Padma Patil hadde gjort seg ferdig med middagen litt sent, den nærmet seg halv åtte, og nå gikk hun raskt ut av Storsalen på vei til Ravnklostua og studiekamrene der. Sladder var morsomt, og å ødelegge Grangs rykte enda morsommere, men det kunne distrahere henne fra skolearbeidet. Hun hadde utsatt et femten centimeters essay om lomillialor-tre som skulle leveres i urtologitimen neste dag, og da måtte hun få den ferdig i kveld.
Det var mens hun passerte en lang, svingete, smal steinkorridor at hviskingen kom; det hørtes ut som om den kom fra rett bak henne.
«Padma Patil …»
Hun spant lynraskt rundt, tryllestaven var allerede røsket opp fra en lomme i kutten og klar i hånda hennes; hvis Harry Potter trodde at han kunne snike seg innpå henne og skremme henne så enkelt –
Det var ingen der.
Øyeblikkelig spant Padma rundt og så i den andre retningen, i tilfelle det hadde vært en buktalerheksing –
Det var ingen der heller.
Det hviskende sukket kom igjen, bløtt og farlig med en lett hvesende undertone.
«Padma Patil, smygardjente …»
«Harry Potter, smygardgutt,» sa hun høyt.
Hun hadde slåss mot Potter og hans Kaoslegion et dusin ganger, og hun visste at det var Harry Potter som gjorde dette på en eller annen måte …
… selv om buktalerheksingen kun virket i synsfeltet ditt, og i den svingete korridoren kunne hun enkelt se hele veien fram til nærmeste sving både forover og bakover, og det var ingen der …
… det spilte ingen rolle. Hun kjente sin fiende.
Det var en hviskende hånlatter, nå fra siden hennes, og hun spant rundt og pekte staven på hviskingen og skrek «Lysikus!»
Den røde strålen av lys skjøt ut og traff veggen, som lyste opp med en dyprød glød som snart falmet.
Hun hadde ikke regnet med at det skulle fungere. Harry Potter hadde ikke sjanse til å gjøre seg usynlig, ikke virkelig usynlig; det var magi de fleste voksne ikke kunne gjøre, og hun hadde aldri trodd på ni-tiendeler av alle historiene om ham.
Den hviskende stemmen lo igjen, nå på den andre siden av henne.
«Harry Potter står på kanten av avgrunnen,» hvisket stemmen, og nå hørtes det ut som om den var svært nær øret hennes, «han vakler, men du, du faller allerede, smygardjente…»
«Hatten ropte aldri ut Smygard for mitt navn, Potter!» Hun rygget opp mot veggen, slik at hun ikke trengte å holde utkikk bak seg, og løftet tryllestaven i angrepsposisjon.
Igjen den bløte latteren. «Harry Potter har vært i Ravnklos fellesrom den siste halvtimen, og hjulpet Pomonus Dolohov og Mikkel Kroken med å øve på eliksiroppskrifter. Men det betyr intet. Jeg er her for å overbringe en advarsel til deg, Padma Patil, og hvis du velger å ignorere den, så er det din egen sak.»
«Greit,» sa hun kaldt. «Kom igjen og advar meg, Potter, jeg er ikke redd deg.»
«Smygard var en gang et hus med storhet,» sa hviskingen; den hørtes tristere ut nå. «En gang var Smygard et hus du ville ha vært stolt av å velge, Padma Patil. Men noe gikk galt, noe ble surt; vet du hva som slo feil i huset Smygard, Padma Patil?»
«Nei, og jeg bryr meg ikke!»
«Men du burde bry deg,» sa hviskingen, som nå hørtes ut som om den kom fra rett bak hodet hennes der det nesten presset seg mot veggen. «For du er fremdeles den jenta som Valghatten tilbød det valget. Tror du at bare det å velge Ravnklo betyr at du ikke er Petrea Parkasen, og at du aldri vil bli Petrea Parkasen, uansett hvordan du ellers oppfører deg?»
På tross av alt annet, begynte nå små kuldegysninger å spre seg fra ryggmargen hennes og ut over huden. Hun hadde hørt de historiene om Harry Potter også, at han i hemmelighet var psykomantiker. Men fremdeles sto hun modig oppreist, og hun plasserte så mye biting i stemmen som hun klarte da hun svarte, «Smygardingene ble mørke for å få makt, akkurat som du gjorde, Potter. Og jeg vil ikke det, aldri noensinne.»
«Men du vil spre ondsinnede rykter om ei uskyldig jente,» hvisket stemmen, «selv om det ikke vil hjelpe deg å oppnå dine egne ambisjoner, og uten å vurdere at hun har kraftfulle allierte som kanskje kan bli fornærmet. Det er ikke det stolte Smygard av gamle dager, Padma Patil, det er ikke Salazars stolthet, det er Smygard som har råtnet, Padma Parkasen, ikke Padma Malfang …»
Hun fikk en eklere følelse enn hun noen gang hadde hatt tidligere i livet, og muligheten begynte å gå opp for henne at dette kanskje faktisk var et spøkelse. Hun hadde aldri hørt at spøkelser kunne gjemme seg selv på denne måten, men kanskje de bare ikke gjorde det til daglig – for ikke å snakke om at de fleste spøkelser ikke var så uhyggelige, de var tross alt bare døde mennesker – «Hvem er du? Blodbaronen?»
«Da Harry Potter ble herset med og slått,» hvisket stemmen, «så kommanderte han alle sine allierte til å avstå fra hevn; husker du det, Padma Patil? For Harry Potter vakler, men er ennå ikke fortapt; han kjemper, han vet selv at han er i fare. Men Hermine Grang har ikke bedt sine egne allierte om det samme. Harry Potter er sint på deg nå, Padma Patil, mer sint enn han noensinne ville være på egne vegne … og han har allierte på sin side.»
En skjelving gikk gjennom henne, hun visste at det var synlig og hun hatet seg selv for det.
«Nei, ikke vær redd,» pustet stemmen. «Jeg vil ikke skade deg. For, ser du, Padma Patil, Hermine Grang er i sannhet uskyldig. Hun står ikke på kanten av noen avgrunn, hun faller ikke. Hun ba ikke sine allierte om å ikke skade deg, fordi den tanken ikke en gang slo henne som mulig. Og Harry Potter vet godt at hvis han skader deg eller sørget for at du ble skadet, for Hermine Grangs skyld, så ville hun aldri snakke med ham igjen før sola brant ut og den siste stjernen sluknet på nattehimmelen.» Stemmen var svært trist nå. «Hun er ei virkelig god jente, en person av den typen jeg bare kunne ønske å være …»
«Grang kan ikke kaste skytsvergeformelen!» sa Padma. «Hvis hun virkelig var så hyggelig som hun later som –»
«Kan du kaste skytsvergeformelen, Padma Patil? Du våget ikke en gang å forsøke det, du fryktet hva resultatet ville bli.»
«Det er ikke sant! Jeg hadde ikke tid, det er alt!»
Hviskingen fortsatte. «Men Hermine Grang forsøkte, åpent, foran vennene sine, og da magien hennes feilet ble hun overrasket og skuffet. For det er hemmeligheter ved skytsvergeformelen som få noensinne har visst, og kanskje ingen nå vet utenom meg.» En bløt, hviskende latter. «La det være kjent at det ikke er noen flekk på hennes sjel som hindrer lyset hennes i å skinne. Hermine Grang kan ikke kaste skytsvergeformelen av nøyaktig samme grunn som Gudrik Griffing, som reiste disse hallene, aldri kunne.»
Korridoren ble merkbart kaldere, hun var sikker på det, som om noen brukte kjøleformelen.
«Og Harry Potter er ikke Hermine Grangs eneste allierte.» Nå var det en undertone av tørr morskap i den hviskingen, den minnet henne plutselig og redselsfullt om professor Krengle. «Filius Pirrevimp og Minerva McSnurp er ganske glade i henne, har jeg forstått. Har det slått deg at hvis de to finner ut hva du gjør mot Hermine Grang, så kanskje de blir noe mindre glade i deg? Kanskje de ikke griper inn åpenlyst, men det kan hende de ikke vil gi deg fullt så mange huspoeng, nøle litt mer med å gi deg muligheter –»
«Potter tystet på meg?»
En spøkelsesaktig klukklatter, et tørt heh-heh-heh-heh. «Tror du de to er dumme, døve og blinde?» Med en tristere hvisking, «Tror du at Hermine Grang ikke står høyt i kurs hos dem, at de ikke vil se at hun har det vondt? Som de kanskje var glade i deg en gang, deres lysende unge Padma Patil, men du kaster det bort …»
Padmas hals var tørr. Det hadde hun ikke vurdert, ikke i det hele tatt.
«Jeg lurer på hvor mange mennesker som vil bry seg om deg til slutt, Padma Patil, på denne stien du nå trår. Er det verdt så mye, bare for å distansere deg ytterligere fra din søster? Å være skyggen i Parvatis lys? Din dypeste frykt har alltid vært å ende opp i harmoni med henne, eller å komme tilbake i harmoni med henne, burde jeg si; men er det verdt å skade ei uskyldig jente, bare for å gjøre deg selv så mye mer annerledes? Må du være den onde tvillingen, Padma Patil, kan du ikke heller finne et annet gode å jakte etter?»
Hjertet hennes hamret i brystet. Hun hadde, hun hadde aldri snakket om det med noen –
«Jeg har alltid undret meg over måten elever mobber hverandre på,» sukket stemmen. «Hvordan barn gjør livet vanskelig for seg selv, hvordan de gjør om sine skoler til fengsler med sine egne hender. Hvorfor gjør menneskelige vesener sine egne liv så ubehagelige? Jeg kan gi deg en del av svaret, Padma Patil. Det er fordi folk ikke stopper opp og tenker seg om før de forårsaker smerte, hvis de ikke ser for seg at de selv også kunne få vondt, at de også kunne lide av de samme misgjerningene de selv utfører. Men lide vil du, åh, ja, Padma Patil, lide vil du, hvis du fortsetter nedover denne stien. Du vil lide den samme smerten av ensomhet, den samme smerten av andres frykt og mistenksomhet, som du nå påfører Hermine Grang. Men for deg vil det være fortjent.»
Tryllestaven skal i hendene hennes.
«Du valgte ikke side da du gikk til Ravnklo, jente. Du velger side ved måten du lever livet ditt på, hva du gjør mot andre mennesker og hva du gjør mot deg selv. Vil du lyse opp andres liv, eller gjøre dem mørkere? Det er valget mellom lys og mørk, ikke noe ord som Valghatten roper ut. Og den vanskelige delen, Padma Patil, er ikke å si ‘Lys’, den vanskelige delen er å finne ut hva som er hva, og innrømme for deg selv når du begynner å gå feil vei.»
Det var stillhet. Den fortsatte en stund, og Padma innså at hun hadde fått lov til å gå.
Padma mistet nesten tryllestaven idet hun forsøkte å putte den tilbake i lomma si. Hun falt nesten, da hun tok et skritt ut fra veggen og snudde seg for å gå –
«Jeg har ikke alltid valgt riktig mellom lys og mørke,» sa hviskingen, nå høyt og hardt direkte i øret hennes. «Ikke ta min visdom som en fasit, jente, ikke vær redd for å stille spørsmål ved den, for skjønt jeg har forsøkt så har jeg av og til feilet, åh, ja, jeg har feilet. Men du skader en virkelig uskyldig, og du vil ikke oppnå noen av dine ambisjoner ved å gjøre det, det er ikke en del av en smart plan. Du påfører smerte kun for den gleden det gir deg. Jeg har ikke alltid valgt rett mellom lys og mørke, men den handlingen gjenkjenner jeg som mørk, med sikkerhet. Du skader ei uskyldig jente, og unngår gjengjeldelse kun fordi hun er for snill til å tolerere at hennes allierte gjør noe med deg. Jeg kan ikke skade deg for det, så vit bare at jeg ikke kan respektere det. Du er ikke verdig til Smygard; gå og gjør urtologileksa di, ravnklojente!»
Den avsluttende hviskingen kom ut i en høyere hvesing som nesten hørtes ut som en slange, og Padma flyktet, hun flyktet nedover korridorene som om en flokk dødskappesvevere jaget henne; hun sprang, uansett hvor mange regler det var om å springe i korridorene; selv da hun passerte andre elever som så overrasket på henne, stoppet hun ikke; hun sprang hele veien til Ravnklostua med pulsen bankende i halsen, døra spurte henne «Hvorfor skinner sola på dagen istedenfor på natta?» og det tok henne tre forsøk før hun klarte å avgi et svar som hang sammen, og så åpnet døra seg og hun så –
– noen få gutter og jenter, noen unge og noen eldre, alle stirret på henne, og i et hjørne ved det åttekantete bordet så Harry Potter, Mikkel Kroken og Pomonus Dolohov opp fra bøkene sine.
«Søte Merlin!» utbrøt Pernille Klarvang, og reiste seg fra en sofa.
«Jeg,» stammet hun, «Jeg, jeg hørte – et spøkelse –»
«Det var ikke blodbaronen, vel?» sa Klarvang. Hun trakk fram tryllestaven og et øyeblikk senere holdt hun fram en kopp, og et Aquamenti senere var koppen fylt med vann. «Her, drikk dette, sitt ned –»
Padma var allerede på full fart mot det åttekantete bordet. Hun tittet på Harry Potter, som så tilbake på henne med sitt eget blikk, rolig og alvorlig og litt trist.
«Du gjorde dette!» sa Padma. «Hvordan – du – hvordan våger du!»
Plutselig stillhet i Ravnklostua.
Harry bare så på henne.
Og sa, «Er det noe jeg kan hjelpe deg med?»
«Ikke nekt,» sa Padma, og stemmen hennes skalv, «du fikk det spøkelset til å gå på meg, det sa –»
«Jeg mener det,» sa Harry. «Er det noe jeg kan hjelpe deg med? Hente litt mat til deg, gå og finne litt leskedrikk, eller hjelpe deg med leksene, eller noe sånt?»
Alle stirret på de to.
«Hvorfor?» sa Padma. Hun kunne ikke komme på noe annet å si, hun forsto ikke.
«Fordi noen av oss står på kanten av avgrunnen,» sa Harry. «Og forskjellen er hva du gjør for andre mennesker. Vil du la meg hjelpe deg med noe, Padma, vær så snill?»
Hun stirret på ham, og visste, i det øyeblikket, at han hadde fått sin egen advarsel, den samme som hennes.
«Jeg …» sa hun. «Jeg må skrive femten centimeter om lomillialor –»
«La meg springe opp til rommet mitt og hente urtologigreiene,» sa Harry. Han reiste seg opp fra det åttekantede bordet, og tittet på Dolohov og Kroken. «Beklager, gutter, ser dere senere.»
De sa ikke noe, bare stirret, sammen med alle andre i oppholdsrommet, mens Harry Potter gikk bort til trappene.
Og idet han tok sine første trinn, sa han, «Og ingen skal plage henne med spørsmål med mindre hun ønsker å snakke om det, jeg håper alle fikk med seg det?»
«Forstått,» sa de fleste førsteklassingene og noen av de eldre elevene; noen av dem hørtes ganske redde ut.
Og hun snakket med Harry Potter om mange forskjellige ting foruten lomillialor-tre – selv sin redsel for å komme tilbake i harmoni med Parvati, som hun aldri hadde snakket med noen om tidligere, men Harrys spøkelses-allierte visste det allerede. Og Harry hadde grepet ned i pungen sin og trukket fram noen merkelige bøker; han lånte dem til henne på betingelse av fullstendig hemmelighold, og sa at hvis hun kunne forstå de bøkene ville det endre tankemønsteret hennes tilstrekkelig til at hun aldri ville komme i harmoni med Parvati igjen …
Klokka ni, da Harry sa at han måtte gå, var stilen bare halvferdig.
Og da Harry stoppet opp, og tittet på henne på vei ut, og sa at han syntes at hun var verdig Smygard, så fikk det henne til å føle seg bra et helt minutt før hun innså hva som nettopp hadde blitt sagt til henne og hvem som hadde sagt det.
Da Padma gikk ned til frokost, den morgenen, fikk hun se at Amanda fikk øye på henne og hvisket noe til jenta som satt ved siden av henne på Ravnklo-bordet.
Hun så at den jenta reiste seg fra benken og gikk mot henne.
I går kveld hadde Padma vært glad for at den jenta hadde rom i den andre sovesalen; men nå som hun tenkte over det, så var dette verre, nå måtte hun gjøre det foran alle.
Men selv om Padma svettet, visste hun hva hun måtte gjøre.
Jenta kom nærmere –
«Jeg beklager.»
«Hva?» sa Padma. Det var hennes replikk.
«Jeg beklager,» gjentok Hermine Grang. Stemmen hennes var så høy at alle kunne høre det. «Jeg … jeg spurte ikke Harry om å gjøre noe sånt, og jeg var sint på ham da jeg fant det ut, og jeg fikk ham til å love å aldri gjøre det mer mot noen, og jeg kommer ikke til å snakke med ham på en uke … jeg er virkelig, virkelig lei meg, frøken Patil.»
Hermines rygg var stiv, ansiktet hennes var stivt, du kunne se svetten på ansiktet hennes.
«Øh,» sa Padma. Hennes egne tanker var bare et stort roteloft akkurat nå.
Padmas blikk flakket over til Ravnklo-bordet, der en gutt så på dem med stramme øyne og hendene knyttet i fanget.
Tidligere:
«Jeg ba deg om å være snillere!» skrek Hermine.
Harry hadde begynt å svette. Han hadde aldri faktisk hørt Hermine skrike til ham før, og det var en svært høy lyd i det tomme klasserommet.
«Jeg – men – men jeg var snill!» protesterte Harry. «Jeg praktisk talt omvendte henne, Padma var på vei nedover feil sti og jeg snudde henne vekk fra den! Sannsynligvis endret jeg hele livet hennes til å bli lykkeligere! Og dessuten, du skulle ha hørt den opprinnelige versjonen av det professor Krengle foreslo at jeg skulle gjøre –» og på det tidspunktet innså Harry hva han holdt på å si og klappet munnen igjen et sekund for sent.
Hermine grep hardt i sine kastanjebrune krøller, en handling Harry ikke hadde sett henne gjøre før. «Hva sa han du skulle gjøre? Drepe henne?»
Forsvarsprofessoren hadde foreslått at Harry identifiserte alle de viktigste elevene med innflytelse på dette og andre klassetrinn, og forsøke å ta kontroll over hele Galtvorts ryktebørs; og kommenterte at dette var en generelt nyttig og morsom utfordring for enhver sann smygarding som gikk på Galtvort.
«Ikke noe som det,» sa Harry raskt, «han bare sa på en generell måte at jeg skulle få innflytelse over de menneskene som sprer rykter, og jeg bestemte meg for at den snille versjonen av det ville simpelthen være å orientere Padma direkte om meningen med det hun holdt på med, og de mulige konsekvensene av hennes handlinger, istedenfor å true henne eller noe slikt –»
«Du kaller det å ikke true noen?» Hermines hender trakk i håret sitt nå.
«Æhm …» sa Harry. «Jeg antar at hun kanskje kunne ha følt seg litt truet, men Hermine, folk vil gjøre hva som helst de tror de kan slippe unna med, de bryr seg ikke om hvor mye det skader andre mennesker hvis de ikke selv får vondt, hvis Padma tror at det ikke finnes noen konsekvenser ved å spre løgner om deg så vil hun selvsagt bare fortsette å gjøre det –»
«Og du tror at det ikke vil bli noen konsekvenser av det du gjorde?»
Plutselig fikk Harry en uggen følelse i magen.
Hermine hadde det sinteste ansiktsuttrykket han hadde sett noen gang. «Hva tror du at de andre elevene tenker om deg nå, Harry? Om meg? Hvis Harry ikke liker måten du snakker om Hermine på, så vil du få spøkelser på nakken, er det det du vil at de skal tenke?»
Harry åpnet munnen og ingen ord kom ut, han bare … hadde ikke tenkt på det på den måten, faktisk …
Hermine bøyde seg ned for å raske til seg bøkene fra det bordet hun hadde slamret dem fra seg på. «Jeg snakker ikke til deg på ei uke, og jeg skal fortelle alle at jeg ikke snakker til deg på ei uke, og jeg skal fortelle dem hvorfor, og kanskje det retter opp noe av det du nettopp gjorde. Og etter den uka, så skal jeg … da bestemmer jeg hva jeg gjør videre, antar jeg –»
«Hermine!» Harrys egen stemme hevet seg til et desperat skrik. «Jeg forsøkte å hjelpe!»
Jenta snudde seg og så på ham idet hun åpnet døra til klasserommet.
«Harry,» sa hun, og stemmen skalv litt under sinnet, «professor Krengle suger deg inn i mørket, det gjør han virkelig, jeg mener det, Harry.»
«Dette … dette var ikke ham, dette var ikke det han sa jeg skulle gjøre, dette var bare meg –»
Hermines stemme var nesten hviskende nå. «En dag går du ut for å spise lunsj med ham, og det vil være den mørke siden som kommer tilbake, eller kanskje du til og med ikke kommer tilbake i det hele tatt.»
«Jeg lover deg,» sa Harry, «at jeg vil komme tilbake fra lunsj.»
Han tenkte ikke en gang da han sa det.
Og Hermine bare snudde seg og skred ut og slamret igjen døra bak seg.
Fin måte å påkalle lovene for dramatisk ironi på, din tulling, observerte Harrys Indre Kritiker. Nå kommer du til å dø førstkommende lørdag, og dine siste ord vil være ‘Unnskyld, Hermine’, og hun vil alltid angre på at den siste tingen hun gjorde var å slamre igjen døra –
Åh, hold kjeft.
Da Padma satte seg ned ved siden av Hermine for å spise frokost, og sa med en stemme som var høy nok til at andre kunne høre det at spøkelset hadde fortalt henne ting som var viktige for henne å høre, og at Harry Potter hadde gjort rett i å gjøre det, så var det noen mennesker som var mindre redde etterpå, og noen som var mer redde.
Og etterpå så ble det slik at folk sa færre stygge ting om Hermine, i det minste blant førsteklassingene; i det minste i offentlighet der Harry Potter kanskje kunne høre det.
Da professor Pirrevimp spurte Harry om han var ansvarlig for det som hadde skjedd med Padma, og Harry sa ja, sa professor Pirrevimp at han måtte sitte igjen to dager. Selv om det bare hadde vært et spøkelse og Padma ikke hadde blitt skadet, var det allikevel ikke akseptabel oppførsel for en Ravnklo-elev. Harry nikket og sa at han forsto hvorfor professoren måtte gjøre det, og ville ikke protestere; men når man tok hensyn til at det virket som om at Padma hadde blitt omvendt, på en måte, tenkte professor Pirrevimp virkelig, uoffisielt, at han hadde gjort noe feil? Og professor Pirrevimp tok en pause, det virket som om han faktisk tenkte igjennom det, og så sa han til Harry, med en alvorlig, pipende stemme, at han absolutt måtte lære seg hvordan han forholdt seg til medelever på den vanlige måten.
Og Harry kunne ikke unngå å tenke at dette var et råd som professor Krengle aldri ville ha gitt ham.
Harry kunne ikke unngå å tenke at hvis han hadde gjort det på professor Krengles måte, den vanlige Smygard-måten, en blanding av positive og negative incentiver for å få Padma og andre ryktespredere under hans eksplisitte kontroll, så ville ikke Padma ha snakket om det, og Hermine ville aldri ha funnet det ut …
… og i så tilfelle ville ikke Padma ha blitt omvendt, hun ville ha holdt seg på feil sti, og hun selv ville til sist lidd for det. Det var ikke som om Harry hadde jugd for Padma på noen måte, der han var tidsvendt og usynlig og brukte buktalerheksingen.
Harry var fremdeles ikke sikker på om han hadde gjort den rette tingen, eller en rett ting, og Hermine hadde ikke ombestemt seg angående det å ikke prate med ham – skjønt hun pratet masse med Padma. Det gjorde mer vondt enn Harry hadde forventet, å gå tilbake til å studere for seg selv; som om hjernen hans allerede hadde startet å glemme den lenge innøvde ferdigheten det var å være alene.
Det virket som om dagene fram til lørdagens lunsj med professor Krengle passerte svært, svært sakte.