Hauger av gullgalleoner. Stabler av sølvsigder. Små fjell av bronsefjong. Harry sto der, og stirret med åpen munn på familiehvelvet. Han hadde så mange spørsmål at han ikke visste hvor han skulle starte.
Fra rett utenfor døra iakttok professor McSnurp ham, tilsynelatende lent avslappet mot veggen, men med svært oppmerksomme øyne. Vel, det ga mening. Det å bli plassert foran en kjempehaug med gullmynter var en karaktertest så ren at den var erketypisk.
«Er disse myntene av rent metall?» sa Harry til slutt.
«Hva?» hveste gnomen Klotak, som ventet nær døra. «Stiller du spørsmål ved Flirgotts integritet, her Potter-Eving-Vernes?»
«Neida,» sa Harry fraværende, «ikke i det hele tatt, beklager om det kom feil ut, min herre. Jeg har bare ikke peiling på hvordan det finansielle systemet deres virker. Det jeg spør om er om alle galleoner generelt sett er laget av rent gull.»
«Naturligvis,» sa Klotak.
«Og kan alle lage mynter av gull, eller er de utstedt av et monopol som derigjennom tar inn nettooverskudd ved utstedelse av valuta?»
«Hva?» sa professor McSnurp.
Klotak smilte skjevt, og viste skarpe tenner i prosessen. «Bare en idiot ville stole på noe annet enn gnomegull.»
«Med andre ord,» sa Harry, «myntene er ikke ment å være verdt mer enn det metallverdien utgjør?»
Klotak glante på Harry. Professor McSnurp så ut som om hun moret seg.
«Jeg mener, sett at jeg kom inn her med et tonn med sølv. Kunne jeg få laget et tonn sølvsigder av dem?»
«Mot en avgift, herr Potter-Eving-Vernes.» Gnomen så på ham med glitrende øyne. «Mot en viss avgift. Hvor ville du finne et tonn med sølv, undres jeg på?»
«Jeg snakker rent hypotetisk,» sa Harry. I alle fall foreløpig. «Så … hvor mye ville banken kreve i avgift, gitt som en brøkdel av hele vekten?»
Klotaks øyne var konsentrerte. «Jeg ville måttet konsultere mine overordnede …»
«Gi meg et veldig grovt anslag. Jeg vil ikke betrakte det som bindende.»
«En tyvendedel av metallet ville betale greit for myntproduksjonen.»
Harry nikket. «Mange takk, herr Klotak.»
Så ikke bare er trollmannsøkonomien omtrent fullstendig frakoblet fra gompe-økonomien; ingen her har noensinne hørt om arbitrasje. Den mye større gompe-økonomien hadde en flytende bytteverdi av gull til sølv, så hver gang forholdet mellom gull og sølv i gompenes verden avvek mer enn 5 % av vekten av sytten sigder mot en galleon, så skulle enten gull eller sølv ha blitt trukket ut fra trollmannsøkonomien helt til det ble umulig å opprettholde vekslingsraten. Bring inn et tonn sølv, gjør om til sigder (og betal 5 %), veksle sigdene inn i galleoner, ta gullet til gompeverdenen, veksle det inn i mer sølv enn du startet med, og gjenta.
Var ikke gompenes vekslingskurs fra sølv til gull omtrent femti til en? Harry trodde at det i alle fall ikke var sytten. Og det så ut som om sølvmyntene faktisk var mindre enn gullmyntene.
På den annen side, Harry sto i en bank som bokstavelig talt lagret dine penger i hvelv fulle av gull, bevoktet av drager; der du måtte gå inn og hente ut penger fra hvelvet ditt hver gang du ønsket å bruke noe. De finere detaljene om å arbitrere vekk markeds-ineffektivitet var muligens bortkastet her. Han hadde vært fristet til å komme med noen syrlige kommentarer rundt grovheten i deres finansielle system …
Men det som jo er litt trist, er at deres måte sannsynligvis var bedre.
Men på atter en annen side, en kompetent hedgefondsforvalter kunne sannsynligvis overta eierskapet av hele trollmannsverdenen på en ukes tid. Harry sørget for å lagre denne strøtanken i tilfelle han noensinne slapp opp for penger, eller hadde ei uke til overs.
I mellomtida ville de store gullhaugene i Potter-hvelvet lett dekke hans umiddelbare behov.
Harry gikk klosset framover, og begynte å plukke opp gullmynter med den ene hånda og slippe dem ned i den andre.
Da han hadde passert tyve, hostet professor McSnurp. «Jeg tror det vil være mer enn tilstrekkelig for å betale for skoleutstyret ditt, herr Potter.»
«Hm?» sa Harry, med tankene på noe helt annet. «Vent litt, jeg gjør en kjapp Fermi-kalkulasjon.»
«En hva?» sa professor McSnurp i en lett alarmert tone.
«Det er en matematisk greie. Navngitt etter Enrico Fermi. En måte å få kjappe overslag på.»
Tyve gullgalleoner veide en tiendels kilo, kanskje? Og gull var verdt, hva, ti tusen britiske pund per kilo? Så en galleon ville være verdt femti pund … Haugene av gullmynter så ut til å være omtrent seksti mynter høy og tjue mynter bred i hver retning ved foten, og en haug var pyramideformet, så det ville være omtrent en tredjedels kube. Åtte tusen galleoner per haug, sånn omtrent; og det så ut til å være rundt fem hauger av den størrelsen, så førti tusen galleoner eller 2 millioner pund sterling.
Ikke dårlig. Harry smilte med en viss alvorlig tilfredshet. Det var synd at han var midt i oppdagelsen av den forbløffende nye verdenen av magi, og ikke hadde tid til å utforske den forbløffende nye verdenen av rikdom, som et kjapt Fermi-estimat sa var rundt regnet en milliard ganger mindre interessant.
Allikevel, det er siste gangen jeg noensinne klipper en plen for ett lusent pund.
Harry snurret rundt bort fra den store pengehaugen. «Unnskyld at jeg spør, professor McSnurp, men jeg forstår det slik at mine foreldre var i tyveårene da de døde. Er dette en vanlig mengde penger for et ungt par å ha i hvelvet sitt, i trollmannsverdenen?» Hvis det var så, ville en kopp te antakelig koste rundt fem tusen pund. Regel nummer én i økonomi: du kan ikke spise penger.
Professor McSnurp ristet på hodet. «Din far var den siste arvingen av en gammel familie, herr Potter. Det er også en viss mulighet …» Heksa nølte. «Noen av disse pengene kan være prispenger for Du-vet-hvem, utbetalt til hans dra- ah, til den som måtte klare å overvinne ham. Eller kanskje de prispengene ikke er utbetalt ennå. Jeg er ikke sikker.»
«Interessant …» sa Harry sakte. «Så noen av disse pengene er faktisk, på en måte, mine. Altså, tjent av meg. På sett og vis. Muligens. Selv om jeg ikke husker anledningen.» Harrys fingre trommet på buksebeinet. «Det vil få meg til å føle meg mindre skyldig ved å bruke opp en veldig liten del av det! Ikke få panikk, professor McSnurp!»
«Herr Potter! Du er mindreårig, og som sådan vil du bare få anledning til å gjøre et rimelig uttak fra –»
«Hele meg handler om å være rimelig! Jeg er fullstendig innforstått med fiskal forsiktighet og impulskontroll! Men jeg så faktisk noen ting på veien hit som kan klassifiseres som fornuftige, voksne innkjøp …»
Harrys blikk låste seg mot professor McSnurps i en stille konkurranse om hvem som ville blunke først.
«Som hva da?» sa professor McSnurp etter en stund.
«Kofferter som kan inneholde mye mer enn det virker fra utsiden?»
Professor McSnurps ansikt ble alvorlig. «De er svært kostbare, herr Potter!»
«Ja, men –» Harry ba pent. «Jeg er sikker på at jeg vil ønske en slik når jeg blir voksen. Og jeg har råd til en. Logisk sett gir det like mye mening i å kjøpe den nå istedenfor senere, så jeg kan bruke den med en gang. Det er de samme pengene uansett, ikke sant? Jeg mener, jeg ville jo ønske en bra en, med massevis av plass inni, bra nok til at jeg ikke ville trenge å kjøpe en bedre en senere …» sa han med håp i stemmen.
Professor McSnurps blikk vek ikke en tomme. «Og nøyaktig hva ville du oppbevare i en slik koffert, herr Potter –»
«Bøker.»
«Selvsagt,» sukket professor McSnurp.
«Du burde ha fortalt meg mye tidligere at den typen magiske gjenstander finnes! Og at jeg har råd til en! Nå blir faren min og jeg nødt til å bruke de neste to dagene på å i all hast besøke alle bruktbutikkene etter gamle bøker, slik at jeg kan ha med meg et anstendig vitenskapelig bibliotek til Galtvort – og kanskje en liten science fiction-samling, hvis jeg kan samle sammen noe interessant ut av tilbudseskene. Eller enda bedre, jeg kan gjøre avtalen bra for deg også, okei? La meg bare kjøpe –»
«Herr Potter! Tror du at du kan bestikke meg?»
«Hva? Nei! Ikke på den måten! Det jeg mener er at Galtvort kan beholde noen av de bøkene jeg tar med meg, hvis du tror noen av dem ville være et bra tilskudd til biblioteket. Jeg kommer til å få dem ganske billig, og jeg vil bare ha dem i nærheten et eller annet sted. Det er ålreit å bestikke folk med bøker, ikke sant? Det er en –»
«Familietradisjon.»
«Ja, nettopp!»
Professor McSnurps kropp så ut til å synke sammen. Skuldrene seg ned innenfor den svarte kappen. «Jeg kan ikke motsi fornuften i ordene dine, uansett hvor mye jeg skulle ønske det. Jeg vil tillate at du tar ut ytterligere hundre galleoner, herr Potter.» Hun sukket igjen. «Jeg vet at jeg kommer til å angre på det, og jeg gjør det uansett.»
«Sånn skal det låte! Og gjør en ’minkelskinnpung’ det jeg tror den gjør?»
«Den kan ikke ta så mye som en koffert,» sa heksa med tydelig motvilje, «men … en minkelskinnpung med en tilbakehentingsformel og en upåviselig utvidelsesformel kan inneholde et antall gjenstander fram til de påkalles av den som plasserte dem –»
«Ja! Jeg trenger definitivt en av dem også! Det ville være som super-belteveska av ultimat skikkelig-kulhet! Batman’s utility belt of holding! Glem min sveitsiske armekniv, jeg kunne ha et helt verktøysett der inne! Eller bøker! Jeg kunne ha de tre bøkene jeg holdt på å lese til enhver tid, med meg hele tida, og bare trekke fram en når som helst! Jeg kommer aldri til å kaste bort ett minutt av livet! Hva sier du, professor McSnurp? Det er for saken Barns Leseglede, den beste av alle mulige saker.»
«… Jeg antar at du kan legge til enda ti galleoner.»
Klotak beæret Harry med et blikk av oppriktig respekt, muligens til og med beundring.
«Og litt penger til å bruke opp, som du sa tidligere. Jeg tror jeg kan huske å ha sett en ting eller to på veien hit som jeg kunne ha lyst til å lagre i den pungen.»
«Nå holder det lenge, herr Potter!»
«Men, åh, professor McSnurp, hvorfor stenge for solen? Dette skal jo i sannhet være en gledens dag, der jeg oppdager alt som har med trolldom å gjøre for første gang! Hvorfor må du spille den gretne voksenrollen når du istedenfor kunne smile og huske din egen uskyldige barndom, observert uttrykket av fryd på mitt unge ansikt mens jeg kjøper et par leketøy ved å bruke en ubetydelig brøkdel av den rikdom som jeg tjente opp ved å overvinne den forferdeligste trollmann England noensinne har kjent, ikke at jeg anklager deg for å være utakknemlig eller noe, men allikevel, hva er et par leketøy sammenliknet med alt det?»
«Du!» knurret professor McSnurp. Det var et uttrykk i ansiktet hennes så fryktinngytende og skremmende at Harry skvatt og gikk bakover, veltet over en stabel gullmynter med en vakker klingrelyd og snublet over ende i en mynthaug. Klotak sukket og la hånda over ansiktet. «Jeg ville gjøre trollmanns-England en stor tjeneste, herr Potter, dersom jeg låste deg inn i hvelvet og forlot deg der.»
Og så forlot de Flirgott uten mer trøbbel.