Professor Krengle hadde kontortid fra kl. 11.40 til 11.55 på torsdager. Dette tidsvinduet skulle dekke alle elever i alle årstrinn. Det kostet et krenglepoeng bare å banke på døra; og hvis han ikke anså din grunn til å være verdt tida hans ville du miste femti nye.
Harry banket på døra.
Det var en pause. Så sa en bitende stemme, «Jeg antar at du like gjerne kan komme inn, herr Potter.»
Og før Harry kunne røre dørklinken, slamret døra opp og traff veggen med et skarpt knekk som hørtes ut som om noe hadde gått i stykker i treet, eller steinen, eller begge deler.
Professor Krengle satt bakoverlent i stolen og leste en mistenkelig utseende gammel bok, innbundet i nattblått lær med sølvruner på ryggen. Øynene hans beveget seg ikke fra boksiden. «Jeg er ikke i godt humør, herr Potter. Og når jeg ikke er i godt humør er jeg ikke en hyggelig person å være i nærheten av. For din egen skyld, framfør ærendet ditt raskt og forlat deretter stedet.»
Kulde krøp ut av rommet, som om det inneholdt noe som kastet mørke slik som lamper kaster lys; noe som ikke var fullstendig blendet.
Harry fikk seg en liten støkk. Ikke i godt humør virket ikke helt dekkende. Hva var det som kunne plage professor Krengle så mye … ?
Vel, man lot ikke venner holde seg for seg selv hvis de følte seg nedfor. Harry beveget seg med en tanke forsiktighet inn i rommet. «Er det noe jeg kan gjøre for å hjelpe –»
«Nei,» sa professor Krengle, fremdeles uten å titte opp fra boka.
«Jeg mener, hvis du har hatt omgang med idioter og ønsker å snakke med noen som har vettet i behold …»
Det var en overraskende lang pause.
Professor Krengle smalt boka igjen, og den forsvant med en liten hviskelyd. Så tittet han opp, og Harry vred på seg.
«Jeg antar at intelligent samtale ville være hyggelig for meg akkurat nå,» sa professor Krengle i den samme bitende tonen som hadde invitert Harry til å komme inn. «Du kommer sannsynligvis ikke til å synes det samme, så vær advart.»
Harry trakk pusten skarpt. «Jeg lover at jeg ikke vil bry meg om det hvis du glefser til meg. Hva skjedde?»
Kulden i rommet virket å vokse seg dypere. «En sjetteårs griffing kastet en forbannelse på en av mine mer lovende elever, en smygarding i sjette.»
Harry svelget. «Hva slags … type forbannelse?»
Og raseriet på professor Krengles ansikt var ikke lenger behersket. «Hvorfor bry seg om å spørre et så uviktig spørsmål som det, herr Potter? Vår venn, den griffingske sjetteklassingen, syntes ikke det var viktig!»
«Seriøst?» sa Harry før han kunne hindre seg selv.
«Nei, jeg er i et fryktelig humør i dag uten å ha noen spesiell grunn. Ja, seriøst, din tosk! Han visste ikke. Han visste faktisk ikke. Jeg trodde ikke på det før svartspanere bekreftet det med verifiserum. Han er i sjette klasse på Galtvort og kastet en kraftig mørk forbannelse uten å vite hva den gjorde.»
«Du mener ikke,» sa Harry, «at han hadde misforstått hva den gjorde, at han på en eller annen måte hadde lest feil beskrivelse –»
«Alt han visste var at den var ment å brukes mot en fiende. Han visste at det var alt han visste.»
Og det hadde vært nok til å kunne bruke formelen. «Jeg forstår ikke hvordan noe med så liten hjerne kan gå oppreist.»
«Absolutt, herr Potter,» sa professor Krengle.
Det var en pause. Professor Krengle bøyde seg fram og plukket opp sølv-blekkhuset fra pulten, snudde og vendte på det i hendene, stirret på det som om han lurte på framgangsmåten for å torturere et blekkhus til døde.
«Ble denne sjetteårs smygardingen hardt skadet?» sa Harry.
«Ja.»
«Var denne griffingen i sjette klasse oppfostret hos gomper?»
«Ja.»
«Nekter Humlesnurr å utvise ham fordi den stakkars gutten ikke visste bedre?»
Professor Krengles hender hvitnet rundt blekkhuset. «Har du et poeng, herr Potter, eller fastslår du bare det helt åpenbare?»
«Professor Krengle,» sa Harry alvorlig, «alle gompefødte elever på Galtvort trenger et eget sikkerhetskurs der de fortelles om ting som er så latterlig åpenbare at ingen trollmannsfødte ville tenke på å nevne dem. Du kaster ikke forbannelser hvis du ikke vet hva de gjør, hvis du gjør en oppdagelse som kan være farlig så forteller du ikke omverdenen om den, ikke prøv deg på å brygge kraftige ukjente eliksirer uten oppsyn inne på en do, grunnen til hvorfor lover om mindreåriges magibruk finnes, alt det grunnleggende.»
«Hvorfor?» sa professor Krengle. «La idiotene dø før de formerer seg.»
«Hvis du ikke har noe imot å miste et par sjetteårs smygardinger sammen med dem.»
Blekkhuset tok fyr i professor Krengles hender og brant forferdelig sakte; fryktelige, svartoransje flammer rev i metallet og ga inntrykk av å ta små biter av det, sølvet vred seg som om det smeltet, som om det prøvde og feilet i å flykte. Et metallisk hyl kunne høres, som om metallet selv skrek.
«Jeg antar du har rett,» sa professor Krengle med et resignert smil. «Jeg skal designe en time som skal sikre at gompefødte som er for dumme til å leve ikke tar noen verdifulle med seg når de forlater oss.»
Blekkhuset fortsatte å skrike og brenne i professor Krengles hender; små dråper av metall, fremdeles brennende, dryppet nå ned på pulten, som om blekkhuset gråt.
«Du løper ikke av gårde,» observerte professor Krengle.
Harry åpnet munnen –
«Hvis du hadde tenkt å si at du ikke er redd for meg,» sa professor Krengle, «la være.»
«Du er den mest skremmende mennesket jeg kjenner til,» sa Harry, «og en av de viktigste årsakene til det er hvor mye kontroll du har. Jeg kan rett og slett ikke forestille meg at du kunne skade noen som du ikke hadde tatt en veloverveid beslutning om å skade.»
Ilden i professor Krengles hender slukket, og han plasserte forsiktig det ødelagte blekkhuset på pulten. «Du sier nå de peneste ting, herr Potter. Har du tatt timer i smiger? Fra, kanskje, herr Malfang?»
Harry sørget for å holde ansiktet sitt helt uttrykksløst, og innså et sekund for sent at det like gjerne kunne ha vært en underskrevet tilståelse. Professor Krengle brydde seg ikke om hvordan ansiktsuttrykket ditt var, han brydde seg om hvilken sinnstilstand som sannsynliggjorde det.
«Jeg forstår,» sa professor Krengle. «Herr Malfang er en nyttig venn å ha, herr Potter, og det er mye han kan lære deg, men jeg håper du ikke har gjort den feilen å stole på ham med for mange betroelser.»
«Han vet ingenting som jeg frykter for kan bli kjent,» sa Harry.
«Godt gjort,» sa professor Krengle, og smilte lett. «Så, hva var det du egentlig ville meg?»
«Jeg tror jeg er ferdig med de innledende øvelsene i psykoblokking, og er klar for læreren.»
Professor Krengle nikket. «Jeg skal følge deg til Flirgott søndag.» Han tok en pause, tittet på Harry, og smilte. «Og vi kunne kanskje til og med gjøre det til en liten utflukt, hvis du har lyst. Jeg fikk nettopp en behagelig tanke.»
Harry nikket og smilte tilbake.
Da Harry forlot kontoret, hørte han professor Krengle nynne en liten melodi.
Harry var glad for at han hadde klart å muntre ham opp.
Den søndagen lot det til å være et temmelig høyt antall mennesker som hvisket i korridorene, spesielt når Harry Potter gikk forbi dem.
Mengder av pekende fingre.
Og en hel haug kvinnelig fnising.
Det hadde startet rundt frokost, da noen hadde spurt Harry om han hadde hørt nyhetene; og Harry hadde raskt avbrutt og sagt at hvis nyhetene var skrevet av Rita Slita så ønsket han ikke å høre om det, han ville helst lese det i avisen selv.
Så hadde det vist seg at ikke mange elever på Galtvort abonnerte på Aftenprofeten, og de utgavene som ikke allerede var kjøpt opp fra eierne ble nå sendt rundt i en eller annen komplisert rekkefølge og ingen visste faktisk helt hvem som hadde en utgave akkurat nå …
Derfor hadde Harry brukt en Stillus-formel og gått for å spise frokost, idet han stolte på at bordkameratene ville vinke bort de mange, mange som kom for å stille spørsmål; og gjorde sitt beste for å overse vantroen, latteren, de gratulerende smilene, de medfølende ansiktsuttrykkene, de redde blikkene, og de mistede tallerkenene etter hvert som nye mennesker kom ned til frokost og fikk høre det.
Harry følte seg temmelig nysgjerrig, men det ville virkelig ikke gjøre seg å ødelegge dette kunstverket ved å høre om det via omveier.
Han hadde søkt ly i koffertens trygghet og gjort lekser de neste par timene, etter å ha fortalt romkameratene at de skulle komme og hente ham hvis noen fant en originalutgave av avisen.
Harry var fremdeles uvitende klokka ti på formiddagen, da han forlot Galtvort i en vogn med professor Krengle, som satt foran til høyre, og akkurat nå hadde gått over i zombie-modus. Harry satt diagonalt overfor ham, så langt unna som vognen tillot, bak til venstre. Selv da hadde Harry en konstant følelse av dommedag mens vognen rullet i vei på en liten sti gjennom en del av den ikke-forbudte skogen. Det gjorde det litt vanskelig å lese, spesielt siden emnet var vanskelig, og Harry ønsket plutselig at han leste en av sine barndoms science fiction-bøker istedenfor –
«Vi er utenfor vaktformlene, herr Potter,» sa professor Krengle fra forsetet. «På tide å dra.»
Professor Krengle gikk forsiktig ned fra vognen, stålsatte seg selv mens han trådte ned. Harry, på sin side, hoppet av.
Harry lurte på nøyaktig hvordan de skulle komme fram dit de skulle da professor Krengle sa «Ta imot!» og kastet en bronsefjong mot ham, og Harry tok imot den uten å tenke.
En gigantisk usynlig krok grep tak i Harrys underliv og trakk ham tilbake, hardt, men helt uten en følelse av akselerasjon; og et øyeblikk senere sto Harry midt i Diagonallmenningen.
(Unnskyld meg? Hva? sa hjernen hans.)
(Vi teleporterte nettopp, forklarte Harry.)
(Det pleide ikke å skje i våre forfedres omgivelser, klagde Harrys hjerne og gjorde ham desorientert.)
Harry svaiet mens føttene hans tilpasset seg brosteinsbelagt gate istedenfor den ujevne skogbunnen de hadde reist over. Han rettet seg opp, fremdeles svimmel, og de travle heksene og trollmennene rundt ham virket som om de svaiet lett; og butikkselgernes utrop virket som om de flyttet seg rundt i hørselen hans, idet hjernen hans forsøkte å finne fram til en verden å være plassert i.
Noen øyeblikk senere kom det en slags sugende-poppende lyd rett bak Harry, og da han snudde seg for å se etter så sto professor Krengle der.
«Har du noe imot –» sa Harry, samtidig som professor Krengle sa, «Jeg er redd for at jeg –»
Harry stoppet, professor Krengle gjorde det ikke.
«– må gå av sted litt å få noe til å skje, herr Potter. Ettersom det har blitt grundig forklart for meg at jeg er ansvarlig uansett hva som kan komme til å skje med deg, så forlater jeg deg her med –»
«Aviskiosk,» sa Harry.
«Unnskyld?»
«Eller hvor som helst jeg kan kjøpe en utgave av Aftenprofeten. Plasser meg der så er alt greit for meg.»
Kort tid senere hadde Harry blitt levert inn i en bokhandel, fulgt av opptil flere lavt framsatte, uklare trusler. Og innehaveren hadde fått mindre uklare trusler, skulle man dømme etter hvordan han vred på seg, og hvordan øynene hans nå vekslet kjapt mellom Harry og inngangen.
Hvis bokhandelen brant ned, hadde Harry tenkt til å bli værende der midt i ilden helt til professor Krengle kom tilbake.
I mellomtida –
Harry kikket seg kjapt rundt.
Bokhandelen var heller liten og lurvete, med bare fire synlige rekker med bokhyller; og den nærmeste hylla Harry hadde kastet øynene på så ut til å spesialisere seg på smale, billig innbundne bøker med alvorlige titler som Massakren i Albania i det femtende århundre.
Det viktigste først. Harry gikk bort til disken.
«Unnskyld meg,» sa Harry. «Kunne jeg fått en Aftenprofeten, takk.»
«Fem sigder,» sa innehaveren. «Beklager, gutt, jeg har bare tre igjen.»
Fem sølvsigder landet på disken. Harry hadde på følelsen at han kunne ha forhandlet ned prisen litt, men her og nå brydde han seg ikke.
Butikkinnehaverens øyne utvidet seg idet han faktisk la merke til Harry for første gang. «Du!»
«Jeg!»
«Er det sant? Er du virkelig –»
«Hold kjeft! Beklager, jeg har ventet i hele dag på å lese hele saken i avisen istedenfor å høre om den fra andre, så vær så snill, bare gi meg avisen, ok?»
Butikkeieren stirret på Harry et øyeblikk, og uten en lyd bøyde han seg ned under disken, hentet en sammenbrettet utgave av Aftenprofeten og ga den til Harry.
Overskriften lød:
HARRY POTTER
HEMMELIG FORLOVET
MED GULLA WILTERSEN
Harry stirret.
Han løftet avisen opp fra disken, mykt, med ærefrykt, som om han håndterte et originalt kunstverk av Escher, og brettet den ut for å lese …
… om bevisene som hadde overbevist Rita Slita.
… og noen interessante videre detaljer.
… og enda mer bevis.
Fred og Frank hadde vel avklart dette med søsteren først? Ja, naturligvis hadde de det. Det var et bilde der av Gulla Wiltersen der hun sukket lengselsfullt over det Harry kunne se var, da han så nøye etter, et foto av ham selv.
Det måtte være et arrangert bilde.
Men hvordan i all verden …?
Harry satt i en billig klappstol og leste avisen på nytt for fjerde gang, da døra hvisket stille og professor Krengle kom tilbake til butikken.
«Unnskyld for – hva i Merlins navn er det du leser?»
«Det kan se ut som,» sa Harry med ærefrykt i stemmen, «at en herr Arthur Wiltersen ble satt under Befaliusforbannelsen av en dødseter som min far drepte; og på den måten ble det skapt en gjeld til adelsslekta Potter, som min far krevde skulle innløses ved å få den nylig fødte Gulla Wiltersens hånd i ekteskap. Tror mennesker rundt her faktisk på slike ting?»
«Hvordan kunne frøken Slita på noen måte være idiot nok til å tro …»
Og professor Krengles stemme brøt tvert av.
Harry hadde lest avisen vertikalt og ubrettet, hvilket betydde at professor Krengle, fra der han sto, kunne se teksten under overskriften.
Det sjokkerte uttrykket på professor Krengles ansikt var et kunstverk nesten på linje med avisen selv.
«Ingen grunn til å bekymre seg,» sa Harry med et smil, «det er oppspinn alt sammen.»
Fra annetsteds i bokhandelen hørtes et gisp fra innehaveren, etterfulgt av en lyd som indikerte at en stor bokstabel raste sammen.
«Herr Potter …» sa professor Krengle sakte, «er du sikker på det?»
«Helt sikker. Skal vi gå?»
Professor Krengle nikket mens han så ut som om han var fortapt i tanker, og Harry brettet sammen avisen igjen og fulgte ham ut av døra.
Av en eller annen grunn virket det ikke som om Harry kunne høre noen som helst lyder fra gata lenger.
De gikk i stillhet i tretti sekunder før professor Kringle sa noe. «Frøken Slita leste igjennom det originale møtereferatet fra det lukkede møtet i Heksingating.»
«Ja.»
«Det originale møtereferatet fra Heksingating.»
«Ja.»
«Jeg ville ha problemer med å få til det.»
«Virkelig?» sa Harry. «Fordi hvis mine mistanker er korrekte, så er dette utført av en Galtvort-elev.»
«Det er et stykke forbi umulig,» sa professor Krengle flatt. «Herr Potter … jeg beklager å måtte meddele deg at denne unge damen forventer å gifte seg med deg.»
«Men det er usannsynlig,» sa Harry. «For å sitere Douglas Adams: det umulige har ofte en form for integritet som det bare usannsynlige mangler.»
«Jeg ser poenget ditt,» sa professor Krengle sakte. «Men … nei, herr Potter. Det kan være umulig, men jeg kan forestille meg å tukle med møtereferater fra Heksingating. Det er umulig å se for seg at stordirektøren i Flirgott skulle sette sitt offisielle segl som vitne på en falsk forlovelseskontrakt, og at frøken Slita personlig verifiserte dette seglet.»
«Absolutt,» sa Harry, «man ville forvente at stordirektøren i Flirgott var personlig involvert når så mye penger skiftet eier. Det virker som om herr Wiltersen hadde mye gjeld, så han krevde en ytterligere betaling på ti tusen galleoner –»
«Ti tusen galleoner for en Wiltersen? Man kunne kjøpe datteren til en adelsslekt for det!»
«Unnskyld meg,» sa Harry. «Jeg må faktisk spørre her og nå, pleier folk faktisk å gjøre slike ting rundt her –»
«Sjelden,» sa professor Krengle med rynkede øyenbryn. «Og ikke i det hele tatt, antar jeg, etter at Mørkets herre forsvant. Jeg antar at avisen mener at din far rett og slett betalte?»
«Han hadde ikke noe valg,» sa Harry. «Ikke hvis han ønsket å oppfylle profetiens betingelser.»
«Gi meg den,» sa professor Krengle, og avisen hoppet ut av Harrys hånd så raskt at han fikk et kutt i fingeren fra papiret.
Harry puttet automatisk fingeren i munnen for å suge på den, med en lett følelse av sjokk, og snudde seg for å gi professor Krengle en passende bemerkning –
Professor Krengle hadde stoppet helt opp midt i gata, og øynene hans beveget seg lynraskt fra side til side mens en usynlig kraft holdt avisen stille foran ham.
Harry så på, gapte i ærefrykt, mens avisen åpnet seg for å vise fram side to og tre. Og ikke lenge etter, side fire og fem. Det var som om mannen hadde kastet av seg forkledningen som vanlig dødelig.
Og etter en egentlig altfor kort stund, så brettet avisen seg pent sammen igjen. Professor Krengle plukket den ned fra lufta og kastet den over til Harry, som grep den i ren refleks; og så startet professor Krengle å gå igjen, og Harry fulgte automatisk etter.
«Nei,» sa professor Krengle, «den profetien hørtes ikke helt riktig ut for meg heller.»
Harry nikket, fremdeles lamslått.
«Kentaurene kan ha blitt plassert under en Befalio,» sa professor Krengle med rynket panne, «det virker forståelig. Det magi kan lage, kan magi korrumpere, og det er ikke utenkelig at Flirgotts Store Segl kunne bli vridd til å adlyde en annens hånd. Den Unevnelige kunne ha vært en annen forkledd ved hjelp av polyksir; seeren fra Bayern også. Og med nok innsats kunne det kanskje være mulig å tukle med møtereferater fra Heksingating. Har du noen formening om hvordan det ble utført?»
«Jeg har ikke en eneste plausibel hypotese,» sa Harry. «Jeg vet bare at det ble gjort med et budsjett på totalt førti galleoner.»
Professor Krengle bråstoppet og virvlet rundt mot Harry. Uttrykket var nå fullstendig vantro. «Førti galleoner kan kjøpe en kompetent vaktformelbrekker til å åpne vei inn i et hus du ønsker å bryte deg inn i! Førti tusen galleoner kunne kanskje betale for et team av de beste profesjonelle kriminelle i verden for å tukle med Heksingatings møtereferater!»
Harry trakk hjelpeløst på skuldrene. «Jeg skal huske dette neste gang jeg gjerne vil spare trettini tusen, ni hundre og seksti galleoner ved å finne den riktige kontraktøren.»
«Jeg sier ikke dette ofte,» sa professor Krengle. «Jeg er imponert.»
«Enig,» sa Harry.
«Og hvem er denne utrolige Galtvort-eleven?»
«Det er jeg redd for at jeg ikke kan si.»
Litt til Harrys overraskelse hadde ikke professor Krengle noen innsigelser.
De gikk i retning Flirgott, tenkende, for ingen av dem var den typen person som ville gi opp et problem uten å tenke på det i minst fem minutter.
«Jeg har følelsen av,» sa Harry til slutt, «at vi ser på dette fra feil synsvinkel. Jeg hørte en historie en gang om noen studenter som kom til en fysikktime, og læreren viste dem en stor metallplate nær åpen ild. Hun beordret dem til å ta på metallplaten; og de følte at metallet nærmest flammen var kjøligere og metallet lengst unna var varmere. Og hun ba dem om å skrive ned hva de trodde årsaken var. Så noen studenter skrev ‘fordi det er slik metall leder varme’, og noen skrev ‘fordi det er slik lufta beveger seg’, og ingen sa ‘dette virker rett og slett umulig’; og det virkelige svaret var at før studentene hadde kommet inn i rommet så hadde læreren snudd metallplata.»
«Interessant,» sa professor Krengle. «Det virker som en passende sammenlikning. Er det en moral her?»
«At din styrke som rasjonalist er din evne til å bli mer forvirret av fiksjon enn av virkelighet,» sa Harry. «Hvis du er like god til å forklare alle typer resultater, så har du null kunnskap. Studentene trodde de kunne bruke ord som ‘fordi hete overføres’ for å forklare alt mulig, til og med en metallplate som var kaldere nærmest ilden. Så de la ikke merke til hvor forvirret de var, og det betydde at de ville ikke være mer forvirret av lureri enn av sannhet. Hvis du forteller meg at kentaurene var under Befaliusforbannelsen, så har jeg fremdeles følelsen av at noe ikke stemmer helt. Jeg legger merke til at jeg fremdeles er forvirret selv etter å ha hørt din forklaring.»
«Hm,» sa professor Krengle.
De gikk videre.
«Jeg antar,» sa Harry, «at det ikke er mulig å faktisk dytte mennesker over i alternative universer? Som i, dette er ikke vår egen Rita Slita; eller de sendte henne et annet sted midlertidig?»
«Hvis det var mulig,» sa professor Krengle med heller tørr stemme, «ville jeg fremdeles være her?»
Og akkurat da de var rett foran Flirgotts store hvite inngangsparti, sa professor Krengle, «Ah. Selvsagt. Sånn må det ha vært. La meg gjette, Wiltersen-tvillingene?»
«Hva?» sa Harry, med en stemme som var en hel oktav høyere enn vanlig. «Hvordan?»
«Jeg er redd for at jeg ikke kan si det.»
«… Det er ikke rettferdig.»
«Jeg synes det er ekstremt rettferdig,» sa professor Krengle, og de gikk inn gjennom bronsedørene.
Klokka var rett før tolv, og Harry og professor Krengle hadde fått plass ved hver sin side av et bredt, langt, flatt bord, i et utpekt overdådig privat rom med grundig stoppede sofaer og stoler langs veggene, og myke gardiner overalt.
De skulle til å spise lunsj i Hos Marie, som professor Krengle sa han kjente som en av de beste restaurantene i Diagonallmenningen, spesielt for – stemmen hadde fått en meningsfull lav tone – visse anledninger.
Det var den beste restauranten Harry noensinne hadde vært på, og det smigret ham stort at professor Krengle spanderte på ham her.
Den første delen av oppdraget, å finne en instruktør i psykoblokking, hadde vært en suksess. Professor Krengle, med et ondt glis, hadde bedt Klotak om å anbefale den beste han visste om; og å ikke bry seg om utgiftene, siden Humlesnurr skulle betale, og gnomen hadde smilt tilbake. Det kan ha forekommet en viss mengde smiling for Harrys del også.
Den andre delen av planen hadde slått fullstendig feil.
Harry hadde ikke tillatelse til å ta penger ut av sitt private hvelv uten at rektor Humlesnurr eller en annen offisiell representant for skolen var til stede; og professor Krengle hadde ikke fått nøkkelen til hvelvet. Harrys gompeforeldre kunne ikke autorisere uttak fordi de var gomper, og gomper hadde omtrent samme legale status som barn eller kattunger: de var søte, så hvis du torturerte dem offentlig kunne du bli arrestert, men de var ikke folk. Noen motstrebende forordninger hadde blitt gjort for å anerkjenne gompefødtes foreldre som mennesker i begrenset forstand, mens Harrys adoptivforeldre ikke falt inn i denne kategorien av lovverket.
Det virker som at Harry i praksis var en foreldreløs i trollmannverdenens øyne. Som sådan var rektor ved Galtvort, eller den han måtte utpeke i skolesystemet, Harrys verger fram til han ble uteksaminert. Harry kunne puste uten Humlesnurrs tillatelse, men bare så lenge rektor ikke spesifikt forbød det.
Harry hadde deretter spurt om han rett og slett kunne fortelle Klotak hvordan han skulle diversifisere investeringene til noe mer enn stabler av gull som lå rolig i hvelvet.
Klotak hadde stirret tomt på ham og spurt hva ‘diversifisere’ betydde.
Banker, så det ut til, investerte ikke. Banker lagret gullmyntene dine i trygge hvelv mot en årlig avgift.
Trollmannsverdenen hadde ikke et begrep om aksjer. Obligasjoner. Eller selskaper. Forretninger ble drevet av familier ut fra hver enkelts personlige hvelv.
Lån ble gitt av rike mennesker, ikke banker. Skjønt Flirgott ville stille som vitner for kontraktsinngåelse, for en avgift; og tvinge igjennom utførelse av kontrakt, for en mye større avgift.
Gode rike mennesker lot venner låne penger og betale tilbake når det passet. Dårlige rike mennesker krevde renter.
Det var ikke noe sekundærmarked for lån.
Onde rike mennesker krevde deg for årlig rente på minst 20 %.
Harry hadde reist seg opp, vendt seg bort og hvilt hodet mot veggen.
Harry hadde spurt om han trengte rektors tillatelse før han kunne starte en bank.
Professor Krengle hadde avbrutt samtalen på dette tidspunktet, erklært at det var tid for lunsj, og raskt geleidet en skummende Harry ut gjennom Flirgotts bronsedører, ned Diagonallmenningen og bort til en flott restaurant ved navn Hos Marie hvor et rom var reservert for dem. Eieren hadde virket sjokkert over å se professor Krengle etterfulgt av Harry Potter, men hadde ført dem til rommet uten å klage.
Og professor Krengle hadde med overlegg gitt til kjenne at han ville betale regningen, og virket å sette pris på uttrykket på Harrys ansikt.
«Nei,» sa professor Krengle til servitrisen, «vi vil ikke trenge menyer. Jeg ønsker Dagens fulgt av en flaske Chianti, og herr Potter vil starte med dodosuppe fulgt av en porsjon roopoballer, og sirupsterte til dessert.»
Servitrisen, kledd i kutte som klarte å se formell og alvorlig ut samtidig som den var flere tanker kortere enn vanlig, bukket respektfullt og forlot rommet mens hun lukket døra bak seg.
Professor Krengle veivet med hånda i retning døra, og en slå gled for. «Legg merke til slåen på innsiden. Dette rommet, herr Potter, er kjent som Maries Rom. Det er tilfeldigvis sikret mot all form for avlytting, og jeg mener all; Humlesnurr selv ville ikke klare å finne ut noe av det som skjer her inne. Maries Rom brukes av to typer mennesker. Den første typen er ute på lyssky romanser. Og den andre typen lever interessante liv.»
«Virkelig,» sa Harry.
Professor Krengle nikket.
Harrys øyne skinte av forventning. «Da ville det jo være bortkastet å bare sitte her og spise lunsj, uten å gjøre noe spesielt.»
Professor Krengle gliste, og tok så ut tryllestaven og viftet med den i retning døra. «Selvsagt,» sa han, «tar de typene som lever interessante liv forholdsregler som er mer grundige enn hemmelige elskende. Jeg har nettopp forseglet oss her inne. Ingenting kan nå komme inn i eller ut av dette rommet – gjennom sprekken under døra, for eksempel. Ok …»
Professor Krengle framsa deretter ikke færre enn fire forskjellige besvergelser, ingen av dem kjent for Harry.
«Selv det holder ikke egentlig,» sa professor Krengle. «Hvis vi skulle til å gjøre noe som var virkelig stort og viktig, så ville det være nødvendig å utføre tjuetre nye sjekker i tillegg til disse. Hvis, si, Rita Slita visste eller gjettet at vi skulle hit, så er det en mulighet for at hun kunne være i dette rommet under den sanne Usynlighetskappen. Eller hun kunne være en animagus med liten form, kanskje. Det finnes tester for å forhindre også disse mer sjeldne mulighetene, men det er besværlig å utføre alle sammen. Allikevel, jeg lurer på om jeg kanskje burde gjøre det uansett, bare så jeg ikke lærer deg dårlige vaner?» Og professor Krengle strøk seg over haken med et fraværende uttrykk.
«Det er greit,» sa Harry, «jeg forstår, og jeg kommer til å huske det.» Skjønt han var litt skuffet over at de ikke hadde tenkt til å gjøre noe som var virkelig stort og viktig.
«Vel, vel,» sa professor Krengle. Han lente seg tilbake i stolen og smilte bredt. «Du har smidd vel i dag, herr Potter. Den grunnleggende ideen var din, regner jeg med, selv om du delegerte utførelsen. Jeg tror ikke vi kommer til å høre stort mer fra Rita Slita etter dette. Lucifus Malfang vil ikke bli fornøyd med denne fadesen. Hvis hun er smart, vil hun forlate landet det øyeblikket hun innså at hun ble narret.»
En synkende følelse begynte å gjøre seg gjeldende i Harrys mage. «Lucifus sto bak Rita Slita …?»
«Åh, du visste ikke det?» sa professor Krengle.
Harry hadde ikke tenkt noe særlig på hva som ville hende Rita Slita etterpå.
I det hele tatt.
Ikke det minste.
Men hun ville få sparken fra jobben, naturligvis ville hun få sparken, det kan hende hun hadde barn som gikk på Galtvort for alt Harry visste, og nå var det verre, mye verre enn som så –
«Kommer Lucifus til å få henne drept?» sa Harry med knapt hørbar stemme. Et eller annet sted i bakhodet skrek Valghatten til ham.
Professor Krengle smilte tørt. «Hvis du ikke har hatt kontakt med journalister før; tro meg når jeg sier at verden blir litt lysere hver gang en av dem dør.»
Harry hoppet ut av stolen med en krampaktig bevegelse, han måtte finne Rita Slita og advare henne før det var for sent –
«Sitt ned,» sa professor Krengle skarpt. «Nei, Lucifus vil ikke få henne drept. Men Lucifus gjør livet ekstremt ubehagelig for den som tjener ham dårlig. Frøken Slita vil flykte og starte livet på nytt et annet sted, under et nytt navn. Sitt ned, herr Potter; det er ingenting du kan gjøre her og nå, og du har en lekse å lære.»
Harry satt seg sakte ned igjen. Det var et skuffet, irritert uttrykk i professor Krengle som gjorde mer for å stoppe ham enn det ordene gjorde.
«Det hender iblant,» sa professor Krengle med bitende stemme, «at jeg bekymrer meg for om din briljante Smygard-hjerne rett og slett er bortkastet på deg. Gjenta etter meg. Rita Slita var en nederdrektig, motbydelig kvinne.»
«Rita Slita var en nederdrektig, motbydelig kvinne,» sa Harry. Han følte seg ille til mote ved å si det, men det virket ikke som om det var andre mulige handlinger, ikke i det hele tatt.
«Rita Slita forsøkte å ødelegge ryktet mitt, men jeg utførte en genial plan og ødela hennes rykte først.»
«Rita Slita utfordret meg. Hun tapte spillet, og jeg vant.»
«Rita Slita var en hindring mot mine framtidige planer. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å ta meg av henne hvis jeg ønsket at de planene skulle lykkes.»
«Rita Slita var min fiende.»
«Jeg kan umulig få utført noe som helst i livet hvis jeg ikke er villig til å overvinne mine fiender.»
«Jeg har overvunnet en av mine fiender i dag.»
«Jeg er en flink gutt.»
«Jeg fortjener en spesiell belønning.»
«Ah,» sa professor Krengle, som hadde glist med et velvillig smil gjennom de siste linjene, «jeg ser at jeg har lyktes i å fange din oppmerksomhet.»
Det var sant. Og skjønt Harry følte at han hadde blitt ført rett inn i noe – nei, det var ikke bare en følelse, han hadde blitt ledet – så kunne han ikke nekte for at det å si disse tingene, og å se professor Krengles smil, hadde fått ham til å føle seg bedre.
Professor Krengle grep innenfor kutten sin, med en sakte og bevisst betydningsfull håndbevegelse, og trakk fram …
… ei bok.
Den var annerledes enn alle andre bøker Harry noensinne hadde sett; kantene og hjørnene tydelig deformert; tøft brukt var frasen som dukket opp i hodet hans, som om den var blitt hakket ut av en bokgruve.
«Hva er det?» pustet Harry.
«Ei dagbok,» sa professor Krengle.
«Hvem sin?»
«En berømt person.» Professor Krengle smilte bredt.
«Okei …»
Professor Krengles uttrykk ble mer alvorlig. «Herr Potter, en av betingelsene for å bli en mektig trollmann er en ypperlig hukommelse. Nøkkelen til en gåte er ofte noe du leste for tjue år siden i et gammelt pergament, eller en pussig ring du så på fingeren til en mann du møtte kun en gang. Jeg nevner dette for å forklare hvordan jeg klarte å huske denne gjenstanden, og lappen som var festet på den, etter at jeg møtte deg en god del senere. Ser du, herr Potter, i løpet av livet har jeg tatt en titt på en rekke private samlinger eid av individer som, muligens, ikke helt fortjener alt de har –»
«Du stjal den?» sa Harry vantro.
«Det er korrekt,» sa professor Krengle. «Ganske nylig, faktisk. Jeg tror du vil sette pris på denne spesielle gjenstanden mye mer enn det den motbydelige lille mannen som ikke hadde den for andre grunner enn å imponere sine like motbydelige venner med dens sjeldenhet.»
Harry måpte simpelthen.
«Men hvis du mener at mine handlinger ikke var korrekte, herr Potter, så antar jeg at du ikke trenger å ta imot din spesielle presang. Skjønt jeg skal selvsagt ikke ta meg bryet med å stjele den tilbake. Så hva blir det til?»
Professor Krengle kastet boka fra en hånd til en annen, hvilket fikk Harry til å gripe etter den med et uttrykk av misbilligelse.
«Ah,» sa professor Krengle, «ikke bry deg om litt røff behandling. Du kunne kaste denne i peisen og den ville komme ut uskadd. Uansett, jeg venter på din avgjørelse.»
Professor Krengle kastet lekent boka opp i lufta og grep den igjen, flirende.
Nei, sa Griffing og Håsblås.
Ja, sa Ravnklo. Hvilken del av ordet ‘bok’ var det dere to ikke forsto?
Tyveridelen, sa Håsblås.
Åh, kom igjen, da, sa Ravnklo, du kan ikke seriøst be oss om å si nei og så bruke resten av livet på å lure på hva det var.
Det høres ut som en netto positiv ut fra et utilitaristisk standpunkt, sa Smygard. Tenk på det som en økonomisk transaksjon som genererer fordeler av handel, bare uten den delen med handel. Pluss, det var ikke vi som stjal den og det vil ikke hjelpe noen om professor Krengle beholder den.
Han prøver å vende deg om til den mørke siden! skrek Griffing, og Håsblås nikket bestemt.
Ikke vær en naiv liten gutt, sa Smygard, han prøver å lære deg smygardsk.
Absolutt, sa Ravnklo. Hvem som nå eide den boka opprinnelig, så var det sikkert en mørk trollmann. Den hører til hos oss.
Harrys munn åpnet seg, og ble værende slik; og ansiktet hadde et forpint uttrykk.
Professor Krengle så ut til å more seg. Han balanserte boka på et av hjørnene, på en finger, og holdt den oppe mens han nynnet en liten melodi.
Det banket på døra.
Boka forsvant tilbake til professor Krengles kutte, og han reiste seg fra stolen. Professoren startet å gå mot døra –
– og sjanglet, og dumpet inn i veggen.
«Alt er i orden,» sa professor Krengles stemme, som plutselig hørtes mye svakere ut enn vanlig. «Sitt ned, herr Potter, det er bare forbigående svimmelhet. Sitt ned.»
Harrys fingre grep om stolkanten, usikker på hva han skulle gjøre, hva han kunne gjøre. Harry kunne ikke engang komme for nære professor Krengle, ikke med mindre han ønsket å bekjempe den følelsen av undergang –
Så strammet professor Krengle seg opp; pusten virket litt tung; og åpnet døra.
Servitrisen kom inn med et serveringsbrett med mat. Mens hun distribuerte tallerkenene, gikk professor Krengle sakte tilbake til bordet igjen.
Men innen servitrisen hadde bukket seg selv ut satt professor Krengle oppreist og smilte igjen.
Allikevel, denne korte episoden av hva det nå var hadde fått Harry til å bestemme seg. Han kunne ikke si nei, ikke etter at professor Krengle hadde hatt så mye bry for hans skyld.
«Ja,» sa Harry.
Professor Krengle holdt opp en advarende finger, og tok så ut tryllestaven sin igjen, og gjentok tre av formlene fra tidligere.
Så tok han boka ut fra kutten igjen og kastet den til Harry, som nesten mistet den i suppen sin.
Harry ga professor Krengle et blikk fylt av hjelpeløs indignasjon. Det var ikke meningen at man skulle gjøre slikt med bøker, fortryllede eller ikke.
Harry åpnet boka med inngrodd, instinktiv forsiktighet. Sidene virket for tykke, med en tekstur ulik både gompepapir og trollmannspergament. Og innholdet var …
… tomt?
«Er jeg ment å se –»
«Se nærmere begynnelsen,» sa professor Krengle, og Harry (igjen med den inngrodde forsiktigheten han ikke kunne noe for) bladde tilbake.
Innskriften var åpenbart håndskrevet, og svært vanskelig å lese, men Harry trodde at språket kanskje kunne være latin.
«Hva er dette her?» sa Harry.
«Det,» sa professor Krengle, «er en opptegnelse av den magiske forskningen utført av en gompefødt som aldri kom til Galtvort. Han avslo innkallingsbrevet, og gjennomførte sine egne små undersøkelser, som aldri førte ham langt siden han ikke hadde en tryllestav. Fra beskrivelsen på lappen som sto på boka antar jeg at navnet hans betyr mer for deg enn for meg. Det, Harry Potter, er dagboka til Roger Bacon.»
Harry besvimte nesten.
Malt opp mot veggen, der professor Krengle hadde snublet og falt, glinset det i de knuste restene av en vakker, blå bille.