Den bitende januarvinden hylte rundt de vidstrakte, glatte steinveggene som markerte den fysiske yttergrensen til slottet Galtvort, den hvisket og plystret i merkelige toneleier mens den blåste forbi lukkede vinduer og steintårn. Den nyligste snøen hadde for det meste blåst bort, men her og der var det flekker av is, først smeltet og siden tilfrosset igjen, som hang fast på steinen og skinte ut reflektert sollys. Fra avstand måtte det se ut som om Galtvort blunket med hundrevis av øyne.
Et plutselig gufs fikk Draco til å skutte seg, og prøve, uten sjanse til å lykkes, å presse kroppen sin enda nærmere steinen, som føltes som is og luktet som is. Et eller annet fullstendig meningsløst instinkt virket overbevist om at han var i ferd med å bli blåst vekk fra Galtvorts ytre mur, og at den beste måten å forhindre dette på var å vri seg rundt i hjelpeløs refleks og muligens kaste opp.
Draco prøvde veldig hardt å ikke tenke på den tomme lufta under ham, mengde anslått til omtrent seks etasjer, og fokuserte istedenfor på hvordan han skulle gå fram når han skulle drepe Harry Potter.
«Vet du, herr Malfang,» sa den unge jenta ved siden av ham i en konverserende tone, «hvis en seer hadde fortalt meg at en dag ville jeg henge utfor siden av et slott etter fingertuppene, forsøke å ikke se ned eller å tenke på hvor høyt min mor ville skrike hvis hun så meg; så ville jeg ikke hatt noen ide om hvordan det kunne komme til å hende, bortsett fra at det ville være Harry Potters feil.»
Tidligere:
De to allierte generalene trådte sammen over Langballes kropp; støvlene deres traff gulvet nesten perfekt synkront.
Bare en enslig soldat sto nå mellom dem og Harry, en smygardgutt ved navn Tabarak Sayeed, hvis hender klemte hvitt rundt tryllestaven, som var løftet for å vedlikeholde den prismatiske veggen. Guttens pust kom støtvis, men ansiktet viste den samme kalde målrettetheten som lyste i øynene til hans general, Harry Potter; som sto bak prismeveggen der korridoren endte blindt ved siden av et åpent vindu, med hendene mysteriøst holdt bak på ryggen.
Slaget hadde vært latterlig vanskelig sett i forhold til at fienden møtte en dobbelt så sterk motstander. Det burde ha vært lett; Dragearmeen og Solskinnsregimentet hadde smeltet lett sammen under trening; de hadde slåss lenge nok mot hverandre til at de kjente hverandre svært godt. Moralen var høy, begge armeer visste at denne gangen kjempet de ikke bare for å vinne selv, men de kjempet for en verden fri for forrædere. Til tross for de overraskede protestene fra begge generalene, hadde soldatene i den sammenslåtte armeen insistert på å kalle seg Dramines Solke-argiment, og laget lapper som viste merket deres; et smilende ansikt badet i flammer.
Men Harrys soldater hadde alle svartnet til sine egne merker – det så ikke ut som maling, mer som om de hadde brent den delen av uniformene sine – og de hadde slåss overalt i Galtvorts øvre nivåer med desperat villskap. Det kjølige raseriet som Draco noen ganger så i Harry så ut til å ha dryppet ned på alle soldatene, og de slåss som om det ikke var en lek. Og Harry hadde tømt hele bagen for triks, det hadde vært små metallballer (Grang hadde identifisert dem som kuler til kulelager) på gulv og i trapper, som gjorde dem umulige å passere før de var ryddet; mens Harrys arme allerede hadde øvd på koordinerte sveveformler og kunne fly sine egne folk tvers over hindringene de hadde skapt …
Du kunne ikke ta med gjenstander utenfra inn i spillet, men du kunne transfigurere alt du ønsket mens spillet foregikk, så lenge det var trygt. Og det var rett og slett ikke rettferdig når du slåss mot en gutt som var oppdratt hos vitenskapsfolk, som visste alt om slike ting som kulelager og skateboard og strikkhopping.
Og nå nærmet det seg slutten.
De overlevende fra de allierte styrkene hadde trengt de siste rester av Harry Potters arme opp i et hjørne i en korridor som endte blindt.
Wiltersen og Vincent hadde stormløpt mot Langballe samtidig, de beveget seg koordinert slik de hadde trent på i ukevis istedenfor timevis, og på en eller annen måte hadde Langballe klart å hekse dem begge før han falt selv.
Og nå var det Draco og Grang og Padma og Tabarak og Harry, og slik Tabarak så ut, så ville ikke den prismatiske veggen hans vare stort lenger.
Draco hadde allerede siktet inn tryllestaven på Harry, og ventet på at veggen skulle gå ned av seg selv, det var ikke noe behov for å kaste bort en borhammerheksing før det. Padma pekte sin tryllestav på Tabarak, Grang rettet sin mot Harry …
Harry holdt fremdeles hendene bak på ryggen, istedenfor å sikte med tryllestaven; og så på dem med et ansikt som kunne ha vært skåret ut av en isblokk.
Det kunne være en bløff. Sannsynligvis var det ikke det.
Og så snakket Harry.
«Jeg er skurken nå,» sa den unge gutten kaldt, «og hvis dere tror at skurker er lette å få has på, så får dere tro igjen. Slå meg når jeg kjemper seriøst, og jeg skal forbli slått; men tap, og vi kommer til å gjøre dette på nytt neste gang.»
Gutten brakte hendene sine fram, og Draco så at Harry hadde på seg merkelige hansker, med et pussig gråaktig stoff på fingertuppene, og stropper som festet hanskene stramt til håndleddene.
Ved siden av Draco gispet Solskinnsgeneralen i redsel; og Draco, helt uten å spørre hvorfor, fyrte av en borhammerheksing.
Tabarak sjanglet, et skrik unnslapp ham mens han sjanglet, men han holdt veggen; og hvis Padma eller Grang fyrte nå, så ville de bruke opp så mye av sin egen kraft at de faktisk risikerte å tape.
«Harry!» ropte Grang. «Du kan ikke mene alvor!»
Harry beveget seg allerede.
Og idet han svingte seg ut av det åpne vinduet, sa den kalde stemmen hans, «Følg meg hvis dere våger.»
Den iskalde vinden hylte rundt dem.
Dracos armer begynte allerede å føle seg slitne.
… det hadde vist seg at Harry, dagen før, nøye hadde demonstrert for Grang nøyaktig hvordan man kunne transfigurere de hanskene han nå hadde på seg; som brukte noe som ble kalt ‘geckolim’, og hvordan man kunne lime transfigurerte lapper av samme materiale til skotuppene; og Harry og Grang hadde, i uskyldig barnelek, prøvd å klatre rundt på veggene og i taket.
Og at Harry, også i går, hadde gitt Grang nøyaktig do doser fjærfallingseliksir som hun skulle bære med seg i pungen sin, ‘bare i tilfelle’.
Ikke at Padma ville ha fulgt dem uansett. Hun var ikke gal.
De hadde allerede drukket fjærfallingseliksirene. Det var helt på kanten av spillereglene; men eliksiren ville ikke få effekt med mindre en av dem faktisk falt, og så lenge de ikke falt så brukte de heller ikke gjenstanden.
Professor Krengle så på dem.
De to var helt, komplett, fullstendig trygge.
Harry Potter, derimot, kom til å dø.
«Jeg lurer på hvorfor Harry gjør dette,» sa general Grang i en reflekterende tone, mens hun sakte skrellet fingertuppene på en hånd av veggen med en forlenget klissete lyd. Hånda hennes ploppet ned igjen nesten like raskt som den ble hevet. «Jeg er nødt til å spørre ham om det etter at jeg dreper ham.»
Det var forbløffende hvor mye de to viste seg å ha felles.
Draco følte ikke egentlig for å snakke akkurat nå, men han klarte å si, mellom sammenbitte tenner, «Kanskje hevn. For stevnemøtet.»
«Virkelig,» sa Grang. «Etter så lang tid.»
Kliss. Plopp.
«Så søtt av ham,» sa Grang.
Kliss. Plopp.
«Jeg antar at jeg må finne en virkelig romantisk måte å takke ham på,» sa Grang,
Kliss. Plopp.
Den iskalde vinden hylte rundt dem.
Man kunne ha trodd at det ville føles tryggere å ha fast grunn under føttene igjen.
Men hvis den grunnen var et skrått tak dekket med ujevne stein, som hadde ganske mye mer is på seg enn steinveggene, og du sprang over det i høy hastighet …
Så ville du ta grundig feil.
«Lysikus!» ropte Draco, fordi søvnformelen var for farlig til å bli brukt oppe på taket.
«Lysikus!» ropte Grang.
«Lysikus!» ropte Draco.
«Lysikus!» ropte Grang.
Figuren i det fjerne dukket unna og hoppet sideveis mens den løp, og ikke et eneste skudd traff, men de nærmet seg.
Fram til Grang gled.
Når du så tilbake på det, var det uunngåelig; i det virkelige livet kunne du ikke faktisk springe over isete skråtak med høy hastighet.
Og like uunngåelig, fordi det skjedde uten en eneste vurdering, spant Draco rundt og fikk fatt i Grangs høyre arm, og han klarte å fange henne; det var bare det at hun allerede hadde mistet for mye balanse, hun falt og dro Draco med seg, alt skjedde så raskt –
Et hardt, smertefullt treff; ikke bare av Dracos vekt som traff taket, men noe av Grangs vekt også, og hvis hun hadde truffet bare litt nærmere kanten kunne de kanskje ha klart det, men istedenfor tippet kroppen hennes igjen og føttene hennes skled av og den andre hånda hennes grep febrilsk rundt seg …
Og slik var det at Draco endte opp med å holde fast i Grangs arm i et hvitt grep, mens den andre hånda hennes grep panisk rundt kanten av taket og Dracos skotupper prøvde å grave seg inn i kanten av en takstein.
«Hermine!» skrek Harrys fjerne stemme.
«Draco,» hvisket Grangs stemme, og Draco tittet ned.
Det var muligens et feilgrep. Det var mengder av luft under henne, ikke noe annet enn luft; de var på kanten av en bit av taket som stakk ut fra Galtvorts yttervegg.
«Han kommer til å komme og hjelpe meg,» hvisket jenta, «men først kommer han til å ta ut begge to; ingen tvil om det. Du må slippe meg.»
Det burde ha vært den enkleste tingen i verden.
Hun var bare en grums, bare en grums, bare en grums!
Hun ville ikke en gang bli skadet!
… Dracos hjerne lyttet ikke til noe Draco prøvde å si den akkurat nå.
«Gjør det,» hvisket Hermine Grang; øynene glødet uten et eneste spor av frykt, «gjør det, Draco, gjør det, du kan slå ham på egen hånd, vi må vinne, Draco!»
Det var en lyd av noen som sprang, og den kom nærmere.
Åh, kom igjen, vær rasjonell …
Stemmen inne i Dracos hode hørtes forferdelig lik ut som Harry Potters læretimer.
… har du tenkt til å la hjernen din ruinere livet ditt?
Etterspill, 1:
Det krevde en hel del anstrengelser av Dafnia Grønbek for å holde seg stille, idet Milly Bylling gjenfortalte historien i smygardjentenes oppholdsrom (et koselig kjølig sted i fangehullene som befant seg under Galtvort-sjøen, med fisk som svømte forbi alle vinduer, og sofaer du kunne legge deg ned i hvis du ville.) Mest av alt fordi, etter Dafnias mening, det allerede var en aldeles fenomenal historie uten alle Millys forbedringer.
«Og hva skjedde etter det?» gispet Flora og Hestia Misfall.
«General Grang så opp på ham,» sa Milly dramatisk, «og så sa hun, ‘Draco! Du er nødt til å slippe meg! Ikke bekymre deg for meg, Draco, jeg lover at det går greit!’ Og hva tror du Malfang gjorde så?»
«Han sa ‘Aldri!’,» ropte Sjarlatta Myrdelius, «og holdt henne enda bedre fast!»
Alle de lyttende jentene utenom Petrea Parkasen nikket.
«Niks!» sa Milly. «Han slapp henne. Og så hoppet han opp og skjøt general Potter. Ferdig.»
Det var en sjokkert pause.
«Du kan ikke gjøre det!» sa Sjarlatta.
«Hun er en grums,» sa Petrea og hørtes forvirret ut. «Selvsagt slapp han henne!»
«Vel, da skulle ikke Malfang ha grepet tak i henne i første omgang!» sa Sjarlatta. «Men med en gang han grep tak i henne, så måtte han holde fast! Spesielt når de var i ferd med å møte sin sikre skjebne!» Tracey Davidsen, som satt ved siden av Dafnia, nikket i fast enighet.
«Jeg ser ikke helt hvorfor,» sa Petrea.
«Det er fordi du ikke har den minste lille flik av romantikk i deg,» sa Tracey. «Dessuten, du kan ikke bare gå rundt og la jenter falle. En gutt som slipper jenter på den måten … han ville latt alle falle. Han ville latt deg falle, Petrea.»
«Hva mener du, ville latt meg falle?» sa Petrea.
Dafnia kunne ikke holde seg lenger. «Vet du,» sa Dafnia mørkt, «du spiser frokost ved bordet vårt en dag, og det neste du vet er at Malfang slipper deg, og så faller du ned fra toppen av Galtvort! Det er det jeg mener!»
«Nemlig!» sa Sjarlatta. «Han er en hekseslipper!»
«Vet du hvorfor Atlantis falt?» sa Tracey. «Fordi noen som Malfang slapp det, derfor!»
Dafnia senket stemme. «Faktisk … hva hvis Malfang er den som fikk Hermine, jeg mener general Grang, til å skli i første omgang? Hva hvis han er ute etter å få alle gompefødte til å skli og falle?»
«Du mener –?» gispet Tracey.
«Riktig!» sa Dafnia dramatisk. «Hva hvis Malfang er – Skligards arving?»
«Han-hvis-navn-må-være-slepphendt!» sa Tracey.
Som var en altfor god replikk til at noen kunne holde den for seg selv, så før kvelden var omme var den over hele Galtvort, og neste morgen prydet den forsiden til Kleggen.
Etterspill, 2:
Hermine forsikret seg om at hun kom til deres vanlige klasserom pent og tidlig den kvelden, bare slik at hun kunne være der alene, i en stol, fredelig lesende ei bok, da Harry kom dit.
Hvis det på noen måte var mulig for ei dør å knirke seg unnskyldende åpen, så var det slik døra knirket seg åpen.
«Øh,» sa Harry Potters stemme.
Hermine fortsatte å lese.
«Jeg, eehh, er på en måte lei meg, jeg hadde aldri tenkt at du faktisk skulle falle ned fra taket eller noe …»
Det hadde vært en ganske underholdende opplevelse, egentlig, da fjærfallingseliksiren grep inn.
«Jeg, ah …. Jeg har ikke så mye erfaring med å be om unnskyldning, jeg går gjerne ned på knær hvis du vil, eller kjøper noe dyrt til deg, Hermine jeg vet ikke hvordan jeg skal si unnskyld for dette hva kan jeg gjøre bare fortell meg det?»
Hun fortsatte å lese boka i stillhet.
Det var ikke akkurat som om hun hadde noen ide om hvordan Harry kunne si unnskyld heller.
Akkurat nå følte hun en slags merkelig nysgjerrighet rundt hva som kom til å skje hvis hun fortsatte å lese boka si en stund.