«Okei,» sa Harry og svelget. «Okei, Hermine, det er nok, du kan stoppe.»
Den hvite sukkerpillen foran Hermine hadde fremdeles ikke endret form eller farge i det hele tatt, selv om hun konsentrerte seg hardere enn Harry hadde sett noen gang tidligere; øynene presset igjen, perler av svette på panna, hånda skalv mens den holdt tryllestaven –
«Hermine, stopp! Det kommer ikke til å virke, Hermine, jeg tror ikke vi klarer å lage ting som ikke eksisterer ennå!»
Sakte løsnet Hermines hånd grepet om tryllestaven.
«Jeg trodde jeg følte det,» sa hun med knapt hørbar stemme. «Jeg trodde jeg følte at det startet å transfigurere seg, bare et sekund …»
Det var en klump i Harrys hals. «Sannsynligvis bare noe du innbilte deg. Håpet for hardt.»
«Sannsynligvis,» sa hun. Hun så ut som om hun hadde lyst til å gråte.
Sakte tok Harry sin mekaniske blyant i hånda, strakte seg etter papirarket der alle punktene var strøket over, og trakk en linje gjennom punktet som sa ‘KUR MOT ALZHEIMER’S’.
De kunne ikke ha gitt en transfigurert pille til noen. Men transfigurasjon, i det minste den formen de kunne klare, forbedret ikke målene – det ville ikke transfigurere en vanlig feiekost om til en flyvende. Så hvis Hermine hadde vært i stand til å lage pillen i det hele tatt, så ville det vært en umagisk pille, en som virket av vanlige, kjemiske årsaker. De kunne i all hemmelighet ha laget piller for et gompe-laboratorium, latt dem studert pillen og forsøke å finne bestanddelene før transfigurasjonen tok slutt … ingen i noen av verdenene ville trenge å vite at magi hadde vært involvert, det ville bare være nok et vitenskapelig gjennombrudd …
Det ville ikke ha vært den typen ting trollmenn ville tenke ut, heller. De respekterte ikke selve atom-mønstrene noe særlig, de så ikke på ufortryllede materielle ting som kraftfulle objekter. Hvis det ikke var magisk, så var det ikke interessant.
Tidligere hadde Harry i stor hemmelighet – han hadde ikke en gang fortalt det til Hermine – forsøkt å transfigurere nanoteknologi á la Eric Drexler. (Han hadde forsøkt å lage en mini-nanofabrikk, selvsagt, ikke små selvreplikerende sammensettere, Harry var ikke gal.) Det ville vært guddommelighet i første forsøk dersom det hadde virket.
«Det var alt for i dag, ikke sant?» sa Hermine. Hun satt tungt nedsunket i stolen, og lente hodet mot stolryggen; og ansiktet hennes utstrålte utslitthet, noe som var svært uvanlig for Hermine. Hun likte å late som om hun ikke hadde grenser, i alle fall mens Harry var i nærheten.
«En til,» sa Harry forsiktig, «men det er en liten en, og den kan faktisk virke. Jeg sparte den til slutt så vi kanskje kunne avslutte med noe positivt. Det er ordentlige saker, ikke fasere. De har allerede laget dette i et laboratorium, i motsetning til kuren mot Alzheimer’s. Og det er en generisk substans, ikke spesifikk som de tapte bøkene du forsøkte å transfigurere kopier av. Jeg har laget et diagram av molekylstrukturen, se her. Vi ønsker bare å gjøre det lengre enn det noensinne er gjort før, og med alle rørene plassert likt, og sluttpunktene innkapslet i diamant.» Harry tok fram et grafpapir.
Hermine satte seg opp igjen, tok det, og studerte det med rynket panne. «Dette er karbonatomer alt sammen? Og Harry, hva heter det? Jeg kan ikke transfigurere det hvis jeg ikke vet hva det heter.»
Et uttrykk av avsky syntes på Harrys ansikt. Han hadde fremdeles tungt for å venne seg til denne typen ting, det burde ikke spille noen rolle hva noe het så lenge du visste hva det var. «De kalles karbon-nanorør, eller ‘buckytubes’. Det er en type grafitt som ble oppdaget i år, faktisk. Omtrent hundre ganger sterkere enn stål og en sjettedel av vekten.»
Hermine tittet opp fra grafpapiret med et overrasket uttrykk. «Hva, er det virkelig?»
«Japp,» sa Harry, «bare litt vanskelig å lage på gompemåten. Hvis vi kunne få tak i nok av dette stoffet kunne vi bruke det til å lage en romheis helt opp til geostasjonær bane eller høyere, og hvis man tenker delta-v så er det halvveis til hvor som helst i solsystemet. Pluss vi kunne kaste ut solkraftsatellitter som konfetti.»
Hermine rynket panna igjen. «Er disse greiene trygt?»
«Jeg skjønner ikke hvorfor det ikke skulle være det,» sa Harry. «En buckytube er bare et grafittark bøyd til et sirkulært rør, når alt kommer til alt, og grafitt er det samme stoffet som brukes i blyanter –»
«Jeg vet hva grafitt er, Harry,» sa Hermine. Hun brukte en hånd til å trekke håret bakover, fraværende, med rynkede bryn mens hun stirret på papirarket.
Harry grep ned i en lomme i kappene sine og fant fram en hvit tråd bundet til to små grå plastikkringer i hver ende. Han hadde lagt til en dråpe superlim der tråd møtte ring for å gjøre alt om til ett enkelt objekt som kunne transfigureres som helhet. Cyanoakrylat, hvis Harry husket riktig, virket ved hjelp av kovalente bindinger, og det var så nærme det å være ‘solid objekt’ som du kunne komme i en verden som i bunn og grunn var satt sammen av bittesmå individuelle atomer. «Når du er klar,» sa Harry, «forsøk å transfigurere dette om til et sett strukturerte buckytube-fibre festet i to diamantringer.»
«Ålreit …», sa Hermine sakte. «Harry, det føles ut som om det er noe jeg har glemt.»
Harry trakk hjelpeløst på skuldrene. Kanskje du bare er sliten. Skjønt han visste bedre enn å si det der høyt.
Hermine la tryllestaven mot en plastikkring, og stirret på den en stund.
To små sirkler av glitrende diamant lå på bordet, forbundet av en lang, svart tråd.
«Det virket,» sa Hermine. Det hørtes ut som om hun forsøkte å være entusiastisk, men hadde sluppet opp for energi. «Hva nå?»
Harry følte seg lett nedtrykket av sin forskerpartners manglende pasjon, men forsøkte så godt han kunne å ikke vise det; kanskje den samme prosessen ville virke motsatt for å muntre henne opp. «Nå tester jeg den for å se om den holder vekt.»
Harry hadde tidligere rigget opp en A-ramme for å gjøre forsøk med diamantstaver – du kunne enkelt lage gjenstander av diamant, ved å bruke transfigurasjon; de ville bare ikke vare. Det tidligere forsøket hadde målt hvorvidt det å transfigurere en lang diamantstav om til en kortere diamantstav ville gjøre det mulig å løfte en hengende, tung vekt mens staven trakk seg sammen, det vil si, om du kunne transfigurere mot trekkraft, hvilket det viste seg at du kunne.
Harry hektet forsiktig en sirkel av glitrende diamant på den tykke metallkroken på toppen av ramma, deretter plasserte han en solid metallhenger på nederste ring, og så begynte han å legge vekt på hengeren.
(Harry hadde bedt Wiltersen-tvillingene om å transfigurere apparatet for ham; og Wiltersen-tvillingene hadde gitt ham uforstående blikk, som om de ikke klarte å forestille seg hva slags pek han i det hele tatt kunne bruke en sånn gjenstand til, men de hadde ikke stilt noen spørsmål. Og transfigurasjonen deres, ifølge dem selv, ville vare i omtrent tre timer, så Harry og Hermine hadde fremdeles litt tid igjen.)
«Ett hundre kilo,» sa Harry omtrent et minutt senere. «Jeg tror ikke at en så tynn tråd av stål kunne holde dette. Jeg burde legge på mye mer, men dette er all vekten jeg har.»
Mer stillhet.
Harry rettet seg opp, gikk tilbake til bordet deres, satte seg ned i stolen, og gjorde en seremoni ut av å plassere et sjekkmerke ved siden av nanotuber. «Der,» sa han. «Den virket.»
«Men det er ikke egentlig brukbart til noe, er det, Harry?» sa Hermine fra der hun satt med hodet hvilende i hendene. «Jeg mener, selv om vi ga det til en vitenskapsmann så kunne de ikke lære seg hvordan de kunne lage masse nanotuber ved å studere vår.»
«De ville kanskje være i stand til å lære noe,» sa Harry. «Hermine, se på det, den lille tynne tråden holder oppe all den vekten, vi har akkurat laget noe som ikke noe gompe-laboratorium kunne klart –»
«Men en hvilken som helst annen heks kunne laget det,» sa Hermine. Utmattelsen begynte å høres i stemmen hennes nå. «Harry, jeg tror ikke dette fungerer.»
«Forholdet vårt, mener du?» sa Harry. «Flott! La oss slå opp.»
Det fikk et lite glis ut av henne. «Jeg mener forskningen vår.»
«Åh, Hermine. Hvordan kunne du?»
«Du er så søt når du er ekkel,» sa hun. «Men Harry, dette er idiotisk, jeg er tolv, du er elleve, det er galskap å tro at vi kommer til å oppdage noe som ingen har funnet ut før.»
«Sier du virkelig at vi skulle gi opp å finne ut av magiens hemmeligheter etter å ha forsøkt mindre enn en måned?» sa Harry, og forsøkte å plassere en utfordring i stemmen. Ærlig talt følte han noe av den samme utslittheten som Hermine. Ingen av de gode ideene virket noensinne. Han hadde gjort kun en oppdagelse som var verdt å nevne, det mendelianske mønsteret, og han kunne ikke fortelle det til Hermine uten å bryte løftet til Draco.
«Nei,» sa Hermine. Hennes unge ansikt så svært alvorlig og voksent ut. «Jeg sier at det vi burde gjøre akkurat nå var å studere all den trolldomskunst som trollmenn allerede kjenner, slik at vi kan gjøre denne typen ting etter at vi er uteksaminert fra Galtvort.»
«Hm …» sa Harry. «Hermine, jeg hater å si det på den måten, men se for deg at vi bestemte oss for å vente med forskning til senere, og den første tingen vi forsøkte etter eksamen var å transfigurere en kur for Alzheimer’s, og det virket. Vi ville føle oss … jeg tror ikke ordet ‘idiotiske’ er adekvat for å beskrive hvordan vi ville føle oss. Hva om det finnes noe sånt, og vi får det til å virke?»
«Det er ikke rettferdig, Harry!» sa Hermine. Stemmen hennes skalv som om hun var på nippet til å gråte. «Du kan ikke legge et sånt ansvar på folk! Det er ikke vår jobb å gjøre den typen ting, vi er bare barn!»
Et øyeblikk lurte Harry på hva som ville skje dersom noen fortalte Hermine at hun måtte slåss mot en udødelig mørk herre, om hun ville vise seg å være en av de sutrete heltene som syntes synd på seg selv, de Harry hatet å lese om i bøkene.
«Uansett,» sa Hermine. Stemmen hennes skalv. «Jeg har ikke lyst til å fortsette. Jeg tror ikke på at barn kan gjøre ting som voksne ikke kan, det skjer bare i fortellinger.»
Det ble stille i klasserommet.
Hermine begynte å se litt redd ut, og Harry visste at hans eget ansiktsuttrykk hadde blitt kaldere.
Det ville ikke ha gjort så vondt hvis ikke den samme tanken allerede hadde slått Harry – at selv om tretti år kanskje var gammelt for en vitenskapelig revolusjonær, og tjue akkurat passe; mens det fantes folk som tok doktorgrad i syttenårsalderen, og fjorten år gamle arvinger som hadde blitt konger eller generaler, så var det fremdeles ingen som hadde havnet i historiebøkene på grunn av bedrifter de gjorde som elleveåringer.
«Ålreit,» sa Harry. «Finne ut hvordan vi kan gjøre noe som en voksen ikke klarer. Er det utfordringen din?»
«Jeg mente det ikke sånn,» sa Hermine med en stemme som kom ut som en redd hvisking.
Harry vred blikket sitt vekk fra Hermine med en anstrengelse. «Jeg er ikke sint på deg,» sa Harry. Stemmen var kjølig, uansett hvor mye han forsøkte. «Jeg er sint på, jeg vet ikke, alt. Men jeg er ikke villig til å tape, Hermine. Å tape er ikke alltid den riktige tingen å gjøre. Jeg skal finne ut hvordan vi kan gjøre noe som en voksen trollmann ikke kan gjøre, og så tar jeg kontakt med deg igjen. Hvordan høres det ut?»
Det var mer stillhet.
«Okei,» sa Hermine, med lett skjelvende stille. Hun dyttet seg selv opp av stolen, og gikk bort til døra i det forlatte klasserommet de hadde jobbet i. Hånda hennes fant dørklinka. «Vi er fremdeles venner, sant? Og hvis det er noe du ikke klarer å finne ut av, så kan –»
Stemmen hennes sviktet.
«Så vil vi studere det sammen,» sa Harry. Stemmen hans var enda et hakk kjøligere nå.
«Æh, ok, ha det for denne gang, da,» sa Hermine, og så gikk hun kjapt ut av rommet og lukket døra bak seg.
Av og til hatet Harry det å ha en mørk side, selv når han var inne i den.
Og den delen av ham som hadde tenkt nøyaktig det samme som Hermine, at nei, barn kunne ikke gjøre det voksne ikke kunne gjøre, den sa alle de tingene som Hermine hadde vært for redd til å si, slik som, Det er da en forbasket vanskelig oppgave du nettopp påtok deg og Kjære vene, du kommer til å ende opp med skjegget i postkassa denne gangen og I det minste vil du på denne måten vite at du har feilet.
Og den delen av ham som ikke satte pris på å tape svarte, med svært kjølig stemme, Greit. Hold kjeft og vent og se.
Det var nesten lunsjtid, og Harry brydde seg ikke. Han hadde ikke en gang brydd seg med å hente fram en energibar fra pungen sin. Magen hans kunne tåle litt sult.
Trollmannsverdenen var bitte liten, de tenkte ikke som vitenskapsmenn, de kjente ikke til vitenskap, de stilte ikke spørsmål ved de tingene de hadde vokst opp med, de hadde ikke plassert beskyttende skall rundt tidsmaskinene sine, de spilte rumpeldunk, hele det magiske Storbritannia var mindre enn en liten gompeby, den største og beste trollmannsskolen ga kun utdannelse opp til syttenårsalderen; idiotisk var ikke å utfordre dette i elleveårsalderen, idiotisk var å anta at trollmenn visste hva de holdt på med og allerede hadde høstet all den lavthengende frukten en allsidig vitenskapsmann ville kunne se.
Trinn en hadde vært å lage en liste over alle magiske begrensninger Harry kunne huske, alle de tingene du visstnok ikke kunne gjøre.
Trinn to, merk av de begrensningene som så ut til å gi minst mening fra et vitenskapelig perspektiv.
Trinn tre, prioriter begrensninger som en trollmann sannsynligvis ikke ville stille spørsmål ved hvis de ikke kjente til vitenskap.
Trinn fire, finn fram til måter å angripe problemet på.
Hermine følte seg fremdeles litt skjelven da hun satte seg ned ved siden av Amanda ved Ravnklo-bordet. Hermines lunsj hadde to frukt (epleskiver og skrellede klementiner), tre grønnsak (gulrøtter, gulrøtter og mer gulrøtter), en kjøtt (friterte kalvepinner hvis usunne ytterdekke hun forsiktig ville fjerne), og et lite stykke sjokoladekake som hun ville gjøre seg fortjent til ved å spise resten.
Det hadde ikke vært like ille som i den eliksirtimen. Noen ganger hadde hun mareritt om det, fremdeles. Men denne gangen hadde hun fått det til å skje, og hun hadde følt seg som målskive. Bare et øyeblikk, før det fryktelige, kalde mørket hadde sett vekk og sagt at det ikke var sint på henne, fordi det ikke hadde hatt lyst til å skremme henne.
Og fremdeles hadde hun følelsen av at det var noe hun hadde gått glipp av, noe virkelig viktig.
Men de hadde ikke brutt noen av reglene for transfigurasjon … hadde de? De hadde ikke laget noe flytende, ingen gasser, de hadde ikke tatt imot ordre fra forsvarsprofessoren …
Pillen! Det var noe som kunne spises!
… Vel, nei, ingen ville spise en pille de bare fant liggende et sted, det hadde ikke faktisk virket, de kunne ha bare ha Finite Incantatem’et den hvis det hadde det, men hun ville fremdeles måtte fortelle Harry om det og forsikre seg om at de ikke nevnte det mens professor McSnurp kunne høre det, i tilfelle de aldri ville få lov til å studere transfigurasjon igjen …
Hermine begynte å føle seg helt dårlig i magen. Hun dyttet tallerkenen lenger inn på bordet; ikke snakk om at hun klarte å spise lunsj nå.
Og hun lukket øynene og begynte mentalt å gjenta reglene for transfigurasjon.
«Jeg vil aldri transfigurere noe om til noe flytende eller i gassform.»
«Jeg vil aldri transfigurere noe som ser ut som mat eller noe annet som skal inn i en menneskekropp.»
Nei, de burde virkelig ikke ha forsøkt å transfigurere den pillen, eller de burde i alle fall ha innsett … hun hadde vært så blendet av Harrys geniale ide at hun ikke hadde tenkt at det kunne …
Den dårlige magefølelsen ble verre. Hun følte det som at noe var der i hukommelsen hennes, svevde rett forbi kanten for gjenkjennelse, en anelse som var i ferd med å vrenge seg, en ung dame i ferd med å bli ei gammel kjerring, en vase som holdt på å bli to ansikter …
Og hun fortsatte med en mental gjennomgang av transfigurasjonens regler.
Harrys knokler hvitnet rundt tryllestaven idet han stoppet å forsøke å transfigurere lufta foran staven hans om til en binders. Det ville naturligvis ikke ha vært trygt å transfigurere bindersen om til gass, men Harry så ingen grunn til at det ikke skulle være trygt motsatt vei. Det var bare ikke ansett som mulig. Men hvorfor ikke? Luft var en like ordentlig substans som noe annet …
Vel, kanskje den begrensningen ga mening. Luft var uorganisert, alle molekylene endret konstant sin forbindelse med hverandre. Kanskje du ikke kunne tvinge en ny Form på Substans med mindre substansen holdt seg stille lenge nok til at du mestret det, selv om atomene i solide objekter også konstant vibrerte hele tida …
Jo mer Harry feilet, jo kaldere følte han seg, og jo klarere virket det som om alt ble.
Ålreit. Neste på lista.
Du kunne bare transfigurere hele objekter som hele. Du kunne ikke transfigurere halvparten av en fyrstikk om til en nål, du måtte transfigurere hele greia. Tidligere, da Harry ble fanget i klasserommet av Draco, hadde det vært grunnen til at han ikke bare kunne transfigurere en tynn sylindrisk del av veggen om til svamp, og slå ut en stor nok steinbit slik at han kunne krype ut gjennom hullet. Han ville ha trengt å tvinge en ny form på hele veggen, og kanskje på en hel seksjon av Galtvort, bare for å klare å endre den lille biten.
Og det var idiotisk.
Ting var laget av atomer. Massevis av små flekker. Det var ingen kontinuitet, det var ingen soliditet, bare elektromagnetiske krefter som holdt de små flekkene i relasjon til hverandre …
Amanda Brunkeberg pauset med gaffelen halvveis til munnen. «Høh,» sa hun til Su Li, som satt tvers overfor den nå-tomme plassen ved siden av henne, «hva gikk det av Hermine?»
Harry hadde lyst til å drepe viskelæret sitt.
Han hadde forsøkt å endre en enkelt flekk av det rosa rektangelet om til stål, adskilt fra resten av gummien, og viskelæret samarbeidet ikke.
Det måtte være en konseptuell begrensning, ikke en virkelig. Måtte være.
Ting var laget av atomer, og hvert atom var en bitteliten separat ting. Atomer ble holdt sammen av kvantumtåker av delte elektroner, med kovalente bånd, eller av og til bare magnetisme på kort hold, med ioniske bånd eller van der Waals-krefter.
Hvis det var det det var snakk om, – protonene og nøytronene inne i kjernen var små, separate ting. Kvarkene inne i protonene og nøytronene var små, separate ting! Det var rett og slett ikke noe, i verden der ute, som korresponderte med menneskers oppfattelse av solide objekter. Alt var små flekker.
Og fri transfigurasjon var utelukkende noe i hodet ditt helt fra starten av, var det ikke? Ingen ord, ingen gester. Bare det rene konseptet av Form, holdt nøye separat fra Substans, presset på substansen, oppfattet som uavhengig av formen. Det og tryllestaven og hva det nå enn var som gjorde deg til en trollmann.
Trollmenn kunne ikke transformere deler av ting, kunne bare transformere det deres hoder så som helheter, fordi de ikke visste inn til ryggmargen at alt sammen bare var atomer fra topp til bunn.
Harry hadde fokusert på den kjensgjerningen så hardt han kunne, det sanne faktum at et viskelær bare var en samling atomer, alt var bare en samling av atomer, og atomene på den lille flekken han forsøkte å transfigurere utgjorde en like valid samling som en hvilken som helst annen samling han brydde seg om å tenke på.
Og allikevel hadde Harry fremdeles ikke klart å endre den lille biten av viskelæret. Transfigurasjonen ville ikke finne sted.
Dette. Var. Tåpelig.
Harrys knokler hvitnet rundt tryllestaven igjen. Han var sykt lei av å få eksperimentelle resultater som ikke ga mening.
Kanskje det faktum at en eller annen del av sinnet hans fremdeles tenkte på objekter hindret transfigurasjonen i å skje. Han hadde tenkt på en samling av atomer som var et viskelær. Han hadde tenkt på en samling som var en liten bit.
På tide å øke innsatsen litt.
Harry presset tryllestaven hardere mot den lille biten av viskelær, og forsøkte å se igjennom illusjonen som ikke-vitenskapsmenn trodde var virkelighet; verdenen av pulter og stoler, luft og viskelær og mennesker.
Når du gikk gjennom en park, så var den veldige verdenen som omgav deg noe som eksisterte inne i hjernen din som et mønster av nevroner som ga impulser. Følelsen av en klar blå himmel var ikke noe høyt over deg, det var noe i synssenteret ditt, og synssenteret ditt var bak i hjernen. Alle følelsene om denne lyse verdenen fant i virkeligheten sted i den stille beinhulen du kalte hodet ditt, stedet der du levde og aldri, noensinne, forlot. Hvis du virkelig ønsket å si hei til noen, til den faktiske personen, så ville du ikke ta vedkommende i hånda; du burde banke høflig på skallen deres og si «Hvordan har du det der inne?» Det var det mennesker var, det var der de virkelig levde. Og bildet av parken som du tenkte at du gikk igjennom var noe som ble visualisert inne i hjernen mens den behandlet signalene som ble sendt ned fra øyne og netthinner.
Det var ikke en løgn som buddhistene tenkte seg, det var ikke noe forferdelig mystisk og uventet bak mayaenes slør; det som lå bak illusjonen av en park var bare den faktiske parken, men alt var allikevel illusjon.
Harry satt ikke inne i klasserommet.
Harry så ikke på viskelæret.
Harry var inne i Harrys hjerneskalle.
Han opplevde et behandlet bilde som hjernen hans hadde dekodet fra signalene som ble sendt inn av netthinna hans.
Det virkelige viskelæret var et annet sted, et sted som ikke var bildet.
Og det virkelige viskelæret var ikke likt som det bildet Harrys hjerne hadde av det. Ideen av viskelæret som et solid objekt var noe som bare eksisterte i hans egen hjerne, inne i det senteret som behandlet hans følelse for form og rom. Det virkelige viskelæret var en samling atomer holdt sammen av elektromagnetiske krefter og delte kovalente elektroner, samtidig som luftmolekyler i nærheten ville støtes vekk fra hverandre og vekk fra viskelær-molekylene.
Det virkelige viskelæret var langt unna, og Harry, inne i hjerneskallen, kunne ikke helt få tak på det, kunne bare forestille seg ideer om det. Men tryllestaven hans hadde den makten, den kunne endre ting der ute i virkeligheten, det var bare Harrys egne forestillinger som begrenset det. Et sted bak mayaenes slør berørte sannheten bak Harrys forestilte ‘min tryllestav’ samlingen av atomer som Harrys sinn tenkte på som ‘en flekk av viskelæret’, og hvis den tryllestaven kunne endre den samlingen av atomer som Harry så på som ‘hele viskelæret’ så var det absolutt ingen grunn til at den ikke kunne endre den andre samlingen også …
Transfigurasjonen virket fremdeles ikke.
Harry gned tenner, og økte innsatsen ytterligere.
Konseptet Harrys sinn hadde av viskelæret som et enkelt objekt var åpenbart nonsens.
Det var et kart som ikke stemte og ikke kunne stemme overens med terrenget.
Menneskelige vesener modellerte verden ved å bruke lagdelte organisasjonsnivåer, de hadde separate ideer om hvordan land fungerte, hvordan mennesker fungerte, hvordan organer fungerte, hvordan celler fungerte, hvordan molekyler fungerte, hvordan kvarker fungerte.
Når Harrys hjerne trengte å tenke på viskelæret, ville den tenke på reglene som gjaldt for viskelær, slikt som ‘viskelær kan fjerne blyantmerker’. Bare hvis Harrys hjerne trengte å forutse hva som ville skje på et lavere kjemisk nivå, bare da ville Harrys hjerne starte å tenke – som om det var et separat faktum – på gummimolekyler.
Men det var bare noe i hodet hans.
Harrys hode kunne muligens tro på separate ting om hvilke regler som gjaldt for viskelær, men det var ingen separat fysisk lov som styrte viskelær.
Harrys sinn modellerte virkeligheten ved å bruke flere nivåer av organisering, med forskjellige trossetninger knyttet til hvert nivå. Men alt det var bare i kartet, det virkelige terrenget var ikke slik, virkeligheten selv hadde bare et eneste nivå av organisering, kvarkene; det var en enhetlig lavnivå-prosess som adlød matematisk enkle regler.
Eller i alle fall var det det Harry hadde trodd før han hadde funnet ut at magi eksisterte; men viskelæret var ikke magisk.
Og selv om viskelæret hadde vært magisk, så var ideen om at det virkelig kunne eksistere et eneste solid viskelær umulig. Ting som viskelær kunne ikke være grunnleggende elementer ved virkeligheten; de var for store og kompliserte til å være atomer, de måtte være laget av smådeler. Du kunne ikke ha ting som var fundamentalt kompliserte. Den implisitte troen som Harrys hjerne hadde på at viskelæret var et enkelt objekt var ikke bare gal, det var en kart-terreng-forvirring; viskelæret eksisterte bare som et separat konsept i Harrys flernivås modell av virkeligheten, ikke som et separat element i en ettnivås virkelighet.
… transfigurasjonen ville fremdeles ikke skje.
Harry pustet tungt. En feilet transfigurasjon var nesten like slitsomt som en vellykket en, men pokker ta om han skulle gi opp nå.
Ålreit, dropp alt dette nittende-århundre-søppelet.
Virkeligheten var ikke atomer, det var ikke et sett med små biljardballer som spratt rundt. Det var bare nok en løgn. Forestillingen om atomer som små flekker var bare nok en liten, passende hallusinasjon som folk klynget seg til fordi de ikke ønsket å møte den umenneskelige, fremmede formen av den underliggende realiteten. Og da var det jo ikke det minste rart at hans forsøk på å transfigurere, basert på det, ikke hadde virket. Hvis han ønsket makt, måtte han gi slipp på sin menneskelighet, og tvingene tankene sine til å tilpasse seg til den sanne matematikken i kvantemekanisme.
Det var ingen partikler, det var bare skyer av amplituder i et konfigurasjonsrom for multipartikler, og det hans hjerne vennlig innbilte seg å være et viskelær var ikke noe annet enn en enorm faktor i en bølgefunksjon som tilfeldigvis faktoriserte seg, det hadde ingen separat eksistens noe mer enn at det var en bestemt solid faktor på tre gjemt inne i nummeret 6, hvis tryllestaven var i stand til å endre faktorer i en omtrentlig faktoriserbar bølgefunksjon så skulle den pokker meg være i stand til å endre den så vidt litt mindre faktoren som Harrys hjerne visualiserte som en del av substansen i viskelæret –
Hermine raste gjennom gangene, skoene dunket hardt mot steinen, pusten kom i gisp, sjokket av adrenalin raste fremdeles gjennom blodet hennes.
Som bildet av en ung kvinne som forandret seg til ei gammel kjerring, som vasen som ble to ansikter.
Hva var det de holdt på med?
Hva var det de holdt på med?
Hun kom til klasserommet, og fingrene hennes gled over dørhåndtaket i starten, for svett, hun grep hardere tak, og døra åpnet seg –
– i et eneste glimt av oppfattelse så hun Harry stirre på et lite rosa rektangel på bordet foran seg –
– mens et kort stykke unna var den tynne svarte tråden, nesten usynlig fra denne distansen, der den støttet all den vekten –
«Harry, kom deg ut av klasserommet!»
Rent sjokk kom til syne i Harrys ansikt, og han rettet seg opp så kjapt at han nesten falt, stoppet bare for å gripe det lille rosa rektangelet fra bordet, og så spurtet han ut av døra, hun hadde allerede trådt til side, tryllestaven hennes var allerede i hånda mens hun førte den opp til å peke på tråden –
«Finite Incantatem!»
Og Hermine slamret igjen døra, samtidig som den bastante lyden av hundre kilogram fallende metall hørtes fra innsiden.
Hun peste, gispet etter luft, hun hadde løpt hele veien hit uten å stoppe; hun var gjennomvåt av svette, og beina og hoftene brant som levende flammer, hun kunne ikke ha besvart Harrys spørsmål for alle galleoner i verden.
Hermine blunket, og innså at hun holdt på å falle om kull, og Harry hadde fanget henne og senket henne sakte ned til en sittestilling på gulvet.
«… frisk …», klarte hun å hviske.
«Hva?» sa Harry, og så blekere ut enn hun noensinne hadde sett ham.
«… føler du, deg, frisk …»
Harry så enda litt reddere ut da han skjønte spørsmålet.
«Jeg, jeg tror ikke jeg har noen symptomer –»
Hermine lukket øynene et øyeblikk. «Bra,» hvisket hun. «Få, tilbake, pusten.»
Det tok sin tid. Harry så fremdeles redd ut. Det var også bra, kanskje det ville lære ham ei lekse.
Hermine grep ned i pungen som Harry hadde kjøpt til henne, hvisket ‘vann’ gjennom den knusktørre strupen, tok ut flaske og drakk i store slurker.
Etter det tok det ytterligere litt tid før hun kunne snakke igjen.
«Vi brøt reglene, Harry,» sa hun med hes stemme. «Vi brøt reglene.»
«Jeg …» Harry svelget. «Jeg skjønner fremdeles ikke på hvilken måte, jeg har tenkt igjennom det, men –»
«Jeg spurte om transfigurasjonen var trygg, og du svarte meg!»
En kort pause.
«Er det alt?» sa Harry.
Hun kunne ha hylt i frustrasjon.
«Harry, skjønner du ikke?» sa hun. «Det er laget av små fibre, hva hvis de gled fra hverandre, hvem vet hva som kunne gått feil, vi spurte ikke professor McSnurp! Ser du ikke hva vi holdt på med? Vi eksperimenterte med transfigurasjon. Vi eksperimenterte med transfigurasjon!»
Nok en pause.
«Akkurat …» sa Harry sakte. «Det er sannsynligvis en av de greiene de ikke bryr seg om å fortelle deg at du ikke skal gjøre fordi det er for åpenbart. Ikke test ut geniale nye ideer for transfigurasjon alene i et tomt klasserom uten å spørre lærere.»
«Du kunne ha fått oss drept, Harry!» Hermine visste at det ikke var rettferdig, hun hadde gjort samme feilen, men allikevel var hun sint på ham, han hørtes alltid så selvsikker ut og hadde trukket henne med seg. «Vi kunne ha spolert professor McSnurps perfekte rulleblad!»
«Ja,» sa Harry, «la oss ikke fortelle henne om dette, skal vi?»
«Vi må stoppe,» sa Hermine. «Vi må stoppe dette, ellers kommer vi til å bli skadet. Vi er for unge, Harry, vi kan ikke gjøre dette, ikke ennå.»
Et svakt flir dukket opp på Harrys ansikt. «Veeeel, akkurat der tror jeg du tar en slags feil …»
Og han holdt fram et lite rosa rektangel, et gummiviskelær med en skinnende metallflekk på seg.
Hermine stirret på det, forvirret.
«Kvantemekanikk var ikke nok,» sa Harry. «Jeg måtte gå hele veien ned til tidløs fysikk før det virket. Måtte se for meg at tryllestaven påtvang en relasjon mellom separate virkeligheter i fortida og framtida, istedenfor å endre noe over tid – men jeg gjorde det, Hermine, jeg så gjennom illusjonen av objekter, og jeg vedder på at ikke en eneste annen trollmann i verden kunne ha gjort det. Selv om noen gompefødte visste om tidløse formuleringer av kvantemekanisme, så ville det bare være en merkelig tro på rare, fjerne kvantegreier, de ville ikke se at det var virkelighet, akseptere at verdenen de kjenner bare var en hallusinasjon. Jeg transfigurerte deler av viskelæret uten å endre hele greia.»
Hermine løftet tryllestaven igjen og pekte på viskelæret.
Et øyeblikk kom det et sint uttrykk på Harrys ansikt, men han gjorde ikke noe for å stoppe henne.
«Finite Incantatem,» sa Hermine. «Sjekk med professor McSnurp før du prøver igjen.»
Harry nikket, men ansiktet hans var fremdeles litt stramt.
«Og vi må uansett slutte med dette.»
«Hvorfor?» sa Harry. «Ser du ikke hva dette betyr, Hermine? Trollmenn vet ikke alt! Det er for få av dem, og enda færre som kjenner til vitenskap; de har ikke funnet alle lavthengende frukter som kan plukkes –»
«Det er ikke trygt,» sa Hermine. «Hvis vi kan finne ut nye ting så er det mer utrygt! Vi er for unge! Vi har gjort en stor feil allerede, neste gang kan det hende at vi bare dør!»
Hermine skuttet seg.
Harry så vekk, og startet å puste sakte og dypt.
«Vær så snill å ikke prøve det alene, Harry,» sa Hermine med skjelvende stemme. «Vær så snill.»
Vær så snill å ikke tvinge meg til å vurdere om jeg må fortelle det til professor Pirrevimp.
Det var en lang pause.
«Så du vil at vi skal studere,» sa Harry. Hun observerte at han forsøkte å holde sinnet vekk fra stemmen. «Bare studere.»
Hermine var ikke sikker på om hun skulle si noe, men … «Slik som du studerte, eh, tidløs fysikk, ikke sant?»
Harry så tilbake på henne.
«Den greia du gjorde,» sa Hermine med mer enn en antydning i stemmen, «det var ikke på grunn av våre eksperimenter, ikke sant? Du kunne gjøre det fordi du har lest masse bøker.»
Harry åpnet munnen, og lukket den igjen. Det var et frustrert uttrykk i ansiktet hans.
«Ålreit,» sa Harry. «Hva med dette. Vi studerer, og hvis jeg kommer på noe som virkelig virker verdt å prøve, så prøver vi det etter at jeg spør en lærer.»
«Greit,» sa Hermine. Hun falt ikke over i lettelse, men det var bare fordi hun allerede satt på gulvet.
«Skal vi gå og spise lunsj?» sa Harry forsiktig.
Hermine nikket. Jepp. Lunsj hørtes bra ut. Ordentlig lunsj denne gangen.
Forsiktig begynte hun å dytte seg opp fra steingulvet, og klynket mens kroppen hennes skrek til henne –
Harry pekte tryllestaven på henne og sa «Vingardium Leviosa.»
Hermine blunket idet den store vekten på føttene hennes minsket til noe som var lett å bære.
Et smil snek seg over Harrys ansikt. «Du kan løfte noe uten å være i stand til å Sveve det fullstendig,» sa han. «Husker du det eksperimentet?»
Hermine smilte hjelpeløst tilbake, skjønt hun trodde hun burde være sint fremdeles.
Og så startet hun å gå tilbake til Den store hallen, og følte seg bemerkelsesverdig og vidunderlig lett til beins, mens Harry konsentrerte seg om å holde tryllestaven pekende på henne.
Han klarte det bare i fem minutter, men det var tanken som telte.
Minerva tittet på Humlesnurr.
Humlesnurr skottet utforskende tilbake på henne. «Forsto du noe av det?» sa rektor, og hørtes ut som om han moret seg.
Det hadde vært det mest komplette og totale pølsevev som Minerva noensinne kunne huske å ha hørt. Hun følte seg litt brydd over å ha tilkalt rektor for å høre det, men hun hadde fått eksplisitte instruksjoner.
«Nei, beklager,» sa professor McSnurp bestemt.
«Så,» sa Humlesnurr. Sølvskjegget svingte vekk fra henne idet den gamle trollmannens blinkende blikk nok en gang så en annen vei. «Du mistenker at du kanskje er i stand til å gjøre noe som andre trollmenn ikke kan; noe vi tror er umulig.»
De tre sto inne i rektors private transfigurasjonsarbeidsrom, der den skinnende føniksen som var Humlesnurrs skytsverge hadde bedt henne om å ta med Harry, få øyeblikk etter at hennes egen skytsverge hadde nådd fram til ham. Lys skinte ned fra taket og lyste opp det store, syvtaggede alkymiske diagrammet som var tegnet opp i sentrum av det runde rommet, og viste at det var litt støvete, hvilket gjorde Minerva litt trist. Transfigurasjonsforskning var en av Humlesnurrs store gleder, og hun hadde visst at han hadde hatt svært lite tid i det siste, men ikke at han var så presset på tid.
Og nå hadde Harry Potter tenkt å kaste bort enda mer av rektors tid. Men hun kunne sannelig ikke skylde på Harry for det. Han hadde gjort det riktige ved å komme til henne og si at han hadde en ide om noe som kunne gjøres i transfigurasjon, som hittil var ansett som umulig; og hun selv hadde gjort nøyaktig det hun hadde fått beskjed om; hun hadde beordret Harry til å holde det for seg selv og ikke diskutere noe med henne før hun hadde snakket med rektor og de hadde forflyttet seg til en trygg lokasjon.
Hvis Harry hadde innledet med å si hva spesifikt han tenkte han kunne gjøre, ville hun ikke tatt seg bryet.
«Hør, jeg vet at det er vanskelig å forklare,» sa Harry, og hørtes litt brydd ut. «Når alt kommer til alt handler det om at det du tror på er i konflikt med det vitenskapsmenn tror på, på et område der jeg oppriktig ville forvente at vitenskapsmenn vet mer enn trollmenn.»
Minerva ville ha sukket hørbart, hvis bare ikke Humlesnurr hadde virket å ta hele saken svært seriøst.
Harrys ide sprang ut av ren ignoranse, intet mer. Hvis du endret halvparten av en metallkule om til glass, så ville hele kula ha en annerledes Form. Å endre en del var å endre helheten, og det betydde å fjerne hele formen og bytte den ut med en annen. Hva ville det i det hele tatt bety å transfigurere bare en halv metallkule? At metallkula som helhet hadde samme form som før, men at halvparten av den kula nå hadde en annerledes form?
«Herr Potter,» sa professor McSnurp, «det du ønsker å gjøre er ikke bare umulig, det er ulogisk. Hvis du endrer halvparten av noe, så endret du faktisk helheten.»
«Definitivt,» sa Humlesnurr. «Men Harry er helten, så det kan hende han er i stand til å gjøre ting som er logisk umulige.»
Minerva ville ha rullet øynene opp i hodet, hvis hun bare ikke hadde blitt nummen for lenge siden.
«Men sett at det var mulig,» sa Humlesnurr, «kan du tenke deg noen grunn til at resultatet ville være annerledes, på noen måte, enn vanlig transfigurasjon?»
Minerva rynket panna. Det faktum at konseptet bokstavelig talt var umulig å se for seg ga henne litt problemer, men hun forsøkte som best hun kunne. En transfigurasjon som ble påtvunget bare halvparten av en metallkule …
«Merkelige ting ville skje i grensesnittet?» sa Minerva. «Men det burde ikke være annerledes enn å transfigurere objektet som helhet, til en form med to forskjellige deler, det skulle …»
Humlesnurr nikket. «Det er slik jeg også tenker. Og Harry, hvis din teori er korrekt, så impliserer det at det du ønsker å gjøre er nøyaktig det samme som andre transfigurasjoner, bare brukt på en del av gjenstanden istedenfor hele? Ingen andre endringer i det hele tatt?»
«Ja,» sa Harry fast. «Det er hele poenget.»
Humlesnurr så på henne igjen. «Minerva, kan du tenke deg noen grunn i det hele tatt til at det skulle innebære fare?»
«Nei,» sa Minerva, etter at hun var ferdig med å gjennomsøke tankene sine.
«Heller ikke jeg,» sa rektor. «Ålreit, siden dette burde være nøyaktig analogt med vanlig transfigurasjon på alle måter, og siden vi ikke kommer på en eneste grunn til at dette skulle innebære fare, så tror jeg at andre grads forsiktighet vil holde.»
Minerva var overrasket, men hun sa ikke imot ham. Humlesnurr var ekstremt mye mer erfaren enn henne i transfigurasjon, og han hadde forsøkt bokstavelig talt tusenvis av nye transfigurasjoner uten noensinne å ha valgt for lav forsiktighet. Han hadde brukt transfigurasjon i kamp, og han var fremdeles i live. Hvis rektor mente at andre grads forsiktighet var nok, så var det nok.
Det faktum at Harry helt sikkert kom til å feile var, naturligvis, helt irrelevant.
De to startet å sette opp beskyttelser og oppdagelsesvev. Den viktigste veven var den som skulle sjekke at ikke noe transfigurert materiale hadde kommet ut i lufta. Harry ville bli innelukket i sitt eget separate skall av kraft med sin egen luftforsyning, for å være sikker; bare tryllestaven hans kunne komme utenfor skallet. De var på innsiden av Galtvort, så de kunne ikke automatisk immivere ut materie som ga tegn til plutselig forbrenning, men de kunne kaste det ut et takvindu omtrent like fort, og alle vinduer bøyde seg utover av denne grunnen. Harry selv ville føres ut gjennom et annet takvindu ved første tegn til trøbbel.
Harry så på dem mens de arbeidet, og ansiktet hans så litt skremt ut.
«Ikke bekymre deg,» sa professor McSnurp midtveis i prosessen, «høyst sannsynlig er ingenting av dette nødvendig, herr Potter. Hvis vi forventet at noe kunne gå galt ville du ikke fått lov til å prøve. Det er bare vanlige forholdsregler for all transfigurasjon som ingen har prøvd før.»
Harry svelget og nikket.
Og et par minutter senere var Harry festet i sikkerhetsstolen, og tryllestaven hvilte på en metallball – en som, basert på hans gjeldende testresultater, burde ha vært for stor til at han kunne transfigurere den på mindre enn tretti minutter.
Og et par minutter etter det lente Minerva seg mot veggen og følte seg plutselig svak.
Det var en liten flekk av glass på ballen der Harrys tryllestav hadde hvilt.
Harry sa ikke hva var det jeg sa, men det selvtilfredse uttrykket på det svette ansiktet sa det for ham.
Humlesnurr kastet analytiske formler på ballen, og så mer og mer interessert ut for hvert øyeblikk. Tretti år så ut til å ha forsvunnet fra ansiktet hans.
«Fascinerende,» sa Humlesnurr. «Det er nøyaktig slik han hevdet. Han rett og slett transfigurerte en del av subjektet uten å transfigurere hele. Du sier at det bare er en konseptuell begrensning, Harry?»
«Ja,» sa Harry, «men en svært dyp en; bare å vite at det måtte være en konseptuell begrensning var ikke nok. Jeg måtte undertrykke den delen av sinnet som gjorde feilen og istedenfor tenke på den underliggende realiteten som vitenskapsmenn har funnet fram til.»
«Virkelig fascinerende,» sa Humlesnurr. «Jeg antar at enhver annen trollmann som ville gjøre det samme, ville måtte studere i månedsvis – hvis de i det hele tatt ville få det til? Og kunne jeg spørre deg om å delvis transfigurere noen andre gjenstander?»
«Sannsynligvis ja, og naturligvis,» sa Harry.
En halvtime senere var Minerva like forvirret, men adskillig lettere til sinns angående sikkerhetsaspektet.
Det var det samme, bortsett fra at det var logisk umulig.
«Jeg tror at dette er nok, rektor,» sa Minerva til slutt. «Jeg mistenker at delvis transfigurasjon er mer slitsomt enn den vanlige sorten.»
«Det blir mindre slitsomt med mer øvelse,» sa den utslitte og bleke gutten med ustødig stemme, «men ja, absolutt, det har du helt rett i.»
Prosessen med å få ut Harry fra beskyttelsene tok enda et minutt, og så fulgte Minerva ham til en langt mer komfortabel stol, og Humlesnurr fikk fram en sjokolademilkshake.
«Gratulerer, herr Potter!» sa professor McSnurp, og mente det. Hun kunne ha veddet nesten hva som helst på at det ikke ville fungere.
«Definitivt gratulerer,» sa Humlesnurr. «Selv ikke jeg gjorde en ny oppdagelse innen transfigurasjon før jeg var fjorten. Ikke siden Dorotea Senjaks dager har et geni blomstret opp så tidlig.»
«Takk,» sa Harry, og hørtes litt overrasket ut.
«Men dog allikevel,» sa Humlesnurr tankefullt, «tror jeg det ville være svært klokt å holde denne lykkelige begivenheten hemmelig, i det minste for nå. Harry, diskuterte du denne ideen med noen annen person før du snakket med professor McSnurp?»
Stillhet.
«Øh …», sa Harry. «Jeg ønsker ikke å sende noen inn i inkvisisjonens klør, men jeg fortalte det til én annen elev –»
Ordet eksploderte nesten fra professor McSnurps lepper. «Hva? Du diskuterte en fullstendig ny form for transfigurasjon med en elev før du konsulterte en anerkjent autoritet? Har du noen ide om hvor uansvarlig det var? Hvorfor i himmerik –»
«Beklager,» sa Harry, «jeg innså ikke faren.»
Gutten så passende skremt ut, så Minerva følte at noe inni henne slappet av. I det minste forsto Harry hvor dum han hadde vært.
«Du må få frøken Grang til å sverge på å holde dette hemmelig,» sa Humlesnurr alvorlig. «Og ikke fortelle det til noen annen med mindre det er en ekstremt god grunn til det, og de også har sverget.»
«Ah … hvorfor?» sa Harry.
Minerva tenkte det samme. Nok en gang tenkte rektor så langt fram at hun ikke helt klarte å følge med.
«Fordi du kan gjøre noe som ingen andre vil tro du kan gjøre,» sa Humlesnurr. «Noe fullstendig uventet. Det kan hende det blir en kritisk fordel for deg, Harry, og det må vi bevare. Vær så snill, stol på meg når det gjelder dette.»
Professor McSnurp nikket; hennes faste ansikt viste ingenting av den indre forvirringen. «Vennligst gjør det, herr Potter,» sa hun.
«Ålreit …» sa Harry sakte.
«Straks vi er ferdige med å undersøke materialene dine,» la Humlesnurr til, «så kan du fortsette å øve på delvis transfigurering, utelukkende med glass til stål og stål til glass, med frøken Grang ved din side. Og naturligvis, hvis noen av dere mistenker noen form for transfigurasjonssykdom, informer en professor umiddelbart.»
Rett før Harry forlot arbeidsrommet, med hånda på dørklinka, snudde gutten seg og sa, «Mens vi allikevel er her, har noen av dere lagt merke til noe annerledes med professor Slur?»
«Annerledes?» sa rektor.
Minerva lot ikke det tørre smilet vises på ansiktet. Selvsagt var gutten opptatt av ‘den onde eliksirmesteren’, siden han ikke kunne vite hvorfor Slur var til å stole på. Det ville ha vært merkelig, for å si det mildt, å skulle forklare Harry at Severus fremdeles elsket moren hans.
«Jeg mener, har oppførselen hans endret seg på noen måte nylig?» sa Harry.
«Ikke som jeg har lagt merke til …» sa rektor sakte. «Hvorfor spør du?»
Harry ristet på hodet. «Jeg ønsker ikke å farge dine observasjoner ved å si det. Bare vær litt ekstra oppmerksom, kanskje?»
Dette sendte en liten urolig skjelving gjennom Minerva på en måte som ingen direkte anklage mot Severus kunne ha klart.
Harry bukket respektfullt for begge, og forlot rommet.
«Albus,» sa Minerva etter at gutten hadde gått, «hvordan visste du at du måtte ta Harrys ide på alvor? Jeg ville ha forkastet denne ideen som beint fram umulig!»
Den gamle trollmannens ansikt ble alvorlig. «Av samme grunn som at det må holdes hemmelig, Minerva. Den samme grunnen til at jeg ba deg straks komme til meg, hvis Harry skulle hevde noe slikt. Fordi det er en kraft som Voldemort ikke kjenner.»
Det tok noen sekunder før ordene sank inn. xgg
Og så gikk det kaldt nedover ryggen hennes, som det alltid gjorde når hun husket det.
Det hadde startet som et helt vanlig jobbintervju, der Rakel Rummelfiold søkte på stillingen som professor i clairvoyanse.
Han med makt til å knuse Mørkets herre er på vei … Han skal fødes hos dem som tre ganger har vist Mørkets herre tross, fødes når den sjuende måned dør … Mørkets herre skal merke ham som sin like, men han skal eie krefter som er Mørkets herre ukjente … Den ene må dø for den andres hånd, for så lenge begge lever, kan ingen av dem leve … Han med makt til å knuse Mørkets herre, skal fødes når den sjuende måned dør…
De forferdelige ordene, utsagt i den uhyggelige tordnende stemmen, virket ikke som de passet inn med noe sånt som delvis transfigurasjon.
«Kanskje ikke, som du sier,» sa Humlesnurr etter at Minerva forsøkte å forklare. «Jeg vedgår at jeg hadde håpet på noe som ville hjelpe i søket etter Voldemorts malacrux, hvor han enn har gjemt den. Men …» Den gamle trollmannen trakk på skuldrene. «Profetier er kinkige greier, Minerva, og det er best å ikke ta noen sjanser. Den minste ting kan være avgjørende hvis den forblir uventet.»
«Og hva antar du han mente med Severus?» sa Minerva.
«Der har jeg ingen anelse,» sukket Humlesnurr. «Med mindre Harry har gjort et trekk i spillet mot Severus, og tenkte at et åpent spørsmål kanskje ble tatt på alvor der en direkte anklage ville bli avvist. Og hvis det virkelig var det som skjedde, så ville Harry korrekt gå ut fra at jeg ikke ville stole på at det forholdt seg slik. La oss bare holde et øye åpent, uten fordommer, slik han ba om.»
Etterspill, 1:
«Eehhh, Hermine?» sa Harry med veldig tynn stemme. «Jeg tror jeg skylder deg en virkelig, virkelig, virkelig stor unnskyldning.»
Etterspill, 2:
Alise Kornmo var blank i blikket mens hun stirret opp på eliksirlæreren som ga klassen en fast advarsel, der han holdt opp en liten bronsebønne og sa noe om skrikende pytter av menneskekjøtt. Helt siden starten av skoleåret hadde hun hatt problemer med å følge med i Eliksirer. Hun ble bare sittende og stirre på deres forferdelige, ekle, fettete professor og fantaserte om spesielle gjensittinger. Det var sannsynligvis noe virkelig galt med henne, men hun klarte bare ikke å stoppe –
«Au!» sa Alise.
Slur hadde akkurat knipset bronsebønnen stødig rett inn i Alises panne.
«Frøken Kornmo,» sa eliksirmesteren med skarp stemme, «dette er en delikat eliksir, og hvis du ikke kan følge med så vil du skade dine klassekamerater, ikke bare deg selv. Bli igjen her etter timen.»
De siste fem ordene hjalp henne ikke i det hele tatt, men hun prøvde hardere, og klarte å komme seg gjennom dagen uten å smelte noen.
Etter timen gikk Alise mot kateteret. En del av henne ønsket å stå der ydmykt med forlegent ansikt og hendene holdt angrende bak ryggen, bare i tilfelle, men et stille instinkt fortalte henne at dette kunne være en dårlig ide. Så istedenfor sto hun bare der, i en positur som var svært passende for en ung kvinne, og sa, «Professor?»
«Frøken Kornmo,» sa Slur uten å titte opp fra arkene han holdt på å rette, «jeg gjengjelder ikke dine følelser; jeg begynner å synes at stirringen din er plagsom, og i framtida vil du beherske øynene dine. Er det forstått?»
«Ja,» sa Alise i et kvalt kvekk, og Slur lot henne gå, og hun flyktet ut av klasserommet med kinnene flammende som flytende lava.