«Romantisk?» sa Hermine. «De er gutter, begge to!»
«Wow,» sa Dafnia og hørtes litt sjokkert ut. «Mener du at gomper virkelig hater det? Jeg trodde det bare var noe dødseterne fant på.»
«Nei,» sa en eldre smygardjente Hermine ikke kjente igjen, «det er sant, de må gifte seg i hemmelighet, og hvis noen oppdager dem så blir de brent på stake sammen. Og hvis du er ei jente som synes det er romantisk, så blir du også brent.»
«Det kan ikke stemme!» protesterte ei griffingjente, mens Hermine fremdeles prøvde å finne ut hva hun skulle svare til det. «Det ville ikke vært noen gompejenter igjen!»
Hun hadde fortsatt å lese i stillhet, og Harry Potter hadde fortsatt å forsøke å be om unnskyldning, og det hadde snart gått opp for Hermine at Harry hadde innsett, sannsynligvis for første gang i sitt liv, at han hadde gjort noe irriterende; og at Harry, definitivt for første gang i sitt liv, var skrekkslagen for om han kunne ha mistet henne som en venn, og hun begynte å føle seg (a) skyldig og (b) bekymret for den retningen Harrys stadig mer desperate tilbud gikk. Men hun hadde fremdeles ingen anelse om hva slags form for unnskyldning som ville være passende, så hun hadde sagt at ravnklojentene skulle stemme over det – og denne gangen ville hun ikke jukse med resultatet av stemmene, skjønt hun hadde ikke nevnt den delen – og dette hadde Harry umiddelbart gått med på.
Neste dag hadde praktisk talt samtlige ravnklojenter over 13 år stemt for at Draco skulle slippe Harry ned fra samme tak.
Hermine hadde følt seg mildt skuffet over at det var så enkelt, skjønt det var åpenbart rettferdig.
Men akkurat nå, der hun sto rett utenfor de store inngangsdørene til slottet, sammen med halve den kvinnelige populasjonen på Galtvort, begynte Hermine å mistenke at det foregikk ting her som hun ikke forsto og som hun desperat håpet at hennes med-generaler aldri fikk høre om.
Du kunne ikke egentlig se detaljer her oppe fra, bare det generelle faktum at det fantes en sjø av forventningsfulle kvinnelige ansikter der nede.
«Du har ingen ide om hva dette handler om, har du?» sa Draco, og hørtes ut som om han moret seg.
Harry hadde lest et godt antall bøker det ikke var meningen at han skulle lese, for ikke å snakke om en god del Kleggen-overskrifter.
«Gutten-som-overlevde gjør Draco Malfang gravid?» sa Harry.
«Okei, så du vet hva det handler om,» sa Draco. «Jeg trodde gomper hatet slikt?»
«Bare de teite,» sa Harry. «Men, hm, er ikke vi, øh, litt unge?»
«Ikke for unge for dem,» sa Draco. Han snøftet. «Jenter!»
De gikk i stillhet mot kanten av taket.
«Så, jeg gjør dette for å få hevn over deg,» sa Draco, «men hvorfor gjør du det?»
Harrys hode gjorde noen lynraske kalkulasjoner, vektet faktorene, om dette var for tidlig …
«Helt ærlig?» sa Harry. «Fordi jeg mente absolutt å få henne til å klatre opp de isete veggene, men jeg mente ikke at hun skulle falle ned fra taket. Og, æh, jeg følte meg faktisk ganske elendig da hun datt. Jeg mener, jeg antar at jeg faktisk begynte å se henne som min vennligsinnede rival etter en stund. Så dette er en virkelig unnskyldning til henne, ikke en slu plan av noe slag.»
Det var en pause.
Så –
«Jah,» sa Draco, «den skjønner jeg.»
Harry smilte ikke. Det var sannsynligvis det vanskeligste ikke-smilet i hele hans liv.
Draco tittet bort på kanten av taket, og gjorde en grimase. «Dette kommer til å bli mye vanskeligere å gjøre med vilje enn med et uhell, ikke sant …»
Harrys andre hånd holdt fast i taket med et refleksutløst, skrekkslagent grep; med fingre hvite på den kalde, kalde steinen.
Du kunne vite med ditt bevisste sinn at du hadde drukket fjærfallingseliksiren. Å vite det med underbevisstheten var noe helt annet.
Det var akkurat like skremmende som Harry kunne se for seg at det hadde vært for Hermine, hvilket var rettferdighet.
«Draco,» sa Harry; å kontrollere stemmen var ikke så lett, men ravnklojentene hadde gitt dem et manus, «Du er nødt til å slippe meg!»
«Okei!» sa Draco, og slapp Harrys hånd.
Et kort øyeblikk forsøkte Harrys mage å hoppe opp i halsen hans, og kroppen prøvde desperat å orientere seg selv i fraværet av alle muligheter for å gjøre det.
Et kort øyeblikk kunne Harry føle fjærfallingseliksiren begynne å virke, den startet å sakke ham, en slags dragende, puteliknende følelse.
Og så var det noe som trakk i Harry og han akselererte nedover igjen raskere enn gravitasjonen –
Harrys munn hadde allerede åpnet seg og begynt å skrike mens deler av hjernen hans forsøkte å tenke ut noe kreativt han kunne gjøre; andre deler av hjernen forsøkte å regne ut hvor mye tid han hadde igjen å være kreativ på; og en bitteliten sidedel i hjernen svarte at han ikke en gang kom til å fullføre kalkulasjonen av gjenværende tid før han traff bakken –
Harry forsøkte desperat å kontrollere hyperventileringen, og det hjalp ikke stort å høre skrikene fra alle jentene, som nå lå i hauger på bakken og på hverandre.
«Du store himmel,» sa den ukjente mannen, han med de gamle klærne og det svakt arrete ansiktet, som holdt Harry i armene. «Av alle de måter jeg hadde forestilt meg at vi kanskje kunne møtes igjen en dag, så forventet jeg ikke at det var ved at du datt ned fra himmelen.»
Harry husket den siste tingen han hadde sett, kroppen som falt, og klarte å gispe, «Professor … Krengle …»
«Han kommer til å være bra igjen om et par timer,» sa den ukjente mannen som holdt Harry. «Han er bare utslitt. Jeg ville ikke ha trodd at det var mulig … han må ha slått ut to hundre elever bare for å være sikker på å få fatt i hvem det nå var som hekset deg …»
Mannen satte Harry forsiktig ned på bakken, og støttet ham en stund.
Forsiktig balanserte Harry seg selv, og nikket til mannen.
Han slapp, og Harry datt overende øyeblikkelig.
Mannen hjalp ham på beina igjen, og forsikret seg hele tida om å stå mellom Harry og jentene som holdt på å reise seg igjen; hodet hans kastet stadige blikk bort dit.
«Harry,» sa mannen stille, og svært alvorlig, «har du noen ide om hvilken av disse jentene som kan ha ønsket å drepe deg?»
«Ikke mord,» sa en sliten stemme. «Bare idioti.»
Denne gangen var det den ukjente mannen som nesten falt over ende, og sjokket kunne leses i ansiktet hans.
Professor Krengle hadde allerede satt seg opp fra der han hadde kollapset på gresset.
«Du store himmel!» gispet mannen. «Du skulle ikke være –»
«Herr Lupus, dine bekymringer er unødvendige. Ingen trollmann, uansett hvor mektig, kaster den typen formel med styrke alene. Man må gjøre det ved å være effektiv.»
Skjønt professor Krengle reiste seg ikke opp.
«Takk,» hvisket Harry. Og så, «Og takk,» til mannen som sto ved siden av ham også.
«Hva skjedde?» sa mannen.
«Jeg burde ha forutsett det selv,» sa professor Krengle, stemmen syrlig kritisk. «Et antall av jentene forsøkte å tilkalle herr Potter til sine egne, hjelpende armer. Individuelt tenkte de alle, antar jeg, at de var hensynsfulle.»
Åh.
«La det være en lekse om å være forberedt, herr Potter,» sa professor Krengle. «Hvis jeg ikke hadde insistert på at det skulle være mer enn ett voksent vitne til denne lille hendelsen, og at begge to skulle ha tryllestavene framme, så ville ikke herr Lupus ha vært i stand til å sakne fallet ditt etterpå, og du ville ha blitt alvorlig skadet.»
«Herr Krengle!» sa mannen – herr Lupus, tydeligvis. «Du burde ikke si slike ting til gutten!»
«Hvem er –» startet Harry å si.
«Den eneste andre personen som var tilgjengelig for å observere, utenom meg selv, sa professor Krengle. «La meg få introdusere Remus Lupus, som er her midlertidig for å lære opp elevene i skytsvergeformelen. Skjønt det er blitt meg fortalt at dere to allerede har møttes.»
Harry studerte mannen, forvirret. Han ville ha husket det lett arrete ansiktet; det merkelige, vennlige smilet.
«Hvor har vi møtt hverandre?» sa Harry.
«I Gudriksdal,» sa mannen. «Jeg skiftet en del bleier på deg.»
Herr Lupus’ midlertidige kontor var et lite steinrom med et lite skrivebord av tre, og Harry kunne ikke se noe av hva herr Lupus satt på, hvilket antydet at det var en liten krakk lik den som sto foran skrivebordet. Harry gjettet at herr Lupus ikke kom til å være så lenge på Galtvort, eller bruke kontoret noe særlig, så han hadde bedt husnissene om å spare seg bryet. Det sa noe om en person at vedkommende prøvde å ikke bry husnisser unødig. Spesifikt sa det at han hadde blitt valgt inn i Håsblås, siden, så vidt Harry visste, Hermine var den eneste ikke-håsblåsingen som bekymret seg for å bry husnisser. (Harry selv syntes disse kvalene var ganske dumme. Hvem det nå var som hadde skapt husnissene i første omgang hadde åpenbart vært unevnelig ond; men det betydde ikke at Hermine gjorde det rette nå ved å nekte bevisste vesener det slitet de hadde blitt formet til å like.)
«Vær vennlig å sitte ned, Harry,» sa mannen stille. De formelle kuttene hans var av lav kvalitet, ikke helt fillete, men tydelig slitt av tidas tann på en måte som en enkel repareringsformel ikke kunne fikse; sjaskete var ordet som dukket opp. Og til tross for dette var det på en måte en verdighet ved ham som ikke kunne ha blitt oppnådd ved en fin, dyr kutte, som ikke ville ha passet med fin kutte, som var den eksklusive verdien til det sjaskete. Harry hadde hørt om ydmykhet, men han hadde aldri sett det på ordentlig før – bare den tilfredse beskjedenheten til mennesker som syntes at det var en del av deres stil og som ville at du skulle legge merke til det.
Harry satte seg på den lille trekrakken foran herr Lupus’ korte skrivebord.
«Takk for at du kom,» sa mannen.
«Nei, takk til deg for å redde meg,» sa Harry. «Bare si fra hvis det er noe umulig du trenger å få gjort.»
Mannen nølte litt. «Harry, kan jeg … spørre et personlig spørsmål?»
«Du kan absolutt spørre,» sa Harry. «Jeg har en god del spørsmål til deg også.»
Herr Lupus nikket. «Harry, behandler dine steforeldre deg bra?»
«Mine foreldre,» sa Harry. «Jeg har fire. Mikal, Jakob, Petunia og Lilly.»
«Ah,» sa herr Lupus. Og så, «Ah» igjen. Det virket som om han blunket ganske hardt. «Jeg … det er fint å høre, Harry, Humlesnurr ville ikke fortelle noen av oss hvor du var … jeg var redd for at han ville tenke at du burde ha onde steforeldre, eller noe slikt …»
Harry var ikke sikker på om herr Lupus’ bekymringer hadde vært malplasert, etter hans eget første møte med Humlesnurr å dømme; men alt hadde endt opp greit nok, så han sa ingenting. «Hva med mine …» Harry lette etter ord som verken hevet dem opp eller senket dem ned … «andre foreldre? Jeg vil gjerne vite, vel, alt.»
«En drøy bestilling,» sa herr Lupus. Han strøk en hånd over panna. «Vel, la oss starte med begynnelsen. Da du ble født, var Jakob så lykkelig at han ikke kunne røre tryllestaven uten at den glødet gyllent hele den første uka. Og selv etter det, hver gang han holdt deg, eller så Lilly holde deg, eller bare tenkte på deg, så ville det skje igjen –»
Nå og da ville Harry titte på klokka si, og oppdage at nye tretti minutter hadde gått. Han følte seg svakt skyldig for å være årsaken til at Remus gikk glipp av middagen, spesielt siden Harry selv bare ville hoppe tilbake til kl. 19 senere, men det var ikke tilstrekkelig til å stoppe noen av dem.
Til slutt mønstret Harry nok mot til å spørre det kritiske spørsmålet, mens Remus var midt i en utvidet utbrodering av Jakobs vidunderlige rumpeldunkspill som Harry ikke hadde hjerte til å avvise mer direkte.
«Og det var da,» sa Remus, med skinnende øyne, «at Jakob dro fram et trippelt revers Mulhanney-dykk med ekstra bakspinn! Hele tilskuermengden jublet vilt, selv noen av håsblåsingene heiet –»
Jeg antar at du måtte ha vært der, tenkte Harry – ikke at det å være der ville ha hjulpet på noen måte – og sa, «Herr Lupus?»
Noe i Harrys stemme måtte ha nådd fram til mannen, fordi han stoppet midt i setningen.
«Var min far en bølle?» sa Harry.
Remus tittet på Harry et langt øyeblikk. «En stund,» sa Remus. «Han vokste det av seg raskt nok. Hvem har fortalt deg det?»
Harry svarte ikke, han forsøkte å tenke ut noe sant å si som ville avlede mistanken, men han tenkte ikke raskt nok.
«Samme kan det være,» sa Remus og sukket. «Jeg kan gjette hvem det var.» Det svakt arrete ansiktet så misfornøyd ut. «For en ting å fortelle videre –»
«Var det noen formildende omstendigheter?» sa Harry. «Dårlige forhold hjemme, eller noe slikt? Eller var han bare … naturlig ekkel?» Kald?
Remus’ hånd dro håret bakover, den første nervøse bevegelsen Harry hadde sett hos ham. «Harry,» sa Remus, «du kan ikke dømme din far etter det han gjorde som ung gutt!»
«Jeg er en ung gutt,» sa Harry, «og jeg dømmer meg selv.»
Remus blunket to ganger til dette.
«Jeg vil gjerne vite hvorfor,» sa Harry. «Jeg ønsker å forstå, fordi slik jeg ser det så finnes det ingen unnskyldning for noe sånt!» Stemmen skalv litt. «Vær så snill å fortelle meg alt du vet om hvorfor han gjorde det, selv om det ikke høres pent ut.» Så jeg ikke går i den samme fellen selv, hva det nå enn er.
«Det var greia man gjorde hvis man var i Griffing,» sa Remus, sakte, motvillig. «Og … jeg tenkte ikke på det den gang, jeg trodde det var omvendt, men … det kan ha vært Svaart som fikk Jakob til å gjøre det, faktisk … Svaart ønsket så sterkt å vise alle at han var imot Smygard, ser du, vi ønsket alle å tro på at blod ikke var skjebne –»
«Nei, Harry,» sa Remus. «Jeg vet ikke hvorfor Svaart tok opp jakten på Petter istedenfor å flykte. Det var som om Svaart laget tragedie for tragediens skyld den dagen.» Mannens stemme var ustødig. «Det var ikke noe hint, ingen advarsel, vi trodde alle – å tenke seg at han kom til å –» Remus’ stemme kuttet av.
Harry gråt, han kunne ikke noe for det; det gjorde vondere å høre det fra Remus enn noe han hadde følt selv. Harry hadde mistet to foreldre han ikke husket, han kjente dem bare fra historier. Remus Lupus hadde mistet alle fire av sine beste venner på mindre enn tjuefire timer; og for tapet av den siste, Petter Pittelpytt, hadde det ikke en gang vært noen grunn.
«Av og til gjør det fremdeles vondt å tenke på ham i Azkaban,» sluttet Remus, med nesten hviskende stemme. «Jeg er glad, Harry, at dødsetere ikke får lov til å få besøk, det betyr at jeg ikke behøver å skamme meg for å ikke dra dit.»
Harry måtte svelge hardt flere ganger før han kunne snakke. «Kan du fortelle meg om Petter Pittelpytt? Han var min fars venn, og det virker som – at jeg burde vite, at jeg burde huske –»
Remus nikket, og vann glitret i øynene. «Jeg tror, Harry, at hvis Petter hadde visst at det ville ende på den måten –» mannens stemme tetnet og stoppet. «Petter var mer redd Mørkets herre enn noen av oss andre, og hvis han hadde visst at det skulle ende på den måten, så tror jeg ikke han ville ha gjort det. Men Petter kjente risikoen, Harry, han visste at det var en ekte risiko, at det kunne skje, og allikevel holdt han seg ved Jakobs og Lillys side. Gjennom hele Galtvort pleide jeg å lure på hvorfor Petter ikke hadde blitt valgt til Smygard, eller kanskje Ravnklo; fordi Petter elsket hemmeligheter, han kunne ikke motstå dem, han fant alltid ut ting om andre mennesker, ting de ønsket skulle forbli hemmelig –» Et kort ironisk uttrykk vistes på Remus’ ansikt. «Men han brukte aldri de hemmelighetene, Harry. Han bare ønsket å vite. Og så falt Den mørke herrens skygge over alt og alle, og Petter holdt seg til Jakob og Lilly og brukte talentene sine til det beste, og jeg forsto hvorfor Valghatten hadde sendt ham til Griffing.» Remus’ stemme var heftig nå, og stolt. «Det er lett å være tro mot vennene dine hvis du er en helt som Gudrik, modig og sterk slik folk tror griffinger burde være. Men hvis Petter var reddere enn noen av oss andre, gjør det ham ikke også til den modigste?»
«Det gjør det,» sa Harry. Hans egen stemme var så tykk at han nesten ikke klarte å snakke. «Hvis du kunne, herr Lupin; hvis du har tid; det er noen andre som jeg synes burde få høre Petter Pittelpytts historie, en elev i førsteklasse i Håsblås, som heter Nilus Langballe.»
«Gutten til Allinda og Frank,» sa Remus, og stemmen ble trist. «Jeg forstår. Det er ikke en glad historie, Harry, men jeg kan fortelle den om igjen, hvis du tror at det kan hjelpe ham.»
Harry nikket.
En kort stillhet falt over dem.
«Hadde Svaart noe utestående med Petter Pittelpytt?» sa Harry. «Noe som helst som ville få ham til å jakte på herr Pittelpytt, selv om det ikke var verdt å drepe for? Kanskje en hemmelighet herr Pittelpytt visste om, som Svaart ønsket å få vite selv, eller ønsket å drepe ham for å skjule?»
Noe flakket i Remus’ øyne, men den eldre mannen ristet hodet og sa, «Ikke egentlig.»
«Det betyr at det er noe.»
Det skjeve smilet kom igjen til syne under den salt og pepper-fargede barten. «Du har litt av Petter i deg selv, ser jeg. Men det er ikke noe viktig, Harry.»
«Jeg er en ravnkloing, det er ikke meningen at jeg skal motstå fristelsen som ligger i en hemmelighet. Og,» sa Harry mer alvorlig, «hvis det var verdt at Svaart ble tatt til fange, så er det ikke helt urimelig å tro at det kan være av betydning.»
Remus så temmelig ukomfortabel ut. «Jeg antar at jeg kan fortelle deg det når du er eldre, men virkelig, Harry, det er ikke viktig! Bare noe fra skoledagene våre.»
Harry kunne ikke ha puttet fingeren på nøyaktig hva det var som ga ham et hint; det kan ha vært noe i den bestemte nervøse tonen i Remus’ stemme, eller måten mannen hadde sagt når du er eldre på, som skapte et plutselig hopp i Harrys intuisjon …
«Faktisk,» sa Harry, «så tror jeg muligens at jeg har gjettet det allerede, beklager.»
Remus hevet øyenbrynene. «Har du?» Han hørtes litt skeptisk ut.
«De var elskere, var de ikke?»
En beklemt pause.
Remus leverte et sakte, alvorlig nikk.
«En gang,» sa Remus. «For lenge siden. En trist affære, som endte i stor tragedie, eller slik virket det for oss alle da vi var unge.» Den ulykkelige forvirringen var tydelig i ansiktet hans. «Men jeg hadde trodd at den tingen var glemt for lengst, og begravet under voksent vennskap, helt fram til dagen da Svaart drepte Petter.»