«Og så var Vibby en futt,» sa portrettet av en kort ung dame med gullmønstret hatt.
Draco skrev det ned. Det var bare 28, men det var på tide å gå og møte Harry.
Han hadde måttet spørre andre portretter om hjelp til å oversette, siden engelsk hadde forandret seg svært mye; men de eldste portrettene hadde beskrevet formler for førsteklassinger som virket svært like de som var i bruk i dag. Draco hadde kjent igjen omtrent halvparten, og den andre halvparten virket ikke kraftigere enn de andre.
Den synkende følelsen i magen hans hadde vokst med hvert svar helt til han ikke klarte mer og gikk og stilte andre portretter Harry Potters merkelige spørsmål om futte-ekteskap istedenfor. De første fem portrettene hadde ikke kjent noen, og til slutt hadde han spurt dem om å spørre de portrettene de kjente om å spørre andre de kjente, og til slutt klarte han å finne noen som faktisk ville innrømme at de var venner med futter.
(Førsteårs-smygardingen hadde forklart at han jobbet på et viktig prosjekt sammen med en ravnkloing, og ravnkloingen hadde fortalt ham at de trengte denne informasjonen for deretter å forsvinne uten å forklare hvorfor. Dette hadde skaffet ham mange sympatiske blikk.)
Dracos føtter var tunge der han vandret gjennom Galtvorts korridorer. Han burde ha løpt, men klarte ikke å finne tilstrekkelig energi. Han tenkte om igjen og om igjen at han ikke ønsket å vite om dette, han ville ikke være involvert i noe av dette, han ønsket at dette ikke var hans ansvar, bare la Harry Potter gjøre det, hvis magien holdt på å blekne, la Harry Potter ta seg av det …
Men Draco visste at det ikke var rett.
Kjølige var Smygards grotter, grå var steinveggene; Draco likte vanligvis atmosfæren, men nå minnet det altfor mye om det å blekne.
Da Draco grep dørhåndtaket var Harry Potter allerede på innsiden, ventende, med sin munkekappe.
«De gamle formlene for første klasse,» sa Harry. «Hva fant du ut?»
«De er ikke kraftigere enn de vi bruker i dag.»
Harry Potters neve traff en pult, hardt. «Fillern. Ålreit. Mitt eget eksperiment var en fiasko, Draco. Det er noe som heter Merlins Forordning –»
Draco klasket seg på panna idet han innså at han selvsagt visste om forordningen og burde ha nevnt den.
«– som forhindrer alle og enhver i å få kjennskap til kraftig magi gjennom bøker. Selv om du finner og leser en mektig trollmanns notater vil de ikke gi mening, kunnskapen må overføres fra et levende sinn til et annet. Jeg kunne ikke finne noen mektige formler som vi har instruksjonene for, men ikke kan bruke. Men hvis du ikke kan få dem fra gamle bøker, hvorfor ville noen bry seg om å overlevere dem muntlig etter at de har stoppet å virke? Fikk du tak i informasjonen om futteparene?»
Draco begynte å rekke fram pergamentet –
Men Harry Potter holdt opp en hånd. «Vitenskapelig lov, Draco. Først sier jeg teorien høyt og gir min mening om hva jeg tror du har funnet. Deretter viser du meg det du har funnet. På den måten vet du at jeg ikke bare lager en teori som passer; du vet at teorien faktisk forutså funnene på forhånd. Jeg må forklare deg dette uansett, så jeg kan like gjerne forklare det før du viser meg informasjonen. Det er regelen. Så ta på kappen din og la oss sette oss.»
Harry Potter satte seg ved en pult med papirbiter spredt rundt på bordplaten. Draco trakk fram munkekappen fra sekken, fikk den på seg, og satte seg ned på motsatt side av Harry med spørrende blikk på papirbitene. De var plassert i to rekker, og hver rekke hadde omtrent tjue papirbiter.
«Blodets hemmelighet,» sa Harry Potter, med et intenst uttrykk i ansiktet, «er noe som heter deoksyribonukleinsyre. Et navn du ikke trenger å si til noen som ikke er en vitenskapsmann. Deoksyribonukleinsyre er oppskriften som forteller kroppen din hvordan den skal vokse, to armer, to bein, kort eller høy, om du har blå eller brune øyne. Det er en fysisk ting, du kan se det hvis du har mikroskop, som er omtrent som teleskop bare at de ser på ting som er veldig små istedenfor veldig langt borte. Og den oppskriften har to kopier av alt, alltid, i tilfelle en kopi blir ødelagt. Se for deg to lange rekker av papirbiter. På hvert sted i rekken er det to papirbiter, og når du får barn, så velger kroppen din en tilfeldig papirbit fra hvert sted i rekken; og morens kropp vil gjøre det samme; og så vil barnet få to biter papir på hvert sted i rekken. To kopier av alt, en fra din mor, en fra din far; og når du får barn så får de en tilfeldig papirbit fra deg på hvert sted.
Mens Harry snakket, løp fingrene hans over parene av papirbiter; han pekte på en del av paret og sa «fra din mor», og den andre mens han sa «fra din far». Og mens Harry snakket om det å plukke tilfeldige papirbiter, trakk hånda hans fram en fjong og knipset den; Harry tittet på myntet, og pekte så på den øverste papirbiten. Alt uten å ta pause i snakkingen.
«Når det kommer til noe sånt som å bli kort eller høy, så er det mange plasser i oppskriften som gjør en liten forskjell. Så hvis en høy far gifter seg med en lav mor, så vil barnet få noen papirbiter som sier ‘høy’ og noen papirbiter som sier ‘lav’, og barnet vil vanligvis bli middels høyt. Men ikke alltid. Med litt flaks vil barnet få en haug biter som sier ‘høy’, og ikke mange papirlapper som sier ‘lav’, og vokse seg til å bli ganske høy. Du kunne ha en høy far med fem lapper som sier ‘høy’ og en høy mor med fem lapper som sier ‘høy’, og med forbløffende hell kunne barnet få alle ti bitene som sier ‘høy’ og vokse seg høyere enn begge foreldrene. Forstår du? Blod er ikke en perfekt væske, det blander seg ikke perfekt. Deoksyribonukleinsyre består av mengder av småbiter, omtrent som et glass med klinkekuler istedenfor et glass med vann. Det er derfor et barn ikke er nøyaktig halvparten av hver forelder.
Draco lyttet med åpen munn. Hvordan i Merlins navn hadde gomper funnet ut alt dette? De kunne se oppskriften?
«Nå,» sa Harry Potter, «la oss si at, akkurat som med høyde, så er det mengder av små steder i oppskriften der du kan ha en papirbit som sier ‘magi’ eller ‘ikke magi’. Hvis du har nok papirbiter som sier ‘magi’ så er du en trollmann; hvis du har mange papirbiter så er du en mektig trollmann; hvis du har for få så er du en gomp; og innimellom der er du en futt. Så, når to futter gifter seg, så vil de fleste barna også bli futter; men innimellom er det et barn som er heldig og får mesteparten av farens magiske biter og mesteparten av morens magiske biter, og bli sterk nok til å bli en trollmann. Men sannsynligvis ikke en kraftig en. Hvis du startet med en haug mektige trollmenn og de giftet seg med hverandre, så ville de forbli mektige. Men hvis de startet å gifte seg med gompefødte som bare så vidt var magiske, eller med futter … ser du? Blodet ville ikke blandes perfekt, det ville være et glass med klinkekuler, ikke et glass vann, fordi det er på den måten blod virker. Det ville fremdeles av og til komme mektige trollmenn, når de med flaks fikk mengder av magiske biter. Men de ville ikke være så mektige som de mektigste trollmennene fra tidligere tider.»
Draco nikket sakte. Han hadde aldri hørt det forklart på denne måten før. Det var en overraskende skjønnhet i hvor nøyaktig det passet sammen.
«Men,» sa Harry. «Det er bare en hypotese. Sett at det istedenfor er bare ett eneste sted i oppskriften som gjør deg til trollmann. Bare ett sted der et stykke papir kan si ‘magisk’ eller ‘ikke magisk’. Og det er to kopier av alt, hele tida. Så da vil det bare være tre muligheter. Begge kopier kan si ‘magisk’. En kopi kan si ‘magisk’ og en kopi kan si ‘ikke magisk’. Eller begge kopier kan si ‘ikke magisk’. Trollmenn, futter og gomper. To kopier, og du kan bruke formler; en kopi, og du kan fremdeles bruke eliksirer og magiske gjenstander; og ingen kopier betyr at du kanskje ikke en gang klarer å se magi. Gompefødte ville ikke egentlig være født av gomper, de ville være barn av to futter, to foreldre som hver hadde én lapp med ‘magisk’ på og som hadde vokst opp i gompeverdenen. Nå, se for deg ei heks som gifter seg med en futt. Hvert barn vil få ett papir som sier ‘magisk’ fra moren, alltid; det spiller ingen rolle hvilket av papirene som plukkes tilfeldig siden begge sier ‘magisk’. Men som å knipse en mynt – halvparten av tida vil barnet få et papir som sier ‘magisk’ av faren, og halvparten vil papiret fra faren si ‘ikke magisk.’ Halvparten av barna vil bli trollmenn og hekser like sterke som moren, og halvparten vil bli futter. Fordi hvis det bare er ett sted i oppskriften som gjør deg til en trollmann, så kan vi ikke lenger sammenlikne magi med et glass klinkekuler som kan blandes. Det er som en enkelt magisk klinkekule, en alkymistens stein.»
Harry ordnet tre par med papirbiter side om side. På det ene paret skrev han ‘magisk’ og ‘magisk’. På et annet par skrev han ‘magisk’ på bare det ene papiret. Det tredje paret lot han være blankt.
«I så tilfelle,» sa Harry, «har du enten to steiner, eller ikke. Du er enten en trollmann, eller ikke. Mektige trollmenn ville bli mektige ved å studere hardere og øve mer. Og hvis trollmenn ved arv blir gradvis mindre mektige, ikke fordi formler går tapt, men fordi folk ikke kan bruke dem … så kanskje de spiser feil mat eller noe slikt. Men hvis det har blitt gradvis verre over en periode på 800 år så kunne det bety at selve magien holder på å blekne og forsvinne.»
Harry ordnet to nye par med papirbiter side om side, og tok fram en fjærpenn. Snart hadde hvert par ett papir som sa ‘magisk’ og ett som var blankt.
«Og det fører meg over til min prediksjon,» sa Harry. «Det jeg spår vil skje når to futter gifter seg. Knips en mynt to ganger. Det kan ende i mynt/mynt, mynt/kron eller kron/kron. Så en fjerdedel av tida vil du få to mynt, en fjerdedel får du to kron, og halvparten av tida får du en mynt og en kron. Det samme skjer når to futter gifter seg. En fjerdedel av barna får ‘magisk’ og ‘magisk’ og blir trollmenn og hekser. En fjerdedel får ‘umagisk’ og ‘umagisk’ og blir gomper. Den siste halvparten blir futter. Det er et veldig gammelt og veldig klassisk mønster. Det ble først oppdaget av Gregor Mendel, som ikke er glemt; og det var det første hintet man oppdaget som sa noe om hvordan oppskriften virker. Alle som vet noe om blod-vitenskap ville gjenkjenne mønsteret umiddelbart. Det ville ikke være nøyaktig, på samme måte som at når du knipser mynt førti ganger så får du ikke nødvendigvis mynt/mynt ti ganger. Men hvis det er syv eller tretten trollmenn blant førti futtebarn så er det en sterk indikator. Dette er testen jeg fikk deg til å gjøre. Nå, la oss se på observasjonene!»
Og før Draco rakk å tenke hadde Harry tatt pergamentet ut av hånda hans.
Dracos hals var svært tørr.
Tjueåtte barn.
Han var ikke sikker på det nøyaktige nummeret, men han var ganske sikker på at omtrent en fjerdedel av barna hadde vært hekser og trollmenn.
«Seks trollmenn av tjueåtte barn,» sa Harry Potter et øyeblikk senere. «Da er det en tydelig pekepinn. Og førsteklassingene brukte samme type magi, av omtrent samme kraft, for åtte århundrer siden, også. Din test og min test ga samme resultat.»
Det ble stille lenge i klasserommet.
«Hva nå?» hvisket Draco.
Han hadde aldri vært så redd før.
«Det er ikke avgjort ennå,» sa Harry Potter. «Eksperimentet mitt slo feil, husker du? Jeg trenger at du designer en test til, Draco.»
«Jeg … jeg …», sa Draco med brusten stemme. «Jeg kan ikke gjøre dette, Harry. Det er for mye for meg.»
Harrys uttrykk var flammende. «Jo, det kan du, fordi du må. Jeg tenkte på det selv, også, etter at jeg fant ut det om Merlins Forordning. Draco, finnes det en annen måte å observere magiens styrke på, direkte? En eller annen måte som ikke har noe å gjøre med trollmannsblod eller de formlene vi lærer?»
Dracos hode kom bare opp med tomhet.
«Alt som påvirker magi påvirker trollmenn,» sa Harry. «Men på den måten kan vi ikke avgjøre hvorvidt det er trollmennene eller magien. Hva er det magi påvirker som ikke er hekser og trollmenn?»
«Magiske vesener, åpenbart,» sa Draco uten engang å tenke seg om.
Harry Potter smilte sakte. «Draco, det er briljant!»
Den typen dumme spørsmål du bare ville spørre hvis du hadde blitt oppfostret av gomper.
Så ble den synkende følelsen i magen noen hakk verre da han innså hva det ville bety hvis magiske vesener ble svakere. Da ville de vite sikkert at magien selv holdt på å svekke seg, og en del av Draco var allerede sikker på at det var akkurat det de ville finne. Han ønsket ikke å finne ut dette, ønsket ikke å vite …
Harry Potter var allerede halvveis mot døra. «Kom igjen, Draco! Det er et portrett ikke langt unna her, vi bare spør dem om å finne fram til noen gamle portretter og så finner vi det ut med en gang. Vi har kapper på oss, hvis noen ser oss kan vi bare springe vekk! Kom da!»
Det tok ikke lang tid etter det.
Portrettet var bredt, men det så allikevel ganske folksomt ut med de tre menneskene som var avbildet. Det var en middelaldrende mann fra tolvte århundre, kledt i en mengde med svart; som snakket med en trist utseende kvinne fra fjortende århundre, hvis hår virvlet rundt på hodet som om hun var påvirket av en formel for statisk elektrisitet; og hun snakket med en ærverdig klok gammel mann fra syttende århundre med sløyfe i rent gull, og ham kunne de forstå.
De hadde spurt om desperanter.
De hadde spurt om fønikser.
De hadde spurt om drager, troll og husnisser.
Harry hadde rynket øyenbrynene, og pekt på at de vesenene som trengte mest magi kanskje allerede hadde dødd ut; og hadde spurt om de mektigste magiske vesenene som var kjent.
Det var ingenting ukjent på den lista, utenom en art mørke vesener kalt minneflåere som oversetteren bemerket hadde blitt endelig utryddet av Harold Shea, og de virket ikke halvparten så skremmende som desperanter.
Magiske vesener virket å være like kraftfulle nå som de alltid hadde vært.
Følelsen i Dracos mage lettet litt, og nå følte han seg bare forvirret.
«Harry,» sa Draco underveis mens den gamle mannen oversatte en liste av alle de elleve kreftene i øyeskuerens øyne, «hva er det dette betyr?»
Harry holdt opp en finger og den gamle mannen gjorde seg ferdig med lista.
Så takket Harry alle portrettene for hjelpen – Draco mer eller mindre på autopilot gjorde det samme, og høfligere – og de dro tilbake til klasserommet.
Der tok Harry fram originalpergamentet med hypotesene og begynte å notere.
OBSERVASJON:
Magi er ikke så mektig nå som det den var da Galtvort ble grunnlagt.
HYPOTESER:
- Selve magien holder på å blekne.
- Trollmenn blander blod med gomper og futter.
- Kunnskapen om kraftige magiske formler er tapt.
- Trollmenn spiser feil mat som barn; eller noe annet enn blod får dem til å vokse opp svakere enn før.
- Gompeteknologi påvirker magi. (Helt fra for 800 år siden?)
- Sterke trollmenn får færre barn. (Draco enebarn? Sjekk om tre sterke trollmenn, Krengle / Humlesnurr / Mørkets herre, hadde barn)
TESTER
- Er det formler som vi kjenner til, men som vi ikke kan bruke (1 eller 2) eller er tapt magi ikke lenger kjent (3)? Resultat: Kan ikke avgjøres på grunn av Merlins Forordning. Ingen kjente formler som ikke lenger kan brukes, men det kan være at disse rett og slett ikke har blitt overført til nye trollmenn.
- Brukte førsteklassinger i riktig gamle dager den samme typen magi, med samme kraft, som nå? (Svakt bevis for 1 over 2, men det kan være at blodet bare mister den kraftigste magien.) Resultat: samme nivå på førsteårs magi da som nå.
- Ytterligere test som skiller mellom 1 og 2 ved å bruke vitenskapelig kunnskap om blod, forklarer senere. Resultat: det er bare ett sted i oppskriften som gjør deg til trollmann, og enten har du to papirlapper som sier ‘magisk’ eller så har du det ikke.
- Har magiske vesener mistet kraft? Skiller 1 fra (2 eller 3). Resultat: magiske vesener høres ut til å være like sterke som de alltid har vært.
«A feilet,» sa Harry Potter. «B er svakt bevis for 1 over 2. C sier at 2 er feil. D sier at 1 er feil. 4 var usannsynlig, og B taler mot 4. 5 var usannsynlig og D taler mot. 6 er også feil hvis 2 er feil. Da gjenstår 3. Merlins Forordning eller ikke; jeg kunne ikke finne fram til noen spesifikk magi som ikke lenger kan brukes. Så når du legger sammen alt dette ser det ut til at kunnskap rett og slett har gått tapt.»
Og fellen klappet igjen.
Så snart panikken lettet, så snart Draco forsto at magi ikke holdt på å blekne bort, brukte han knapt fem sekunder på å innse hva som hadde skjedd.
Draco skjøv seg opp fra pulten og reiste seg så kjapt at stolen skled med en skrapelyd over gulvet og veltet.
«Så det var bare et teit triks.»
Harry Potter stirret på ham et øyeblikk, fremdeles sittende. Da han snakket, var det med lav stemme. «Det var en rettferdig undersøkelse, Draco. Hvis den hadde gitt et annet resultat ville jeg ha akseptert det. Det er ikke noe jeg ville jukset med. Noensinne. Jeg så ikke på dine observasjoner før jeg la fram hva jeg trodde du hadde funnet. Jeg sa klart og tydelig fra da Merlins Forordning gjorde første eksperiment ugyldig –»
«Så,» sa Draco, og stemmen bar preg av et begynnende sinne, «du visste ikke hvordan hele denne greia kom til å ende?»
«Jeg visste ikke noe som ikke du også visste,» sa Harry, fremdeles stille. «Jeg innrømmer at jeg hadde en mistanke. Hermine Grang har for mye kraft, hun burde bare ha vært så vidt magisk, og det er hun ikke; hvordan kan en gompefødt være den beste formelkasteren på Galtvort? Og hun får beste karakter på de skriftlige oppgavene også; det er et for stort sammentreff at hun er sterkest magisk og akademisk med mindre det er en felles årsak. Hermine Grangs eksistens pekte på at det antakelig bare er én ting som gjør deg til trollmann; enten har du det eller du har det ikke; og forskjellen i kraft avhenger av hvor mye vi vet og hvor mye vi øver. Og det er ikke forskjellige klasser her for fullblods og gompefødte, og så videre. Det er for mange steder der verden ikke ser ut slik den burde se ut hvis du hadde rett. Men, Draco, jeg så ikke noe som ikke du også kunne se. Jeg gjorde ingen tester som jeg ikke fortalte deg om. Jeg jukset ikke, Draco. Jeg ønsket at vi skulle samarbeide om å finne svaret. Og jeg hadde ikke tenkt tanken om at magi holdt på å blekne vekk fra verden før du nevnte det. Det var en skremmende tanke for meg også.»
«Samme for meg,» sa Draco. Han jobbet hardt for å holde kontroll på stemmen og ikke starte å skrike til Harry. «Du påstår at du ikke kommer til å springe rundt og fortelle andre om dette.»
«Ikke uten å spørre deg først,» sa Harry. Han åpnet hendene i en bedende stilling. «Draco, jeg prøver å være så grei jeg bare kan, men verden viste seg å ikke være på den måten.»
«Greit. Da er det ikke mer mellom deg og meg. Jeg kommer bare til å gå min vei og glemme at alt dette noensinne har skjedd.»
Draco spant rundt, med en brennende følelse i halsen, en følelse av å være forrådt; og det var da han innså at han virkelig hadde likt Harry Potter, og den tanken sakket ham ikke et øyeblikk mens han skred mot døra til klasserommet.
Og Harry Potters stemme kom, høyere nå, og bekymret:
«Draco … du vil ikke klare å glemme. Forstår du ikke? Det var ditt offer.»
Draco stoppet midt i et steg og snudde seg. «Hva snakker du om?»
Men det gikk allerede kaldt nedover ryggen på ham.
Han visste det før Harry Potter sa det.
«For å bli en vitenskapsmann. Du stilte spørsmål ved en av de tingene du tror på. Ikke bare en liten ting, men en tro som betydde svært mye for deg. Du eksperimenterte, samlet data, og resultatet viste at det du hadde trodd var feil. Du så resultatene og forsto hva de mente.» Harry Potters stemme kom mer sviktende. «Husk, Draco, du kan ikke gi opp en sann tro på den måten, fordi eksperimenter vil bekrefte det istedenfor å vise at det er feil. Ditt offer for å bli en vitenskapsmann var din falske tro på at trollmannsblod blandes og blir svakere.»
«Det er ikke sant!» sa Draco. «Jeg ofret ikke den troen. Jeg tror fremdeles på det!» Stemmen ble høyere samtidig som det gikk kaldere nedover ryggen.
Harry Potter ristet på hodet. Stemmen kom som hvisking. «Draco … Beklager, Draco, du tror ikke på det nå lenger.» Harrys stemme steg igjen. «Jeg skal bevise det for deg. Se for deg at noen forteller deg at de har en drage i huset, som kjæledyr. Du svarer at det vil du gjerne se. De sier at det er en usynlig drage. Du sier greit, du vil gjerne høre lydene fra den. De sier at det er en uhørlig drage. Du sier at du vil kaste mel ut i lufta og se dragens omriss. De sier at mel ikke fester seg på denne typen drager. – Og det som avslører det hele er at de vet på forhånd nøyaktig hvilke eksperimenter de skal bortforklare. De vet hva resultatet av eksperimentet ville vært hvis det ikke var noen drage i det hele tatt, de vet på forhånd nøyaktig hvilke forklaringer de må gi. Så kanskje de sier at det er en drage der. Kanskje de tror at de tror det er en drage der, det kalles ‘tro på troen’. Men de tror ikke egentlig på det. Du kan ta feil av hva du tror på, de fleste innser ikke at det er en forskjell mellom å tro på noe og tro at det er bra å tro på det.» Harry Potter hadde reist seg fra pulten nå, og tatt noen steg mot Draco. «Og Draco, du tror ikke lenger på blodets renhet, og det skal jeg vise deg. Hvis blodrenhet er en faktisk ting, så ville ikke Hermine Grang eksistert. Så hva kan forklare henne? Kanskje hun er et foreldreløst trollmannsbarn oppfostret av gomper, akkurat som meg? Jeg kunne dra til Grang og be henne om å få se bilder av foreldrene hennes, for å se om hun ser ut som dem. Hva tror du, forventer du at hun ser annerledes ut? Skal vi gå og gjøre den testen?»
«De ville ha plassert henne hos slektninger,» sa Draco med skjelvende stemme. «De ville fremdeles ligne på hverandre.»
«Der ser du. Du vet allerede hvilke testresultater du må bortforklare. Hvis du fremdeles trodde på blodets renhet ville du sagt selvsagt, god ide, la oss gå og se etter, jeg vedder på at hun ikke likner på foreldrene sine, hun har for mye kraft til å være en ekte gompefødt –»
«De ville ha plassert henne hos slektninger!»
«Vitenskapsmenn kan gjøre tester for å fastslå om noen virkelig er farens barn. Grang ville sikker gjøre det hvis jeg betalte hennes familie tilstrekkelig. Hun ville ikke være redd for å se resultatet av testen. Så hva ville du forvente at en slik test viser? Be meg om å gjennomføre testen, så gjør vi det. Men du vet allerede hva den testen vil vise. Det vil du alltid vite. Du vil aldri være i stand til å glemme. Det kan hende du vil ønske at du fremdeles trodde på blodets renhet, men du vil alltid forvente å se det som ville skje hvis det bare var én ting som gjorde deg til heks eller trollmann. Det var ditt offer for å bli en vitenskapsmann.»
Dracos pust kom i korte støt. «Innser du hva du har gjort?» Han kastet seg framover og grep Harry i kragen. Stemmen steg til et hyl; det var uutholdelig høyt i stillheten i det lukkede klasserommet. «Innser du hva du har gjort?»
Harrys stemme skalv. «Du trodde på noe. Det viste seg å være feil. Jeg hjalp deg til å finne det ut. Det som er sant er allerede sant; å innse det vil ikke gjøre det verre –»
Fingrene på Dracos høyre hånd strammet seg til en neve, og den hånda falt ned og fór opp i Harry Potters kjeve så hardt at kroppen hans krasjet inn i pulten og ned på gulvet.
«Idiot!» skrek Draco. «Idiot! Idiot!»
«Draco,» hvisket Harry fra gulvet, «Draco, jeg beklager, jeg trodde ikke dette ville skje på flere måneder, jeg forventet ikke at du ville våkne som vitenskapsmann så raskt, jeg trodde jeg hadde mer tid til å forberede deg, lære deg de teknikkene som får det til å gjøre mindre vondt å innrømme at du tar feil –»
«Hva med far?», sa Draco. Stemmen hans skalv av raseri. «Hadde du tenkt å forberede ham eller bare brydde du deg ikke om hva som ville skje etterpå?»
«Du kan ikke si noe til ham!» sa Harry alarmert. «Han er ingen vitenskapsmann! Du lovte, Draco!»
Et øyeblikk var det en lettelse at far ikke kom til å få vite.
Og så kom det virkelige sinnet.
«Så du planla at jeg skulle juge for ham og fortelle ham at jeg fremdeles tror,» sa Draco med ustø stemme. «Jeg kommer alltid til å måtte juge for ham, og nå, når jeg blir voksen, så kan jeg ikke bli en dødseter, og jeg kommer ikke til å kunne fortelle ham hvorfor.»
«Hvis din far virkelig elsker deg,» hvisket Harry fra gulvet, «så vil han fremdeles elske deg selv om du ikke blir en dødseter, og det høres ut som om din far virkelig elsker deg, Draco –»
«Din stefar er vitenskapsmann,» sa Draco. Ordene kom ut som stikkende kniver. «Hvis du ikke hadde lyst til å bli vitenskapsmann ville han fremdeles elsket deg. Men du ville blitt litt mindre spesiell for ham.»
Harry vred på seg. Gutten åpnet munnen, som om han skulle si «beklager,» og så lukket han munnen igjen og så ut til å komme på bedre tanker, hvilket var enten veldig lurt av ham eller veldig heldig, fordi Draco kunne ha prøvd å drepe ham.
«Du burde ha advart meg,» sa Draco. Stemmen hans steg. «Du burde ha advart meg!»
«Jeg … det gjorde jeg … hver gang jeg fortalte deg om kraften, snakket jeg også om prisen. Jeg sa, du må kunne innrømme at du tar feil. Jeg sa at dette ville være den vanskeligste veien for deg å gå. At dette var det offeret alle må gjøre for å bli en vitenskapsmann. Jeg sa, hva hvis eksperimentet forteller deg én ting, og din familie og venner sier noe annet –»
«Du kaller det en advarsel?» Draco hylte nå. «Du kaller det en advarsel? Når vi gjør et ritual som krever et permanent offer?»
«Jeg … jeg …» Gutten på gulvet svelget. «Jeg antar at det kanskje ikke var helt tydelig. Jeg er lei meg. Men alt som kan ødelegges av sannheten bør bli ødelagt.»
Å slå ham var ikke nok.
«Du tar feil på ett område,» sa Draco med død i stemmen. «Grang er ikke den sterkeste eleven på Galtvort. Hun får bare de beste karakterene i klasser. Du kommer nå til å finne ut forskjellen.»
Plutselig redsel kom til syne i Harrys ansikt, og han forsøkte å rulle seg kjapt opp på beina –
Det var allerede for sent for ham.
«Exitarmus!»
Harrys tryllestav fløy tvers over gulvet.
«Gom jabbar!»
En strøm av blekkete svarthet traff Harrys venstre hånd.
«Det er en torturformel,» sa Draco. «Det er for å få informasjon ut av folk. Jeg har tenkt til å la den sitte på deg, og låse døra bak meg når jeg går. Kanskje jeg lar dørlåsformelen gli av etter et par timer. Kanskje den ikke forsvinner før du dør her inne. Ha det gøy.»
Draco flyttet seg mykt bakover med tryllestaven fremdeles pekende på Harry. Dracos hånd senket seg og plukket opp ranselen, uten at siktet ble ustødig.
Smerten begynte allerede å vises i Harry Potters ansikt da han snakket. «Malfangene omfattes ikke av forordningen for mindreåriges bruk av magi, antar jeg? Det er ikke fordi blodet ditt er sterkere. Det er fordi du allerede har øvd. I starten var du like svak som alle oss andre. Det er min forutsigelse. Tar jeg feil?»
Dracos stavhånd ble hvitere, men siktet var fremdeles fjellstøtt.
«Bare så du vet det,» sa Harry mellom sammenbitte tenner, «hvis du fortalte meg at jeg tok feil så ville jeg ha lyttet. Jeg vil aldri noensinne torturere deg når du viser meg at jeg tar feil. Og det vil du. En dag. Du har våknet som vitenskapsmann nå, og selv om du kanskje aldri lærer deg å bruke den kraften vil du alltid,» Harry gispet etter pust, «se etter, måter, å teste, det du tror på –»
Draco rygget mindre mykt nå, litt raskere, og han måtte konsentrere seg om å holde staven rettet mot Harry mens han grep bak seg for å åpne døra og gikk ut av klasserommet.
Så lukket Draco døra igjen.
Han kastet den kraftigste låseformelen han kjente til.
Draco ventet til han hørte Harrys første smerteskrik før han kastet Stillus.
Og så gikk han sin vei.
«Aaahhhhh! Finite Incantatem! Aaaaaaahhh!»
Harrys høyre hånd hadde blitt stukket ned i en kjele kokende olje og blitt værende der. Han hadde lagt alt han hadde inn i Finite Incantatem og det hadde null effekt.
Noen heksinger krevde spesifikke motheksinger, ellers kan de ikke oppheves. Eller kanskje det bare var at Draco var sterkere.
«Aaaaaaaaaaaaahhh!»
Harrys hånd begynte etter hvert å gjøre virkelig vondt, og det påvirket hans forsøk på å tenke kreativt.
Men et par skrik senere innså Harry hva han måtte gjøre.
Pungen hans var uheldigvis på feil side av kroppen, og det tok en hel del vridning for å få tilgang til den, spesielt siden den andre armen veivet rundt i refleksbetingede, ustoppelige forsøk på å riste av seg kilden til smerten. Da han endelig fikk det til, hadde den andre armen klart å kaste bort tryllestaven igjen.
«Medisin aaaaahhhh sett! Medisinsett!»
På gulvet var det grønne lyset for svakt til at man kunne se tydelig.
Harry kunne ikke stå. Han kunne ikke krabbe eller åle seg. Han rullet rundt på gulvet til dit han trodde tryllestaven var, og den var ikke der; og med en hånd klarte han å løfte seg selv høyt nok til å se tryllestaven, og han rullet dit, og fikk grepet staven, og rullet tilbake til det stedet medisinsettet lå åpent. Det var også en hel del skriking og litt oppkast.
Det tok åtte forsøk før Harry klarte å kaste en Lumos.
Og så, vel, medisinpakken var ikke designet slik at den kunne åpnes med én hånd, fordi alle trollmenn var idioter, det var årsaken. Harry måtte bruke tennene, og slik tok det en stund før Harry til slutt klarte å surre nummekledet over venstre hånd.
Da all følelse i venstre hånd endelig var borte, lot Harry den intense konsentrasjonen forsvinne, og lå helt stille på gulvet og gråt en stund.
Vel, sa Harrys sinn stille til seg selv, da det hadde kommet seg nok til å tenke i ord igjen. Var det verdt det?
Sakte løftet Harrys brukbare hånd seg til den fant en pult.
Harry trakk seg opp på føttene.
Pustet dypt inn.
Pustet ut.
Smilte.
Det var ikke mye til smil, men det var uansett et smil.
Tusen takk, professor Krengle; jeg ville ikke klart å tape uten deg.
Han hadde ikke omvendt Draco ennå, ikke i nærheten. I motsetning til hva Draco selv kanskje tenkte nå, var han fremdeles barnet til en dødseter. Fremdeles en gutt som hadde vokst opp med at ‘voldtekt’ var noe de kule eldre guttene gjorde. Men det var en skikkelig god start.
Harry kunne ikke påstå at alt hadde gått akkurat som planlagt. Snarere hadde alt gått akkurat som om det ble funnet på der og da. Planen hadde ikke krevet at dette skulle skje før i desember eller så, etter at Harry hadde lært Draco teknikkene for å ikke benekte bevis når han så dem.
Men han hadde sett frykten i Dracos ansikt, innsett at Draco allerede tok en alternativ hypotese seriøst, og grep øyeblikket. Ett tilfelle av ekte nysgjerrighet hadde samme type omvendende kraft i rasjonalitet som ekte kjærlighet hadde i filmer.
I retrospekt hadde Harry gitt seg selv noen få timer til å gjøre den viktigste oppdagelsen i magiens historie, og måneder til å bryte gjennom de uutviklede mentale barrierene til en elleveårig gutt. Dette kunne være et tegn på at Harry hadde en form for større kognitiv svikt når det gjaldt å estimere tidsbruk for oppgaver.
Kom Harry til å havne i det vitenskapelige helvete for det han hadde gjort? Harry var ikke sikker. Han hadde ordnet det slik at Draco var fokusert på muligheten for at magien blekner; forsikret seg om at Draco ville utføre den delen av eksperimentet som i starten ville peke i den retningen. Han hadde ventet til etter forklaringen om genetikk med å få Draco til å innse tilstanden for magiske vesener (skjønt Harry hadde snarere tenkt på eldgamle magiske gjenstander som Valghatten, som ingen lenger kunne duplisere, men som fortsatte å fungere.) Men Harry hadde ikke faktisk overdrevet noe bevis, hadde ikke endret betydningen av noen av resultatene. Da Merlins Forordning hadde ugyldiggjort en test som skulle ha vært avgjørende, hadde han sagt dette til Draco med en gang.
Og så var det delen etter det …
Men han hadde ikke faktisk jugd for Draco. Draco hadde trodd på det, og det ville gjøre det sant.
Avslutningen derimot, hadde ikke vært så morsom; det måtte han innrømme.
Harry snudde seg og stavret mot døra.
På tide å teste Dracos låseformel.
Det første trinnet var selvsagt å prøve dørhåndtaket. Draco kunne ha bløffet.
Draco hadde ikke bløffet.
«Finite Incantatem.» – Harrys stemme kom ut litt hest, og han kunne føle at formelen ikke hadde virket.
Så han prøvde igjen, og denne gangen føltes det helt korrekt utført. Men dørhåndtaket viste nok en gang at det ikke hadde virket. Ok, ikke overraskende.
På tide å trekke fram grøvre skyts. Harry trakk pusten dypt. Denne formelen var en av de mest kraftfulle han hadde lært hittil.
«Alohomora!»
Harry sjanglet litt etter å ha sagt det.
Og døra til klasserommet åpnet seg fremdeles ikke.
Det sjokkerte Harry. Han hadde ikke planlagt å gå noensteds i nærheten av Humlesnurrs forbudte korridor, selvsagt. Men en formel for å åpne magiske låser hadde hørtes ut å være nyttig uansett, så Harry hadde lært seg det. Var hensikten med Humlesnurrs forbudte korridor å lure folk som var så dumme at de ikke la merke til at sikkerheten var svakere enn noe Draco Malfang kunne sette opp?
Frykten vendte tilbake, den krøp inn i systemet til Harry. Bruksanvisningen i det medisinske settet hadde sagt at nummekledet bare var trygt å bruke i 30 minutter av gangen. Etter det ville det falle av automatisk, og kunne ikke brukes på nytt på 24 timer. Klokka var 18.51. Han hadde tatt på nummekledet for om lag fem minutter siden.
Så Harry tok et steg tilbake, og vurderte døra. Det var en solid sak i mørk eik, kun avbrutt av ei dørklinke i messing.
Harry kunne ingen eksplosive, kuttende eller knusende formler, og å transfigurere eksplosiver ville ha brutt regelen om å transfigurere brennende materialer. Syre var flytende og ville ha avgitt gasser …
Men det var ingen hindring for en kreativ tenker.
Harry la tryllestaven mot en av døras bronsehengsler, og konsentrerte seg om formen til bomull som en ren abstraksjon uavhengig av fysisk bomull; og også om det rene materialet uavhengig av det mønsteret som gjorde det til et dørhengsel i messing; og brakte de to konseptene sammen for å tvinge Form på Substans. En times transfigurasjonsøving hver dag i en måned hadde fått Harry til et nivå der han kunne transfigurere en gjenstand på fem kubikkcentimeter på rett under ett minutt.
Etter to minutter hadde ikke hengslet endret seg i det hele tatt.
Hvem det nå enn var som hadde designet Dracos låseformel, så hadde vedkommende tenkt på det også. Eller så var døra en del av Galtvort og slottet var immunt.
Et kjapt blikk fortalte at veggene var solid stein. Gulvet også. Og taket. Du kunne ikke transfigurere noe som var en del av et solid hele; Harry måtte ha transfigurert hele veggen, hvilket ville ha tatt timers eller kanskje dagers sammenhengende innsats; hvis han kunne gjort det i det hele tatt, og det ville bare fungere hvis veggen ikke var en del av hele resten av slottet …
Harrys tidsvender ville ikke åpne seg før klokka ni. Etter det kunne han reise tilbake til klokka seks, før døra ble låst.
Hvor lenge ville torturformelen vare?
Harry svelget hardt. Tårer piplet på ny fram i øyekroken.
Hans briljante kreative sinn hadde nettopp foreslått den geniale løsningen at Harry kunne skjære av seg hånda ved å bruke minisagen i verktøysettet i pungen; hvilket ville gjøre vondt, åpenbart, men muligens mye mindre vondt enn Dracos smertemagi, siden nervene ville forsvinne; og han hadde turniké i medisinsettet.
Og det var åpenbart en sinnssykt idiotisk ide som Harry ville angre på resten av livet.
Men Harry visste ikke om han ville klare å holde ut to timer tortur.
Han ønsket seg ut av dette klasserommet, han ønsket seg ut nå, han ville ikke vente her, skrikende, i to timer, fram til han kunne bruke tidsvenderen, han måtte komme seg ut og finne noen som kunne fjerne torturformelen fra hånda si.
Tenk! skrek Harry til hjernen sin. Tenk! Tenk!
Smygard-sovesalen var for det meste tom. Folk flest spiste middag. Av en eller annen grunn følte Draco seg ikke spesielt sulten.
Draco stengte døra til sitt private rom, låste det, satte en låseformel på, la på en stillhetsmagi, satte seg ned på senga og startet å gråte.
Det var ikke rettferdig.
Det var ikke rettferdig.
Det var første gang overhodet at Draco virkelig hadde tapt. Far hadde advart ham om at det å tape på ordentlig ville gjøre vondt den første gangen det skjedde; men han hadde tapt så stort, så mye; det var ikke rettferdig, ikke rettferdig at han skulle tape alt den første gangen han tapte.
Et eller annet sted nede i kjelleren var det en gutt som Draco faktisk likte som nå skrek i smerte. Draco hadde aldri skadet noen han likte før. Det var meningen at det skulle være gøy å straffe folk som fortjente det, men dette ga bare en syk følelse i kroppen. Far hadde ikke advart ham mot det, og Draco lurte på om det var en hard lekse som alle måtte lære når de vokste opp, eller om Draco bare var svak.
Draco ønsket at det var Petrea som skrek. Det ville ha føltes bedre.
Og det verste av alt var å vite at det kunne ha vært et feiltak å gjøre Harry Potter vondt.
Hvem ellers ville være der for Draco nå? Humlesnurr? Etter alt han hadde gjort? Draco ville heller bli brent levende.
Draco ville måtte gå tilbake til Harry Potter fordi det ikke var andre steder han kunne gå. Og hvis Harry Potter sa at han ikke ville ha ham, så ville Draco være ingenting, bare en patetisk liten gutt som aldri kunne bli dødseter, aldri bli med i Humlesnurrs fraksjon, aldri lære vitenskap.
Fellen hadde vært perfekt satt opp og perfekt utført. Far hadde advart Draco mangfoldige ganger om at det du ofret til mørke ritualer ikke kunne fås tilbake. Men far hadde ikke visst at de fordømte gompene hadde funnet opp ritualer som ikke krevde tryllestaver, ritualer du kunne bli lurt til å gjennomføre uten å vite om det, og det var bare en av de forferdelige hemmelighetene som vitenskapsmenn kjente til og som Harry Potter hadde bragt med seg.
Draco startet å gråte sterkere.
Han ville ikke dette, han ville ikke dette, men det var for sent å snu. Det var for sent. Han var allerede en vitenskapsmann.
Draco visste at han burde gå tilbake og sette Harry Potter fri, og si unnskyld. Det ville ha vært den smarte tingen å gjøre.
Istedenfor forble Draco i senga og hulket.
Han hadde allerede voldt Harry Potter smerter. Det kunne vise seg å bli den eneste gangen Draco noensinne fikk anledning til å skade ham, og han ble nødt til å holde fast på det minnet hele resten av livet.
La ham skrike.
Harry slapp restene av feltsagen ned på bakken. Messinghengslene hadde vist seg å være uimottakelige, de hadde ikke en gang en skramme, og Harry begynte å mistenke at selv den desperate handlingen å forsøke å transfigurere syre eller eksplosiver ville ha feilet i å åpne døra. På plussiden, så hadde forsøket ødelagt feltsagen slik at han ikke kunne bli fristet til å sage av seg armen.
Klokka hans sa 19.02, med mindre enn femten minutter igjen, og Harry forsøkte å huske om det var andre skarpe ting i pungen hans som han måtte se til å ødelegge, og så kjente han at en ny omgang tårer var på vei. Hvis bare, når tidsvenderen åpnet seg, han kunne gå tilbake i tid og forhindre –
Og det var da Harry innså at han var dum.
Det var ikke første gang han hadde vært låst inne i et rom.
Professor McSnurp hadde allerede forklart ham den korrekte framgangsmåten. … hun hadde også sagt til ham at han ikke skulle bruke tidsvenderen til denne typen ting.
Ville professor McSnurp innse at denne anledningen virkelig innebar et spesielt unntak? Eller bare ta fra ham tidsvenderen permanent?
Harry samlet sammen alle sakene sine, alle bevisene, i pungen. En Skrubberunt tok seg av oppkastet på gulvet, skjønt ikke svetten som gjorde kappen hans gjennomvåt. Han hadde latt de veltede pultene være veltet, det var ikke viktig nok til å være verdt å gjøre med én hånd.
Da det var gjort, tittet Harry ned på klokka si. 19.04.
Og så ventet Harry. Sekunder gikk, og det føltes som år.
Klokka 19.07 åpnet døra seg.
Professor Pirrevimps skjeggete ansikt så bekymret ut. «Er alt bra, Harry?» sa den pipende stemmen til Ravnklos husstyrer. «Jeg fikk en lapp som sa at du var innelåst her nede –»