Adrenalinet flommet allerede gjennom Harrys årer, hjertet hamret allerede i brystet, der i den mørke og konkursrammede butikken. Professor Krengle hadde gjort seg ferdig med forklaringene, og i en hånd holdt Harry en liten trekvist som skulle være nøkkelen. Her kom den; dette var den dagen og det øyeblikket der Harry begynte å delta. Sitt første ordentlige eventyr, en festning som skulle gjennomtrenges, en ond regjering skulle mot­ar­beides, en jomfru i nød skulle reddes. Harry burde ha vært reddere, mer motvillig, men i stedet følte han bare at det var på høy tid og vel så det å starte å bli de menneskene han hadde lest om i bøkene sine; å begynne reisen mot det han alltid hadde visst det var meningen at han skulle være, en helt. Å ta de første stegene på veien som førte til Han Solo og kaptein Picard og Bilbo Sekker og definitivt ikke Raistlin Majere. Så vidt Harrys hjerne visste ut fra å lese avisenes tegneserier, så var det meningen når du vokste opp at du skulle få utrolige krefter og redde universet; det var det Harrys hjerne hadde sett voksne gjøre og adoptert det som sin rollemodell for modningsprosessen, og Harry ville svært gjerne starte å vokse opp.

Og hvis historiens mønster krevde at helten mistet en del av sin uskyld, som et resul­tat av det første eventyret; så, i det minste nå, i dette fremdeles uskyldige øyeblikket, virket det som på høy tid og vel så det å oppleve denne smerten. Som å ta av seg klær som er for små; eller å til slutt komme seg til neste nivå i spillet, etter å ha sittet fast i elleve år i verden 3, nivå 2 av Super Mario Brothers.

Harry hadde lest nok romaner til å mistenke at han ikke ville føle seg så entusiastisk etterpå, så han nøt det mens det varte.

Det kom en poppende lyd idet noe nær Harry forsvant, og så var det ikke lenger tid for heltemessige grublerier.

Harrys hånd brakk den lille trekvisten i to.

En krok trakk i Harrys underliv idet portnøkkelen aktiverte seg; det føltes som et langt hardere trekk denne gangen enn de små transportetappene mellom Galtvorts marker og Diagonallmenningen –

– og slapp ham ned midt i et stort tordenbrak som døde vekk, og en skur av kaldt regn som pisket ham over ansiktet; vannet dekket Harrys briller og blindet ham øye­blik­kelig, hvilket gjorde verden uklar idet han begynte å falle ned mot de rasende hav­bøl­ge­ne langt nedenfor.

Han hadde ankommet til et sted høyt, høyt, høyt over den tomme Nordsjøen.

Sjokket av den hamrende stormen fikk nesten Harry til å miste sopelimen som pro­fes­sor Krengle hadde gitt ham, hvilket ikke ville ha vært en god ide. Det tok nesten et helt sekund før Harry klarte å samle tankene og få sopelimen på rett kjøl igjen.

«Jeg er her,» sa en ukjent stemme fra et stykke tom luft over ham; lav og grov, stemmen til den gustne, hengslete og skjeggete mannen som professor Krengle hadde po­lyksirt seg om til før han forvrengt seg selv og sopelimen sin.

«Jeg er her,» sa Harry der han satt under Usynlighetskappen. Han hadde ikke brukt polyksir selv. Det å ha på seg en annen kropp var til hinder for magien din, og Harry kunne trenge så mye som mulig av det lille han hadde; derfor var planen at Harry skulle holde seg usynlig omtrent hele tida istedenfor å bruke polyksir.

(Ingen av dem hadde sagt den andres navn. Du brukte rett og slett ikke ekte navn på noe tidspunkt i løpet av et ulovlig oppdrag, selv når du var usynlig og svevde over et ano­nymt område av Nordsjøen. Det gjorde du simpelthen ikke. Det ville være idiotisk.)

Med et kontrollert grep om sopelimen med en hånd, mens regnet og vinden hylte rundt ham, løftet Harry tryllestaven med et tilsvarende kontrollert grep og kastet Mem­branus på brillene sine.

Så, med klare brilleglass, tittet Harry seg rundt.

Han var omgitt av vind og regn, det var kanskje fem grader hvis han var heldig; han hadde allerede kastet en varmeformel på seg selv fordi han hadde vært utendørs i fe­bru­ar, men det holdt ikke stand mot de kalde dråpene som øste mot ham. Overalt der regnet traff en utsatt overflate på kroppen hans, så rant det inn; snø hadde vært bedre. Usynlighetskappen gjorde hele deg usynlig, men den dekket ikke hele deg, og det betydde at den ikke beskyttet deg fra vannet. Harrys ansikt var udekket mot hele kraften i det flyvende vannet, og det kom rett inn i halsen hans og rant ned i skjorta; også gjennom kutteermene, ned i bukselinningen og inn i skoene; vannet brukte hvert eneste tøystykke som en vei til å snike seg inn.

«Denne veien,» sa den polyksirte stemmen, og en gnist av grønt lys ble tent foran Harrys sopelime, og så pilte den av gårde i en retning som for Harry virket som en hvil­ken som helst annen retning.

Harry fulgte den gjennom det blindende regnet. Av og til mistet han den lille, grønne gnisten av syne, og hver gang ropte Harry ut, og gnisten ville komme til syne foran ham et par sekunder senere.

Da Harry hadde lært seg teknikken med å følge etter gnisten, satte den opp farten, og Harry sparket sopelimen over i et høyere gir og fulgte etter. Regnet pisket ham hardere. Det føltes slik Harry innbilte seg det måtte føles å få ansiktet fullt av blyhagl, men brillene holdt seg både fri for vann og beskyttet øynene hans.

Det var bare gått noen minutter med sopelimen i toppfart da Harry fikk et glimt av en diger skygge gjennom regnet. Den tårnet opp over vannet lang borte.

Og han følte et fjernt, hult ekko av tomhet som strålte ut fra der Døden ventet, det skyllet over Harrys sinn og brøt rundt det, som en bølge som slår mot steiner. Harry kjente fienden sin denne gangen, og viljen hans var av stål og hele lysets vesen.

«Jeg kan allerede føle desperantene,» sa den grove stemmen til den polyksirte Krengle. «Jeg forventet ikke det, ikke så tidlig.»

«Tenk på stjernene,» sa Harry, over et fjernt tordenskrall.

«Ikke tillat noe sinne i deg, ikke noe negativt, bare tenk på stjernene, hvordan det føles å glemme deg selv og falle gjennom verdensrommet uten kropp. Hold fast til den tanken som en psykoblokk-barriere gjennom hele sinnet ditt. Desperantene vil ha pro­ble­mer med å strekke seg forbi den.»

Det ble stille et øyeblikk, og så, «Interessant.»

Den grønne gnisten steg i høyde, og Harry pekte sopelimen en tanke oppover for å følge den, idet den styrte dem inn i en tåkebanke, en sky som hang lavt over vannet.

Snart svevet de over og noe på skrå for den store tresidete metallbygningen som ruvet lang nedenfor. Triangelet av stål var hult, ikke solid; det var en bygning med tre tykke, solide vegger uten et senter. Svartspanerne som var på vakt hadde egne rom i toppetasjen og på sydsiden av bygningen, hadde professor Krengle sagt; under beskyttelse av sine skyts­­vergeformler. Den offisielle inngangen til Azkaban var på taket av det sydvestre hjørnet av bygningen. Som de to ikke kom til å bruke, naturligvis. Istedenfor ville de bruke en korridor som gikk rett under det nordre hjørnet av bygningen. Professor Krengle ville gå ned først, og lage et hull i taket og dets vaktformler rett ved nordspissen, og etterlate seg en illusjon for å maskere gapet.

Fangene ble holdt langs bygningens sider, i høydenivå som tilsvarte deres for­bry­tel­ser. Og helt i bunnen, helt i senteret og dypet av Azkaban, var en grop, et rede med mer enn hundre desperanter. Mengder av skitt ble nå og da dumpet inn for å vedlikeholde nivået, fordi materie som ble direkte eksponert for desperantene ble brutt ned til jord og støv og ingenting …

«Vent ett minutt,» sa den grove stemmen, «følg meg hurtig, og passer gjennom med forsiktighet.»

«Mottatt,» sa Harry lavt.

Gnisten forsvant, og Harry begynte å telle, en, ett tusen, to, ett tusen, tre, ett tusen …

… seksti, ett tusen, og Harry dykket, vinden hylte rundt ham mens han dykket, ned mot den enorme metallstrukturen, som trakk til seg lys og utstrålte tomhet, der metall­struk­turen ble større og større. Enkel og uten karakteristiske kjennetegn tårnet den store grå formen opp, det eneste unntaket var en enkelt forhøyet boksliknende struktur i syd­vestre hjørne. Nordhjørnet var rett og slett tomt, professor Krengles hull umulig å opp­dage.

Harry trakk skarpt opp idet han ankom nordhjørnet, og ga seg selv mer sikker­hets­margin enn han ville ha brydd seg om i en flytime, men ikke altfor mye. Idet han stoppet opp begynte han langsomt å la sopelimen dale nedover mot det som så ut som det solide taket på spissen av nordhjørnet.

Det var en pussig følelse å sveve ned gjennom det illusoriske taket mens man var usyn­­lig; og så kom Harry ned i en metallkorridor opplyst med et svakt oransje lys – som Harry innså, etter et forbløffet blikk, kom fra en gammeldags gasslampe …

… fordi magi ville feile, bli trukket vekk etter en tid, i nærværet av desperanter.

Harry gikk av sopelimen.

Dragningen fra tomheten var sterkere nå, idet den delte seg og skyllet rundt Harry uten å berøre ham. De var på avstand, men de var mange, sårene i denne verden; Harry kunne ha pekt på dem med øynene lukket.

«Kasst sskyttssvergen din,» hveste en slange fra gulvet; den så mer misfarget enn grønn ut i det svake oransje lyset.

Antydningen til stress i stemmen var hørbar selv i ormtunge. Harry var overrasket; pro­­fes­sor Krengle hadde sagt at animaguser i sin dyreform var langt mindre sårbare for desperanter. (Og av samme grunn, antok Harry, hadde skytsvergene dyreform.) Hvis pro­fessor Krengle hadde såpass med problemer i slangeform, hva hadde skjedd med ham mens han var i menneskeform, som han trengte for å kunne bruke magien sin …?

Harrys tryllestav begynte allerede å heve seg.

Dette ville være starten.

Selv om det bare var en person, bare en enkelt person som han kunne redde fra mørket, selv om han ennå ikke var mektig nok til å teleportere alle Azkabans fanger ut til frihet og brenne dette triangulære helvete ned til grunnen …

Allikevel var det en start, det var en begynnelse, det var en nedbetaling på alt Harry tenkte å oppnå med livet sitt. Ingen mer venting, ingen mer håping, ikke mer bare løfter, alt ville begynne her. Her og nå.

Harrys tryllestav slo ned mot det punktet der desperantene ventet langt under.

«Forvento Vergum!»

Den glødende menneskeliknende figuren kom lysende til syne. Det var ikke den sol-lysende tingen den hadde vært tidligere … sannsynligvis fordi Harry ikke helt hadde klart å stoppe seg selv fra å tenke på alle de andre fangene i sine celler, de han ikke var her for å redde.

Kan hende var det allikevel for det beste. Harry ville trenge å holde skytsvergen sin framme en god stund, og det kunne være lettere om den ikke var fullt så sterk.

Skytsvergens lys svekket seg litt ved den tanken; og så enda litt, mens Harry forsøkte å putte litt mindre kraft inn i den, helt til den briljante menneskelige figuren bare skinte svakt lysere enn den kraftigste dyre-skytsverge, og Harry følte at han ikke ville klare å svekke den ytterligere uten å risikere å miste den.

Og så, «Den er sstabil,» hveste Harry, og begynte å mate sopelimen inn i pungen. Tryl­le­staven beholdt han i hånda, og en lett, vedlikeholdbar strøm fra ham erstattet de små tapene fra skytsvergen.

Slangen omformet seg til en hengslete, gusten mann, som holdt professor Krengles tryllestav i en hånd og en sopelime i den andre. Den hengslete mannen sjanglet idet han begynte å eksistere igjen, og gikk for å lene seg mot veggen en liten stund.

«Bra gjort, om enn kanskje en tanke sakte,» mumlet den grove røsten. Professor Kren­gles tørrhet var i den, selv om den ikke passet til stemmen; og heller ikke passet det al­vor­lige utseendet på det tykt skjeggete ansiktet. «Nå kan jeg ikke føle dem i det hele tatt.»

Et øyeblikk senere forsvant sopelimen inn under mannens kutte og ble borte. Så løftet mannens tryllestav seg og dunket lett på hodet sitt; og med en lyd som knusende egge­skall forsvant han ut av syne igjen.

I lufta blomstret en grønn gnist opp, og Harry, fremdeles dekket av Usynlighetskappen, fulgte etter den.

Hvis du hadde fulgt med fra utsiden, ville du ikke ha sett noe annet enn en grønn gnist som fløt gjennom lufta, og en briljant sølvaktig menneskeformet skikkelse som fulgte den.

---

De gikk ned, og ned, og ned, og passerte gasslampe etter gasslampe, og en stor metalldør nå og da; beveget seg stadig nedover i Azkaban innenfor det som virket som total still­het. Professor Krengle hadde satt opp en type barriere som gjorde at han kunne høre hva som foregikk i nærheten, men ingen lyder kunne passere ut av den, og ingen lyder kom fram til Harry.

Harry hadde ikke helt klart å forhindre hodet fra å lure på hva som var hensikten med denne stillheten, eller å stoppe det fra å gi svar. Svaret han allerede visste på et ordløst nivå av forutanelse som uten hell hadde fått ham til å forsøke å la være å tenke på det.

Et sted bak de store metalldørene var det mennesker som skrek.

Den menneskelignende sølvfiguren flakket, ble lysere og så svakere, hver gang Harry tenkte på det.

Harry hadde blitt bedt om å kaste en boblehodeformel på seg selv. For å forhindre seg selv fra å lukte noe.

All entusiasmen og heltemodigheten hadde forsvunnet allerede, som Harry hadde visst at den ville; det hadde ikke tatt lang tid selv etter hans egne standarder, prosessen hadde fullført seg selv den aller første gangen de passerte en av de metalldørene. Hver me­talldør var låst med en diger lås, en lås av simpelt umagisk metall som ikke ville ha stoppet en førsteklassing ved Galtvort – hvis du fremdeles hadde en tryllestav, hvis du fremdeles hadde magien din, hvilket fangene ikke hadde. Disse metalldørene var ikke dører til individuelle celler, sa professor Krengle; hver av dem åpnet seg inn til en korri­dor der det ville være grupper av celler. På en måte hjalp det litt, å ikke tenke at hver dør korresponderte direkte med en fange som ventet rett bak den. Istedenfor kunne det være mer enn en fange, hvilket svekket den følelsesmessige påvirkningen; akkurat som det studiet som viste at folk bidro mer hvis de ble fortalt at en viss sum penger trengtes for å redde ett barns liv, enn når de fikk høre at den samme totalsummen var nødvendig for å redde åtte barn …

Harry syntes det ble vanskeligere og vanskeligere å ikke tenke på det, og hver gang han gjorde det, varierte lysstyrken i skytsvergen hans.

De kom til det stedet der gangen svingte til venstre, ved hjørnet av den triangulære byg­ningen. Nok en gang var det trinn som førte videre, et nytt sett trapper; nok en gang førte de nedover.

Vanlige mordere ble ikke plassert i de laveste cellene. Det var alltid et lavere sted du kunne komme til, en enda verre straff å frykte. Uansett hvor lavt du allerede hadde sunket, så hadde styresmaktene i det magiske Storbritannia en gjenværende trussel mot deg hvis du gjorde saker enda verre for deg selv.

Men Bellatrix DeMons hadde vært den dødseteren som hadde inngitt mer frykt enn noen annen utenom fyrst Voldemort selv, en vakker og dødelig trollkvinne absolutt lojal til sin mester; hun hadde vært, om slikt var mulig, mer sadistisk og ond enn selve Du-vet-hvem, som om hun forsøkte å overgå sin herre …

… det var det verden visste om henne, det verden trodde om henne.

Men før det, hadde professor Krengle fortalt Harry, før debuten til Den mørke her­rens frykteligste tjener, så hadde det vært ei jente i Smygard som hadde vært stille, holdt seg mest for seg selv, og aldri skadet noen. Etterpå hadde det vært laget falske historier om henne, etter hvert som folks minner forandret seg i tilbakeblikk (Harry kjente godt til forskningen rundt det). Men der og da, da hun fremdeles gikk på skolen, så hadde den mest talentfulle heksa på Galtvort vært kjent som ei vennlig jente (hadde professor Krengle sagt). Hennes få venner hadde vært overrasket da hun ble en dødseter, og enda mer overrasket over at hun hadde skjult så mye mørke bak det triste, tankefulle smilet …

Det var det Bellatrix en gang hadde vært, den mest lovende heks i sin generasjon, før Mørkets herre stjal henne og brøt henne ned, knuste henne og formet henne på ny, bant henne til seg på et dypere nivå og med mørkere kunster enn noen Befalio.

I ti år hadde Bellatrix tjent Den mørke herren, drept de han ba henne drepe, torturert de han ba henne torturere.

Og så hadde Mørkets herre til sist blitt overvunnet.

Og Bellatrix’ mareritt hadde fortsatt.

Et sted inne i Bellatrix kunne det fremdeles være noe som skrek, som hadde skreket hele tida, noe som en psykiatrisk helbreder kunne bringe tilbake; eller kanskje ikke, professor Krengle kunne ikke vite det for sikkert. Men uansett hva resultatet ville bli, kunne de …

… de kunne i det minste få henne ut av Azkaban …

Bellatrix DeMons hadde blitt plassert i det laveste nivået i Azkaban.

Harry hadde vansker med å ikke se for seg hva de ville få se når de kom til cellen hennes. Bellatrix måtte ha hatt omtrent ingen frykt for døden, i begynnelsen, om hun frem­deles var i live.

De fortsatte nedover enda noen trapper, og kom enda et hakk nærmere Døden og Bel­­latrix; klikkingen fra de usynlige skoene deres var den eneste lyden Harry kunne høre. Svakt oransje lys kom fra gasslyktene, den lille grønne gnisten fløt gjennom lufta, den skinnende figuren fulgte med dens sølvlys som stundom ble svakere, stundom ster­kere igjen.

---

Etter å ha gått nedover mange ganger kom de til slutt til en korridor som ikke endte i trapper, og en siste metalldør, og den grønne gnisten stoppet foran den.

Harrys hjerte hadde roet seg litt, der de hadde kommet seg langt ned i Azkabans dyp uten at noe hadde skjedd. Men nå hamret det i brystet nok en gang. De var på bunnen, og Dødens skygger var svært nære.

Et bløtt metallklikk kom fra låsen idet professor Krengle åpnet veien videre.

Harry pustet dypt, og husket alt professor Krengle hadde fortalt ham. Han skulle utgi seg for å være en annen person, og det vanskelige ville ikke bare være å gjøre det godt nok til at Bellatrix DeMons ble lurt til å tro på det, det vanskelige ville være å holde skyts­ver­gen gående samtidig …

Den grønne gnisten forsvant, og et øyeblikk senere skimret en meterhøy slange og kom til syne, ikke lenger usynlig.

Metalldøra åpnet seg med en lav knirkene lyd idet Harry dyttet den med sin usyn­lige hånd, åpnet den bare en liten sprekk, og tittet gjennom.

Han så en rett korridor som endte i solid stein. Det var ikke noe lys der utenom det som krøp inn fra Harrys skytsverge. Det var lyst nok for ham å se de ytre dørene til åtte celler som var plassert i korridoren, men han kunne ikke se innsiden; og mer viktig, de så ikke noen i selve korridoren.

«Jeg sser ingenting,» hveste Harry.

Slangen stakk inn i forveien, og buktet seg raskt over gulvet.

Et øyeblikk senere –

«Hun er vissst alene,» hveste slangen.

Bli der, tenkte Harry til skytsvergen sin, som fant en posisjon ved den ene siden av døra, som om den bevoktet den; og så dyttet Harry døra lenger opp og fulgte med inn.

Den første cellen Harry tittet på inneholdt et uttørket lik, huden var blitt grå og flek­kete, kjøttet svunnet her og der slik at beina under syntes, ingen øyne –

Harry lukket øynene. Han kunne fremdeles gjøre det, han var fremdeles usynlig; han forrådte ingen ved å lukke øynene.

Han hadde visst det allerede, han hadde lest det på side seks i transfigurasjonsboka, at du forble i Azkaban inntil dommen din var sonet. Hvis du døde før det så beholdt de deg der til tida var ute før de ga fra seg liket ditt. Hvis du satt på livstid, så lot de bare kroppen ligge i cellen fram til det ble brukt for cellen igjen, og da kastet de kroppen din ned i desperantenes grop. Men det var fremdeles sjokkerende å se, at liket hadde vært en person som bare hadde blitt liggende der –

Lyset i rommet flakket.

Stødig, tenkte Harry i sin kjerne. Det ville ikke være bra for professor Krengle dersom skyts­vergen hans forsvant på grunn av at han tenkte triste tanker. Så nære desperantene ville forsvarsprofessoren kanskje rett og slett falle død om der han sto. Stødig, Harry Jakob Potter-Eving-Vernes; stødig!

Med den tanken åpnet Harry øynene sine igjen, det var ingen tid å miste.

Den andre cellen han tittet på inneholdt bare et skjelett.

Og bak gitteret i den tredje cellen så han Bellatrix DeMons.

Noe dyrebart og uerstattelig inne i Harry visnet som tørt gress.

Du kunne avgjøre at kvinnen ikke var et skjelett, at hodet hennes ikke var en hode­skal­le, fordi teksturen i huden fremdeles var annerledes enn teksturen i bein, uan­sett hvor hvit og blek hun hadde blitt, der hun ventet i mørket alene. Enten ga de henne lite mat, eller så sugde Dødens skygger energien av maten ut av henne; for øynene hennes virket innsunkne bak øyenlokkene; leppene virket for inntørkede til å klare å dekke over tennene. Fargen hadde bleknet ut av den svarte klesdrakten hun hadde hatt på seg da hun havnet i fengsel, som om desperantene hadde trukket ut den også. Disse klærne hadde ment å være utfordrende, og nå hang og slang de løst over et skjelett og viste fram inntørket hud.

Jeg er her for å redde henne, jeg er her for å redde henne, jeg er her for å redde henne, tenkte Harry for seg selv, desperat, om igjen og om igjen med en innsats lik psykoblokking, beor­dret med viljen skytsvergen sin om å ikke forsvinne, å bli og beskytte Bellatrix DeMons fra desperantene –

I sitt hjerte, i sin kjerne, holdt Harry seg til all sin omtanke og medfølelse, hans vilje til å redde henne fra mørket; sølvstrålingen som kom inn gjennom den åpne døra ble kla­rere mens tankene hans konsentrerte seg.

Og i en annen del av ham, som om han bare lot en annen del av sinnet utføre noe va­nem­essig, uten å gi det større oppmerksomhet …

Et kaldt uttrykk kom over Harrys ansikt, usynlig under kappen.

«Hallo, min kjære Bella,» sa en kjøling hvisking. «Har du savnet meg?»