«Ok, bare for å få dette fullstendig klart,» sa Harry, «hvis professoren faktisk leviterer deg, pappa, når du vet at du ikke er festet til noen vaiere, så betrakter vi det som tilstrekkelig bevis. Du skal ikke ombestemme deg og si at det er et magisk triks. Det ville ikke være redelig. Hvis du føler det på den måten, må du si fra nå, så kan vi tenke ut et annet eksperiment istedenfor.»
Harrys far, professor Mikal Vernes-Eving, himlet med øynene. «Ja, Harry.»
«Og du, mamma; din teori sier at professoren skal være i stand til å gjøre dette, og hvis det ikke skjer, så innrømmer du at du har tatt feil. Ikke noe om hvordan magi ikke virker hvis folk er skeptiske, eller noe sånt.»
Viserektor Minerva McSnurp så på Harry med et uttrykk av morskap. Hun så ganske heksete ut i sin svarte kappe og spisse hatt, men da hun snakket, hørtes hun formell og skotsk ut, hvilket ikke passet med utseendet i det hele tatt. Ved første øyekast virket hun som en som burde le en gal latter og putte spebarn i svarte gryter, men hele effekten forsvant da hun åpnet munnen. «Er det tilstrekkelig, herr Potter?» sa hun. «Skal jeg sette i gang demonstrasjonen?»
«Tilstrekkelig? Sannsynligvis ikke,» sa Harry. «Men det vil i alle fall hjelpe. Sett i gang, viserektor.»
«Det holder med professor,» sa hun, og så, «Vingardium Leviosa.»
Harry tittet på faren.
«Huh,» sa Harry.
Faren tittet tilbake på ham. «Huh,» kom det som et ekko.
Så tittet professor Vernes-Eving tilbake på professor McSnurp. «Ok, du kan sette meg ned igjen nå.»
Faren hans ble forsiktig senket mot bakken.
Harry strøk en hånd gjennom håret. Kanskje det bare var den der merkelige delen av ham som allerede var overbevist, men … «Det var litt av et antiklimaks,» sa Harry. «En skulle tro det var et mer dramatisk mentalt øyeblikk knyttet til å overvære en observasjon av mikroskopisk sannsynlighet –» Harry stoppet seg selv. Moren, heksa og til og med faren ga ham det blikket igjen. «Jeg mener, ved å finne ut at alt jeg har trodd på er feil.»
Seriøst, det burde ha vært mer dramatisk. Hjernen hans burde ha spylt ut hele det nåværende lageret av hypoteser om universet, siden ingen av dem tillot at noe som dette kunne skje. Men istedenfor virket det som om hjernen hans bare sa, okei, jeg så Galtvort-professoren vifte med tryllestaven og fikk faren din til å sveve i lufta, hva nå?
Hekse-damen smilte tjenestevillig mot dem, og så ut som om hun moret seg kraftig. «Ønsker du flere demonstrasjoner, herr Potter?»
«Det trengs ikke,» sa Harry. «Vi har utført et avgjørende eksperiment. Men …» Harry nølte. Han kunne ikke for det. Faktisk, under nåværende omstendigheter burde han ikke kunne for det. Det var helt på sin plass å være nysgjerrig. «Hva mer kan du gjøre?»
Professor McSnurp gjorde seg om til en katt.
Harry skvatt bakover uten å tenke seg om, gikk baklengs så kjapt at han snublet over en forvillet bokstabel og landet hardt på rumpa med et dunk. Hendene hans søkte nedover for å ta seg for, uten å helt strekke seg ut, og det kom en advarende vriding i skulderen da vekta landet for fullt.
Den tabbymønstrede katten morfet seg med en gang tilbake til en kappekledd kvinne. «Å, jeg beklager, herr Potter,» sa heksa og hørtes oppriktig ut, selv om munnvikene hennes vred seg en smule oppover. «Jeg burde ha advart deg.»
Harry pustet i korte gisp. Stemmen kom ut halvkvalt. «Du kan ikke GJØRE noe sånt!»
«Det er bare en transfigurasjon,» sa professor McSnurp. «En animagus-transfigurasjon, for å være spesifikk.»
«Du gjorde deg om til en katt! En LITEN katt! Du brøt loven for bevarelse av energi! Det er ikke bare en hjelperegel, det er implisert av formen av Hamilton-operatoren i kvantefysikken! Å avvise den ødelegger den unitære symmetrien og så får du overlyshastighet! Og katter er KOMPLISERTE! En menneskelig hjerne kan ikke bare visualisere en hel katts anatomi og, og all biokjemien i en katt, og hva med nevrologien? Hvordan kan du fortsette å tenke hvis du bruker en hjerne i kattestørrelse?»
Professor McSnurps munnviker vred seg litt hardere oppover. «Magi.»
«Magi er ikke nok til å gjøre det! Du måtte ha vært en gud!»
Professor McSnurp blunket. «Det er den første gangen jeg noensinne har blitt kalt det.»
Harrys blikk ble uklart, mens hjernen hans begynte å forstå hva som nettopp var blitt ødelagt. Hele ideen om et enhetlig univers med matematisk regulære lover, det var det som nettopp var blitt spylt ned i toalettet: hele ideen om fysikk. Tre tusen år med å gjøre store kompliserte ting om til mindre deler, å finne ut at planetens musikk var i samme toneleie som et fallende eple, finne at de sanne lovene var universelle og ikke hadde unntakelser noen steder og tok form av enkel matematikk som styrte de minste deler, for ikke å snakke om at sinnet var hjernen og at hjernen var laget av nevroner, en hjerne var hva en person var –
Og så gjorde en kvinne seg om til en katt, og dett var dett.
Hundre spørsmål kjempet om å komme først over Harrys lepper, og vinneren rant ut: «Og, og hva slags trylleformular er egentlig Vingardium Leviosa? Hvem finner opp ordene til disse formlene, barnehagetanter?»
«Det er nok, herr Potter,» sa professor McSnurp tørt, skjønt hennes øyne skinte av undertrykket latter. «Hvis du ønsker å lære om magi, foreslår jeg at vi gjør ferdig papirarbeidet slik at du kan dra til Galtvort.»
«Riktig,» sa Harry, lett forfjamset. Han samlet tankene. Fornuftens Marsj måtte bare starte om igjen, det var alt; de hadde fremdeles den eksperimentelle metoden, og det var det viktigste.
«Og hvordan kommer jeg meg til Galtvort?»
En kvalt latter unnslapp professor McSnurp, som om den var trukket ut av henne med pinsett.
«Vent et øyeblikk, Harry,» sa faren. «Husker du hvorfor du ikke har gått på vanlige skoler fram til nå? Hva med tilstanden din?»
Professor McSnurp spant rundt for å se på Mikal. «Tilstanden hans? Hva er dette?»
«Jeg sover ikke normalt,» sa Harry. Han viftet hjelpeløst med hendene. «Søvnsyklusen min er tjueseks timer lang, jeg sovner alltid to timer senere hver eneste dag. Jeg klarer ikke å sovne før det, og så, neste dag, sovner jeg to timer etter det igjen. 10, 12, 2, 4, helt rundt klokka. Selv om jeg prøver å våkne tidlig gjør det ingen forskjell, og jeg er ødelagt den dagen. Det er derfor jeg ikke har gått på vanlig skole fram til nå.»
«En av grunnene,» sa moren. Harry glante på henne.
McSnurp ga fra seg et langt hmmmmmmmm. «Jeg kan ikke huske å ha hørt om en slik tilstand før …» sa hun sakte. «Jeg skal undersøke med madam Pomfrit for å sjekke om hun kjenner til noen botemidler.» Så lysnet ansiktet hennes. «Nei, jeg er sikker på at dette ikke vil være noe problem – jeg finner en løsning på det. Nåh,» sa hun, og blikket fokuserte igjen, «hva er disse andre årsakene?»
Harry sendte sine foreldre et olmt blikk. «Jeg nekter barneinnskrivning på skolen av samvittighetsårsaker, fordi jeg burde ikke bli utsatt for et sviktende skolesystems manglende evne til å framskaffe lærere eller studiemateriell av i det minste minimal adekvat kvalitet.»
Begge Harrys foreldre hikstet av latter ved dette, som om de trodde det bare var en stor spøk. «Åhh,» sa Harrys far med klare øyne, «er det derfor du beit mattelæreren i tredje klasse!»
«Hun visste ikke hva en logaritme var!»
«Selvsagt,» skjøt moren inn. «Det å bite henne var en veldig moden reaksjon på det.»
Harrys far nikket. «En godt gjennomtenkt politikk for å ta opp problemet med lærere som ikke forstår logaritmer.»
«Jeg er så enig,» sa moren sympatisk, «du biter en mattelærer, og de lar deg aldri glemme det, gjør de vel?»
Harry snudde seg mot professor McSnurp. «Der! Ser du hva jeg må finne meg i?»
«Unnskyld meg,» sa Petunia, og flyktet ut bakdøra og inn i hagen, og derfra kunne de allikevel tydelig kunne høre hennes hikstende latter.
«Så, eh, så,» professor McSnurp virket som om hun av en eller annen grunn hadde problemer med å snakke, «det skal ikke bites noen lærere på Galtvort, er det fullstendig klart, herr Potter?»
Harry skulte på henne. «Greit. Jeg skal ikke bite noen som ikke biter meg først.»
Professor Mikal Vernes-Eving måtte også forlate rommet et lite øyeblikk da han hørte svaret.
«Vel,» sukket professor McSnurp, etter at Harrys foreldre hadde gjenvunnet fatningen og kommet tilbake. «Vel. Jeg tror, under disse omstendighetene, at jeg bør unngå å ta deg med for å kjøpe skolemateriell fram til en dag eller to før skolen starter.»
«Hva? Hvorfor? De andre barna kan magi allerede, kan de ikke? Jeg må starte å ta igjen det tapte med en gang!»
«Vær trygg, herr Potter,» svarte professor McSnurp, «Galtvort er fullstendig i stand til å lære bort det grunnleggende. Og jeg mistenker, herr Potter, at hvis jeg lar deg være alene i to måneder med skolebøker, selv uten tryllestav, så vil jeg komme tilbake til dette huset bare for å finne et krater som spyr ut purpurfarget røyk, en avbefolket by som omkranser det, og en pest av flammende sebraer som terroriserer det som er igjen av England.»
Harrys foreldre nikket i perfekt, synkron enighet.
«Mamma! Pappa!»