Dagen var søndag, 3. november, og snart ville de tre stormaktene i sitt skoletrinn, Harry Potter, Draco Malfang og Hermine Grang, starte sin strid for overlegen dominanse.
(Harry var en liten smule irritert over den måten Gutten-som-overlevde var blitt nedgradert fra overlegen dominanse til en av tre likeverdige rivaler bare ved å bli med i konkurransen, men han forventet å få tittelen tilbake snart.)
Slagmarken var en seksjon av den ikke-forbudte skogen, tettvokst med trær, fordi professor Krengle hadde ment at det å kunne se alle fiendestyrker var altfor kjedelig selv for det aller første slaget.
Alle elever som ikke faktisk var med i en førsteklasse-armé hadde slått seg ned i nærheten og fulgte med på skjermer som professor Krengle hadde satt opp. Bortsett fra tre fjerdeklassinger fra Griffing som var syke og sendt i seng av madam Pomfrit. Utenom dem, var alle til stede.
Elevene var kledd i, ikke sine vanlige skolekapper, men i gompe-kamuflasjeuniformer som professor Krengle hadde fått tak i et eller annet sted, og framskaffet i tilstrekkelig antall og varianter til å passe alle. Det var ikke akkurat sånn at elever ville ha brydd seg om flekker og revner, fordi det var jo sånt formler var til for. Men som professor Krengle hadde forklart de overraskede trollmannsfødte; pene, verdige klær var slett ikke effektivt når du skal gjemme deg i skogen eller dukke unna rundt trær.
Og på brystet av hver uniform, en lapp som bar navnet og merket til din armé. En liten lapp. Hvis du ønsket at dine soldater skulle ha på seg, for eksempel, fargede merkelapper slik at de kunne identifisere hverandre på avstand, – og risikere at fienden fikk tak i disse lappene, – så var det opp til deg.
Harry hadde forsøkt å ta navnet Dragearmeen.
Draco hadde slått seg helt vrang og sagt at det ville gjøre samtlige deltakere forvirret.
Professor Krengle hadde avgjort at Draco kunne legge inn et forhåndskrav på det navnet, om han ønsket.
Så nå kjempet Harry mot Dragearmeen.
Det var sannsynligvis ikke et godt tegn.
Som merke, istedenfor det altfor åpenbare dragehodet som spyttet ild, hadde Draco valgt å rett og slett gå for ilden. Elegant, underdrevet, dødelig. Dette er alt som er igjen når vi har passert. Veldig Malfang.
Harry, etter å ha vurdert alternativer som Bataljon 501 og Harrys Dømte Undersåtter, hadde bestemt at armeen skulle bære det enkle og verdige navnet Kaoslegionen.
Merket var en hånd med fingre klare til å knipse.
Det var full enighet om at dette ikke var et godt tegn.
Harry hadde gitt Hermine et ærlig råd rundt det at de unge guttene som var i hennes tjeneste sannsynligvis var nervøse fordi hun var ei jente med rykte for å være snill og grei, og hun burde derfor velge noe skremmende som ville gjøre dem tryggere på tøffheten hennes og være stolte av å være i armeen hennes, som Blodkommandoen eller noe.
Hermine hadde gitt sin armé navnet Solskinnsregimentet.
Merket var et smilefjes.
Og om ti minutter ville krigen starte.
Harry sto i den lysningen i skogen som var deres utpekte startsted, et åpent område med gamle og råtnende trestubber som var blitt ryddet for et ukjent formål; bakken var dekket med en liten haug tørt løv og de tørre, grå restene av gress som hadde feilet testen som ble gitt av sommerens varme; og sola skinte strålende ned på dem.
Rundt ham var de tjuetre soldatene som professor Krengle hadde tildelt ham. Omtrent alle griffingene hadde meldt seg, naturligvis; og mer enn halve Smygard, og mindre enn halve Håsblås, og en håndfull ravnkloinger. I Harrys armé var det tolv griffinger, seks smygardinger, fire håsblåsinger og en ravnkloing utenom ham selv … ikke at det gikk an å se hvem som var hva ved å se på uniformene. Ikke noe rødt, ikke noe grønt, ikke gult eller blått. Bare gompe-kamuflasjemønstre, og et merke på brystet som viste en hånd klar til å knipse.
Harry tok et overblikk over sine tjuetre soldater, der alle var iført samme uniform uten noen annen gruppeidentitet enn det ene merket.
Og se, Harry smilte, fordi han forsto hva denne delen av professor Krengles plan handlet om; og Harry ville gjøre seg fullt nytte av det for sine egne hensikter også.
Det ble en gang satt opp en hendelse i sosialpsykologien som senere ble legendarisk under navnet Robbers Cave-eksperimentet. Dette ble satt opp i det forvirrede etterspillet etter andre verdenskrig, med det formål å undersøke årsaker til konflikter mellom grupper, og hva som kunne bøte på dem. Vitenskapsmennene hadde arrangert en sommerleir for 22 gutter fra 22 forskjellige skoler, alle valgt fra stabile middelklassefamilier. Den første fasen av eksperimentet hadde som hensikt å undersøke hva som krevdes for å starte en konflikt mellom grupper. De 22 guttene hadde blitt delt inn i to grupper med elleve i hver gruppe –
– og dette hadde vist seg å være tilstrekkelig.
Fiendtligheten hadde startet fra det øyeblikket de to gruppene ble klar over hverandres eksistens i parken, og fornærmelser fløy fram og tilbake ved første møte. De hadde kalt seg selv Ørnene og Klaprerne (så lenge de trodde de var alene i parken hadde de ikke sett behov for noe navn) og hadde ganske snart begynt å utvikle kontrasterende gruppestereotypier; Klaprerne så på seg selv som røffe og tøffe, mens Ørnene matchet det ved å bestemme seg for å se seg selv som rakryggede og skikkelige.
Den andre delen av eksperimentet hadde vært å teste ut hvordan gruppekonflikter kunne løses. Det å samle alle guttene for å se på fyrverkeri hadde ikke fungert i det hele tatt. De hadde bare ropt til hverandre og holdt seg unna hverandre. Det som hadde fungert var å advare dem om at det muligens var vandaler i parken, og de to gruppene måtte samarbeide for å forhindre at parkens vannsystem ble ødelagt. En felles oppgave, en felles fiende.
Harry hadde en sterk mistanke om at professor Krengle hadde forstått dette prinsippet til punkt og prikke da han hadde valgt å skape tre armeer per klassetrinn.
Tre armeer.
Ikke fire.
Og definitivt ikke oppdelt etter hus – bortsett fra at ingen smygardinger hadde blitt tildelt Dracos arme, utenom herr Krabbe og herr Gurgel.
Det var slike ting som betrygget Harry om at professor Krengle, på tross av sin synlige mørke atmosfære og sin påståtte nøytralitet i konflikten mellom godt og ondt, i all hemmelighet støttet godt, – ikke at Harry noensinne ville tørre å si det høyt.
Og Harry hadde bestemt seg for å dra full fordel av professor Krengles plan om å definere en gruppeidentitet på sin egen måte.
Klaprerne, så snart de møtte Ørnene, hadde startet å se på seg selv som røffe og tøffe, og de oppførte seg i samsvar med dette.
Ørnene hadde sett på seg selv som bra og skikkelige.
Og i denne åpne lysningen i skogen, spredt rundt de gamle og råtnende trestammene, silhuettert av sola som strålte klart ned fra himmelen, var general Potter og sine tjuetre soldater samlet på en måte som ikke var i nærheten av å ligne en organisert formasjon. Noen soldater sto, noen soldater satt, noen sto på ett bein bare for å skille seg ut.
Det var Kaos-legionen, når alt kom til alt.
Og hvis det ikke var en grunn til å stå oppstilt i pene, små rekker, hadde Harry sagt foraktfullt, så kom det ikke til å være noen pene, små rekker.
Harry hadde delt armeen sin inn i seks lag med fire soldater hver; og hvert lag var ledet av en lags-forslagsmester. Alle lagene hadde fått streng ordre om å nekte å adlyde alle ordre som ble gitt, med mindre det virket som en god ide der og da, inkludert denne … med mindre Harry eller lags-forslagsmesteren startet ordren med «Merlin befaler,» – i så tilfelle var det meningen å faktisk adlyde.
Kaoslegionens hovedangrep var å dele seg opp og springe inn fra flere retninger samtidig, endre løperetning vilkårlig underveis, og fyre av den godkjente søvnformelen så raskt du fikk tilbake tilstrekkelig magisk styrke. Og hvis du så en sjanse til å distrahere eller forvirre fienden, tok du den.
Kreativt. Uforutsigbart. Ikke-homogent. Ikke bare adlyd ordre, tenk etter om det du gjør akkurat nå gir mening.
Harry var ikke like sikker som han framsto som da det gjaldt hvorvidt dette var det ypperste av militær effektivitet … men han hadde fått en gyllen mulighet til å endre hvordan noen elever tenkte om seg selv, og det var slik han hadde satt seg fore å bruke det.
Fem minutter til krigen startet, ifølge Harrys klokke.
General Potter gikk (marsjerte ikke) over dit luftvåpenet hans ventet spent, med sopelimene allerede klemt stramt fast i sine hender.
«Alle vinger rapporterer,» sa general Potter. Dette hadde de øvd på i løpet av sin ene treningsøkt lørdag.
«Red Leader, standing by,» sa Jokum Finnimann, som ikke hadde noen anelse om hva det betydde.
«Red Five, standing by,» sa Tommy Ding, som hadde ventet hele livet på å kunne si akkurat det.
«Green Leader, standing by,» sa Teodor Nokk heller stivt.
«Green Forty-One, standing by,» sa Tracey Davidsen.
«Jeg vil ha dere i lufta så snart vi hører klokka,» sa general Potter. «Ikke gå i kamp, gjentar, ikke gå i kamp. Dukk unna hvis dere blir angrepet.» (Naturligvis fyrte du ikke av søvnformler mot sopelimer; du brukte en formel som ga en midlertidig rød glød til det som ble truffet. Hvis du traff sopelimen eller rytteren var de ute av krigen.) «Red Leader og Red Five, fly mot Malfangs arme så raskt dere kan, hold dere så høyt dere kan, men ikke høyere enn at dere kan se dem tydelig; kom tilbake med en gang dere vet sikkert hva de driver med. Green Leader, gjør det samme for Grangs arme. Green Forty-One, fly over oss og hold utkikk etter sopelimer eller soldater som nærmer seg; du og bare du har tillatelse til å åpne ild. Og husk, jeg sa ikke ‘Merlin befaler’ til noe av dette, men vi trenger virkelig denne informasjonen. For Kaos!»
«For Kaos!» kom det som et ekko fra de andre, med varierende grad av entusiasme.
Harry forventet at Hermine øyeblikkelig skulle iverksette et angrep mot Draco; i så tilfelle skulle han flytte sine tropper i stilling og starte å støtte henne, men kun etter at hun hadde tatt alvorlige tap og gjort noe skade. Han ville framstille det som en heltemodig redningsoperasjon, hvis mulig; det ville selvsagt ikke ta seg ut å få Solskinn til å tenke at Kaos ikke var vennligsinnet.
Men bare i tilfelle at hun ikke gjorde det … vel, det var derfor Kaoslegionen holdt seg der de var fram til Green Leader meldte tilbake.
Dracos trekk ville være noe i egen interesse. Det var forutsigbart at han ville gjøre sin armé klar til å forsvare seg mot Hermine; han ville kanskje eller kanskje ikke innse at Harry lå og ventet til at etter den kampen var over. Allikevel hadde Harry plassert to sopelimer på Dragearmeen, bare i tilfelle de faktisk gjorde noe; og bare i tilfelle Draco eller herr Krabbe eller herr Gurgel var gode nok til å skyte ned en sopelime fra himmelen.
Men general Grang var den som var vanskelig å forutse, og Harry kunne ikke gjøre noe før han visste hvor hun var på vei.
I skogens hjerte, med skygger som danset på bakken ettersom løvrike tretopper svaiet høyt over, sto general Malfang der trærne relativt sett sto mer spredt, og så over troppene sine med rolig tilfredsstillelse. Seks enheter med tre soldater hver; luftenheten med fire (der Grylius var plassert), og kommandoenheten, som var ham selv og Vincent. De hadde bare drillet en kort periode forrige lørdag, men Draco var trygg på at han hadde klart å forklare det grunnleggende. Hold deg tett ved kameratene dine, pass på ryggen deres og stol på at de passer din. Beveg dere som en enkelt kropp. Adlyd ordre og vis ingen frykt. Sikt, gi ild, flytt, sikt igjen, fyr igjen.
De seks enhetene var plassert i en forsvarsperimeter rundt Draco, og stirret vaktsomt ut i skogen. Rygg mot rygg sto de, med tryllestaven i lavt grep fram til det var tid for angrep.
De så allerede bemerkelsesverdig like ut som de svartspanerenhetene Draco hadde sett øve mens faren inspiserte.
Kaos og Solskinn kom ikke til å vite hva som traff dem.
«Giv akt,» sa general Malfang.
De seks enhetene løste seg opp og beveget seg kjapt mot Draco; ansiktene til sopelimerytterne vendte seg fra der de sto med sopelimene klare i hendene.
Draco hadde bestemt seg for å vente med å kreve at troppene ga honnør til etter at de hadde vunnet sin første seier, da griffinger og håsblåsinger ville være mer villige til å gi en Malfang en formell hilsen.
Men soldatene hans sto allerede stramt nok, særlig griffingene, slik at Draco lurte på om han egentlig hadde behøvd å vente. Grylius hadde lyttet stille, og meldt tilbake at det at Draco meldte seg frivillig til å stå ved siden av Harry Potter i forsvarstimen, den gangen da professor Krengle hadde lært Harry hvordan man taper, hadde pekt ut Draco som en akseptabel leder. I det minste hvis du endte opp med å bli plassert i hans arme. Ikke alle smygardinger er like; det er smygardinger, og så er det smygardinger sa griffingene i Dracos arme til sine huskamerater.
Draco var beint fram forbløffet over hvor utrolig lett det hadde vært. I starten hadde Draco protestert over å ikke bli tildelt noen smygardinger; og professor Krengle hadde fortalt ham at hvis han ønsket å være den første Malfangen som fikk fullstendig politisk kontroll over landet, så var han nødt til å lære hvordan han skulle styre de andre tre-fjerdedelene av befolkningen. Det var ting som dette som gjorde Draco trygg på at professor Krengle hadde adskillig mer sympati for riktig side enn det han framsto som.
Det faktiske slaget ville ikke bli enkelt, spesielt hvis Grang angrep dragene først. Draco hadde strevet med å bestemme seg for om det var lurt å bruke hele styrken umiddelbart på et forebyggende angrep på Grang, men hadde bekymret seg for om (1) Harry hadde misledet ham med tanke på hva Grang sannsynligvis ville gjøre, og (2) Harry hadde misledet ham rundt det å vente til etter Grangs angrep med å bli med i slaget.
Skjønt Dragearmeen hadde et hemmelig våpen, eller snarere tre av dem, som muligens ville være tilstrekkelig til å vinne selv om de ble angrepet av begge armeene samtidig …
Det var rett før nå, og det betydde at tida var inne for Talen Før Slaget som Draco hadde forfattet og memorert.
«Slaget skal straks begynne,» sa Draco. Stemmen hans var rolig og presis. «Husk alt som jeg og herr Krabbe og herr Gurgel viste dere. En armé vinner fordi den er disiplinert og dødelig. General Potter og Kaoslegionen kommer ikke til å være disiplinert. Grang og Solskinnsregimentet kommer ikke til å være dødelige. Vi er disiplinerte, vi er dødelige, vi er Dragene. Slaget skal straks begynne, og vi er i ferd med å vinne det.»
(Samtidig tale gitt av general Potter til Kaoslegionen, umiddelbart før deres første slag, 3. november 1991 kl. 14.56:)
Mine soldater, jeg skal ikke juge for dere; vår stilling i dag er svært alvorlig. Dragearmeen har aldri tapt et eneste slag. Og Hermine Grang … har veldig god hukommelse. Sannheten er at de fleste av dere sannsynligvis vil dø. Og de overlevende vil misunne de døde. Men vi er nødt til å vinne dette. Vi må vinne dette, slik at våre barn en gang i framtida kan nyte smaken av sjokolade igjen. Alt står på spill her. Bokstavelig talt alt. Hvis vi taper, vil hele universet blinke og gå ut som en lyspære. Og nå innser jeg at de fleste av dere ikke vet hva en lyspære er. Vel, stol på meg, det er ille. Men hvis vi må gå under, så går vi under kjempende, som helter, slik at når mørket faller, så kan vi tenke for oss selv, i det minste hadde vi det gøy. Er dere redde for å dø? Jeg vet at jeg er. Jeg kan føle de kalde grøsningene av frykt som om noen pumpet iskrem inn under skjorta mi. Men jeg vet … at historien holder øye med oss. Den holdt øye med oss da vi skiftet om til uniformer. Sannsynligvis tok den bilder. Og historien, mine soldater, skrives av seierherrene. Hvis vi vinner dette, kan vi skrive vår egen historie. En historie der Galtvort ble grunnlagt av fire opprørske husnisser. Vi kan få alle til å studere den historien, selv om den ikke er sann, og hvis de ikke svarer riktig på våre prøver … så vil de stryke. Er ikke det verdt å dø for? Nei, ikke svar på det. Noen ting er det bedre å ikke vite. Ingen av oss vet hvorfor vi er her. Ingen av oss vet hvorfor vi slåss. Vi bare våknet opp i disse uniformene i denne merkelige skogen og visste at den eneste måten vi kunne få våre navn og vår hukommelse tilbake på var ved å vinne. Elevene i de andre armeene der ute … de er akkurat som oss. De ønsker ikke å dø. De slåss for å beskytte hverandre, de eneste vennene de har igjen. De slåss fordi de vet at de har familier som vil savne dem, selv om de ikke kan huske det nå. Kanskje de til og med slåss for å redde verden. Men vi har en bedre grunn til å slåss enn de har. Vi slåss fordi vi liker det. Vi slåss for å more eldgamle monstre fra bakenfor tid og rom. Vi slåss fordi vi er Kaos. Snart vil det endelige slaget stå, så la meg si dette nå, siden jeg ikke vil få muligheten senere, at det har vært en ære å være deres kommandør, så kort tida enn har vært. Takk skal dere ha, takk skal dere ha, alle sammen. Og husk, deres mål er ikke bare å meie ned fienden, det er å gjøre dem redde.
En tordnende klokkeklang ga ekko over skogen.
Og Solskinnsregimentet begynte å marsjere.
Spenningen steg og steg, der Harry og de nitten andre gjenværende soldatene ventet på at de flybårne krigerne skulle melde tilbake. Det burde ikke ta lang tid, sopelimer var raske og skogen var ikke så stor –
To sopelimer nærmet seg, hurtig, fra retningen av Dracos leir, og soldatene stålsatte seg. Limene utførte ikke manøvrene som var dagens kode for en vennligsinnet sopelime.
«Spre dere og gi ild!» brølte general Potter, og lot handling følge ord; han spurtet mot beskyttende trær, og med en gang han var i skjul, spant han rundt, løftet tryllestaven, forøkte å sikte seg inn på sopelimen på himmelen –
«Klart!» ropte en stemme. «De er på vei tilbake igjen!»
Harry trakk mentalt på skuldrene. Det hadde ikke vært mulig å forhindre Draco i å få den informasjonen, og han hadde bare fått vite at de sto stille. Og De kaotiske kom sakte ut fra skogen igjen –
«Sopelime nærmer seg fra Grangs retning!» ropte en annen stemme. «Jeg tror det er Green Leader, han tok dukk og rulle!»
Et øyeblikk kom Teodor Nokk stupende ned fra himmelen og bremset opp midt mellom soldatene.
«Grang har delt sine styrker i to!» ropte Nokk mens han svevde på limen. Uniformen hans hadde svetteflekker, og all styrken i stemmen hans var borte. «Hun angriper begge armeer! To sopelimer dekker hver styrke, de jaget meg halvveis hit!»
Delt sine styrker, hva i alle dager –
En stor styrke som ga konsentrert ild mot en mindre styrke, kunne svekke den styrken raskt uten å ta mye skade selv. Hvis tjue soldater sto ovenfor ti soldater, ville tjue søvnformler bli rettet mot de ti soldatene og bare ti søvnformler ville komme i retur, så med mindre hver eneste av de ti traff sitt mål ville den mindre styrken miste flere mennesker enn de kunne klare å ta ut selv. Beseiret i detalj var den militære termen for det som skjedde når du delte styrkene dine på den måten. Hva i all verden kunne Hermine tenke på …
Så innså Harry det.
Hun er rettferdig.
Det kom til å bli et langt år i forsvarsklassen.
«Okei,» sa Harry høyt, så armeen kunne høre det. «Vi venter på at Rød ving rapporterer inn, og så går vi og skygger for litt Solskinn.»
Draco lyttet til flygerens rapport med rolig ansikt – alt sjokket var skjult på innsiden. Hva i all verden kunne Hermine tenke på?
Så innså Draco det.
Det er en finte.
En av Solskinns to styrker ville endre retning, og begge ville gå mot … hvem?
Nilus Langballe marsjerte gjennom skogen mot den ankommende Solstyrken, og tittet nå og da opp for å se etter sopelimer. Ved siden av ham marsjerte hans lagkamerater, Glacius Torkli og Lavendel Bruun fra Griffing, og Alan Flint fra Smygard. Alan Flint var deres lags-forslagsmester, skjønt Harry hadde først sagt til Nilus, på tomannshånd, at stillingen var hans hvis han ville ha den.
Harry hadde sagt en hel rekke ting til Nilus på tomannshånd, og det startet med «Vet du, Nilus, hvis du ønsker å bli like råkul som den imaginære Nilus som lever inne i hodet ditt, men ikke får lov til å gjøre noe fordi du er redd, så burde du virkelig melde deg til professor Krengles armeer.»
Nilus var nå sikker på at Gutten-som-overlevde kunne lese tanker. Det var bare ingen annen måte Harry Potter kunne visst det på. Nilus hadde aldri snakket om det med noen, eller vist noe tegn på det; og andre mennesker hadde det ikke slik, det hadde Nilus i alle fall aldri lagt merke til.
Og Harrys løfte hadde vist seg å stemme. Dette føltes annerledes enn frikampen i forsvarstimen. Nilus hadde håpet at frikamp ville fikse alt som var galt med ham, og, vel, det hadde det ikke. Selv om han kunne fyre av et par formler mot en annen elev i timen, der professor Krengle så på for å forsikre at ingenting gikk galt; selv om han kunne dukke unna og skyte tilbake når det var lov og alle forventet det og de ville se rart på ham om han ikke gjorde det; ingenting av det var det samme som å kunne stå opp for seg selv.
Men å være en del av en armé …
Noe merkelig beveget seg inne i Nilus, der han marsjerte gjennom skogen ved siden av kameratene sine, med et uniformsmerke i form av fingre klare til å knipse.
Han fikk lov til å spasere hvis han ønsket, men han følte for å marsjere.
Ved siden av ham virket det som om også Glacius, Lavendel og Alan følte for å marsjere.
Og Nilus begynte å synge Sang for Kaos med myk stemme.
Melodien var det en gomp ville kjenne igjen som John Williams’ Imperial March, også kjent som ‘Darth Vader’s Theme’; og ordene som Harry hadde lagt til var lette å huske.
Dom-me-dag
Dom-me-dag dom-me-dag
Dom-me-dag
Dom-me-dag dom-me-dag
DOM-me-DAG
Dom-me dom-me-dom me-dag
Dom-me dom-me-dom me-dag
Dom-me-dag dom-me-daaaag …
Til andre linje hadde de andre falt inn, og snart kunne du høre den samme myke sangen komme fra nærliggende deler av skogen.
Og Nilus marsjerte framover ved siden av sine med-kaoslegionærer,
merkelige følelser beveget seg i hjertet hans,
forestillinger ble virkelighet,
mens en fryktelig sang om dommedag strømmet fra hans lepper.
Harry stirret på kroppene som lå spredt utover i skogen. Han følte seg litt småkvalm, og han måtte minne seg selv grundig på at de bare sov. Det var jenter blant de falne, og det gjorde det på en eller annen måte mye verre; og han måtte være forsiktig med å nevne det så Hermine hørte det, ellers ville svartspanerne finne restene av ham i en liten tekanne.
Halve Solskinnsarmeen hadde ikke gitt hele Kaos noen stor kamp. De ni fotsoldatene hadde sprunget inn med uartikulerte brøl og Enkle skjold foran ansikt og bryst. Men du kunne ikke både angripe og vedlikeholde et skjold, og Harrys soldater hadde enkelt og greit siktet på beina. Alle utenom en av solslikkerne hadde ramlet over med en gang «Sovnium!»-ropene fylte lufta. Den aller siste hadde latt skjoldet falle og klart å ta ut en av Harrys soldater før hun ble truffet av den andre bølgen av søvnformler (Soveformelen var trygg å bruke flere ganger på samme mål). De to solslikker-sopelimene hadde vært mye vanskeligere å ta ut, og sto for tre falne kaotikere før de ble lyst opp av massiv ild fra bakken.
Hermine var ikke blant de falne. Draco måtte altså ha fått henne, og det gjorde Harry sint på et eller annet helt uforståelig nivå, han var ikke sikker på om han følte en trang til å beskytte Hermine eller om han følte seg snytt over at han ikke hadde vært den som hadde tatt henne ut, eller kanskje begge.
«Ålreit,» sa Harry og hevet stemmen. «La alle være klar over en ting, dette var ikke en virkelig kamp. Dette var general Grang som gjorde en feil i sin første kamp. Dagens egentlige kamp er med Dragearmeen og den kommer ikke til å bli som dette. Det vil bli mye morsommere. La oss dra.»
En sopelime datt ned fra himmelen, nærmet seg skrekkinngytende fort, før den spant rundt og bremset så hardt at du nesten kunne høre lufta skrike en protest, og til slutt stoppet den opp rett ved siden av Draco.
Dette var ikke å vise seg fram på en hasardiøs måte. Grylius Gurgel var rett og slett så flink, og han kastet ikke bort tid.
«Potter kommer,» sa Grylius uten spor av den vanlige falske gangster-slang’en. «De har fremdeles alle fire sopelimer, vil du at jeg skal ta dem ut?»
«Nei,» svarte Draco skarpt. «Luftkamp over deres arme gir dem en for stor fordel; de kommer til å gi massiv ild fra bakken, og selv du klarer kanskje ikke å dukke unna alt. Vent til styrkene kommer i kamp.»
Draco hadde mistet fire drager i bytte mot tolv solslikkere. Det viste seg at general Grang faktisk hadde vært så utrolig stupid, skjønt hun hadde ikke vært blant angriperne, så Draco hadde ikke fått muligheten til å spotte henne eller å spørre henne om hva i Merlins navn hun hadde tenkt på.
Det virkelige slaget ville bli mot Harry Potter, det visste alle.
«Forbered dere!» brølte Draco til troppene sine. «Hold dere samlet, handle som en enhet, gi ild så snart fienden er innenfor rekkevidde!»
Disiplin mot kaos.
Det ville ikke bli stort til kamp.
«Drager på Kaosmart’n, skunn dekk å skunn dekk,» nynnet Jokum lavt. «Legg ifrå dekk kuttene og kom hit og sløss!»
Adrenalinet pumpet og pumpet inn i blodet til Nilus helt til han følte det som om han knapt klarte å puste.
«Vi nærmer oss,» sa general Potter i en stemme som så vidt var høy nok til at hele armeen kunne hør den. «På tide å spre oss utover.»
Nilus’ kamerater beveget seg vekk fra ham. De ville fremdeles støtte hverandre, men hvis man klumpet seg sammen ville det være langt lettere for fienden å treffe deg; en formel rettet mot en av dine kamerater kunne bomme og treffe deg istedenfor. Du ville være langt vanskeligere å treffe hvis alle spredte seg utover og beveget seg så raskt som mulig.
Det første general Potter hadde gjort, i løpet av treningssesjonen, hadde vært å få dem til å gi ild mot hverandre mens begge sider sprang fort; eller begge sto stille og brukte tid på å sikte; eller en beveget seg og en sto stille – formelen som opphevet søvnformelen var enkel, skjønt du ikke hadde lov til å bruke den i ekte kamp. General Potter hadde nøye skrevet ned alt som skjedde, tenkte en del og arbeidet med dataene, og hadde så annonsert at det ga mer mening for dem å fokusere, ikke på å ta seg nok tid til å sikte, men på å bevege seg så raskt at de ikke ville bli truffet.
Allikevel plaget det Nilus litt at han ikke skulle marsjere skulder ved skulder med sine kamerater, men de skremmende kampropene de hadde lært tordnet allerede i hodet hans, og det hjalp en hel del.
Denne gangen, lovet Nilus seg selv, skulle stemmen hans absolutt definitivt ikke kvekke.
«Opp med skjoldene,» sa general Potter, «– kraft til fremre deflektorer.»
«Dekkio,» mumlet armeen, og de runde skjermene dukket opp foran hoder og bryst.
En skarp smak fylte Nilus’ munn. General Potter ville ikke ha gitt ordre om å kaste skjoldformel med mindre de nesten var innen rekkevidde. Nilus kunne se de uniformerte skikkelsene av drager som beveget seg gjennom den tette skjermen av trær, og dragene ville snart se dem også –
«Angrep!» hørtes ropt på avstand, stemmen til Draco Malfang, og general Potter brølte «Storm –»
Alt adrenalinet i Nilus’ blod var satt fri, og beina hans tok over og sendte ham stormende fram raskere enn han noensinne hadde sprunget før, rett mot fienden, og visste uten å måtte se etter at alle hans kamerater gjorde det samme.
«Blod for blodguden!» skrek Nilus. «Hodeskaller for hodeskalletronen! Ia! Shub-Niggurath! Fiendens port er sideveis!»
Det var et uhørlig treff der en søvnformel kastet seg bort mot Nilus’ skjold. Hvis andre formler var blitt skutt mot ham hadde de ikke truffet.
Nilus så det korte uttrykket av frykt på ansiktet til Vegard Piggtil, der han sto ved siden av to griffinger Nilus ikke kjente igjen, og så –
– Nilus droppet lettskjoldet og fyrte av mot Vegard –
– bommet –
– hans spurtende føtter førte ham rett forbi gruppa av fiender og mot tre andre drager; tryllestavene deres løftet seg mot ham, munnene åpnet seg –
– helt uten å tenke stupte Nilus ned på skogbunnen akkurat idet tre stemmer skrek «Sovnium!»
Det gjorde vondt; harde steiner og harde greiner stakk inn i Nilus mens han rullet; det var ikke like ille som å falle av sopelimen, men han hadde allikevel truffet bakken ganske hardt, og så, med plutselig innsikt, lot Nilus seg ligge helt stille og lukket øynene.
«Stopp det der!» skrek en stemme. «Ikke skyt på oss, vi er drager!»
Med et glimt av vidunderlig tilfredsstillelse innså Nilus at han hadde klart å komme seg mellom to grupper av drager akkurat idet en av gruppene hadde skutt på ham. Harry hadde nevnt dette som en taktikk for å gjøre fienden redd for å gi ild, men tydeligvis fungerte det enda bedre enn som så.
Og ikke bare det, men dragene trodde de hadde truffet ham, siden de hadde sett at Nilus falt sammen akkurat idet de ga ild.
Nilus telte til tjue inne i seg, og lot så øyelokkene gli lett fra hverandre.
De tre dragene var svært nære ham, med hoder som vred seg raskt fra side til side mens rop om «Sovnium!» og «Hodeskaller for hodeskalletronen!» fylte lufta rundt dem. Alle tre hadde lettskjold oppe.
Nilus’ tryllestav var fremdeles i hånda hans, og det tok ikke mye innsats å peke den mot en av guttenes støvler og hviske «Sovnium.»
Nilus lukket raskt øynene og lot hånda hvile da han hørte gutten falle til bakken.
«Hvor kom den der fra?» skrek Julius Finkenfjærs stemme, og Nilus hørte rasling på den løvdekte skogbunnen der to drager spant rundt på utkikk etter en fiende.
«Nye rekker!» kom Malfangs stemme. «Til meg, alle sammen; la dem ikke spre dere.»
Nilus’ ører hørte at de to dragene faktisk hoppet over hans stilleliggende kropp idet de sprang vekk.
Nilus åpnet øynene, dyttet seg litt smertefullt opp, og pekte med tryllestaven og framsa den nye formelen som general Potter hadde lært alle sammen. De kunne ikke utføre virkelige illusjonsformler for å forvirre fienden, men selv på deres alder kunne de –
«Buktalista,» hvisket Nilus, og pekte tryllestaven til siden for Julius og den andre gutten før han skrek, «For Cthulhu og æren!»
Julius og den andre gutten stoppet brått opp, vendte skjoldene sine mot dit Nilus hadde flyttet sitt kamprop, og det var da flere rop av «Sovnium!» fylte lufta og den andre gutten falt før Nilus var ferdig med å sikte.
«Den siste er min!» skrek Nilus, og så startet han en spurt rett mot Julius, som hadde vært slem mot ham helt til de eldre håsblåsingene hadde fått skikk på ham. Nilus var omringet av sine kamerater, og det betydde –
«Spesialangrep, Kaotisk Hopp!» hylte Nilus mens han løp, og han følte kroppen bli lettere, og så bli lettere to ganger til, idet kameratene fikk vendt tryllestavene mot ham og kastet sveveformelen med svært lav stemme; og Nilus løftet venstre hånd og knipset i fingrene, og brukte så beina til å dytte seg opp fra bakken så hardt han kunne, og han fløy gjennom lufta. Rent sjokk sto skrevet i Julius’ ansikt idet Nilus gikk over den andre guttens skjold og pekte staven ned på skikkelsen under ham og ropte «Sovnium!»
Fordi han følte for det. Derfor.
Nilus klarte ikke helt å få snudd beina rundt skikkelig, og pløyde seg mer eller mindre ned i bakken da han landet; men to av de tre andre kaoslegionærene hadde klart å vedlikeholde sveveformelen gjennom det hele og han landet ikke veldig hardt.
Og Nilus kom seg på beina mens han hev etter pusten. Han visste han burde bevege seg, folk ropte «Sovnium!» over alt –
«Jeg er Nilus, den siste ætling av Langballe!» skrek Nilus mot himmelen ovenfor, mens han holdt tryllestaven pekende rett opp som om han utfordret selve den blendende blå himmelen, og visste at etter denne dagen ville ingenting bli det samme igjen. «Nilus av Kaos! Møt meg om du tø –»
(Da Nilus senere våknet opp, ble han fortalt at Dragearmeen hadde tatt dette som et signal for å starte sitt motangrep.)
Jenta ved siden av Harry falt sammen mot bakken, mottok skuddet ment for ham, og han kunne høre herr Gurgels fjerne overlegne latter mens sopelimen hans føk forbi dem, skar gjennom lufta så hardt at den burde ha falt i biter bak ham.
«Lysikus!» skrek en av guttene ved siden av Harry, som ikke hadde klart å få tilbake magisk styrke raskt nok til å gjøre det tidligere, og herr Gurgel dukket unna uten å bli forhindret.
Kaos hadde bare seks soldater igjen, nå, og Dragearmeen hadde to, og det eneste problemet var at en av de soldatene var usårlig, og den andre brukte opp tre soldater bare for å holde ham i sikte der han sto bak skjoldet sitt.
De hadde tapt flere soldater til herr Gurgel enn til alle de andre dragene sammenlagt, han snittet og dukket seg gjennom lufta så raskt at ingen kunne treffe ham, og han kunne sende formler på mennesker mens han gjorde det.
Harry hadde tenkt på alle mulige måter for å stoppe herr Gurgel, men ingen av dem var trygge; til og med å bruke sveveformelen for å sakke ham ned (det var en pågående stråle og mye enklere å sikte) ville ikke være trygt fordi han kunne falle av sopelimen; å kaste ting opp i veien for ham ville ikke være trygt; og det var det vanskeligere og vanskeligere for Harry å huske mens blodet hans frøs til.
Det er bare et spill. Du prøver ikke å drepe ham. Ikke kast bort alle dine framtidige planer på grunn av en lek …
Harry kunne se mønsteret, han kunne se hvordan herr Gurgel vevde seg fram gjennom lufta, han kunne se hvor og når alle trengte å gi ild for å skape et nett av skudd som herr Gurgel ikke ville klare å passere; men han hadde bare ikke vært i stand til å forklare det raskt nok for sine soldater, de kunne ikke koordinere ildgivingen godt nok, og nå hadde de ikke nok mennesker igjen til å gjøre det –
Jeg nekter å tape, ikke på denne måten, ikke hele armeen min til en eneste fiende!
Herr Gurgels sopelime snudde raskere enn noe burde ha vært i stand til å snu og vinklet seg inn mot Harry og hans overlevende soldater; han kunne føle at guttene rundt ham stivnet til og gjorde seg klare til å kaste seg selv foran sin general.
NÅ ER JEG LEI.
Harrys tryllestav kom opp, fokuserte på herr Gurgel; Harrys sinn visualiserte mønsteret, og Harrys lepper åpnet seg og stemmen hans skrek –
«Lysikuslysikuslysikuslysikuslysikuslysikuslysikuslysikuslysikuslysikuslysikuslysikuslysikus –»
Da Harry åpnet øynene igjen oppdaget han at han hvilte i en komfortabel posisjon med hendene foldet over brystet, med tryllestaven i et fast grep, som en fallen helt.
Sakte satte Harry seg opp. Magien hans gjorde vondt, en merkelig følelse, men ikke gjennomført ubehagelig, mye som muskelbrenningen og smerten som fulgte hard fysisk trening.
«Generalen er våken!» skrek en stemme, og Harry blunket og fokuserte blikket i den retningen.
Fire av soldatene hans holdt stavene rettet mot en skimrende prismatisk halvkule, og Harry innså at slaget ikke var over. Riktig … han var ikke truffet av en søvnformel, hadde bare besvimt av å bruke for mye magi, så da han våknet opp var han fremdeles med i spillet.
Harry mistenkte at han kom til å få en skjennepreken fra en eller annen om å ikke bruke så mye magi at han svimte av i en lek for barn. Men han hadde ikke skadet herr Gurgel da han mistet besinnelsen, det var det viktige.
Så klikket en annen implikasjon på plass inne i Harry, og han tittet ned på stålringen på venstre hånds ringfinger, og bannet nesten høyt da han så at den lille diamanten var borte og en marshmallow lå på bakken nær der han falt.
Han hadde vedlikeholdt transfigurasjonen i sytten dager og måtte nå begynne på nytt.
Det kunne ha vært verre. Han kunne ha gjort dette fjorten dager senere, etter at professor McSnurp hadde latt ham få transfigurere sin fars stein. Det var en veldig god lekse som ble lært på en enkel måte.
Huskelapp til meg selv: Alltid ta av ringen før du bruker opp hele magireserven.
Harry dyttet seg opp med mye møye og stort besvær. Det å bruke opp alt av magi gjorde ikke musklene utslitt, men det å dukke og hoppe rundt trær gjorde definitivt det.
Han snublet bort mot den fargespillende halvkulen som inneholdt Draco Malfang, som holdt tryllestaven høyt for å vedlikeholde skjoldet mens han smilte kaldt mot Harry.
«Hvor er den femte soldaten?» sa en gutt som Harry ikke kunne huske navnet på der og da. «Jeg fyrte av en søvnformel mot skjoldet og det spratt av og traff Lavendel, jeg mener, vinkelen burde ikke ha vært riktig, men den gjorde det …»
Draco hadde et selvtilfreds flir på innsiden av skjoldet.
«Så la meg gjette,» sa Harry og så Draco rett inn i øynene, «de der flotte små trioene er formasjoner som brukes av profesjonelle magiske militære? Formasjoner som vanligvis er satt sammen av trente soldater som enkelt kan treffe bevegelige mål hvis deres egne hender er stødige, og som kan kombinere sine defensive krefter så lenge de holder seg samlet? Ulikt dine soldater?»
Hånfliret hadde nå forsvunnet fra Dracos ansikt, som nå var hardt og bistert.
«Vet du,» sa Harry lett, og visste at ingen av de andre ville forstå det virkelige budskapet som passerte mellom dem, «dette tjener bare til å vise at du alltid må stille spørsmål ved alt du ser dine rollemodeller gjør, og spør hvorfor det gjøres, og hvorvidt det gir mening å gjøre det samme i en annen sammenheng. Ikke glem å bruke dette rådet i det virkelige liv, forresten. Og takk for gruppene av mål som beveget seg sakte.»
Fordi Draco allerede hadde lært denne leksa, og, mistenkte Harry, forkastet den ut fra mistanke om at Harry forsøkte å endre lojaliteten hans lenger vekk fra en fullblodstradisjon. Men dette eksempelet ville utgjøre en ypperlig unnskyldning, neste lørdag, for å hevde at det å stille kritiske spørsmål til autoriteter rett og slett var en praktisk teknikk for det virkelige livet. Og Harry ville også nevne de eksperimentene han hadde kjørt, først med individer og så med grupper, for å sjekke hvorvidt hans ideer rundt viktigheten av hastighet faktisk hadde vært riktig, ved å hamre inn poenget om at Draco alltid måtte se etter mulighetene for å bruke metodene i daglig øving.
«Du har ikke vunnet ennå, general Potter!» snerret Draco. «Kanskje vi kommer til å slippe opp for tid, og professor Krengle vil kalle det uavgjort.»
Et greit og bekymringsverdig poeng. Krigen ville bare ende når professor Krengle, etter sin personlige vurdering, bestemte at en arme hadde vunnet etter praktiske standarder fra virkelig krigføring. Det var ingen formelle krav til seier, hadde professor Krengle forklart, fordi da ville Harry tenke ut en måte å utfordre reglene på. Harry måtte innrømme at det hadde noe for seg.
Og Harry kunne ikke klandre professor Krengle for å ikke si at det var over, fordi det var plausibelt at den siste soldaten i Dragearmeen kunne ta ut alle fem overlevende i Kaoslegionen.
«Ålreit,» sa Harry. «Er det noen som vet noe om Dracos skjoldformel?»
Det viste seg at Dracos skjold var en variant av den vanlige Parero-formelen som hadde flere ulemper, der den viktigste var at skjoldet ikke kunne bevege seg sammen med kasteren.
Fordelen – eller ulempen, sett fra Harrys synsvinkel – var at det var enklere å lære, enklere å kaste, og mye enklere å vedlikeholde i lang tid.
De ville være nødt til å hamre i stykker skjoldet med angrepsformler for å få det ned.
Og Draco kunne tydeligvis ha en viss kontroll med vinkelen som formler ville bli reflektert i.
Tanken dukket opp hos Harry at de kunne bruke Vingardium Leviosa for å stable tunge steiner oppå skjoldet helt til Draco ikke kunne vedlikeholde det mot presset … men så kunne steinene ramle ned etterpå og treffe Draco, og det å skade fiendegeneralen på ordentlig var ikke en del av dagens mål.
«Så,» sa Harry. «Finnes det slikt som spesialiserte formler for å trenge igjennom skjold?»
Det var det.
Harry spurte om noen av soldatene hans kunne dem.
Det kunne ingen.
Draco gliste selvtilfreds igjen, inne bak skjoldet sitt.
Harry spurte om det var noen form for angrepsformler som ikke ville bli reflektert.
Lynstråler, virket det som, ble vanligvis tatt opp av skjold istedenfor å sprette vekk fra dem.
… Ingen visste hvordan noen form for lyn-relaterte formularer kunne kastes.
Draco knegget.
Harry sukket.
Så la han sakte og tydelig tryllestaven sin ned på bakken.
Og Harry annonserte, med sliten stemme, at han rett og slett ville ta ned skjoldet på egen hånd, ved å bruke en metode som ville forbli et mysterium; og at alle andre skulle gi ild mot Draco så snart skjoldet gikk ned.
Kaoslegionærene så nervøse ut.
Draco så rolig ut, som betydde kontrollert.
Et tynt, brettet teppe kom ut av Harrys pung.
Harry satt seg ned ved siden av det skimrende skjoldet, og trakk teppet over hodet så ingen kunne se hva han gjorde – utenom Draco, naturligvis.
Fra Harrys pung kom et bilbatteri og et sett startkabler.
… det var jo ikke akkurat slik at han hadde tenkt å forlate gompeverdenen for å starte en ny æra med magisk forskning, og ikke ta med seg noe måte å generere elektrisitet på.
Kort tid senere hørte kaoslegionærene lyden av fingre som knipset, fulgt av en sprakende støy fra under teppet. Skjoldet startet å gløde klarere, og Harrys stemme sa, «Vær vennlig å ikke bli distrahert; øynene på general Malfang.»
Anstrengelsen begynte å vises på Dracos ansikt, sammen med raseri og irritasjon og frustrasjon.
Harry smilte opp til ham, og formet ordene Jeg skal forklare senere med munnen.
Og det var da en spiral av grønn energi skjøt ut av skogen og braste inn i Dracos skjold, som skrek lik biter av skarpt glass som ble gnidd sammen, og Draco svaiet.
I plutselig panikk tok Harry startkablene vekk fra batteriet og dyttet dem inn i pungen, etterfulgt av batteriet; så rev han av seg teppet, grep staven og reiste seg.
Alle soldatene hans sto der og så seg febrilsk rundt.
«Dekkio,» sa Harry, og soldatene hans gjorde det samme, men Harry visste ikke en gang hvilken retning skjoldet burde peke. «Var det noen som så hvor det kom fra?» Risting på hodet. «Og general Malfang, har du noe imot å fortelle meg om du fikk has på general Grang?»
«Siden du spør,» sa Draco syrlig, «så har jeg noe imot det.»
Fillern.
Harrys hjerne begynte å kalkulere. Draco på innsiden av skjoldet, Draco utslitt til en viss grad, Harry også utslitt, Hermine i skogen et eller annet sted, gud vet hvor, Harry og fire andre kaotikere igjen …
«Vet du, general Grang,» sa Harry høyt, «du burde virkelig ha ventet til etter at jeg slåss mot general Malfang. Du ville kanskje være i stand til å få has på alle de overlevende.»
Fra et eller annet sted kom en høy, lys latter fra ei jente.
Harry stivnet.
Det var ikke Hermine.
Og det var da den forferdelige, fremmedartede, lystige sangen begynte å strømme mot dem fra alle kanter.
«Ikke vær redd, ikke vær trist,
vi skader bare de slemme, sikkert og visst …»
«Grang jukset!» sprutet det ut fra Draco inne fra skjoldet. «Hun vekket opp soldatene sine! Hvorfor gjør ikke professor Krengle –»
«La meg gjette,» sa Harry, med en vond følelse kvernende rundt i magen. «Det var en veldig enkel kamp mot dem, ikke sant? De falt som fluer?»
«Ja,» sa Draco. «Vi fikk alle på første skudd –»
Uttrykket av skrekk som fulgte med forståelse spredte seg fra Draco til kaoslegionærene.
«Nei,» sa Harry, «det gjorde vi ikke.»
Kamuflerte skikkelser kom til syne mellom trærne.
«Allierte?» sa Harry.
«Allierte,» sa Draco.
«Fint,» sa general Grangs stemme, og en spiral av grønn energi sprutet ut fra skogen og knuste Dracos skjold til splinter.
General Grang tok et overblikk over slagmarken med en definitiv følelse av å være tilfreds. Hun var nede i ni solskinnssoldater, men det var sannsynligvis nok til å ta seg av de siste overlevende av fienden, spesielt når Parvati og Antonius og Ernst allerede holdt stavene rettet mot general Potter, som hun hadde gitt ordre om å ta i live (vel, ved bevissthet).
Det var Dårlig, det visste hun, men hun hadde virkelig, virkelig, virkelig lyst til å hovere.
«Det er et triks, ikke sant?» sa Harry med utmattelse i stemmen. «Det må være et triks. Du kan ikke bare gjøre deg om til en perfekt general. Ikke på toppen av alt annet. Du er ikke så Smygard! Du skriver ikke creepy poesi! Ingen er så gode til alt!»
General Grang tittet rundt på sine solskinnssoldater, og så tilbake på Harry. Sannsynligvis så alle på scenen på skjermene på utsiden.
Og general Grang sa, «Jeg kan gjøre alt jeg vil hvis jeg bare studerer hardt nok.»
«Åh kom igjen, det der er bare pissp –»
«Sovnium.»
Harry datt overende på bakken midt i setningen.
«SOLSKINN VINNER,» buldret den store stemmen til professor Krengle fra alle og ingen steder.
«Snillhet har triumfert!» skrek general Grang.
«Hurra!» hylte solskinnssoldatene. Selv griffingguttene sa det, og de sa det med stolthet.
«Og hva er moralen fra dagens slag?» sa general Grang.
«Vi kan gjøre alt bare vi studerer hardt nok!»
Og de overlevende fra Solskinnsregimentet marsjerte av gårde mot seiersplassen, syngende på sin marsjsang:
Ikke vær redd, ikke vær trist,
vi skader de slemme, sikkert og visst,
og sender deg til et hjem som er lojalt,
og nye venner passer på deg overalt,
sørg for å si at du er sent,
av Grangs Solskinnsregiment!