Lørdag.
Harry hadde støtt på problemer med å sovne fredag kveld, som han egentlig hadde forventet kunne skje, og derfor hadde han bestemt seg for å ta den åpenbare forholdsregelen å kjøpe en søvneliksir; og for å forhindre det fra å utgjøre et tydelig tegn på at han var nervøs, så hadde han bestemt seg for å kjøpe den fra Fred og Frank noen måneder tidligere. (Vær beredt, det er guttespeidernes marsjsang …)
Derfor var Harry altså fullstendig uthvilt, og pungen hans inneholdt omtrent alt han eide som det var den minste sjanse for at han kunne komme til å trenge. Harry hadde faktisk møtt volumbegrensningen i pungen; og når han hadde i bakhodet at han ville trenge å lagre en stor slange, og kunne muligens komme til å trenge å lagre Merlin vet hva annet, så hadde han fjernet noen av de større gjenstandene som bilbatteriet. Han hadde nå kommet så langt at han kunne transfigurere noe på størrelse med et bilbatteri på fire minutter blank, så det var ikke store tapet.
Harry hadde beholdt nødblussene og oksyacetylen-sveiseapparatet med brennstofftank, siden du ikke kunne transfigurere ting som skulle brennes.
(Vær beredt, mens gjennom livet du marsjerer videre …)
Hos Marie.
Etter at servitrisen hadde tatt imot bestillingen og bukket for dem og forlatt rommet, hadde professor Krengle utført kun fire heksinger, og så hadde de snakket om ingenting som var spesielt viktig, bare professor Krengles komplekse tese om hvordan Den mørke herrens forbannelse på stillingen som lærer i forsvar mot svartekunster hadde ført til duelleringens nedgang og hvordan dette hadde endret samfunnsvaner i magiske Storbritannia. Harry lyttet og nikket og sa intelligente ting, mens han forsøkte å kontrollere hjertet som hamret.
Så kom servitrisen inn igjen med maten deres, og denne gangen, et minutt etter at servitrisen forlot dem, gestikulerte professor Krengle mot døra slik at den lukket og låste seg; og begynte å framsi tjueni sikkerhetsformler, en av dem i herr Dyrkorns sekvens ble utelatt denne gangen, noe som gjorde Harry litt forvirret.
Professor Krengle gjorde ferdig formlene sine –
– reiste seg fra stolen –
– ble uklar og beveget seg om til en grønn slange med bånd i blått og hvitt –
– hveste, «Ssulten, gutt? Sspis deg mett rasskt, vi vil trenge både sstyrke og tid.»
Harrys øyne var lett utvidede, men han hisset, «Jeg sspiste bra til frokosst,» og begynte deretter raskt å skyfle nudler inn i munnen.
Slangen betraktet ham et øyeblikk, med de flate øynene, og så hisset den, «Ønssker ikke å forklare her. Foretrekker å være annet ssted. Må forlate uten å bli ssett, uten tegn på at vi har forlatt rommet.»
«Sså ingen kan sspore osss,» hveste Harry.
«Ja. Sstoler du ssså mye på meg, gutt? Tenk før ssvare. Jeg har viktig ting å sspørre om, ssom krever tillit; hviss ssi nei uanssett, sså ssi nei nå.»
Harry droppet blikket fra slangens flate øyne, og så ned på de sausdekkede nudlene, og spiste enda en bit, og enda en, mens han tenkte.
Forsvarsprofessoren … var en ambivalent figur, for å si det mildt; Harry mente at han hadde gjettet seg fram til noen av målene hans, mens andre forble et mysterium.
Men professor Krengle hadde slått ut to hundre jenter for å stoppe de som prøvde å hente ned Harry. Professor Krengle hadde dedusert at desperanten spiste på Harry gjennom tryllestaven. Forsvarsprofessoren hadde reddet Harrys liv, to ganger, i løpet av fjorten dager.
Hvilket kunne bety at forsvarsprofessoren bare sparte Harry til senere, at det fantes overordnede motiver. Vel, snarere var det sikkert at det fantes overordnede motiver. Professor Krengle gjorde ikke dette på en innskytelse. Men så hadde professor Krengle også sørget for at Harry hadde lært psykoblokking, han hadde lært Harry hvordan man taper … hvis forsvarsprofessoren hadde planlagt å bruke Harry til noe, så var det en bruk som krevde en styrket Harry, ikke en svekket. Det var det det innebar å bli brukt av en venn, at de ville ønske at bruken gjorde deg sterkere istedenfor svakere.
Og hvis det av og til var en kjølig atmosfære rundt forsvarsprofessoren, bitterhet i stemmen eller tomhet i blikket, så var Harry den eneste som professor Krengle tillot å se det.
Harry visste ikke helt hvordan han kunne sette ord på den følelsen av slektskap han hadde med professor Krengle, bortsett fra å si at forsvarsprofessoren var den eneste klarttenkende personen Harry hadde møtt i trollmannsverdenen. Før eller senere begynte alle å spille rumpeldunk, eller å ikke putte beskyttelser rundt tidsmaskinene sine, eller å tro at døden var deres venn. Det spilte ingen rolle hvor gode intensjoner de hadde. Før eller senere, og vanligvis før, demonstrerte de at noe dypt inni hjernene deres var forvirret. Alle utenom professor Krengle. Det var et bånd som var sterkere enn å skylde noen penger, eller til og med å like noen på det personlige plan, at de to var alene i trollmannsverdenen. Og hvis forsvarsprofessoren av og til virket litt skremmende eller litt mørk, vel, det var akkurat de samme tingene folk sa om Harry.
«Jeg sstoler på deg,» hveste Harry.
Og slangen forklarte første del av planen.
Harry tok en siste gaffelfull med nudler, og tygget. Ved siden av ham holdt professor Krengle, nå i menneskeform igjen, på med å spise suppen sin på en høyst fredsommelig måte, som om ingenting av interesse pågikk.
Så svelget Harry, og reiste seg i samme øyeblikk opp fra stolen sin; allerede følte han at hjertet begynte å hamre hardt i brystet. Sikkerhetsforanstaltningene de tok var bokstavelig talt de grundigst mulige …
«Er du klar for å teste det, herr Potter?» sa professor Krengle rolig.
Det var ikke en test, men professor Krengle ville ikke si det, ikke høyt i menneskelig tale, selv i dette rommet som var beskyttet til det ytterste og som professor Krengle hadde gjort enda sikrere med sine formler.
«Jepp,» sa Harry så dagligdags han kunne.
Trinn en.
Harry sa «kappe» til pungen sin, trakk fram Usynlighetskappen, og løsnet så pungen fra beltet og kastet den over til andre siden av bordet.
Forsvarsprofessoren reiste seg opp fra sin egen stol, trakk fram tryllestaven, bøyde seg ned og berørte pungen med staven mens han mumlet en stille fortryllelse. Denne nye magien ville sikre at professor Krengle kunne komme seg inn i pungen mens han var i slangeform, og forlate den på egen hånd, og høre hva som foregikk på utsiden mens han var i pungen.
Trinn to.
Idet professor Krengle bøyde seg opp fra arbeidet med pungen, og la vekk tryllestaven, kom staven tilfeldigvis til å peke i Harrys retning; og det var en kort kløende følelse på Harrys bryst nær der tidsvenderen lå, som om et slags småkryp hadde passert svært nærme uten å berøre ham.
Trinn tre.
Forsvarsprofessoren gjorde seg om til en slange igjen, og følelsen av dommedag ble svakere; slangen ålet seg mot pungen og inn i den; pungens munn åpnet seg for å slippe inn den grønne formen, og idet munnen lukket seg bak halen ble følelsen av dommedag ytterligere svekket.
Trinn fire.
Harry trakk fram tryllestaven, og var nøye med å stå helt stille mens han gjorde det, slik at tidsvenderen ikke ville flytte seg fra det stedet der professor Krengle hadde forankret timeglasset inne i skallet i den nåværende orienteringen. «Vingardium Leviosa,» mumlet Harry, og pungen begynte å flyte mot ham.
Sakte, sakte, slik professor Krengle hadde gitt instruksjoner om, begynte pungen å flyte i retning Harry, som ventet oppmerksomt etter tegn på om pungen begynte å åpne seg; i så tilfelle skulle Harry bruke sveveformelen til å sende den vekk fra seg så fort som mulig.
Når pungen kom innenfor en meters rekkevidde fra Harry, vendte følelsen av dommedag tilbake.
Idet Harry på ny festet pungen til beltet var dommedagsfølelsen sterkere enn den hadde vært noen gang tidligere, men allikevel ikke overveldende; det gikk an å tåle det.
Selv med professor Krengles animagus-form som lå inne i det utvidede rommet i pungen som hvilte direkte på Harrys hofte.
Trinn fem.
Harry puttet vekk staven. Den andre hånda holdt fremdeles Usynlighetskappen, og Harry kastet kappen over seg.
Trinn seks.
Og så, i dette rommet beskyttet mot all mulig form for overvåkning, som professor Krengle personlig hadde gitt ytterligere sikkerhet, så var det ikke før etter at Harry hadde tatt på seg den sanne Usynlighetskappen at han grep inn under skjorten og vred tidsvenderens ytre skall en enkelt gang.
Tidsvenderens indre timeglass forble forankret og uten bevegelse, skallet beveget seg rundt den –
Maten forsvant fra bordet, stolene hoppet tilbake, døra åpnet seg.
Maries Rom var forlatt, slik det var ment å være, fordi tidligere hadde professor Krengle kontaktet Hos Marie under falskt navn for å sjekke om rommet ville være tilgjengelig på denne tida – ikke for å reservere det, heller ikke å legge inn en reservasjon som senere ble avlyst, siden det kunne bli lagt merke til; men bare for å sjekke.
Trinn sju.
Mens han holdt seg under Usynlighetskappen, forlot Harry rommet gjennom den åpne døra. Han navigerte seg gjennom de flisbelagte gangene i Hos Marie og fram til den velutstyrte baren som hilste nye besøkende velkommen. Eieren Stian var bartender. I baren var det bare noen få mennesker, siden det fremdeles var noe før lunsjtid, og Harry måtte vente usynlig ved døra i flere minutter og lytte til summingen av konversasjon og gurglingen av alkohol, før døra åpnet seg for å slippe inn en stor, jovial ire, og Harry gled stille ut samtidig.
Trinn åtte.
Harry gikk en stund. Han hadde kommet et langt stykke unna Hos Marie da han tok av fra Diagonallmenningen inn i en smalere sidegate. Ved enden av denne lå en mørk butikk, med vinduer fortryllet til svarthet.
Trinn ni.
«Sverd fisk melon venn,» uttalte Harry som låsens passeringsnøkkel, og den klikket seg åpen.
Inne i butikken var det også mørkt; lyset fra den åpne døra lyste kort opp og viste fram et stort, tomt rom. Møbelbutikken som en gang hadde holdt til her hadde gått konkurs for noen måneder siden, ifølge forsvarsprofessoren, og lokalet hadde gått tilbake til huseieren, som foreløpig ikke hadde funnet noen annen bruk for det. Veggene var malt enkelt hvite; tregulvet oppskrapet og upolert; en enkelt dør var synlig på bakveggen. En gang hadde dette vært et utstillingsrom, men nå viste det ingenting.
Døra klikket seg i lås bak Harry, og så var mørket tett og komplett.
Trinn ti.
Harry tok ut staven sin og sa «Lumos,» og opplyste rommet med hvit glød; han løsnet pungen fra beltet sitt (og dommedagsfølelsen ble litt skarpere idet han grep den med fingrene) og kastet den lett til motsatt side av rommet (følelsen av dommedag forsvant nesten fullstendig). Og så begynte han å ta av Usynlighetskappen, idet stemmen hans hveste, «Sså er det gjort.»
Trinn elleve.
Fram fra pungen stakk et grønt hode, raskt etterfulgt av en meterlang grønn kropp idet slangen slanget seg ut. Et øyeblikk senere gjorde den seg om til professor Krengle.
Trinn tolv.
Harry ventet i stillhet mens forsvarsprofessoren resiterte tretti formler.
«Ålreit,» sa professor Krengle da han var ferdig. «Hvis noen fremdeles holder øye med oss er vi uansett ferdige, så jeg snakker åpent og i menneskeform. Ormtunge kler meg ikke så bra, frykter jeg, siden jeg verken er en etterkommer av Salazar eller en virkelig slange.»
Harry nikket.
«Så, herr Potter,» sa professor Krengle. Blikket var oppmerksomt, hans blekblå øyne var mørke og skyggefulle i det hvite lyset som kom fra Harrys tryllestav. «Vi er alene, og ingen observerer oss, og jeg har et viktig spørsmål å stille deg.»
«Kom igjen,» sa Harry, og kjente at hjertet begynte å slå raskere.
«Hva er din mening om styremåten i det magiske Storbritannia?»
Det var ikke helt det Harry hadde forventet seg; men det var nært nok, så Harry sa, «Basert på min begrensede kunnskap ville jeg si at både Magidepartementet og Heksingating virker å være dumme, korrupte og onde.»
«Korrekt,» sa professor Krengle. «Forstår du hvorfor jeg spør?»
Harry pustet dypt inn, og så professor Krengle rett inn i øynene uten å vike. Til sist hadde Harry kommet fram til at når du skulle utføre forbløffende deduksjoner ut fra mangelfulle beviser, så var den riktige metoden det å vite svaret på forhånd. Dette svaret hadde han gjettet seg fram til for en hel uke siden. Det trengte bare litt justeringer …
«Du er i ferd med å invitere meg inn i en hemmelig organisasjon full av interessante mennesker som deg selv,» sa Harry, «der et av målene er å reformere eller bytte ut ledelsen i det magiske Storbritannia, og ja, jeg er med.»
En kort pause.
«Jeg beklager at det er ikke helt i den retningen jeg ønsket å styre denne konversasjonen,» sa professor Krengle. Munnvikene hans rykket lett. «Jeg hadde bare tenkt å spørre om din hjelp til å gjøre noe ekstremt forrædersk og ulovlig.»
Fillern, tenkte Harry. Dog, professor Krengle hadde ikke benektet det … «Fortsett.»
«Før jeg gjør det,» sa professor Krengle. Det var ingen lettsindighet i stemmen hans nå. «Er du åpen for slike forespørsler, herr Potter? Jeg vil få gjenta at hvis det er sannsynlig at du sier nei uansett, så må du si nei nå. Hvis din nysgjerrighet sier noe annet, så undertrykk den.»
«Forrædersk og ulovlig bekymrer meg ikke,» sa Harry. «Risiko, derimot, bekymrer meg; og gevinsten må være i samsvar med den; men jeg kan ikke helt se for meg at du tar enkelt på risiko.»
Professor Krengle nikket. «Det ville jeg ikke. Det er et stygt misbruk av mitt vennskap med deg, og den tillit som er gitt meg som lærer på Galtvort –»
«Du kan hoppe over denne delen,» sa Harry.
Leppene vred seg igjen, og så flatet de ut. «Så skal jeg hoppe over den. Herr Potter, av og til spiller du et interessant spill der du juger med sannheter, leker med ord for å skjule dine hensikter, åpenlyst for alle. Jeg har også stundom vært kjent for å finne det underholdende. Men hvis jeg så mye som forteller deg hva jeg håper vi skal gjøre i dag, herr Potter, så vil du juge om det. Du vil juge rett fram, uten å nøle, uten ordspill eller hint, til alle som spør om det, om de nå er fiende eller nærmeste venn. Du vil juge til Malfang, til Grang, og til McSnurp. Du vil snakke, alltid og uten å nøle, på nøyaktig den måten du ville hvis du ikke visste noen ting, uten å tenke på din egen ære. Slik må det være.»
Deretter ble det stille en stund.
Det var en pris målt i en del av Harrys sjel.
«Uten å fortelle meg ennå …» sa Harry. «Kan du si meg om behovet er desperat?»
«Det er noen som i ekstrem grad trenger din hjelp,» sa professor Krengle enkelt, «og ingen kan hjelpe dem, unntatt deg.»
Stille igjen, men ikke like lenge.
«Greit,» sa Harry stille. «Fortell meg om oppdraget.»
Den mørke kutten til forsvarsprofessoren virket uklar mot skyggen på veggen, som ble forårsaket av at silhuetten hans blokkerte det hvite lyset fra Harrys tryllestav. «Den ordinære skytsvergeformelen, herr Potter, holder en desperants frykt unna. Men desperantene ser deg fremdeles gjennom den, de vet at du er der. Men ikke din skytsvergeformel. Den blinder dem, eller mer enn det. Det jeg så under kappen så ikke en gang i vår retning mens du drepte den, som om det hadde glemt vår eksistens, selv idet den døde.»
Harry nikket. Det var ikke så overraskende, ikke når du konfronterte en desperant på nivået til dens sanne eksistens, forbi antropomorfisme. Døden kunne kanskje være den siste fienden, men det var ikke en fiende med bevissthet. Da menneskeheten hadde utryddet kopper, så hadde ikke koppene kjempet tilbake.
«Herr Potter, hovedkontoret til Flirgott er bevoktet av samtlige formler, sterkere og svakere, som gnomene kjenner til. Allikevel har hvelv blitt robbet med hell; for alt som trolldomskunst kan gjøre, kan trolldom også gjøre om. Og allikevel har ingen noensinne flyktet fra Azkaban. Ikke en. For hver formel er det en motformel; for hver vaktformel er det en vei rundt. Hvordan kan det ha seg at ingen noensinne er reddet ut av Azkaban?»
«Fordi Azkaban har noe uovervinnelig,» sa Harry. «Noe så fryktelig at ingen kan slå det.»
Dét var nøkkelen til deres perfekte sikkerhet, det måtte være det, ikke noe menneskelig. Det var Døden som bevoktet Azkaban.
«Desperantene liker ikke at måltidene blir tatt fra dem,» sa professor Krengle. Kulde hadde sivet inn i denne stemmen nå. «De vet det, hvis noen prøver. Det er mer enn hundre desperanter der, og de snakker med vaktene i tillegg. Så enkelt er det, herr Potter. Hvis du er en mektig trollmann er det ikke vanskelig å komme inn der, og det er ikke vanskelig å forlate stedet. Så lenge du ikke tar med deg noe som hører til desperantene.»
«Men desperantene er ikke uovervinnelige,» sa Harry. Han kunne ha kastet skytsvergeformelen der og da, med den tanken. «Tro aldri at de er det.»
Professor Krengles stemme var svært stille. «Husker du hvordan det føltes da du sto foran desperanten første gang; da du feilet?»
«Jeg husker.»
Og så, med plutselig kvalme som kvernet i magen hans, skjønte Harry hvor dette bar: han burde ha innsett det tidligere.
«Det er en uskyldig person i Azkaban,» sa professor Krengle.
Harry nikket; det brant i halsen hans, men han gråt ikke.
«Den jeg snakker om var ikke under Befaliusforbannelsen,» sa forsvarsprofessoren, mørk kutte silhuettert mot en større skygge. «Det er sikrere måter å bryte ned viljer på enn ved Befalio, hvis du har nok tid til tortur, og psykomantikk, og ritualer jeg ikke vil snakke om. Jeg kan ikke fortelle deg hvordan jeg vet dette, hvordan jeg vet noe av det, kan ikke engang hinte om det, ikke en gang til deg; du er nødt til å stole på meg. Men det er en person i Azkaban som ikke en eneste gang valgte å tjene Mørkets herre, som i årevis har lidd alene i utenkelig kulde og mørke, og aldri fortjente et eneste minutt av det.»
Harry så det i et enkelt sprang av intuisjon, munnen fungerte nesten raskere enn tankene.
Det var ikke noe hint, ingen advarsel, vi trodde alle –
«En person av slekta Svaart,» sa Harry.
Det var stillhet. Stillhet, mens de blekblå øynene stirret på ham.
«Vel,» sa professor Krengle etter en stund. «Der røyk planen om å ikke fortelle deg navnet før etter at du hadde akseptert oppdraget. Jeg skulle gjerne spurt deg om du leser mitt sinn, men det er fullstendig umulig.»
Harry sa ingenting, men det var lett nok hvis du trodde på prosessene i moderne demokratier. Den mest åpenbare personen i Azkaban som kunne være uskyldig hadde ikke engang fått en rettssak –
«Jeg er definitivt imponert, herr Potter,» sa professor Krengle. Ansiktet hans var seriøst. «Men dette er en alvorlig sak, og hvis det er noen måte der andre kan dedusere likt, så må jeg vite det. Så fortell meg, herr Potter. Hvordan i Merlins navn, i navnet til Atlantis og tomheten mellom stjernene, gjettet du at jeg snakket om Bellatrix?»