Den skrekkinngytende biten var hvor raskt hele greia hadde spunnet ut av kontroll.
«Albus,» sa Minerva, og prøvde ikke en gang å holde bekymringen vekk fra stemmen da de kom inn i Storhallen, «noe må gjøres.»
Atmosfæren på Galtvort før juletid var vanligvis lys og munter. Storhallen var allerede dekorert i grønt og rødt, etter en smygarding og en griffing som hadde giftet seg ved juletider og blitt et symbol på vennskap som krysset hus og allianser; en tradisjon omtrent like gammel som Galtvort selv, og som til og med hadde spredt seg videre til gompeland.
Nå kastet derimot elever som spiste middag nervøse blikk over skulderen, eller sendte giftige blikk mot andre bord. Ved noen bord kunne det høres opphetet diskusjon. Man kunne ha beskrevet atmosfæren som anspent, kanskje, men uttrykket som dukket opp i Minervas hode var snarere forsiktighet av femte grad.
Ta en skole, del det inn i fire hus …
Nå, for hvert klassetrinn, legg til tre armeer i kamp.
Og korpsånden hos Drage, Solskinn og Kaos hadde spredt seg videre enn bare til første klassetrinn; de hadde blitt armeene for dem som ikke hadde en arme. Elever hadde på seg overarmsbånd med ildmerke, eller smilet, eller den reiste hånda, og de hekset hverandre i korridorene. Alle de tre generalene fra første klasse hadde bedt dem om å holde opp – selv Draco Malfang hadde hørt på hva hun hadde å si og så nikket alvorlig – men deres antatte fans hadde ikke hørt på dem.
Humlesnurr stirret ut over bordene med et fraværende blikk. «I hver by,» siterte den gamle trollmannen bløtt, «var befolkningen for lenge siden delt inn i blå og grønne fraksjoner … Og de slåss mot sine motstandere uten å vite hvorfor de satte seg selv i fare … Så det vokser fram i dem en fiendtlighet mot deres medborgere som ikke har noen grunn; og den slutter ikke, og forsvinner ikke, for den gir verken plass til ekteskapets bånd eller slektskap eller vennskap, og det forholder seg likeens selv om de med forskjellige meninger om disse fargene er brødre eller annen slekt. Jeg, for min del, er ikke i stand til å kalle dette annet enn en sykdom i sjelen …»
«Jeg beklager,» sa Minerva, «jeg kan ikke –»
«Procopius,» sa Humlesnurr. «De tok kappløp med hest og vogn svært seriøst i det romerske imperiet. Ja, Minerva, jeg er enig i at noe må gjøres.»
«Snart,» sa Minerva og senket stemmen enda et hakk. «Albus, jeg tror det må gjøres før lørdag.»
På søndag ville de fleste elever forlate Galtvort for å tilbringe julen sammen med sine familier; og lørdag var det duket for den siste kampen for de tre armeene i første klasse som ville avgjøre utdelingen av professor Krengles tre ganger forbannede juleønske.
Humlesnurr tittet over mot henne og studerte henne alvorlig. «Du frykter at eksplosjonen vil komme da, og at noen vil bli skadet.»
Minerva nikket.
«Og at professor Krengle vil få skylden.»
Minerva nikket igjen, med stramt ansikt. Hun hadde for lenge siden fått innsikt i måten forsvarslærere fikk avskjed på. «Albus,» sa Minerva, «vi kan ikke miste professor Krengle nå, vi kan ikke! Hvis han bare blir værende ut januar vil våre femteklassinger bestå sine UGLEr, hvis han holder ut gjennom mars vil våre sjuendeklassinger bestå sine ØGLEr; han bøter på mange års vanskjøtsel på få måneder, en hel generasjon vil vokse opp og være i stand til å forsvare seg selv på tross av Den mørke herrens forbannelse – du må stoppe slaget, Albus! Forby armeene nå!»
«Jeg er ikke sikker på at forsvarslæreren vår ville bli spesielt glad for det,» sa Humlesnurr og tittet over mot lærerbordet der Krengle siklet ned i suppen sin. «Han gir inntrykk av å ha sterk tilknytning til armeene sine, skjønt da jeg gikk med på det trodde jeg det ville være fire stykker per årstrinn.» Den gamle trollmannen sukket. «En smart mann, sannsynligvis med de beste intensjoner; men muligens ikke smart nok, er jeg redd. Og å forby armeene kan også komme til å utløse eksplosjonen.»
«Ja, men, Albus, hva vil du gjøre, da?»
Den gamle trollmannen sendte henne et godhjertet smil. «Jeg skal naturligvis legge slu planer og sette i verk plott. Det er den nye moten her på Galtvort.»
Og så hadde de kommet for nærme lærerbordet til at Minerva kunne si noe mer om emnet.
Den skrekkinngytende biten var hvor raskt hele greia hadde spunnet ut av kontroll.
Den første kampen i desember hadde … skapt en del rot, etter det Draco hadde hørt.
Den andre kampen hadde vært tilbakestående.
Og den neste kom til å bli verre, med mindre de tre sammen lyktes i sitt siste desperate forsøk på å stoppe den.
«Professor Krengle, dette er galskap,» sa Draco nøkternt. «Dette er ikke Smygard lenger, det er bare …» Draco kunne ikke finne ord som passet. Han viftet hjelpeløst med hendene. «Vi kan ikke gjennomføre ordentlige plott når alt det her pågår. I forrige kamp latet en av mine soldater som om han tok livet av seg. Vi har håsblåsinger som prøver å legge slu planer, og de tror at de kan det, men det kan de ikke. Ting bare skjer helt tilfeldig nå, det har ikke noe med å gjøre hvem som er smartest, eller hvilken arme som slåss best, det er …» Han kunne ikke engang beskrive det.
«Jeg er enig med herr Malfang,» sa Grang med tonefallet til en som aldri hadde forestilt seg at hun kunne uttale de ordene. «Det å tillate forrædere fungerer ikke, professor Krengle.»
Draco hadde forsøkt å forby samtlige i armeen utenom ham selv å pønske ut snedige komplotter, og det hadde bare drevet konspirasjonene under overflaten; ingen ønsket å bli holdt utenfor når soldatene i de andre armeene fikk lov til å konspirere. Etter å ha tapt siste kamp på en heller miserabel måte, hadde han til slutt gitt seg og opphevet bestemmelsen; men på det tidspunktet hadde soldatene hans allerede begynt å sette sine egne planer i verk uten noen form for sentral koordinering.
Etter å ha blitt fortalt om alle planene, eller det hans soldater hevdet var planene deres, hadde Draco forsøkt å tegne opp en plan som kunne vinne den siste kampen. Den hadde forutsatt at betydelig flere enn tre forskjellige ting gikk som det skulle, og Draco hadde brukt Tafyrio på papiret og Rydderuskus for å bli kvitt asken, fordi hvis far hadde sett denne planen ville han bli gjort arveløs.
Professor Krengles øyelokk var halvlukkede og ansiktet støttet seg i hendene der han lente seg forover pulten. «Og du, herr Potter?» sa forsvarslæreren. «Er du også enig?»
«Alt vi trenger å gjøre for å starte en verdenskrig er å skyte Franz Ferdinand,» sa Harry. «Det har blitt det komplette kaos. Jeg støtter det helhjertet.»
«Harry!» sa Draco, fullstendig sjokkert.
Han innså ikke engang før et sekund senere at han hadde sagt det på nøyaktig samme tidspunkt, og med nøyaktig den samme indignerte tonen, som Grang.
Grang skjøt ham et overrasket blikk, og Draco gjorde seg flid med å holde ansiktet nøytralt. Oops.
«Det stemmer!» sa Harry. «Jeg forråder dere! Begge to! Igjen! Ha, ha!»
Professor Krengle smilte tynt, skjønt øynene var fremdeles halvlukket. «Og hva skyldes det, herr Potter?»
«Fordi jeg tror jeg kan hanskes med kaos bedre enn frøken Grang og herr Malfang,» sa forræderen. «Krigen vår er et nullsumspill, og det spiller ingen rolle om det er lett eller vanskelig isolert sett, bare hvem som gjør det bedre eller dårligere.»
Harry Potter lærte altfor fort.
Professor Krengles øyne beveget seg under øyenlokkene for å iaktta Draco, og så Grang. «Når sant skal sies, herr Malfang, frøken Grang, så kan jeg ikke leve med meg selv hvis jeg avslutter denne storartede katastrofen før dens klimaks. En av dine soldater har til og med blitt kvadruppelagent.»
«Kvadruppel?» sa Grang. «Men det er bare tre sider i denne krigen!»
«Ja,» sa professor Krengle, «det skulle man jo tro. Jeg er ikke sikker på om det noensinne i historien har eksistert en kvadruppelagent før, eller noen arme med så høy andel av virkelige forrædere og folk som later som. Vi utforsker nytt område, frøken Grang, og vi kan ikke snu nå.»
Draco forlot forsvarslærerens kontor mens tennene gned hardt mot hverandre, og Grang så enda mer irritert ut ved siden av ham.
«Jeg kan ikke tro at du gjorde det der, Harry!» sa Grang.
«Beklager,» sa Harry, uten å høres ut som om han var det minste lei seg, og leppene krøllet seg i et lystig og ondt glis. «Husk, Hermine, det er bare en lek, og hvorfor skulle generaler som oss være de eneste som får lov til å konspirere? Og dessuten, hva har dere to tenkt til å gjøre med det? Slå dere sammen mot meg?»
Draco vekslet blikk med Grang, og visste at hans ansikt var like lukket som hennes. Harry hadde stolt på, mer og mer åpent og hoverende, at Draco ville nekte å samarbeide med ei grumsejente; og Draco begynte å bli sykt lei av å få det brukt mot seg. Hvis dette fortsatte stort lenger kom han til å alliere seg med Grang bare for å knuse Harry Potter, så fikk vi se hvor godt den sønnen av en grums likte det.
Den skrekkinngytende biten var hvor raskt hele greia hadde spunnet ut av kontroll.
Hermine stirret på pergamentet Zabini hadde gitt henne, og følte seg ytterst og fullstendig hjelpeløs.
Det var navn, og linjer som forbandt navnene med andre navn, og noen av linjene hadde forskjellige farger, og …
«Si meg,» sa general Grang, «er det noen i armeen min som ikke er en spion?»
De to var ikke på kontoret, men i et annet, tomt klasserom, og de var alene; fordi, hadde oberst Zabini sagt, det var nå nærmest helt sikkert at minst en av kapteinene var en forræder. Sannsynligvis kaptein Goldstein, men Zabini var ikke helt sikker.
Spørsmålet hennes hadde framkalt et ironisk smil på den unge smygardingens ansikt. Blaise Zabini virket alltid som om han foraktet henne litt, men ikke som at han aktivt mislikte henne; ikke noe i nærheten av måten han hånet Draco Malfang på, eller uviljen han hadde utviklet mot Harry Potter. Først hadde hun bekymret seg for at Zabini skulle forråde henne, men gutten virket desperat etter å vise at de to andre generalene ikke var noe bedre enn ham; og Hermine tenkte at enskjønt Zabini med glede ville forråde henne til hvem som helst annen, ville han aldri la Malfang eller Harry vinne.
«De fleste av soldatene dine er fremdeles lojale mot deg, det er jeg temmelig sikker på,» sa Zabini. «Det er bare det at ingen har lyst til å gå glipp av moroa.» Det foraktelige uttrykket på smygardingens ansikt gjorde det tydelig hva han tenkte om folk som ikke tok komplotter seriøst. «Så de tror at de kan være dobbeltagenter og i hemmelighet jobbe for vår side mens de later som om de forråder oss.»
«Og det vil sikkert også gjelde for folk i de andre armeene som sier at de vil være spioner for oss,» sa Hermine forsiktig.
Den unge smygardingen trakk på skuldrene. «Jeg tror jeg klarte greit å finne ut hvem som virkelig ønsket å sladre på Malfang. Mens jeg er ikke sikker på at noen virkelig ønsker å spionere på Potter for deg. Men Nokk vil garantert forråde Potter til Malfang, og siden jeg fikk Dolohov til å ta kontakt med ham, tilsynelatende på vegne av Malfang, og Dolohov rapporterer til oss, så er det omtrent like bra –»
Hermine lukket øynene et øyeblikk. «Vi kommer til å tape, ikke sant?»
«Hør her,» sa Zabini tålmodig, «Akkurat nå har du ledelsen i antall krenglepoeng. Det eneste vi trenger å gjøre er å ikke tape denne siste kampen fullstendig, og så vil du ha nok krenglepoeng til å vinne juleønsket.»
Professor Krengle hadde annonsert at det siste slaget ville bruke et formelt poengsystem, som han hadde blitt bedt om å gjøre for å unngå beskyldninger i etterkant. Hver gang du skjøt noen, ville din armes general få to krenglepoeng. En gongong ville drønne gjennom kampområdet (foreløpig visste de ikke hvor de kom til å slåss, skjønt Hermine håpet på skogen igjen, der Solskinn gjorde det bra) og tonehøyden ville angi hvilken arme som hadde vunnet poengene. Og hvis noen latet som om de ble truffet, så ville gongongen kime uansett; og et dobbelt gongong-slag ville komme noe senere for å gi beskjed om annullering. Og hvis du påkalte en armes navn, ropte «For Solskinn!» eller «For Kaos!» eller «For Dragene!», så byttet den din tilhørighet om til den armeen.
Selv Hermine hadde vært i stand til å se svakheten i den regelen. Men professor Krengle hadde videre annonsert at hvis du opprinnelig hadde tilhørt Solskinn, så kunne ingen skyte deg i navnet til Solskinn – eller, det vil si, det kunne de, men da ville Solskinn miste et enkelt krenglepoeng, symbolisert med en trippeltone fra gongongen. Dette ville hindre deg i å skyte dine egne soldater for å få poeng; og det gjorde selvmord før fienden fikk deg mindre aktuelt; men du kunne fremdeles skyte spioner hvis du måtte.
Akkurat nå hadde Hermine to hundre og førtifire krenglepoeng, og Malfang hadde to hundre og nitten, og Harry hadde to hundre og tjueen; og det var tjuefire soldater i hver arme.
«Så vi slåss forsiktig,» sa Hermine, «og prøver bare å ikke tape for mye.»
«Nei,» sa Zabini. Den unge smygardingens ansikt var alvorlig nå. «Problemet er at Malfang og Potter begge vet at deres eneste måte å vinne på er å slå seg sammen og knuse oss, og så gjøre opp seg imellom etterpå. Derfor synes jeg vi skal gjøre som følger, nemlig –»
Hermine forlot klasserommet lettere omtåket. Zabinis plan hadde ikke vært den åpenbare; den hadde vært merkelig og komplisert, med flere lag; den sorten ting hun ville forvente at Harry skulle komme med, ikke Zabini. Det føltes faktisk helt feil at hun skulle være i stand til å forstå en plan som det. Unge jenter burde ikke forstå slike planer. Hatten ville ha valgt henne til Smygard hvis den hadde sett at hun kunne forstå slike planer …
Den ærefryktinngytende biten var hvor raskt han hadde klart å eskalere kaoset da han først begynte å gjøre det med vilje.
Harry satt på kontoret sitt; han hadde blitt autorisert til å bestille møbler fra husnissene, så han hadde bestilt en trone, og gardiner i sort og dyprødt mønster. Skarlagenrødt lys likt blod, blandet med skygge, rant ut over gulvet.
En følelse inne i Harry fortalte ham at han endelig var kommet hjem.
Foran ham sto de fire løytnanter av Kaos, hans mest trofaste håndlangere; og en av dem var en forræder.
Slik. Det var slik livet skulle være.
«Vi er samlet,» sa Harry.
«La Kaos herske,» sa de fire løytnantene i kor.
«Luftputebåten min er full av åler,» sa Harry.
«Jeg vil ikke kjøpe denne plata, den har riper,» sa de fire løytnantene i kor.
«Fram kongsmenn! Fram med snipedov!»
«Det virpe-verje hogg og stakk!»
Og med det var formalitetene overstått.
«Hvordan går forvirringen?» sa Harry med tørr hviskende stemme lik keiser Palpatine.
«Det går utmerket, general Kaos,» sa Nilus i den tonen han alltid brukte for militære saker; en tone så dyp at gutten ofte måtte ta en pause for å hoste. Kaosløytnanten var pent kledd i sin svarte skolekutte, med gule kanter for huset Håsblås, og håret var kjemmet i midtskill som vanlig var for oppriktige unge gutter. Harry hadde likt denne selvmotsigelsen bedre enn noen av de andre antrekkene de hadde prøvd. «Våre legionærer har startet opp fem nye komplotter siden i går kveld.»
Harry smilte ondt. «Har noen av dem en mulighet til å fungere?»
«Det tviler jeg på,» sa Nilus av Kaos. «Her er rapporten.»
«Ypperlig,» sa Harry, og framførte en isnende latter idet han tok pergamentet fra Nilus’ hånd, og prøvde å få det til å høres ut som om han hostet støv. Det brakte totalt antall komplotter opp til seksti.
La Draco bare prøve å takle det. La ham prøve.
Og når det gjaldt Blaise Zabini …
Harry lo igjen, og denne gangen krevde det ikke engang anstrengelse for å få det til å høres ondt ut. Han måtte virkelig se til å få lånt noens kjæle-katapard til stabsmøtene, så han hadde en katt han kunne ha på fanget og klappe mens han gjorde dette.
«Kæn Leggion’ stoppe å lage komplotter nå?» sa Finnimann av Kaos. «Je mene, har vi itte nok som det er –»
«Nei,» svarte Harry flatt. «Vi kan aldri få nok komplotter.»
Professor Krengle hadde formulert det helt riktig. De utforsket grensene nå, og utvidet dem kanskje mer enn de noensinne hadde blitt utvidet; og Harry hadde ikke klart å leve med seg selv hvis han stoppet nå.
Det banket på døra.
«Det burde være Dragegeneralen,» sa Harry, og smilte med ond forutseenhet. «Han ankommer, akkurat slik jeg forventet. Vennligst vis ham inn og dere selv ut.»
Og de fire løytnantene av Kaos subbet ut og kastet mørke blikk på Draco idet fiendegeneralen kom inn i Harrys hemmelige hi.
Hvis han ikke fikk lov til å gjøre slik som dette når han ble eldre, hadde Harry tenkt å forbli elleve år resten av livet.
Sola dryppet gjennom de røde gardinene og sendte stråler av blod som danset over gulvet fra bakenfor Harry Potters polstrede stol i voksenstørrelse, som han hadde dekket i gull- og sølvglitter og insisterte på å referere til som tronen sin.
(Draco begynte å føle seg langt mer sikker på at han hadde gjort rett i å bestemme seg for å rive ned Harry Potter før han kunne ta over verden. Draco kunne ikke engang forestille seg hvordan det ville være å leve under hans herredømme.)
«God aften, Dragegeneral,» sa Harry Potter med en kjølig hvisking. «Du har ankommet, slik jeg forventet.»
Dette var ikke spesielt overraskende, når man tok i betraktning at Draco og Harry hadde avtalt møtetidspunkt tidligere.
Og det var ikke aften, men Draco hadde lært at det var bedre å ikke si noe.
«General Potter,» sa Draco med så mye verdighet han klarte, «du vet at våre to armeer er nødt til å samarbeide hvis en av oss skal klare å vinne professor Krengles ønske, ikke sant?»
«Ssssssstemmer,» hvislet Harry som om han var en ormmunn. «Vi må samarbeide for å ødelegge Solskinn, og kun da kan vi slåss mellom oss. Men hvis en av oss forråder den andre tidligere, så kunne den ene få en fordel i den senere kampen. Og Solskinnsgeneralen, som vet alt dette, vil forsøke å lure hver av oss til å tro at den andre har forrådt dem. Og du og jeg, som vet dette, vil være fristet til å forråde den andre og late som om det er Grangs taskenspilleri. Og Grang vet dette også.»
Draco nikket. Så langt var alt helt selvsagt. «Og … begge ønsker bare å vinne, og det er ingen andre som vil straffe noen av oss hvis vi hopper av …»
«Nemlig,» sa Harry Potter, og nå ble ansiktet hans alvorlig. «Vi står overfor et virkelig Fangedilemma.»
Fangedilemmaet, slik Harry hadde lært det bort, gikk slik: To fanger var innelåst i separate celler. Det fantes bevis mot begge fangene, tilstrekkelig for en fengselsdom på to år hver. Hver fange kunne velge å hoppe av, å forråde den andre, vitne mot dem i retten; og dette ville redusere deres egen straff med ett år, men gi to ekstra år til den andre. Eller en fange kunne samarbeide, forholde seg stille. Så hvis begge fangene hoppet av, og hver av dem vitnet mot den andre, så ville de få tre år hver; hvis begge samarbeidet, altså ikke sa noen ting, så ville de få to år hver; men hvis en hoppet av og den andre samarbeidet, så ville avhopperen få ett år og den andre ville få en dom på fire år.
Og begge fangene måtte ta dette valget uten å vite om den andre fangens valg; og ingen av dem ville få muligheten til å endre valget sitt i etterkant.
Draco hadde bemerket at hvis disse to fangene hadde vært dødsetere under trollmannskrigen, så ville Den mørke herren drept alle forrædere.
Harry nikket, og sa at det var en måte å løse Fangedilemmaet på – og faktisk ville begge dødseterne ønske at det var en mørk herre, akkurat på grunn av dette.
(Her hadde Draco bedt Harry om å stoppe og la ham tenke over dette før de fortsatte. Det hadde forklart en hel del av grunnen til at far og vennene hans hadde gått med på å tjene under en mørk herre som ofte behandlet dem dårlig …)
Faktisk, hadde Harry sagt, så var dette mer eller mindre hele grunnen til at folk hadde regjeringer – du hadde kanskje klart deg bedre hvis du stjal fra noen andre, akkurat slik hver enkelt fange ville få et bedre utfall hvis de hoppet av i Fangedilemmaet. Men hvis alle tenkte på denne måten, så ville landet kastes ut i kaos og alle ville få det verre, slik det ville skje hvis begge fangene hoppet av. Så folk lot seg bli styrt av en regjering, akkurat slik dødseterne hadde latt seg bli regjert av Den mørke herren.
(Draco hadde bedt Harry om å stoppe igjen. Draco hadde alltid tatt det for gitt at ambisiøse trollmenn plasserte seg i maktposisjoner fordi de ønsket å herske, og folk lot seg bli hersket over fordi de var redde, små håsblåsinger. Og da han tenkte igjennom dette virket det fremdeles sant; skjønt Harrys perspektiv var fascinerende selv om det var feil.)
Men, hadde Harry fortsatt etterpå, redselen for at en tredjepart skulle straffe deg var ikke den eneste mulige grunnen til å samarbeide i Fangedilemmaet.
La oss si, sa Harry, at du spilte dette spillet mot en magisk produsert identisk kopi av deg selv.
Draco hadde sagt at hvis det var to Draco-er, så ville selvsagt ingen av Draco-ene ønsket at noe vondt skulle skje med den andre; for ikke å snakke om at ingen Malfang ville la seg selv bli kjent som en forræder.
Harry hadde nikket igjen, og sagt at dette var nok en løsning på Fangedilemmaet – folk kunne tenkes å samarbeide fordi de brydde seg om hverandre, eller fordi de hadde æresfølelse, eller fordi de ønsket å ta vare på ryktet sitt. Det var faktisk, hadde Harry sagt, ganske vanskelig å konstruere et ekte Fangedilemma – i det virkelige livet brydde vanligvis folk seg om den andre, eller sin æresfølelse eller sitt rykte eller en mørk herres straff eller et eller annet utenom fengselsstraffen. Men la oss si at kopien hadde vært av noen som var komplett egoistisk –
(Petrea Parkasen var eksempelet de hadde brukt)
– slik at hver Petrea bare brydde seg om hva som skjedde med henne og ikke med den andre Petrea.
Gitt at dette var alt Petrea brydde seg om … og det ikke var noen mørk herre … og Petrea ikke var bekymret for ryktet sitt … og hun enten ikke hadde æresfølelse eller ikke følte seg tilknyttet til den andre fangen … hva ville så være den rasjonelle tingen være for Petrea; å samarbeide eller hoppe av?
Noen mennesker, sa Harry, hevdet at den rasjonelle tingen å gjøre for Petrea var å hoppe av og angi kopien sin, men Harry, pluss en fyr ved navn Douglas Hofstadter, mente at disse menneskene tok feil. Fordi, hadde Harry sagt, hvis Petrea hoppet av – ikke tilfeldig, men etter det som for henne virket som rasjonelle grunner – så ville den andre Petrea tenke på nøyaktig samme måte. To identiske kopier ville ikke bestemme seg for forskjellige ting. Så Petrea ville måtte velge mellom en verden der begge Petrea-er samarbeidet, eller en verden der begge Petrea-er hoppet av, og det var bedre for henne hvis begge samarbeidet. Og hvis Harry hadde tenkt at ‘rasjonelle’ mennesker faktisk hoppet av i Fangedilemmaet, så ville han ikke ha gjort noe for å fremme den typen ‘rasjonalitet’, fordi et land eller en konspirasjon fullt av ‘rasjonelle’ mennesker ville oppløse seg i kaos. Du ville fortelle fiendene dine om ‘rasjonalitet’.
Hvilket hadde hørt rimelig ut der og da, men nå dukket en annen tanke opp hos Draco, den at …
«Du sa,» sa Draco, «at den rasjonelle løsningen på Fangedilemmaet er å samarbeide. Men naturligvis vil du gjerne ha meg til å tro det, ikke sant?» Og hvis Draco ble narret til å samarbeide, så ville Harry bare si, Ha, ha, forrådte deg igjen! og le av ham om det etterpå.
«Jeg ville aldri ha tullet med opplæringen din,» sa Harry alvorlig. «Men jeg må minne deg på, Draco, at jeg ikke sa at du bare automatisk skulle samarbeide. Ikke i et virkelig fangedilemma som dette. Det jeg sa var at når du velger, så burde du ikke tenke at du bare velger for deg selv, eller at du velger for alle. Du burde tenke som at du velger for alle mennesker som er tilstrekkelig lik deg til at de sannsynligvis gjør det samme mot deg av de samme grunnene. Og også å velge det som forutsettes av noen som kjenner deg godt nok til å forutsi deg nøyaktig nok, slik at du aldri vil måtte angre på å være rasjonell på grunn av de korrekte forutsigelser som andre mennesker gjør om deg – minn meg på å forklare Newcomb’s problem til deg en gang senere. Så det spørsmålet du og jeg må spørre, Draco, er dette: er vi like nok til at vi sannsynligvis vil gjøre samme ting, hva det nå enn er; ta avgjørelser på omtrent samme måte? Eller kjenner vi hverandre godt nok til å forutsi den andre, slik at jeg kan forutsi hvorvidt du kommer til å samarbeide eller hoppe av, og du kan forutsi at jeg har bestemt meg for å gjøre det samme som jeg har forutsagt at du kommer til å gjøre, fordi jeg vet at du kan forutsi at jeg bestemmer meg for det?
…. Og Draco tenkte automatisk at siden han måtte streve hardt for å forstå bare halvparten av det, så var svaret åpenbart ‘Nei’.
«Ja,» sa Draco.
Det var en pause.
«Jeg forstår,» sa Harry og hørtes skuffet ut. «Ja, ja. Da antar jeg at vi må finne på noe annet.»
Draco hadde ikke trodd at det kom til å fungere.
Draco og Harry snakket fram og tilbake om saken. Begge hadde tidligere blitt enige om at hva de gjorde på slagmarken ikke ville telle som brutte løfter i det virkelige liv – skjønt Draco var litt sint for det Harry hadde gjort inne på professor Krengles kontor, og sa det.
Men hvis de to ikke kunne støtte seg til ære eller vennskap, så reiste det et spørsmål om hvordan de kunne få sine armeer til å samarbeide om å banke Solskinn, til tross for alt Grang kunne tenkes å finne på for å få dem til å bli uenige. Professor Krengles regler gjorde det ikke fristende å la Solskinn ta ut den andre armeens soldater – det bare økte lista som du måtte hoppe over selv – men det fristet hver side til å stjele treff istedenfor å oppføre seg som en enhetlig arme ville; eller å skyte noen av den andre sidens soldater i kampens forvirring …
Hermine gikk tilbake til Ravnklo uten egentlig å se hvor hun gikk, fullt som hodet hennes var av krig og forræderi og andre alders-upassende konsepter; og hun gikk rundt et hjørne og dunket rett inn i en voksen.
«Å, beklager,» sa hun automatisk; og så, helt uten å tenke, «Iiiiiiiiiiik!»
«Ta det rolig, frøken Grang,» sa det humoristiske smilet, plassert under de glitrende øynene og over sølvskjegget til REKTOREN PÅ GALTVORT. «Du er tilgitt.»
Blikket hennes var hjelpeløst låst til det vennlige ansiktet til den mektigste trollmannen i verden, som også var overmagiarius, som også var grandilokvensibus, som var blitt sinnssyk for mange år siden som et resultat av stresset skapt av det å slåss mot Mørkets herre, og en rekke andre fakta som dukket opp i hodet hennes ett etter ett mens halsen hennes fortsatte å lage små flaue kvekk.
«Sannelig, frøken Grang,» sa Albus Parsifal Ulfrik Brian Humlesnurr, «det er ganske heldig at vi støtte på hverandre. Faktisk så undret jeg meg nettopp på hva dere tre tenkte å spørre om hvis dere fikk deres juleønske …»
Lørdagen grydde lys og klar, med elever som snakket med dempede stemmer, som om det første ropet ville starte eksplosjonen.
Draco hadde håpet at de ville slåss i de øvre nivåene i Galtvort igjen. Professor Krengle hadde sagt at virkelige kamper oftere foregikk i byer enn i skoger; og det å slåss i klasserom og korridorer var ment å simulere dette, med utstrakte bånd for å merke opp tillatte områder. Dragearmeen hadde gjort det bra i de kampene.
Istedenfor, akkurat som Draco hadde fryktet, hadde professor Krengle kommet opp med noe spesielt til denne kampen.
Slagmarken var innsjøen ved Galtvort.
Og ikke i båter.
De skulle slåss under vann.
Kjempeblekkspruten hadde blitt midlertidig paralysert; heksinger var på plass for å holde snaredraugene unna; professor Krengle hadde snakket med sjøfolket; og alle soldatene hadde fått eliksirer for undervannshandling som lot dem puste, se klart, snakke med hverandre, og svømme ikke fullt så raskt som rask gange ved å sparke fra med beina.
En stor sølvsfære hang i senteret av slagmarken, og skinte som en liten undervannsmåne. Den ville hjelpe til med å gi en følelse av retning – i starten. Månen ville sakte minske ettersom kampen varte, og når den var helt mørk ville slaget være over, hvis det ikke hadde skjedd tidligere.
Krig i vann. Du kunne ikke forsvare et område; angripere kunne komme mot deg fra alle retninger, og selv med eliksiren kunne du ikke se veldig langt i mørket i innsjøen. Og hvis du svømte for langt unna kamphandlingene, ville du snart starte å gløde, og bli et lett jaktbytte – vanligvis hvis en arme spredte seg og sprang av gårde istedenfor å slåss, så ville professor Krengle bare erklære dem for overvunnet; men i dag brukte de et poengsystem. Selvsagt hadde du allikevel litt tid før du startet å gløde, hvis du ønsket å spille snikmorder.
Dragearmeen hadde blitt satt ned lavt i vannet ved starten av spillet; den fjerne undervannsmånen skinte over dem og langt vekk. Det mørke vannet var for det meste opplyst av Lumos-formler, skjønt soldatene hans ville slukke lysene så snart de begynte å manøvrere seg i posisjon. Det var ikke noe poeng i å la fienden se deg før du så dem.
Draco sparket fra et par ganger, hvilket sendte ham til en høyere posisjon der han kunne se ned på området der soldatene hans svevde i vannet.
Samtalene døde vekk omtrent umiddelbart under Dracos iskalde blikk; soldatene så opp på ham med ansiktene tilfredsstillende fylt av redsel og bekymring.
«Hør nøye etter,» sa general Malfang. Stemmen hans kom ut litt lavere og sløret av bobler, hbør nøybe blettebr, men lyden bar klart. «Det er bare en måte vi kan vinne dette på. Vi er nødt til å marsjere mot Solskinn sammen med Kaos, og slå Solskinn. Så tar vi kampen mot Potter og vinner den. Det må skje slik, forstått? Uansett hva annet som skjer, den delen må foregå på den måten –»
Og Draco forklarte den planen han og Harry hadde kommet fram til.
Forbløffede blikk ble utvekslet mellom soldatene.
«– og hvis noen av deres komplotter kommer i veien for det,» avsluttet Draco, «så, etter at vi har kommet opp fra vannet, så setter jeg fyr på dere.»
Det hørtes et nervøst kor av «ja, general».
«Og alle med hemmelige ordre, sørg for å utføre dem helt nøyaktig.»
Omtrent halvparten av soldatene hans nikket åpenlyst, og Draco noterte seg at disse måtte dø når han overtok verdensherredømmet.
Alle de hemmelige, private ordrene var naturligvis falske, som at en drage ble bedt om å tilby en falsk forræder-stilling til en annen drage, og den andre dragen ble i fortrolighet bedt om å rapportere alt som ble sagt av den første dragen. Draco hadde fortalt hver drage at hele krigen kunne avhenge av denne ene tingen; og han håpet at de forsto at dette var langt viktigere enn eventuelle planer de hadde lagt tidligere. Med litt hell ville dette holde alle idiotene lykkelige, og kanskje til og med avsløre et par spioner, hvis rapportene ikke stemte overens med instruksjonene.
Dracos virkelige plan for å vinne mot Kaos … vel, den var enklere enn den han hadde brent opp, men far ville allikevel ikke ha likt den. Men skjønt han hadde forsøkt hadde Draco ikke vært i stand til å tenke ut noe bedre. Det var et komplott som aldri kunne ha virket mot noen andre enn Harry Potter. Faktisk hadde det vært Harrys plan opprinnelig, hadde forræderen sagt, skjønt det hadde Draco gjettet uten å bli fortalt det. Draco og forræderen hadde bare modifisert den litt …
Harry pustet dypt inn, og følte vannet gurgle harmløst i lungene.
De hadde slåss i skogen, og han hadde ikke fått sjansen til å si det.
De hadde slåss i Galtvorts korridorer, og han hadde ikke fått sjansen til å si det.
De hadde slåss i lufta, med sopelimer utdelt til hver soldat, og det hadde fremdeles ikke gitt mening å si det.
Harry hadde begynt å tro at han aldri skulle få si de ordene, ikke mens han fremdeles var ung nok til at ordene var virkelige …
Kaoslegionærene tittet forvirret opp på Harry, mens deres general svømte med føttene pekende opp mot det fjerne lyset fra overflaten, og hodet pekte ned mot de mørke dypene.
«Hvorfor er dere opp-ned?» ropte den unge kommandanten til sin arme, og begynte å forklare hvordan man kjemper etter å ha kvittet seg med den privilegerte retningssansen gitt av gravitasjon.
En hul, drønnende klokke ga ekko gjennom vannet, og øyeblikkelig satte Zabini og Antonius og fem andre soldater kursen nedover, ned til innsjøens mørke dyp. Parvati Patil, den eneste griffingen i gruppa, snudde seg og så bakover og ga dem alle et muntert vink idet hun dykket; og etter et lite øyeblikk gjorde Jon og Daniel det samme. Resten bare sank og ble borte.
General Grang svelget en klump i halsen mens hun så dem dra. Hun risikerte alt på denne manøveren, å dele opp armeen istedenfor å bare forsøke å ta med seg så mange fiendesoldater som mulig.
Det man måtte innse, hadde Zabini fortalt henne, var at ingen av armeene ville bevege på seg før de hadde en plan som gjorde at de kunne forvente seier. Solskinn kunne ikke planlegge bare å vinne for seg selv, de måtte få begge de andre armeene til å tro at de kunne vinne helt til det var for sent.
Ernst og Ronny så fremdeles ut som om de var i sjokk. Susanne kastet et kalkulerende blikk etter soldatene som forsvant. Armeen hennes, det som var igjen, så bare forvirret ut, med spor av lys blinkende på uniformene deres der de alle drev av gårde rett under innsjøens overflate.
«Hva nå?» sa Ronny.
«Nå venter vi,» sa Hermine, høyt nok til at alle soldatene kunne høre det. Det føltes merkelig å snakke med munnen full av vann, hun følte det som om hun oppførte seg forferdelig uhøflig ved middagsbordet og var i ferd med å sikle over hele seg. «Alle vi som forblir her oppe kommer til å bli tatt ned, men det ville hendt uansett når dragene og kaotikerne slår seg sammen mot oss. Vi skal bare prøve å ta med oss så mange av dem som mulig.»
«Jeg har en plan,» sa en av hennes solskinnssoldater … Hanna; stemmen hadde vært litt vrien å gjenkjenne med en gang. «Det er liksom temmelig komplisert, men jeg vet hvordan vi kan få Drage og Kaos til å starte å slåss mot hverandre –»
«Jeg også!» sa Karoline. «Jeg har også en plan! Dere skjønner, Nilus Langballe er i hemmelighet på vår side –»
«Du snakket med Nilus?» sa Ernst. «Sånn skulle det ikke være, jeg var den som –»
Dafnia Grønbek og et par av de andre smygardingene som ikke hadde blitt med Zabini flirte hjelpeløst ettersom ropene om «Nei, vent, det var jeg som fikk tak i Langballe» kom fra den ene soldaten etter den andre.
Hermine kastet bare et trett blikk på alle sammen.
«Okei,» sa Hermine da ståheien hadde lagt seg, «har alle skjønt det nå? Alle komplottene deres er jukset til av Kaoslegionen, kanskje også noen fra Dragene. Noen som virkelig ønsket å forråde Harry eller Malfang gikk rett til meg eller Zabini, ikke til dere. Hvis dere sammenlikner notater for alle de hemmelige komplottene deres, skjønner dere fort det.» Hun var muligens ikke like flink til å legge slu planer som Zabini, men hun hadde slett ingen problemer med å forstå hva alle offiserene hennes fortalte henne; det var derfor professor Krengle hadde valgt henne som general. «Så ikke bry dere om å prøve noen av de planene når de andre armeene kommer hit. Bare slåss, okei? Vær så snill?»
«Men,» sa Ernst med et sjokkert uttrykk i fjeset, «Nilus er i Håsblås! Sier du at han løy til oss?»
Dafnia lo så hard og så hjelpeløst at utpustingen hadde snudd henne opp ned i vannet.
«Jeg er’ke sikker på hva Langballe er,» sa Ronny mørkt, «men jeg tru’kke at han er en håsblåsing lenger. Ikke nå etter at Harry Potter har fått tak i’n.»
«Vet dere,» sa Susanne, «jeg spurte ham om det, og Nilus sa meg at han hadde blitt en Kaos-Håsblåsing?»
«Uansett,» sa Hermine med høy stemme. «Zabini tok med seg alle vi tror er spioner, så i vår arme kan vi slutte å holde så grundig øye med hverandre nå, håper jeg.»
«Antonius var en spion?» ropte Ronny.
«Parvati var en spion?» gispet Hanna.
«Parvati var bare så en spion,» sa Dafnia. «Hun handlet i spionskobutikken og hadde på seg spionleppestift, og en vakker dag kommer hun til å gifte seg med en hyggelig spionmann og få masse småspioner.»
Og så ga en gongong ekko gjennom vannet og indikerte at Solskinn nettopp hadde skåret to poeng.
Dette ble raskt fulgt av en trippel-gongong som betydde at Drage mistet et enkelt poeng.
Forrædere hadde ikke lov til å drepe generaler, ikke etter katastrofen i den første kampen i desember der alle tre generaler var blitt skutt i kampens første minutt. Men med litt hell …
«Uff da,» sa Hermine. «Det høres ut som om herr Krabbe tar seg en liten lur.»
Som to fiskestimer svømte armeene framover side om side.
Nilus Langballe sparket fra i sakte, tilmålte bevegelser. Dykkende, alltid dykkende uansett hvilken retning du beveget deg i. Du ønsket å vise fienden en så liten profil som mulig, la dem se hodet eller føttene. Så du dykket alltid, nedover og med hodet først, og fienden var alltid ned.
Som alle kaoslegionærer i armeen roterte Nilus’ hode konstant mens han svømte, han tittet opp, rundt, til hver side. Ikke bare for å se etter solskinnssoldater, men også for å se etter tegn til at en kaoslegionær hadde trukket tryllestaven og var i ferd med å forråde dem. Vanligvis ventet forræderne til forvirringen i selve slaget, men den tidlige gongongen hadde gjort alle vaktsomme.
… sannheten var at Nilus følte seg trist over tingenes tilstand. I november hadde han vært en soldat i en forent arme, der alle trakk i samme retning og hjalp hverandre, og nå holdt alle et vaktsomt øye med hverandre etter tegn til forræderi. Muligens var det morsommere for general Kaos, men det var ikke i nærheten av like gøy for Nilus.
Retningen tidligere kjent som ‘opp’ ble stadig lysere, ettersom de nærmet seg overflaten og Solskinn.
«Tryllestaver fram,» sa general Kaos.
Nilus’ tropp trakk tryllestavene, pekte dem rett framover mot fienden, samtidig som de kastet blikk rundt seg stadig raskere. Hvis det var solis-forrædere, så var tida snart inne for at de skulle slå til.
«Nå!» ropte den fjerne stemmen til Dragegeneralen.
«Nå!» ropte general Kaos.
«For Solskinn!» ropte alle soldater i begge armeer, og satte inn et stormangrep nedover.
«Hva?» sa Minerva helt ufrivillig der hun så på skjermene som var plassert ved bredden av innsjøen, et rop som ble gjentatt en rekke andre steder; hele Galtvort så på dette slaget slik de hadde sett på det første.
Professor Krengle lo tørt. «Jeg advarte deg, rektor. Det er umulig å ha regler uten at herr Potter utnytter dem.»
I lange dyrebare sekunder, idet førtisju soldater angrep hennes egne sytten, var Hermines hode bare helt tomt.
Hvorfor …
Så klikket alt på plass.
Hver gang en soldat opprinnelig fra Solskinn ble skutt av noen som ropte navnet Solskinn, ville hun tape et krenglepoeng. Når to solskinnssoldater ble skutt av en av de andre armene, ville begge fiendearmene være to poeng nærmere å ta fra henne ledelsen, det var den samme gevinsten bare delt. Og hvis noen skjøt en annen soldat og det ikke var i navnet til Solskinn, så ville den gongongen ikke være fortapt i forvirringen …
Hermine var plutselig veldig glad for at Zabini ikke hadde valgt den åpenbare planen med å få til bråk mellom de to andre armeene mens de angrep Solskinn.
Det var allikevel demotiverende, måtte hun innrømme; den følelsen av at sjansene dine forsvant, av at håp ble tatt bort.
De fleste av Hermines soldater så fremdeles forvirret ut, men noen begynte å få uttrykk av gryende redsel idet de skjønte hva som foregikk.
«Dette går greit,» sa Susanne Beining fast. Hoder snudde seg for å se på solskinnskapteinen. «Vår jobb er den samme, å ta ut så mange av dem som vi kan. Og husk, Zabini tok med seg alle spionene! Vi trenger ikke å være på vakt slik de må!» Jenta smilte trassig, og utløste smil til svar fra mange av de andre soldatene, til og med fra Hermine selv. «Dette kan bli slik det var i november. Vi må bare holde motet oppe, kjempe så godt vi kan, og stole på hverandre –»
Dafnia skjøt henne.
«Blod for blodguden!» skrek Nilus av Kaos, skjønt siden han var under vann kom det mer ut som «blobb flobb blobbglubbeb!»
Kaptein Wiltersen spant rundt, løftet tryllestaven mot Nilus og fyrte løs. Men Nilus svømte nedover mot ham, med tryllestaven pekende rett fram, og det betydde at lettskjoldet kunne dekke hele profilen til Nilus; hvis noen skjøt ham nå, kom det ikke til å bli Sol-Ronny.
Et mørkt og bestemt uttrykk vistes på kaptein Wiltersens ansikt, og han satte kurs rett mot Nilus mens munnen formet ordet Dekkio, skjønt skjoldet ikke var synlig i vannet.
De to fiendtlige forkjemperne skjøt fart mot hverandre lik piler skutt ut fra buer, hver av dem oppsatt på å splintre den andre fra midten og ned. De hadde duellert en rekke ganger tidligere, men denne gangen ville betale for alt annet.
(Langt vekk, ved innsjøens bredd, ble hundre puster holdt.)
«Regnbuer og enhjørninger!» brølte solskinnskapteinen.
«Den svarte geita med tusen unge!»
«Gjør leksene dine!»
Nærmere og enda nærmere stormet de to forkjemperne mot hverandre, ingen av dem villige til å bøye av; den første personen som svingte ville vise fienden et større mål og bli skutt; skjønt hvis ingen av dem mistet fatningen ville de krasje rett i hverandre …
Fallende rett ned mens fienden kom rett opp for å møte ham; en hammer som senket seg for å møte en ambolt på en sti ingen var villige til å forlate …
«Spesialangrep, Kaotisk Vri!»
Nilus så uttrykket av redsel på kaptein Wiltersens ansikt idet sveveformelen traff ham. De hadde testet det før kampen startet; og akkurat slik Harry hadde mistanke om, ble Vingardium Leviosa en helt ny form for våpen når alle svømte under vann.
«Forbannet være deg, Langballe!» skrek Ronny Wiltersen, «kan du’kke for en gangs skyld slåss uten de teite spesialangrepa –»
– og på det tidspunktet hadde allerede solskinnskapteinen blitt vridd sidelengs og Nilus skjøt ham i kneet.
«Jeg slåss ikke rettferdig,» sa Nilus til den sovende skikkelsen, «jeg slåss slik som Harry Potter.»
Grang: 237 / Malfang: 217 / Potter: 220
Det gjorde fremdeles vondt hver gang han måtte skyte Hermine. Harry kunne knapt holde ut å se på det fredelige uttrykket hennes sovende ansikt hadde fått, armer som nå fløt formålsløst rundt mens solskinnets kurver strøk over hennes kamuflasjeuniform og skyen av kastanjefarget hår.
Og hvis Harry hadde prøvd å unngå å være den som skjøt henne … ikke bare ville Draco ha visst hva det betydde; Hermine ville ha blitt fornærmet.
Hun er ikke død, sa Harry til hjernen sin mens de sparkende føttene dyttet ham vekk, hun bare hviler. IDIOT.
Er du sikker? sa hjernen hans. Hva om hun er en eks-Hermine? Kan vi dra tilbake og se etter?
Harry tittet seg raskt tilbake.
Se der, alt er greit med henne, bobler kommer ut av munnen hennes.
Kunne ha vært hennes siste pust.
Åh, ti stille. Hvorfor er du så paranoid-beskyttende uansett?
Duh, første virkelige venn vi noensinne har hatt i hele vårt liv? Hei, husker du det som skjedde med kjælesteinen vår?
Kan du bare HOLDE KJEFT om den der verdiløse klumpen av grus, den var ikke en gang levende, langt mindre tenkende, det må være det mest patetiske barndomstrauma noensinne –
De to armeene skilte kjapt lag, og ble på ny to fiskestimer.
General Grang hadde mistet sytten poeng, og tatt tre kaotikere og to drager med seg; og en kaotiker og to drager hadde blitt skutt som forrædere. Så hun hadde i sum tapt syv poeng, Harry hadde mistet ett, Draco hadde mistet to; det ga Solskinn en tjue poengs ledelse på Dragene, og sytten poengs overtak på Kaos. Kaos kunne fremdeles vinne lett hvis de tok ut alle de tjue dragene som var igjen. Jokeren, naturligvis, var de syv gjenværende solskinnssoldatene …
… hvis du kunne kalle dem det.
De to stimene svømte nervøst ved siden av hverandre; soldatene i hver arme ventet på ordre om å rope ut sin virkelige troskap, og angripe …
«Alle som fikk dem,» sa Harry høyt, «husk Spesialordre en til tre. Og ikke glem at det er Merlin befaler på tre. Ikke bekreft.»
De to tredjedelene av armeen som var til å stole på nikket ikke, og den siste tredjedelen så bare forvirret ut.
Spesialordre en: Ikke bry dere om å rope ut noen kodeord i denne kampen, ikke bruk tid og krefter på noe komplott som ikke er godkjent av kommandanten; bare svøm, vedlikehold skjold og gi ild.
Hermine og Draco hadde begge måttet slåss mot sine soldater for å få dem til å stoppe å legge komplotter gjennom hele desember. Harry hadde heiet på sine soldater og støttet komplottene deres gjennom de siste to slagene … samtidig som han fortalte dem at en eller annen gang i framtida ville han muligens spørre dem å sette et komplott eller to på pause, hvilket alle gladelig hadde gått med på. Så nå, i dette kritiske slaget, var alle glade for å adlyde ordre.
Verken Hermine eller Draco ville ha lyktes med en slik ordre, det var Harry sikker på. Det var forskjellen mellom soldater som så deg som en alliert i morsomme komplotter, og det å se på deg som en kjedelig gammel gledesdreper som ikke ville at de skulle ha det gøy. Påtvungne ordre var likt økt kaos, og det virket også motsatt …
«Der er de!» ropte noen og pekte.
Fra dypet av innsjøen steg de glemte, de som hadde forsaket det siste slaget, de syv manglende solskinnssoldatene, glødende med den lyse auraen til feiginger; en glød som nå svant idet de vendte tilbake til slaget.
De to fiskestimene vaklet og viftet usikkert med tryllestavene.
«Ingen ild!» ropte Harry, og et tilsvarende rop kom fra general Malfang.
Det var et øyeblikk av holdt pust.
Så svømte de syv solskinnssoldatene opp og slo seg sammen med Dragearmeen.
Det kom et triumferende rop fra Dragearmeen.
Det kom fortvilte hyl fra en tredjedel av Kaoslegionen.
Noen av de andre to tredjedelene smilte, skjønt det skulle de ikke ha gjort.
Harry smilte ikke.
Åh, dette kommer bare SÅ ikke til å virke …
Men Harry hadde ikke klart å komme på noe bedre.
«Spesialordre to og tre gjelder fremdeles!» ropte Harry. «Til kamp!»
«For Kaoslegionen!» brølte tjue kaoslegionærer.
«For Dragearmeen!» brølte tjue dragekrigere og syv solskinnssoldater.
Og kaotikerne dykket rett nedover, idet alle forræderne gjorde seg klare til å slå til.
Grang: 237 / Malfang: 220 / Potter: 226
Dracos hode svingte frenetisk rundt, der han forsøkte å få et grep om hva som skjedde; på en eller annen måte, til tross for en større styrke, hadde han mistet initiativet. Fire små kaosstyrker ble jaget av fire større dragestyrker, men fordi Dracos styrker var de som forsøkte å framprovosere kamp, betydde det de var nødt til å følge dit Kaos beveget seg, og på en eller annen skapte dette konsentrasjoner av Kaos-styrker som kunne skyte inn i de utsatte flankene til Drage –
Det skjedde igjen!
«Prismatis!» ropte Draco og løftet staven, og det skjoldet kunne du se til og med gjennom vannet; en glitrende flerfarget flat vegg bred nok til å beskytte Draco og de fem andre dragene som var med ham fra kaosstyrken som nettopp hadde begynt å skyte på dem idet de svømte forbi; og det fikk de andre fem dragene til å vende deres oppmerksomhet tilbake til kaosstyrken de hadde forfulgt –
Så markerte gongongen en Drage-seier, og kaosstyrken spant rundt og begynte å svømme vekk; og Draco, nå med svakt skjelvende hender, lot prismeveggen falle og senket tryllestaven.
Å slåss i vann var til og med mer utmattende enn å slåss på sopelimer.
«Ikke forfølg!» skrek Draco til soldatene sine idet de tok opp jakten, «Sonorus! SAMLE DERE OM MEG!»
Dragestyrkene startet å samle seg rundt Draco, og kaosstyrken spant rundt igjen og begynte øyeblikkelig å jakte på Dragene – Draco bannet høyt idet han hørte gongongen markere en seier for Kaos, noen hadde ikke klart å plassere lettskjoldet sitt ordentlig – og så var dragestyrkene igjen nær nok til å kunne støtte hverandre, og kaotikerne flyttet seg bakover i mørket.
På en eller annen måte, til tross for at de var i flertall, så hadde dragene skåret tre ganger mot kaotikerne og kaotikerne hadde skåret fire ganger tilbake; og han hadde hørt at en dragespion ble tatt ut. Enten hadde Harry Potter tenkt ut en haug veldig gode ideer veldig raskt, eller så hadde han av en eller annen grunn Draco ikke kunne forestille seg allerede brukt ganske mye tid på å finne ut hvordan man skulle slåss under vann. Dette fungerte ikke, og Draco hadde et sterkt behov for å tenke på nytt.
Det virket som om alle hadde problemer med å sikte mens de svømte, også; denne kampen kunne kanskje vare lenge nok til at tida løp ut … den fjerne undervannsmånen var bare halvfull nå … han måtte tenke nytt, raskt …
«Hva er det?» sa Padma Patil, der hun og hennes styrke svømte bort til Draco.
Padma var nestkommanderende; hun var smart, og full av kraft, og hva bedre var, hun hatet Grang og så Harry som en rival, hvilket gjorde henne til å stole på. Det å samarbeide med Padma fikk ham til å innse sannheten i det gamle ordtaket om at Ravnklo var søster til Smygard; Draco hadde vært overrasket da far hadde sagt at det var et akseptabelt hus for hans framtidige kone, men nå så han fornuften i det.
«Vent til alle er her,» sa Draco. Sannheten var at han trengte å få tilbake pusten. Det var problemet med å være general og den mektigste trollmannen; du måtte hele tida bruke magi.
Zabini var den neste til å komme, der han ledet en styrke av to soliser og fire drager; en av dem var Grylius som holdt et øye med Zabini. Draco stolte ikke på Zabini. Og verken Draco eller Zabini stolte tilstrekkelig på solisene til å la dem være i flertall i noen gruppe; det var meningen at de enten skulle være lojale direkte overfor Draco, eller til Grang som hadde blitt narret av løftet om at dragene ville bli forrådt til slutt etter at begge styrkene hadde blitt svekket, akkurat slik som Harrys mer betrodde kaotikere skulle ha blitt narret til å ikke skyte på solisene etter et løfte om at de skulle fyre av falske søvnheksinger og bytte til å støtte Kaos senere; men det var mulig at noen av solisene var lojale til Kaos og ikke avfyrte ekte søvnheksinger, og det var derfor dragene ikke vant på den måten deres numeriske overtall skulle ha latt dem vinne …
Den neste enheten som nærmet seg var svekket; tre soldater pekte tryllestavene sine på to andre soldater, som svømte tomhendt.
Draco gnisset tenner. Flere forræder-problemer. Han måtte ta en prat med professor Krengle rundt mulighetene for å straffe forrædere, i det minste; tilstander som dette var urealistiske, i det virkelige livet torturerte du jo forrædere til de døde.
«General Malfang!» ropte lederen for problemenheten da den nærmet seg, en ravnklogutt som het Tom. «Vi vet ikke hva vi skal gjøre – Cesi skjøt Bodan, men Cesi sa at Kellah fortalte ham at Bogdan skjøt Spencer –»
«Det gjorde jeg ikke!» sa Kellah.
«Det gjorde du det!» skrek Cesi. «General Malfang, hun er spionen, jeg skulle ha innsett –»
«Sovnium,» sa Draco.
Det kom et trippelt slag fra gongongen som betydde ett poeng tapt for Drage, og så begynte Kellahs slappe kropp å drive av gårde i vannet.
På dette tidspunktet hadde Draco hørt ordet ‘rekursjon’, og han kjente igjen et Harry Potter-komplott når han så et.
(Uheldigvis hadde Draco ikke hørt om autoimmune sykdommer, og tanken kom ikke lett til ham at et smart virus ville starte angrepet ved å skape symptomer på en autoimmun sykdom for å få kroppen til å tvile på sitt eget immunforsvar …)
«Alle til ro!» sa Draco og hevet stemme. «Ingen får lov til å skyte spioner utenom meg selv, Grylius, Padma og Tom. Hvis noen ser noe mistenkelig kommer de til en av oss.»
Og så –
Der kom gongongen med signalet for at Solskinn hadde skåret to poeng.
«Hva?» sa Draco og Zabini samtidig, og hodene deres vred seg rundt. Ingen så ut til å ha bli truffet, og alle solskinnssoldatene var til stede og redegjort for. (Utenom Parvati som hadde blitt skutt av en fremdeles ukjent forræder i Padmas styrke; og naturligvis hadde Padma skutt Parvati en gang til i tilfelle hun bare latet som, så det var ikke henne …)
«En solskinnsforræder i Kaos?» sa Zabini, og hørtes forvirret ut. «Men alle jeg visste om skulle slå til under Kaos’ angrep på Solskinn –»
«Nei!» sa Padma idet hun innså noe. «Det var Kaos som henrettet en spion!»
«Hva?» sa Zabini. «Men hvorfor –»
Og Draco tok poenget. Drageballe! «Fordi Potter føler seg trygg på hvor mye han kommer til å slå Solskinn, men ikke for hvor mye han kommer til å slå oss! Så han ønsker ikke å miste et eneste poeng når han henretter en forræder! Alle til ro! Hvis du er nødt til å henrette en forræder, så rop Solskinn først! Og for all del, ikke glem å bytte tilbake til Drage etterpå –»
Grang: 253 / Malfang: 252 / Potter: 252
Langballes kropp drev kaotisk gjennom vannet, med armer og bein om hverandre. Etter at Draco endelig hadde fått inn en treffer hadde alle skutt ham en gang til bare for å være på den sikre siden.
I nærheten var Harry Potter, nå beskyttet av en prismatisk sfære, og så alvorstungt på alle sammen mens den siste fliken av avtakende måne sakte ble svakere, et sted langt borte. Hvis Langballe hadde klart å skyte en soldat til (visste Draco at Harry tenkte), hvis de to kaotikerne hadde klart å holde ut bare litt lenger, så kunne de ha vunnet …
Etter at Draco hadde omgruppert styrkene sine og slått til igjen, hadde det påfølgende slaget og henrettelsen av spioner i Solskinns navn ført til at Solskinn var nøyaktig ett poeng foran både Drage og Kaos. Med en gang Harry hadde startet å gjøre det, hadde ikke Draco noe annet valg enn å gjøre det samme.
Men nå hadde de general Kaos, tre mot en; de overlevende fra Dragearmeen og den siste gjenværende solskinnsforræderen: Draco, og Padma, og Zabini.
Og Draco, som ikke var en idiot, hadde beordret Padma til å ta Zabinis tryllestav etter at Langballe hadde tatt ut Grylius og i sin tur blitt felt av Draco. Gutten hadde gitt ham et fornærmet blikk, fortalt Draco at han skyldte ham for dette, og overga staven sin.
Det betydde at Draco og Padma gjensto for å ta ned general Kaos.
«Jeg antar at du ikke kunne tenke deg å overgi deg?» sa Draco, og smilte et smil så ondt som han noensinne hadde gjort rettet mot Harry Potter.
«Søvn før overgivelse!» ropte general Kaos.
«Bare så du vet det,» sa Draco. «Zabini har ikke egentlig en eldre søster som du kan redde fra Griffing-bøller. Men Zabini har en mor som ikke liker gompefødte som Grang, og jeg skrev noen brev til henne, og tilbød Zabini noen tjenester – ikke noe som involverer min far, bare ting jeg kan gjøre på skolen. Og forresten, Zabinis mor er ikke så glad i Gutten-som-overlevde heller. Bare i tilfelle du fremdeles trodde at Zabini virkelig var på din side.»
Harrys ansikt ble enda mer alvorstynget.
Draco hevet tryllestaven og begynte å puste rytmisk for å bygge opp kraft til borhammerheksingen. Grangs prismatiske sfære var omtrent like sterk som Dracos nå, og Harrys var ikke mye svakere, hvordan i all verden fikk de to tid?
«Hamrius!» sa Draco, la all sin kraft i det, og den grønne spiralen freste ut og splintret Harrys skjold, og i omtrent samme øyeblikk –
«Sovnium!» sa Padma.
Grang: 253 / Malfang: 252 / Potter: 254
Harry ga fra seg et langt lettet sukk, og ikke bare fordi han ikke trengte å vedlikeholde den prismatiske sfæren lenger. Hendene hans skalv mens han senket tryllestaven.
«Vet du,» sa Harry, «jeg var ganske bekymret der et øyeblikk.»
Spesialordre to: Hvis en solskinnsforræder ikke egentlig prøver å treffe deg med skuddene, lat som om du blir truffet nå og da. Sikt heller på drager enn soliser, men det er greit å skyte soliser hvis du ikke kan skyte drager.
Spesialordre tre: Merlin befaler: Ikke skyt på Blaise Zabini eller noen av Patil-tvillingene.
Med et bredt glis fjernet Parvati Patil det transfigurerte merket fra uniformen og lot det flyte vekk.
«Griffinger for Kaos,» sa hun, og ga Zabini staven tilbake.
«Tusen hjertelig takk,» sa Harry og bukket for Griffing-jenta. «Og takk til deg også,» sa han og bukket for Zabini. «Vet du, da du kom til meg med den planen, lurte jeg på om du var genial eller gal, og jeg har bestemt meg for at du er begge deler. Og forresten,» sa Harry og snudde seg for å si noe til Dracos kropp, «Zabini har faktisk en kusine –»
«Sovnium,» sa Zabinis stemme.
Grang: 255 / Malfang: 252 / Potter: 254
Og Harry Potters kropp fløt av gårde, mens uttrykket av sjokk og redsel raskt ble avslappet i søvnen.
«Forresten,» sa Parvati muntert, «så er det heller griffinger for Solskinn.»
Hun startet å le, mer utslitt enn hun noensinne hadde vært før; hun hadde endelig fått til å snikmyrde sin egen søster og ta hennes plass, det hadde hun hatt lyst til alltid, og dette hadde vært perfekt, alt hadde vært helt perfekt –
– og så spant tryllestaven hennes lynraskt rundt idet Zabini løftet staven sin for å peke på henne.
«Vent!» sa Zabini. «Ikke skyt, ikke gjør motstand. Det er en ordre.»
«Hva?» sa Parvati.
«Beklager,» sa Zabini og så ikke helt oppriktig ut, «men jeg kan ikke være helt sikker på at du er for Solskinn. Så jeg beordrer deg til å la meg skyte deg.»
«Vent nå litt!» sa Parvati. «Vi er bare ett poeng foran Kaos! Hvis du skyter meg nå –»
«Jeg skyter deg i navnet til Drage, naturligvis,» sa Zabini, og hørtes nå litt overlegen ut. «Bare fordi vi narret dem til å gjøre det, betyr ikke at det ikke virker for oss.»
Parvati stirret på ham, og øynene smalnet. «General Malfang sa at din mor ikke liker Hermine.»
«Jeg antar det er riktig,» sa Zabini, fremdeles med det overlegne fliret. «Men noen av oss er mer villig enn Draco Malfang til å irritere foreldre.»
«Og Harry Potter sa at du har en fetter –»
«Niks,» sa Zabini.
Parvati stirret på ham, og forsøkte å tenke, men hun var ikke egentlig noe særlig god til å konspirere; Zabini hadde sagt at planen var å holde poengene til Kaos og Drage så jevnt som mulig så de brukte Solskinns navn til å henrette forrædere istedenfor å miste et eneste poeng, og det hadde virket … men … hun hadde på følelsen av at det var et eller annet hun hadde oversett, hun var ikke en smygarding …
«Hvorfor kan ikke jeg skyte deg i navnet til Drage?» sa Parvati.
«Fordi jeg har høyere rang enn deg,» sa Zabini.
Parvati hadde en ekkel følelse rundt dette.
Hun stirret på ham lenge.
Så –
«Sovni –» begynte hun å si, og så innså hun at hun ikke hadde sagt for Drage først, og avbrøt formelen brått –
Grang: 255 / Malfang: 254 / Potter: 254
«Hei, alle sammen,» sa Blaise Zabinis ansikt på skjermene; det så ut som om han moret seg, «alt er visst opp til meg.»
Hele veien rundt innsjøens bredd holdt folk pusten.
Solskinn var foran Drage og Kaos med nøyaktig ett poeng.
Blaise Zabini kunne skyte seg selv i navnet til enten Drage eller Kaos, eller bare la tingene være som de var.
En serie med klokkekiming indikerte at det siste minuttet holdt på å gå ut.
Og smygardingen smilte et merkelig, vridd smil, og lekte formålsløst med tryllestaven; det mørke treet knapt synlig i det mørke vannet.
«Vet dere,» sa Blaise Zabinis stemme, i tonefallet til en som hadde øvd inn ordene, «det er jo bare en lek, alt sammen. Og leker er jo ment å være morsomme. Så hva hvis jeg bare gjør det jeg har lyst til?»