Det var tid for frokost, fredag morgen. Harry tok nok en stor bit toast, og forsøkte så å minne hjernen sin på at det å slurve med frokosten faktisk ikke ville få ham fortere ned i fangehullene. Uansett hadde de en hel time studietid mellom frokost og starten på eliksirtimen.
Men fangehull! På Galtvort! Harrys fantasi begynte allerede å tegne opp juvene, de smale broene, trange tuneller opplyst av fakler, og flekker med glødende mose. Ville det være rotter der? Ville det være drager der?
«Harry Potter,» sa en stille stemme bak ham.
Harry tittet over skulderen og oppdaget at det var Ernst Maltmann han så på, fikst kledd i gulstripet kutte, og med et bekymret uttrykk i ansiktet.
«Nilus syntes jeg skulle advare deg,» sa Ernst med lav stemme. «Jeg tror han har rett. Vær forsiktig med hvordan du oppfører deg mot eliksirmesteren i timen i dag. De eldre håsblåsingene fortalte oss at professor Slur kan være ordentlig slem med folk han ikke liker, og flesteparten av de som ikke er smygardinger liker han ikke. Hvis du prøver å si noe vittig … det kunne være virkelig ille for deg, etter det jeg har hørt. Bare ligg lavt og ikke gi ham noen grunn til å legge merke til deg.»
Det var en liten pause mens Harry inntok dette, og så løftet han øyenbrynene. (Harry ønsket at han klarte å heve bare ett øyenbryn, slik som Spock, men det hadde han aldri klart.) «Takk,» sa Harry. «Du har muligens nettopp spart meg for en del trøbbel.»
Ernst nikket, og vendte tilbake til Håsblås-bordet.
Harry fortsatte med toasten sin.
Omtrent fire tygg senere sa noen «Unnskyld meg,» og Harry vendte seg rundt og så en eldre ravnkloing, som så litt bekymret ut –
Noe senere holdt Harry akkurat på med å runde av sin tredje tallerken med sprøstekt bacon. (Han hadde lært seg å spise solid til frokost. Han kunne alltids spise en lett lunsj senere, hvis han ikke endte opp med å bruke tidsvenderen.) Og nok en stemme kom bakfra. «Harry?»
«Ja,» sa Harry, mer anstrengt nå. «Jeg skal forsøke å ikke tiltrekke meg professor Slurs oppmerksomhet –»
«Å, det er håpløst,» sa Fred.
«Fullstendig håpløst,» sa Frank.
«Så vi har fått husnissene til å bake en kake til deg,» sa Fred.
«Vi har tenkt til å putte et lys på’n for hvert poeng du mister for Ravnklo,» sa Frank.
«Og holde en fest for deg ved Griffing-bordet under lunsjen,» sa Fred.
«Vi håper det vil muntre deg opp etterpå,» fullførte Frank.
Harry svelget den siste baconbiten og snudde seg. «Ålreit,» sa Harry. «Jeg hadde ikke tenkt til å spørre om dette etter professor Kiste, jeg hadde faktisk ikke det, men hvis professor Slur er så forferdelig, hvorfor har han ikke fått sparken?»
«Sparken?» sa Fred.
«Du mener, blitt oppsagt?» sa Frank.
«Ja,» sa Harry. «Det er det man gjør med dårlige lærere. Du gir dem sparken. Og så henter du inn en bedre lærer istedenfor. Dere har ikke fagforeninger og slikt her, ikke sant?»
Fred og Frank rynket panna omtrent på den måten oldtidas jegere og sankere kunne ha gjort det hvis du forsøkte å lære dem kalkulus.
«Jeg veit ikke,» sa Fred etter en stund. «Det har jeg aldri tenkt på.»
«Ikke jeg heller,» sa Frank.
«Jah,» sa Harry,» det er et svar jeg får ganske ofte, faktisk. Ser dere til lunsj, gutter, og ikke skyld på meg hvis det ikke er noen lys på den kaka.»
Fred og Frank lo, begge to, som om Harry hadde sagt noe morsomt, og bukket til ham og gikk tilbake til Griffing.
Harry vendte tilbake til frokostbordet og tok en muffins. Magen føltes full allerede, men han hadde på følelsen av at denne morgenen muligens ville bruke opp en haug kalorier.
Mens han spiste muffinsen, tenkte Harry på den verste læreren han hadde møtt så langt, professor Kiste i historie. Professor Kiste var et spøkelse. Fra hva Hermine hadde sagt om spøkelser, virket det ikke sannsynlig at de var fullstendig bevisste om sin egen situasjon. Det var ingen berømte oppdagelser som var gjort av spøkelser, eller stort av originalt arbeid i det hele, uansett hvem de hadde vært mens de var i live. Spøkelser hadde som oftest problemer med å huske noe fra gjeldende århundre. Hermine hadde sagt at de var lik portretter som var blitt til ved et uhell, trykket inn i den omkringliggende materien av et støt av psykisk energi som fulgte en trollmanns plutselige død.
Harry hadde møtt noen lavmåls lærere i sine korte raid inn i vanlig gompe-utdanning – faren hans hadde vært langt mer nøye når det gjaldt å velge studenter som privatlærere, selvsagt – men historieklassen var den første gangen han hadde møtt en lærer som bokstavelig talt ikke var et tenkende vesen.
Og det vistes, også. Harry hadde gitt opp etter fem minutter, og startet å lese ei bok istedenfor. Da det ble klart at ‘professor Kiste’ ikke kom til å ha noen innsigelser, grep Harry ned i pungen og fant fram ørepropper.
Spøkelser ville kanskje ikke ha lønn? Var det sånn det var? Eller var det bokstavelig talt umulig å gi noen sparken ved Galtvort selv om de døde?
Nå virket det som om professor Slur kom til å være fullstendig grusom mot alle som ikke var smygarding, og det hadde ikke en gang gått opp for noen å avslutte kontrakten hans.
Og rektor hadde satt fyr på en kylling.
«Unnskyld meg,» kom en bekymret stemme bakfra.
«Jeg sverger,» sa Harry uten å snu seg, «dette stedet er nesten åtte komma fem prosent så ille som det far forteller om Oxford.»
Harry trampet ned steinkorridorene, og så fornærmet, irritert og rasende ut på en gang.
«Fangekjeller,» hveste han. «Fangekjeller! Dette er ikke fangehull! Dette er en kjeller! En kjeller!»
Noen av ravnklojentene sendte ham merkelige blikk. Alle guttene, på sin side, var vant til ham nå.
Det virket som om etasjen der eliksir-klasserommet var plassert ble kalt ‘fangekjelleren’ uten noen bedre grunn enn at det var under bakken og en anelse kjøligere enn selve slottet.
På Galtvort! På Galtvort! Harry hadde ventet hele livet, og nå ventet han fremdeles, og hvis det var et eneste sted på jordas overflate som skulle ha hatt anstendige fangekjellere, så burde det være Galtvort! Ble Harry nødt til å bygge sitt eget slott hvis han skulle få se en eneste liten bunnløs avgrunn?
Kort tid senere kom de til selve eliksir-klasserommet, og Harry ble brått mye lysere til sinns.
Eliksir-klasserommet hadde merkelige preserverte vesener som fløt rundt i store krukker på hyller som dekket hver centimeter veggplass mellom skapene. Harry hadde kommet tilstrekkelig langt i sin lesing til at han faktisk klarte å identifisere noen av vesenene, slik som den zabriskianske fontemaen. Og skjønt den 50 centimeter lange edderkoppen lignet på en akromantula, var den for liten til å være en. Han hadde prøvd å spørre Hermine, men hun hadde ikke virket interessert i å se på noe som helst i den retningen Harry pekte.
Harry tittet på en stor støvball med øyne og føtter da snikmorderen gjorde sin entre i rommet.
Det var den første tanken Harry fikk da han så professor Severus Slur. Det var noe stille og dødelig ved den måten mannen smøg seg mellom barnas pulter. Kappen hans var ustelt, håret flekkete og fettet. Det var noe ved ham som minnet om Lucifus, skjønt de to lignet slett ikke på hverandre; og du fikk det inntrykket at der Lucifus ville drepe deg med plettfri eleganse ville denne mannen bare drepe deg.
«Sitt ned,» sa professor Severus Slur. «Nå.»
Harry og et par andre barn som hadde stått her og der og snakket med hverandre satte kursen for pultene sine. Harry hadde planlagt å sitte ved siden av Hermine, men fant plutselig ut at han hadde satt seg ned ved siden av Julius Finkenfjær (det var en dobbeltklasse, Ravnklo og Håsblås) som medførte at han satt to pulter bortenfor Hermine.
Severus satt seg ned bak kateteret, og uten noen form for overgang eller introduksjon, sa han, «Hanna Abom.»
«Her,» sa Hanna, i et lett skjelvende tonefall.
«Susann Beining.»
«Til stede.»
Og så fortsatte det, ingen turte å si noe de ikke skulle, helt til –
«Ah, ja. Harry Potter. Vår nye … berømthet.»
«Berømtheten er til stede, sir!»
Halve klassen rykket til, og noen av de smartere så ut som om de hadde mest lyst til å springe ut av døra mens klasserommet fremdeles var helt.
Severus smilte forventningsfullt, og ropte opp neste navn på lista.
Harry ga fra seg et mentalt sukk. Det der hadde skjedd altfor raskt til at han kunne gjøre noe med det. Vel, vel. Det var åpenbart at denne mannen allerede mislikte ham, hva nå enn grunnen kunne være. Og når Harry tenkte over det, var det absolutt bedre at eliksirprofessoren skulle plukke på ham istedenfor, si, Nilus eller Hermine. Harry var mye bedre i stand til å forsvare seg. Jepp, sikkert like greit.
Da oppropet var ferdig, sveipet Severus’ blikk over den fulltallige klassen. Øynene var så tomme som en nattehimmel uten stjerner.
«Dere er her,» sa Severus med en lav stemme som elevene bak måtte anstrenge seg for å høre, «for å lære den subtile vitenskapen og nøyaktige kunsten som er eliksirbrygging. Siden det er lite av den tåpelige tryllestav-viftingen her, vil mange av dere knapt tro at det dreier seg om magi. Jeg forventer ikke at dere virkelig vil forstå skjønnheten i de småboblende heksekjeler med sine skimrende damper, den delikate makten av væsker som kryper seg gjennom menneskets blodårer,» dette i et heller kjælent og skrytende tonefall, «som forhekser sinnet, legger snarer for sansene,» dette ble bare mer og mer creepy. «Jeg kan lære dere å putte berømmelse på flaske, brygge ære, til og med å sette en stopper for døden – hvis dere ikke er en like stor gjeng idioter som jeg vanligvis er nødt til å undervise.»
Severus la på en eller annen måte merke til det skeptiske uttrykket i Harrys ansikt, eller, øynene hans hoppet i alle fall plutselig over til der Harry satt.
«Potter!» bjeffet eliksirprofessoren. «Hva får jeg hvis jeg drysser pulverisert asfodelus-rot oppi et avkok av ormetre?»
Harry blunket. «Sto det i Magiske drikker og eliksirer?» sa han. «Jeg er nettopp ferdig med å lese den, og jeg husker ikke noe der som bruker ormetre –»
Hermines hånd fór opp, og Harry sendte henne et blikk som fikk henne til å løfte hånda enda høyere.
«Ser man det,» sa Severus silkebløtt. «Berømmelse er åpenbart ikke alt her i verden.»
«Virkelig?» sa Harry. «Men du fortalte oss nå nettopp at du kunne lære oss å putte berømmelse på flaske. Hvordan virker det, egentlig? Du drikker det, og så blir du berømt?»
Tre fjerdedeler av klassen vred seg nå.
Hermines hånd sank sakte ned igjen. Vel, det var ikke overraskende. Hun var kanskje hans rival, men hun var ikke den typen jente som ville fortsette leken når det ble klart at professoren prøvde å ydmyke ham med vilje.
Harry prøvde så godt han kunne å holde temperamentet sitt under kontroll. Den første tanken som falt ham inn, var ‘Abrakadabra’.
«La oss forsøke igjen,» sa Severus. «Potter, hvor ville du lete hvis jeg ba deg om å finne en bezoar til meg?»
«Det står ikke i læreboka heller,» sa Harry, «men i en gompebok har jeg lest at en trichinobezoar er en sammenfiltret masse av hår som av og til kan finnes i en menneskelig mage, og gomper pleide å tro at den ville motvirke alle gifter –»
«Feil,» sa Severus. «En bezoar kan man finne i magen til en geit; den er ikke laget av hår, og den vil motvirke de fleste gifter, men ikke alle.»
«Jeg sa ikke at den ville det, jeg sa at det var det jeg hadde lest i en gompebok –»
«Ingen her er interessert i dine patetiske gompebøker. Siste forsøk. Hva er forskjellen, Potter, mellom munkeblod og ulvebane?»
Ok, nå fikk det holde.
«Vet du,» sa Harry iskaldt, «i en av mine ganske fascinerende gompebøker beskriver de en studie der folk framstiller seg selv som veldig smarte ved å spørre spørsmål om tilfeldige fakta som bare de vet svaret på. Det er visstnok slik at tilskuere bare legger merke til at den som spør, vet, og den som skal svare, ikke vet; og ikke klarer å ta i betraktning den manglende rettferdigheten i spillet. Så, professor, kan du fortelle meg hvor mange elektroner det er i den ytre banen i et karbonatom?»
Severus’ smil ble bredere. «Fire,» sa han. «Det er et unyttig faktum som ingen burde bry seg om å skrive ned. Og til din opplysning, Potter; asfodelus og ormetre lager en søvneliksir så sterk at den kalles De levende dødes drikk. Når det gjelder munkeblod og ulvebane, så er de samme plante, som også går under navnet aconite, som du ville ha visst om du hadde lest Ett tusen magiske urter og sopper. Trodde du ikke trengte å åpne boka før du kom, hva, Potter? Resten av dere bør skrive ned dette, slik at dere ikke er like ignorante som ham.» Severus tok en kort pause, og så svært fornøyd ut med seg selv. «Og det blir … fem poeng? Nei, la oss runde det opp til ti poeng fra Ravnklo for unødvendig småprat.»
Hermine gispet, i likhet med flere andre.
«Professor Severus Slur,» beit Harry fram. «Jeg vet ikke om noe jeg har gjort for å fortjene en slik fiendtlig innstilling. Hvis du har et problem med meg som jeg ikke vet noe om, foreslår jeg at vi –»
«Hold kjeft, Potter. Ti poeng til fra Ravnklo. Resten kan åpne boka på side 3.»
Det var bare en veldig lett, veldig fjern brennende følelse bakerst i Harrys strupe, og ingen tegn til fuktighet i øynene. Hvis gråt ikke var en effektiv strategi for å ødelegge denne eliksirprofessoren, så var det heller ikke noe poeng i å gråte.
Harry satte seg rett opp, svært sakte. Alt blodet hans lot til å ha blitt borte og erstattet med flytende nitrogen. Han visste at han hadde prøvd å beherske temperamentet sitt, men han kunne ikke lenger helt komme på hvorfor.
«Harry,» hvisket Hermine frenetisk to pulter bortenfor, «stopp, vær så snill, det er greit, vi teller ikke dette –»
«Snakker i timen, Grang? Tre –»
«Så,» sa en stemme kaldere enn null grader Kelvin, «hvordan går man fram for å levere en formell klage på en professor som begår overtramp mot elever? Snakker man med viserektor, skriver man et brev til skolestyret … kunne du være brydd med å forklare hvordan det fungerer?»
Klassen satt som frosset til is.
«Gjensitting for en måned, Potter,» sa Severus, og smilte enda bredere.
«Jeg anerkjenner ikke din autoritet som lærer, og jeg vil ikke gjøre noen form for gjensitting som du beordrer.»
Folk stoppet å puste.
Severus’ smil forsvant. «Så vil du bli –» stemmen hans stoppet brått.
«Utvist, var du i ferd med å si?» Harry, på den andre siden, smilte nå et tynt smil. «Men så virket det som om du tvilte på din autoritet til å sette denne trusselen ut i livet, eller fryktet for konsekvensene hvis du gjorde det. Jeg, på min side, føler verken tvil eller frykt ved å finne en skole med lærere som oppfører seg mer høvelig. Eller kanskje jeg skulle betale privatlærere, slik jeg har for vane, og få undervisning som er bedre tilpasset meg. Jeg har tilstrekkelig penger i hvelvet mitt. Et eller annet med prispenger for en mørk fyrste jeg overvant. Men det er lærere ved Galtvort som jeg liker ganske godt, så jeg tror det vil være enklere om jeg finner ut en måte å bli kvitt deg på istedenfor.»
«Bli kvitt meg?» sa Severus, også han nå med et tynt smil. «Det var da en artig tanke. Hvordan har du tenkt til å gå fram for å oppnå dette, Potter?»
«Jeg forstår det slik at det allerede har vært et antall klager på deg fra elever og deres foreldre,» gjetting, men han regnet med at det var ganske trygt å gjette det, «og da gjenstår det bare et spørsmål om hvorfor du fremdeles er her. Har Galtvort så stramme økonomiske rammer at de ikke har råd til en skikkelig eliksirprofessor? Jeg er villig til å være med og spleise, hvis det er tilfelle. Jeg ser sikker på at de kunne finne en lærer av en noe bedre type hvis de tilbød det dobbelte av din lønn.»
To poler av is utstrålte isnende vinterkulde over klasserommet.
«Du vil antakelig oppdage,» sa Severus bløtt, «at skolestyret ikke er det minste sympatetisk innstilt til forslaget ditt.»
«Lucifus …» sa Harry. «Det er derfor du fremdeles er her. Kanskje jeg skulle ta en prat med Lucifus om det. Jeg har forstått det slik at han ønsker å møte meg. Jeg lurer på om jeg har noe han ønsker?»
Hermine ristet panisk på hodet. Harry la merke til det i øyekroken, men hele hans oppmerksomhet var rettet mot Severus.
«Du er en svært dum guttunge,» sa Severus. Han smilte ikke i det hele tatt lenger. «Du har ingenting Lucifus vil sette høyere enn mitt vennskap. Og om du hadde, så har jeg andre allierte.» Og stemmen hans ble hardere. «Og jeg finner det mer og mer usannsynlig at du ikke ble valgt inn i Smygard. Hvordan klarte du å unngå å havne i mitt hus? Ah, ja, fordi Valghatten påsto at den spøkte. For første gang i historien. Hva var det det handlet om, denne småsnakkingen du hadde med Hatten, Potter? Hadde du noe den ville ha?»
Harry stirret inn i Severus’ kalde øyne, og husket så at Valghatten hadde advart ham mot å møte noens øyne mens han tenkte på –
Harry lot blikket falle ned på kateteret istedenfor.
«Du virker merkelig motvillig mot å se meg i øynene, Potter!»
Et sjokk av plutselig forståelse – «Så det var deg Valghatten advarte meg mot!»
«Hva?» sa Severus’ stemme, og hørtes ekte overrasket ut, selv om Harry naturligvis ikke så ansiktet hans.
Harry reiste seg fra pulten sin.
«Sitt ned, Potter,» sa en sint stemme fra et sted han ikke så mot.
Harry ignorerte det, og så seg om i klasserommet. «Jeg har ingen planer om å la en uprofesjonell lærer ødelegge mitt opphold ved Galtvort,» sa Harry med dødelig kjølighet. «Jeg tror jeg takker for meg i denne klassen, og enten skaffer meg en privatlærer som kan lære meg om eliksirer, eller, hvis skolestyret virkelig er så vrange, bruke sommeren til å studere. Hvis noen av dere bestemmer dere for at dere ikke har lyst til å bli bøllet med av denne mannen, så vil mine timer være åpne for dere.»
«Sitt ned, Potter!»
Harry skred over rommet og tok i dørhåndtaket.
Det rikket seg ikke.
Harry snudde seg sagte rundt, og fikk et glimt av en smilende Severus før han husket å se vekk.
«Åpne denne døra.»
«Nei,» sa Severus.
«Du får meg til å føle meg truet,» sa en stemme så iskald at den slett ikke hørtes ut som Harry, «og det er et feiltrinn.»
Severus’ stemme lo. «Hva tenker du å gjøre med det, lille gutt?»
Harry tok seks lange steg vekk fra døra, helt til han sto nær den bakerste raden med pulter.
Så rettet Harry seg opp, og løftet høyre hånd i én skrekkelig bevegelse, med fingre klare til å knipse.
Nilus skrek og kastet seg under pulten. Andre barn vek tilbake, eller løftet instinktivt armene for å beskytte seg.
«Harry! Ikke gjør det!» skrek Hermine. «Hva nå enn du planla å gjøre, ikke gjør det!»
«Er alle blitt gale?» bjeffet Severus’ stemme.
Sakte senket Harry hånda si. «Jeg hadde ikke tenkt å skade ham, Hermine,» sa Harry med litt lavere stemme. «Jeg hadde bare tenkt å sprenge døra.»
Skjønt nå som Harry husket det … det var slett ikke meningen at du skulle transfigurere ting som kunne brennes, hvilket betydde at det å gå tilbake i tid og få Fred og Frank til å transfigurere en nøyaktig oppmålt mengde eksplosiver antakelig ikke var noen god ide i det hele tatt …
«Stillus,» sa Severus’ stemme.
Harry prøvde å si «Hva?» og fant ut at det ikke kom ut noen lyd.
«Dette er fullstendig tåpelig. Jeg tror at du nå har fått lov til å havne i nok trøbbel for en dag, Potter. Du er den mest bråkete og udisiplinerte eleven jeg noen gang har møtt, og jeg husker ikke hvor mange poeng Ravnklo har for øyeblikket, men jeg ser sikker på at jeg skal klare å fjerne alle sammen. Ti poeng fra Ravnklo! Femti poeng fra Ravnklo! Nå setter du deg ned og ser på at resten av klassen gjennomfører timen!»
Harry puttet hånda ned i pungen og forsøkte å si ‘tusj’, men det kom selvsagt ikke fram en lyd. Det stoppet ham et kort øyeblikk, før det gikk opp for ham at han kunne stave T-U-S-J med fingerbevegelser, hvilket viste seg å fungere. B-L-O-K-K, og der hadde han en skriveblokk. Harry skred over til en tom pult, ikke der han hadde sittet opprinnelig, og skrev ned en kort melding. Han rev av det arket, puttet tusjen og blokka i en lomme for enklere tilgang, og holdt opp meldingen sin – ikke til Slur, men til resten av klassen.
JEG STIKKER
ER DET NOEN FLERE
SOM TRENGER Å KOMME SEG UT?
«Du er sinnssyk, Potter,» sa Severus med kald forakt.
Utenom det var det ingen som snakket.
Harry bukket ironisk mot lærerens kateter, gikk bort til veggen, rev opp en skapdør, gikk inn, og slamret døra igjen etter seg.
Den var den dempede lyden av noen som knipset, og så, ingenting.
I klasserommet så elevene på hverandre i forundring og frykt.
Eliksirmesterens ansikt var nå fullstendig forvridd av raseri. Han krysset rommet i fryktelige skritt og rev opp skapdøra.
Skapet var tomt.
En time tidligere lyttet Harry fra innsiden av det lukkede skapet. Det var ingen lyd utenfra, og heller ikke noe poeng i å ta sjanser.
Fingrene hans stavet fram K-A-P-P-E.
Med en gang han var usynlig, åpnet han svært forsiktig og stille den lukkede døra og tittet ut. Det virket som om klasserommet var helt tomt.
Døra var ikke låst.
Det var da Harry var utenfor det farlige stedet, og inne i gangen, trygt usynlig, at noe av sinnet hans forsvant og han innså hva han nettopp hadde gjort.
Hva han nettopp hadde gjort.
Harrys usynlige ansikt var stivnet i absolutt redsel.
Han hadde skjelt ut en lærer tre ganger alvorligere enn noe han noensinne hadde klart tidligere. Han hadde truet med å forlate Galtvort, og måtte kanskje se seg nødt til å gjøre alvor av det. Han hadde mistet samtlige poeng Ravnklo hadde fått, og han hadde brukt tidsvenderen …
Fantasien hans viste ham foreldrene sine som skrek mot ham etter at han var utvist, professor McSnurp som var skuffet over ham, og det var bare altfor smertefullt, og han kunne ikke holde det ut, og han kunne ikke komme på en måte å redde seg selv på –
Tanken som Harry tillot seg å tenke var at hvis det å bli sint var det som hadde fått ham i trøbbel i utgangspunktet, så var det kanskje ved å bli sint at han klarte å finne en utvei, ting virker på en måte mye klarere når han var sint.
Og tanken som Harry ikke lot seg selv tenke var at han rett og slett ikke klarte å møte denne framtida hvis han ikke var rasende.
Så han kastet tankene bakover og husket den brennende ydmykelsen –
Vel, vel. Berømmelse er åpenbart ikke alt.
Ti poeng fra Ravnklo for småprat.
Den beroligende kulden kom strømmende tilbake gjennom blodårene som en bølge som møtte en bølgebryter, og Harry pustet ut igjen.
Okei. Tilbake til å være sinnsfrisk igjen.
Han var faktisk litt skuffet over sitt ikke-sinte seg selv for å kollapse på den måten, og bare ønske å komme seg vekk fra problemene. Professor Severus Slur var alles problem. Normale-Harry hadde glemt det, og bare lett etter en måte å beskytte seg selv på. Og la alle de andre ofrene fortsette å lide? Spørsmålet var ikke hvordan han kunne beskytte seg selv, spørsmålet var hvordan han kunne få ødelagt denne eliksirprofessoren.
Så dette er min mørke side, hva? Litt forutinntatt begrep, det der; min lyse side virker å være mer egoistisk og feig, for ikke å snakke om forvirret og ha anlegg for panikk.
Og nå som han tenkte klart, var det like klart hva han måtte gjøre. Han hadde allerede gitt seg selv en ekstra time til forberedelser, og han kunne få opptil fem timer til hvis nødvendig …
Minerva McSnurp ventet på rektors kontor.
Humlesnurr satt i sin polstrede trone bak pulten, kledd i fire lag formelle fiolette kutter. Minerva satt i en stol foran ham, bortenfor Severus i en annen stol. Foran alle tre var en tom trestol.
De ventet på Harry Potter.
Harry, tenkte Minerva fortvilet, du lovet at du ikke ville bite en lærer!
Og inne i seg kunne hun svært tydelig høre reaksjonen, Harrys sinte fjes og hans forbitrede svar: Jeg sa jeg ikke ville bite noen som ikke beit meg først!
Det banket på døra.
«Kom inn,» svarte Humlesnurr.
Døra gled åpen, og Harry steg inn. Minerva gispet nesten høyt. Gutten virket kjølig, fattet, og med fullstendig selvkontroll.
«God mor –» Harry stoppet brått. Kjeven sank.
Minerva sporet Harrys blikk, og hun så at Harry stirret på Vulkan der føniksen satt på sin gylne pinne. Vulkan blafret med sine lyse rødgylne vinger lik en flakkende flamme, og bukket hodet avmålt mot gutten.
Harry snudde seg for å stirre på Humlesnurr.
Humlesnurr blunket til ham.
Minerva følte at det var noe hun gikk glipp av.
Plutselig usikkerhet kom over Harrys ansikt. Kjøligheten var på vei til å svikte. Frykt vistes i øynene hans – så raseri, og så var gutten rolig igjen.
Noe kaldt gikk nedover Minervas ryggrad. Det var noe her som ikke stemte.
«Vennligst sitt,» sa Humlesnurr. Ansiktet hans var igjen alvorlig.
«Så, Harry,» sa Humlesnurr. «Jeg har fått en rapport fra professor Slur. Kunne du tenke deg å fortelle meg hva som skjedde, med dine egne ord?»
Harrys blikk sveipet avvisende over Severus. «Det er ikke så komplisert,» sa gutten og smilte tynt. «Han prøvde å herse med meg, på samme måte som han har herset med hver eneste ikke-smygarding på skolen siden den dagen Lucifus prakket ham på deg. Hva gjelder de andre detaljene, så ber jeg om en privat samtale med deg om dem. En elev som rapporterer overgrep fra en professor kan knappest forventes å snakke fritt i nærvær av denne samme professoren, når alt kommer til alt.»
Denne gangen kunne ikke Minerva for det, gispet hennes kom høyt og tydelig.
Severus bare lo.
Og rektors ansikt ble alvorligere. «Herr Potter,» sa rektor, «en snakker ikke om en professor ved Galtvort på denne måten. Jeg føler at du har misforstått et viktig poeng her. Professor Severus Slur har min dypeste tillit, og tjener ved Galtvort på min forespørsel, ikke Lucifus Malfangs.»
Det var et par stille øyeblikk.
Da gutten snakket igjen, var stemmen hans iskald. «Er det noe jeg har gått glipp av her?»
«En hel rekke ting, herr Potter,» sa rektor. «Du bør forstå, først og fremst, at hensikten med dette møtet er å diskutere hvilken disiplinær straff du skal ilegges etter denne morgenens hendelser.»
«Denne mannen har terrorisert skolen din i årevis. Jeg har snakket med elever og samlet sammen nok historier til å få i stand en aviskampanje for å få foreldrene til å reise seg mot ham. Noen av de yngre elevene gråt da de fortalte meg sine opplevelser. Jeg gråt nesten da jeg hørte dem! Du har latt denne mobberen få ha fritt spillerom? Du har gjort dette, mot dine elever? Hvorfor?»
Minerva svelget en klump i halsen. Hun hadde – tenkt samme tanke, av og til, men av en eller annen grunn hadde hun aldri –
«Herr Potter,» sa rektor, nå med bestemt stemme, «dette møtet handler ikke om professor Slur. Det handler om deg, og din manglende respekt for skoledisiplin. Professor Slur har foreslått, og jeg har sagt meg enig i, at tre hele måneders gjensitting vil være passende –»
«Avslått,» sa Harry iskaldt.
Minerva var målløs.
«Dette er ikke en forespørsel, herr Potter,» sa rektor. Den fulle, samlede kraften i trollmannens blikk var nå vendt mot gutten. «Dette er din straff –»
«Du vil forklare meg hvorfor du har latt denne mannen få lov til å begå psykiske overgrep, gang etter gang, mot barn som er plassert i din varetekt, og hvis din forklaring ikke er tilstrekkelig, vil jeg starte en aviskampanje med deg som mål.»
Minervas kropp svaiet av kraften i det slaget, ved den rene, rå majestetsfornærmelsen.
Selv Severus så sjokkert ut.
«Det, Harry, ville være ekstremt uklokt,» sa Humlesnurr sakte. «Jeg er hovedbrikken som står mot Lucifus på spillbrettet. Ved å gjøre noe slikt ville du styrke hans posisjon i meget stor grad, og jeg trodde ikke helt det var den siden du hadde valgt.»
Gutten var stille, lenge.
«Denne konversasjonen begynner å bli privat,» sa Harry. Hånda hans viftet i Severus’ retning. «Send ham bort.»
Humlesnurr ristet på hodet. «Harry, fortalte jeg deg ikke at Severus Slur har min fulle fortrolighet?»
Guttens ansikt viste hvor sjokkert han var. «Denne mannens grenseløse hersing gjør deg sårbar! Jeg er ikke den eneste som kunne starte en aviskampanje mot deg! Dette er sinnssvakt! Hvorfor gjør du noe slikt?»
Humlesnurr sukket. «Beklager, Harry. Det har å gjøre med ting som du ikke, ennå, er klar for å høre.»
Gutten stirret på Humlesnurr. Så vendte han seg for å se på Severus. Så tilbake til Humlesnurr igjen.
«Det er sinnssvakt,» sa gutten sakte. «Du har ikke lagt bånd på ham fordi du mener det er en del av mønsteret. At Galtvort trenger en ond eliksirmester for å være en ordentlig magisk skole, akkurat som den trenger et spøkelse til å undervise i historie.»
«Det høres ut som den typen ting jeg ville gjøre, ikke sant?» sa Humlesnurr, smilende.
«Uakseptabelt,» sa Harry flatt. Blikket hans var nå kaldt og mørkt. «Jeg vil ikke tolerere hersing og misbruk. Jeg har vurdert flere måter å hanskes med dette problemet på, men jeg vil gjøre det enkelt. Enten forsvinner denne mannen, eller så forsvinner jeg.»
Minerva gispet igjen. Noe merkelig blinket i Severus’ øyne.
Nå ble også Humlesnurrs blikk kjøligere. «Utvisning, herr Potter, er den endelige trussel som kan brukes mot en elev. Det er ikke vanligvis brukt som en trussel fra elever mot rektor. Dette er den beste magiske skolen i hele verden, og en utdannelse her er ikke en mulighet som gis til alle. Lever du under den oppfatningen at Galtvort ikke kan klare seg uten deg?»
Og Harry satt fremdeles der med et tynt smil.
Minerva innså plutselig noe og ble skrekkslagen. Harry ville da virkelig ikke –
«Du glemmer,» sa Harry, «at du ikke er den eneste som kan se mønstre. Dette blir privat. Nå, send ham – « Harry viftet med en hånd mot Severus igjen, og stoppet så, midt i setningen og håndbevegelsen.
Minerva kunne se det på Harrys ansikt; det øyeblikket han kom på det.
Hun hadde fortalt ham det, når alt kom til alt.
«Herr Potter,» sa rektor, «jeg gjentar: Severus Slur har min fulle fortrolighet.»
«Du fortalte ham det,» hvisket gutten. «Din tåpe.»
Humlesnurr reagerte ikke på fornærmelsen. «Fortalte ham hva?»
«At Mørkets herre er i live.»
«Hva i Merlins navn er det du prater om, Potter?» ropte Severus ut, i en tone av ren forbløffelse og opphisselse.
Harry tittet lett på ham og smilte barskt. «Å, så vi er en smygarding allikevel da,» sa Harry. «Jeg begynte å lure litt.»
Og så var det stillhet.
Til sist snakket Humlesnurr. Stemmen hans var mild. «Harry, hva er det du prater om?»
«Beklager, Albus,» hvisket Minerva.
Severus og Humlesnurr vendte seg for å se på henne.
«Professor McSnurp fortalte det ikke til meg,» sa Harrys stemme, raskt, og mindre rolig enn den hadde vært. «Jeg gjettet det. Som jeg sa, jeg kan også se mønstre. Jeg gjettet, og hun kontrollerte sin reaksjon akkurat slik Severus gjorde. Men hennes kontroll var en tanke mindre enn perfekt, og jeg kunne se at det var kontrollert og ikke ekte.»
«Og jeg fortalte ham,» sa Minerva, med en stemme som skalv litt, «at du, og jeg, og Severus, var de eneste som visste det.»
«Hvilket hun gjorde som en innrømmelse, for å forhindre meg i å rett og slett gå rundt og spørre spørsmål, som jeg truet med å gjøre hvis hun ikke fortalte noe,» sa Harry. Gutten smålo. «Jeg burde definitivt fått en av dere på tomannshånd og fortalt dere at hun hadde fortalt meg alt, for å se om noen av dere kom til å røpe noe. Ville sannsynligvis ikke virket, men ville være verdt et forsøk.» Gutten smilte igjen. «Trusselen er fremdeles gyldig, og jeg forventer å få en full redegjørelse før eller siden.»
Severus ga henne et blikk fullt av forakt. Minerva løftet haken og tok det imot. Hun visste at det var fortjent.
Humlesnurr lente seg tilbake i sin polstrede trone. Øynene hans var så kalde som noe Minerva hadde sett fra hans side siden den dagen hans bror døde.
«Og du truer med å forlate oss alene mot Voldemort hvis vi ikke går med på dine ønsker.»
Harrys stemme var skarp som et barberblad. «Jeg beklager å informere deg om at du ikke er universets midtpunkt. Jeg truer ikke med å la det magiske Storbritannia klare seg på egen hånd. Jeg truer med å la deg klare deg på egen hånd. Jeg er ikke en ydmyk liten Frodo. Dette er mitt eventyr, og hvis du vil være med får du følge mine regler.»
Humlesnurrs ansikt var fremdeles kaldt. «Jeg begynner å tvile på om du egner deg som helt, herr Potter.»
Blikket Harry svarte med var like kaldt. «Jeg begynner å tvile på om du egner deg som min Gandalf, herr Humlesnurr. Boromir var i det minste en plausibel feiltakelse. Hva gjør denne Nazgulen i mitt Brorskap?»
Minerva skjønte ingenting av denne passiaren. Hun tittet på Severus, for å se om han klarte å følge med, og hun så at Severus hadde snudd seg bort fra Harrys synsfelt og smilte.
«Jeg antar,» sa Humlesnurr sakte, «at fra ditt perspektiv er dette et fornuftig spørsmål. Så, herr Potter, hvis professor Slur lar deg få være i fred heretter, så vil dette være den siste gangen dette spørsmålet kommer på banen – eller vil jeg finne deg her hver uke med et nytt krav?»
«La meg være i fred?» Harrys stemme var sint. «Jeg er ikke hans eneste offer, og definitivt ikke den mest sårbare! Har du glemt hvor forsvarsløse barn er? Hvor vondt de får? Heretter skal Severus behandle hver eneste elev ved Galtvort med en passende og profesjonell høflighet, eller du finner en annen eliksirmester, eller så får du finne deg en ny helt!»
Humlesnurr begynte å le. Helhjertet, varm, humørfylt latter, som om Harry nettopp hadde utført en komisk dans foran ham.
Minerva våget ikke å bevege seg. Øynene hennes flakket, og hun så at Severus også satt helt ubevegelig.
Harry så enda kaldere ut. «Du har misforstått, rektor, hvis du tror dette er en spøk. Dette er ingen forespørsel. Dette er din straff.»
«Herr Potter –» sa Minerva. Hun visste ikke en gang hvordan hun hadde tenkt å fortsette denne setningen, men dette kunne hun ikke la passere.
Harry gjorde en bevegelse for å få henne til å tie, og fortsatte å snakke til Humlesnurr. «Og hvis du synes det virker uhøflig,» sa Harry, med stemmen nå litt mindre hard, «så syntes jeg det virket like uhøflig da du sa det til meg. Du ville ikke sagt en slik ting til noen du vurderte å være et virkelig menneske istedenfor et obsternasig barn, og jeg vil behandle deg med akkurat den samme høflighet som du behandler meg –»
«Å ja, selvsagt, fullstendig åpenbart, dette er min straff hvis det noensinne var slik en ting! Selvsagt er du her for å presse meg til å redde dine medelever, ikke for å redde deg selv! Jeg kan ikke fatte hvorfor jeg trodde noe annet enn det!» Humlesnurr lo enda kraftigere nå. Han dunket knyttneven i pulten tre ganger.
Harrys ansikt fikk et usikkert uttrykk. Han snudde seg mot henne, og henvendte seg til henne for første gang. «Unnskyld meg,» sa Harry. Stemmen hans sviktet litt. «Trenger han å ta noen medisiner eller noe slikt?»
«Ah …» Minerva hadde ingen anelse om hva hun kunne si.
«Vel,» sa Humlesnurr. Han tørket vekk tårene som hadde dukket opp i øynene hans. «Beklager. Jeg ber om unnskyldning for avbrytelsen. Vennligst fortsett med utpressingen.»
Harry åpnet munnen, og lukket den så igjen. Han virket litt ustødig nå. «Ah … han skal også stoppe med å lese elevenes tanker.»
«Minerva,» sa Severus med mord i blikket, «du – »
«Valghatten advarte meg,» sa Harry.
«Hva?»
«Kan ikke si noe mer enn det. Uansett så tror jeg det var det siste. Jeg er ferdig.»
Stillhet.
«Hva nå … ?» sa Minerva, da det ble åpenbart at ingen andre hadde tenkt til å si noe.
«Hva nå?» kom det som et ekko fra Humlesnurr. «Jo, nå vinner helten, selvsagt.»
«Hva?» sa Severus, Minerva og Harry.
«Vel, det er jo helt åpenbart at han har presset oss inn i et hjørne,» sa Humlesnurr og smilte lykkelig. «Men Galtvort trenger en ond eliksirmester, ellers ville det ikke være en skikkelig magisk skole, ikke sant? Så hvordan ville det være om professor Slur bare er ond mot elever fra femte klasse og oppover?»
«Hva?» sa de tre andre igjen.
«Hvis det er de mest sårbare ofrene du er bekymret for. Kan hende du har rett, Harry. Kanskje jeg gjennom årtiene har glemt hvordan det er å være barn. Så jeg foreslår et kompromiss. Severus vil fortsette med å gi urettferdige huspoeng til Smygard, og tillate slapp disiplin i sitt hus, og han vil være forferdelig mot ikke-smygardinger fra femte år og oppover. Mot andre vil han være skremmende, men uten å bedrive psykisk mishandling og hersing. Han vil love å bare lese elevenes tanker når en elevs sikkerhet krever det. Galtvort vil ha sin onde eliksirmester, og de mest sårbare ofrene, som du sier, vil være trygge.»
Minerva McSnurp var mer sjokkert enn hun hadde vært i hele sitt liv. Hun tittet usikkert på Severus, hvis ansikt var fullstendig nøytralt, som om han ikke kunne bestemme seg for hva slags ansiktsuttrykk han burde ha.
«Jeg antar at det er akseptabelt,» sa Harry. Stemmen han hørtes litt rar ut.
«Du kan ikke mene dette,» sa Severus, med en stemme like uttrykksløs som ansiktet.
«Jeg synes dette er en meget god ide,» sa Minerva sakte. Hun syntes det var slik en strålende ide at hjertet hennes hamret vilt under kutten hennes. «Men hva kan vi fortelle elevene? Det er ikke sikkert at de ville satt spørsmålstegn ved dette mens Severus var … ond mot alle, men – »
«Harry kan si til de andre elevene at han fant ut en forferdelig hemmelighet om Severus, og har bedrevet utpressing,» sa Humlesnurr. «Det er sant, når alt kommer til alt; han fant ut at Severus leste tanker, og han har presset oss.»
«Dette er galskap!» eksploderte Severus.
«Å-ha-ha-ha-ha!» sa Humlesnurr.
«Ah …» sa Harry usikkert. «Og hvis noen spør meg hvorfor femteklassingene og oppover ble utelatt? Jeg ville ikke klandre dem om de var irriterte, og den delen var ikke akkurat min ide –»
«Si til dem,» sa Humlesnurr, «at det ikke var du som foreslo dette kompromisset, at det var det beste du kunne få til. Og så kan du nekte å si noe mer om saken. Dette er også sannheten. Det er en viss kunst, dette her, du får nok taket på det med litt mer øvelse.»
Harry nikket sakte. «Og poengene han tok fra Ravnklo?»
«De må ikke gis tilbake.»
Det var Minerva som sa det.
Harry så på henne.
«Jeg beklager, herr Potter,» sa hun. Hun var lei seg for det, men det måtte gjøres. «Det må bli noen konsekvenser etter din oppførsel, ellers vil denne skolen falle sammen.»
Harry trakk på skuldrene. «Godtatt,» sa han flatt. «Men i framtida vil ikke Severus angripe mine med-ravnkloinger ved å ta poeng fra meg, og heller ikke vil han kaste bort min verdifulle tid med gjensittinger. Om han skulle føle at min oppførsel krever korreksjoner, kan han kommunisere sine bekymringer til professor McSnurp.»
«Harry,» sa Minerva, «vil du fortsette å underkaste deg skoledisiplinen, eller vil du være hevet over loven fra nå av, slik Severus var?»
Harry så på henne. Noe varmt kom i blikket hans, kort, før det ble borte. «Jeg vil fortsette å være en vanlig elev mot alle medlemmer av lærerstaben som ikke er sinnssyke eller onde, så lenge de ikke blir presset av andre som er det.» Harry tittet kort bort på Severus, og vendte seg så mot Humlesnurr igjen. «La Minerva i fred, og jeg vil være en vanlig Galtvort-elev i hennes nærvær. Ingen spesielle privilegier eller immuniteter.»
«Vakkert,» sa Humlesnurr oppriktig. «Snakket som en sann helt.»
«Og,» sa hun, «herr Potter må offentlig be om unnskyldning for sine handlinger i dag.»
Harry ga henne enda et blikk. Dette var en tanke skeptisk.
«Skolens disiplin har tatt alvorlig skade av dine handlinger, herr Potter,» sa Minerva. «Den må gjenopprettes.»
«Etter min mening, professor McSnurp, så overvurderer du kraftig viktigheten av det du kaller skoledisplin, sett i forhold til å ha en historielærer som lever, eller å ikke torturere elevene dine. Det å opprettholde det gjeldende statushierarkiet og tvinge igjennom dets regler virker mye mer klokt og moralsk og viktig når du er på toppen og er den som tvinger igjennom enn når du er på bunnen, og jeg kan sitere flere studier rundt dette emnet dersom det behøves. Jeg kunne snakke om dette poenget i timevis, men denne korte kommentaren får holde.»
Minerva ristet på hodet. «Herr Potter, du undervurderer viktigheten av disiplin fordi du ikke trenger den selv –» Hun stoppet opp. Det hadde ikke kommet riktig ut, og Severus, Humlesnurr og til og med Harry ga henne merkelige blikk. «– for å lære, mener jeg. Ikke alle barn klarer å lære i fravær av autoritet. Og det er disse andre barna som vil ta skade, herr Potter, hvis de ser på din oppførsel som et eksempel til etterfølgelse.»
Harrys lepper bøyde seg i et forvridd smil. «Det vi tyr til både først og sist, er sannheten. Sannheten er at jeg ikke skulle ha blitt sint, jeg skulle ikke ha forstyrret klassen, jeg skulle ikke ha gjort det jeg gjorde, og jeg var et dårlig eksempel for alle. Sannheten er også at Severus Slur oppførte seg på en måte som er upassende for en professor ved Galtvort, og at fra nå av vil han tenke mer på følelsene til elever i fjerde år og under. Vi kunne begge to reise oss og si sannheten. Det kunne jeg leve med.»
«Det kan du drømme om, Potter!» hveste Severus.
«Når alt kommer til alt,» sa Harry med et bistert smil, «hvis elevene ser at reglene gjelder for alle … for lærere også, ikke bare for stakkars hjelpeløse elever som bare får lidelse ut av systemet … ja, så ville jo den positive effekten på skoledisiplinen være overveldende!»
Det var en kort pause, og så humret Humlesnurr. «Minerva tenker at du har mer rett enn du burde ha lov til å ha.»
Harrys blikk rev seg vekk fra Humlesnurr og vendte ned mot gulvet. «Leser du tankene hennes?»
«Folk forveksler ofte tankelesing og sunn fornuft,» sa Humlesnurr. «Jeg skal snakke om dette med Severus, og du vil ikke behøve å gi noen unnskyldning med mindre han også gjør det. Og herved erklærer jeg denne saken for ferdig, i det minste fram til lunsj.» Han tok en kort pause. «Skjønt, Harry, jeg er redd for at Minerva ønsket å snakke med deg om en sak til. Og det er ikke et resultat av noe press fra min side. Minerva, om du vil?»
Minerva reiste seg fra stolen, og falt nesten over. Det var for mye adrenalin i blodet hennes, hjertet dunket for raskt.
«Vulkan,» sa Humlesnurr, «følg henne, er du snill.»
«Jeg trenger ikke –» startet hun å si.
Humlesnurr ga henne et blikk, og hun ble stille.
Føniksen svevet gjennom rommet som en glatt slikkende flammetunge, og landet på skulderen hennes. Hun følte varmen gjennom kappen, gjennom hele kroppen.
«Vennligst følg meg, herr Potter,» sa hun, nå med fast stemme, og de forlot rommet.
De sto i den roterende trappa, og reiste nedover i stillhet.
Minerva visste ikke hva hun skulle si. Hun kjente ikke denne personen som sto ved siden av henne i det hele tatt.
Og Vulkan begynte å kurre.
Det var ømt, og mykt, slik et ildsted ville høres ut dersom den hadde en melodi, og lyden skylte inn over Minervas sinn, lettet opp, beroliget, myknet det den berørte …
«Hva er det?» hvisket Harry ved siden av henne. Stemmen hans var ustabil, boblende, den brøt i toneleiet.
«Føniksens sang,» sa Minerva, uten helt å være bevisst på hva hun sa; hele hennes oppmerksomhet var rettet mot denne merkelige rolige musikken. «Også den har helbredende kraft.»
Harry vendte hodet vekk fra henne, men hun fikk et glimt av noe pinefullt.
Turen ned lot til å ta svært lang tid, eller kanskje det bare virket som om musikken varte svært lenge; og da de gikk gjennom åpningen der gurgen hadde vært, holdt hun Harrys hånd fast i sin egen.
Mens gurgen flyttet seg tilbake på plass, forlot Vulkan skulderen hennes, og svevde foran Harry.
«Hva skal jeg gjøre, Vulkan?» hvisket Harry. «Jeg kunne ikke ha beskyttet dem om jeg ikke var rasende.»
Føniksens vinger fortsatte å slå, fuglen fortsatte å sveve der de var. Det var ingen lyd foruten vingeslagene. Så var det et lysglimt, som en flamme som blusset opp og så forsvant, og Vulkan var borte.
Begge blunket, som om de våknet fra en drøm, eller kanskje som om de falt i søvn igjen.
Minerva så ned.
Harry Potters åpne unge ansikt så opp på henne.
«Er fønikser mennesker?» sa Harry. «Jeg mener, er de smarte nok til å telle som mennesker? Kunne jeg snakke med Vulkan hvis jeg visste hvordan?»
Minerva blunket kraftig. Så blunket hun igjen. «Nei,» sa Minerva, med skjelving i stemmen. «Fønikser er vesener av kraftig magi. Denne magien gir deres eksistens en meningstyngde som et enkelt dyr ikke har. De er ild, lys, helbredelse og gjenfødelse. Men når alt kommer til alt, så, nei.»
«Hvor kan jeg få tak i en?»
Minerva bøyde seg ned og ga ham en klem. Hun hadde ikke tenkt å gjøre det; det skjedde mest uten at hun hadde valgt det.
Da hun reiste seg opp, syntes hun det var vanskelig å snakke. Men hun måtte spørre. «Hva skjedde i dag, Harry?»
«Jeg vet ikke svarene på noen av de viktige spørsmålene heller. Bortsett fra det vil jeg helst ikke tenke på det en stund.»
Minerva tok hans hånd i sin igjen, og resten av veien gikk de i stillhet.
Det var bare en kort tur, siden viserektors kontor naturligvis lå nær rektors.
Minerva satte seg ned bak pulten.
Harry satt foran pulten hennes.
«Så,» hvisket Minerva. Hun ville gitt nesten hva som helst for å ikke gjøre dette, eller å ikke være den som måtte gjøre det, eller for at tidspunktet hadde vært et annet. «Det er et spørsmål om skoledisiplin. Den gjelder også deg.»
«Spørsmål om hva da?»
Han visste det ikke. Han hadde ikke kommet fram til det ennå. Hun følte at halsen strammet seg. Men, det var en jobb som måtte gjøres, og hun ville ikke vike unna.
«Herr Potter,» sa professor McSnurp, «jeg vil gjerne få se tidsvenderen din.»
All freden fra føniksen forsvant fra ansiktet hans på et øyeblikk, og Minerva følte det som om hun nettopp hadde stukket ham med en kniv.
«Nei!» sa Harry, med panikk i stemmen. «Jeg trenger den, jeg vil ikke være i stand til å være på Galtvort uten den, jeg vil ikke kunne få sove!»
«Du vil kunne få sove,» sa hun. «Departementet har levert den beskyttende kapselen for tidsvenderen din. Jeg vil fortrylle den til å kun åpnes mellom 9 på kvelden og midnatt.»
Harrys ansikt vred seg. «Men – men jeg – «
«Herr Potter, hvor mange ganger har du brukt tidsvenderen siden mandag? Hvor mange timer?»
«Jeg …» sa Harry. «Vent litt, la meg regne det ut –» Han tittet ned på armbåndsuret.
Minerva følte et stikk av tristhet. Det var det hun hadde tenkt. «Så det var ikke bare to ganger per dag, nei. Jeg mistenker at hvis jeg spurte dine romkamerater, ville jeg finne ut at du hadde problemer med å holde deg våken lenge nok til å gå til sengs ved et fornuftig tidspunkt, og at du våknet tidligere og tidligere hver morgen. Korrekt?»
Harrys ansikt sa alt hun trengte å vite.
«Herr Potter,» sa hun vennlig, «det finnes elever man ikke kan betro en tidsvender til, fordi de blir avhengige av dem. Vi gir dem en eliksir som forlenger søvnsyklusen deres med den nødvendige mengden tid, men de ender opp med å bruke tidsvenderen for mer enn bare det faglige. Og derved må vi inndra dem. Herr Potter, du har startet å se på tidsvenderen som din løsning på alle utfordringer, ofte på en ganske ubetenksom måte. Du brukte den til å få tilbake en forglemei. Du forsvant fra skapet på en måte som var tydelig for andre elever, istedenfor å gå tilbake etterpå og få meg eller noen andre til å komme og åpne døra.
Fra uttrykket på Harrys ansikt var det tydelig at dette var noe han ikke hadde tenkt på.
«Og hva som er viktigere,» sa hun, «er at du rett og slett skulle ha blitt sittende i professor Slurs time. Og sett på. Og forlatt klasserommet da timen var over. Slik du ville gjort dersom du ikke hadde hatt en tidsvender. Det er noen elever som ikke kan betros tidsvendere, herr Potter. Du er en av dem. Jeg beklager.»
«Men jeg trenger den!» buste Harry ut. «Hva hvis smygardinger truer meg, og jeg må rømme unna? Den holder meg trygg –»
«Hver eneste andre elev i slottet risikerer nøyaktig det samme, og jeg kan forsikre deg om at de overlever. Ingen elev har mistet livet her på slottet på femti år. Herr Potter, du vil levere tilbake tidsvenderen, og du vil gjøre det nå.»
Harrys ansikt vred seg i fortvilelse, men han trakk fram tidsvenderen fra kappen sin og ga den til henne.
Fra pulten sin hentet Minerva ut en av de beskyttende kapslene som hadde blitt sendt til Galtvort. Hun festet beskyttelsen på plass rundt tidsvenderens roterende timeglass, og så la hun tryllestaven over kapselen for å fullføre fortryllelsen.
«Dette er ikke rettferdig!» skrek Harry. «Jeg reddet halve Galtvort fra professor Slur i dag, er det rett at jeg skal bli straffet for det? Jeg så uttrykket på ansiktet ditt, du hatet det han holdt på med!»
Minerva svarte ikke de neste minuttene. Hun holdt på med formelen sin.
Da hun var ferdig og tittet opp, visste hun at ansiktet hennes var strengt. Kanskje var det ikke riktig å gjøre dette. Og så, på den annen side, kanskje det var den riktige tingen. Det var et oppsetsig barn foran henne, og det betydde ikke i seg selv at universet var gått i stykker.
«Rettferdig, herr Potter?» bjeffet hun. «Jeg har måttet skrive to rapporter til Magidepartementet om offentlig bruk av en tidsvender på to påfølgende dager! Vær ekstremt takknemlig for at du har fått lov til å beholde tidsvenderen i det hele tatt, selv i begrenset form! Rektor besøkte dem personlig via flumnettverket, og hvis du ikke hadde vært Gutten-som-overlevde hadde kanskje selv det ikke vært nok!»
Harry gapte mot henne.
Hun visste at han nå så professor McSnurps sinte ansikt
Harrys øyne ble fylt av tårer.
«Jeg, beklager,» hvisket han, med halvkvalt og brutt stemme, «jeg er lei meg for at, jeg, har, skuffet deg …»
«Jeg beklager også, herr Potter,» sa hun fast, og ga ham den nyendrede tidsvenderen. «Du kan gå.»
Harry snudde seg og flyktet fra kontoret hennes, hikstende. Hun hørte at føttene hans løp nedover gangen, og så ble lyden brutt idet døra svingte igjen.
«Jeg er også lei meg, Harry,» visket hun til det stille rommet. «Jeg er også lei meg.»
Femten minutter inn i lunsjen.
Ingen snakket med Harry. Noen av ravnkloingene sendte ham sinte blikk, andre sympatiske; et par av de yngre elevene hadde til og med beundrende blikk, men ingen snakket med ham. Selv ikke Hermine hadde forsøkt å komme bort til ham.
Fred og Frank hadde ivrig nærmet seg. De hadde ikke sagt noe. Tilbudet var tydelig, så også valgfriheten. Harry fortalte dem at han ville komme bort når desserten startet, men ikke før. De hadde nikket, og gått raskt bort.
Sannsynligvis var det den fullstendige uttrykksløsheten i Harrys ansikt som gjorde det.
De andre tenkte antakelig at han kontrollerte sinnet sitt, eller skuffelsen. De visste, fordi de hadde sett at Pirrevimp kom og hentet ham, at han hadde blitt kalt til rektors kontor.
Harry prøvde å ikke smile, fordi hvis han smilte ville han starte å le, og hvis han startet å le, ville han ikke klare å stoppe før hyggelige mennesker i hvite frakker kom for å føre ham bort.
Det var rett og slett for mye. Altfor mye. Harry hadde nesten gått over til den mørke siden, hans mørke side hadde gjort ting som ved tilbakeblikk virket sinnssykt, hans mørke side hadde vunnet en umulig seier som kanskje var ekte og kanskje var en ren innskytelse fra en gal rektor, hans mørke side hadde beskyttet vennene hans. Han hadde behov for å bruke tidsvenderen for å stikke av og få seg en times hvile i ro og fred, men den muligheten var borte, og tapet var som et hull i hans eksistens, men han kunne ikke tenke på det, fordi da begynte han kanskje å le.
Tjue minutter. Alle elevene som hadde tenkt til å spise lunsj hadde ankommet, nesten ingen hadde gått.
Tappingen av en skje mot glass klang gjennom den store hallen.
«Om jeg kan få deres oppmerksomhet, takk,» sa Humlesnurr. «Harry Potter har noe han ønsker å dele med oss.»
Harry pustet dypt og reiste seg. Han gikk over mot lærerbordet, med alles øyne rettet mot seg.
Harry snudde seg og så ut mot de fire langbordene.
Det ble vanskeligere og vanskeligere å ikke smile, men Harry klarte å holde ansiktet uttrykksløst mens han sa fram sin korte, innøvde tale.
«Sannheten er hellig,» sa Harry tonløst. «En av de eiendelene jeg verdsetter høyest, er et jakkemerke som sier ’Si sannheten, selv om din stemme skjelver.’ Og dette, altså, er sannheten. Husk det. Jeg sier ikke dette fordi jeg er tvunget til å si det; jeg sier det fordi det er sant. Det jeg gjorde i professor Slurs time var dumt, idiotisk, barnslig, og et brudd på Galtvorts regler som ikke kan unnskyldes. Jeg forstyrret freden i klasserommet, og tok læretid fra mine medelever. Alt fordi jeg ikke klarte å styre temperamentet mitt. Jeg håper at ikke en eneste av dere vil følge mitt eksempel. Jeg vil definitivt prøve hardt å ikke følge dette eksempelet selv i framtida.»
Mange av elevene som nå så på Harry hadde alvorlige, ulykkelige uttrykk i ansiktene, slikt en kunne se ved en seremoni som markerer tapet av en fallen forkjemper. Ved de yngre delene av Griffing-bordet delte nesten alle dette uttrykket.
Fram til Harry løftet hånda.
Han løftet den ikke høyt. Det kunne ha virket mot sin hensikt. Han løftet den definitivt ikke i retning Severus. Harry løftet rett og slett hånda til brysthøyde og knipset bløtt i fingrene, en gest som mer ble sett enn hørt. Det var mulig at de fleste ved lærerbordet ikke så den i det hele tatt.
Denne handlingen tilsynelatende utført for å trosse overmakten vant plutselige smil fra de yngre elevene og griffingene, og kalde overlegne snerr fra smygardingene, og rynkede panner og bekymrede blikk fra alle andre.
Harry holdt ansiktet sitt uttrykksløst. «Takk skal dere ha,» sa han. «Det var alt.»
«Takk, herr Potter,» sa rektor. «Og nå har professor Slur noe å dele med oss.»
Severus reiste seg smidig fra sin plass ved lærerbordet. «Jeg har blitt gjort oppmerksom på,» sa han, «at mine egne handlinger spilte inn ved å provosere fram herr Potters sinne, selv om den ikke kan forsvares, og i diskusjonen som fulgte innså jeg at jeg hadde glemt hvor lett såret følelsene blir hos den unge og umodne –»
Lyden av mange menneskers kvalte host kunne høres.
Severus fortsatte som om han ikke hadde hørt noe. «Eliksirklasserommet er et farlig sted, og jeg føler fremdeles at stram disiplin er nødvendig, men heretter vil jeg være mer bevisst på den … følelsesmessige skjørheten … hos elever fra fjerde trinn og nedover. Poengene som ble fratrukket Ravnklo forblir uendret, men jeg opphever herr Potters gjensitting. Takk.»
Det var ett enkelt klapp fra Griffing-bordet, og raskere enn lynet hadde Severus tryllestaven i hånda og utførte et «Stillus!» som stilnet gjerningsmannen.
«Jeg vil fremdeles forlange disiplin og respekt i samtlige klasser,» sa Severus iskaldt, «og den som forsøker seg på noe vil få angre det.»
Han satte seg ned.
«Takk til deg også!» sa rektor Humlesnurr blidt. «Fortsett der dere slapp!»
Og Harry, fremdeles med fullstendig nøytralt ansikt, begynte å gå tilbake til plassen i Ravnklo.
En plutselig eksplosjon av konversasjon. To ord kunne klart identifiseres i starten. Den første var en innledende «Hva –» som begynte mange forskjellige setninger som «Hva var det som skjedde nå –» og «Hva i alle –». Det andre ordet var «Skrubberunt!» idet elever renset unna den sølte maten og den utspyttede drikken fra seg selv, duken, og hverandre.
Noen elever gråt åpenlyst. Det gjorde også professor Stikling.
Ved Griffing-bordet, der en kake med femtien utente lys ventet, hvisket Fred, «jeg tru’kke vi stiller i samme klasse her, Frank.»
Og fra den dagen, uansett hva Hermine forsøkte å fortelle folk, var det en akseptert legende ved Galtvort at Harry Potter kunne få absolutt hva som helst til å skje ved å knipse i fingrene.