Liket av en kvinne åpnet øynene sine, og de sløve, innsunkne kulene stirret ut på ingenting.
«Gal,» mumlet Bellatrix med sprukken stemme, «Det virker som om lille Bella holder på å bli gal …»
Professor Krengle hadde instruert Harry, kjølig og presist, hvordan han skulle oppføre seg i Bellatrix’ nærvær; hvordan han skulle skape den rollefiguren han skulle vedlikeholde i sinnet sitt.
Du fant det nyttig, eller kanskje bare underholdende, å få Bellatrix til å bli forelsket i deg, å binde henne til din tjeneste.
Den kjærligheten ville ha overlevd Azkaban, hadde professor Krengle sagt, fordi for Bellatrix ville det ikke være en lykkelig tanke.
Hun elsker deg fullstendig, totalt, med hele sin sjel og hele sitt legeme. Du gjengjelder ikke hennes kjærlighet, men synes hun er nyttig. Hun vet dette.
Hun var det dødeligste våpenet du hadde, og du kalte henne din kjære Bella.
Harry husket det fra den kvelden Den mørke herren hadde drept foreldrene hans: den kjølige morskapen, den foraktfulle latteren, den stemmen høyt i oktavene av dødelig hat. Det virket ikke vanskelig i det hele tatt å gjette hva Den mørke herren ville si.
«Jeg håper at du ikke er gal, Bella kjære,» sa den kjølige hviskingen. «Gal er ikke nyttig.»
Bellatrix’ øyne rykket fram og tilbake der hun forsøkte å fokusere på tom luft.
«Min … herre … Jeg ventet på deg, men du kom ikke … Jeg lette etter deg, men jeg fant deg ikke … du lever …» Alle ordene hennes kom ut som lav mumling, hvis det var følelser i det så kunne ikke Harry oppdage det.
«Visss henne anssiktet ditt,» hveste slangen ved Harrys føtter.
Harry dro av hetta på Usynlighetskappen sin.
Den delen av Harry som han hadde satt til å kontrollere ansiktsuttrykkene sine tittet på Bella uten det minste spor av medfølelse, bare kjølig, rolig interesse. (Mens i sin kjerne tenkte Harry, Jeg vil redde deg, jeg vil redde deg uansett hva …)
«Arret …» mumlet Bellatrix. «Det barnet …»
«Det tror de alle sammen fremdeles,» sa Harrys stemme og ga fra seg en tynn liten latter. «Du lette etter meg på feil sted, Bella kjære.»
(Harry hadde spurt hvorfor professor Krengle ikke kunne være den som spilte Den mørke herren, og professor Krengle hadde påpekt at det ikke var noen plausibel årsak til at han skulle være besatt av sjelen til Han-hvis-navn-må-være-unevnt.)
Bellatrix’ øyne forble fikserte på Harry, hun ytret ikke et ord.
«Ssi en ssetning på ormtunge,» hveste slangen.
Harrys ansikt snudde seg mot slangen, for å gjøre det tydelig at han adresserte den, og hveste, «En to tre fire fem sseks ssju åtte ni ti.»
Det var en pause.
«De som ikke frykter mørket …» mumlet Bellatrix.
Slangen hvislet, «Vil bli konssumert av det.»
«Vil bli konsumert av det,» hvisket den kjølige stemmen. Harry hadde ingen spesiell lyst til å gruble over hvordan professor Krengle hadde fått tak i det passordet. Hjernen hans, som grublet over det uansett, foreslo at det hadde sannsynligvis involvert en dødseter, et stille, isolert sted, og ganske grundig psykomantikk.
«Tryllestaven din,» mumlet Bellatrix, «Jeg tok den fra Potternes hus og gjemte den, min herre … under gravsteinen til høyre for din fars grav … vil du drepe meg, nå, hvis det var alt du ønsket fra meg … Jeg tror jeg alltid må ha ønsket at du var den som skulle drepe meg … men jeg kan ikke huske det nå, det må ha vært en lykkelig tanke …»
Harrys hjerte vred seg inni ham, dette var vanskelig å takle, og – og han kunne ikke gråte, kunne ikke la skytsvergen sin blekne –
Harrys ansikt viste et kort glimt av irritasjon, og stemmen var skarp idet den sa, «Nok dumskap. Du skal bli med meg, Bella kjære, med mindre du foretrekker selskapet til desperantene.»
Bellatrix’ ansikt vred seg i forvirring; de innskrumpede lemmene rørte seg ikke.
«Du er nødt til å ssveve henne ut,» hveste Harry til slangen. «Hun er ikke lenger i sstand til å flykte.»
«Ja,» hveste slangen, «men ikke undervurder henne, hun var den dødeligsste av krigere.» Det grønne hodet vred seg advarende. «Det ville være ssmart, gutt, å frykte meg, sselv om jeg var utssultet og ni tiendeler død; ta deg i akt for henne, ikke tillat en enesste feil i ditt sskuespill.»
Den grønne slangen gled glatt ut av døra.
Og kort tid senere kom det en mann med gusten hud og et fryktsomt uttrykk på det skjeggete ansiktet inn i rommet med tryllestaven i hånd.
«Herre?» sa tjeneren skrekkslagent.
«Gjør slik du har fått beskjed om,» hvisket Den mørke herren i den kjølige stemmen, og det hørtes enda mer fryktelig ut når det kom fra en barnekropp. «Og la ikke din skytsverge svikte. Husk, hvis jeg ikke vender tilbake blir det ingen belønning for deg, og det vil ta lang tid før din familie får lov til å dø.»
Harry ytret disse redselsfulle ordene, Den mørke herren trakk Usynlighetskappen over hodet og forsvant.
Den krypende tjeneren åpnet døra til Bellatrix’ bur, og trakk fram en liten nål fra kutten sin som han pirket borti det menneskelige skjelettet med. Den enslige dråpen av rødt blod som ble produsert var snart absorbert av en liten dukke, som ble lagt ned på gulvet, og tjeneren begynte å messe noe i en hviskende tone.
Ikke lenge etter lå det et annet levende skjelett på gulvet, urørlig. Etterpå virket det som om tjeneren nølte et øyeblikk, for det ble hvest fram en utålmodig kommando fra tomme lufta. Så pekte tjeneren staven sin på Bellatrix og uttalte et ord, og det levende skjelettet som lå på senga ble nakent, og skjelettet som lå på gulvet var kledt i hennes bleknede plagg.
Tjeneren rev en liten tøystrimmel fra klesdrakten, og fra sin egen kutte hentet den fryktsomme mannen fram en tom glassflaske med små spor av gyllen væske som klamret seg til innsiden. Denne flaska ble gjemt i et hjørne, tøystrimmelen ble lagt over den, det blekede tøyet gikk nesten i ett med den grå metallveggen.
En ny stavbevegelse fikk det menneskelige skjelettet på senga til å flyte opp i lufta, og med omtrent samme bevegelse kledde den på henne ny svart kutte. En vanlig utseende flaske sjokolademelk ble plassert i hånda hennes, og en kjølig hvisking beordret Bellatrix til å gripe flaska og begynne å drikke, hvilket hun gjorde, mens ansiktet hennes fremdeles så forvirret ut.
Så gjorde tjeneren Bellatrix usynlig, og gjorde seg selv usynlig, og de forlot stedet. Døra lukket seg bak dem alle og klikket igjen, hvilket på ny sendte korridoren inn i et mørke; uendret bortsett fra en liten flaske som var skjult i hjørnet av en celle, og et ferskt lik som lå på cellegulvet.
Tidligere, i den forlatte butikken, hadde professor Krengle fortalt Harry at de skulle utføre den perfekte forbrytelse.
Harry hadde uten å tenke seg om startet å framføre det vanlige ordtaket om at det finnes ikke noe slikt som en perfekt forbrytelse, før han faktisk tenkte på det i to-tredjedels sekund, kom på et fornuftigere ordtak, og lukket munnen midt i setningen.
Hva tror du at du vet, og hvordan tror du at du vet det?
Hvis du begikk den perfekte forbrytelse, så ville ikke noen kunne finne det ut – så hvordan kunne i tilfelle noen vite at det ikke fantes perfekte forbrytelser?
Og med en gang du tenkte på det på den måten, innså du at perfekte forbrytelser sannsynligvis ble begått hele tida, og obduseringen konkluderte med død av naturlige årsaker, eller avisen meldte at butikken aldri hadde vært spesielt lønnsom og til sist hadde måttet opphøre …
Når Bellatrix DeMons’ lik ble funnet død i cellen neste morgen, der inne i Azkaban-fengselet som ingen (visste alle) noensinne hadde rømt fra, ville ingen bry seg om å foreta en obduksjon. Ingen ville tenke to ganger på det. De bare lukket korridoren og dro sin vei, og Aftenprofeten ville rapportere det i kolonnen over dødsfall neste dag …
… det var den perfekte forbrytelsen som professor Krengle hadde planlagt.
Og det var ikke professor Krengle som rotet det til.