I det siste hadde Hermine hatt en synkende følelse i magen hver gang hun hørte andre elever snakke om henne og Harry. Hun hadde vært i et dusjavlukke denne morgenen da hun hørte en konversasjon mellom Padma og Morag, og det hadde vært den siste dråpen som var blitt sluppet oppå en stor mengde andre dråper.
Hun begynte å mene at det å bli involvert i rivalisering med Harry Potter hadde vært et forferdelig feilgrep.
Hvis hun bare hadde holdt seg vekk fra Harry Potter, så ville hun ha vært Hermine Grang, den mest lysende akademiske stjerne ved Galtvort, som tjente flere poeng for Ravnklo enn noen annen. Hun ville ikke ha vært like berømt som Gutten-som-overlevde, men hun ville ha vært berømt for å være seg selv.
Istedenfor var det Gutten-som-overlevde som hadde en akademisk rival, og hennes navn var tilfeldigvis Hermine Grang.
Hva verre var, hun hadde hatt et stevnemøte med ham.
Ideen om å starte en Romanse med Harry hadde virket tiltrekkende i førstningen. Hun hadde lest bøker som tok for seg dette, og hvis det var noen på Galtvort som var en kandidat for heltinnens kjærlighetsliv så var det åpenbart Harry Potter. Smart, morsom, berømt, av og til skremmende …
Så hun hadde tvunget Harry til å ha et stevnemøte med henne.
Og nå var hun plutselig blitt hans utkårede istedenfor.
Eller verre, et av valgene på middagsmenyen hans.
Hun hadde vært i dusjavlukket den morgenen og var nettopp i ferd med å skru på vannet, da hun hørte fnising utenfor. Og hun hadde hørt Morag snakke om hvordan den gompefødte jenta sannsynligvis ikke ville kjempe hardt nok til å vinne mot Gulla Wiltersen, og Padma hadde spekulert i om Harry Potter kanskje ville bestemme seg for at han ville ha begge to.
Det var som om de ikke forsto at JENTER hadde valg på middagsmenyen, og GUTTER kjempet om dem.
Men det var ikke en gang den delen som gjorde vondt, faktisk. Det var da hun hadde fått 98 poeng på en av professor McSnurps prøver, og nyheten ikke var at Hermine Grang hadde fått høyeste poengsum i klassen; nei, nyheten var at Harry Potters rival hadde fått sju flere poeng enn ham.
Hvis du kom for nærme Gutten-som-overlevde, så ble du en del av hans historie.
Du fikk ikke din egen.
Og den tanken hadde dukket opp hos Hermine at hun bare kunne gå sin vei, men det ville vært en for sørgelig slutt.
Men hun ønsket å få tilbake det hun ved et uhell hadde gitt fra seg ved å la seg selv bli kjent som Harrys rival. Hun ønsket å være en separat person igjen, istedenfor Harry Potters tredje bein. Var det for mye å spørre om?
Det var en vrien felle å klatre ut av når du først hadde falt i den. Uansett hvor bra du gjorde det i en time, selv om du gjorde noe som fortjente spesiell omtale under middagen, så betydde det bare at du rivaliserte mot Harry Potter igjen.
Men hun trodde hun hadde funnet en metode.
Noe å gjøre som ikke ville bli sett på som å sitte på den andre enden av Harry Potters dumpehuske.
Det ville bli vrient.
Det ville være mot hennes natur.
Hun ville bli nødt til å kjempe mot en som var svært ond.
Og hun ville bli nødt til å be en som var enda ondere om hjelp.
Hermine løftet hånda for å banke på den forferdelige døra.
Hun nølte.
Hermine innså at hun var dum, og løftet hånda litt høyere.
Hun forsøkte å banke på igjen.
Hånda hennes feilet fullstendig i å berøre døra.
Og så svingte døra uansett opp av seg selv.
«Kjære vene,» sa edderkoppen der han satt i nettet sitt. «Var det virkelig så vanskelig å miste et enslig krenglepoeng, frøken Grang?»
Hermine sto der med hånda løftet, kinnene ble sakte rosa. Det hadde vært så vanskelig.
«Vel, frøken Grang, jeg skal være nådig,» sa den onde professor Krengle. «Du kan gå ut fra at poenget allerede er tapt. Der, nå har jeg frelst deg fra et vanskelig valg. Er du ikke takknemlig?»
«Professor Krengle,» klarte Hermine å si med en stemme som kvekket litt. «Jeg har ganske mange krenglepoeng, har jeg ikke?»
«Det har du virkelig,» sa professor Krengle. «Skjønt ett mindre nå enn du hadde tidligere. Forferdelig, er det ikke? Bare tenk deg, hvis jeg ikke liker grunnen til at du kommer hit, så kunne du miste femti til. Kanskje jeg bare tar dem bort ett … for ett … for ett …»
Hermines kinn ble enda rødere. «Du er virkelig ond, har noen noensinne fortalt deg det?»
«Frøken Grang,» sa professor Krengle alvorlig, «det kan være farlig å gi folk komplimenter som det når de ikke virkelig er fortjent. Mottakeren kan føle seg blyg og uverdig og ønske å gjøre noe som var verdig lovprisningen. Nå, hva var det du ønsket å snakke med meg om, frøken Grang?»
Det var etter lunsj torsdag, og Hermine og Harry hadde forskanset seg i en avkrok i biblioteket, med et Stillus-felt oppe slik at de kunne snakke. Harry lå på magen med albuene hvilende på gulvet og hodet i hendene og føttene tilfeldig viftende bak seg. Hermine okkuperte en lenestol som var altfor stor for henne, som om hun var Hermine-fyllet i et godteriskjell.
Harry hadde foreslått at de, i første omgang, kunne lese bare alle titlene på alle bøkene i biblioteket, og så kunne Hermine lese alle innholdsfortegnelsene.
Hermine hadde syntes at dette var en genial ide. Hun hadde aldri gjort det med et bibliotek før.
Uheldigvis var det en liten brist i denne planen.
Nemlig det at begge to var ravnkloinger.
Hermine leste ei bok ved navn Magiske memoreringsteknikere.
Harry leste ei bok som het Den skeptiske trollmannen.
Begge hadde sett for seg at denne boka bare var ett enkelt spesielt unntak som de bare ville gjøre denne ene gangen; og ingen av dem hadde hittil innsett at det var umulig for begge to å noensinne bli ferdig med å lese alle boktitlene uansett hvor hardt de prøvde.
Stillheten i deres lille avkrok ble brutt av to ord.
«Å, nei,» sa Harry plutselig høyt, og hørtes ut som om ordene hadde blitt vridd ut av ham.
Litt mer stillhet.
«Han gjorde ikke det??!?» sa Harry, med samme toneleie.
Så hørte hun at Harry begynte å fnise ukontrollert.
Hermine tittet opp fra boka si.
«Ålreit,» sa hun, «hva er det?»
«Jeg fant nettopp ut hvorfor man aldri skal spørre Wiltersen-gjengen om familierotta,» sa Harry. «Det er skikkelig ille, og jeg burde ikke le, og jeg er en forferdelig person.»
«Ja,» sa Hermine fast, «det er du. Fortell det til meg også.»
«Okei, først bakgrunnshistorien. Det er et helt kapittel i denne boka med konspirasjonsteorier rundt Sirius Svaart. Du husker hvem det er, ikke sant?»
«Selvsagt,» sa Hermine. Sirius Svaart var en forræder, en venn av Jakob Potter som hadde sluppet Voldemort inn i det beskyttede Potter-huset.
«Så viser det seg at det var et antall, skal vi si, uregelmessigheter, rundt det at Svaart ble sendt til Azkaban. Han fikk ikke en rettssak, og underministeren som var ansvarlig da svartspanerne arresterte Svaart var ingen andre enn Kornelius Bloeuf, som senere ble vår nåværende magiminister.»
Det hørtes en tanke mistenksomt ut for Hermine også, hvilket hun sa.
Harry gjorde en bevegelse som minnet om det å trekke på skuldrene, der han lå på gulvet og tittet på boka. «Mistenkelige ting skjer hele tida, og hvis du er en konspirasjonsteoretiker så kan du alltid finne noe.»
«Men ingen rettssak?» sa Hermine.
«Det var rett etter Den mørke herrens nederlag,» sa Harry, og stemmen var alvorlig da han sa det. «Ting var utrolig kaotiske, og da svartspanerne sporet opp Svaart så fant de ham stående og le i ei gate, med blod opp til anklene, og tjue øyenvitner som kunne fortelle hvordan han hadde drept en venn av min far ved navn Petter Pittelpytt pluss tolv forbipasserende. Jeg sier ikke at jeg kan være enig i at Svaart ikke fikk en rettssak. Men dette er trollmenn vi snakker om her, så det er ikke egentlig mer mistenkelig enn, jeg vet ikke, den typen ting som folk peker på når de vil krangle om hvem som skjøt John F. Kennedy. Men uansett, Sirius Svaart er trollmannsversjonen av Lee Harvey Oswald. Det er alle slags konspirasjonsteorier om hvem som virkelig forrådte mine foreldre istedenfor ham, og en av favorittene er Petter Pittelpytt, og det er her det begynner å bli komplisert.»
Hermine lyttet, fascinert. «Men hvordan kommer du deg derfra til Wiltersen-familiens kjælerotte –»
«Vent,» sa Harry, «jeg kommer til det. Nå, etter Pittelpytts død så kom det for en dag at han hadde vært en spion for den lyse siden – ikke en dobbeltagent, bare noen som snek seg rundt og fant ut ting. Han hadde vært flink til det helt siden han var tenåring; selv på Galtvort hadde han et rykte på seg om å kunne finne ut alle slags hemmeligheter. Så konspirasjonsteorien er at Pittelpytt ble en uregistrert animagus mens han fremdeles var på Galtvort, en animagus av noe så lite at det kunne snike seg rundt og lytte til samtaler. Hovedproblemet er at vellykkede animaguser er sjeldne, og det å kunne gjøre det som tenåring ville være virkelig usannsynlig, så konspirasjonsteorien sier selvsagt at min far og Svaart også var uregistrerte animaguser. Og i denne konspirasjonsteorien så drepte Pittelpytt selv de tolv forbipasserende, gjorde seg om til sin lille animagus-form, og flyktet. Så forfatteren Konsperius Mutterløs sier at det er fire tilleggsproblemer her. En, Svaart var den eneste utenom mine foreldre som visste hvordan man kunne komme gjennom vaktformlene rundt huset.» (Harrys stemme var hard da han sa dette.) «To, Svaart var en mer sannsynlig mistenkt enn Pittelpytt fra starten av, det er et rykte om at Svaart med vilje forsøkte å få en elev drept mens han var på Galtvort, og han var fra denne virkelig ekle fullblodsfamilien, Bellatrix DeMons var bokstavelig talt kusinen hans. Tre, Svaart var en tjue ganger bedre kamptrollmann enn Pittelpytt var, selv om han ikke var like smart. Duellen mellom dem ville ha vært som professor Krengle mot professor Stikling. Pittelpytt fikk sannsynligvis ikke en gang sjansen til å trekke tryllestaven sin, langt mindre forfalske alle bevisene som denne konspirasjonsteorien forutsetter. Og fire, Svaart sto i gata og lo.»
«Men rotta –» sa Hermine.
«Ja riktig,» sa Harry. «Vel, for å gjøre en lang historie kort; Rulle Wiltersen bestemte seg for at lillebroren Perrys kjælerotte var Pittelpytts animagus-form –»
Hermines munn gapte.
«Ja,» sa Harry, «du ville ikke egentlig forvente at Onde Pittelpytt skulle leve et trist liv i skjul som kjælerotte hos en fiendtlig trollmannsfamilie, han ville enten vært hos Malfang-familien, eller mer sannsynlig, et sted i Karibien etter litt plastisk kirurgi. Men uansett, Rulle slår ut lillebror Perry, lamslår og griper rotta, sender ut alle disse nødmeldingene via ugle –»
«Å nei!» sa Hermine, og hørtes ut som om ordene hadde blitt vridd ut av henne.
«– og på en eller annen måte klarte han å samle Humlesnurr, magiministeren, og sjefen for svartspanerne –»
«Han gjorde ikke det??!?» sa Hermine.
«Og naturligvis tror de at han er blitt gal når de kommer dit, men de bruker Verifisynum på rotta uansett, for sikkerhets skyld, og hva fant de ut?»
Hun kunne ha dødd. «Ei rotte.»
«Du vinner en sjokoladekjeks! Så de halte stakkars Rulle Wiltersen med seg til St. Mungos, og det viste seg at det var et ganske vanlig tilfelle av schizofreni, det er noe som bare skjer med noen, spesielt unge menn rundt det vi kan kalle universitetsalder. Karen var overbevist om at han var nittisju år gammel og hadde dødd og reist tilbake i tid til sitt yngre selv via en togstasjon. Og han responderte svært bra på antipsykotisk medisin, og er tilbake til sitt gamle jeg og alt er bra nå, bortsett fra at folk ikke lenger snakker så mye om konspirasjonsteorier rundt Sirius Svaart, og du aldri spør Wiltersen-familien om familierotta.»
Hermine fniste hjelpeløst. Det var skikkelig ille, og hun burde ikke le, og hun var en forferdelig person.
«Det jeg ikke skjønner,» sa Harry etter at de var ferdige med å flire, «er hvorfor Svaart skulle jakte på Pittelpytt istedenfor å flykte så fort han kunne. Han måtte vite at svartspanerne var etter ham. Jeg lurer på om de fikk noen grunn ut av Svaart før de tok ham til Azkaban? Ikke sant, dette er akkurat grunnen til at folk som definitivt er skyldige allikevel går gjennom rettssystemet og får en rettssak.»
Hermine måtte være enig i det.
Snart var Harry ferdig med sin bok mens Hermine bare var halvveis gjennom sin – hennes var en mye vanskeligere bok enn Harrys, men hun følte seg allikevel brydd over dette. Og så måtte hun putte Magiske Memoreringsteknikere tilbake i hylla og slepe seg av gårde, fordi tida var inne til at hun måtte stå ansikt til ansikt med det mest fryktede faget på Galtvort, FLY PÅ SOPELIME.
Harry slang seg med på veien dit, selv om hans egen time ikke var før en og en halv time senere, litt som en jetjager som eskorterer et trist lite propellfly på vei til sin egen begravelse.
Gutten tok farvel med henne med en stille, sympatisk stemme, og hun gikk ut på Dommedags grønne sletter.
Og det var mye skriking, og nesten å falle av, og forferdelige nær døden-opplevelser, og bakken på fullstendig feil sted og sola som stakk i øynene hennes og Morag som suste rundt henne og Amanda som trodde hun var subtil der hun alltid holdt seg nær nok til å fange henne opp hvis hun falt og hun visste at de andre elevene lo av begge to, men hun sa aldri noe til Amanda fordi hun ikke faktisk ønsket å dø.
Etter ti millioner år var timen ferdig, og hun var tilbake nede på bakken der hun hørte til, fram til neste torsdag. Noen ganger hadde hun mareritt om at det var torsdag.
Hvorfor alle måtte lære dette, når de uansett kom til å immivere eller bruke flumpulver eller flyttnøkkel overalt når de ble voksne, var et komplett og totalt mysterium for Hermine. Ingen trengte faktisk å fly på sopelimer som voksne, det var som om å bli tvunget til å spille dødball i gymtimene.
I det minste hadde Harry nok anstendighet til å skamme seg over at han var god til det.
Skru klokka et par timer framover, og hun var i et Håsblås-leseværelse med Hanna, Susanne, Leanna og Megan. Professor Pirrevimp, overraskende forknytt til lærer å være, hadde spurt om hun muligens kunne hjelpe de fire med formularleksene en stund, selv om de ikke var ravnkloinger; og Hermine hadde følt seg så stolt at hun nesten sprakk.
Hermine tok en bit pergament, sølte litt blekk på det, rev det i fire biter, krøllet dem sammen og slang bitene på bordet.
Hun kunne nøyd seg med bare å krølle dem sammen, men å gjøre hele greia fikk det til å ligne litt mer på søppel, og det var nyttig for noen som holdt på å øve seg på kaste-søppel-formelen.
Hermine fokuserte øyne og ører, og sa, «Okei, prøv det.»
«Rydderuskus.»
«Rydderuskus.»
«Rydderuskus.»
«Rydderuskus.»
Hermine trodde ikke at hun hadde klart å få med seg alle feilene de hadde gjort. «Kan dere alle forsøke en gang til?»
En time senere hadde Hermine konkludert med at (1), Leanna og Megan var litt slurvete, men hvis du ba dem om å fortsette med å øve på noe, så ville de det; (2) Hanna og Susanne var fokuserte og kommet til et punkt der du måtte be dem om å sakke farten og slappe av og tenke på ting istedenfor å forsøke så hardt – det var merkelig å tenke på at de to snart ville være hennes – og (3) hun likte å hjelpe håsblåsinger; lesesalen hadde en veldig munter atmosfære.
Da hun gikk for å spise middag, støtte hun på Gutten-som-overlevde som leste ei bok mens han ventet på å eskortere henne. Det fikk henne til å føle seg smigret, og også litt bekymret siden det ikke virket som om Harry egentlig snakket med noen utenom henne.
«Visste du at det er ei jente i Håsblås som er metamorfmagiker?» sa Hermine mens de var på vei mot Storhallen. «Hun får håret sitt til å bli skikkelig rødt, som stoppskilt-rødt, ikke Wiltersen-rødt; og da hun sølte varm te på seg selv ble hun forvandlet til en sorthåret gutt før hun klarte å gjenvinne kontrollen.»
«Er det sant? Kult,» sa Harry, og hørtes litt distrahert ut. «Øh, Hermine, bare for å sjekke … du vet at i morgen er siste dag for å melde seg på til professor Krengles armeer, ikke sant?»
«Ja,» sa Hermine. «Armeene til den onde professor Krengle.» Stemmen hennes var litt sint, men Harry skjønte selvsagt ikke hvorfor.
«Hermine,» sa Harry med en stemme som sa at han begynte å bli litt lei dette temaet, «han er ikke ond. Han er litegranne mørk og en hel del smygardsk. Det er ikke det samme som å være ond.»
Harry Potter hadde for mange ord på ting, det var hans problem. Han ville hatt det greiere hvis han bare delte universet inn i Godt og Ondt. «Professor Krengle tilkalte meg foran hele klassen og ba meg om å skyte noen!»
«Han hadde rett,» sa Harry med nøkternt ansikt. «Beklager, Hermine, men det hadde han. Du kunne ha skutt på meg, jeg hadde ikke hatt noe imot det. Du kan ikke lære kampmagi hvis du ikke kan øve på virkelige motstandere ved å bruke virkelige formler. Og nå gjør du det greit i frikamp, gjør du ikke?»
Hermine var bare tolv, så hun visste, men kunne ikke sette ord på, den tingen hun kunne si som ville overbevise Harry.
Professor Krengle hadde plukket ut ei ung jente og fått henne til å stå foran alle sammen, og beordret henne til å åpne ild mot en klassekamerat helt uprovosert.
Det spilte ingen rolle hvorvidt professor Krengle hadde rett i at hun trengte å lære det.
Professor McSnurp ville aldri noensinne ha gjort det.
Professor Pirrevimp ville aldri noensinne ha gjort det.
Kanskje ville ikke en gang professor Slur gjort det.
Professor Krengle var OND.
Men hun kunne ikke finne de riktige ordene, og hun visste at Harry aldri ville tro på henne.
«Hermine, jeg har snakket med eldre elever,» sa Harry. «Det kan godt vise seg at professor Krengle er den eneste kompetente læreren vi får i forsvar mot svartekunster i løpet av syv år på Galtvort. Alt annet kan vi lære senere. Hvis vi vil studere forsvar, så må vi gjøre det i år. Elevene som melder seg på ikke-obligatoriske emner kommer til å lære en hel masse, langt mer enn det Magidepartementet mener at førsteklassinger skal lære – visste du at vi kommer til å lære skytsvergeformelen? I januar?»
«Skytsvergeformelen?» sa Hermine, med en stemme som økte i overraskelse.
Bøkene hennes sa at dette var en av de lyseste formene for magibruk som fantes, et våpen mot de mørkeste vesener, kastet med rene positive følelser. Det var ikke noe hun hadde forventet at den onde professor Krengle skulle lære bort – eller skulle arrangere læringen av, siden Hermine ikke kunne se for seg at han kunne klare å bruke denne formelen selv.
«Jepp,» sa Harry. «Elever lærer vanligvis ikke skytsvergeformelen før femte år eller senere! Men professor Krengle sa at departementsplanene sannsynligvis var satt opp av snakkende flubbermakk, og evnen til å kaste skytsvergeformelen avhenger mer av følelser enn av magisk styrke. Professor Krengle sa at han tror de aller fleste elever gjør langt mindre enn de er i stand til, og i år har han tenkt å bevise det.»
Det var den vanlige tonen av ærefrykt og tilbedelse i Harrys stemme når han snakket om professor Krengle, og Hermine gned tennene sammen og fortsatte å gå.
«Jeg har allerede meldt meg på, faktisk,» sa Hermine med litt stille stemme. «Gjorde det i morges. For alt, akkurat som du sa.»
Vil du være med på leken, må du tåle steken var visst det vanlige uttrykket her.
Dessuten så hadde hun ikke lyst til å tape, og hvis hun ønsket å vinne så måtte hun lære.
«Så du kommer til å være med i armeene, da?» Harrys stemme var plutselig entusiastisk. «Glimrende, Hermine! Jeg har allerede klar min liste over soldater, men jeg er sikker på at professor Krengle vil la meg legge til en til, eller bytte –»
«Jeg blir ikke med i din armé.» Hermines stemme var skarp. Hun visste at det var en rimelig antakelse, men det irriterte henne allikevel.
Harry blunket. «Definitivt ikke Draco Malfangs. Så du har lyst til å være med i den tredje armeen? Selv om vi ennå ikke vet hvem den generalen er?» Harry hørtes overrasket ut, og litt såret; og hun kunne ikke egentlig laste ham for det, skjønt hun lastet ham selvfølgelig for det siden alt sammen faktisk var hans feil. «Men hvorfor ikke min?»
«Tenk litt på det,» glefset Hermine, «så finner du det kanskje ut!»
Og så økte hun farten og forlot Harry måpende bak seg.
«Professor Krengle,» sa Draco med sin mest formelle stemme. «Jeg må protestere på din utnevnelse av Hermine Grang som den tredje generalen.»
«Åh?» sa professor Krengle, mens han lente seg tilbake i stolen i på en høyst uformell og avslappet måte. «Protester i vei, herr Malfang.»
«Grang er upassende for stillingen,» sa Draco.
Professor Krengle tappet fingeren tankefullt på kinnet. «Vel, ja; ja, det er hun. Har du øvrige protester?»
«Professor Krengle,» sa Harry Potter ved siden av ham, «med all mulig respekt for frøken Grangs mange enestående akademiske talenter og de krenglepoengene hun ærlig har opptjent i dine timer, – personligheten hennes er ikke tilpasset militær kommando.»
Draco hadde vært lettet da Harry hadde gått med på å bli med ham til professor Krengles kontor. Det var ikke bare det at Harry var en gigantisk åpenbar favoritt når det gjaldt professor Krengle. Draco hadde også begynt å bli bekymret for om Harry kanskje faktisk var venn med Grang, det hadde gått en god del tid og han hadde fremdeles ikke gjort noen trekk … men dette var bedre.
«Jeg er enig med herr Potter,» sa Draco. «Det å peke henne ut til å være general gjør hele denne greia om til en farse.»
«Det er jo litt vel skarpt formulert,» sa Harry, «men jeg får meg slett ikke til å være uenig med herr Malfang. For å være rett på sak, professor Krengle; Hermine Grang har omtrent like mye formål om å drepe som en bolle med våte druer.»
«Det,» sa professor Krengle mildt, «er ikke en ting jeg ville unngå å legge merke til på egen hånd. Dere forteller meg ingenting jeg ikke visste fra før av.»
Det var Dracos tur til å si noe, men konversasjonen hadde plutselig haltet. Det svaret hadde ikke vært blant dem han og Harry hadde gjennomgått før de kom hit. Hva kunne du si etter at læreren hadde sagt at han visste alt du visste, men at han fremdeles ville gjennomføre et åpenbart feilgrep?
Stillheten strakk seg ut.
«Er dette et slags plott?» sa Harry sakte.
«Må alt jeg gjør være en slags plott?» sa professor Krengle. «Kan jeg ikke av og til skape kaos for kaosens egen del?»
Draco fikk nesten anfall.
«Ikke i kampmagitimene,» sa Harry med rolig sikkerhet. «Kanskje andre steder, men ikke der.»
Professor Krengle hevet sakte øyenbrynene.
Harry stirret stødig tilbake på ham.
Draco skalv.
«Vel, vel,» sa professor Krengle. «Ingen av dere ser ut til å ha vurdert et svært enkelt spørsmål. Hvem burde jeg velge istedenfor frøken Grang?»
«Blaise Zabini,» sa Draco uten å nøle.
«Andre forslag?» sa professor Krengle, og hørtes ut som om han moret seg.
Antonius Goldstein og Ernst Maltmann var navn som dukket opp i hodet hans, før Dracos sunne fornuft slo inn og stemte ned grumser og håsblåsinger uansett hvor aggressivt de duellerte. Så istedenfor sa Draco bare, «Hva er galt med Zabini?»
«Aha … nå skjønner jeg …» sa Harry sakte.
«Det gjør ikke jeg,» sa Draco. «Hvorfor ikke Zabini?»
Professor Krengle så på Draco. «Fordi, herr Malfang, uansett hvor hardt han prøver vil han aldri klare å holde følge med deg eller herr Potter.»
Sjokket fikk Draco til å svaie. «Du kan da ikke tro at Grang vil klare å –»
«Han gambler på henne,» sa Harry stille. «Det er ikke garantert å lykkes. Oddsen er ikke en gang høy. Sannsynligvis vil hun aldri klare å gi oss en jevn kamp, og selv om hun klarer det kan det komme til å ta henne måneder før hun har lært nok. Men hun er den eneste i vårt klassetrinn med noen som helst sjanse til å lære nok til å slå oss.»
Dracos hender vred seg, men strammet seg ikke i knyttnever. Det å framstå som din supporter, og så trekke seg, var en klassisk taktikk for undergraving. Så, Harry Potter var i ledtog med Grang, og det impliserte –
«Men professor,» fortsatte Harry glatt, «jeg er bekymret for at Hermine vil føle seg elendig som general for en arme. Nå snakker jeg som hennes venn, professor Krengle. Konkurransen kan være vel og bra for Draco og meg, men det du ber henne om å gjøre er ikke bra for henne!»
– forresten, samme det.
«Ditt vennskap med Hermine Grang tjener deg ære,» sa professor Krengle tørt. «Spesielt siden du er i stand til å være venn med Draco Malfang på samme tid. Litt av en bedrift, er det.»
Harry så plutselig litt nervøs ut, hvilket sannsynligvis betydde at han følte seg ganske mye mer nervøs, og Draco bannet stille for seg selv. Naturligvis ville ikke Harry klare å narre professor Krengle.
«Og jeg tviler på at frøken Grang ville sette pris på din vennlige bekymring,» sa professor Krengle. «Hun ba meg om stillingen, herr Potter; jeg spurte henne ikke.»
Harry var stille et øyeblikk. Så kastet han et kjapt blikk bort på Draco som blandet unnskyldning og advarsel, samtidig som det sa, Beklager, jeg gjorde mitt beste og Det er nok best at vi lar denne saken ligge.
«Når det gjelder det der med at hun vil føle seg elendig,» fortsatte professor Krengle, nå med et lett smil om leppene, «så mistenker jeg at hun vil klare utfordringene som følger med stillingen mye lettere enn noen av dere ser for dere, og at hun vil klare å gi dere skikkelig kamp mye før dere tror.»
Harry og Draco gispet simultant i skrekk.
«Du har ikke tenkt til å gi henne råd, har du?» sa Draco forferdet.
«Jeg meldte meg ikke til dette for å kjempe mot deg!» sa Harry.
Smilet som lekte rundt professor Krengles lepper ble bredere. «Pussig at du spør, men jeg tilbød meg faktisk å dele noen forslag med frøken Grang i forbindelse med den første kampen.»
«Professor Krengle!» sa Harry.
«Åh, ta det rolig,» sa professor Krengle. «Hun avslo tilbudet. Akkurat som jeg forventet.»
Dracos øyne smalnet.
«Kjære vene, herr Potter,» sa professor Krengle, «har ingen fortalt deg at det er uhøflig å stirre?»
«Du har ikke tenkt til å hjelpe henne i hemmelighet på en eller annen annen måte, har du?» sa Harry.
«Ville jeg gjøre noe sånt?» sa professor Krengle.
«Ja,» sa Draco og Harry i kor.
«Jeg er såret over deres mangel på tillit. Vel, vel, jeg lover å ikke hjelpe general Grang på noen måte som dere to ikke vet om. Og nå foreslår jeg at dere to går og konsentrerer dere om de militære affærene deres. November ankommer, og raskt.»
Draco så implikasjonene før døra helt hadde lukket seg bak dem på veien ut av professor Krengles kontor.
Harry hadde en gang snakket nedlatende om ‘mellommenneskelige greier’.
Og nå var det Dracos eneste håp.
La ham ikke skjønne det, la ham ikke skjønne det …
«Vi burde bare angripe Grang-jenta først og få ryddet henne unna,» sa Draco. «Etter at vi knuser henne, kan vi ha vår egen konkurranse uten distraksjoner.»
«Det virker da knappest rettferdig overfor henne, gjør det?» sa Harry med mild stemme.
«Hvorfor skulle du bry deg om det?» sa Draco. «Hun er rivalen din, ikke sant?» Så, med akkurat riktig mengde mistenksomhet i stemmen, «Ikke fortell meg at du har begynt å virkelig like henne, etter å ha vært rivalen hennes så lenge …»
«Måtte grunnleggerne forby noe slikt,» sa Harry. «Hva kan jeg si, Draco? Jeg har rett og slett bare en naturlig rettferdighetssans. Det har Grang også, vet du. Hun har et svært tydelig grep om godt og ondt, og det er sannsynlig at hun vil angripe de onde først. Det å ha et navn som ‘Malfang’ er jo jevngodt med å be om å bli angrepet, vet du.»
DRAGEBALLE! tenkte Draco innett, men lot ikke noe vises utad.
«Harry,» sa han, og hørtes såret og muligens litt overlegen ut, «vil du ikke heller slåss mot meg på en rettferdig måte?»
«Du mener istedenfor å slåss mot deg etter at du allerede har mistet noen av dine menn etter å ha slått Grang?» sa Harry. «Tjah, jeg vet ikke. Kanskje etter at jeg blir lei av å vinne, da kan det hende jeg vil prøve den der ‘rettferdig’-greia.»
«Kanskje hun vil angripe deg,» sa Draco. «Du er rivalen hennes.»
«Men jeg er hennes vennligsinnede rival,» sa Harry med et ondt flir. «Jeg kjøpte en flott bursdagspresang til henne og alt mulig. Man burde ikke sabotere slike vennlige rivaler.»
«Hva med å sabotere din venns sjanse til å få en rettferdig kamp?» sa Draco sint. «Jeg trodde vi var venner!»
«La meg forresten si det på en annen måte,» sa Harry. «Grang ville ikke sabotere en vennlig rival. Men det er fordi hun har intensjon om å drepe på linje med en bolle med våte druer. Du ville det. Du ville gjort det så mye. Og gjett hva, det ville jeg også.»
DRAGEBALLE!
Hvis det hadde vært et skuespill, så ville det nå ha vært dramatisk musikk.
Helten, ulastelig antrukket i grønnkantet kutte og perfekt kjemmet hvitblondt hår, sto ansikt til ansikt med skurken.
Skurken, som lente seg tilbake i en enkel trestol med sine framtredende tenner fullt synlige og kastanjefargede krøller på villstrå over kinnene, satt ansikt til ansikt med helten.
Det var onsdag, 30. oktober, og den første kampen skulle skje søndag.
Draco sto i general Grangs kontor, et rom på størrelse med et lite klasserom. (Hvorfor alle generalenes kontor var så store, var ikke Draco sikker på. En stol og en pult ville ha vært greit for ham. Han hadde det heller ikke klart for seg hvorfor generalene trengte kontorer i det hele tatt; soldatene hans visste hvor de kunne finne ham. Med mindre professor Krengle med vilje hadde gitt dem store kontorer som et tegn på status, og i så tilfelle støttet Draco det helhjertet.)
Grang satt i rommets eneste stol som om det var en trone, helt på den andre siden av kontoret fra der døra åpnet seg. Det var et langt, ovalt bord som strakk seg tvers over midten av rommet mellom dem, og fire små runde bord rundt i hjørnene, men bare denne ene stolen, helt i motsatt ende. Rommet hadde vinduer langs en av veggene, og en enslig solstråle berørte toppen av Grangs hår som en glødende krone.
Det ville ha vært fint hvis Draco kunne gått langsomt framover mot henne. Men det var et bord i veien, og Draco måtte gå rundt diagonalt, og det var ikke mulig å gjøre det på en dramatisk og samtidig verdig måte. Var det gjort slik med vilje? Hvis det hadde vært hans far, så ja, definitivt; men dette var Grang, så nei, selvsagt ikke.
Det var ingen steder han kunne sitte, og Grang hadde ikke reist seg.
Draco holdt forbitrelsen fullstendig vekk fra ansiktet.
«Vel, herr Draco Malfang,» sa Grang da han hadde kommet helt bort til henne, «du har bedt om en audiens med meg, og jeg har vært så nådig å innvilge den. Hva er ditt ønske?»
Bli med meg til Malfanghus, så vil min far og jeg gjerne vise deg noen interessante formler.
«Din rival, Potter, kom til meg med et tilbud,» sa Draco, og valgte et svært alvorlig ansiktsuttrykk. «Han har ikke noe imot å tape for meg, men ville blitt ydmyket hvis du vant. Så han ønsker å slå seg sammen med meg og knuse deg fra starten; ikke bare i første kamp, men i alle. Hvis jeg ikke går med på deg, så ønsker Potter at jeg enten holder meg vekk eller plager deg, mens han iverksetter et fullt angrep på deg som første trekk.»
«Jeg forstår,» sa Grang, og så overrasket ut. «Og du tilbyr deg å hjelpe meg mot ham?»
«Naturligvis,» sa Draco glatt. «Jeg syntes ikke at det han ønsker å gjøre mot deg er rettferdig.»
«Men det var da svært hyggelig av deg, herr Malfang,» sa Grang. «Beklager for de ordene jeg brukte da jeg snakket til deg tidligere. Vi burde være venner. Kan jeg kalle deg Draky?»
Alarmklokker begynte å høres inne i Dracos hode, men det var en sjanse for at hun mente det …
«Selvsagt,» sa Draco, «hvis jeg kan kalle deg Hermy.»
Draco var temmelig sikker på at han så en rykning i ansiktsuttrykket hennes.
«Men uansett,» sa Draco, «jeg tenkte det ville være til pass for Potter hvis vi to angrep ham samtidig og tok ham ut.»
«Men det ville ikke være rettferdig overfor herr Potter, ville det?» sa Grang.
«Jeg synes det ville vært svært rettferdig,» sa Draco. «Han planla å gjøre det mot deg først.»
Grang ga ham et strengt blikk som muligens kunne vært skremmende hvis han hadde vært en håsblåsing istedenfor en Malfang. «Du tror jeg er ganske dum, gjør du ikke, herr Malfang?»
Draco smilte sjarmerende. «Nei, frøken Grang, men jeg tenkte i det minste at jeg kunne sjekke. Så, hva vil du ha?»
«Tilbyr du meg bestikkelse?» sa Grang.
«Selvsagt,» sa Draco. «Kan jeg bare gi deg en galleon og få deg til å banke løs på Potter istedenfor meg resten av året?»
«Niks,» sa Grang, «men du kan tilby meg ti galleoner og få meg til å angripe begge to like mye, istedenfor bare deg.»
«Ti galleoner er mye penger,» sa Draco varsomt.
«Jeg visste ikke at Malfangene var fattige,» sa Grang.
Draco stirret på Grang.
Han begynte å få en litt pussig følelse rundt denne situasjonen.
Det bestemte svaret virket ikke som det skulle ha kommet fra denne bestemte jenta.
«Vel,» sa Draco, «man blir ikke rik ved å kaste bort penger, vet du.»
«Jeg vet ikke om du vet hva en tannlege er, herr Malfang, men mine foreldre er tannleger og alt mindre enn ti galleoner er ikke verdt tida mi i det hele tatt.»
«Tre galleoner,» sa Draco, mer som en test enn noe annet.
«Niks,» sa Grang. «Hvis du i det hele tatt ønsker en jevn kamp, så kan jeg ikke tenke meg at en Malfang ønsker en jevn kamp mindre enn han ønsker ti galleoner.»
Draco begynte å få en veldig pussig følelse rundt situasjonen.
«Nei,» sa Draco.
«Nei?» sa Grang. «Dette er et tidsbegrenset tilbud, herr Malfang. Er du sikker på at du vil risikere et helt år med å bli miserabelt gruset av Gutten-som-overlevde? Det ville være temmelig forsmedelig for adelsslekta Malfang, ville det ikke?»
Det var et svært overbevisende argument, et det var vanskelig å avslå, men man ble ikke rik ved å bruke penger når hjertet ditt fortalte deg at dette var et knep.
«Nei,» sa Draco.
«Vi sees søndag,» sa Grang.
Draco snudde seg og gikk ut av kontoret uten flere ord.
Der hadde det vært noe feil …
«Hermine,» sa Harry tålmodig, «det er meningen at vi skal konspirere mot hverandre. Du kunne til og med forråde meg og det ville ikke bety noe utenfor slagmarken.»
Hermine ristet på hodet. «Det ville ikke være pent gjort, Harry.»
Harry sukket. «Jeg tror ikke helt du lever deg inn i dette på riktig måte.»
Det ville ikke være pent gjort. Hun hadde faktisk sagt det. Hermine visste ikke om hun skulle bli fornærmet over hva Harry tenkte om henne, eller bekymret for om hun faktisk hørtes så dumsnill ut til vanlig.
Det var sannsynligvis på tide å endre samtaleemne.
«Men over til noe annet, skal du noe spesielt i morgen?» sa Hermine. «Det er –»
Stemmen hennes kuttet brått over idet hun innså det.
«Ja, Hermine,» sa Harry litt stramt, «hvilken dag er det?»
Mellomspill:
En gang i tida hadde 31. oktober blitt kalt Halloween i det magiske Storbritannia.
Nå var det Harry Potter-dagen.
Harry hadde avslått alle tilbud, selv den fra minister Bloeuf som muligens ville vært nyttig for framtidige politiske tjenester og som han virkelig burde bitt tennene sammen og akseptert. Men for Harry ville 31. oktober alltid være Den Mørke Herren Drepte Mine Foreldre-dagen. Det burde ha vært en stille, verdig minnesamling et sted, og hvis det var noen, så var han ikke invitert.
Galtvort tok en fridag for å feire. Selv smygardingene turte ikke å gå i svart utenfor sitt eget oppholdsrom. Det var spesielle arrangementer og spesiell mat, og lærerne så en annen vei hvis noen sprang i gangene. Det var tiårsjubileum, når alt kom til alt.
Harry brukte dagen nede i kofferten sin for å ikke spolere den for andre; han spiste snacks istedenfor måltider, leste noen av sine tristere science fiction-bøker (ingen fantasy), og skrev et brev til mor og far som var mye lengre enn de han vanligvis sendte.