skrevet ned, og Antonius bekreftet det.
Så spurtet Harry tilbake ned i kjelleren i kofferten, tittet på klokka (den sa 04.28, som betydde 07.28) og lukket så øynene.
Rundt tretti sekunder senere hørte Harry lyden av fottrinn, fulgt av lyden av kjellernivået i kofferten som lukket seg. (Han var ikke redd for å gå tom for luft. En automatisk luftrenserformel var en del av pakka du fikk hvis du var villig til å kjøpe en virkelig god koffert. Var ikke magi vidunderlig – den trengte ikke å bry seg om strømregninger.)
Og da Harry åpnet øynene, så han akkurat det han hadde håpet på, et brettet papir forlatt på gulvet; en gave fra sitt framtidige jeg.
Kall dette papirstykket ‘Papir-2’.
Harry rev av en lapp fra blokka si.
Kall dette ‘Papir-1’. Det var, selvsagt, det samme papirstykket. Hvis du så nærmere etter, kunne du til og med se av de avrevne kantene matchet.
Harry gjennomgikk mentalt den algoritmen han ville følge.
Hvis Harry åpnet Papir-2, og det var tomt, ville han skrive ‘101 x 101’ på Papir-1, brette det sammen, studere en time, gå tilbake i tid, legge fra seg Papir-1 (som derved ville bli Papir-2), og gå opp fra kjelleren for å følge sine romkamerater ned til frokost.
Hvis Harry åpnet Papir-2 og det hadde to numre nedskrevet, ville Harry gange sammen disse numrene.
Hvis produktet av numrene var lik 181 429, ville Harry skrive ned disse to numrene på Papir-1 og sende Papir-1 tilbake i tid.
Ellers ville Harry legge til 2 på nummeret til høyre, og skrive ned det nye nummerparet på Papir-1. Med mindre det fikk nummeret på høyre side til å bli større enn 997, for i så fall ville Harry legge til 2 på nummeret til venstre, og skrive 101 på høyre side.
Og hvis Papir-2 sa 997 x 997, ville Harry la Papir-1 være tomt.
Hvilket betydde at den eneste mulige stabile tidsløkka var der hvor Papir-2 inneholdt de to primfaktorene av 181 429.
Hvis dette virket, kunne Harry bruke det til å finne fram til alle typer svar som var lett å sjekke, men vanskelig å finne. Han ville ikke bare ha vist at P = N gitt at du hadde en tidsvender, metoden var mer generell enn som så. Harry kunne bruke det til å finne riktig kombinasjon til kombinasjonslåser, eller alle typer passord. Kanskje til og med finne inngangen til Smygards Mysteriekammer, hvis Harry kunne tenke ut en eller annen systematisk måte å beskrive alle lokasjonene i Galtvort på. Det ville være en fenomenal juksemetode, selv etter Harrys standarder hva juks angikk.
Harry tok Papir-2 i sine skjelvende hender, og brettet det ut.
Papir-2 sa i lett rystende håndskrift:
IKKE PRØV Å TULLE MED TIDA
Harry skrev ned ‘IKKE PRØV Å TULLE MED TIDA’ på Papir-1 i lett rystende håndskrift, brettet det pent, og bestemte seg for å ikke gjøre flere virkelig briljante eksperimenter med Tid før han var minst femten år gammel.
Så vidt Harry visste, hadde dette vært det mest skremmende resultatet av noe eksperiment i hele vitenskapens historie.
Det hadde vært en tanke vanskelig for Harry å fokusere på å lese skoleboka den neste timen.
Slik startet Harrys torsdag.
Torsdag.
Hvis du ønsket å være mer spesifikk; 15.32 torsdag ettermiddag.
Harry og alle de andre guttene i første klasse var ute på en gresslette med madam Hopp, ved siden av Galtvorts beholdning av sopelimer. Jentene ville lære å fly for seg selv. Tydeligvis, av en eller annen grunn, hadde ikke jentene lyst til å lære å fly på sopelimer mens gutter så på.
Harry hadde vært småskjelven hele dagen. Han kunne ikke helt slutte å undres over hvordan den bestemte stabile tidsløkka hadde blitt valgt ut av det som, i tilbakeblikk, var et ganske stort mulighetsområde.
Også: seriøst, sopelimer? Han skulle lære å fly på, i bunn og grunn, et linjesegment? Var ikke det mer eller mindre den mest ustabile formen du i det hele tatt kunne finne, bortsett fra å prøve å holde seg fast på en klinkekule? Hvem hadde valgt dette designet for et fly-apparat, når man tenkte på alle valgmulighetene? Harry hadde håpet at det bare var en talemåte, men nei da, de sto foran det som helt definitivt så ut som vanlige kjøkken-sopelimer i tre. Hadde noen bare hengt seg opp i tanken på ‘sopelimer’, og unnlatt å vurdere noe annet? Slik måtte det være. Det fantes ikke mulig at det optimale designet for å rengjøre kjøkkengulv og å fly tilfeldigvis ville være sammenfallende, hvis du prøvde å utarbeide designet fra bunnen av.
Det var en klar dag, med klar blå himmel og en strålende sol som tagg og ba om å få komme inn i øynene dine og gjøre det umulig å se, hvis du forsøkte å fly rundt på himmelen. Bakken var fin og tørr, med en klar stekt lukt, og føltes på en eller annen måte veldig, veldig hard ut under Harrys sko.
Harry minnet seg konstant på at det minste felles multiplum av elleveåringer var forventet å kunne lære seg dette, og derfor kunne det ikke være spesielt vanskelig.
«Stikk fram høyre hånd over sopelimen, eller venstre hånd hvis du er kjevhendt,» ropte madam Hopp ut. «Og si, OPP!»
«OPP!» ropte alle.
Sopelimen hoppet ivrig opp i Harrys hånd.
Hvilket plasserte ham på topp i klassen, for en gangs skyld. Tydeligvis var det å si «OPP!» en hel del vanskeligere enn det virket som, og de fleste sopelimene rullet rundt på bakken eller forsøkte å orme seg vekk fra de håpefulle som ville ri.
(Selvsagt ville Harry ha veddet en grei sum penger på at Hermine hadde fått det minst like bra til da det var hennes egen tur til å forsøke, tidligere på dagen. Ingen mulighet for at det var noe han kunne mestre på første forsøk som ville forvirre Hermine, og hvis det var det og det viste seg å være riding på sopelime istedenfor noe intellektuelt, ville Harry bare dø.)
Det tok litt tid før alle fikk sopelimen opp foran seg. Madam Hopp viste dem hvordan de skulle stige opp, og gikk så rundt på banen og korrigerte grep og stillinger. Tydeligvis hadde ikke en gang de få barna som hadde fått lov til å fly hjemme lært å gjøre det korrekt.
Madam Hopp tok et overblikk over sletta full av gutter, og nikket. «Nå, når jeg blåser i fløyta mi, sparker dere av fra bakken, hardt.»
Harry svelget hardt, og prøvde å undertrykke den urolige følelsen i magen.
«Hold sopelimen stødig, stig et par fot fra bakken, og kom så rett ned igjen ved å lene dere lett framover. Når jeg blåser – tre – to –»
En av sopelimene skjøt opp mot skyene, akkompagnert av en ung gutts skrik – av panikk, ikke glede. Gutten spant rundt med en voldsom hastighet mens han steg, de fikk bare korte glimt av det hvite ansiktet hans –
Som i sakte film hoppet Harry ned fra sin egen sopelime og grep etter tryllestaven, skjønt han visste ikke helt hva han tenkte å gjøre med den; han hadde hatt nøyaktig to formeltimer og den siste timen hadde vært sveveformelen, men Harry hadde bare klart å kaste formelen korrekt en av tre ganger og han kunne definitivt ikke levitere hele mennesker –
Hvis jeg har skjulte krefter, la dem materialisere seg NÅ!
«Kom tilbake, gutt!» ropte madam Hopp (som definitivt måtte være den aller minst hjelpsomme instruksjonen som kunne tenkes for å takle en sopelime ute av kontroll, fra en instruktør i flyging, og en helautomatisert del av Harrys hjerne la til madam Hopp på oversikten over idioter.)
Og gutten ble kastet av sopelimen.
Tilsynelatende beveget han seg svært sakte gjennom lufta, i starten.
«Vingardium Leviosa!» skrek Harry.
Formelen feilet. Han kunne føle den feile.
Det hørtes et DUNK og en fjern knekkende lyd, og gutten lå med ansiktet ned på gresset i en haug.
Harry stakk vekk staven og sprang framover så raskt han kunne. Han kom fram til gutten samtidig med madam Hopp, og Harry grep ned i pungen og prøvde å hente fram åh gud hva var det det het spiller ingen rolle han fikk prøve «Helbredersett!» og det hoppet opp i hånda hans og –
«Brukket håndledd,» sa madam Hopp. «Ro deg ned, gutt, det er bare et brukket håndledd!»
En slags mental oppdatering fikk Harrys hode til å hoppe ut av panikkmodus.
Nødsituasjons Hjelpepakke Pluss lå åpen foran ham, og en sprøyte med flytende ild var i Harrys hånd, hvilket ville ha sørget for tilstrekkelig oksygen til guttens hjerne hvis han hadde klart å brekke nakken hans.
«Ah …» sa Harry med en ganske skjelvende stemme. Hjertet hans banket så høyt at han nesten ikke kunne høre seg selv gispe etter luft. «Brekt bein … ok … festingstråd?»
«Det er kun for nødsituasjoner,» glefset madam Hopp. «Legg det bort, det går greit med ham.» Hun lente seg over gutten og tilbød ham en hånd. «Kom igjen, gutt, det går greit, opp med seg!»
«Seriøst, du skal ikke få ham til å fly sopelime igjen?» sa Harry redselsslagen.
Madam Hopp ga Harry et irritert blikk. «Selvsagt ikke!» Hun trakk gutten opp på føttene igjen med den gode armen – Harry så med et sjokk at det var Nilus Langballe igjen, hva var det med den gutten? – og hun snudde seg mot de ventende barna. «Ingen av dere beveger dere mens jeg tar gutten til sykestua! La sopelimene være på bakken eller så er dere ute av Galtvort raskere enn dere kan si ’rumpeldunk’. Kom igjen, lille venn.»
Og madam Hopp gikk av gårde med Nilus, som grep om håndleddet sitt og prøvde å holde tårene under kontroll.
Da de var utenfor hørevidde, begynte en av smygardingene å flire. Det fikk flere også til å starte.
Harry snudde seg for å se på dem. Det virket som et bra tidspunkt å memorere noen ansikter på.
Og Harry så at Draco spaserte mot ham, fulgt av herr Krabbe og herr Gurgel. Herr Krabbe smilte ikke. Herr Gurgel smilte definitivt. Draco selv hadde ikledd seg et svært kontrollert ansikt som av og til fikk en liten rykning; av dette forsto Harry at Draco syntes det var ganske morsomt, men kunne ikke se noen politisk fordel av å le nå istedenfor i Smygards fangehull senere.
«Vel, Potter,» sa Draco med en lav stemme som ikke bar langt, fremdeles med det svært kontrollerte ansiktsuttrykket som rykket litt nå og da, «Ville bare si at når du utnytter en nødsituasjon til å demonstrere lederskap, så vil du antakelig samtidig ha lyst til å vise at du har fullstendig kontroll over situasjonen, istedenfor, jeg vet ikke, å få fullstendig panikk.» Herr Gurgel fniste, og Draco ga ham et blikk for å roe ham ned. «Men du scoret sikkert noen poeng uansett. Trenger du hjelp til å pakke ned helbredersettet ditt?»
Harry snudde seg for å se på helbredersettet, hvilket fikk ansiktet hans til å snu seg vekk fra Draco. «Jeg tror det går greit,» sa Harry. Han puttet sprøyta tilbake på plass, festet alle låser og reiste seg opp.
Ernst Maltmann kom fram akkurat idet Harry puttet settet tilbake i minkelskinnpungen.
«Hjertelig takk, Harry Potter, på vegne av Håsblås,» sa Ernst Maltmann formelt. «Det var et godt forsøk og en god tanke.»
«En god tanke var det definitivt,» kastet Draco fram. «Hvorfor hadde ingen i Håsblås tryllestavene ute? Kanskje hvis alle sammen hjalp til, og ikke bare Potter, så kunne dere fått tatt ham imot. Jeg trodde håsblåsinger liksom skulle holde sammen?»
Ernst så ut som om han ble revet mellom det å bli sint og det å dø av skam. «Vi tenkte ikke på det tidsnok –»
«Ah,» sa Draco, «tenkte ikke på det, nei. Jeg antar det er derfor det er bedre å ha en ravnkloing til venn enn hele Håsblås.»
Åh, svarte, hvordan skulle Harry klare å vende om på den der … «Det var ikke spesielt hjelpsomt,» sa Harry i en mild tone. Og håpet at Draco ville tolke det som du blander deg inn i planene mine, kanskje du kunne holdt kjeft?
«Heisan, hva er dette?» sa herr Gurgel. Han bøyde seg ned mot gresset og plukket opp noe som var på størrelse med en stor klinkekule, en glassball som så ut som om den var fylt med virvlende hvit tåke.
Ernst blunket. «Nilus’ forglemei!»
«Hva er en forglemei?» spurte Harry.
«Den blir rød hvis du har glemt noe,» sa Ernst. «Den forteller deg riktignok ikke hva du har glemt. Gi den hit, er du snill, så gir jeg den til Nilus senere.» Ernst holdt ut hånda.
Et plutselig flir lynte over herr Gurgels ansikt, og han spant rundt og fortet seg av gårde.
Ernst sto stille et øyeblikk, overrasket; så ropte han «Hei!» og sprang etter herr Gurgel.
Og herr Gurgel tok en sopelime, hoppet på den og steg til værs i én jevn bevegelse.
Harry sto der med åpen munn. Hadde ikke madam Hopp sagt at det ville få ham utvist?
«Den idioten!» hveste Draco. Han åpnet munnen for å rope –
«Hei!» ropte Ernst. «Det er Nilus sin! Gi den tilbake!»
Smygardingene begynte å heie og rope.
Dracos munn lukket seg brått. Harry så det plutselige uttrykket av ubesluttsomhet på ansiktet hans.
«Draco,» sa Harry med lav stemme, «hvis du ikke beordrer den idioten tilbake og ned på bakken, vil læreren snart komme tilbake og –»
«Kom og ta den, Håsblås!» ropte herr Gurgel, og jubel steg opp fra smygardingene.
«Jeg kan ikke!» hvisket Draco. «Alle i Smygard ville tro jeg er svak!»
«Og hvis herr Gurgel blir utvist,» hveste Harry, «vil din far tro at du er en idiot!»
Dracos ansikt vred seg i valgets kvaler.
I samme øyeblikk –
«Hei, smygardkrapyl,» ropte Ernst, «har ingen fortalt dere at håsblåsinger holder sammen? Staver fram, Håsblås!»
Og plutselig pekte en hel mengde tryllestaver i herr Gurgels retning.
Tre sekunder senere –
«Staver fram, Smygard!» sa omtrent fem forskjellige smygardinger.
Og det var en hel mengde tryllestaver som ble rettet mot Håsblås.
To sekunder senere –
«Staver fram, Griffing!»
«Gjør noe, Potter!» hvisket Draco. «Det kan ikke være meg som stopper dette, det må være deg! Jeg skal skylde deg en tjeneste, bare finn på noe, er det ikke du som liksom skal være så smart?»
Om rundt fem og et halvt sekund, innså Harry, ville noen komme til å kaste den sumeriske enkeltslagheksingen, og før alt var over og lærerne var ferdige med å utvise folk, ville de eneste gjenværende guttene i dette årstrinnet være fra Ravnklo.
«Staver fram, Ravnklo!» ropte Mikkel Kroken, som tydeligvis følte seg utelatt fra moroa.
«GRYLIUS GURGEL!» gaulet Harry. «Jeg utfordrer deg til en prøve for å se hvem som skal ha Nilus’ forglemei!»
Det var en plutselig pause.
«Ah, virkelig?» sa Draco med den høyeste slepende stemmen Harry noensinne hadde hørt. «Det høres interessant ut. Hva slags prøve, Potter?»
Ehh …
‘Prøve’ var så langt som Harrys inspirasjon hadde ført ham. Hva slags prøve … han kunne ikke si ‘sjakk’, fordi Draco ville ikke godta det uten at det så merkelig ut; han kunne ikke si ‘håndbak’ fordi herr Gurgel ville brekke armen hans –
«Hva med dette?» sa Harry høyt. «Grylius Gurgel og jeg står et stykke unna hverandre, og ingen får lov til å komme nærme noen av oss. Vi bruker ikke våre tryllestaver, og det gjør heller ingen andre. Jeg flytter meg ikke fra der jeg står, og det gjør heller ikke han. Og hvis jeg kan få tak i Nilus’ forglemei, så vil Grylius Gurgel oppgi alle krav til den forglemeien han holder og gi den til meg.»
Det ble nok en pause, mens folks lettede uttrykk gikk over i forvirring.
«Hah, Potter!» sa Draco høyt. «Det vil jeg gjerne like å se. Herr Gurgel aksepterer prøven!»
«Greit,» sa Harry.
«Potter … hæ?» hvisket Draco, hvilken han på en eller annen måte gjorde uten å bevege leppene.
Harry visste ikke hvordan han kunne svare uten å bevege sine.
Folk puttet vekk tryllestavene igjen, og herr Gurgel sveipet grasiøst ned til bakken og så ganske forvirret ut. Noen håsblåsinger beveget seg mot ham, men Harry ga dem et desperat bedende blikk, og de bakket unna.
Harry gikk mot herr Gurgel, og stoppet da han var noen skritt unna; langt nok fra hverandre til at de ikke kunne nå hverandre.
Sakte, med overlegg, puttet Harry bort tryllestaven.
Alle andre trakk seg unna.
Harry svelget. Han visste i store trekk hva han ønsket å gjøre, men det måtte gjøres på en slik måte at ingen kunne forstå hva han hadde gjort –
«Ålreit,» sa Harry høyt. «Og nå …» Han pustet dypt, og løftet en hånd, med fingre klare til å knipse. Gisp kom fra alle retninger – fra alle som hadde hørt om paiene, og det var praktisk talt hele forsamlingen. «Jeg påkaller Galtvorts galskap! Jabba jabba bom bom kliss klass kliss!» Og Harry knipset i fingrene.
Mange mennesker rykket litt til.
Og ingenting skjedde.
Harry lot stillheten vare en stund, utvikle seg, fram til …
«Heh,» sa noen. «Var det det hele?»
Harry så på gutten som hadde snakket. «Se foran deg. Du ser den flekken der som er bar, uten gress?»
«Uh … ja,» sa gutten, en griffing (Tommy et eller annet?).
«Grav litt der.»
Nå fikk Harry en del merkelige blikk.
«Eh … hvorfor?» sa Tommy-noe.
«Bare gjør det,» sa Tom Blom i et trett tonefall. «Ikke noe vits i å spørre hvorfor, stol på meg.»
Tommy et eller annet knelte ned og begynte å skrape vekk jord.
Etter et minutt eller så, reiste Tommy seg opp igjen. «Ingenting der,» sa han.
Huh. Harry hadde planlagt å reise tilbake i tid og begrave et skattekart som ville føre til et annet skattekart som ville føre til Nilus’ forglemei som han ville putte der etter at han fikk den tilbake fra herr Gurgel.
Så innså Harry at det var en mye enklere måte å gjøre det på, som ikke truet hemmeligheten om tidsvenderen like mye.
«Takk, Tommy!» sa Harry høyt. «Ernst, kunne du tatt en titt på bakken der Nilus falt, og se om du kan finne Nilus’ forglemei?»
Folk så enda mer forvirret ut.
«Bare gjør det,» sa Tom Blom. «Han prøver ut ting helt til noe fungerer, og det som er skremmende, er at –»
«Merlin!» gispet Ernst. Han holdt opp Nilus’ forglemei. «Den er her! Akkurat der han falt!»
«Hva?» ropte herr Gurgel. Han tittet ned, og så …
… at han fremdeles holdt Nilus’ forglemei.
En heller lang pause fulgte.
«Eh …» sa Tommy-noe, «det er ikke mulig, er det?»
«Det er et plott-hull,» sa Harry. «Jeg gjorde meg selv merkelig nok til å distrahere universet for et øyeblikk, og det glemte at Gurgel allerede hadde plukket opp forglemeien.»
«Nei, vent, jeg mener, det er bare så ikke mulig –»
«Unnskyld meg, står vi ikke her alle sammen og venter på å fly på sopelimer? Jo, det gjør vi. Så hold munn. Uansett, med en gang jeg får hendene mine på Nilus’ forglemei er prøven over, og Grylius Gurgel må oppgi alle krav på forglemeien han holder og gi den til meg. Det var vilkårene, som vi husker.»
Harry strakte ut en hånd og vinket til seg Ernst. «Bare rull den over hit, siden det er meningen at ingen skal komme nær meg, ok?»
«Vent litt!» ropte en smygarding – Blaise Zabini, Harry ville neppe glemme dét navnet. «Hvordan vet vi at det er Nilus’ forglemei? Du kunne jo ha sluppet ned en annen forglemei der –»
«Ah, smygard’ingen er sterk i denne,» sa Harry og smilte. «Men du har mitt ord på at den som Ernst holder er Nilus sin. Ingen kommentar om den som Grylius Gurgel holder.»
Zabini spant rundt mot Draco. «Malfang! Du har vel ikke tenkt å la ham slippe unna med det –»
«Du holder kjeft,» brummet herr Krabbe, som sto bak Draco. «Herr Malfang har ingen behov for at du skal fortelle ham hva han skal gjøre!»
Flink lakei.
«Veddemålet mitt var med Draco, av den urgamle adelsslekta Malfang,» sa Harry. «Ikke med deg, Zabini. Jeg har gjort det herr Malfang sa han ville like å se meg gjøre, og når det gjelder bedømmelsen av veddemålet, lar jeg det være opp til herr Malfang.» Harry bøyde hodet lett mot Draco, og hevet øyenbrynene en tanke. Det burde la Draco redde ansikt i tilstrekkelig grad.
En pause.
«Du garanterer at det faktisk er Nilus’ forglemei?» sa Draco.
«Ja,» sa Harry. «Det er den som vil returneres til Nilus, og den var hans opprinnelig. Og den som Grylius Gurgel holder går til meg.»
Draco nikket, og så besluttsom ut. «Jeg vil ikke stille spørsmål ved garantien til adelsslekta Potter, uansett hvor merkelig alt det der var. Og den urgamle adelsslekt Malfang holder sitt ord på samme måte. Herr Gurgel, gi den til herr Potter –»
«Hei!» sa Zabini. «Han har ikke vunnet ennå, han har ikke fått hendene sine på –»
«Ta imot!» sa Ernst, og kastet forglemeien.
Harry fanget enkelt forglemeien i lufta, han hadde alltid hatt gode reflekser i så måte. «Der,» sa Harry. «Jeg vinner …»
Harry sporet av. All småsnakk stanset.
Forglemeien glødet klarrødt i hånda hans; strålte som en miniatyrsol som kastet skygge på bakken i fullt dagslys.
Torsdag.
Hvis du ønsket å være mer spesifikk, 17.09 torsdag ettermiddag, på professor McSnurps kontor etter flytimene. (Med en ekstra time for Harry sneket inn mellom der.)
Professor McSnurp satt på krakken sin; Harry på forhørsplassen foran skrivebordet.
«Professor,» sa Harry tykt, «Smygard pekte med tryllestaver på Håsblås, Griffing hadde sine staver rettet mot Smygard, og en eller annen idiot ropte at Ravnklo skulle få fram stavene, og jeg hadde kanskje fem sekunder til å forhindre at hele greia gikk i lufta! Det var alt jeg kunne tenke på!»
Professor McSnurps ansikt var strengt og sint. «Du skal ikke bruke tidsvenderen på slike måter, herr Potter! Er konseptet ’hemmelig’ noe du ikke kan forstå?»
«De vet ikke hvordan jeg gjorde det! De bare tror at jeg kan gjøre skikkelig rare ting ved å knipse i fingrene! Jeg har gjort andre rare ting som ikke en gang kan gjøres med tidsvendere, og jeg kommer til å gjøre flere slike ting, og denne episoden vil ikke skille seg ut! Jeg måtte gjøre det, professor!»
«Du måtte ikke gjøre det!» bjeffet professor McSnurp. «Alt du trengte var å få denne anonyme smygardingen ned på bakken igjen slik at tryllestavene ble senket! Du kunne ha utfordret ham til en omgang svartespreng, men nei da, du måtte bruke tidsvenderen på en åpenbar og unødvendig måte!»
«Det var alt jeg kunne tenke på! Jeg vet ikke en gang hva svartespreng er for noe, de ville ikke ha godtatt en omgang sjakk, og hvis jeg hadde valgt håndbak ville jeg ha tapt!»
«Da skulle du ha valgt håndbak!»
Harry blunket. «Men da ville jeg ha tapt –»
Harry stoppet.
Professor McSnurp så svært sint ut.
«Jeg beklager, professor McSnurp,» sa Harry med liten stemme. «For å være ærlig så tenkte jeg ikke på det, og du har rett, jeg burde ha gjort det, det ville vært genialt om jeg gjorde det, men jeg tenkte rett og slett ikke på det …»
Harrys stemme sporet av. Plutselig gikk det opp for ham at han hadde hatt en haug andre muligheter. Han kunne ha spurt Draco om å foreslå noe, han kunne ha spurt folkemengden … hans bruk av tidsvenderen hadde vært åpenbar og unødvendig. Det hadde vært et kjempestort mulighetsrom, hvorfor hadde han valgt dét?
Fordi han hadde sett en måte å vinne på. Å vinne herredømme over en unødvendig lekesak som lærerne ville tatt fra herr Gurgel uansett.
Mål om seier. Det var det som hadde felt ham.
«Unnskyld,» sa Harry igjen. «For min stolthet og dumhet.»
Professor McSnurp tørket panna med en sliten bevegelse. Noe av hennes sinne så ut til å forsvinne, men stemmen var fremdeles svært hard. «En slik forestilling til, herr Potter, og du vil levere inn tidsvenderen. Forstår du dette fullt og helt?»
«Ja,» sa Harry. «Jeg beklager, og jeg er lei meg.»
«Da, herr Potter, vil du få lov til å beholde tidsvenderen inntil videre. Og når jeg vurderer bruduljen du faktisk avverget, vil jeg heller ikke trekke poeng fra Ravnklo.»
Pluss at du ikke kunne forklart hvorfor du trakk poeng. Men Harry var ikke dum nok til å si det høyt.
«Over til noe viktigere, hvorfor reagerte forglemeien på den måten?» sa Harry. «Betyr det at jeg er misminnet?»
«Det forundrer meg også,» sa professor McSnurp sakte. «Hvis det var så enkelt, tror jeg nok at rettsvesenet ville brukt forglemeier, og det gjør de ikke. Jeg skal undersøke dette nærmere, herr Potter.» Hun sukket. «Det var alt. Du kan gå.»
Harry var på vei opp fra stolen sin, da han nølte. «Hm, forresten, beklager, det var noe annet jeg ønsket å si deg også –»
Du kunne knapt se at heksa rykket til. «Hva er det, herr Potter?»
«Det handler om professor Krengle –»
«Jeg er sikker på, herr Potter, at det ikke er noe viktig.» Professor McSnurp snakket svært fort. «Du husker nok godt at rektor fortalte elevene at dere ikke skulle bry oss med uviktige klager rundt forsvarsprofessoren?»
Harry var ganske forvirret. «Men dette kan være viktig, i går fikk jeg denne plutselige følelsen av dommedag –»
«Herr Potter! Jeg har også en følelse av dommedag. Og min dommedagsfølelse antyder at du ikke må fullføre den setningen!»
Harrys munn gapte åpent. Professor McSnurp hadde lyktes; Harry var målløs.
«Herr Potter,» sa professor McSnurp, «hvis du har oppdaget noe som virker interessant ved professor Krengle, føl deg fri til å ikke dele det med meg eller noen som helst andre. Nå tror jeg du har brukt nok av min verdifulle tid –»
«Dette er ikke likt deg!» sprutet Harry ut med. «Jeg beklager, men det virker bare utrolig uforsvarlig! Fra det jeg har hørt er det en eller annen slags forbannelse på stillingen som lærer i forsvar mot svartekunster, og hvis du allerede vet at noe kommer til å gå galt, ville jeg trodd at alle allerede var på vakt –»
«Gå galt, herr Potter? Jeg håper da virkelig ikke det.» Professor McSnurps ansikt var uttrykksløst. «Etter at professor Hancke-Pancke ble overrasket i et kott med ikke færre enn tre femteklassinger fra Smygard forrige februar, og et år før det der professor Sommerstad feilet så astronomisk som lærer at hennes elever trodde at en hambuse var en type møbel, ville det være katastrofalt om jeg nå fikk rede på noen sorts problem med den ekstraordinært kompetente professor Krengle. Jeg tør påstå at de fleste elever ville stryke på deres UGLEr og ØGLEr.»
«Aha,» sa Harry sakte, mens han prøvde å fordøye dette. «Så med andre ord, uansett hva som er feil med professor Krengle, vil du for all del unngå å finne ut noe om det før skoleåret er ferdig. Og siden det er september nå, kunne han myrde statsministeren på direktesendt tv og slippe unna med det, hva deg angikk.»
Professor McSnurp stirret på ham uten å blunke. «Ingen ville noensinne kunne høre meg uttrykke enighet med en slik påstand, herr Potter. Ved Galtvort etterstreber vi å være føre var med hensyn til alt som truer våre elevers læringsmål.»
Slik som førsteårs ravnkloinger som ikke kan holde munn. «Jeg tror jeg forstår fullstendig hva du mener, professor McSnurp.»
«Åh, det tviler jeg på, herr Potter. Jeg tviler svært sterkt.» Professor McSnurp lente seg forover, og ansiktet hennes strammet seg igjen. «Siden du og jeg allerede har diskutert saker som er langt mer sensitive enn dette, skal jeg snakke åpent. Du, og du alene, har rapportert denne merkelige dommedagsfølelsen. Du, og du alene, er en kaosmagnet hvis like jeg aldri har møtt. Etter vår lille handlerunde i Diagonallmenningen, og så Valghatten, og så dagens lille episode, kan jeg klart forutsi at min skjebne er å sitte på rektors kontor og høre en oppsiktsvekkende historie om professor Krengle der du og du alene spiller hovedrollen, hvorpå skolen ikke vil ha noe annet valg enn å si ham opp. Jeg har allerede vent meg til denne skjebnen, herr Potter. Og hvis denne triste hendelsen skjer én dag før eksamenstida i mai, skal jeg personlig binde deg opp over Galtvorts porter med dine egne innvoller og stappe brannbiller inn i nesa di. Forstår du meg fullstendig nå, herr Potter?»
Harry nikket, med svært store øyne. Så, etter et sekund, «Hva får jeg hvis jeg kan få det til å skje på siste skoledag?»
«Kom deg ut av kontoret mitt!»
Torsdag.
Det måtte være noe spesielt med torsdager på Galtvort.
Det var 17.32 torsdag ettermiddag, og Harry sto ved siden av professor Pirrevimp foran den store steingurgen som bevoktet inngangen til rektors kontor.
Ikke før hadde Harry kommet tilbake fra professor McSnurps kontor til Ravnklostua, så hadde en av elevene meldt at han skulle gå til professor Pirrevimps kontor, og der hadde Harry fått vite at Humlesnurr ønsket å snakke med ham.
Harry, med bange anelser, hadde spurt professor Pirrevimp om rektor hadde sagt noe om hva det dreide seg om.
Professor Pirrevimp hadde trukket hjelpeløst på skuldrene.
Etter sigende hadde Humlesnurr sagt at Harry var altfor ung til å påkalle Ordene av Makt og Galskap.
Jabba jabba bom bom kliss klass kliss? hadde Harry tenkt, men ikke sagt høyt.
«Vennligst ikke bekymre Dem, herr Potter,» pep professor Pirrevimp fra et sted rundt Harrys skulder. (Harry var takknemlig for professor Pirrevimps enorme luftige skjegg; det var vanskelig å bli vant til en professor som ikke bare var kortere enn ham selv, men også snakket i et lysere tonefall.) «Rektor Humlesnurr kan virke litt pussig, eller ganske pussig, eller til og med ekstremt pussig, men han har aldri skadet en elev på noen måte, og jeg tror aldri han vil gjøre det heller.» Professor Pirrevimp ga Harry et oppmuntrende smil. «Bare husk det til enhver tid, så vil du ikke få panikk.»
Uttalelsen hjalp ikke akkurat til.
«Lykke til!» kvekket professor Pirrevimp, og lente seg over mot steingurgen og sa noe som Harry fullstendig unngikk å høre noe av. (Men, selvsagt, passordet ville ikke ha noe for seg hvis du kunne høre noen si det.) Og steingurgen gikk til side med en høyst naturlig og vanlig bevegelse som ga Harry en liten støkk, siden gurgen fremdeles så ut som solid, ubevegelig stein hele tida.
Bak gurgen var det en spiraltrapp som roterte sakte. Det var noe forstyrrende hypnotisk ved den, og mer forstyrrende var det at en roterende spiral i utgangspunktet ikke burde føre deg noe sted.
«Opp med deg!» kvekket Pirrevimp.
Heller nervøs gikk Harry opp på spiralen, og fant ut at han, av grunner hjernen hans ikke klarte å se for seg i det hele tatt, beveget seg oppover.
Steingurgen dunket tilbake på plass bak ham, og spiraltrappa fortsatte å vri seg rundt, og Harry fortsatte å komme høyere og høyere, og etter en ganske forvirrende liten tidsperiode befant han seg foran en eikedør med en dørbanker formet som en griff.
Harry strakk fram hånda og tok i døråpneren.
Døra gikk opp.
Og Harry så det mest interessante rommet han noensinne hadde sett.
Det var små metallmekanismer som spant eller tikket eller sakte endret form eller slapp ut små røykskyer. Det var dusinvis av mystiske væsker i dusinvis av beholdere med merkelig form; alle boblet, sydet, endret farge eller antok interessante former som forsvant et halvt sekund etter at du så på dem. Det var ting som minnet om klokker med mange visere, som hadde sifre i ugjenkjennelige språk. Det var et armbånd som bar en linseformet krystall som gnistret i tusen farger, og en fugl som satt på toppen av en gullplattform, og en trekopp fylt med noe som så ut som blod, og en statue av en falk dekket av svart emalje. Veggen var helt full av bilder av folk som sov, og Valghatten var tilfeldig henslengt på en stumtjener der det også sto to paraplyer og tre røde tøfler for venstre fot.
Midt i alt dette kaoset var et ryddig svart skrivebord av eik. Foran skrivebordet sto det en stol, også i eik. Og bak skrivebordet var det en godt polstret trone som inneholdt Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr, som var prydet av et langt sølvskjegg, en hatt som en most kjempesopp, og det som for en gomp virket som tre lag med lyserosa pysjamaser.
Humlesnurr smilte, og de lyse øynene hans glitret med gal intensitet.
Med en viss nøling tok Harry plass foran skrivebordet. Døra svingte igjen bak ham med et høyt dunk.
«Hallo, Harry,» sa Humlesnurr.
«Hallo, rektor,» svarte Harry. Jaha, så de var på fornavn? Ville Humlesnurr nå si at han skulle kalle ham –
«Å, kjære, Harry!» sa Humlesnurr. «Rektor høres så formelt ut. Bare kall meg Reh.»
«Det skal jeg huske, Reh,» sa Harry.
En kort pause fulgte.
«Vet du,» sa Humlesnurr, «du er den første personen som noensinne har fulgt opp dette forslaget?»
«Ah …» sa Harry. Han prøvde å kontrollere stemmen på tross av den plutselige synkende følelsen i magen. «Beklager, jeg, eh, rektor, du ba meg om å gjøre det så jeg gjorde det –»
«Å, si Reh, er du snill!» sa Humlesnurr muntert. «Og ingen grunn til å være bekymret, jeg vil ikke ekspedere deg ut av vinduet bare fordi du gjør en feil. Jeg kommer til å gi plenty med advarsler først! Dessuten spiller det ingen rolle hvordan folk snakker til deg, det som teller er hva de tenker om deg.»
Han har aldri skadet en elev, bare fortsett å huske det, så kommer du ikke til å få panikk.
Humlesnurr tok fram en liten metallboks, åpnet den, og viste fram noen små gule klumper. «Sitronsutt?» sa rektor.
«Øh, nei takk, Reh,» sa Harry. Det å gi en elev LSD, teller det som å skade dem, eller kommer det i kategorien harmløs moro? «Du, eh, sa noe om at jeg var for ung til å påkalle Ordene av Makt og Galskap?»
«Det er du definitivt!» sa Humlesnurr. «Heldigvis gikk Ordene av Makt og Galskap tapt for syv hundre år siden, og ingen har den fjerneste ide om hvor de er hen lenger. Det var bare en liten bemerkning.»
«Ah …» sa Harry. Han ble klar over at han satt med halvåpen munn. «Hvorfor tilkalte du meg, da?»
«Hvorfor?» gjentok Humlesnurr. «Ah, Harry, hvis jeg skulle gå rundt hele dagen og spørre om hvorfor jeg gjør ting, ville jeg aldri hatt tid til å få gjort en eneste ting! Jeg er en ganske opptatt person, som du vet.»
Harry nikket og smilte. «En svært imponerende liste. Rektor ved Galtvort, overmagiarius ved Heksingating, og grandilokvensibus i Det internasjonale hekseriforbund. Unnskyld at jeg spør, men er det mulig å få mer enn seks timer hvis du bruker mer enn én tidsvender? Fordi det er ganske imponerende hvis du gjør alt det der på bare en tretti timers dag.»
Nok en kort pause fulgte, der Harry fortsatte å smile. Han var litt nervøs, eller faktisk en hel del nervøs, men med en gang han forsto at Humlesnurr tullet med ham med vilje, var det noe i ham som absolutt nektet å sitte stille og ta det imot som en forsvarsløs klump.
«Jeg er redd for at Tiden ikke liker å bli strukket ut altfor mye,» sa Humlesnurr, «og allikevel virker vi selv å være en tanke for store for den, og derved er det en konstant streven etter å få våre liv til å passe inn i Tiden.»
«Slik er det,» sa Harry gravalvorlig. «Derfor er det best om vi kommer til poengene våre raskt.»
Et øyeblikk lurte Harry på om han hadde gått for langt.
Så smålo Humlesnurr. «Rett til poenget skal bli.» Rektor lente seg forover, den knuste sopphatten falt på snei, og skjegget sveipte mot pulten. «Harry, sist mandag gjorde du noe som burde ha vært umulig selv med en tidsvender. Eller rettere, umulig med bare en tidsvender. Hvor kom de to paiene fra, undres jeg på?»
En ladning adrenalin skjøt gjennom Harry. Han hadde gjort det ved å bruke Usynlighetskappen, den han hadde fått i julegaven sammen med en lapp, og den lappen hadde sagt: Hvis Humlesnurr så en sjanse til å få kloa i en av Dødstalismanene, ville han aldri gi den fra seg igjen …
«En naturlig tanke,» fortsatte Humlesnurr, «er at siden ingen av førsteklassingene som var der var i stand til å kaste slik magi, så var det noen andre som var til stede, men ikke synlig. Og hvis ingen kunne se dem, så, ja, da ville det være enkelt nok å kaste paiene. En kunne videre mistenke at siden du hadde tidsvenderen, så var du den usynlige; og siden forvrengningsformelen er langt over din nåværende magiske kapasitet, at du hadde en usynlighetskappe.» Humlesnurr smilte konspiratorisk. «Er jeg på rett spor så langt, Harry?»
Harry hadde stivnet. Han hadde følelsen av at en blank løgn ikke ville være et lurt trekk i det hele tatt, og muligens heller ikke ville hjelpe, og han kunne ikke komme på noe å si.
Humlesnurr veivet vennlig med hånda. «Ingen grunn til bekymringer, Harry, du har ikke gjort noe galt. Usynlighetskapper er ikke mot reglene – jeg antar at de er sjeldne nok til at ingen har kommet på å sette dem på lista. Men det var noe helt annet jeg lurte på.»
«Åh?» sa Harry i den mest normale stemmen han kunne få til.
Humlesnurrs øyne skinte entusiastisk. «Ser du, Harry, etter at du har vært gjennom en del eventyr får du taket på disse greiene. Du starter å se mønsteret, hører verdens rytme. Du begynner å få mistanker før ting åpenbarer seg. Du er Gutten-som-overlevde, og på en eller annen måte havnet det en usynlighetskappe i dine hender bare fire dager etter at du oppdaget det magiske Storbritannia. Slike kapper selges ikke i Diagonallmenningen, men det er en som kunne finne fram til den skjebnebestemte innehaveren. Og så kan jeg ikke unngå å undre på om du, ved et skjebnetreff, ikke bare har funnet en usynlighetskappe, men selve Usynlighetskappen, en av de tre Dødstalismanene, og etter sigende i stand til å skjule bæreren fra selve Dødens blikk.» Humlesnurrs blikk var lyst og ivrig. «Kunne jeg få tatt en titt på den, Harry?»
Harry svelget. Det var en ren elv av adrenalin i systemet hans nå, og det var fullstendig nytteløst; dette var den mektigste trollmannen i verden og han kunne umulig komme seg ut døra og det var ingen steder på Galtvort der han kunne gjemme seg hvis han klarte det, han var i ferd med å miste kappen som hadde vært i Potter-familiens eie for hvem vet hvor lenge –
Sakte lente Humlesnurr seg tilbake i den høye stolen sin. Det klare lyset hadde forsvunnet fra øynene hans, og han så forvirret og litt trist ut.
«Harry,» sa Humlesnurr, «hvis du ikke vil det, kan du bare si nei.»
«Kan jeg?» kvekket Harry.
«Ja, Harry,» sa Humlesnurr. Stemmen hørtes trist ut nå, og bekymret. «Det virker som om du er redd meg, Harry. Tør jeg spørre hva jeg har gjort for å fortjene din mistro?»
Harry svelget. «Er det noen måte du kan sverge en bindende magisk ed på, at du ikke vil ta kappen min?»
Humlesnurr ristet sakte på hodet. «Ubryteløfter er ikke ment å brukes med slik letthet. Og dessuten, Harry, hvis du ikke kjenner den magien fra før av, ville du bare ha mitt ord for at formelen var bindende. Og allikevel innser du åpenbart at jeg ikke trenger din tillatelse til å se kappen. Jeg er mektig nok til å hente den fram selv, minkelskinnpung eller ei.» Humlesnurrs ansikt var alvorlig. «Men det vil jeg ikke gjøre. Kappen er din, Harry. Jeg vil ikke ta den fra deg. Ikke en gang for å se på den et øyeblikk, med mindre du bestemmer deg for å vise den til meg. Det er et løfte og en ed. Hvis jeg skulle trenge å nekte deg å bruke den på skolens område, vil jeg kreve at du går til hvelvet ditt i Flirgott og deponerer den der.»
«Ah …» sa Harry. Han svelget hardt, forsøkte å roe ned strømmen av adrenalin og tenke rasjonelt. Så tok han minkelskinnpungen av beltet sitt. «Hvis du virkelig ikke trenger min tillatelse … så har du den.» Harry rakte pungen mot Humlesnurr, tygde hardt på leppene og sendte seg selv sitt spesielle signal i tilfelle han skulle bli forglemmet etterpå.
Den gamle trollmannen grep inn i pungen, og uten å si noe for å hente den, trakk han fram Usynlighetskappen.
«Ah,» pustet Humlesnurr. «Jeg hadde rett …» Han lot det skimrende, svarte fløyelsstoffet renne mellom hendene sine. «Århundrer gammel, og likevel så perfekt som den dagen den ble laget. Vi har tapt mye av vår kunst gjennom årene, og nå kan jeg ikke lage en slik gjenstand selv; ingen kan. Jeg kan føle kraften som stråler ut av den som et ekko i mitt sinn, som en sang som synges til evig tid uten at noen kan høre den …» Trollmannen tittet opp fra kappen. «Ikke selg den,» sa han, «og heller ikke gi den til noen andre som eiendel. Tenk deg om to ganger før du viser den til noen, og tenk tre nye ganger før du avslører at det er en Dødstalisman. Behandle den med respekt, for dette er virkelig en Gjenstand av Kraft.»
Et øyeblikk fikk Humlesnurrs ansikt et lengtende uttrykk …
… og så ga han kappen tilbake til Harry igjen.
Harry la den tilbake i pungen sin.
Humlesnurrs ansikt ble alvorlig igjen. «Må jeg få spørre igjen, Harry, hvordan det har seg at du har kommet til å mistro meg slik?»
Plutselig følte Harry seg heller skamfull.
«Det kom en lapp sammen med kappen,» sa Harry med liten stemme. «Den sa at du ville prøve å ta kappen fra meg, hvis du fikk vite om den. Jeg vet ikke hvem som la lappen der, da, det vet jeg ikke, helt sant.»
«Jeg … forstår,» sa Humlesnurr sakte. «Vel, Harry, jeg vil ikke gå inn på motivene til hvem det nå var som skrev lappen. Hvem vet, de kan ha hatt de beste intensjoner. De ga deg kappen, tross alt.»
Harry nikket, imponert over Humlesnurrs sjenerøse holdning, og skamfull over den skarpe kontrasten til hans egen framferd.
Den gamle trollmannen fortsatte. «Men du og jeg er spillebrikker av samme farge, tror jeg. Gutten som endelig overvant Voldemort, og den gamle mannen som oppholdt ham lenge nok til at du kunne redde dagen. Jeg vil ikke tenke mindre om deg fordi du er så forsiktig, Harry, vi må alle gjøre vårt beste for å være vise. Jeg vil bare be om at du tenker to ganger og vurderer tre nye ganger, neste gang noen forteller deg at du ikke skal stole på meg.»
«Beklager,» sa Harry. Han følte seg elendig på dette tidspunktet, han hadde mer eller mindre forulempet Gandalv, når alt kom til alt, og Humlesnurrs vennlighet fikk ham bare til å føle seg verre. «Jeg burde ikke ha mistrodd deg.»
«Dessverre, Harry, i denne verdenen …» Den gamle trollmannen ristet på hodet. «Jeg kan ikke engang si at du handlet uklokt. Du kjente meg ikke. Og når sant skal sies, er det mennesker på Galtvort du gjør lurt i å mistro. Kanskje til og med noen du kaller venner.»
Humlesnurr reiste seg fra stolen og snakket igjen. «Han virker antakelig ganske sjarmerende på deg,» sa den gamle trollmannen. «Høflig – mot deg, i det minste. Velartikulert, kanskje endog beundrende. Alltid klar for å hjelpe, å gi en tjeneste, et godt råd –»
«Åh, Draco Malfang!» sa Harry, og følte seg ganske lettet over at det ikke var Hermine eller noe. «Å, neida, nei nei nei, der har du misforstått. Han omvender ikke meg, jeg omvender ham.»
Humlesnurr stivnet til der han tittet på urskiven. «Du hva?»
«Jeg har tenkt til å få Draco Malfang til å vende seg bort fra den mørke siden,» sa Harry. «Du veit, få ham til å bli en av de gode.»
Humlesnurr rettet seg opp og snudde seg mot Harry. Han hadde et av de mest forbløffede ansiktsuttrykk Harry noensinne hadde sett på noe ansikt, for ikke å snakke om noen med langt sølvskjegg. «Er du sikker på,» sa den gamle trollmannen etter en stund, «at han er klar for å bli omvendt? Jeg frykter at hva nå for slags godhet du mener å se i ham, så er det bare ønsketenkning – eller verre, en felle, et åte –»
«Næh, lite sannsynlig,» sa Harry. «Jeg mener, hvis han prøver å late som om han er en av de gode, så gjør han en elendig jobb. Dette handler ikke om at Draco kommer til meg og skrur på sjarmen, og at jeg derfor bestemmer meg for at ham må ha en skjult kjerne av godhet innerst inne. Jeg valgte ham for omvendelse spesifikt fordi han er arvingen til adelsslekta Malfang, og hvis du måtte velge en person å omvende, måtte det åpenbart være ham.»
Humlesnurrs venstre øye rykket litt til. «Du akter å så kjærlighetens og vennlighetens frø i Draco Malfangs hjerte fordi du forventer at Malfangs arving skal bli viktig for deg i framtida?»
«Ikke bare for meg!» sa Harry indignert. «For hele det magiske Storbritannia, hvis dette virker! Og han vil ha et lykkeligere liv med bedre mental helse selv! Hør her, jeg har ikke tid nok til å vende alle bort fra den mørke siden, og jeg må spørre meg selv om hvor lyset kan få størst overtak fortest mulig –»
Humlesnurr startet å le. Han lo mye høyere enn Harry ville ha forventet, han hylte nesten. Det virket rett og slett uverdig. En eldgammel og mektig trollmann skulle klukkle i dypt tonefall, ikke gapskratte så høyt at han måtte gispe etter luft. Harry hadde en gang bokstavelig talt falt av stolen mens han så Monty Pythons Ridderne av det runde bord, og akkurat så intenst lo Humlesnurr nå.
«Det er ikke så morsomt,» sa Harry etter en stund. Han begynte å lure på Humlesnurrs åndsfriskhet igjen.
Humlesnurr tok seg sammen med tydelig anstrengelse. «Ah, Harry, et av symptomene på sykdommen som kalles visdom er at du begynner å le av ting som ingen andre synes er morsomme, fordi når du er vis, Harry, starter du å forstå alle vitsene!» Den gamle trollmannen tørket tårer fra øynene. «Du store. Du store. Ond vilje mang en gang kan ond gjerning hindre. Så sant, ja det er så sant som det er sagt.»
Harrys hjerne brukte et øyeblikk på å plassere de kjente ordene … «Hei, det er et Tolkien-sitat! Gandalv sa det!»
«Theoden, faktisk,» sa Humlesnurr.
«Du er gompefødt?» sa Harry sjokkert.
«Nei, dessverre,» sa Humlesnurr, og smilte igjen. «Jeg ble født sytti år før den boka ble utgitt, kjære barn. Men det virker som at alle mine gompe-elever har en tendens til å tenke likt på bestemte måter. Jeg har samlet meg opp ikke færre enn tjue kopier av Ringenes Herre, og tre sett av Tolkiens samlede verker, og jeg verdsetter dem alle høyt.» Humlesnurr trakk fram tryllestaven, holdt den opp og inntok stilling. ’You shall not pass!’ Nå, hvordan ser det ut?»
«Ah,» sa Harry i noe som nærmet seg en fullstendig hjernestopp, «jeg tror du mangler en balrog.» Og den rosa pysjamasen og den moste sopphatten hjalp heller ikke til.
«Jeg skjønner.» Humlesnurr sukket og puttet trist vekk staven sin. «Jeg frykter at det har vært altfor få balroger i livet mitt i det siste. Nå til dags er det for det meste møter i Heksingating der jeg desperat må forhindre at noe blir gjort, og formelle middager der utenlandske politikere konkurrerer om hvem som kan være den mest gjenstridige idioten. Og å være mystisk mot mennesker, å vite ting jeg slett ikke kunne ha visst, å gi kryptiske uttalelser som kun kan forstås senere, og alle de andre små måtene mektige trollmenn morer seg på etter at de har forlatt den delen av mønsteret som tillater dem å være helter. Og når vi snakker om helter, Harry, jeg har en viss gjenstand å gi deg, noe som tilhørte din far.»
«Har du?» sa Harry. «Jøss, hvem kunne ha tenkt seg det.»
«Nemlig,» sa Humlesnurr. «Jeg antar det var en tanke forutsigbart, var det ikke?» Ansiktet hans ble alvorlig. «Men uansett …»
Humlesnurr gikk tilbake til pulten sin, satte seg ned, og trakk ut en av skuffene. Han grep inn med begge armer, og, med mye strev, trakk fram et stort og tungt objekt ut av skuffen, som han la på eikeskrivebordet med et stort dunk.
«Dette,» sa Humlesnurr, «var din fars stein.»
Harry stirret på den. Den var lysegrå, ujevnt farget, av ujevn form, med skarpe kanter, og i det hele tatt en god, gammeldags stor stein. Humlesnurr hadde lagt den ned så den hvilte på den bredeste delen, men allikevel rugget den ustødig på pulten hans.
Harry tittet opp. «Dette er en spøk, ikke sant?»
«Det er det ikke,» sa Humlesnurr, ristet på hodet og så veldig alvorlig ut. «Jeg tok denne fra ruinene av Jakob og Lillys hus i Gudriksdal, der jeg også fant deg; og jeg har tatt vare på den fram til nå, fram mot den dagen der jeg kunne gi den til deg.»
I den blandingen av hypoteser som tjente som Harrys modell av verden, var ‘Humlesnurr: sinnssyk’ raskt økende i sannsynlighet. Men det var allikevel en betydelig mengde sannsynlighet fordelt på andre alternativer … «Øh, er det en magisk stein?»
«Ikke så vidt jeg vet,» sa Humlesnurr. «Men jeg vil råde deg til, så tydelig jeg bare kan, å alltid ha den så nær deg som du bare kan.»
Ja vel. Humlesnurr var sannsynligvis sinnssyk, men hvis han ikke var det … vel, det ville bare være altfor flaut å havne i problemer etter å ha ignorert rådet til den uforståelige gamle trollmannen. Det måtte være noe sånt som nummer 4 på lista over Topp 100 Åpenbare Feilvalg.
Harry trådte fram og la hendene på steinen, og prøvde å finne en måte den kunne løftes på som ikke innebar at han skrapte seg opp. «Ja vel, da putter jeg den i pungen min.»
Humlesnurr rynket panna. «Det er ikke sikkert at det er tilstrekkelig nært kroppen din. Og hva hvis du mister minkelskinnpungen, eller den blir stjålet?»
«Du synes jeg bare skal bære en stor stein med meg over alt?»
Humlesnurr ga Harry et alvorlig blikk. «Det kan vise seg å være lurt.»
«Ah …» sa Harry. Den så ganske tung ut. «Det kan tenkes at de andre elevene kunne komme til å stille noen spørsmål i den anledning.»
«Fortell dem at jeg ga deg ordre om det,» sa Humlesnurr. «Ingen vil tvile på det, siden alle mener jeg er sinnssyk.» Ansiktet hans var fremdeles helt seriøst.
«Ehh, for å være ærlig, hvis du går rundt og gir elevene ordre om å bære store steiner, så skjønner jeg på en måte hvorfor folk mener det.»
«Ah, Harry,» sa Humlesnurr. Den gamle trollmannen gestikulerte, et sveip med en hånd som så ut til å henspille på alle de mysteriøse instrumentene rundt i rommet. «Når vi er unge, tror vi at vi vet alt, og så tror vi at der vi ikke ser noen forklaring, så finnes det ingen forklaring. Når vi er eldre innser vi at hele universet har en rytme og en årsak, selv om vi selv ikke kan fatte den. Det er bare vår egen ignoranse som virker som en sinnssykdom på oss.»
«Virkeligheten er alltid lovmessig,» sa Harry, «selv om vi ikke vet hvilken lov.»
«Presist formulert, Harry,» sa Humlesnurr. «Det å forstå dette – og jeg ser at du forstår dette – er essensen av visdom.»
«Så … akkurat hvorfor må jeg bære rundt på denne steinen?»
«Jeg kan faktisk ikke komme på noen grunn,» sa Humlesnurr.
«… du kan ikke.»
Humlesnurr nikket. «Men det at jeg ikke kan komme på en grunn betyr ikke at det ikke er en grunn.»
Instrumentene i rommet tikket videre en stund.
«Okei,» sa Harry, «jeg vet ikke om jeg burde si dette i det hele tatt, men det er rett og slett ikke riktig måte å takle vår uvitenhet om hvordan universet fungerer på.»
«Er det ikke?» sa den gamle trollmannen, og så overrasket og skuffet ut.
Harry hadde på følelsen av at denne konversasjonen ikke kom til å ende i hans favør, men han fortsatte uansett. «Nei. Jeg vet ikke en gang om den feiltakelsen har et offisielt navn, men hvis jeg skulle laget et navn selv, så ville det være ’å gi privilegium til hypotesen’ eller noe slikt. Hvordan kan jeg forklare det formelt … hm … la oss anta at du hadde en million bokser, og at bare én av boksene inneholdt en diamant. Og du hadde en boks full av diamantdetektorer, og hver diamantdetektor ga alltid signal i nærheten av en diamant, og ga signal halvparten av de gangene en boks ikke hadde en diamant. Hvis du beveget tjue slike detektorer over alle boksene, så ville du, i gjennomsnitt, ha en falsk kandidat og en ekte kandidat igjen. Og så ville det bare kreve en eller to detektorer til før du satt igjen med den ene boksen med diamanten. Poenget er at når det er svært mange mulige svar, så vil de fleste bevisene du trenger bare gå med til å finne den riktige hypotesen ut av en million muligheter – å få den til å framstå klart for deg i første omgang. Mengden bevis du trenger for å skille mellom to eller tre plausible kandidater er mye mindre i sammenlikning. Så hvis du bare starter prosessen uten bevis, og framhever en bestemt mulighet som du vil fokusere oppmerksomheten på, så hopper du over det meste av arbeidet. Som om, du bor i en by der det er en million mennesker, og så skjer det et mord, og så sier en politietterforsker, vel, vi har ingen beviser i det hele tatt, så har vi vurdert muligheten for at det kanskje er Martinius Heksegress som gjorde det?»
«Var det han som gjorde det?» spurte Humlesnurr.
«Nei,» sa Harry. «Men senere viste det seg at morderen hadde svart hår, og Martinius hadde svart hår, og alle bare, ah, det ser faktisk ut som om det er Martinius. Så det er urettferdig overfor Martinius at politiet retter oppmerksomheten mot ham uten å ha gode grunner til å mistenke ham allerede. Når det er mengder av muligheter, så vil det meste av jobben ligge i å lokalisere det riktige svaret – å rette oppmerksomheten mot det. Du trenger ikke bevis, den typen som vitenskapsmenn eller rettssaler krever, men du trenger en slags hint, og det hintet må skille ut akkurat den muligheten fra de millioner av andre. Ellers kan du ikke bare plukke svaret rett ut av løse lufta. Du kan ikke engang plukke en mulighet det er verdt å vurdere nærmere ut av løse lufta. Og det er jo nødt til å være en million andre ting jeg kunne gjøre, istedenfor å bære rundt på min fars stein. Bare fordi jeg er uvitende om hvordan universet virker betyr ikke det at jeg er usikker på hvordan jeg bør resonnere stilt overfor min egen usikkerhet. Lovene for sannsynlighetstenking er ikke mindre skrevet i stein enn lovene som styrer gammeldags logikk, og det du nettopp gjorde er ikke lov.» Harry tok en pause. «Med mindre, naturligvis, du har en eller annen type hint som du ikke har nevnt.»
«Ah,» sa Humlesnurr. Han strøk seg på haken og så tankefull ut. «Et interessant resonnement, i sannhet, men går den ikke litt i stå på det punktet der du gjør en analogi mellom en million potensielle mordere, men der bare én faktisk er morderen, og det å handle på én av mange forskjellige måter, når mange forskjellige handlingsmåter alle kan være smarte? Jeg sier ikke at det å bære din fars stein er den ene beste handlingen, bare at det er lurere å gjøre det enn å ikke gjøre det.»
Humlesnurr grep nok en gang ned i samme skuff som tidligere. Denne gangen virket det som om han rotet rundt nedi den – i det minste virket det som om armen beveget seg. «Jeg vil bemerke,» sa Humlesnurr mens Harry fremdeles forsøkte å tenke ut et mulig svar til denne siste kommentaren, «at det er en vanlig feiltakelse i Ravnklo at alle smarte barn velges dit, slik at de andre husene ikke får noen. Slik er det ikke. Det å bli valgt til Ravnklo indikerer at du drives av ditt ønske om å vite ting, som på ingen måte er det samme som å være intelligent.» Trollmannen smilte mens han bøyde seg over skuffen. «Men du virker uansett ganske intelligent. Mindre som en vanlig ung helt og mer som en ung mysteriøs eldgammel trollmann. Jeg tror muligens jeg har brukt feil framgangsmåte med deg, Harry, og at du muligens kan forstå det få andre kan begripe. Så jeg skal være litt vågal, og tilby deg en visst annet arvestykke.»
«Du mener ikke …» gispet Harry, «at min far … eide enda en stein?»
«Unnskyld meg,» sa Humlesnurr, «jeg er fremdeles eldre og mer mysteriøs enn deg, og hvis noe skal avsløres her, så er det jeg som skal avsløre, mange takk … åh, hvor er den greia hen, da?» Humlesnurr grep enda lenger ned i skuffen i pulten, og enda lenger. Hodet og skuldrene og hele overkroppen forsvant nedi den til bare hoftene og beina stakk ut, som om skuffen holdt på å spise ham.
Harry lurte svært på hvor mye som egentlig befant seg nede i den skuffen, og hva den totale innholdslista ville være.
Til slutt klatret Humlesnurr ut av skuffen igjen, og holdt gjenstanden han hadde lett etter. Den ble lagt ned på pulten ved siden av steinen.
Det var en brukt, utslitt skolebok med frynsete kanter: Eliksirer for mellomtrinnet av Nektarius Bulme. På omslaget var det bilde av et rykende reagensrør.
«Dette,» sa Humlesnurr, «var din mors lærebok i eliksirer for femte trinn.»
«Som jeg alltid bør bære rundt på,» sa Harry
«Som har en skrekkelig hemmelighet. En hemmelighet som, hvis den ble røpet, kunne vise seg å være så katastrofal at jeg må be deg om å sverge – og jeg må insistere på at du sverger på ordentlig Harry, uansett hva du mener om alt dette – å aldri fortelle det til noen eller noe.»
Harry vurderte sin mors femteårs eliksirbok, som, etter sigende, inneholdt en forferdelig hemmelighet.
Problemet var bare at Harry pleide å ta slike eder svært alvorlig. Alle løfter var et Ubryteløfte hvis det var den rette personen som ga det.
Og …
«Jeg er tørst,» sa Harry, «og det er ikke et godt tegn i det hele tatt.»
Humlesnurr feilet totalt i å stille spørsmål rundt dette kryptiske utsagnet. «Sverger du, Harry?» sa han. Øynene stirret intenst inn i Harrys. «Ellers kan jeg ikke fortelle deg det.»
«Ja,» sa Harry. «Jeg sverger.» Det var problemet med å være en ravnkloing. Du kunne ikke si nei til et sånt tilbud, ellers ville nysgjerrigheten din fullstendig ta knekken på deg, og alle visste det.
«Og jeg sverger til gjengjeld,» sa Humlesnurr, «at det jeg nå skal fortelle, er sannheten.»
Humlesnurr åpnet boka, tilsynelatende på måfå, og Harry lente seg over for å se.
«Ser du disse notatene,» sa Humlesnurr med så lav stemme at det nesten var visking, «skrevet i margen på boka?»
Harry myste. De gulnende sidene virket å beskrive noe som ble kalt en eliksir for ørnens briljans, og mange av ingrediensene var gjenstander som Harry ikke gjenkjente i det hele tatt, med navn som ikke så ut til å være beslektet med engelsk. Skriblet ned i margen var en liten notis som sa, Jeg lurer på hva som ville skje hvis du brukte dystralblod her istedenfor blåbær?, og rett under var et svar med en annen håndskrift, Du ville bli syk i ukevis, og muligens dø.
«Jeg ser dem,» sa Harry. «Hva med dem?»
Humlesnurr pekte på den andre notisen. «De som har denne håndskriften,» sa han, fremdeles med den lave stemmen, «ble skrevet av din mor. Og de som har denne håndskriften,» her flyttet han fingeren bort til det første notatet, «ble skrevet av meg. Jeg pleide å gjøre meg selv usynlig og snike meg inn i sovesalen mens hun sov. Lilly trodde at en av venninnene hennes skrev dem, og de hadde de mest forbløffende krangler.»
Det var på akkurat dette tidspunktet at Harry innså at Galtvorts rektor faktisk var sinnssyk.
Humlesnurr så på ham med et alvorlig uttrykk. «Forstår du implikasjonene av det jeg nettopp har fortalt deg, Harry?»
«Ehhhh …» sa Harry. Stemmen hans syntes å sitte fast nede i halsen et sted. «Beklager … jeg … ikke egentlig …»
«Akk ja,» sa Humlesnurr og sukket. «Så antar jeg at smartheten din har grenser allikevel, når alt kommer til alt. Skal vi bare late som om jeg ikke har sagt noe i det hele tatt?»
Harry reiste seg fra stolen med et påklistret smil. «Naturligvis,» sa han. «Nei, oi, som tida går. Jeg er litt sulten, så jeg burde komme meg ned til middag,» sa han og satte kurs for døra.
Dørhåndtaket gjorde ingen tegn til å rikke seg.
«Du sårer meg, Harry,» sa Humlesnurr med en stemme som kom fra rett bak ham. «Innser du ikke i det minste at det jeg har fortalt deg er et tegn på tillit?»
Harry snudde seg sakte rundt.
Foran ham var en ekstremt mektig og svært sinnssyk trollmann med et langt sølvskjegg, en hatt som en knust kjempesopp, og iført hva gomper ville kalle tre lag med lyserosa pysjamas.
Bak ham var det en dør som ikke så ut til å virke for øyeblikket.
Humlesnurr så både nedslått og sliten ut, som om han ønsket å lene seg på en trollmannsstav som han ikke hadde. «Virkelig,» sa Humlesnurr, «du prøver noe nytt istedenfor å følge det samme mønsteret hver gang i hundre og ti år, og så starter mennesker å løpe vekk fra deg.» Den gamle trollmannen ristet sorgfull på hodet. «Jeg hadde håpet bedre av deg, Harry Potter. Jeg har hørt at dine egne venner også tror du er sinnssyk. Jeg vet de tar feil. Vil du ikke tro det samme om meg?»
«Vær så snill å åpne døra,» sa Harry med skjelvende stemme. «Hvis du vil at jeg skal stole på deg en eneste gang til, åpne døra.»
Bak ham kom det en lyd av en dør som åpnet seg.
«Det var flere ting jeg planla å fortelle deg,» sa Humlesnurr. «Og hvis du går nå, får du aldri vite hva de var.»
Noen ganger hatet Harry å være ravnkloing.
Han har aldri skadet en elev, sa Harrys Griffing-side. Bare husk det, så får du ikke panikk. Du har vel ikke tenkt å springe vekk bare fordi ting begynner å bli litt interessante?
Du kan ikke bare gå fra rektor! sa Håsblås-delen. Hva hvis han begynner å trekke huspoeng? Han kunne gjøre skolelivet ditt ganske ubehagelig hvis han bestemmer seg for at han ikke liker deg!
Og en del av seg selv som Harry ikke likte stort, men ikke helt klarte å få til å holde kjeft, vurderte de potensielle fordelene ved å være en av de få vennene til denne gale, gamle trollmannen, som også tilfeldigvis var rektor, overmagiarius og grandilokvensibus. Og uheldigvis var Smygard-delen hans tilsynelatende mye flinkere enn Draco til å vende folk over til den mørke siden, fordi den sa ting som, Stakkars fyr, han virker som en som trenger en å snakke med, gjør han ikke? og Du ville ikke ønske at slik en mektig mann ville ende opp med å stole på noen med dårligere evner? og Jeg lurer på hva slags utrolige hemmeligheter Humlesnurr ville kunne fortelle deg hvis dere, du vet, ble venner og til og med Jeg vedder på at han har en viiiirkelig interessant boksamling.
Dere er gærne alle sammen, tenkte Harry til forsamlingen, men han var enstemmig nedstemt av hver del av seg selv.
Harry snudde seg, tok et trinn mot døra; strakk ut hånda, og lukket døra fast og bestemt. Det var et ubetydelig offer fra hans side, gitt at han ville bli uansett, men kanskje det ville imponere Humlesnurr.
Da Harry snudde seg tilbake igjen så han at den mektige sinnssyke trollmannen nok en gang smilte og så vennlig ut. Det var bra, kanskje.
«Vær så snill å ikke gjør det igjen,» sa Harry. «Jeg liker ikke å være fanget.»
«Beklager det der, Harry,» sa Humlesnurr i noe som hørtes ut som en ekte unnskyldning. «Men det ville vært forferdelig uklokt å la deg gå uten din fars stein.»
«Naturligvis,» sa Harry. «Det var ikke rimelig av meg å forvente at døra ville åpne seg før jeg hadde puttet oppdragsgjenstandene i inventaret mitt.»
Humlesnurr smilte og nikket.
Harry gikk bort til pulten, vred fram minkelskinnpungen til forsiden av beltet, og, med en viss anstrengelse, løftet opp steinen i sine elleveårige armer og matet den inn.
Han kunne faktisk føle at vekten sakte minsket idet den Utvidende Åpningen spiste steinen, og rapet som fulgte var ganske høyt og hadde en bestemt klagende lyd.
Hans mors lærebok i eliksirer for femte trinn (som inneholdt en hemmelighet som faktisk var ganske skrekkelig) fulgte kort etter.
Og så framla Harrys indre smygarding et snedig forslag for å smiske med rektor, som, uheldigvis, hadde blitt perfekt formulert slik at det fikk støtte fra den indre ravnkloingen, som var i majoritet.
«Så,» sa Harry. «Hm. Siden jeg allikevel er her, du kunne vel ikke vise meg rundt litt på kontoret? Jeg er litt nysgjerrig på hva et par av disse dingsene er,» og det var hans underdrivelse for måneden september.
Humlesnurr så på ham, og så nikket han med en anelse av et smil. «Jeg er smigret av din interesse,» sa Humlesnurr, «men jeg er redd for at det ikke er mye å si.» Humlesnurr tok et steg nærmere veggen og pekte på et bilde av en sovende mann. «Dette er portretter av tidligere rektorer ved Galtvort.» Han snudde seg og pekte på skrivebordet. «Dette er skrivebordet mitt.» Han pekte på stolen. «Dette er stolen min –»
«Unnskyld meg,» sa Harry, «men det jeg egentlig lurte på var de der.» Harry pekte på en liten kube som bløtt visket «blorpel … blorpel … blorpel».
«Aha, alle disse smågreiene?» sa Humlesnurr. «De fulgte med kontoret da jeg fikk det, og jeg har absolutt ingen anelse om hva de fleste av disse er godt for. Selv om denne urskiva med åtte hender teller opp, la oss kalle dem nys, utført av kjevhendte hekser innenfor Frankrikes grenser, du vil ikke tro hvor mye jobb som lå i å finne ut det der. Og denne med de gylne boblerne er min egen oppfinnelse, og Minerva kommer aldri i livet til å finne ut hva den egentlig gjør.»
Humlesnurr gikk over til hattestativet mens Harry behandlet svaret. «Her har vi naturligvis Valghatten. Jeg hører dere har møtt hverandre tidligere. Den fortalte meg at den aldri måtte plasseres på ditt hode igjen, uansett hva som skjedde. Du er bare den fjortende eleven i historien som den har sagt det om, Baba Yaga var en annen, og de andre tolv skal jeg fortelle deg om når du blir eldre. Dette er en paraply. Dette er nok en paraply.» Humlesnurr tok noen trinn til, og snudde seg, smilende. «Og naturligvis, de fleste som besøker kontoret mitt vil gjerne se Vulkan.»
Humlesnurr sto ved siden av fuglen på gullstativet.
Harry kom bort og så ganske forvirret ut. «Dette er Vulkan?»
«Vulkan er en føniks,» sa Humlesnurr. «Svært sjeldne, svært kraftfulle magiske vesener.»
«Ah …» sa Harry. Han bøyde hodet og stirret inn i de små svarte øynene, som ikke viste minste tegn til kraft eller intelligens.
«Ahhh …» sa Harry igjen.
Han var temmelig sikker på at han kjente igjen denne fuglens form. Det var ganske vanskelig å gå glipp av den.
«Øhhhhh …»
Si noe smart! brølte Harrys hode til seg selv. Ikke bare stå der og høres ut som en bablende idiot!
Vel, hva i granskauen kan jeg si til dette, da? skjøt Harrys sinn tilbake.
Hva som helst!
Du mener, alt utenom ‘Vulkan er en kylling’ –
Ja! Alt utenom det!
«Så, ah, hva slags magiske krefter er det en føniks har?»
«Tårene dens har en kraftig helbredende virkning,» sa Humlesnurr. «De er vesener av ild, og kan bevege seg mellom steder like lett som en ild kan gå ut et sted og blusse opp et annet. Den kraftige påkjenningen av den medfødte magien aldrer kroppene deres svært raskt, og allikevel er disse så nært udødelige som noe annet vesen som eksisterer i denne verden. For når deres kropper feiler dem, selvantenner de i et flammeblaff og etterlater seg en nyklekket fugl, eller av og til et egg.» Humlesnurr kom nærmere og inspiserte kyllingen, og rynket panna. «Hm … virker litt skrøpelig, egentlig, etter min mening.»
Før dette utsagnet helt hadde registrert seg i Harrys hjerne, var kyllingen allerede i full fyr.
Kyllingens nebb åpnet seg, men den hadde ikke tid for et eneste pip før den forvitret og gikk opp i røyk og aske. Blaffet var kort, intenst, og helt lukket; det kom ingen brent lukt.
Og så døde ilden bort, kun sekunder etter at den hadde startet, og etterlot seg en liten, patetisk haug aske på den gylne plattformen.
«Ikke se så skrekkslagen ut, Harry!» sa Humlesnurr. «Vulkan er ikke skadet.» Humlesnurrs hånd lette ned i en lomme, og deretter lette den samme hånda gjennom asken og kom fram med et lite gulaktig egg. «Se her, her er det et egg!»
«Åh … du verden … forbløffende …»
«Men nå må vi virkelig se å få satt i gang med saker og ting,» sa Humlesnurr. Han lot egget bli værende i askehaugen, og gikk tilbake til tronen og satte seg. «Det er snart tid for middag, når alt kommer til alt, og vi burde ikke satse på å bruke tidsvenderne våre.»
Det pågikk en voldelig maktkamp om hvem som skulle styre Harry for øyeblikket. Smygard og Håsblås hadde byttet sider etter å ha sett Galtvorts rektor sette fyr på en kylling.
«Ja, saker og ting,» sa Harrys lepper. «Og så middag.»
Du høres ut som en plaprende idiot igjen noterte Harrys indre kritiker.
«Vel,» sa Humlesnurr, «jeg frykter at jeg har en innrømmelse å komme med, Harry. En innrømmelse og en beklagelse.»
«Beklagelser er bra» det gir ikke en gang mening! Hva snakker jeg om?
Den gamle trollmannen sukket dypt. «Det er ikke sikkert at du fremdeles mener det etter at du forstår det jeg skal si. Jeg er redd for, Harry, at jeg har manipulert deg hele livet. Det var jeg som sendte deg til dine onde steforeldres varetekt –»
«Mine steforeldre er ikke onde!» sprutet Harry ut med. «Mine foreldre, mener jeg!»
«Er de ikke?» sa Humlesnurr, og så overrasket og skuffet ut. «Ikke en gang litt onde? Det passer ikke med mønsteret …»
Harrys indre smygarding skrek så høyt den kunne med sine mentale lunger, HOLD KJEFT, DIN IDIOT, HAN TAR DEM FRA DEG!
«Nei, nei,» sa Harry, med lepper frosne i en spøkelsesaktig grimase, «Jeg ville bare ikke såre følelsene dine, de er faktisk svært grusomme …»
«Er de det?» Humlesnurr lente seg framover og stirret intenst på ham. «Hva gjør de?»
Snakk fort «de, ah, jeg må ta oppvasken og vaske masse greier og de lar meg ikke få lese en mengde bøker, og – »
«Ah, flott, det er godt å høre,» sa Humlesnurr og lente seg tilbake igjen. Han smilte på en litt trist måte. «Jeg ber om unnskyldning for det, da. Nå, hvor var jeg … ja. Jeg beklager å måtte si, Harry, at jeg er ansvarlig for omtrent alt vondt som noensinne har hendt deg. Jeg vet at dette sannsynligvis vi gjøre deg svært sint.»
«Ja, jeg er veldig sint!» sa Harry. «Grrrr!»
Harrys indre kritiker ga ham umiddelbart Prisen for Verste Skuespillerprestasjon Noensinne i Historien.
«Og jeg ville bare at du skulle vite det,» sa Humlesnurr, «Jeg ville fortelle det til deg så tidlig som mulig, i tilfelle noe skjer med en av oss senere, at jeg virkelig, virkelig er lei meg. For alt som allerede har skjedd, og alt som vil hende.»
Fuktighet blinket i den gamle trollmannens øyne.
«Og jeg er veldig sint!» sa Harry. «Så sint at jeg har lyst til å forlate kontoret ditt øyeblikkelig, med mindre du har noe annet å si!»
Bare GÅ før han setter fyr på deg! skrek Smygard, Håsblås og Griffing.
«Jeg forstår,» sa Humlesnurr. «Bare en siste ting, da, Harry. Du skal ikke forsøke deg på den forbudte døra i korridoren i fjerde etasje. Det er ingen sjanse for at du klarer å komme deg forbi alle fellene, og jeg ville ikke like å høre at du har skadet deg i forsøket. Skjønt, jeg tviler på om du ville klare så mye som å åpne den første døra, siden den er lukket, og du ikke kjenner til Alohomora-formelen –»
Harry spant rundt og spurtet mot utgangen i toppfart. Døråpnere viste seg villig, og han sprang ned spiraltrappene mens de gled rundt; føttene hans snublet nesten i hverandre. På et blunk var han ved bunnen, og gurgen gikk til side, og Harry skjøt ut av trapperommet som en kanonkule.
Harry Potter.
Det måtte være noe med Harry Potter.
Det var torsdag for alle, når alt kom til alt, og allikevel virket det ikke som om denne typen ting skjedde med noen andre.
Det var 18.51 torsdag kveld da Harry Potter, skytende ut av trapperommet som en kanonkule, og økte farten deretter, sprang rett inn i Minerva McSnurp idet hun kom rundt et hjørne på vei til rektors kontor.
Heldigvis ble ingen av dem skadet. Som Harry hadde fått forklart litt tidligere på dagen – rundt da han nektet å nærme seg en sopelime igjen – rumpeldunk trengte klabber av solid jern bare for å ha en anstendig sjanse for å skade spillerne, siden trollmenn som oftest var mye mer motstandsdyktige mot fysiske kollisjoner enn det gomper var.
Harry og professor McSnurp endte begge opp på gulvet, og pergamentene hun hadde båret med seg strødde seg sakte og jevnt utover hele korridoren.
Det var en forferdelig, forferdelig pause.
«Harry Potter,» pustet professor McSnurp fra der hun lå på gulvet ved siden av Harry. Stemmen hennes økte til omtrent et skrik. «Hva gjorde du på rektors kontor?»
«Ingenting!» kvekket Harry.
«Snakket du om forsvarsprofessoren?»
«Nei! Humlesnurr tilkalte meg, og han ga meg en svær stein og sa at den var min fars og at jeg burde bære den med meg over alt!»
Nok en forferdelig pause.
«Jeg skjønner,» sa professor McSnurp med noe roligere stemme. Hun reiste seg, børstet av seg, og ga de spredte pergamentene et stygt blikk; hvilket fikk dem til å hoppe opp i en pen stabel og flytte seg helt inn mot korridorveggen som om de ville unngå blikket hennes. «Min sympati, herr Potter, og jeg beklager at jeg tvilte på deg.»
«Professor McSnurp,» sa Harry. Stemmen hans var ustødig. Han dyttet seg opp fra gulvet, reiste seg helt, og så på hennes tillitvekkende, åndsfriske ansikt. «Professor McSnurp …»
«Ja, herr Potter?»
«Tror du at jeg burde?» sa Harry med liten stemme. «Bære med meg min fars stein overalt?»
Professor McSnurp sukket. «Det er mellom deg og rektor, er jeg redd.» Hun nølte. «Jeg vil dog si at det å ignorere rektor fullstendig omtrent aldri viser seg å være lurt. Jeg beklager virkelig at du har slikt et dilemma, herr Potter, og hvis det er noen måte jeg kan hjelpe deg på når du har bestemt deg for hva du vil gjøre –»
«Æh,» sa Harry. «Faktisk så tenkte jeg at med en gang jeg har lært meg det, så kunne jeg transfigurere steinen om til en ring, og ha den på fingeren. Hvis du kunne lære meg hvordan jeg vedlikeholder en transfigurasjon – «
«Det er bra at du spurte meg først,» sa professor McSnurp, og ansiktet ble noe strammere. «Hvis du mistet kontroll over transfigurasjonen, ville reverseringen kappe av fingeren din og sannsynligvis rive hånda di i to. Og i din alder er til og med en ring et for stort mål å vedlikeholde uendelig uten at det vil bruke opp altfor mye av din magiske kraft. Men jeg kan få laget en ring til deg med innfatning for en juvel, en liten juvel, som kan være i kontakt med huden din; og så kan du øve deg på å vedlikeholde et tryggere objekt, som en marshmallow. Når du har klart å vedlikeholde den, selv i søvne, en hel måned i strekk, vil jeg tillate deg å transfigurere, ah, din fars stein …» Professor McSnurp sporet av. «Sa rektor virkelig …»
«Ja. Øh … um …»
Professor McSnurp sukket. «Det er en smule merkelig, selv for ham.» Hun stoppet og plukket opp pergamentstabelen. «Beklager alt dette, herr Potter. Jeg ber igjen om unnskyldning for at jeg ikke stolte på deg. Men nå er det min tur til å møte rektor.»
«Ah … lykke til, antar jeg. Æhm …»
«Takk, herr Potter.»
«Øh …»
Professor McSnurp gikk over mot steingurgen, sa uhørlig passordet, og gikk inn til den roterende steintrappa. Hun begynte å stige ut av syne, og steingurgen var på vei tilbake –
«Professor McSnurp, rektor satte fyr på en kylling!»
«Han hva –»