En gutt venter i en liten lysning ved kanten av den ikke-forbudte skogen, ved siden av en kjerrevei som fører tilbake til Galtvorts porter i en retning, og forsvinner i det fjerne i en annen. Det er en vogn i nærheten, og gutten holder seg på god avstand fra den, ser på den, øynene hans vandrer sjelden vekk fra den retningen.
Et stykke unna nærmer en figur seg langs kjerreveien: en mann som har på seg kutten til en professor trasker sakte med skuldrene hengende ned, de formelle skoene sparker opp små støvskyer der han vandrer.
Et halvt minutt senere kaster gutten nok et kjapt blikk før han fortsetter med overvåkningen; og blikket viser at mannens skuldre nå har rettet seg opp, ansiktet har strammet seg opp, og at skoene nå spaserer lett over veien og ikke etterlater seg noe spor av støv.
«Hallo, professor Krengle,» sa Harry uten å la øynene bevege seg vekk fra retningen der vogna står.
«Hilsninger,» sa den rolige stemmen til professor Krengle. «Det virker som om du har valgt å holde deg litt på avstand, herr Potter. Du skulle ikke tilfeldigvis legge merke til noe rart ved transporten vår?»
«Merkelig?» kom ekkoet fra Harry. «Nei, bevares, kan ikke si at jeg ser noe merkelig her. Det virker som om det er et normalt antall av alt. Fire seter, fire hjul, to digre skjeletthester med vinger …»
En skinnkledd skalle snudde seg for å se på ham og viste tenner, solide og hvite i en munn som en svart grotte, som å indikere at den var like glad i ham som han i den. Det andre svarte, lærkledde hesteskjelettet kastet på hodet som om det vrinsket, men det kom ingen lyd.
«De er dystraler, og de har alltid trukket vogna,» sa professor Krengle, og hørtes helt uberørt ut mens han klatret opp i benken på vogna, og satte seg ned så langt til høyre som mulig. «De er bare synlige for de som har sett død og forstått det; et nyttig forsvar mot de fleste rovdyr. Hm. Jeg antar at den første gangen du møtte desperanten, så viste det seg at ditt verste minne var natta der du møtte Han-hvis-navn-må-være-unevnt?»
Harry nikket bistert. Det var riktig gjettet, selv om det var av feil årsaker. De som har sett død …
«Husker du noe interessant fra det?»
«Ja,» sa Harry, «det gjorde jeg,» bare det og ingenting annet, for han var ikke klar for å beskylde noen ennå.
Forsvarsprofessoren smilte et av sine tørre smil, og vinket ham til seg med en utålmodig finger.
Harry kom nærmere og klatret inn i vogna mens han grøsset lett. Følelsen av dommedag hadde vokst seg betydelig sterkere etter dagen med desperanten, selv om den sakte hadde svekket seg før det. Den størst mulige avstanden som innsiden av vogna tillot at han holdt fra professor Krengle virket ikke lenger på langt nær nok.
Så stampet skjeletthestene framover og vogna startet sin bevegelse, og førte dem mot Galtvorts ytre grenser. Samtidig sank professor Krengle tilbake i zombie-modus, og følelsen av dommedag trakk seg tilbake, skjønt den svevde fremdeles rundt kanten av Harrys bevissthet, umulig å overse …
Skogen rullet forbi ettersom vogna rullet videre, trærne passerte dem med det som virket som en isbres hastighet når man sammenliknet med sopelimer eller til og med biler. Det var noe merkelig beroligende, tenkte Harry, ved å reise så sakte. Det hadde definitivt fått forsvarsprofessoren til å slappe av, der han satt slapp som en melsekk med en liten strime sikkel som rant ut av hans slappe munn og lagde en liten pytt på kuttene hans.
Harry hadde fremdeles ikke bestemt seg for hva han hadde lov til å spise til lunsj.
Biblioteksøket hans hadde ikke framskaffet noe tegn til at trollmenn kunne snakke med ikkemagiske planter. Eller andre ikkemagiske dyr utenom slanger, skjønt Formler og formuleringer av Petter Dyrkekjær hadde gjenfortalt den sannsynligvis mytiske historien om en trollkvinne kalt Fruen av de Flygende Ekorn.
Det Harry ønsket å gjøre var å spørre professor Krengle. Problemet var at professor Krengle var for smart. Etter Dracos opplysninger å dømme, var den der Smygards arving-greia en bombe av dimensjoner, og Harry var ikke sikker på at han ville at noen andre skulle få vite det. Og i det øyeblikket Harry spurte om ormmunn, så ville professor Krengle fiksere ham med de bleke blå øynene og si, ‘Jeg forstår, herr Potter, så du lærte herr Malfang skytsvergeformelen og snakket ved et uhell med slangen hans.’
Det ville ikke ha noe å si at det ikke burde være nok bevis til å sette fingeren på den riktige forklaringen som en hypotese, og enda mindre å finne veien rundt byrden av forhåndsdefinert usannsynlighet. På en eller annen måte ville forsvarsprofessoren dedusere det allikevel. Av og til mistenkte Harry at professor Krengle hadde mye mer bakgrunnsinformasjon enn det han fortalte; hans forhåndsgjetninger var rett og slett for bra. Av og til klarte han å få sine forbløffende deduseringer til å bli korrekt selv om grunnene var feil. Problemet var at Harry ikke kunne forstå hvordan professor Krengle kunne ha sneket inn et ekstra tips om halvparten av de tingene han gjettet. For bare en gangs skyld ville Harry ha likt å få til en form for utrolig deduksjon ut av noe professor Krengle sa, som virkelig ville få ham ut av balanse.
«Jeg ønsker en bolle med grønn linsesuppe, med soyasaus,» sa professor Krengle til servitrisen. «Og til herr Potter, en tallerken med Tenorens familiechili.»
Harry nølte i plutselig forferdelse. Han hadde bestemt seg for å holde seg til vegetarretter enn så lenge, men i sine overveielser hadde han glemt at professor Krengle tok seg av den faktiske bestillingen – og det ville være kleint om han protesterte nå –
Servitrisen bukket for dem, og snudde seg for å gå –
«Hm, unnskyld meg, er det noe kjøtt i det som er fra slanger eller flygende ekorn?»
Servitrisen reagerte ikke med så mye som et ekstra blunk, bare snudde seg mot Harry, ristet på hodet, bukket høflig til ham, og fortsatte sin ferd mot døra.
(De andre delene av Harry flirte av ham. Griffing leverte sardoniske kommentarer om hvordan litt sosial ubekvemhet var nok til å få ham til å gå for Kannibalisme! (ropt ut av Håsblås), og Smygard bemerket hvor flott det var at Harrys etikk var litt fleksibel når det gjaldt viktige mål som det å vedlikeholde forholdet til professor Krengle.)
Etter at servitrisen hadde lukket døra bak seg, veivet professor Krengle med hånda for å trekke for slåen, framsa de vanlige fire formlene for å sikre privatlivets fred, og så sa han, «Et interessant spørsmål, herr Potter. Jeg lurer på hvorfor du stilte det?»
Harry holdt ansiktet sitt stødig. «Jeg leste meg opp på fakta rundt skytsvergeformelen tidligere,» sa han. «Ifølge Skytsvergeformelen: Trollmenn som kunne og ikke kunne så viser det seg at Gudrik ikke kunne, mens Salazar kunne. Jeg var overrasket, så jeg lette opp referansen, i Fire mektige liv. Og så oppdaget jeg at Salazar Smygard visstnok skulle kunne snakke med slanger.» (Temporal rekkefølge var ikke det samme som årsakssammenheng, det var ikke Harrys feil hvis professor Krengle gikk glipp av det.) «Videre forskning førte til en eldre historie om en slags morsgudinne som kunne snakke med flygende ekorn. Jeg var litt bekymret for utsiktene til å spise noe som kan snakke.»
Og Harry tok lett adspredt en slurk av vannet sitt –
– akkurat idet professor Krengle sa, «Herr Potter, ville jeg ha rett dersom jeg gjettet på at du også er en ormmunn?»
Da Harry var ferdig med å hoste, satte han ned vannglasset på bordet, fikserte blikket på professor Krengles kinn istedenfor øynene, og sa, «Så du er i stand til å utføre psykomantikk gjennom min psykoblokking, altså.»
Professor Krengle gliste bredt. «Det tar jeg som et kompliment, herr Potter, men nei.»
«Jeg kjøper ikke dette lenger,» sa Harry. «Det er ingen måte du kunne komme fram til den konklusjonen på, basert på det beviset jeg ga deg!»
«Selvsagt ikke,» sa professor Krengle jevnt. «Jeg hadde tenkt å spørre deg om det i dag uansett, og valgte rett og slett et passende tidspunkt. Jeg har hatt en mistanke siden desember, faktisk –»
«Desember?» sa Harry. «Jeg fant det ut i går!»
«Ah, så du innså ikke at Valghattens melding til deg var i ormtunge?»
Forsvarsprofessoren hadde timet det nøyaktig riktig også andre gang, akkurat idet Harry tok en slurk vann for å renske halsen etter første hostekule.
Harry hadde ikke innsett det, ikke før akkurat nå. Naturligvis var det innlysende det øyeblikket professor Krengle sa det. Fillern, professor McSnurp hadde til og med sagt til ham at han ikke skulle snakke med slanger der noen kunne se ham, men han hadde trodd at hun mente at ingen måtte se ham snakke med statuer eller arkitektoniske detaljer på Galtvort som lignet på slanger. Dobbel illusjon av gjennomsiktighet, han hadde trodd at han forsto henne, hun hadde trodd at han forsto henne – men hvordan i granskauen –
«Så,» sa Harry, «du utførte psykomantikk på meg i første time i forsvar mot svartekunster, for å finne ut hva som hendte med Valghatten –»
«I tilfelle ville jeg ikke ha funnet det ut i desember.» Professor Krengle lente seg tilbake og smilte. «Dette er ikke en gåte med et svar du kan gjette på egen hånd, herr Potter, så jeg skal avsløre det. I vinterferien ble jeg gjort oppmerksom på at rektor hadde sendt inn en forespørsel om at et lukket juridisk panel skulle se igjennom saken til en herr Rubeus Gygrid, som du kjenner som skogvokter på Galtvort, og som ble anklaget for mordet på Stina Vådemyr i 1943.»
«Aha, naturligvis,» sa Harry, «det gjør det jo fullstendig åpenbart at jeg er en ormmunn. Professor, hva i de søte, glidende slanger –»
«Den andre mistenkte for det mordet var Smygards monster, den legendariske beboeren i Smygards Mysteriekammer. Som er grunnen til at visse kilder gjorde meg oppmerksom på dette faktum, og til at det fanget min oppmerksomhet i tilstrekkelig grad til at jeg valgte å bruke en god slump penger på bestikkelser for å få flere detaljer i saken. Nå, sakens kjerne, herr Potter, er at herr Gygrid er uskyldig. Helt entydig uskyldig. Han er den mest åpenbart uskyldige forbipasserende til å bli dømt i magiske Storbritannias rettsvesen siden skylden for Grindelwalds forflokning av Neville Chamberlain ble lagt på Amanda Knox. Rektor Duppel fikk en elev til å beskylde herr Gygrid fordi Duppel trengte en syndebukk som kunne ta skylden for frøken Vådemyrs død, og vårt fantastiske juridiske system var enige i at dette var tilstrekkelig plausibelt til å kreve herr Gygrids utvisning samt å knekke tryllestaven hans. Vår nåværende rektor trenger bare å framskaffe et eller annet nytt bevis som er tilstrekkelig signifikant for å gjenåpne saken; og når det er Humlesnurr som utøver press istedenfor Duppel, så er konklusjonen gitt. Lucifus Malfang har ingen spesiell grunn til å frykte herr Gygrids eventuelle hevnlyst; derfor vil Lucifus Malfang bare yte motstand i en slik grad at det kan skje uten kostnad for ham selv og slik at det vil koste Humlesnurr noe; og Humlesnurr er åpenbart villig til å få saken kjørt på nytt uansett.»
Professor Krengle tok en slurk av vannet sitt. «Men det var en avsporing. Det nye beviset som rektor lover å framskaffe er å vise fram en tidligere uoppdaget heksing på Valghatten, som, forsikrer rektor, han selv har fastslått bare vil respondere på smygardinger som også er ormtunger. Rektor argumenterer videre at dette gir svært høy styrke til teorien om at Mysteriekammeret virkelig ble åpnet i 1943, akkurat rundt den tida da Han-hvis-navn-må-være-unevnt, en kjent ormtunge, var elev på Galtvort. Det er en heller ustødig logikk, men det juridiske panelet kan tenkes å bedømme det slik at det svinger saken langt nok til å bringe herr Gygrids skyld i tvil, hvis de da klarer å holde seg alvorlige mens de sier det. Og nå er vi framme ved nøkkelspørsmålet: hvordan kunne rektor oppdage denne skjulte heksingen på Valghatten?»
Professor Krengle smilte tynt nå. «Velan, la oss anta at det virkelig var en ormtunge i dette årets utvalg av nye elever, en mulig Smygards arving. Du må innrømme, herr Potter, at du stikker deg ut som en mulighet over alt der hvor ekstraordinære mennesker vurderes. Og hvis jeg så spør meg selv videre hvilken ny smygarding som har høyest sannsynlighet for å få sitt mentale privatliv invadert av rektor, spesifikt i jakt på minner om Valget, så, heisan, da stikker du deg enda mer ut.» Smilet ble borte. «Som du skjønner, herr Potter, det var ikke jeg som invaderte sinnet ditt; skjønt jeg vil ikke be deg om å si unnskyld. Det er ikke din feil at du trodde på Humlesnurrs forsikringer om å respektere ditt mentale privatliv.»
«Mine dypeste unnskyldninger,» sa Harry, og holdt ansiktet uttrykksløst. Den stramme kontrollen var en innrømmelse i seg selv, i likhet med svetteperlene på panna; men han trodde ikke at forsvarsprofessoren ville betrakte det som noen form for bevismateriale. Professor Krengle ville bare anta at Harry var nervøs fordi det ble oppdaget at han var Smygards arving. Heller enn å være nervøs for at professor Krengle kanskje kunne innse at Harry med vilje hadde forrådt Smygards hemmelighet … som i seg selv ikke lenger virket som et spesielt smart trekk.
«Så, herr Potter. Noen framgang i letingen etter Mysteriekammeret?»
Nei, tenkte Harry. Men for å vedlikeholde plausibel benektelse, så trengte du en generell politikk om å av og til unnvike spørsmål selv når du ikke hadde noe å skjule … «Med respekt, professor Krengle, hvis jeg hadde gjort slike framskritt, så er det ikke helt åpenbart for meg at jeg burde fortelle det til deg.»
Professor Krengle tok en ny slurk vann. «Så, greit, herr Potter; jeg skal åpent fortelle deg hva jeg vet eller mistenker. Først, jeg tror at Mysteriekammeret faktisk finnes, og det samme med Smygards monster. Frøken Vådemyrs død, og derigjennom Stønne-Stinas tilblivelse, ble ikke oppdaget før etter flere timer, skjønt vaktformlene burde ha advart rektor umiddelbart. Derfor ble mordet utført enten av rektor Duppel, som er usannsynlig, eller av en enhet som Salazar Smygard kodet inn i varslingssystemet på et høyere nivå enn rektor selv. For det andre, så mistenker jeg at i motsetning til det mytene forteller, så tror jeg ikke at hensikten med Smygards monster var å fjerne gompefødte fra Galtvort. Med mindre Smygards monster var mektig nok til å overvinne rektor ved Galtvort og samtlige lærere, så kunne det ikke triumfere med makt. Dersom det ble en rekke uoppklarte mord ville skolen måtte stenges, hvilket nesten skjedde i 1943; eller nye vaktformler måtte brukes. Så hvorfor Smygards monster, herr Potter? Hvilken egentlig hensikt har det?»
«Ah …» Harry glante ned i vannglasset og forsøkte å tenke. «Å drepe alle som kom inn i Kammeret og ikke hørte til der –»
«Et monster mektig nok til å slå et team trollmenn som hadde brutt seg forbi de beste vaktformler Salazar kunne plassere på Kammeret? Usannsynlig.»
Harry følte seg litt presset nå. «Vel, det kalles Mysteriekammeret, så kanskje monsteret har en mystisk hemmelighet, eller er en mystisk hemmelighet?» For den saks skyld, hva slags mystiske ting var det i det hele tatt i dette Mysteriekammeret? Harry hadde ikke forsket noe særlig på dette temaet, delvis fordi han hadde fått inntrykk av at ingen visste noe –
Professor Krengle smilte. «Hvorfor ikke bare skrive ned den mystiske hemmeligheten?»
«Ahhh …» sa Harry. «Fordi hvis monsteret snakket ormtunge, så ville det sikre at bare en sann etterkommer av Smygard kunne høre hemmeligheten?»
«Lett nok å nøkle vaktformlene inn til kammeret opp til en setning uttalt i ormtunge. Hvorfor bry seg med å skape Smygards monster? Det kan ikke ha vært lett å skape et vesen som kunne leve i mange århundrer. Kom igjen, herr Potter, det burde være åpenbart; hvilke hemmeligheter kan fortelles fra et levende sinn til et annet, men aldri skrives ned?»
Da så Harry det, med et spark av adrenalin som fikk hjertet hans til å rase av gårde, pusten hans til å øke hastigheten. «Åh.»
Salazar Smygard hadde vært slu, særdeles slu. Slu nok til å finne en måte å omgå Merlins Forordning på.
De kraftigste tryllingene kunne ikke bli overført gjennom bøker eller spøkelser, men hvis du kunne skape et tenkende vesen, med langt nok liv og god nok hukommelse –
«Jeg finner det svært sannsynlig,» sa professor Krengle, «at Han-hvis-navn-må-være-unevnt begynte sin vei mot makten med hemmeligheter han fikk fra Smygards monster. At Salazars tapte kunnskap er kilden til Du-vet-hvems ekstraordinært kraftige trollmannskunst. Derfor, altså, min interesse for Mysteriekammeret og saken til herr Gygrid.»
«Jeg forstår,» sa Harry. Og hvis han, Harry, kunne finne Salazars Mysteriekammer … så ville all den tapte kunnskapen som fyrst Voldemort hadde fått bli hans også.
Jepp. Det var akkurat slik denne historien var ment å fortsette.
Legg til Harrys overlegne intelligens og en del original magisk forskning og noen gompe-rakettkastere, og så ville den endelige kampen bli fullstendig ensidig, som var nøyaktig slik Harry ønsket seg det.
Harry gliste nå, et veldig ondt glis. Ny prioritet: Finn alt på Galtvort som har den minste likhet med en slange og forsøk å snakke til det. Start med alt du allerede har prøvd, bare at denne gangen forsikrer du deg om at du bruker ormtunge – få Draco til å slippe deg inn i Smygards oppholdsrom –
«Ikke bli for opphisset nå, herr Potter,» sa professor Krengle. Hans eget ansikt hadde blitt uttrykksløst nå. «Du må fortsette å tenke. Hva var Den mørke herrens avskjedsord til Smygards monster?»
«Hva?» sa Harry. «Hvordan kunne noen av oss vite noe som helst om det?»
«Forestill deg scenen, herr Potter. La fantasien din fylle inn detaljene. Smygards monster – sannsynligvis en slags kjempeslange, slik at bare en ormmunn kunne snakke til den – er ferdig med å overføre all kunnskapen den hadde til Han-hvis-navn-må-være-unevnt. Videre gir den ham Smygards siste velsignelse, og advarer ham om at Mysteriekammeret nå må forbli lukket fram til den neste etterkommer av Salazar viser seg slu nok til å åpne det. Og han som vil bli Den mørke herren nikker, og sier til monsteret –»
«Avada Kadavra,» sa Harry, og følte seg plutselig kvalm.
«Regel tolv,» sa professor Krengle stille. «Aldri la kilden til din makt bli liggende et sted der andre kan finne den.»
Harrys blikk falt ned mot duken, som hadde dekorert seg selv i et sørgefullt mønster av svarte blomster og skygger. På en eller annen måte virket det … for trist å se for seg, at Smygards store slange bare hadde ønsket å hjelpe fyrst Voldemort, og fyrst Voldemort hadde bare … det var en sorg som var vanskelig å bære; hva slags person ville gjøre noe slikt mot et vesen som ikke hadde tilbudt annet enn vennskap … «Tror du virkelig at Den mørke herren ville ha –»
«Ja,» sa professor Krengle flatt. «Han-hvis-navn-må-være-unevnt etterlot seg en ganske solid sti av lik, herr Potter; jeg tviler på at han ville ha utelatt dette. Hvis det var noen magiske artefakter som var lagt igjen der som kunne flyttes, ville Den mørke herren ha tatt med seg dem også. Kan hende er det fremdeles noe i Mysteriekammeret det er verdt å se; og ved å finne det ville du bevise at du var Smygards sanne arving. Men ikke ha for høye håp. Jeg mistenker at alt du vil finne er levningene etter Smygards monster, som hviler stille i sin grav.»
De satt i stillhet en stund.
«Jeg kan ta feil,» sa professor Krengle. «Når alt kommer til alt er det bare gjetninger. Men jeg ønsket å advare deg, herr Potter, slik at du ikke ville bli altfor skuffet.»
Harry nikket kort.
«En kunne til og med angre på seieren til ditt spebarns-jeg,» sa professor Krengle. Smilet hans vred seg. «Hvis bare Du-vet-hvem hadde levd, så kunne du kanskje ha overtalt ham til å lære deg noe av den kunnskapen som ville ha vært din arv, fra en arving av Smygard til en annen.» Smilet vred seg enda mer, som for å spotte den åpenbare umuligheten, selv med de gitte premissene.
Huskeliste til meg selv, tenkte Harry med lett kulde og en skarp kant av sinne, sørg for å trekke min arv ut av Mørkets herres sinn, på en eller annen måte.
Mer stillhet. Professor Krengle tittet på Harry som om han ventet på å bli spurt om noe.
«Vel,» sa Harry, «mens vi er inne på det, kan jeg spørre deg hvordan du tror at hele denne ormmunn-greia faktisk –»
Det banket på døra. Professor Krengle løftet en advarende finger, og åpnet deretter døra med et vink. Servitrisen kom inn, balanserende et digert brett med maten deres på som om det hele ikke veide noe (som sannsynligvis også var tilfelle). Hun ga professor Krengle bollen med grønn suppe, og et glass av den vanlige chiantien; og foran Harry plasserte hun en tallerken med tynne kjøttstrimler som badet i en tungt utseende saus, pluss et glass av den sirupsdrikken han hadde vent seg til. Så bukket hun, og fikk det til å se ut som oppriktig respekt istedenfor jobbmessig vane, og forlot rommet.
Da hun var borte holdt professor Krengle opp en finger for stillhet igjen, og trakk fram tryllestaven.
Og så begynte professor Krengle å utføre en bestemt serie framsigelser som Harry kjente igjen, og det fikk ham til å trekke pusten skarpt inn. Det var den serien og den rekkefølgen som herr Dyrkorn hadde brukt, det hele settet av tjuesju formler som du ville bruke før du diskuterte noe som var av virkelig høy viktighet.
Hvis diskusjonen om Mysteriekammeret ikke hadde telt som viktig –
Da professor Krengle var ferdig – han hadde utført tretti besvergelser, og tre av dem hadde ikke Harry hørt før – så sa forsvarsprofessoren, «Nå kommer vi ikke til å bli forstyrret på en stund. Kan du holde på en hemmelighet, herr Potter?»
Harry nikket.
«En alvorlig hemmelighet, herr Potter,» sa professor Krengle. Øynene hans var oppmerksomme, ansiktet alvorlig. «En som potensielt kan få meg sendt til Azkaban. Tenk deg om før du svarer.»
Et øyeblikk kunne ikke Harry forstå hvorfor dette skulle være et vrient spørsmål, med den voksende samlingen hemmeligheter han allerede hadde. Så –
Hvis denne hemmeligheten kunne sende professor Krengle til Azkaban, så betyr det at han har gjort noe ulovlig …
Harrys hjerne utførte noen beregninger. Uansett hva hemmeligheten var, så mente ikke professor Krengle at hans ulovlige handling ville sette ham i dårlig lys i Harrys øyne. Det var ingen fordel knyttet til å ikke høre den. Og hvis den avslørte noe galt med professor Krengle, så var det en svært stor fordel for Harry å vite om det, selv om han hadde lovet å ikke fortelle det til noen.
«Jeg har aldri hatt spesielt stor respekt for autoriteter,» sa Harry. «Legale og offentlige autoriteter inkludert. Jeg skal ta vare på hemmeligheten din.»
Harry gadd ikke å spørre hvorvidt å avsløre hemmeligheten var verdt den faren det ville utgjøre for professor Krengle. Forsvarsprofessoren var ikke dum.
«Da må jeg først teste hvorvidt du faktisk er en etterkommer av Salazar», sa professor Krengle og reiste seg fra stolen. Harry, mer av instinkt og refleks enn som en gjennomtenkt handling, reiste seg kjapt fra sin egen stol.
En uklarhet, et skifte, en plutselig bevegelse.
Harry avbrøt sitt panikkslagne hopp bakover midtveis i svevet, noe som resulterte i at armene veivet som vindmøller idet han prøvde å ikke ramle, og en bølge av adrenalin strømmet gjennom ham.
I den andre enden av rommet svaiet en slange en meter høy, lyst grønn og med intrikate bånd i hvitt og blått. Harry kunne ikke nok om slanger til å gjenkjenne den, men han visste at ‘fargesprakende’ betydde ‘giftig’.
Den konstante følelsen av dommedag hadde svekket seg, ironisk nok, etter at forsvarsprofessoren ved Galtvort hadde gjort seg om til en giftslange.
Harry svelget hardt og sa, «Vær hilset – ah, hsss, nei, ah, vær hilssset.»
«Sssså,» hveste slangen, «Du ssssnakker, jeg hører. Jeg ssnakker, du hører?»
«Ja, jeg hører,» hveste Harry. «Du er en animagussss?»
«Sssssselvfølgelig,» hveste slangen. «Trettisssssju regler, nummer trettifire: Bli animagussss. Alle fornuftige mennesssker gjør det, hvissss kan. Derfor, veldig ssssjelden.» Slangens øyne var flate overflater dypt nede i mørke groper, skarpe svarte pupiller i mørkegrå felt. «Dette er messt ssikre måte å ssnakke. Sser du? Ingen andre forsstår osss.»
«Ssselv om de er sslange-animaguss?»
«Ikke hvisss ikke Ssmygardss arving vil.» Slangen utstøtte en serie korte hiss som Harrys hjerne oversatte til sardonisk latter. «Ssmygard ikke dum. Sslange-animaguss ikke ssamme som ormmunn. Ville være sstor feil i planen.»
Vel, det var definitivt et argument for at ormtunge var personlig magi, og ikke at slanger var tenkende vesener med et språk som kunne læres –
«Jeg er ikke regisstrert,» hveste slangen. De mørke gropene som var dens øyne stirret på Harry. «Animaguss må regisstreress. Sstraff er to årss fengsssel. Vil du holde på hemmeligheten min, gutt?»
«Ja,» hveste Harry. «Ville sselvsagt ikke bryte løfte.»
Slangen virket som om den nølte litt, som om den var i sjokk, og så begynte den å svaie igjen. «Vi kommer hit nessste gang om ssju dager. Ha kappe for å ikke bli sssett, ha timeglasss for å bevege gjennom tid –»
«Du vet?» hisset Harry sjokkert. «Hvordan –»
Igjen den serien av korte raske hvesinger som ble oversatt til sardonisk latter. «Du ankommer til førssste time menss du fremdeless i forrige, sslår ned fiender med pai, to minneballer –»
«Beklager sså mye,» hveste Harry. «Dumt sspørsmål, glemte du var ssmart.»
«Idiotissk ting å glemme,» sa slangen, men hvesingen virket ikke fornærmet.
«Timeglasss begrensset,» sa Harry. «Kan ikke brukess før niende time.»
Slangen vred på hodet, et slangenikk. «Mange resstriksjoner. Låsst til din persson, kan ikke ssstjeles. Kan ikke transsportere andre mennessker. Men sslange båret i pung, jeg tror vil bli med. Tror mulig å holde timeglasss ubevegelig i ssskjold, uten å forsstyrre varsselmagi, menss du sssnur det rundt. Vi tesster om ssyv dager. Vil ikke ssnakke om planer mer enn det. Du ssier ingenting til noen. Ikke noe tegn til forventning, ingenting. Forsstått?»
Harry nikket.
«Ssvar med tale.»
«Forsstått.»
«Vil gjøre som jeg ssier?»
«Ja. Men,» Harry utstøtte et boblende rasp som var slik sinnet hans hadde oversatt et nølende ‘ahhh’ om til slangsk, «Jeg lover ikke å gjøre hva nå enn dette er, du har ikke ssagt –»
Slangen utførte en skjelving som Harrys sinn oversatte som et misbilligende blikk. «Sselvsagt ikke. Vil disskutere sspesifikt nesste møte.»
Uklarheten og bevegelsen reverserte seg selv, og professor Krengle sto der på ny. Et øyeblikk virket det som om forsvarsprofessoren selv svaiet, slik slangen hadde svaiet; og øynene virket kalde og flate; og så rettet skuldrene seg opp og han var menneskelig igjen.
Og auraen av dommedag hadde kommet tilbake.
Professor Krengles stol skjøt bakover for ham, og han satte seg ned. «Ingen grunn til å la dette gå til spille,» sa professor Krengle idet han plukket opp skjeen, «skjønt akkurat nå ville jeg aller helst ha hatt en levende mus. En kan aldri helt koble sinnet vekk fra den kroppen den har på seg, ser du …»
Harry satte seg sakte ned og begynte å spise.
«Så Salazars ættelinje døde ikke ut med Du-vet-hvem allikevel,» sa professor Krengle etter en stund. «Det virker som om rykter allerede har begynt å spre seg, i vår fine samling av elever, at du er mørk; jeg lurer på hva de ville tenke hvis de visste det.»
«Eller hvis de visste at jeg hadde ødelagt en desperant,» sa Harry og trakk på skuldrene. «Jeg antar at alt dette bråket går over neste gang jeg gjør noe interessant. Hermine har problemer, dog, og jeg lurte på om du kanskje hadde noen forslag til henne.»
Forsvarsprofessoren spiste flere skjeer suppe i stillhet, da; og da han snakket igjen, var stemmen merkelig flat. «Du bryr deg virkelig om den jenta.»
«Ja,» sa Harry stille.
«Jeg antar at det var derfor hun var i stand til å trekke deg ut fra despereringen?»
«Mer eller mindre,» sa Harry. På en måte var det sant, bare ikke nøyaktig: det var ikke at hans despererte selv hadde brydd seg, men at det hadde blitt forvirret.
«Jeg hadde ingen venner som det da jeg var ung.» Fremdeles samme følelsestomme stemme. «Hva ville det ha blitt av deg, undres jeg på, hvis du hadde vært alene?»
Harry skalv før han klarte å stoppe seg selv.
«Du må føle deg takknemlig overfor henne.»
Harry nikket bare. Ikke helt presis, men sant.
«Så dette er det jeg kanskje hadde gjort da jeg var på din alder, hvis det hadde vært noen å gjøre det for –»