Hermine Grang hadde vært bekymret for om hun begynte å bli Ond.
Forskjellen mellom God og Ond var vanligvis enkel å få tak på; hun hadde aldri forstått hvorfor andre mennesker hadde så mye problemer med dette. ‘God,’ ved Galtvort, var professor Pirrevimp og professor McSnurp og professor Stikling; ‘ond’ var professor Slur og professor Krengle og Draco Malfang. Harry Potter … var en av de uvanlige tilfellene der du ikke kunne bestemme deg bare ved å se etter. Hun prøvde fremdeles å finne ut av hvor han hørte til.
Men når det gjaldt henne selv …
Hermine hadde for mye moro med å knuse Harry Potter.
Hun hadde gjort det bedre enn ham i hvert eneste fag de hadde undervisning i. (Unntatt sopelimer, men det var omtrent som gymtimer og telte ikke.) Hun hadde fått virkelige huspoeng omtrent hver dag i deres første uke, ikke for merkelige heltegreier, men smarte ting som å lære nye formler kjapt og hjelpe andre elever. Hun visste at den typen huspoeng var bedre, og best av alt, Harry Potter visste det også. Hun kunne se det i øynene hans hver gang hun vant nok et ekte huspoeng.
Hvis du var God, var det ikke meningen at du skulle like det å vinne så godt som dette.
Det hadde startet den dagen de satt på toget, skjønt det hadde tatt litt tid før virvelvinden fikk roet seg. Det var ikke før senere på kvelden at Hermine hadde begynt å innse akkurat hvor mye hun hadde latt den gutten overkjøre seg.
Før hun hadde møtt Harry Potter, hadde hun ikke hatt noen andre hun hadde hatt lyst til å knuse. Hvis noen ikke gjorde det like bra som henne i timene, var det hennes jobb å hjelpe dem, ikke å gni det inn. Det var det det innebar å være God.
Mens nå …
… nå vant hun, Harry Potter vred seg hver gang hun fikk et nytt huspoeng, og det var så gøy; foreldrene hennes hadde advart henne mot narkotika, og hun hadde en mistanke om at dette var mye morsommere enn det.
Hun hadde alltid likt smilene som lærerne ga henne når hun gjorde noe rett. Hun hadde alltid likt å se de lange rekkene av sjekkmerker på en perfekt besvart prøve. Men nå, når hun gjorde det bra i klassen, så ville hun tilfeldigvis snu seg rundt og få et glimt av Harry Potter som skar tenner, og det ga henne lyst til å bryte ut i sang som i en Disney-film.
Det var Ondt, var det ikke?
Hermine hadde fryktet at hun holdt på å bli Ond.
Og så hadde hun fått en tanke som tørket vekk all frykten.
Hun og Harry holdt på å ende opp i en Romanse! Naturligvis! Alle visste hva det betydde når en gutt og ei jente begynte å krangle hele tida. De flørtet med hverandre! Det var ikke noe Ondt ved det.
Det kunne definitivt ikke være tilfelle at hun bare nøt å slå den kunnskapsmessige livsskiten ut av den mest berømte eleven på skolen, en som var i bøker og som snakket som bøker, gutten som på en eller annen måte hadde overvunnet Den mørke herren og til og med knust professor Slur som et trist lite insekt, gutten som var, som professor Krengle ville ha sagt, dominant, over samtlige førsteklassinger i Ravnklo utenom Hermine Grang, som fullstendig knuste Gutten-som-overlevde i alle timer utenom sopelimer.
Fordi det ville vært Ondt.
Nei. Det var Romanse. Selvsagt. Det var derfor de kranglet og konkurrerte.
Hermine var glad for at hun hadde funnet dette ut i tide i dag, da Harry ville tape boklesingskonkurransen deres, som hele skolen visste om, og hun hadde en sterk trang til å danse i ren overstrømmende lykke av denne grunn.
Det var 14.45 på lørdag ettermiddag, og Harry Potter hadde halve Bathilda Bangs Magihistorie igjen å lese, og hun tittet på armbåndsuret sitt mens det tikket forferdelig sakte mot 14.47.
Og hele Ravnklostua så på.
Det var ikke bare førsteklassingene; nyheten hadde spredd seg som ild i tørt gress, og godt og vel halve Ravnklo hadde samlet seg der, presset inn i sofaer og lent mot bokhyller og sittende på armlener på stolene. Alle seks prefekter var der, inkludert topptillitsjenta ved Galtvort. Noen hadde vært nødt til å kaste en luftfriskningsformel bare for å sørge for nok oksygen. Og summingen av samtaler hadde dødd ut, den hadde gått over til hvisking, som nå hadde stilnet hen fullstendig.
14.46.
Spenningen var nesten ikke til å holde ut. Hvis det hadde vært noen annen, noen som helst annen, ville hans tap ha vært klart allerede.
Men dette var Harry Potter, og du kunne ikke helt utelukke muligheten for at han, en eller annen gang de neste sekundene, ville løfte en hånd og knipse i fingrene.
Med plutselig skrekk innså hun at Harry Potter kanskje var i stand til akkurat det. Det ville være akkurat likt ham å allerede ha blitt ferdig med siste halvpart av boka på et tidligere tidspunkt …
Det svimlet for Hermine. Hun prøvde å tvinge seg selv til å puste, og fant ut at hun rett og slett ikke klarte det.
Ti sekunder igjen, og han hadde fremdeles ikke løftet hånda.
Fem sekunder igjen.
14.47.
Harry Potter plasserte møysommelig et bokmerke i boka, lukket den, og la den til side.
«Jeg ønsker å bemerke, for ettertida,» sa Gutten-som-overlevde med tydelig stemme, «at jeg bare hadde en halv bok igjen, og at jeg har møtt et visst antall uventede forsinkelser –»
«Du tapte!» hylte Hermine. «Du gjorde det! Du tapte konkurransen vår!»
Det var en felles utpusting idet alle startet å puste igjen.
Harry Potter ga henne et Blikk av Flammende Ild, men hun fløt i en aura av ren hvit lykke, og ingenting kunne røre henne.
«Innser du hva slags uke jeg har hatt?» sa Harry Potter. «Et hvilket som helst mindre vesen ville ha hatt problemer med å lese åtte barnebøker!»
«Du satt tidsgrensen.»
Harrys Blikk av Flammende Ild ble enda hetere. «Det var ikke mulig for meg å vite, logisk sett, at jeg måtte redde hele skolen fra professor Slur, eller å bli jult opp i forsvarstimen, og hvis jeg fortalte deg hvordan jeg mistet all tida mellom klokka fem og middag på torsdag ville du tro jeg var gal –»
«Nei, huff da, det høres som om noen falt for planleggingsfeilen.»
Rent sjokk vistes på Harrys ansikt.
«Åh, det minner meg på noe, jeg er ferdig med å lese den første stabelen av bøker du lånte meg,» sa Hermine med sitt aller beste uskyldige blikk. Et par av dem hadde vært skikkelig vriene, også. Hun lurte på hvor lang tid det hadde tatt ham å bli ferdig med dem.
«En dag,» sa Gutten-som-overlevde, «når de fjerne etterkommerne av Homo sapiens ser tilbake i galaksens historie og lurer på hvordan alt gikk så galt, vil de konkludere med at det hele startet da noen lærte Hermine Grang å lese.»
«Men du taper fremdeles,» sa Hermine. Hun holdt en finger opp på haken og så ettertenksom ut. «Nå, jeg lurer på nøyaktig hva du har tapt?»
«Hva?»
«Du tapte veddemålet,» forklarte Hermine, «så du må betale en innsats.»
«Jeg husker ikke at jeg gikk med på noe sånt!»
«Virkelig?» sa Hermine Grang. Hun plasserte et tankefullt uttrykk på ansiktet. Så, som om hun nettopp kom på det, «Da tar vi en avstemming. Alle i Ravnklo som synes at Harry Potter må betale, løfter en hånd.»
«Hva?» skrek Harry Potter igjen.
Han spant rundt, og så at han nå var omgitt av et hav med armer som reiste seg i været.
Og hvis Harry Potter hadde sett nøyere etter, ville han ha lagt merke til at fryktelig mange av tilskuerne var jenter, og at praktisk talt samtlige hunkjønn i rommet hadde hånda løftet.
«Stopp!» klaget Harry Potter. «Dere vet ikke hva hun kommer til å spørre om! Innser dere ikke hva hun gjør? Hun kommer til å få dere til å binde dere på forhånd, og så vil konformitetspresset få dere til å være enige med hva det nå enn er hun sier etterpå!»
«Slapp av,» sa prefekten Pernille Klarvang. «Hvis hun spør om noe urimelig, så kan vi ombestemme oss. Ikke sant, alle sammen?»
Og det kom ivrige nikk fra alle jentene som Pernille Klarvang på forhånd hadde fortalt om Hermines plan.
En figur smøg seg stille gjennom de kjølige hallene i Smygards fangehull. Han var ment å være til stede i et visst rom klokka seks på ettermiddagen, for å møte en viss noen, og hvis det i det hele tatt var mulig å være tidlig ute, ønsket han å være det for å vise respekt.
Men da hånda hans tok i dørklinken og åpnet døra inn til det mørke, stille, ubrukte klasserommet, sto det allerede en silhuett der blant radene av støvete, gamle pulter. En silhuett som holdt en kort, grønn, glødende stav, som kastet et blekt lyst som knappest opplyste selv den som holdt den, enn si det omliggende rommet.
Lyset fra gangen ble borte i det døra lukket og låste seg bak ham, og Dracos øyne begynte prosessen med å tilpasse seg den svake gløden.
Silhuetten vendte seg sakte for å iaktta ham, og viste et ansikt i skygger, kun delvis opplyst av det merkelige, grønne lyset.
Draco likte dette møtet allerede. Behold det kalde, grønne lyset, gjør dem begge høyere, gi dem hetter og masker, flytt dem fra et klasserom til en kirkegård, og det ville være akkurat som starten på halvparten av de historiene fars venner fortalte om dødseterne.
«Jeg vil at du skal vite, Draco Malfang,» sa silhuetten i dødelig kjølig tonefall, «at jeg ikke skylder på deg for mitt nylige nederlag.»
Draco åpnet munnen for å protestere, uten en gang å tenke over det; det var da ingen som helst grunn til at han skulle ha noen skyld –
«Det skyldtes, mer enn noe annet, min egen dumskap,» fortsatte figuren i skyggen. «Det var mange andre ting jeg kunne ha gjort, ved hvert trinn langs veien. Du ba meg ikke om å gjøre nøyaktig det jeg gjorde. Du bare ba om hjelp. Det var jeg som, uklokt, valgte denne bestemte metoden. Men faktum gjenstår, jeg tapte konkurransen med en halv bok. Handlingene til din kjæle-idiot, og tjenesten du ba om, og, ja, min egen idioti i å utføre det, fikk meg til å tape tid. Mer tid enn du vet om. Tid som, viste det seg, var kritisk. Faktum er, Draco Malfang, at hvis du ikke hadde spurt om denne tjenesten, ville jeg ha vunnet. Og ikke … istedenfor … tapt.»
Draco hadde allerede hørt om Harrys nederlag, og betalingen Grang hadde forlangt av ham. Nyheten hadde spredt seg raskere enn noen ugle kunne ha båret den.
«Jeg forstår,» sa Draco. «Jeg beklager.» Det var ikke annet han kunne si hvis han ønsket at Harry Potter skulle bli vennen hans.
«Jeg ber ikke om forståelse eller sorg,» sa den mørke silhuetten, fremdeles med denne dødelige kulden. «Men jeg har nettopp tilbragt to hele timer i Hermine Grangs nærvær, ikledt slikt tøy som ble gitt meg; og vi besøkte slike fascinerende steder i Galtvort som et lite brusende fossefall av noe jeg syntes så ut som snørr, fulgt av et antall andre jenter som insisterte på å utføre slike hjelpsomme aktiviteter som å strø vår sti med transfigurerte kronblader av rose. Jeg har vært på et stevnemøte, ætling av Malfang. Mitt første stevnemøte. Og når jeg ber om en tjeneste til gjengjeld, så skal du utføre den.»
Draco nikket alvorlig. Før han kom hadde han gjort den nødvendige forberedelsen det var å ta rede på hver minste detalj om Harrys stevnemøte, slik at han kunne gjøre unna all den hysteriske latteren i god tid før møtet, og ikke ville gjøre den grove tabben det ville være å knise hysterisk akkurat her og nå til han mistet bevisstheten.
«Tror du,» sa Draco, «at noe trist bør hende med Grang-jenta –»
«Spre ordet i Smygard at Grang-jenta er min, og at hvis noen blander seg i mine affærer, så vil deres rester bli spredt ut over et område stort nok til å inkludere tolv forskjellige talespråk. Og siden jeg ikke er i Griffing, og bruker kløkt istedenfor et umiddelbart frontalangrep, burde de ikke få panikk hvis de ser at jeg smiler til henne.»
«Eller hvis du observeres på et stevnemøte nummer to?» sa Draco, og tillot en liten smule skeptisisme i stemmen.
«Det blir ikke et stevnemøte nummer to,» sa den grønn-opplyste silhuetten i en stemme så fryktelig at den hørtes ut som, ikke bare en dødseter, men som Alekto Misfall den ene gangen akkurat før far ba ham om å ‘holde opp, du er ikke Den mørke herren.’
Selvsagt var det fremdeles en ung gutts lyse stemme, før stemmeskiftet, og når du kombinerte det med de faktiske ordene, så, vel, det fungerte ikke. Hvis Harry Potter faktisk ble den neste mørke herren en dag, ville Draco bruke en tanketank til å lagre en kopi av dette minnet på et trygt sted, og Harry ville aldri våge å forråde ham.
«Men la oss snakke om lykkeligere ting,» sa den grønnskyggede figuren. «La oss snakke om kunnskap og om makt. Draco Malfang, la oss snakke om Vitenskap.»
«Ja,» sa Draco. «La oss snakke.»
Draco lurte på hvor mye av hans eget ansikt som kunne sees, og hvor mye som var i skyggene, i det merkelige grønne lyset.
Og selv om Draco holdt ansiktet sitt seriøst, var det et smil i hjertet hans.
Endelig hadde han en virkelig voksen konversasjon.
«Jeg tilbyr deg makt,» sa den skyggekledte figuren, «og jeg vil fortelle deg om denne makten, og dens pris. Makten kommer fra å vite virkelighetens form, og gjennom det, kontrollere den. Det du kan forstå, kan du styre, og dét er nok makt til å kunne gå på månen. Prisen for denne makten er at du må lære å stille spørsmål om naturen, og det som vanskeligere er, du må akseptere naturens svar. Og du må godta hva resultatene betyr, når resultatene forteller deg at du tar feil. Du blir nødt til å lære å tape, ikke mot meg, men mot naturen. Når du oppdager at du diskuterer med virkeligheten vil du være nødt til å la virkeligheten vinne. Du vil finne dette smertefullt, Draco Malfang, og jeg vet ikke om du er sterk nok i så henseende. Når du nå kjenner prisen, er det fremdeles ditt ønske å lære den menneskelige makt?»
Draco trakk pusten dypt. Han hadde tenkt igjennom dette. Og det var vanskelig å se hvordan han kunne svare på noen annen måte. Han var instruert om å følge opp enhver mulighet for å oppnå vennskap med Harry Potter. Dette var bare å lære, dette innebar ikke at han lovet å gjøre noe. Han kunne alltids stoppe timene når som helst …
Det var definitivt en hel del ting ved denne situasjonen som fikk det til å virke som en felle, men ærlig talt, Draco kunne ikke se hvordan dette kunne gå galt.
Pluss at Draco faktisk kunne ha ganske god lyst til å herske over verden.
«Ja,» sa Draco.
«Ypperlig,» sa figuren i skyggene. «Jeg har hatt en ganske travel uke, og det vil ta litt tid å sette sammen fagplanen din –»
«Jeg har en god del ting jeg må gjøre selv, for å konsolidere min posisjon i Smygard,» sa Draco, «for ikke å snakke om lekser. Kanskje vi bare skulle starte i oktober?»
«Høres fornuftig ut,» sa skyggen i kappen, «men det jeg mente å si, er at for å kunne sette sammen fagplanen din, må jeg vite hva jeg skal lære deg. Der har jeg tre ideer. Den første er at jeg lærer deg om menneskets sinn og hjerne. Den andre er at jeg lærer deg om det fysiske universet, de kunstene som ligger på veien til å besøke månen. Dette inneholder en god del tall, men for visse typer hoder er disse tallene vakrere enn noe annet Vitenskap kan lære bort. Liker du tall, Draco?»
Draco ristet på hodet.
«Da bortfaller den. Du vil lære matematikk etter hvert, men ikke fra starten av, tror jeg. Den tredje ideen er at jeg lærer deg om genetikk og evolusjon og arv, det du ville kalle blod –»
«Den,» sa Draco.
Figuren nikket. «Jeg tenkte meg at du ville si noe slikt. Men jeg tror at dette vil være den mest smertefulle veien for deg, Draco. Hva hvis din familie og dine venner, blodpuristene, sier en ting, og du finner at de eksperimentelle testene sier en annen?»
«Da vil jeg finne ut hvordan jeg kan få de eksperimentelle testene til å gi riktig svar!»
Det var en liten pause, mens den skyggelagte figuren sto der med munnen åpen en kort stund.
«Ehh,» sa figuren. «Det er ikke akkurat slik det fungerer. Det var det jeg forsøkte å advare deg om, Draco. Du kan ikke få svaret til å bli slik du vil at det skal bli.»
«Du kan alltid få svaret til å bli slik du vil at det skal bli,» sa Draco. Dette var praktisk talt det første hans privatlærere hadde fortalt ham. «Det er bare et spørsmål om å finne de rette argumentene.»
«Nei,» sa skyggene, med en stemme som økte i frustrasjon, «nei, nei, nei! Da får du feil svar, og du kommer deg ikke til månen på den måten! Naturen er ikke en person, du kan ikke lure den til å tro på noe annet! Hvis du forsøker å si at månen er laget av ost, så kan du argumentere så mye du vil, men det kommer ikke til å endre månen! Det du snakker om er rasjonalisering, som å starte med papirark, gå rett ned til nederste linje, og skriver ned, ’og derfor er månen laget av ost’, og så bevege deg oppover og skrive en mengde smarte argumenter. Men enten er månen laget av ost, eller så er den ikke det. Det øyeblikket du skrev nederste linje var svaret allerede riktig eller allerede feil. Hvorvidt hele arket ender opp med riktig konklusjon eller feil konklusjon er avgjort idet du skriver den nederste linjen. Hvis du prøver å velge mellom to dyre kofferter, og du liker den skinnende, så spiller det ingen rolle hva slags smarte argumenter du finner på for å kjøpe den – den virkelige regelen du brukte for å velge hvilken koffert du skulle argumentere for var ’velg den skinnende’, og uansett hvor effektiv den regelen måtte være for å velge en god koffert, så er det den typen koffert du kommer til å få. Rasjonalitet kan ikke brukes for å argumentere for en bestemt side, det kan bare brukes for å bestemme hvilken side du skal argumentere for. Vitenskap er ikke til for å overbevise noen om at blodpuristene har rett. Det er politikk! Makten i vitenskap kommer fra å finne ut hvordan naturen virkelig er, og som ikke kan forandres ved hjelp av argumenter! Det vitenskap kan gjøre er å fortelle oss hvordan blod virkelig fungerer, hvordan trollmenn virkelig arver sine krefter fra sine foreldre, og hvorvidt gompefødte virkelig er svakere eller sterkere –»
«Sterkere!» sa Draco. Han hadde forsøkt å følge med på framleggingen, med en forundret rynke i panna; han kunne se hvordan det på en måte ga mening, men det var definitivt helt annerledes enn noe han hadde hørt om tidligere. Og så hadde Harry Potter sagt noe som Draco slett ikke kunne la passere. «Du tror gompefødte er sterkere?»
«Jeg tror ingenting,» sa figuren i skyggene. «Jeg vet ingenting. Jeg tenker ingenting. Min bunnlinje er ennå ikke skrevet. Jeg har tenkt til å finne ut hvordan man kan teste den magiske styrken til gompefødte, og den magiske styrken til renblodede. Hvis mine tester forteller meg at gompefødte er svakere, så vil jeg tro at de er svakere. Hvis mine tester forteller meg at gompefødte er sterkere, så vil jeg tro at de er sterkere. Ved å vite disse og andre sannheter, vil jeg få en viss andel makt –»
«Og du forventer at jeg skal tro på det, uansett hva du sier?» spurte Draco hett.
«Jeg forventer at du skal gjennomføre testene personlig,» sa den skyggelagte figuren stille. «Er du redd for hva du vil kunne komme til å finne?»
Draco stirret på skyggen en stund, med smale øyne.
«Fin felle, Harry,» sa han. «Den må jeg huske, den var ny for meg.»
Skyggefiguren ristet på hodet. «Det er ikke en felle, Draco. Husk – jeg vet ikke hva vi kommer til å finne ut. Men du kan ikke forstå universet ved å diskutere med det, eller å be det om å komme tilbake med et annet svar neste gang. Når du tar på deg en vitenskapsmanns kapper, må du glemme all politikk og alle argumenter og alle fraksjoner og sider; du må stilne de tankene du desperat holder fast ved, og bare ønske å få høre hva naturen svarer.»
Skyggefiguren tok en pause. «De fleste klarer ikke å gjøre dette. Det er derfor dette er så vanskelig. Er du sikker på at du ikke heller vil lære mer om hjernen?»
«Og hvis jeg forteller deg at jeg heller vil lære om hjernen,» sa Draco, med hard stemme, «så kommer du til å gå rundt og fortelle folk at jeg var redd for hva jeg kunne komme til å finne ut.»
«Nei,» sa den kappekledte figuren. «Jeg vil ikke gjøre ting av den art.»
«Men det kunne tenkes at du gjorde den samme typen tester på egen hånd, og hvis du kommer fram til feil svar, ville jeg ikke være der for å kunne si noe før du viste det fram til andre.» Dracos stemme var fremdeles hard.
«Jeg ville fremdeles spørre deg først, Draco,» sa figuren stille.
Draco stoppet opp. Han hadde ikke forventet det, han trodde han hadde oppdaget fellen, men … «Du ville virkelig det?»
«Selvsagt. Hvordan skulle jeg kunne vite hvem vi kunne presse ut, eller hva vi kunne be dem om? Draco, jeg sier igjen at dette ikke er en felle jeg setter for deg. I det minste ikke for deg personlig. Hvis din politiske mening var annerledes, ville jeg sagt, hva hvis testene viser at de renblodede er sterkere?»
«Virkelig.»
«Ja! Dette er prisen alle må betale for å bli en vitenskapsmann!»
Draco løftet hånda og ba om en pause.
Figuren i skygger, opplyst av grønt lys, ventet.
Men det tok ikke så veldig lang tid å tenke igjennom det. Hvis du bare så bort fra alle de forvirrende delene … så planla Harry Potter å rote rundt i noe som kunne forårsake en gigantisk politisk eksplosjon, og det ville være galskap å bare gå sin vei og la ham gjøre det på egen hånd. «Vi studerer blod,» sa Draco.
«Ypperlig,» sa figuren, og smilte. «Gratulerer med å være villig til å stille spørsmålet.»
«Takk,» sa Draco, og klarte ikke helt å holde ironien borte fra stemmen.
«Hei, trodde du det ville være enkelt å reise til månen? Vær glad for at dette bare involverer at du må endre tankegang en gang iblant, og ikke et menneskelig offer!»
«Menneskelig offer ville da vært så mye lettere.»
En kort pause, og så nikket figuren. «Godt poeng.»
«Hør her, Harry,» sa Draco uten mye håp, «jeg trodde ideen var å ta alle ting som gomper vet, og kombinere dem med ting som trollmenn vet, og bli herskere over begge verdener. Ville det ikke være mye enklere å bare studere alle ting som gomper allerede har funnet ut, som de månegreiene, og bruke den makten –»
«Nei,» sa figuren med en skarp hoderisting, noe som skapte en bevegelse av grønne skygger rundt nesen og øynene. Stemmen hans ble streng. «Hvis du ikke kan lære den vitenskapelige kunst det er å godta virkeligheten, så må jeg absolutt ikke fortelle deg hva den aksepten har oppdaget. Det ville være som om en mektig trollmann fortalte deg om de portene som ikke må åpnes, og de seglene som ikke må brytes, før du hadde vist din intelligens og disiplin ved å overleve de mindre farene.»
Draco grøsset ufrivillig. Han visste at det hadde vært synlig selv i det svake lyset. «Greit,» sa Draco, «jeg forstår.» far hadde nevnt det samme for ham mange ganger. Når en mektig trollmann fortalte deg at du ikke var klar for å få vite noe, så undersøkte du ikke den saken nærmere dersom du ønsket å leve.
Figuren bøyde hodet. «Definitivt. Men det er også noe annet du bør forstå. De første vitenskapsmenn manglet dine tradisjoner, siden de var gomper. I begynnelsen forsto de ikke at noe kunnskap kunne være farlig, og mente at alle ting burde kunne diskuteres fritt. Når søkene deres ga farlige svar, så fortalte de sine politikere om ting som burde ha vært holdt hemmelige – ikke se sånn ut, Draco, det var ikke ren dumhet. De måtte være ganske smarte for å finne disse hemmelighetene i første omgang. Men de var gomper, det var første gang de hadde funnet noe virkelig farlig, og de kom ikke fra en tradisjon der slikt skulle holdes hemmelig. Det var krig, og vitenskapsmennene på den ene siden var bekymret for at hvis de ikke sa noe, så kunne vitenskapsmennene hos fienden fortelle det til sine politikere først …» Stemmen sporet av litt. «De ødela ikke verden. Men det var nære på. Og vi skal ikke gjenta den feilen.»
«Enig,» sa Draco, med svært fast stemme. «Det skal vi ikke. Vi er trollmenn, og det å studere vitenskap gjør oss ikke til gomper.»
«Som du sier,» sa den grønn-opplyste silhuetten. «Vi vil etablere vår egen vitenskap, en magisk vitenskap, og den vitenskapen vil ha smartere tradisjoner helt fra starten av.» Stemmen ble hard. «Kunnskapen jeg deler med deg vil bli lært bort sammen med disiplinen å akseptere sannheten; nivået på kunnskapen vil ha sammenheng med dine framskritt innen den disiplinen, og du skal ikke dele kunnskapen med andre som ikke har lært denne disiplinen. Aksepterer du det?»
«Ja,» sa Draco. Hva skulle han liksom ha gjort, sagt nei?
«Bra. Og det du oppdager for deg selv, vil du holde for deg selv, med mindre du tror andre vitenskapsmenn er klare for å få vite det. Det vi gjør deler vi oss imellom; vi vil ikke fortelle det til verden med mindre vi er enige om at det er trygt at verden får vite det. Og uansett hva vår egen politiske holdning er, og uansett våre egne forbindelser, så vil vi alle straffe alle av oss som avslører farlig magi eller gir bort farlige våpen, uansett hva slags krig som pågår. Fra denne dagen av vil dette være tradisjonen og loven i vitenskap blant trollmenn. Er vi enige om det?»
«Ja,» sa Draco. Faktisk begynte dette å høres temmelig attraktivt ut. Dødseterne hadde forsøkt å ta makt ved å være mer skremmende enn alle andre, og de hadde ikke faktisk vunnet ennå. Kanskje det var på tide å forsøke å herske ved å bruke hemmeligheter istedenfor. «Og vår gruppe arbeider i det skjulte så lenge som mulig, og alle i gruppa må akseptere våre regler.»
«Så klart. Selvsagt.»
En veldig kort pause.
«Vi kommer til å trenge bedre kapper,» sa skyggefiguren, «med kule hetter og sånt –»
«Jeg tenkte akkurat det samme!» sa Draco. «Vi trenger ikke hele kappesett, da, bare overkapper. Jeg har en venn i Smygard, hun kan ta målene dine –»
«Ikke fortell henne hva det skal brukes til, da –»
«Jeg er ikke dum!»
«Og ingen masker foreløpig, ikke når det bare er deg og meg –» sa skyggefiguren.
«Enig! Men senere burde vi ha en eller annen form for bestemt merke som alle våre tjenere må bære, Vitenskapens Merke, som for eksempel en slange som spiser månen, avbildet på høyre arm –»
«Det kalles en doktorgrad, og ville ikke det gjøre det altfor lett å identifisere våre folk?»
«Hæ?»
«Jeg mener, hva hvis noen bare, ’ok, alle bretter opp høyre kutteerme’, og vår fyr bare, ’oi sann, beklager, ser ut som om jeg er en spion, gitt’ –»
«Glem at jeg sa noe,» sa Draco, som plutselig svettet over absolutt hele kroppen. Han trengte en distraksjon, kjapt – «Og hva kaller vi oss selv? Vitenskapseterne?»
«Nei,» sa skyggefiguren sakte. «Det høres ikke helt riktig ut …»
Draco gned den kappekledte armen over panna, og tørket vekk perler av fuktighet. Hva hadde Den mørke herren tenkt på med det merket? Far hadde sagt at Mørkets herre var smart!
«Jeg har det!» sa skyggefiguren plutselig. «Du kommer ikke til å forstå det ennå, men stol på meg, det passer.»
Akkurat nå ville Draco ha gått med på ‘Malfang-mumserne’ så lenge temaet ble endret. «Hva er det?»
Og stående midt blant de støvete pultene i et ubrukt klasserom i Galtvorts fangekjeller, spredte den grønnopplyste silhuetten av Harry Potter armene sine dramatisk ut og sa, «Denne dagen skal markere starten på … Den bayesiske konspirasjonen.»
En figur ruslet sliten og stille gjennom Galtvorts ganger i retning Ravnklo.
Harry hadde gått til middag rett fra møtet med Draco, og vært til stede ved middagen knapt lenge nok til å gafle i seg et par raske munnfuller mat før han gikk til sengs.
Klokka var ennå ikke sju om ettermiddagen, men det var godt etter sengetid for Harry. Han hadde innsett forrige natt at han ikke ville være i stand til å bruke tidsvenderen på lørdag før etter at boklesingskonkurransen allerede var over. Men kan kunne fremdeles bruke tidsvenderen på fredag kveld, og få mer tid på den måten. Så Harry hadde tvunget seg selv til å holde seg våken til klokka ni på fredag, da det beskyttende skallet åpnet seg; og så brukt de fire gjenværende timene på tidsvenderen til å gå tilbake til klokka fem og kollapse i senga. Han hadde våknet opp rundt to natt til søndag, slik som planlagt, og så lest tolv timer i strekk … og det hadde fremdeles ikke holdt. Og nå ville Harry komme seg til sengs ganske tidlig de neste dagene, helt til søvnsyklusen var på rett kjøl igjen.
Portrettet på døra spurte Harry en idiotisk gåte ment for elleveåringer. Han besvarte den helt uten at ordene passerte innom bevisstheten hans, og så stavret han seg opp til dørene til sovesalen, skiftet til pysj og datt over ende i senga.
Og fant ut at puta hans virket heller klumpete.
Harry stønnet. Han satte seg motvillig opp, vred seg rundt i senga og løftet opp puta.
Dette avslørte en lapp, to gullgalleoner, og ei bok med tittelen Psykoblokking: De Skjulte Kunste.
Harry tok opp lappen og leste:
Ai ai ai, du vet jaggu hvordan du skal havne i bråk, og raskt, også. Faren din var ingenting mot deg.
Du har fått deg en mektig fiende. Slur har lojaliteten til hele Smygard; han både beundres og fryktes. Du kan fra nå av ikke stole på noen i det huset, enten de kommer til deg tilsynelatende redde eller vennlige.
Fra nå av må du ikke møte Slurs øyne. Han er en psykomantiker og kan lese tankene dine hvis du gjør det. Jeg har lagt ved ei bok som kan hjelpe deg med å beskytte deg selv, skjønt det er begrenset hvor langt du kommer uten en lærer. Allikevel kan du i det minste håpe på å oppdage eventuelle inntrengere.
Slik at du skal finne litt ekstra tid til å studere psykoblokking, har jeg lagt ved to galleoner, som er prisen for svararkene og ferdige hjemmelekser for historietimer for første klasse (professor Kiste har gitt de samme prøvene og oppgavene hvert år siden han døde). Dine nye venner Wiltersen-tvillingene bør kunne selge deg en kopi. Og vi trenger ikke en gang nevne at du ikke må bli tatt med disse arkene på deg.
Om professor Krengle vet jeg lite. Han er smygarding, og forsvarsprofessor, og de to tingene teller mot ham. Vurder nøye alle råd han gir deg, og ikke fortell ham noe du ikke ønsker at blir kjent.
Humlesnurr later bare som om han er sinnssvak. Han er ekstremt intelligent, og hvis du fortsetter å gå inn i skap og forsvinne, vil han definitivt trekke den slutningen at du har en usynlighetskappe, hvis han ikke alt har gjort det. Unngå ham så ofte du kan; gjem Usynlighetskappen på et trygt sted (IKKE i pungen din) de gangene du ikke kan unngå ham, og trå varlig i hans nærhet.
Forsøk å være mer forsiktig i framtida, Harry Potter.
– Julenissen
Harry stirret på lappen.
Rådene virket som om de var ganske gode. Selvsagt hadde ikke Harry tenkt å jukse i historietimene, om de så skulle utnevne en død ape som lærer. Men Severus’ psykomantikk … hvem det nå var som hadde sendt denne lappen visste en rekke viktige, hemmelige ting, og var villig til å fortelle dem til Harry. Lappen advarte fremdeles mot at Humlesnurr ville stjele kappen, men nå visste Harry ærlig talt ikke lenger om det var et dårlig tegn, det kunne like gjerne være en forståelig feiltakelse.
Det så ut til å være en eller annen slags intrige som pågikk på Galtvort. Kanskje hvis Harry sammenliknet historier mellom Humlesnurr og lappeskriveren, så kunne han utarbeide et kombinert bilde som ville være nøyaktig?
Som at hvis begge var enige om noe, så …
… samme kunne det forresten være …
Harry dyttet alt sammen inn i pungen sin og skrudde opp lydløseren og trakk dyna over hodet og døde.
Det var søndag morgen, og Harry spiste pannekaker i den store hallen; skarpe, kjappe tygg, mens han nervøst tittet på klokka si annethvert sekund.
Klokka var 08.02, og om nøyaktig to timer og ett minutt ville det være nøyaktig en uke siden han hadde sett Wiltersen-familien, og krysset over til plattform ni og tre kvart.
Og så hadde tanken slått ham … Harry visste ikke om dette var en gyldig måte å tenke på universet på, han visste egentlig ingenting mer, men det virket mulig …
At …
Han hadde ikke kommet borti tilstrekkelig med interessante ting den foregående uka.
Da han var ferdig med å spise frokost, planla Harry å gå rett opp på rommet og gjemme seg i kjelleren i kofferten, og ikke snakke med noen før klokka var 10.03.
Og det var da Harry så Wiltersen-tvillingene komme mot seg. En av dem bar på noe, skjult, bak ryggen.
Han burde skrike og løpe av gårde.
Han burde skrike og løpe av gårde.
Hva nå enn dette var … det kunne definitivt gjerne være ….
… den store finalen …
Han burde virkelig bare skrike og løpe av gårde.
Med en resignert følelse av at universet ville følge etter ham og få has på ham uansett, fortsatte Harry med å skjære opp pannekaker med kniv og gaffel. Han klarte ikke å mønstre nok energi. Det var den triste sannheten. Nå visste Harry hvordan folk følte det når de var lei av å flykte, lei av å forsøke å unnslippe skjebnen, og de bare sank ned på bakken og lot de forferdelige demonene med hoggtenner og tentakler dra dem med seg til de dypeste avgrunner, til deres unevnelige skjebner.
Wiltersen-tvillingene nærmet seg.
Og nærmet seg enda mer.
Harry tok en bit pannekake til.
Wiltersen-tvillingene var helt framme ved plassen hans, og gliste godlynt.
«Hallo, Fred,» sa Harry sløvt. En av tvillingene nikket. «Hallo, Frank.» Den andre tvillingen nikket.
«Du virker trøtt,» sa Fred.
«Du burde vær’ i litt bedre humør,» sa Frank.
«Se hva vi har med til deg!»
Og Frank tok fram, fra bak Freds rygg –
En kake med tolv flammende lys.
Det var en pause, mens hele Ravnklo-bordet så på dem.
«Men er det riktig, da,» var det noen som sa. «Harry Potter ble ikke født før den trettiførste juli –»
«Han kommer,» sa en voldsom, hul stemme som skar gjennom all konversasjon som et sverd av is. «Den ene som vil rive i stykker selve –»
Humlesnurr hadde stupt ut av tronen sin, spurtet rett mot lærerbordet, grepet tak i kvinnen som framsa disse forferdelige ordene; Vulkan hadde kommet til syne i et lysglimt, og så var alle tre borte i et smell av ild.
Det var en sjokkert pause …
… fulgt av hoder som snudde seg i retning av Harry Potter.
«Det var ikke meg,» sa Harry med en trett stemme.
«Det var en profeti!» hveste noen ved bordet. «Og jeg vedder på at den er om deg!»
Harry sukket.
Han reiste seg fra benken, hevet stemmen, og sa veldig høyt over samtalene som hadde startet, «Det handlet ikke om meg! Tenk litt, da! Jeg kommer ikke, jeg er allerede her!»
Harry satte seg ned igjen.
Menneskene som hadde sett på ham snudde seg bort igjen.
Noen andre ved bordet sa, «Ja, men hvem handler det om da, da?»
Og med en sløv, tynget følelse innså Harry hvem som ikke allerede var på Galtvort.
Kall det vill gjetting, men Harry hadde på følelsen av at den ikke-døde Mørke herren ville vise seg om ikke altfor lenge.
Samtalene fortsatte rundt ham.
«For ikke å snakke om, rive i stykker selve hva?»
«Jeg synes jeg hørte Rummelfiold starte å si noe med en ’S’ rett før rektor tok henne.»
«Som … sjel? Sol?»
«Hvis noen har tenkt til å rive i stykker sola, så har vi virkelig problemer!»
Det virket heller urimelig for Harry, med mindre verden inneholdt skremmende ting som hadde hørt om David Criswells ideer om stjerneløfting.
«Så,» sa Harry trett, «dette skjer hver søndag frokost, eller?»
«Nei,» sa en elev som kunne ha vært i syvende klasse, mens han rynket panna alvorlig. «Det gjør ikke det.»
Harry trakk på skuldrene. «Samme kan det være. Noen som har lyst på bursdagskake?»
«Men det er ikke bursdagen din!» sa den samme eleven som hadde protestert tidligere.
Det var signalet for at Fred og Frank skulle begynne å le, selvsagt.
Selv Harry klarte å få fram et slitent smil.
Mens det første stykket ble servert ham, sa Harry, «Jeg har hatt en virkelig lang uke.»
Og Harry satt nede i kjelleren i kofferten sin, med lokket forsvarlig igjen og låst slik at ingen kunne komme inn; et teppe trukket over hodet; ventende på at uka skulle bli ferdig.
10.01.
10.02.
10.03, men bare for å være på den sikre siden …
10.04, og den første uka var ferdig.
Harry trakk et lettelsens sukk og trakk ivrig teppet vekk fra hodet.
Et øyeblikk senere hadde han kommet ut i sovesalen, som nå var klar og opplyst av sola.
Enda et øyeblikk, og han var i Ravnklostua. Et par mennesker så på ham, men ingen sa noe eller forsøkte å snakke med ham.
Harry fant en fin, bred skrivepult, trakk ut en komfortabel stol, og satte seg ned. Fra pungen sin trakk han fram papir og blyant.
Mor og far hadde sagt til Harry, på en måte som ikke var til å misforstå, at selv om de forsto hans entusiasme for å forlate hjemmet og komme seg vekk fra foreldrene, så skulle han skrive til dem hver eneste uke uten unntak, slik at de kunne få vite at han levde, var uskadet, og ikke satt i fengsel.
Harry stirret ned på det tomme arket. La meg se …
Etter at han forlot foreldrene på jernbanestasjonen, hadde han …
… blitt kjent med en gutt som var oppdradd av Darth Vader, blitt venner med de tre mest beryktede spilloppmakerne på Galtvort, møtt Hermine, så hadde det vært hendelsen med Valghatten … Mandag hadde han fått en tidsmaskin for å hanskes med søvnproblemet sitt, mottatt en legendarisk usynlighetskappe fra en ukjent velgjører, reddet syv håsblåsinger ved å gå opp mot fem skremmende eldre gutter, der en av dem hadde truet med å brekke fingeren hans; han hadde innsett at han hadde en mysteriøs mørk side, lært seg å kaste Fryserio i formelklassen, og startet rivaliseringen med Hermine … Tirsdag hadde introdusert astronomi, ved professor Aurora Schummel, som var hyggelig, og magihistorie, der læreren var et spøkelse som burde bli utdrevet og erstattet med en lydinnspilling … Onsdag hadde han blitt utnevnt til Den farligste eleven i klasserommet … Torsdag, la oss i det hele tatt ikke tenke på torsdag … Fredag, hendelsen i eliksirtimen, etterfulgt av utpressingen av rektor, etterfulgt av at forsvarsprofessoren fikk ham banket opp i timen, etterfulgt av at forsvarsprofessoren viste seg å være det mest ærefryktinngytende mennesket som fremdeles satte sine bein på jorda … Lørdag hadde han tapt et veddemål og gått på sitt første stevnemøte og startet med å omvende Draco … og så, denne morgenen, der professor Rummelfiolds avbrutte profeti kanskje eller kanskje ikke betydde at en udødelig mørk herre holdt på å planlegge et angrep på Galtvort.
Harry organiserte materialet mentalt, og startet å skrive.
Kjære mamma og pappa:
Det er kjempegøy på Galtvort. Jeg har lært å bryte den andre loven om termodynamikk i formelklassen, og jeg har møtt ei jente som heter Hermine Grang som leser fortere enn meg.
Resten får det være det samme med.
Deres kjærlige sønn,
Harry Jakob Potter-Eving-Vernes.