Akt 2:
(Sola skinte briljant inn i Storhallen fra det forheksede himmeltaket over; den lyste opp elevene som om de satt under åpen himmel; den glimtet fra tallerkenene og asjettene deres der de, forfrisket av en natts søvn, inhalerte frokosten som forberedelse til hva nå enn for planer de hadde for søndagen.)
Så. Det var bare én ting som gjorde deg til en trollmann.
Det var ikke så overraskende, når du tenkte gjennom saken. Det DNA for det meste gjorde var å fortelle ribosomer hvordan de skal lenke aminosyrer sammen for å danne proteiner. Konvensjonell fysikk virket å være greit i stand til å beskrive aminosyrer, og uansett hvor mange aminosyrer du kjedet sammen, sa konvensjonell fysikk at du aldri noensinne ville få magi ut av det.
Og allikevel virket det som om magi var arvelig og fulgte DNA.
Da måtte det sannsynligvis ikke være fordi DNA kjedet sammen ikke-magiske aminosyrer til magiske proteiner.
Det måtte heller være slik at nøkkel-DNA-sekvenser ikke, i seg selv, gir deg magien din i det hele tatt.
Magi kom fra et annet sted.
(Ved Ravnklo-bordet var det en gutt som stirret tomt ut i lufta, mens hans høyre hånd automatisk gaflet inn uviktig mat fra hva det nå var som var foran ham. Du kunne antakelig ha byttet det ut med en tallerken møkk og han ville ikke ha lagt merke til det.)
Og av en eller annen grunn så la magiens kilde spesielt merke til en bestemt DNA-markør blant individer som var ordinære ape-beslektede mennesker på alle andre måter.
(Faktisk var det en hel rekke gutter og jenter som stirret ut i tomme lufta. Dette var Ravnklo-bordet, tross alt.)
Andre logiske linjer ga samme konklusjon. Komplekst maskineri var alltid universelt til stede innenfor en seksuelt reproduserende art. Hvis gen B var avhengig av gen A, så måtte A være nyttig på egen hånd, og spre seg til nær universell status i seg selv, før B ville være nyttig ofte nok til å gi en fordel i tilpasning. Så, med en gang B var universell så ville du få en variant A* som var avhengig av B, og så en C som var avhengig av A* og B, dernest B* som var avhengig av C, helt til hele maskineriet ville falle sammen hvis du tok bort en eneste del. Men alt måtte skje steg for steg – evolusjon så aldri framover, evolusjon ville aldri starte å promotere B som forberedelse til at A senere skulle bli universelt. Evolusjon var det enkle historiske faktum at hvilke organismer som nå enn fikk flest barn, så ville det være deres gener som ble mest utbredt i neste generasjon. Så hver bit av et komplekst maskineri måtte bli nær universelt før andre biter av maskinen kunne utvikle seg til å avhenge av dets nærvær.
Så komplekst, gjensidig avhengende maskineri, den kraftfulle sofistikerte proteinmaskinen som drev livet framover, var alltid universelt til stede innenfor en seksuelt reproduserende art – bortsett fra en liten håndfull ikke-avhengige varianter som kunne bli valgt når som helst, etter hvert som kompleksiteten økte. Det var derfor alle mennesker hadde det samme underliggende design av hjernen, de samme følelser, de samme ansiktsuttrykk knyttet til disse følelsene; disse tilpasningene var komplekse, så de måtte være universelle.
Hvis magi hadde vært slik, en stor, kompleks tilpasning med mengder av nødvendige gener, så ville resultatet av at en trollmann hadde paret seg med en gomp gitt et barn med bare halvparten av disse genene, og en halv maskin ville ikke utføre stort. Og derved ville det aldri eksistert gompefødte. Selv om alle bitene hadde kommet seg inn i gompenes gensystem individuelt, ville de aldri sette seg selv sammen igjen på riktig sted slik at en trollmann kunne dannes.
Det hadde ikke eksistert noen genetisk isolert dal med mennesker som hadde snublet over en evolusjonær sti som førte til sofistikerte magiske seksjoner av hjernen. Det komplekse genetiske maskineriet, hvis trollmenn hadde fått avkom med gomper, ville aldri bli satt sammen til gompefødte.
Så uansett hvordan det hadde seg at genene dine gjorde deg til heks eller trollmann, så var det ikke fordi de inneholdt arbeidstegninger for komplisert maskineri.
Det var den andre grunnen til at Harry hadde gjettet at det mendelianske mønsteret ville være til stede. Hvis magiske gener ikke var kompliserte, hvorfor skulle det være flere enn en?
Og allikevel virket magien i seg selv temmelig komplisert. En formel for å låse en dør som både ville hindre døra fra å åpne seg og hindre deg i å transfigurere hengslene og motstå Finite Incantatem og Alohomora. Mange elementer som alle pekte i samme retning: du kunne kalle det målorientering, eller i enklere språk, hensikt.
Det var kun to kjente tilfeller av hensiktsmessig kompleksitet. Naturlig utvalg, som skapte ting som sommerfugler. Og intelligent skaperprosess, som skapte ting som biler.
Magi virket ikke som noe som hadde blitt skapt ved selvreplikering. Magiske formler var hensiktsmessig kompliserte, men ikke, som en sommerfugl, kompliserte med den hensikt å lage kopier av seg selv. Formler var kompliserte med det formålet å tjene brukeren, som en bil.
Altså var det en eller annen intelligent ingeniør som hadde skapt magiens kilde, og bedt dem om å legge spesielt merke til en bestemt DNA-markør.
Den tanken som naturlig fulgte, var at dette hadde noe med ‘Atlantis’ å gjøre.
Harry hadde spurt Hermine om dette tidligere – på toget til Galtvort, etter å ha hørt Draco snakke om det – og så vidt hun visste, så var ingenting annet kjent enn selve ordet.
Det kunne ha vært en ren legende. Men det var også tilstrekkelig plausibelt at en sivilisasjon av magibrukere, spesielt en fra før Merlins Forordning, ville ha klart å utslette seg selv.
Tankegangen fortsatte slik: Atlantis hadde vært en isolert sivilisasjon som på en eller annen måte hadde frambragt magiens kilde, og fortalt den at den bare skulle tjene mennesker med den atlantiske genmarkøren, Atlantis’ blod.
Og med tilsvarende logikk: Ordene en trollmann framsa, bevegelsene i tryllestaven; disse var ikke i seg selv kompliserte nok til å bygge opp den magiske effekten fra bunnen av – ikke på den måten som tre milliarder grunnpar av menneskelig DNA faktisk var kompliserte nok til å bygge opp en menneskekropp fra bunnen av, ikke på samme måte som et dataprogram opptok tusenvis av bytes av data.
Så ordene og stavbevegelsene var bare utløsere, brytere som ble operert på en eller annen skjult og mer kompleks maskin. Knapper, ikke konstruksjonstegninger.
Og akkurat som et dataprogram ikke ville kompilere hvis du gjorde en enkelt skrivefeil, så ville ikke magiens kilde respondere med mindre du utførte det helt presise ritualet for den bestemte formelen.
Den logiske rekken var ubønnhørlig.
Og den pekte ugjenkallelig mot en enkelt, endelig konklusjon.
De eldgamle forfedrene til trollmenn, tusenvis av år tidligere, hadde fortalt magiens kilde at den bare skulle levitere ting hvis du sa …
‘Vingardium Leviosa.’
Harry sank ned over frokostbordet og hvilte panna trett i sin høyre hånd.
Han kom i hu en historie fra den kunstige intelligensens aller første periode – på den tida hadde de nettopp startet, og ingen hadde fremdeles innsett at problemet ville være vanskelig – om en professor som hadde delegert til en av sine sisteårsstudenter å løse problemet med datamaskinens syn.
Harry begynte å forstå hvordan den studenten måtte ha følt seg.
Dette kunne ta litt tid.
Hvorfor var det mer krevende å kaste en Alohomora, hvis det kunne sammenliknes med å trykke på en knapp?
Hvem hadde vært tilstrekkelig idiotisk til å bygge inn i en formel som Avada Kadavra at den bare kunne kastes ved hjelp av hat?
Hvorfor var det slik at ordløs transfigurasjon krevde at du utførte en fullstendig mental deling mellom konseptet form og konseptet materiale?
Det var ikke sikkert at Harry ville ha løst dette problemet før han var ferdig på Galtvort. Kan hende ville han fremdeles jobbe med samme sak når han var tretti år gammel. Hermine hadde hatt rett – Harry hadde ikke innsett det på et grunnleggende nivå tidligere. Han hadde bare levert en inspirerende tale om vilje og om å være tilstrekkelig målrettet.
Harrys sinn vurderte raskt tanken om å innse på grunnleggende nivå at han muligens aldri kom til å klare å løse problemet i det hele tatt; men så bestemte han at det ville være å dra ting litt vel langt.
Og uansett, så lenge han kom så langt som til udødelighet etter de første årtiene, så ville han klare seg helt greit.
Hvilken metode hadde Mørkets herre brukt? Når han tenkte over det, – det faktum at Mørkets herre på en eller annen måte hadde klart å overleve sin første kropps død var nesten uendelig mer viktig enn det faktum at han hadde forsøkt å ta over det magiske Storbritannia –
«Unnskyld meg,» sa en forventet stemme bak ham i et høyst uventet tonefall. «Herr Malfang ber om en tjeneste i form av en samtale, når det skulle passe for deg.»
Harry satte ikke fast frokostblandingen i halsen. Istedenfor snudde han seg rundt og så på herr Krabbe.
«Unnskyld meg,» sa Harry. «Mener du ikke ‘Dø, sjefen vil snakke me’ræ?’»
Herr Krabbe så ikke lykkelig ut. «Herr Malfang har gitt meg ordre om å snakke skikkelig.»
«Jeg kan ikke høre deg,» sa Harry. «Du snakker ikke skikkelig.» Han vendte seg tilbake til bollen med små blå krystall-snøflak og spiste en skjefull til i ro og mak.
«Dø, sjefen vil snakke me’ræ,» kom en truende stemme bakfra. «Hvis du veit ditt eget beste så burde’ru kjappe ‘ræ!»
Der. Nå gikk alt etter planen.
Akt 1:
«En grunn?» sa den gamle trollmannen. Han klarte knapt å forhindre at raseriet syntes i ansiktet. Gutten foran ham hadde vært offeret, og skulle sannelig ikke trenge å bli mer skremt. «Det er ingenting som kan unnskylde –»
«Det jeg gjorde mot ham var verre.»
The gamle trollmannen stivnet i plutselig skrekk. «Harry, hva har du gjort?»
«Jeg lurte Draco til å tro at jeg lurte ham til å delta i et ritual som ofret hans tro på blodets renhet. Og det betydde at han ikke kan bli en dødseter når han vokser opp. Han har mistet alt, rektor.»
Det var en lang, stille stund i kontoret, bare avbrutt av små puff og plystring av rare små gjenstander, som, når du hadde vært der lenge nok, hørtes ut som stillhet uansett.
«Kjære meg,» sa den gamle trollmannen, «nå føler jeg meg visst litt dum. Her satt jeg og trodde at du kanskje kom til å prøve å omvende Malfangs arving ved, tja, la oss si, å vise ham sant vennskap og godhet.»
«Ha! Ja, som om det ville ha virket.»
Den gamle trollmannen sukket. Dette gikk for langt. «Si meg, Harry. Slo det deg på noe tidspunkt at det var noe upassende ved å omvende noen til det gode, gjennom å bruke løgner og knep?»
«Jeg gjorde det uten å fortelle noe som var direkte løgn; og siden det er Draco Malfang vi snakker om her, så tror jeg at ordet du leter etter er passende.» Gutten så heller selvtilfreds ut.
Den gamle trollmannen ristet på hodet i fortvilelse. «Og dette skal være helten. Vi er alle fortapt.»
Akt 5:
Det virket som om den lange, smale tunnelen av ruglete stein, uopplyst utenom et barns tryllestav, fortsatte mil etter mil.
Dette hadde den enkle grunn at den faktisk fortsatte mil etter mil.
Tida var tre om morgenen, og Fred og Frank hadde startet den lange veien ned den hemmelige gangen som førte fra en statue av en enøyd heks i Galtvort og fram til kjelleren i godteributikken Honningslurp i Galtvang.
«Åssen går det med det?», sa Fred lavt.
(Ikke at noen kunne høre det uansett, men det var noe merkelig ved det å snakke med normal stemme når du gikk gjennom en hemmelig gang.)
«Fremdeles trøblete,» sa Frank.
«Begge, eller –»
«Den midterste fiksa seg sjøl igjen. Den andre er som’n alltid har vært.»
Kartet var et ekstraordinært kraftig artefakt, i stand til å spore alle tenkende vesener på skoleområdet, i sanntid, med navn. Høyst sannsynlig hadde det blir skapt på den tida da Galtvort ble grunnlagt. Det var ikke bra at det begynte å vise feil. Antakelig kunne ingen utenom Humlesnurr reparere det om det var ødelagt.
Og Wiltersen-tvillingene hadde ingen planer om å gi Kartet over til Humlesnurr. Det ville ha vært en utilgivelig fornærmelse mot Ukruttet – de fire ukjente som hadde klart å stjele en del av Galtvorts sikkerhetssystem, et eller annet som sannsynligvis var kreert av Salazar Smygard selv, og så vri det om til et verktøy for elevstreker.
Noen ville ha vurdert dette som respektløst.
Noen ville ha vurdert dette som kriminelt.
Wiltersen-tvillingene trodde fast og bestemt at hvis Gudrik Griffing hadde vært der og sett det, så hadde han bifalt det.
Brødrene gikk videre og videre og videre, for det meste i stillhet. Wiltersen-tvillingene snakket med hverandre når de tenkte igjennom nye pek, eller når en av dem visste noe den andre ikke visste. Utenom det var det ikke mye vits i å prate. Hvis de allerede hadde samme informasjon, ville de vanligvis tenke de samme tankene og ta de samme avgjørelsene.
(I gamle dager var det slik at når magiske identiske tvillinger ble født, så var det sedvane at en ble tatt av dage straks etter fødselen.)
Til sist kunne Fred og Frank klatre ut i en støvete kjeller, overstrødd med tønner og hyller med merkelige ingredienser.
Fred og Frank ventet. Det ville ikke ha vært høflig å gjøre noe annet.
Ganske snart kom en tynn, gammel mann i sort pyjamas klatrende ned trinnene som førte inn i kjelleren, og gjespet. «Hei, gutter,» sa Ambrosius Flomme. «Jeg ventet ikke å se dere i kveld. Har dere gått tomme allerede?»
Fred og Frank avgjorde at Fred skulle stå for snakkingen.
«Ikke akkurat det, herr Flomme,» sa Fred. «Vi håpa at du kunne hjelpe oss med no’ betraktelig mer … interessant.»
«Vel, gutter,» sa Flomme med alvorlig stemme, «jeg håper at dere ikke vekket meg bare så jeg må fortelle dere en gang til at jeg ikke kommer til å selge dere noe som kan få dere i virkelige vanskeligheter. Ikke før dere er seksten, i alle fall –»
Frank trakk fram en gjenstand fra kappen sin, og rakte den over til Flomme uten et ord. «Har’u sett denna?» sa Frank.
Flomme tittet på gårsdagens utgave av Aftenprofeten og nikket, skulende. Avisens overskrift lød DEN NESTE MØRKE HERREN? og viste en ung gutt som en eller annen elevs kamera hadde klart å ta bilde av der uttrykket var ukarakteristisk kaldt og stramt.
«Jeg fatter ikke at Malfang kan gjøre slikt,» glefset Flomme. «Å gå etter gutten når han bare er elleve! Mannen burde kvernes opp og brukes til å lage sjokolader!»
Fred og Frank blinket synkront. Malfang sto bak Rita Slita? Harry Potter hadde ikke advart dem om det … som åpenbart betydde at Harry ikke visste det. Han ville aldri ha bedt dem om dette hvis han visste …
Fred og Frank utvekslet blikk. Vel, Harry trengte ikke å vite det før etter at jobben var gjort.
«Herr Flomme,» sa Fred stille, «Gutten-som-overlevde trenger din hjelp.»
Flomme så på dem begge.
Så pustet han ut med et langt sukk.
«Ålreit,» sa Flomme, «hva er det dere planlegger?»
Akt 6:
Når Rita Slita var fiksert på et saftig bytte, pleide hun ikke å legge merke til de forvirrede maurene som utgjorde resten av universet, hvilket var grunnen til at hun nesten krasjet inn i den unge mannen med begynnende måne som kom opp på fortauet der hun gikk.
«Frøken Slita,» sa mannen, og hørtes heller alvorlig og kald ut for en med et sånt ung ansikt. «Tenk å treffe deg her.»
«Av veien, jypling!» freste Rita og forsøkte å gå rundt ham.
Mannen på fortauet fulgte bevegelsen så perfekt at det var som om ingen av dem hadde beveget seg i det hele tatt, bare sto stille mens gata flyttet seg rundt dem.
Ritas øyne smalnet. «Hvem tror du at du er?»
«Ikke et heldig svar,» sa mannen tørt. «Det ville ha vært klokt å memorisere ansiktet til den forkledte dødseteren som trener opp Harry Potter til å bli den neste mørkets herre. Når alt kommer til alt,» et tynt smil, «det høres definitivt ikke ut som noen du ønsker å skumpe inn i på gata, spesielt etter å ha rakket ned på ham i avisen.»
Rita brukte et øyeblikk på å plassere referansen. Dette var Kvirinius Krengle? Han virket for ung og for gammel samtidig; ansiktet hans, hvis det slappet av fra det alvorlige og nedlatende uttrykket, burde tilhøre noen sent i tredveårene. Og han begynte allerede å miste håret? Hadde han ikke råd til en helbreder?
Nei, det var ikke viktig, hun hadde en tid og et sted og en bille å være. Hun hadde nettopp fått et anonymt tips om at madam Beining koste seg med en av sine yngre assistenter. Det ville være verdt en klekkelig bonus hvis hun klarte å verifisere det. Beining var høyt på ønskelista. Tipseren hadde sagt at Beining og hennes unge assistent straks skulle spise lunsj i et spesielt rom på Hos Marie, et svært populært sted for enkelte formål; et rom som, hadde hun funnet ut, var sikret mot alle former for avlytting, men ikke mot en vakker, blå bille som slappet av ved en vegg …
«Av veien!» sa Rita, og forsøkte å dytte Krengle vekk fra fortauet. Krengles arm berørte hennes egen, avledet kraften, og Rita snublet som om støtet hennes gikk ut i løse lufta.
Krengle trakk opp venstre kutteerme og viste fram armen. «Observer,» sa Krengle, «ikke noe mørkets merke. Jeg ønsker at din avis publiserer en beklagelse.»
Rita slapp ut en vantro latter. Selvsagt var ikke mannen en virkelig dødseter. Avisen ville aldri ha skrevet det hvis så var tilfelle. «Glem det, jypling. Forsvinn.»
Krengle stirret på henne et øyeblikk.
Så smilte han.
«Frøken Slita,» sa Krengle, «jeg hadde håpet å finne en måte å overtale deg på. Men dog allikevel, jeg merker at jeg ikke kan nekte meg gleden i å simpelthen knuse deg.»
«Det har vært forsøkt. Nå, kom deg vekk fra min gangvei, jypling, før jeg finner noen svartspanere og får deg arrestert for å hindre journalistikken.»
Krengle ga henne et kort bukk, og gikk så forbi. «Farvel, Rita Slita,» sa stemmen hans bak henne.
Og Rita strente framover. I bakhodet la hun merke til at mannen plystret en melodi mens han gikk av sted.
Som om det ville skremme henne.
Akt 4:
«Beklager, jeg står over denne,» sa Laffen Styx. «Jeg er mer av en kjempeedderkopp-type.»
Gutten-som-overlevde hadde sagt at han hadde viktig arbeid for Kaosordenen, noe alvorlig og hemmelig, mer betydningsfullt og vanskelig enn deres vanlige pek og spøker.
Og så hadde Harry Potter kastet seg ut i en tale som var inspirerende, men vag. En tale som formidlet at Fred og Frank og Laffen hadde et enestående potensiale, hvis de bare kunne lære seg å være merkeligere. Å gjøre menneskers liv uvirkelige, istedenfor å bare overraske dem med slike ting som vannbøtter over dører. (Fred og Frank utvekslet interesserte blikk, de hadde aldri tenkt på den før.) Harry Potter hadde manet fram et bilde av den spøken de hadde kjørt på Nilus – som, hadde Harry noe beklagende nevnt, Valghatten ga ham kjeft for – men som måtte ha ført til at Nilus begynte å tvile på om han var ved sine fulle fem. For Nilus ville det ha følt som om han plutselig ble transportert over i et annet univers. På samme måte som alle andre hadde følt da de opplevde at Slur ba om unnskyldning. Dette var den sanne kraften i spøking.
Er dere med meg? hadde Harry Potter ropt ut, og Laffen Styx hadde svart nei.
«Regn med oss!» sa Fred, eller muligens Frank; for det var ingen tvil om at Gudrik Griffing ville ha sagt ja.
Laffen Styx leverte et beklagende flir, sto opp, og forlot den forlatte og Stillede korridoren der de fire medlemmene av Kaosordenen hadde møttes og satt seg ned i en konspiratorisk sirkel.
De tre medlemmene av Kaosordenen begynte på sakslista.
(Det var ikke så trist. Fred og Frank ville fremdeles samarbeide med Laffen på spøker som involverte kjempeedderkopper, slik det alltid hadde vært. De hadde bare startet å kalle det Kaosordenen for å rekruttere Harry Potter, etter at Ronny hadde fortalt dem om at Harry var merkelig og ond, og Fred og Frank hadde bestemt seg for å redde Harry ved å vise ham sant vennskap og godhet. Heldigvis virket dette ikke lenger nødvendig – skjønt de var ikke helt sikre akkurat her …)
«Så,» sa en av tvillingene, «hva handler detta om?»
«Rita Slita,» sa Harry. «Vet dere hvem hun er?»
Fred og Frank nikket mens de skar grimaser.
«Hun har stilt spørsmål om meg.»
Det var ikke gode nyheter.
«Kan dere gjette hva jeg vil at dere skal gjøre?»
Fred og Frank så lett overrasket på hverandre. «Du vil at vi skal gi’a noe av vårt mer interessante sukkertøy?»
«Nei,» sa Harry. «Nei, nei, nei! Det blir sånne kjempeedderkopp-greier. Kom igjen. Hva ville dere gjøre hvis dere hørte at Rita Slita prøvde å finne rykter om dere?»
Dette besvarte spørsmålet.
Glis begynte å vokse fram på ansiktene til Fred og Frank.
«Starte rykter om oss sjøl,» svarte de i kor.
«Akkurat,» sa Harry og gliste bredt. «Men dette kan ikke være hva som helst av rykter. Målet er å lære folk å aldri stole på hva avisen sier om Harry Potter, ikke mer enn hva gompeaviser sier om Elvis. Først tenkte jeg bare på å oversvømme Rita Slita med så mange rykter at hun ikke ville vite hva hun skulle tro; men da ville hun bare håndplukke noen få som hørtes plausible og dårlige ut. Så det jeg ønsker at dere skal gjøre er å skape en falsk historie om meg, og på en eller annen måte få Rita Slita til å tro på den. Men det må være noe som alle i etterkant vil vite var helt feil. Vi ønsker å narre Rita Slita og redaktørene hennes, og etterpå gjøre det beviselig og åpenbart at det var falske nyheter. Og selvsagt – når dette er kravene til oppgaven – så må historien være så latterlig som den overhodet kan være, og fremdeles havne på trykk. Forstår dere hva jeg vil at dere skal gjøre?»
«Ikke helt …» sa Fred og Frank sakte. «Du vil at vi skal finne opp historien?»
«Jeg vil at dere skal gjøre alt sammen,» sa Harry Potter. «Jeg er ganske opptatt akkurat nå, pluss at jeg ønsker å være i stand til å si, helt ærlig, at jeg ikke hadde noen ide om hva som kom til å skje. Overrask meg.»
Et øyeblikk var det svært onde smil på ansiktene til Fred og Frank.
Så ble de alvorlige. «Men Harry, vi veit ikke egentlig åssen en går fram for å gjøre no’ sånt –»
«Så finn det ut,» sa Harry. «Jeg har tillit til dere. Jeg regner absolutt med at dette er noe dere kan klare, men hvis dere ikke kan gjøre det, så fortell meg det, og jeg vil spørre noen andre eller gjøre det selv. Hvis dere har en virkelig god ide – både for den latterlige historien, og hvordan dere kan få Rita Slita og hennes redaktører til å trykke det – så kan dere sette i gang. Men ikke vær fornøyd med noe middelmådig. Hvis dere ikke kan komme opp med noe fabelaktig, så la meg få vite det.»
Fred og Frank utvekslet bekymrede blikk.
«Jeg kommer’ke på noe,» sa Frank.
«Ikke jeg heller,» sa Fred. «Beklager.»
Harry stirret på dem.
Og så begynte Harry å forklare framgangsmåten for å tenke på ting.
Det er kjent for å kunne ta mer tid enn to sekunder, sa Harry.
Du skal aldri kalle noen oppgave umulig, sa Harry, før du har tatt fram en faktisk klokke og brukt fem minutter til å tenke på det, ifølge viseren. Ikke metaforiske fem minutter; fem minutter målt med standard klokke.
Og videre, sa Harry, med empatisk stemme og med høyre hånd dunkende i gulvet, så skal du aldri starte med å umiddelbart se etter løsninger.
Så kastet Harry seg ut i en forklaring av en test gjort av noen kalt Norman Maier, som var noe som kalles en organisasjonspsykolog, og som hadde spurt to forskjellige sett med problemløsende grupper om å takle et problem.
Problemet, hadde Harry sagt, hadde involvert tre ansatte som gjorde tre jobber. Den yngste ansatte ønsket bare å gjøre de enkleste jobbene. Den eldste ansatte ønsket å rotere mellom jobbene, for å unngå å kjede seg. En effektivitetsekspert hadde anbefalt å gi den yngste de letteste jobbene og den eldste de vanskeligste, hvilket ville være 20 % mer produktivt.
Det ene settet med problemløsende grupper ble gitt følgende instruksjon: «Ikke foreslå en løsning før problemet er diskutert så grundig som det går an uten å foreslå en løsning.»
Det andre settet med problemløsende grupper fikk ingen instruksjoner. Og disse menneskene hadde gjort det som er naturlig å gjøre, og reagert på nærværet av et problem med å foreslå løsninger. Og folk hadde fått sine favorittløsninger, og startet å diskutere og krangle om dem, og argumenterte rundt den relative viktigheten av frihet kontra effektivitet og så videre.
Det første settet med problemløsende grupper, de som fikk beskjed om å først diskutere problemet, deretter løse det, hadde i langt større grad funnet en løsning der den yngste ansatte beholdt den enkleste jobben, og å rotere de to andre personene mellom de to andre jobbene, for noe ekspertdata sa ville utgjøre en forbedring på 19 %.
Det å starte med å lete etter løsninger var å ta ting helt i feil rekkefølge. Som å starte et måltid med dessert, bare ille.
(Harry hadde også sitert en fyr ved navn Robyn Dawes som hadde sagt at jo vanskeligere et problem var, jo mer sannsynlig var det at folk ville prøve å finne en løsning umiddelbart.)
Så Harry hadde tenkt å overlate dette problemet til Fred og Frank, og de ville diskutere alle aspekter ved saken og tenke igjennom alt de trodde kunne være i nærheten av relevant. Og de skulle ikke forsøke å finne faktiske løsninger før de var ferdige med diskusjonen, med mindre, naturligvis, de tilfeldigvis kom til å tenke på noe totalt hinsides tøft; i så tilfelle kunne de skrive det ned til senere og så fortsette å tenke. Og han ville ikke høre noe om noe sånt klarer ikke å tenke ut noe på minst en uke. Noen mennesker brukte tiår på å tenke på ting.
«Spørsmål?» sa Harry.
Fred og Frank stirret på hverandre.
«Jeg kommer’ke på no’n.»
«Ikke jeg heller.»
Harry hostet høflig. «Dere har ikke spurt om budsjettet.»
Budsjett? tenkte de.
«Jeg kunne for så vidt bare fortelle dere summen,» sa Harry. «Men jeg tror kanskje at dette vil være mer inspirerende.»
Harrys hånd grep innenfor kappen, og brakte fram –
Fred og Frank ramlet nesten om kull, selv om de faktisk satt på gulvet.
«Ikke bruk det bare for å bruke,» sa Harry. På steingulvet foran dem glitret en absolutt latterlig sum penger. «Bare bruk det hvis det kreves for at planen skal bli ærefryktinngytende, og hvis planen er en slik, ikke nøl med å bruke det. Om det blir noe til overs etterpå så bare gi det tilbake igjen, jeg stoler på dere. Åh, og dere får ti prosent av summen, uansett hvor mye dere bruker opp –»
«Det kan vi’kke!» kom det fra en av tvillingene. «Vi tar’ke imot penger for sånt som detta!»
(Tvillingene tok aldri imot penger for å gjøre noe ulovlig. Det var ukjent for Ambrosius Flomme, men de videresolgte alle varene hans til null prosent fortjeneste. Fred og Frank ønsket å være i stand til å vitne – under verifiserum om nødvendig – at de ikke hadde vært vinningskriminelle, de hadde bare levert en offentlig tjeneste.)
Harry rynket panna. «Men jeg ber dere faktisk om å gjøre et ordentlig stykke arbeid her. En voksen ville bli betalt for å gjøre noe slikt som dette, og det ville i tillegg fremdeles telle som en vennetjeneste. Man kan ikke bare leie inn folk for denne typen ting.»
Fred og Frank ristet på hodene.
«Greit,» sa Harry. «Da kommer jeg bare til å gi dere dyre julegaver, og hvis dere prøver å gi dem tilbake kommer jeg til å brenne dem opp. Og dere har selvsagt ikke peiling på hvor mye jeg kommer til å bruke på de gavene, bortsett fra, åpenbart, at det kommer til å bli mer enn om dere bare tok imot pengene. Og jeg kommer til å kjøpe de presangene uansett, så vennligst ha det i tankene før dere forteller meg at dere ikke klarer å komme opp med tidenes mest inspirerte plan.»
Harry reiste seg, smilte, og snudde seg for å gå mens Fred og Frank fremdeles gapte i sjokk. Han tok noen skritt på vei ut, og så snudde han seg.
«Ah, en siste ting,» sa Harry. «Hold professor Krengle utenfor hva det nå er dere kommer til å gjøre. Han liker ikke publisitet. Jeg innser at det vil være lettere å få folk til å tro merkelige ting om forsvarsprofessoren enn om noen som helst annen, og jeg beklager for å legge begrensinger på dere på denne måten, men vær så snill, hold professor Krengle utenfor.»
Og Harry snudde seg igjen og tok noen skritt til –
Tittet seg bakover en siste gang, og sa, mykt, «Tusen takk.»
Og gikk.
Det var en lang pause etter at han hadde forlatt rommet.
«Så,» sa den ene.
«Så,» sa den andre.
«Forsvarsprofessoren liker ikke publisitet, sies det.»
«Harry kjenner’ke oss så veldig godt, gjør’n vel.»
«Nei, det gjør’n’ke.»
«Men klart, vi bruker jo ikke penga hans til denna saken.»
«Naturligvis ikke, det ville ikke væra rett. Vi tar forsvarsprofessor’n separat.»
«Vi får noen griffinger til å skrive til Slita og si …»
«… at ermet hans ble løfta opp i en av timene i forsvar mot svartekunster, og de så Det mørke merket …»
«… og’n holder sannsynligvis på med å lære all verdens mørke greier til Harry Potter utenom timene …»
«… og’n er den verste forsvarsprofessoren no’n i det hele tatt kan huske på Galtvort, ikke bare det at’n feiler i å lære oss, han lærer oss alt gæernt, fullstendig motsatt av åssen det skulle være …»
«… som da’n påsto at du bare kunne kaste Mordforbannelsen ved bruk av kjærlighet, så formel’n blei helt ubrukelig.»
«Femenalt! Den likte jeg.»
«Takk.»
«Jeg vedder for at forsvarsprofessoren også kommer til å sette pris på’n.»
«Han har humoristisk sans. Han ville ikke ha kalt oss det’n gjorde hvis’n’ke hadde sans for humor.»
«Men er vi virkelig i stand til å gjøre det Harry vil?»
«Harry sa at vi sku’ diskutere problemet før vi forsøker å løse det, så la oss gjøre det.»
Wiltersen-tvillingene bestemte at Frank skulle være den entusiastiske mens Fred tvilte.
«Jeg syns detta er ganske motsigende,» sa Fred. «Han vil at det ska’ vær’ latterlig nok til at alle kommer til å le av Slita og vite at det er feil; og’n vil at Slita skal tru på det. Vi kan’ke gjøre begge de tinga samtidig.»
«Vi blir nødt til å fabrikkere beviser som kan overbevise Slita,» sa Frank.
«Var det en løsning?» sa Fred.
De vurderte dette.
«Kanskje,» sa Frank, «men jeg syns ikke vi skal være helt så nøye på den saken, syns du?»
Tvillingene trakk på skuldrene, hjelpeløst.
«Så altså, de fabrikkerte bevisa må vær’ gode nok til å overbevise Slita,» sa Fred. «Kan vi virkelig få til det sjøl?»
«Vi trenger’ke å gjøre det sjøl,» sa Frank og pekte på pengehaugen. «Vi kan leie folk til å gjøre det for oss.»
Tvillingene fikk tankefulle uttrykk i ansiktene.
«Det ville bruke opp penga til Harry ganske kjapt,» sa Fred. «Det er massevis av penger for oss, men ikke så mye penger for en som Flomme.»
«Kanskje folk gir rabatt hvis de veit at det er for Harry,» sa Frank. «Men viktigst av alt, uansett hva det er vi gjør, så må det vær’ umulig.»
Fred blunket. «Hva mener du, umulig?»
«Så umulig at vi ikke havner i trøbbel, fordi ingen trur at vi kan ha gjort det. Så umulig at til og med Harry starter å lure. Det må vær’ surrealistisk, det må få folk til å tvile på om de er ved sine fulle fem, det må vær’ feeeemenalt, det må væra … bedre enn Harry.»
Freds øyne utvidet seg i overraskelse. Dette hendte noen ganger, når de var sammen, men ikke ofte. «Men hvorfor?»
«Det var jo pek, alt sammen. Paien var et pek. Forglemeien var et pek. Dolohovs katt var et pek. Slur var et pek. Og vi er de beste på Galtvort til å lage pek, skal vi lissom bare gi oss uten å slåss for tittelen?»
«Han er Gutten-som-overlevde,» sa Fred.
«Og vi er Wiltersen-tvillingene! Han utfordrer oss. Han sa vi kunne gjøre det han gjør. Men jeg vedder på at han ikke trur på at vi noensinne vil bli like gode som ham.»
«Han har rett,» sa Fred og følte seg heller nervøs. Wiltersen-tvillingene var av og til uenige selv når de hadde all den sammen informasjonen, men hver gang det skjedde virket det unaturlig, som om en av dem måtte gjøre noe feil. «Det er Harry Potter vi snakker om. Han kan gjøre det umulige. Det kan’ke vi.»
«Joda, det kan vi,» sa Frank. «Og vi må være mer umulige enn ham.»
«Men –» sa Fred.
«Det er det Gudrik Griffing ville ha gjort,» sa Frank.
Det avgjorde saken, og tvillingene gikk tilbake til … hva det nå enn var som var normalt for dem.
«Ålreit, så –»
«– la oss tenke over det.»