Det kommer et punkt i hvert snedige komplott der offeret begynner å få mistanke; og ser seg tilbake; og ser et spor av hendelser som alle fører i samme retning. Og når det tidspunkter kommer, hadde far forklart, kunne muligheten for å tape være så tung å bære, og det å innrømme for seg selv at de var blitt lurt kunne virke så ydmykende, at offeret fremdeles vil avvise at det er et komplott; og spillet kan fortsette i lang tid.
Far hadde advart Draco mot å gjøre det igjen.
Men først hadde han latt herr Averson gjøre seg ferdig med å spise opp alle kakene han hadde svindlet fra Draco, mens Draco hadde sett på og grått. Hele den deilige krukken med småkaker som far hadde gitt ham bare timer tidligere, for Draco hadde tapt alle til herr Averson, ned til den aller siste.
Så det var en familiær følelse som Draco hadde følt nederst i magen, da Grylius hadde fortalt ham om kysset.
Noen ganger så du deg tilbake, og la merke til ting …
(I et klasserom uten lys – du kunne ikke helt kalle det ubrukt lenger, siden det hadde vært ukentlig i bruk de siste månedene – satt en gutt under en munkekappe, med en utent krystallkule på pulten foran seg. Tenkende i stillhet, tenkende i mørket, ventende på en åpnende dør som ville slippe inn lys.)
Harry hadde dyttet Grang unna og sagt, Jeg sa det, ingen kyssing!
Harry ville sannsynligvis si noe sånt som, Hun gjorde det for å irritere meg, forrige gang, akkurat som da hun fikk meg til å bli med på det stevnemøtet.
Men den bekreftede historien var at Grang hadde vært villig til å møte desperanten en gang til for å hjelpe Harry; at hun hadde kysset Harry, gråtende, da han var fortapt i desperantens dyp; og at hennes kyss hadde bragt ham tilbake.
Det hørtes ikke ut som rivalisering, ikke en gang som vennlig rivalisering.
Det hørtes ut som den typen vennskap du vanligvis ikke engang ser i skuespill.
Så hvorfor hadde Harry fått vennen sin til å klatre utenpå Galtvorts isete vegger?
Fordi det var den typen ting Harry Potter gjorde mot vennene sine?
Far hadde fortalt Draco at for å begripe et merkelig komplott, så var en teknikk å se hva som endte opp med å skje, anta at det var det som var planlagt, og så spørre hvem som fikk fordel av det.
Det som hadde endt opp med å skje som et resultat av at Draco og Grang hadde slåss sammen mot Harry Potter … var at Draco hadde begynt å føle seg langt vennligere mot Grang.
Hvem tjente på at Malfangs ætling ble venn med en grumseheks?
Hvem tjente på det, som var berømt for akkurat denne typen planer?
Hvem tjente på det, som muligens kunne trekke i Harry Potters snorer?
Humlesnurr.
Og hvis det var sant så ville Draco måtte gå til far og fortelle alt, uansett hva som skjedde etterpå; Draco kunne ikke forestille seg hva som ville skje etterpå, det var forferdelig i en grad som ikke kunne forestilles. Hvilket fikk ham til å klamre seg desperat til det siste strået av håp om at det ikke var slik det så ut som …
… Draco husket det, også, fra herr Aversons lærepenge.
Draco hadde ikke planlagt å konfrontere Harry ennå. Han prøvde fremdeles å tenke ut en eksperimentell test, noe som Harry ikke bare ville gjennomskue og spille med på. Men så hadde Vincent kommet med beskjed om at Harry ønsket å møtes tidlig denne uka, fredag istedenfor lørdag.
Og derved satt Draco her, i et mørkt klasserom, en utent krystallkule på pulten, ventende.
Minutter passerte.
Fottrinn nærmet seg.
Døra knirket svakt idet den svingte inn i klasserommet, og åpenbarte Harry Potter kledd i sin egen munkekappe; Harry trådte fram inn i det mørke klasserommet og den solide døra lukket seg bak ham med et svakt klikk.
Draco tappet på krystallkulen, og klasserommet ble opplyst med lyst grønt lys. Grønt lys projiserte skygger av pultene ned på gulvet, og reflekterte mot ham fra de buede stolryggene; fotoner spratt tilbake fra veggene på en slik måte at frekvensvinkelen var lik refleksjonsvinkelen.
I alle fall så mye av det han hadde lært var sannsynligvis ikke en løgn.
Harry hadde krympet seg idet lyset kom på; han stoppet opp et øyeblikk, og så fortsatte han ankomsten. «Hei, Draco,» sa Harry stille, og trakk tilbake hetta idet han kom bort til Dracos pult. «Takk for at du kom, jeg vet at dette ikke er vårt vanlige tidspunkt –»
«Ikke noe å snakke om,» sa Draco flatt.
Harry halte en av stolene over til Dracos pult, stolbeina lagde en lett skrikende lyd mot gulvet. Han snudde stolen rundt så den vendte feil vei, og satte seg i den bak fram med armene foldet rundt stolryggen. Guttens ansikt var tankefullt, rynket, alvorlig, og så svært voksent ut selv til Harry Potter å være.
«Jeg har et viktig spørsmål å stille deg,» sa Harry, «men det er noe annet jeg gjerne vil at vi skal gjøre før det.»
Draco sa ingenting, og følte seg litt lei av det hele. Deler av ham ønsket at alt dette burde ta slutt snart.
«Fortell meg, Draco,» sa Harry. «Hvorfor etterlater aldri gomper spøkelser når de dør?»
«Fordi gomper ikke har sjeler, åpenbart,» sa Draco. Han innså ikke en gang før etter at han hadde sagt det at dette kunne gå imot Harrys synspunkter, og han ga uansett blaffen. Dessuten var det jo åpenbart.
Harrys ansikt viste ingen overraskelse. «Før jeg stiller mitt viktige spørsmål, så ønsker jeg å se om du kan lære skytsvergeformelen.»
Et øyeblikk ble Draco satt ut av dette paradoksale spørsmålet. Gode gamle umulig-å-forutsi-eller-forstå Harry Potter. Av og til lurte Draco på om Harry var så forvirrende med vilje, som en taktikk.
Så forsto Draco, og dyttet seg opp og vekk fra pulten i en eneste sint bevegelse. Det var det. Nå var det over. «Som Humlesnurrs tjenere,» spyttet han.
«Som Salazar Smygard,» sa Harry stødig.
Draco snublet nesten i sine egne føtter idet de skulle til å ta første skritt mot døra.
Sakte snudde Draco seg tilbake mot Harry.
«Jeg vet ikke hvordan du har kommet på det,» sa Draco, «men det er feil, alle vet at skytsvergeformelen er en Griffing-formel –»
«Salazar Smygard kunne kaste en korporlig skytsverge,» sa Harry. Harrys hånd skjøt innenfor kuttene og fant fram ei bok med tittel skrevet hvitt på grønt, og derved nesten umulig å lese i det grønne lyset; men den så gammel ut. «Jeg oppdaget det da jeg forsket på skytsvergeformelen tidligere. Og jeg fant den opprinnelige referansen og lånte boka på biblioteket, hvis du ikke tror meg. Forfatteren av denne boka synes ikke å mene at det er noe uvanlig ved at Salazar kan frambringe en skytsverge, heller; troen på at smygardinger ikke kan gjøre det må være ganske ny. Og som en videre historisk fotnote, selv om jeg ikke har boka med meg; Gudrik Griffing kunne ikke gjøre det.»
Etter de første seks gangene Draco hadde prøvd å avsløre Harrys bløff, i seks mer latterlige hendelser etter hverandre, så hadde han innsett at Harry rett og slett aldri løy om noe som var skrevet i bøker. Allikevel, da Harrys hender åpnet boka og bladde fram til et bokmerke, så lente Draco seg over og studerte det stedet Harrys finger pekte.
Så falt Ravnklos flammer ned over det mørket som hadde dekket venstre flanke av fyrst Faehls arme, og brøt den opp; og det ble avdekket at fyrst Griffing hadde snakket sant; frykten de alle hadde følt var ikke naturlig i sin kilde, men kom fra tre dusin desperanter, som hadde blitt lovet sjelene til de overvunne. Straks frambragte fyrstinne Håsblås og fyrst Smygard sine skytsverger, en kjempestor sint bever og en lysende sølvslange, og forsvarerne løftet sine hoder idet skyggen ble borte fra hjertene deres. Og fyrstinne Ravnklo lo, og bemerket at fyrst Faehl var en stor idiot, for nå ville hans egen arme få kjenne frykten, men ikke Galtvorts forsvarere. Allikevel sa fyrst Smygard, «Ingen idiot er han, så mye vet jeg.» Og fyrst Griffing ved siden av ham studerte slagmarken med rynket ansikt …»
Draco tittet opp. «Så?»
Harry lukket boka og puttet den inn i pungen. «Kaos og Solskinn har begge soldater som kan kaste korporlige skytsverker. Korporlige skytsverger kan brukes til å overbringe meldinger. Hvis du ikke kan lære formelen, så vil Dragearmeen få et stort militært handikap –»
Draco brydde seg ikke om det nå, og fortalte det til Harry. Stemmen hans var skarpere enn den kanskje burde ha vært.
Harry blunket ikke. «Så vil jeg påkalle den tjenesten du skylder meg fra den gangen jeg stoppet et opprør fra å bryte løs, på vår første dag med sopelimer. Jeg skal forsøke å lære deg skytsvergeformelen, og som betaling for min tjeneste ønsker jeg at du gjør ditt beste for å lære å kaste det. Jeg stoler på æren til adelsslekta Malfang at du vil gjøre det.»
Draco følte utmattelsen igjen. Hvis Harry hadde spurt på et hvilket som helst annet tidspunkt, så ville det ha vært en rettferdig måte å gjengjelde en tjeneste på, når det viste seg at det ikke faktisk var en Griffing-formel. Men …
«Hvorfor?» sa Draco.
«For å finne ut om du kan gjøre denne tingen som Salazar Smygard kunne gjøre,» sa Harry enkelt. «Dette er en eksperimentell test, og jeg vil ikke fortelle deg hva det betyr før etter at du har gjort det. Vil du?»
… Sannsynligvis var det en god ide å bli kvitt den tjenesten på noe ufarlig, og enda bedre hvis det nå var på tide å bryte med Harry Potter. «Ålreit.»
Harry trakk fram tryllestaven fra kutten sin, og la den mot kulen. «Ikke egentlig den beste fargen for å lære skytsvergeformelen,» sa Harry. «Lys i nøyaktig samme grønnfarge som mordforbannelsen, mener jeg. Men sølv er også en Smygard-farge, ikke sant? Mørkius.» Lyset forsvant, og Harry hvisket de første frasene i fortryllelsen for kontinuerlig lys og kastet den delen om igjen, skjønt ingen av dem kunne ha kastet hele greia på egen hånd. Så tappet Harry på kula igjen, og rommet ble opplyst av sølvstråling, briljant men allikevel mykt og vennlig. Farge kom tilbake til pultene og stolene, og til Harrys lett svette ansikt under manken av svart hår.
Så lang tid tok det før Draco innså hva dette impliserte. «Du har sett en mordforbannelse bli kastet siden forrige gang vi møttes? Når – hvordan –»
«Kast skytsvergeformelen,» sa Harry og så mer alvorlig ut enn noensinne, «så skal jeg fortelle deg det.»
Draco presset hendene mot øynene og sperret sølvlyset ute. «Vet du, jeg burde virkelig huske at du er altfor merkelig for vanlige komplotter!»
Innenfra sitt selvpåførte mørke hørte han lyden av Harrys fliring.
Harry observerte nøye mens Draco gjorde seg ferdig med siste gjennomgang av de innledende bevegelsene, den delen av formelen som var vanskelig å lære; den siste viftingen og uttalen trengte ikke være så nøyaktig. Alle de tre siste gjennomgangene hadde vært perfekte etter det Harry kunne se. Harry hadde også følt en merkelig impuls om å justere ting som herr Lupus ikke hadde nevnt, som vinkelen på Dracos albue eller retningen foten hans pekte i; mulig det bare var noe han innbilte seg, det var sannsynligvis det, men Harry bestemte seg for å gjøre det uansett.
«Ålreit,» sa Harry stille. Det var et trykk i brystet hans som gjorde det litt vanskelig å snakke. «Riktignok har vi ikke en desperant her, men det går greit. Vi trenger ingen. Draco, da din far snakket med meg på jernbanestasjonen, så sa han at du var den ene tingen i verden som var mest verdifullt for ham, og han truet med å kaste vekk alle sine andre planer for å ta hevn over meg, hvis du noensinne ble skadet.»
«Han … hva?» En rar tone i Dracos stemme, og et merkelig uttrykk i ansiktet. «Hvorfor forteller du meg det?»
«Hvorfor skulle jeg ikke det?» Harry endret ikke ansiktsuttrykk, skjønt han kunne gjette hva Draco tenkte: at Harry hadde lagt en slu plan for å skille Draco fra faren, og burde ikke si ting som førte dem nærmere hverandre. «Det har alltid vært bare en person som betyr mest for deg, og jeg vet nøyaktig hvilken varm og lykkelig tanke som vil la deg kaste skytsvergeformelen. Du fortalte meg det på jernbanestasjonen før første skoledag. En gang falt du av sopelimen og brakk ribbeina dine. Det gjorde mer vondt enn noe annet du har følt, og du trodde at du kom til å dø. Forestill deg at frykt stråler ut fra en desperant, som står foran deg, som er iført en svart forreven kappe, som ser ut som en død ting som har ligget lenge i vann. Så kaster du skytsvergeformelen, og når du vifter staven for å drive desperanten vekk, så tenker du på hvordan din far holdt hånda di, slik at du ikke skulle være redd; og så tenker du på hvor mye han elsker deg, og hvor mye du elsker ham, og putt alt det inn i stemmen din når du sier Forvento Vergum. For æren til adelsslekta Malfang, og ikke bare fordi du skylder meg en tjeneste. Vis meg at du ikke løy for meg den dagen på jernbanestasjonen da du fortale meg at Lucifus var en god far. Vis meg at du kan gjøre det Salazar Smygard gjorde.»
Og Harry trådte tilbake, bak Draco, ut av Dracos synsfelt, slik at Draco bare var vendt mot det støvete gamle kateteret og tavla foran i det ubrukte klasserommet.
Draco kastet et blikk bak seg, fremdeles med et merkelig uttrykk på ansiktet, og vendte seg igjen forover. Harry så at Draco pustet dypt ut, pustet dypt inn. Staven vred seg en gang, to ganger, tre og fire ganger. Dracos fingre gled langs staven, nøyaktig de riktige avstandene –
Draco senket staven.
«Dette er for –» sa Draco, «jeg kan ikke tenke dette på riktig måte når du ser på –»
Harry snudde seg og begynte å gå mot døra. «Jeg kommer tilbake om et minutt,» sa Harry. «Bare hold på den lykkelige tanken, og skytsvergen blir værende.»
Fra bak Draco kom nok en gang lyden av en dør som ble åpnet.
Draco hørte Harrys fottrinn som kom inn i klasserommet, men Draco snudde seg ikke for å se.
Harry sa ikke noe heller. Stillheten varte og rakk.
Til slutt –
«Hva betyr dette?» sa Draco. Stemmen hans skalv litt.
«Det betyr at du elsker din far,» sa Harrys stemme. Som var akkurat det Draco hadde tenkt, og forsøkte å ikke gråte foran Harry. Det var for riktig, bare for riktig –
Foran Draco, på gulvet, var den skinnende formen av en slange som Draco kjente igjen; en blå krait, en slange som først ble tatt med til deres herskapshus av lord Abraxas Malfang etter et besøk i et eller annet fjernt land, og far hadde holdt en blå krait i slangerommet siden det. Karakteristisk ved en blå krait var at bittet ikke ville gjøre veldig vondt. Far hadde sagt det, og fortalt Draco at han aldri fikk lov til å klappe slangen, uansett hvem som så på. Giften drepte nervene dine så raskt at du ikke hadde tid til å føle smerte ettersom giften spredte seg. Du kunne dø av den selv etter å ha brukt magisk helbredelse. Den spiste andre slanger. Den var så Smygard som noe vesen på noen måte kunne være.
Det var derfor håndtaket på fars stokk var smidd i form av en blå krait.
Den lysende slangen stakk ut tungen, som også var av sølv; og virket å smile på en måte; på en varmere måte enn noe krypdyr burde gjøre.
«Men,» sa Draco, mens han fremdeles stirret på den vakre, strålende slangen, «du kan ikke kaste skytsvergeformelen.» Nå som Draco hadde kastet den selv, forsto han hvorfor det var så viktig. Du kunne være ond, som Humlesnurr, og fremdeles kaste skytsvergeformelen, så lenge du hadde noe lyst igjen inni deg. Men hvis Harry Potter ikke hadde en eneste ting inne i seg som skinte som det –
«Skytsvergeformelen er mer komplisert enn du tror, Draco,» sa Harry alvorlig. «Ikke alle som feiler i å kaste den er en dårlig person, ikke en gang nødvendigvis ulykkelig. Men uansett, jeg kan kaste den. Jeg gjorde det på andre forsøk, etter at jeg innså hva jeg hadde gjort feil da jeg møtte desperanten første gang. Men, vel, livet mitt blir litt merkelig av og til, og skytsvergen min var rar, og jeg holder det hemmelig for nå –»
«Er det meningen at jeg bare skal tro på det?»
«Du kan spørre professor Krengle om du ikke tror på meg,» sa Harry. «Spør ham hvorvidt Harry Potter kan kaste en korporlig skytsverge, og fortell ham at jeg sa at du skulle spørre. Han vil vite at forespørselen kom fra meg, ingen andre ville vite det.»
Ja vel, og nå skulle Draco liksom stole på professor Krengle? Allikevel, når man kjente Harry, så kunne jo godt dette være sant; og professor Krengle ville ikke juge av trivielle årsaker.
Den glødende slangen snudde hodet fram og tilbake, som om den søkte etter et bytte som ikke var der, og så kveilet den seg opp i en sirkel, som for å hvile.
«Jeg undres,» sa Harry bløtt, «når det var, hvilket år, hvilken generasjon, som smygardinger stoppet å forsøke å lære skytsvergeformelen. Når det var at folk begynte å tenke, at smygardinger selv startet å tenke, at det å være slu og ambisiøs var det samme som å være kald og ulykkelig. Og hvis Salazar visste at hans studenter ikke en gang gadd å møte opp for å lære skytsvergeformelen mer, jeg undres, ville han ønske at han aldri ville ha vært født? Jeg undres på hvordan alt gikk galt, når huset Smygard gikk feil vei.»
Det skinnende vesenet blinket ut; de opprørte følelsene som reiste seg i Draco gjorde det umulig å vedlikeholde fortryllelsen. Draco spant rundt mot Harry, han måtte beherske seg for å ikke løfte tryllestaven. «Hva vet du om huset Smygard eller Salazar Smygard? Du ble aldri valgt inn i mitt hus, hva gir deg rett til –»
Og det var da Draco til slutt innså det.
«Du ble valgt inn i Smygard!» sa Draco. «Du ble det, og etterpå så, du, på noen måte, du knipset i fingrene –» Draco hadde en gang spurt far om det ville være smartere å bli valgt inn i et annet hus slik at alle skulle stole på ham, og far hadde smilt og sagt at han også hadde tenkt det på Dracos alder, men det var ikke mulig å lure Valghatten …
… ikke før Harry Potter kom.
Hvordan hadde han kjøpt et eneste minutt at Harry var en ravnkloing?
«En interessant hypotese,» sa Harry jevnt. «Vet du, du er den andre personen på Galtvort som har framsatt en teori som sier omtrent dette? I det minste er du den andre som faktisk har sagt det direkte til meg –»
«Slur,» sa Draco med sikkerhet. Hans husstyrer var ingen idiot.
«Professor Krengle, åpenbart,» sa Harry. «Skjønt når jeg tenker over det, så spurte Slur meg om hvordan jeg klarte å holde meg ute av hans hus, og hvorvidt jeg hadde noe Valghatten ønsket. Jeg antar du kunne si at du er nummer tre. Ah, men professor Krengles teori var litt annerledes enn din. Kan jeg få ditt ord på at du ikke vil fortelle den videre?»
Draco nikket uten egentlig å tenke seg om. Hva skulle han egentlig gjort, sagt nei?
«Professor Krengle mente at Humlesnurr ikke var tilfreds med hattens valg for Gutten-som-overlevde.»
Og det øyeblikket Harry sa det, visste Draco, han visste at det var sant, det var bare selvsagt at det skulle være slik. Hvem trodde Humlesnurr at han kunne lure?
… vel, foruten samtlige andre personer på Galtvort utenom Slur og Krengle; Harry kunne til og med tro på det selv …
Draco snublet omtåket tilbake til pulten sin, og satte seg ned såpass hardt at det gjorde litt vondt. Ting som dette skjedde gjerne en gang i måneden når man var med Harry, og det hadde ikke skjedd hittil i januar, så det var på tide.
Hans med-smygarding, som kanskje eller kanskje ikke tenkte på seg selv som ravnkloing, lente seg tilbake i stolen han hadde brukt tidligere og tittet oppmerksomt opp på Draco.
Draco ante ikke hva han skulle gjøre nå, hvorvidt han skulle prøve å overtale den fortapte smygardgutten til å innse at nei, han var faktisk ikke en ravnkloing … eller forsøke å finne ut om Harry faktisk var på lag med Humlesnurr, skjønt det virket plutselig mindre sannsynlig … men i tilfelle, hvorfor hadde Harry satt opp hele den greia med ham selv og Grang …
Han burde virkelig ha husket at Harry var altfor merkelig for normale komplotter.
«Harry,» sa Draco, «Gjorde du med vilje meg og general Solskinn til dine fiender bare for at vi skulle ende opp med å samarbeide mot deg?»
Harry nikket uten å nøle, som om det var den mest normale tingen i verden, og ikke noe å skamme seg over.
«Hele den greia med hanskene, og få oss til å klatre opp Galtvorts vegger, det eneste poenget var å få meg og Grang til å bli mer vennlige mot hverandre. Og til og med før det. Du har planlagt dette hele tida. Helt siden starten.»
Igjen denne nikkingen.
«HVOOOOOORFOOOOOOOOOR?»
Harrys øyenbryn hevet seg et øyeblikk, den eneste han ga som respons på at Draco hylte så høyt i det lukkede klasserommet at det gjorde vondt i hans egne ører. HVORFOR, HVORFOR, HVORFOR gjorde Harry Potter denne typen ting …
Så sa Harry, «Slik at smygardinger blir i stand til å kaste skytsvergeformelen igjen.»
«Det … gir … ikke … MENING!» Draco var klar over at han mistet kontroll over stemmen sin, men han virket ikke å være i stand til å stoppe seg selv. «Hva har det med Grang å gjøre?»
«Mønstre,» sa Harry. Ansiktet hans var svært seriøst nå, og veldig alvorlig. «Som da en fjerdedel av barn født av futteforeldre blir trollmenn. Et enkelt mønster du ikke kan ta feil av, som du ville kjenne igjen øyeblikkelig, hvis du visste hva du så på; skjønt hvis du ikke visste det, så ville du ikke en gang innse at det var et spor. Giften som finnes i huset Smygard er noe som har vært sett før i gompeverdenen. Dette er en forutsigelse, Draco, jeg kunne ha skrevet den ned for deg før vi startet vår første skoledag, bare etter å ha hørt deg snakke på King’s Cross stasjon. La meg beskrive noen virkelig patetiske typer mennesker som henger rundt på din fars politiske møter; fullblods familier som aldri ville blitt invitert til middag i Malfanghus. Noter deg at jeg aldri har møtt noen av dem, jeg bare forutsier hvordan det er ved å gjenkjenne mønsteret av hva som skjer med huset Smygard –»
Og så fortsatte Harry Potter med å beskrive Parkasen-familien og Røsli-familien og Wold-familien med en kjølig knivskarp nøyaktighet som Draco ikke ville ha våget å tenke selv, i tilfelle det var en psykomantiker i nærheten, det var langt forbi fornærmelse, de ville drepe Harry hvis de noensinne hørte …
«For å oppsummere,» sa Harry, «så har de ingen egen makt eller kraft. De har ingen egen rikdom. Hvis de ikke hadde gompefødte å hate, hvis alle gompefødte ble borte slik de sier de ønsker, så ville de våkne opp en morgen og oppdage at de ikke hadde noen ting. Men så lenge de kan si at fullblods er overlegne, så kan de føle seg overlegne selv, de kan føle seg som en del av herskerklassen. Selv om din far aldri ville drømme om å invitere dem på middag, selv om de ikke har en eneste galleon i hvelvene sine, selv om de får dårligere karakterer enn den dårligste gompefødte på Galtvort. Selv om de ikke kan kaste skytsvergeformelen mer. For dem er alt de gompefødtes feil, de har noen andre enn seg selv å legge skylden på for sine egne feil, og det gjør dem enda svakere. Det er det huset Smygard er i ferd med å bli, patetisk, og roten av problemet er det å hate gompefødte.»
«Salazar Smygard selv sa at gompefødte måtte kastes ut! At de svekket blodet vårt –» Dracos stemme hadde hevet seg til et rop.
«Salazar Smygard tok feil og det er et beviselig faktum! Du vet det, Draco! Og det hatet forgifter hele ditt hus, du kunne ikke kastet skytsvergeformelen med en slik tanke!»
«Så hvorfor kunne Salazar Smygard kaste skytsvergeformelen?»
Harry tørket svette fra panna. «Fordi ting har endret seg fra da til nå! Hør, Draco, for tre hundre år siden kunne du finne store vitenskapsmenn, like store som Salazar på deres vis, som ville ha fortalt deg at noen gomper var mindreverdige på grunn av hudfargen –»
«Hudfargen?» sa Draco.
«Jeg vet, hudfargen istedenfor noe viktig som blodets renhet, er det ikke tåpelig? Men så endret noe seg i verden, og nå vil du ikke finne en eneste vitenskapsmann av betydning som fremdeles tror at hudfarge betyr noe; bare tapere som det jeg beskrev for deg. Salazar Smygard gjorde den feilen da alle andre gjorde den, fordi han vokste opp med å tro på det, ikke fordi han desperat lette etter noen å hate. Det var noen få mennesker som gjorde det bedre enn alle andre rundt dem, og de var eksepsjonelt gode. Men de som bare godtok det alle andre tenkte var ikke eksepsjonelt onde. Det triste er at folk flest ikke legger merke til et moralsk spørsmål i det hele tatt med mindre noen andre påpeker det for dem; og med en gang de er så gamle som Salazar var da han møtte Gudrik, så har de mistet evnen til å forandre mening. Og det var etter det at Galtvort ble grunnlagt, og Galtvort begynte å sende inntaksbrev til gompefødte slik Gudrik insisterte på, og flere og flere begynte å legge merke til at gompefødte ikke var annerledes. Nå er det en stor politisk sak istedenfor noe som alle bare tror på uten å tenke over det. Og det korrekte svaret er at gompefødte ikke er noe svakere enn fullblods. Så nå er det slik at de som ender opp med å være enige i det Salazar en gang trodde på, enten er folk som vokste opp i svært lukkede fullblodsmiljøer som deg selv, eller folk som er så patetiske selv at de desperat leter etter noen de kan føle seg hevet over, folk som elsker å hate.»
«Det høres ikke … det høres ikke riktig ut …» sa Dracos stemme. Ørene hans lyttet, og lurte på om han ikke kunne komme på noe bedre å si.
«Gjør det ikke? Draco, du vet nå at det ikke er noe galt med Hermine Grang. Du hadde vansker med å slippe henne ned fra et tak, hører jeg. Selv om du visste at hun hadde drukket fjærfallingseliksir, selv om du visste at hun var trygg. Hva slags person tror du ønsker å drepe henne, ikke fordi hun har gjort dem noe galt, men bare fordi hun er gompefødt? Selv om hun bare, hun er bare ei ung jente som umiddelbart ville hjelpe dem med leksene, hvis de noensinne spurte henne,» Harrys stemme sviktet, «hva slags person ønsker at hun skal dø?»
Far –
Draco følte seg delt på midten, det virket som om han hadde problemer med stereosynet sitt, Grang er en grums, hun burde dø og ei jente som hang fra hånda hans oppe på taket, som å se dobbelt, se dobbelt –
«Og alle som ikke ønsker at Hermine Grang skal dø, de vil ikke være sammen med den typen mennesker som vil det! Det er alt folk tror at Smygard er nå, ikke smarte planer, ikke å forsøke å oppnå storhet, bare det å hate gompefødte! Jeg betalte Morag en sigd for å spørre Padma hvorfor hun ikke hadde valgt Smygard, vi vet begge at hun fikk det valget. Og Morag fortalte meg at Padma bare ga henne et blikk og sa at hun var ikke Petrea Parkasen. Ser du? De beste elevene, de som har evner tilpasset mer enn ett hus, elevene med valg, de sitter under Valghatten og tenker hvor som helst, bare ikke Smygard, og da ender folk som Padma opp i Ravnklo. Og … jeg tror Valghatten forsøker å opprettholde en balanse i utvelgelsen, slik at den fyller opp rekkene i Smygard med alle som ikke frastøtes av dette hatet. Så istedenfor Padma Patil får Smygard Petrea Parkasen. Hun er ikke veldig slu, og hun er ikke veldig ambisiøs, men hun er den typen person som ikke har noe imot det Smygard holder på å bli til. Og jo flere Padma-er som går til Ravnklo og jo flere Petrea-er som går til Smygard, jo mer skyter prosessen fart. Det ødelegger huset Smygard, Draco!»
Dette hørtes ut til å ha en fryktelig kjerne av sannhet, Padma hadde hørt til i Smygard … og istedenfor fikk Smygard Petrea … far samlet rundt seg mindre familier som Parkasen fordi de var nyttige støttespillere, men far hadde ikke innsett konsekvensene av å assosiere Smygards navn med dem …
«Jeg kan ikke –» sa Draco, men han var ikke en gang sikker på hva han ikke kunne – «Hva vil du ha fra meg?»
«Jeg vet ikke hvordan huset Smygard kan helbredes,» sa Harry sakte. «Men jeg vet at det er noe du og jeg vil måtte gjøre til slutt. Det tok århundrer før vitenskapen belyste hele gompeverdenen, det skjedde bare sakte, men jo sterkere vitenskapen ble, jo mer trakk den typen hat seg tilbake.» Harrys stemme var stille nå. «Jeg vet ikke nøyaktig hvorfor det fungerte på den måten, men det er slik det historisk sett hendte. Som om det er noe i vitenskapen som utstrålingen fra en skytsverge, som driver tilbake all slags mørke og galskap, ikke umiddelbart, men det ser ut til å følge overalt der vitenskap går. Opplysningstida, det var det det ble kalt i gompeverdenen. Det har noe med å søke etter sannheten å gjøre, tror jeg … med å være i stand til å endre oppfatning fra det du vokste opp med å tro på … med å tenke logisk, å innse at det er ingen grunn til å hate noen bare fordi huden deres har en annen farge, akkurat slik som at det ikke er noen grunn til å hate Hermine Grang … eller kanskje det er noe annet ved det som selv ikke jeg forstår. Men Opplysningstida er det du og jeg tilhører nå, begge to. Det å reparere huset Smygard er bare én av tingene vi er nødt til å gjøre.»
«La meg tenke,» sa Draco, og stemmen hans kom ut mest som et kvekk, «vær så snill,» og han hvilte hodet i hendene, og tenkte.
Draco tenkte en stund, med håndflatene over øynene for å stenge verden ute; ingen lyd utenom hans og Harrys pust. All den overtalende fornuften i det Harry sa, de åpenbare kimene av sannhet det inneholdt; og mot det, den åpenbare, den perfekte og fullstendige åpenbare hypotesen om hva som virkelig pågikk …
Etter en tid løftet Draco til slutt hodet.
«Det høres riktig ut,» sa Draco stille.
Et stort smil brøt ut på Harrys ansikt.
«Så,» fortsatte Draco, «er dette tidspunktet der du tar meg med til Humlesnurr, for å gjøre det offisielt?»
Han sørget for å si dette med en svært dagligdags stemme.
«Ah, ja,» sa Harry. «Det var den tingen jeg hadde tenkt til å spørre deg om, faktisk –»
Dracos blod frøs i årene hans, ble stivfrosset og knuste –
«Professor Krengle sa noe til meg som fikk meg til å tenke, og, vel, uansett hvordan du besvarer dette spørsmålet, så er jeg allerede ganske dum for at jeg ikke har spurt deg mye tidligere. Alle i Griffing synes at Humlesnurr er en helgen; håsblåsingene mener at han er gal; ravnkloingene er veldig selvtilfredse med å ha kommet fram til at han bare later som om han er gal; men jeg har aldri spurt noen i Smygard. Det er meningen at jeg bør vite bedre enn å gjøre den typen feil. Men hvis selv du synes at det er greit å konspirere med Humlesnurr om å reparere huset Smygard, antar jeg at jeg ikke har gått glipp av noe viktig.»
…
…
…
«Du vet,» sa Draco, med en stemme som var merkelig rolig når man tok hensyn til situasjonen, «hver gang jeg lurer på om du gjør ting som dette bare for å irritere meg, så sier jeg til meg selv at det må være et uhell, ingen ville klare å gjøre denne typen ting med vilje selv om de forsøkte helt til blod dryppet ut av ørene deres. Det er den eneste grunnen til at jeg ikke kommer til å kvele deg her og nå.»
«Huh?»
Og så kvele seg selv, fordi Harry hadde vokst opp hos gomper, og så hadde Humlesnurr smidig ledet ham vekk fra Smygard og over til Ravnklo, så det var absolutt plausibelt at Harry ikke visste noe, og Draco hadde aldri tenkt på å fortelle ham.
Eller også så hadde Harry gjettet at Draco ikke ville slå seg sammen med Humlesnurr så fort, og dette i seg selv var bare neste trinn i Humlesnurrs plan …
Men hvis Harry virkelig ikke visste viktige ting om Humlesnurr, så måtte det å advare ham ha høyeste prioritet.
«Ålreit,» sa Draco, etter at han hadde fått sjansen til å organisere tankene sine. «Jeg vet ikke hvor jeg skal starte, så jeg bare starter et sted.» Draco trakk pusten dypt. «Humlesnurr myrdet lillesøsteren sin, og slapp unna med det fordi broren ikke ville vitne mot ham –»
Harry lyttet med stigende bekymring og forferdelse. Han hadde vært forberedt, mente han, på å ta fullblodsversjonen av historien med en klype salt. Problemet var at selv om du la til en enorm mengde salt, så hørtes dette fremdeles ikke bra ut.
Humlesnurrs far hadde blitt dømt for å bruke utilgivelige forbannelser på barn, og døde i Azkaban. Det var ikke Humlesnurrs feil, men det ville finnes i offentlige arkiver. Harry kunne sjekke opp den delen, og se om noe av dette var fabrikkert av blodpurister.
Humlesnurrs mor hadde dødd på mystisk vis, kort før hans yngre søster døde etter det svartspanerne hadde vurdert som et mord. Etter sigende hadde søsteren blitt utsatt for voldelig overfall av gomper, og snakket aldri et ord etter det; noe som, påpekte Draco, hørtes merkelig likt ut som en feilet misminneformel.
Etter Harrys første avbrytelser virket det som om Draco hadde fått med seg det generelle prinsippet, og presenterte nå observasjonene først og slutningene etterpå.
«– så du trenger ikke å ta mitt ord for det,» sa Draco, «du kan se det, ikke sant? Alle i Smygard kan det. Humlesnurr ventet med å utkjempe sin duell med Grindelwald til nøyaktig det øyeblikket det ville se best ut for Humlesnurr, etter at Grindelwald hadde lagt det meste av Europa i ruiner og bygde opp et rykte som den mest forferdelige mørke trollmann i historien; og akkurat idet Grindelwald hadde mistet gullet og blodofferet han fikk fra sine gompetilhengere og var på vei nedover. Hvis Humlesnurr virkelig var den edle trollmannen han later som at han er, ville han ha slåss mot Grindelwald lenge før det. Sannsynligvis ville Humlesnurr at Europa skulle ende i ruiner, det var sannsynligvis en del av deres felles plan, han angrep bare Grindelwald etter at hans marionett feilet ham. Og den store, gloriøse duellen var ikke ekte, det går bare ikke an at to trollmenn skulle være så like at de ville kunne kjempe i tjue hele timer helt til en av dem falt om av utmattelse, det var bare noe Humlesnurr ordnet for å få det til å bli mer spektakulært.» Her ble Dracos stemme mer indignert. «Og det fikk Humlesnurr utnevnt til Overmagiarius av Heksingating! Merlins Ubrutte Linje, korrumpert etter femten hundre år! Og så ble han grandilokvensibus på toppen av det, og han hadde allerede Galtvort han kunne bruke som sin uovervinnelige festning – rektor og overmagiarius og grandilokvensibus, ingen normal person ville prøve seg på alt det der samtidig, hvordan er det mulig at noen ikke ser at Humlesnurr prøver å ta over verden?»
«Pause,» sa Harry, og lukket øynene for å tenke.
Det var ikke noe verre enn det du ville høre om Vesten i Stalins Russland, og ingenting av det ville ha vært sant. Skjønt blodpuristene ville ikke slippe unna med å bare finne opp ting uten noen rot i virkelige hendelser … eller ville de? Aftenprofeten hadde vist en helt klar tendens til å finne på ting … men på den annen side, den gang da de gikk for langt med Wiltersen-forlovelsen, så hadde de blitt avslørt og de hadde vært flaue …
Harry åpnet øynene, og så at Draco observerte ham med et stødig, ventende blikk.
«Så da du spurte meg om det var tid for å slå seg sammen med Humlesnurr, så var det bare en test.»
Draco nikket.
«Og før det, da du sa at det hørtes riktig ut –»
«Det høres riktig ut,» sa Draco. «Men jeg vet ikke om jeg kan stole på deg. Har du tenkt til å klage på min testing også, herr Potter? Kommer til å si at jeg narret deg? At jeg førte deg på villspor?»
Harry visste at han skulle vise god sportsånd og smile, men det klarte han virkelig ikke, det var altfor skuffende.
«Du har rett, det er rettferdig, jeg kan ikke klage,» sa Harry istedenfor. «Så hva med Han-hvis-navn-må-være-unevnt? Ikke så fæl som de sier at han er?»
Draco fikk et bittert drag over ansiktet. «Så du tror at alt handler om å få fars side til å se bra ut, og Humlesnurrs side til å se dårlig ut, og at jeg tror på alt selv bare fordi far fortalte meg det.»
«Det er en mulighet jeg vurderer,» sa Harry jevnt.
Dracos stemme var lav og intens. «De visste. Min far visste det, hans venner visste det. De visste at Mørkets herre var ond. Men han var den eneste sjansen noen hadde mot Humlesnurr! Den eneste trollmannen noe sted som var mektig nok til å kjempe mot ham! Noen av de andre dødseterne var også virkelig onde, som Bellatrix DeMons – far er ikke slik – men far og hans venner måtte gjøre det, Harry, de måtte, Humlesnurr tok over alt, Mørkets herre var det eneste håpet noen hadde igjen!»
Draco stirret hardt på Harry. Harry møtte blikket, og forsøkte å tenke. Ingen tenkte noensinne på seg selv som skurken i sin egen historie – kanskje fyrst Voldemort gjorde det, kanskje Bellatrix, men det gjorde definitivt ikke Draco. At dødseterne var bad guys var åpenbart. Spørsmålet var om de var hovedskurkene, hvorvidt det var en banditt i historien, eller to …
«Du er ikke overbevist,» sa Draco. Han så litt bekymret ut, og litt sint. Hvilket ikke overrasket Harry. Han var temmelig sikker på at Draco selv trodde på alt dette.
«Burde jeg være overbevist?» sa Harry. Han så ikke vekk. «Bare fordi du tror på det? Er du en tilstrekkelig sterk rasjonalist nå til at din tro utgjør sterke beviser for meg, fordi du sannsynligvis ikke ville trodd på det hvis det ikke var sant? Da jeg først møtte deg, så var du ikke så sterk. Alt du har fortalt meg, har du tenkt rundt det på nytt etter at du våknet som vitenskapsmann, eller er det bare noe du vokste opp med å tro på? Kan du se meg inn i øynene og sverge på adelsslekta Malfangs ære at hvis det finnes en usannhet begravet i det du sa, en liten ting som ble lagt til bare for å få Humlesnurr til å se litt verre ut, så ville du ha lagt merke til det?»
Draco startet å åpne munnen, og Harry sa, «Ikke. Ikke gi æren til adelsslekta Malfang flekker. Du er ikke så sterk ennå, og det burde du vite. Hør her, Draco, jeg har også startet å legge merke til noen ting som bekymrer meg. Men det er ingenting definitivt, ingenting sikkert, alt er bare deduksjoner og hypoteser og upålitelige vitner … Og det er ikke noe som er sikkert i din historie heller. Humlesnurr kan ha hatt sine gode grunner til å ikke slåss mot Grindelwald langt tidligere – skjønt det ville måtte være en temmelig god unnskyldning, spesielt når man tenker på hva som hendte på gompesiden … men allikevel. Er det en eneste åpenbart ond ting som Humlesnurr helt sikkert har gjort, slik at jeg slipper å lure?»
Dracos pust var rå, brutal. «Ålreit,» sa Draco ustødig, «jeg skal fortelle deg hva Humlesnurr gjorde.» Fra Dracos kutte kom en tryllestav, og Draco sa Stillus, og Stillus en gang til, men han klarte ikke uttalen andre gang heller, og til sist tok Harry fram sin egen tryllestav og gjorde det.
«En gang,» sa Draco hest, «en gang i tida var det, det var ei jente, og hun het Narsissa, og hun var den vakreste, den smarteste, den slueste jenta som noen gang var valgt inn i Smygard; og min far elsket henne, og de giftet seg, og hun var ingen dødseter, hun var ingen kriger, alt hun noensinne gjorde var å elske far –» Draco stoppet der, fordi han gråt.
Harry følte seg syk. Draco hadde aldri snakket om sin mor, ikke nevnt henne en eneste gang, han burde ha lagt merke til det tidligere. «Hun … kom i veien for en forbannelse?»
Dracos stemme kom som et skrik. «Humlesnurr brant henne til døde i hennes eget soverom!»
I et klasserom fylt med bløtt sølvlys sitter en gutt og stirrer på en annen gutt, som frenetisk tørker øynene sine med kuttekragen.
Det var vanskelig for Harry å beholde balansen, og fortsette å la være å dømme, det var for emosjonelt, det var noe som enten ønsket å starte en tåreflom fra sine egne øyne i sympati med Draco, eller vite at det ikke var sant …
Humlesnurr brant henne til døde i hennes eget soverom!
Det …
… hørtes ikke ut som Humlesnurrs stil …
… men det var grenser for hvor mange ganger du kunne tenke den tanken før du begynte å lure på hvor mye du kunne stole på det stil-konseptet.
«Det, det må ha gjort forferdelig vondt,» sa Draco med ristende stemme, «Far snakker aldri om det i det hele tatt, du nevner aldri den hendelsen så han hører det, men herr McKnife fortalte meg det, det var brennmerker over hele soverommet, fra da mor må ha kjempet mens Humlesnurr brant henne levende. Det er gjelden Humlesnurr skylder adelsslekta Malfang og vi krever hans liv i gjengjeld!»
«Draco,» sa Harry, og lot all hesheten slippe til i stemmen, det ville være feil å høres rolig ut, «jeg beklager, jeg er så lei meg for å ha spurt, men jeg må vite det, hvordan vet du at det var Humle –»
«Humlesnurr sa at han gjorde det, han fortalte far at det var en advarsel Og far kunne ikke vitne under verifiserum fordi han var en psykomantiker, han kunne ikke en gang få stilt Humlesnurr for retten; fars egne allierte trodde ikke på ham etter at Humlesnurr avkreftet alt offentlig, men vi vet, dødseterne vet, far ville ikke hatt noen grunn til å juge om dette, far ønsker at vi tar hevn på riktig person, forstår du ikke det, Harry?» Dracos stemme var vill.
Med mindre Lucifus gjorde det selv, naturligvis, og fant det mer passende å legge skylden på Humlesnurr.
Enskjønt … det virket ikke som Lucifus’ stil igjen. Og hvis han hadde myrdet Narsissa, så ville det ha vært smartere å legge skylden på et enklere offer istedenfor å miste politisk kapital og troverdighet ved å gå etter Humlesnurr …
Etter hvert stoppet Draco å gråte, og så på Harry. «Vel?» sa Draco, og hørtes ut som om han ønsket å spytte ut ordene. «Er det ondt nok for deg, herr Potter?»
Harry så ned på armene sine som hvilte mot stolryggen. Han klarte ikke å møte Dracos blikk mer, smerten i dem var for rå. «Jeg forventet ikke å høre noe slikt,» sa Harry bløtt. «Jeg vet ikke hva jeg skal tro mer.»
«Du vet ikke?» Dracos stemme hevet seg til et skrik, og han reiste seg brått –
«Jeg kan huske at Mørkets herre drepte begge foreldrene mine,» sa Harry. «Da jeg møtte den desperanten for første gang, så var det det jeg husket, mitt verste minne. Selv om det var så lenge siden. Jeg hørte foreldrene mine dø. Min mor tryglet Mørkets herre om å ikke drepe meg, ikke Harry, vær så snill, ta meg, drep meg istedenfor! Det var det hun sa. Og så gjorde Mørkets herre narr av henne, og lo. Og så, husker jeg, det blendende blinket av grønt lys –»
Harry tittet opp på Draco.
«Så vi kunne slåss,» sa Harry, «vi kunne bare fortsette å utkjempe den samme kampen. Du kunne fortalt meg at det var riktig at min mor døde, fordi hun var kona til Jakob, som drepte en dødseter. Men feil at din mor døde, fordi hun var uskyldig. Og jeg kunne fortalt deg at det var riktig at din mor døde, fordi Humlesnurr må ha hatt en grunn som gjorde det greit å brenne henne levende i hennes eget soverom, men feil at min mor døde. Men vet du, Draco, uansett, ville det ikke vært helt tydelig at begge to hadde vært forutinntatt? Fordi den regelen som sier at det er feil å drepe uskyldige, den regelen kan ikke skrus på for min mor og skrus av for din mor, og den kan ikke skrus på for din mor og av for min. Hvis du forteller meg at Lilly var en fiende av dødseterne og at det er rett å drepe dine fiender, så vil den samme regelen si at Humlesnurr hadde rett til å drepe Narsissa, siden hun var hans fiende.» Harrys stemme ble hes. «Så hvis vi to skal være enige om noe som helst, så kommer det til å være at ingen av dødsfallene var riktige, og at ingens mødre burde dø mer.»
Raseriet som kokte inne i Draco var så stort at han bare så vidt kunne la være å storme ut av rommet; alt som stoppet ham var at han gjenkjente et kritisk øyeblikk; og en liten gjenværende rest av vennskap, et lite blaff av sympati, fordi han hadde glemt, han hadde glemt, at Harrys mor og far hadde møtt døden fra Den mørke herrens hender.
Stillheten varte.
«Du kan si noe,» sa Harry, «Draco, snakk til meg, jeg blir ikke sint – tenker du, jeg vet ikke, at det at Narsissa døde var mye verre enn at Lilly døde? At det er helt feil at jeg skal så mye som sammenlikne?»
«Jeg antar at jeg også var dum,» sa Draco. «Hele denne tida, hele denne tida har jeg glemt at du må hate dødseterne for drapet på dine foreldre, hate dødsetere slik jeg hater Humlesnurr.» Og Harry hadde aldri sagt noe, aldri reagert da Draco snakket om dødseterne, holdt det skjult – Draco var en tosk.
«Nei,» sa Harry. «Det er ikke – det er ikke slik, Draco, jeg, jeg vet ikke en gang hvordan jeg skal kunne forklare det for deg, bortsett fra å si at en tanke som det, ville ikke,» Harrys stemme var halvkvalt, «man kunne ikke klare å bruke det, for å framkalle en skytsverge …»
Draco følte et plutselig stikk i hjertet; uønsket, men han følte det. «Later du som om du bare skal glemme det som hendte med dine foreldre? Sier du at jeg bare skal glemme det som hendte med mor?»
«Så du mener at du og jeg må være fiender?» Nå ble Harrys stemme tilsvarende vill. «Hva har vi noensinne gjort mot hverandre som betyr at vi må være fiender? Jeg nekter å bli fanget på den måten! Rettferdighet kan ikke bety at begge vi to må angripe hverandre, det gir ingen mening!» Harry stoppet, trakk pusten dypt, kjørte fingrene gjennom kråkereiret som var håret hans – fingrene kom ut svette, kunne Draco se. «Draco, hør her, vi kan ikke forvente at vi blir enige om alt med en gang, du og jeg. Så jeg vil ikke be deg om å si at Mørkets herre gjorde en feil ved å drepe min mor, bare si at det var … trist. Vi skal ikke snakke om det var nødvendig eller ikke, hvorvidt det var rettferdig. Jeg vil bare be deg om å si at det var trist at det skjedde, at også min mors liv var verdifullt, bare si det for nå. Og jeg vil si at det var trist at Narsissa døde, fordi hennes liv også hadde verdi. Vi kan ikke forvente å bli enige om alt, men hvis vi starter med å si at hvert liv er dyrebart, at det er trist når noen som helst dør, så vet jeg at vi blir enige til slutt. Det er det jeg vil at du skal si. Ikke hvem som hadde rett. Ikke hvem som tok feil. Bare at det var trist da din mor døde, og det var trist da min mor døde, og det ville være trist om Hermine Grang døde; hvert liv er dyrebart, kan vi være enige om det og vente med resten, er det nok hvis vi bare kan være enige om det? Kan vi det, Draco? Det virker … mer som en tanke som noen kunne bruke for å kaste skytsvergeformelen.»
Det var tårer i Harrys øyne.
Og Draco begynte å bli sint igjen. «Humlesnurr drepte mor, det er ikke nok å bare si at det er trist! Jeg forstår ikke hva du tror at du må gjøre, men Malfangene må ta hevn!» Å ikke hevne drap på familien var forbi svakhet, forbi vanære, du kunne like gjerne ikke eksistere.
«Jeg argumenterer ikke mot det,» sa Harry stille. «Men vil du si at Lilly Potters død var trist? Bare si den ene tingen?»
«Det …» Draco hadde vansker med å finne ord igjen. «Jeg vet, jeg skjønner hvordan du føler, men ser du ikke, Harry, selv om jeg bare sier at Lilly Potters død var trist, så er det allerede noe som går mot dødseterne!»
«Draco, du er nødt til å klare å si at dødseterne gjorde noen ting galt! Du må, ellers kan du ikke utvikle deg som vitenskapsmann, det vil være en veisperring foran deg, en autoritet du ikke kan motsi. Ikke all forandring er en forbedring, men hver forbedring er en endring, du kan ikke gjøre noe bedre med mindre du kan klare å gjøre det annerledes; du er nødt til å la deg selv gjøre det bedre enn andre mennesker! Selv din far, Draco, selv ham. Du er nødt til å kunne peke på noe din far gjorde og si at det var et feilgrep, fordi han ikke var perfekt, og hvis du ikke kan si det, så vil du ikke klare å gjøre det bedre.»
Far hadde advart ham, hver kveld før han gikk og la seg, en hel måned før han startet på Galtvort, at han ville komme til å møte mennesker med dette målet.
«Du prøver å skille meg fra far.»
«Jeg prøver å skille en del av deg fra faren din,» sa Harry. «Forsøker å la deg fikse noen ting som din far ikke gjorde rett. Prøver å få deg til å gjøre det bedre. Men ikke … jeg prøver ikke å bryte skytsvergen din.» Harrys stemme ble bløtere. «Jeg ville ikke ønske å bryte noe så lyst og klart som det. Hvem vet, det å reparere huset Smygard vil kanskje også trenge det …»
Det gjorde inntrykk på Draco, det var greia; uansett alt annet så gjorde det inntrykk på ham, du måtte være virkelig forsiktig når du var i nærheten av Harry fordi argumentene hans hørtes så overbevisende ut selv når han tok feil. «Og det du ikke innrømmer er at Humlesnurr fortalte deg at du kunne hevne dine foreldre ved å ta lord Malfangs sønn vekk fra ham –»
«Nei. Nei. Den delen er bare helt feil.» Harry pustet dypt. «Jeg visste ikke hvem Humlesnurr var, eller hvem Mørkets herre var, eller hvem dødseterne var, eller hvordan mine foreldre døde, fram til tre dager før jeg startet på Galtvort. Den dagen du og jeg først møttes i klesbutikken, det var den dagen jeg fant det ut. Og Humlesnurr liker ikke en gang gompevitenskap, eller han sier at han ikke gjør det, jeg fikk en sjanse til å diskutere det med ham en gang. Tanken om å hevne meg på dødseterne har aldri slått meg, ikke en eneste gang fram til nå. Jeg visste ikke hvem Malfangene var før jeg møtte deg i klesbutikken, og da likte jeg deg.»
Lang stillhet.
«Jeg skulle ønske at jeg kunne stole på deg,» sa Draco. Stemmen hans skalv. «Hvis jeg bare visste at du fortalte sannheten, ville alt bli så mye enklere –»
Og så ramlet ideen plutselig ned i Dracos hode.
Måten han kunne finne ut hvorvidt Harry virkelig mente alt han hadde sagt, om ønsket om å reparere huset Smygard, om å være trist for at mor døde.
Det ville være ulovlig, og siden han måtte gjøre det uten fars hjelp, så ville det være farlig, han kunne ikke engang stole på at Harry Potter ville hjelpe til, men …
«Ålreit,» sa Draco. «Jeg har tenkt ut et avgjørende eksperiment.»
«Hva er det?»
«Jeg ønsker å gi deg en dråpe verifiserum,» sa Draco. «Bare en enkelt dråpe, slik at du ikke kan juge, men ikke nok til å tvinge deg til å si ting. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få tak i det, men jeg skal forsikre meg om at det er trygt –»
«Hm,» sa Harry. Han hadde et hjelpeløst uttrykk på ansiktet. «Draco, eh –»
«Ikke si det,» sa Draco. Stemmen var fast og rolig. «Hvis du sier nei, så er resultatet av eksperimentet allerede klart.»
«Draco, jeg er en psykoblokker –»
«SLANGENS OLDEMORS HUGGTANN, NÅ JUGER DU SÅ DET RENNER –»
«Jeg ble trent av herr Dyrkorn. Professor Krengle satte det opp. Hør, Draco, det er greit for meg å ta en dråpe verifiserum hvis du får tak i det, jeg bare informerer deg om at jeg er en psykoblokker. Ikke en perfekt psykoblokker, men herr Dyrkorn sa at jeg klarte å sette opp en fullstendig blokkering, og jeg kunne sannsynligvis slå verifiserum.»
«Du er bare i ditt første år på Galtvort! Det er galskap!»
«Kjenner du en psykomantiker du stoler på? Jeg kan gladelig demonstrere – hør, Draco, jeg er lei meg, men vil ikke det faktum at jeg fortalte deg det telle for noe? Jeg kunne jo bare ha latt deg kjøre eksperimentet, vet du.»
«HVORFOR? Hvorfor er du alltid sånn, Harry? Hvorfor må du alltid rote til alt selv når det er UMULIG? Og slutt å smile, dette er ikke morsomt!»
«Jeg beklager, unnskyld, jeg vet at det ikke er morsomt, jeg –»
Det tok sin tid før Draco klarte å gjenvinne selvbeherskelsen.
Men Harry hadde rett. Harry kunne bare ha latt Draco gi ham verifiserum. Hvis han virkelig var en psykoblokker … Draco visste ikke hvem han kunne spørre om å forsøke psykomantikk, men kan kunne i det minste spørre professor Krengle om det var sant … kunne Draco stole på professor Krengle? Kanskje professor Krengle bare ville si alt Harry ba ham om å si.
Så husket Draco den andre tingen Harry hadde bedt ham om å spørre professor Krengle om, og tenkte ut en annerledes test.
«Du vet,» sa Draco. «Du vet hva det koster meg, hvis jeg går med på at giften i huset Smygard er hatet mot gompefødte, og å si at Lilly Potters død var trist. Og det er en del av planen din, ikke fortell meg at det ikke er det.»
Harry sa ikke noe, hvilket han gjorde lurt i.
«Det er noe jeg ønsker fra deg til gjengjeld,» sa Draco. «Og før det, en eksperimentell test jeg ønsker å prøve –»
Draco dyttet opp døra som førte til det stedet portrettene hadde fortalt dem om, og denne gangen var det riktig dør. Foran dem var det en liten tom steinplass med nattehimmelen i bakgrunnen. Ikke et tak, slik det han hadde sluppet Harry ned fra, men en liten, ordentlig takterrasse, høyt over bakken. Med ordentlig rekkverk, kunstferdige mønstre av stein som rant sømløst ned i steingulvet … hvordan så mye kunst hadde blitt puttet inn i skapelsen av Galtvort var noe som fremdeles fylte Draco med ærefrykt hver gang han tenkte på det. Det må ha vært en måte å gjøre hele greia på samtidig, ingen kunne ha laget så mange detaljer bitvis, slottet endret seg og hver ny bit som kom til var på samme måte. Det var så langt vekk fra trolldomskunsten i disse bleknende dager at ingen ville ha trodd på det hvis de ikke hadde sett beviset i form av selve Galtvort.
Skyfri og kald, vinterens nattehimmel; det ble mørkt lenge før elevenes portforbud i disse siste januardager.
Stjernene skinte sterkt og vakkert i den klare lufta.
Harry hadde sagt at det å være under stjernene ville hjelpe ham.
Draco berørte brystet med tryllestaven sin, gled fingrene i innøvde bevegelser, og sa «Thermos.» En varme spredte seg gjennom ham, den strålte ut fra hjertet; vinden fortsatte å blåse i ansiktet hans, men han var ikke lenger kald.
«Thermos,» sa Harrys stemme bak ham.
De gikk sammen mot rekkverket, for å se ned på bakken langt under dem. Draco forsøkte å finne ut om de var i et av tårnene som kunne sees fra utsiden, og kom fram til at akkurat nå klarte han ikke helt å se for seg hvordan Galtvort så ut fra utsiden. Men bakken under dem var alltid den samme; han kunne se Den forbudte skogen som en vag silhuett, og måneskinn som glitret fra Galtvorts innsjø.
«Vet du,» sa Harrys stemme stille fra ved siden av ham der armen hans lente seg på rekkverket ved siden av Dracos, «en av de tingene som gomper gjør helt feil, er at de ikke skrur av alle lysene sine når det blir natt. Ikke en gang for en time hver måned, ikke en gang i femten minutter en gang i året. Fotonene sprer seg i atmosfæren og vasker bort alt utenom de klareste stjernene, og nattehimmelen ser ikke lik ut i det hele tatt, ikke med mindre du reiser langt vekk fra alle byer. Når du først har sett himmelen over Galtvort, så er det vanskelig å tenke seg å leve i en gompeby, der du ikke ville være i stand til å se stjernene. Du ville definitivt ikke ønske å bruke hele livet i gompebyer når du en gang har sett nattehimmelen over Galtvort.»
Draco kastet et blikk bort på Harry, og så at Harry strakk nakken for å stirre opp dit Melkeveien buet seg gjennom mørket.
«Selvsagt,» fortsatte Harry, og stemmen var fremdeles stille, «så kan du ikke noensinne se stjernene skikkelig fra jorda, heller; lufta kommer alltid i veien. Du må se fra et annet sted, hvis du vil se den virkelige greia, at stjernene brenner sterkt og lyst, som deres sanne selv. Har du noensinne ønsket at du bare kunne kaste deg selv opp til nattehimmelen, Draco, og reise ut for å ta en titt på hva det er å se rundt andre soler enn vår? Hvis det ikke var noen begrensninger i magiens kraft, er det en av de tingene du ville gjøre, hvis du kunne gjøre alt?»
Stillhet; og så innså Draco at det var meningen at han skulle svare. «Det har jeg ikke tenkt på før,» sa Draco. Uten at det lå noe bevisst valg, var stemmen hans like myk og lav som Harrys. «Tror du virkelig at noen kommer til å bli i stand til å gjøre det?»
«Jeg tror ikke at det kommer til å bli noe særlig enkelt,» sa Harry. «Men jeg vet at jeg selv ikke akter å tilbringe hele livet mitt på jorda.»
Det ville ha vært noe å le av, hvis Draco ikke hadde visst at noen gomper allerede hadde reist ut, selv helt uten å bruke magi.
«For å bestå testen din,» sa Harry, «så er jeg nødt til å si hva det betyr for meg, den tanken, hele greia, ikke den kortere versjonen jeg forsøkte å forklare deg tidligere. Men du skulle være i stand til å se at det er samme ide, bare mer generell. Så min versjon av tanken, Draco, er at når vi reiser ut blant stjernene, så kan det være at vi finner andre mennesker der. Og hvis vi gjør det, så vil de definitivt ikke se ut slik vi gjør. Det kan være ting der ute som er vokst ut av krystaller, eller store pulserende klumper … eller kanskje de er laget av magi, når jeg først tenker over det. Så med alt dette merkelige, hvordan kan du gjenkjenne en person? Ikke ved formen, ikke ved hvor mange armer eller bein det har. Ikke av hva slags substans det er laget av, om det er kjøtt eller krystall eller stoff jeg ikke kan forestille meg. Du måtte identifisere dem som mennesker ut fra sinnet deres. Og selv sinnene deres ville ikke fungere nøyaktig slik våre gjør. Men alt som lever og tenker og kjenner seg selv og ikke ønsker å dø, det er trist, Draco, det er trist hvis den personen må dø, fordi den ikke ønsker det. Sammenliknet med hva som kunne finnes der ute, så er alle mennesker som noensinne har levd, vi er alle som brødre og søstre, du kunne knapt sett forskjell på oss. De der ute som møter oss, de ville ikke briter og svensker, nordmenn og franskmenn, de ville ikke være i stand til å se forskjellen, de ville bare se et menneskelig vesen. Mennesker som kan elske, og hate, og le, og gråte; og for dem, de der ute, så ville det gjøre oss alle så like som sandkorn på en strand. De ville dog være annerledes. Virkelig annerledes. Men det ville ikke hindre oss, og det ville ikke hindre dem, hvis begge ønsket å være venn med den andre.»
Så løftet Harry tryllestaven, og Draco snudde seg og så vekk, som han hadde lovet; så ned på steingulvet og mot steinveggen der døra var. For Draco hadde lovet å ikke se, og å ikke fortelle noen om det Harry hadde sagt, eller noe i det hele tatt av det som skjedde her denne natta, skjønt han visste ikke hvorfor det måtte være hemmelig.
«Jeg har en drøm,» sa Harrys stemme, «at en dag så vil tenkende vesener dømmes ut fra mønsteret i deres tanker, og ikke etter deres farge eller form eller hvilket stoff de er laget av, eller hvem deres foreldre var. Fordi hvis vi en gang kan komme overens med krystallting, hvor idiotisk ville det ikke være å ikke komme overens med gompefødte, som er formet som oss, som tenker som oss, så like som oss som sandkorn på en strand? Krystalltingene ville ikke engang være i stand til å se forskjellen. Hvor umulig er det ikke å forestille seg at hatet som forgifter huset Smygard skulle være verdt å ta med seg ut til stjernene? Hvert liv er verdifullt, alt som tenker og kjenner seg selv og ikke ønsker å dø. Lilly Potters liv var verdifullt, og Narsissa Malfangs liv var verdifullt, selv om det er for sent for dem nå, det var trist da de døde. Men det er andre som fremdeles er i live og er verdt å kjempe for. Ditt liv, og mitt liv, og Hermine Grangs liv, alt livet på jorda, og alt livet utenfor, å bli forsvart og beskyttet, FORVENTO VERGUM!»
Og så var det lys.
Alt ble til sølv i det lyset, steingulvet, steinveggen, døra, rekkverket, så blendende bare i refleksjonen av lyset at du knapt kunne se dem, selv lufta så ut til å skinne, og lyset ble sterkere, og sterkere, og sterkere –
Da lyset tok slutt var det som et sjokk, Dracos hånd gikk automatisk til kutten sin for å hente et lommetørkle, og det var først da han innså at han gråt.
«Der er testresultatet ditt,» sa Harrys stemme stille. «Jeg mente virkelig den tanken.»
Draco snudde seg sakte mot Harry, som nå hadde senket tryllestaven.
«Det, det må være et triks, ikke sant?» sa Draco. Han klarte ikke flere av disse sjokkene. «Skytsvergen din – kan ikke virkelig skinne så sterkt –» Og allikevel hadde det vært lyset fra en skytsverge, med en gang du visste hva du så på kunne du ikke ta feil av det og noe annet.
«Det var den sanne formen til skytsvergeformelen,» sa Harry. «Noe som lar deg putte hele styrken din inn i skytsvergen, uten noe hinder fra inne i deg selv. Og før du spør, jeg lærte det ikke fra Humlesnurr. Han kjenner ikke hemmeligheten, og kunne ikke kaste den sanne formen hvis han gjorde det. Jeg løste den gåten selv. Og jeg visste, med en gang jeg forsto, at denne formelen må det ikke snakkes om. For din skyld tok jeg del i testen din; men du må ikke snakke om det, Draco.»
Draco visste ikke lenger, han visste ikke hvor den sanne styrken lå, eller tingenes rett. Dobbeltsyn, dobbeltsyn. Draco ønsket å kalle Harrys idealer svakhet, Håsblås-dumheter, den typen løgn som herskere framfører for å tilfredsstille befolkningen og at Harry hadde vært dum nok til å tro på selv, idioti tatt alvorlig og opphøyd til sinnssyke høyder, projisert ut på selve stjernene –
Noe vakkert og skjult, mystisk og klart –
«Vil jeg,» hvisket Draco, «bli i stand til å kaste en skytsverge som det, en dag?»
«Hvis du alltid fortsetter å søke etter sannheten,» sa Harry, «og hvis du ikke avviser de varme tankene når du finner dem, så er jeg sikker på at du vil det. Jeg tror at en person kunne komme hvor som helst hvis de bare fortsetter lenge nok, selv til stjernene.»
Draco tørket øynene med lommetørkleet igjen.
«Vi burde gå inn igjen,» sa Draco med ustødig stemme, «noen kunne ha sett det, alt det lyset –»
Harry nikket, og beveget seg mot og gjennom døra; og Draco tittet opp på nattehimmelen en siste gang før han fulgte etter.
Hvem var Gutten-som-overlevde, som allerede var en psykoblokker, og som kunne kaste skytsvergen i sin sanne form, og gjøre andre merkelige ting? Hva var Harrys skytsverge, hvorfor måtte den ikke bli sett?
Draco stilte ikke noen av disse spørsmålene, fordi Harry kanskje ville ha svart, og Draco kunne ikke takle flere sjokk i dag. Han kunne bare ikke. Et sjokk til og hodet hans kom til å falle rett av skuldrene og gå sprett, sprett, sprett nedover Galtvorts korridorer.
De dukket inn i en liten alkove, istedenfor å gå hele veien tilbake til klasserommet, på Dracos forespørsel; han følte seg for nervøs til å vente lenger.
Draco satte opp en Stillus-barriere, og så deretter stille og spørrende på Harry.
«Jeg har tenkt på det,» sa Harry. «Jeg skal gjøre det, men det er fem betingelser –»
«Fem?»
«Ja, fem. Hør, Draco, et løfte som dette bare ber om å gå fryktelig galt, du vet at det ville gått galt hvis dette var et skuespill –»
«Vel, det er ikke det!» sa Draco. «Humlesnurr drepte mor. Han er ond. Det er en av de tingene du snakker om som ikke trenger å være komplisert.»
«Draco,» sa Harry med forsiktig stemme, «alt jeg vet er at du sier at Lucifus sier at Humlesnurr sier at han drepte Narsissa. For å tro på det uten spørsmål er jeg nødt til å stole på deg og Lucifus og Humlesnurr. Så, slik jeg begynte med å si, det er betingelser. Den første er at du når som helst kan løslate meg fra løftet, hvis det ikke lenger virker som om det er en god ide. Det må være en overlagt og villet handling fra din side, selvsagt, ikke noe lureri med ord eller noe.»
«Okei,» sa Draco. Det hørtes trygt nok ut.
«Betingelse nummer to er at jeg avgir et løfte om å ta til fiende den som faktisk drepte Narsissa, bestemt ut fra det ærlige beste av mine evner som rasjonalist. Om det nå er Humlesnurr eller noen annen. Og du har mitt ord på at jeg vil bruke mine beste evner som rasjonalist for å avsi en ærlig dom, betraktet som et enkelt faktum. Enig?»
«Jeg liker det ikke,» sa Draco. Det gjorde han ikke; hele poenget var å forsikre seg om at Harry ikke havnet på Humlesnurrs lag. Allikevel, hvis Harry var ærlig, så ville han finne sannheten om Humlesnurr raskt nok; og var han ikke ærlig, så hadde han allerede brutt løftet sitt … «Men jeg går med på det.»
«Betingelse tre er at Narsissa faktisk har blitt brent levende. Hvis den delen av historien viser seg å være litt overdrevet bare for å få det til å høres verre ut, så er det opp til meg å velge om jeg fortsatt vil holde løftet. Også gode mennesker må av og til drepe. Men de vil aldri torturere mennesker til døde. Det er fordi Narsissa ble brent levende at jeg vet at den som gjorde det var ond.»
Draco klarte så vidt å beholde fatningen.
«Betingelse fire er at hvis Narsissa selv ble skitten på hendene, og, la oss si, brukte Martyrio på noens barn til det ble sinnssykt, og den personen brant Narsissa som hevn, så kan det hende at avtalen ikke lenger gjelder. Fordi det ville fremdeles være feil av dem å brenne henne, de skulle allikevel ha drept henne uten smerte; men det var ikke ondt på samme måte som om hun bare var Lucifus’ kjærlighet som aldri hadde drept noen selv, slik du sa. Betingelse fem er at hvis den som drepte Narsissa ble lurt til å gjøre det, så er min fiende den som lurte vedkommende, og ikke den som ble lurt.»
«Alt dette høres virkelig ut som om du planlegger å snike deg ut av det –»
«Draco, jeg vil ikke peke ut en god person som fiende, ikke for deg eller for noen andre. Jeg må virkelig tro på at de har gjort noe galt. Men jeg har tenkt på det, og for meg virker det som at hvis Narsissa ikke hadde gjort noe galt selv, bare forelsket seg i Lucifus og valgte å bli hans hustru, så ville den som brente henne levende i hennes eget soverom sannsynligvis ikke være en god person. Jeg sverger å ta som min fiende den som fikk dette til å skje, uansett om det er Humlesnurr eller noen andre, med mindre du frivillig løslater meg fra dette løftet. Forhåpentligvis vil ikke det gå galt på samme måte som det ville gjort hvis dette var et skuespill.»
«Jeg er ikke akkurat fornøyd,» sa Draco. «Men greit. Du sverger å ta min mors morder som din fiende, og jeg –»
Harry ventet, med et tålmodig uttrykk i ansiktet, mens Draco forsøkte å få stemmen til å fungere igjen.
«Jeg vil hjelpe deg med å fikse problemet med at huset Smygard hater gompefødte,» fullførte Draco hviskende. «Og jeg vil si at det var trist at Lilly Potter døde.»
«Slik blir det,» sa Harry.
Og det var fullendt.
Bruddet, visste Draco, hadde nettopp utvidet seg litt til. Nei, ikke litt, mye. Det var en følelse av å gli vekk, av å ha gått seg vill, lenger og lenger vekk fra kysten, lenger og lenger vekk hjemmefra …
«Unnskyld meg,» sa Draco. Han snudde seg vekk fra Harry, og forsøkte å roe seg selv ned; han måtte gjøre denne testen, og han ønsket ikke at den skulle feile fordi han var nervøs eller skammet seg.
Draco hevet tryllestaven til startposisjonen for skytsvergeformelen.
Han husket han falt fra sopelimen, smerten, frykten, forestilte seg at den kom fra en høy figur i en kappe, som så ut som en død ting forlatt i vannet.
Og så lukket Draco øynene, for å være bedre i stand til å huske far som holdt hans små, kalde hender i sin egen varme styrke.
Ikke vær redd, min sønn, jeg er her …
Tryllestaven svingte opp i et bredt sveip, for å drive bort frykten, og Draco var overrasket over styrken; og i det øyeblikket husket han at far ikke var tapt, aldri ville bli tapt, ville alltid være der og sterk i sin egen person, uansett hva som skjedde med Draco, og stemmen hans ropte, «Forvento Vergum!»
Draco åpnet øynene.
En skinnende slange så tilbake på ham, ikke mindre lysende klar enn før.
Bak seg hørte han Harry puste ut, som i lettelse.
Draco stirret inn i det hvite lyset. Det kunne virke som at han ikke var helt fortapt, når alt kom til alt.
«Det minner meg på,» sa Harry etter en stund. «Kan vi teste min hypotese om hvordan skytsvergen kan brukes til å sende meldinger?»
«Kommer det til å overraske meg?» sa Draco. «Jeg vil ikke ha flere overraskelser i dag.»
Harry hadde hevdet at ideen ikke var merkelig i det hele tatt, og han kunne ikke se hvordan dette på noen måte kunne sjokkere Draco, hvilket gjorde Draco enda mer nervøs, av en eller annen grunn; men Draco skjønte hvor viktig det var å ha en måte å sende meldinger på ved nødsfall.
Trikset – etter Harrys hypotese – var å ønske å spre de gode nyhetene, ønske at mottakeren fikk vite sannheten i hvilken lykkelig tanke du nå enn hadde brukt for å kaste skytsvergeformelen. Bare at istedenfor å fortelle mottakeren det med ord, ville skytsvergen selv være meldingen. Ved å ønske at de kunne se det, ville skytsvergen gå til dem.
«Fortell Harry,» sa Draco til den lysende slangen, skjønt Harry sto bare noen skritt unna på den andre siden av rommet, «om, øh, å passe seg for den grønne apen,» hvilket var et tegn fra et skuespill Draco en gang hadde sett.
Og så, akkurat som på King’s Cross stasjon, ønsket Draco at Harry skulle få vite at far alltid hadde brydd seg om ham; bare at denne gangen forsøkte han ikke å si det med ord, men ville si det med den lykkelige tanken i seg selv.
Den lyse slangen gled gjennom rommet, det virket mer som om den vred seg gjennom lufta enn på steingulvet; og kom fram til Harry etter å ha reist den korte avstanden –
– og sa til Harry, i den merkelige stemmen som Draco gjenkjente måtte være slik han hørtes ut for andre mennesker, «Pass deg for den grønne apen.»
«Hssss ssss sshsshssss,» sa Harry.
Slangen buktet seg tilbake over gulvet mot Draco.
«Harry sier at meldingen er mottatt og forstått,» sa den skinnende blå kraiten med Dracos stemme.
«Huh, « sa Harry. «Det føles rart å snakke med skytsverger.»
…
…
…
«Hvorfor ser du på meg på den måten?» sa Smygards arving.
Etterspill:
Harry stirret på Draco.
«Du mener bare magiske slanger, ikke sant?»
«N – nei,» sa Draco. Han så temmelig blek ut, og stotret fremdeles, men hadde i alle fall stoppet de uforståelige lydene han hadde kommet med tidligere. «Du er en ormmunn, du kan snakke ormtunge, det er språket til alle slanger overalt. Du kan forstå alle slanger når de snakker, og de kan forstå det når du snakker til dem … Harry, du kan umulig tro på at du ble valgt til Ravnklo! Du er Smygards arving!»
…
…
…
«SLANGER ER TENKENDE VESENER?»