En svak, grønn gnist beveget seg forover for å sette marsjfart, og bak den fulgte en lysende sølvfigur; alle andre vesener var usynlige. De hadde passert fem strekninger med korridorer, svingt til høyre fem ganger og gått opp fem trapper, og da Bellatrix hadde blitt ferdig med sin andre flaske sjokolademelk hadde hun fått sjokoladeplater.
Det var etter den tredje platen sjokolade at merkelige lyder begynte å komme fra Bellatrix’ hals.
Det tok litt tid før Harry forsto det, for hjernen hans å behandle lyden, det hørtes ikke ut som noe han hadde hørt før; rytmen i det var ødelagt, nesten ugjenkjennelig; det tok ham lang tid å innse at Bellatrix gråt.
Bellatrix DeMons gråt; Den mørke herrens mest fryktede våpen gråt, hun var usynlig, men du kunne høre det, små, patetiske lyder som hun forsøkte å undertrykke.
«Det er virkelig?» sa Bellatrix. Tonefall hadde kommet tilbake til stemmen hennes, det var ikke lenger død mumling, den hevet seg på slutten av setningen for å markere spørsmålet. «Det er virkelig?»
Ja, tenkte den delen av Harry som simulerte Mørkets herre, vær stille nå –
Han klarte ikke å få de ordene til å passere leppene, han klarte det rett og slett ikke.
«Jeg visste – at du ville – komme til meg – en dag,» kom Bellatrix’ stemme dirrende og hakkende mens hun trakk pusten for stille hulk, «Jeg visste – at du levde – at du ville komme – til meg – min herre …» hun trakk pusten dypt, som om hun gispet etter luft, «og selv – når du kom – ville du allikevel ikke elske meg – aldri – du ville aldri gjengjelde – min kjærlighet – det var derfor – de ikke kunne ta – min kjærlighet vekk fra meg – selv om jeg ikke kan huske – kan ikke huske så mye annet – skjønt jeg vet ikke hva jeg har glemt – men jeg husker hvor mye jeg elsket deg, herre –»
Det virket som en kniv stakk mot Harrys hjerte, han hadde aldri hørt noe så fryktelig før, han ønsket å jakte ned Den mørke herren og drepe ham bare for dette …
«Har du fremdeles – bruk for meg – min herre?»
«Nei,» hveste Harrys stemme, uten at han en gang tenkte, det virket som om den opererte automatisk, «jeg kom inn i Azkaban ved en innskytelse. Selvsagt har jeg bruk for deg! Ikke still tåpelige spørsmål.»
«Men – jeg er svak,» sa Bellatrix’ stemme, og et hørbart hulk unnslapp henne, det hørtes altfor høyt ut for Azkabans korridorer, «Jeg kan ikke drepe for deg, min herre, jeg beklager, de spiste alt sammen, spiste meg helt opp, jeg er for svak til å kjempe, til hva slags nytte kan jeg være for deg nå –»
Harrys hjerne lette febrilsk etter en måte han kunne betrygge henne på, fra leppene til en mørk herre som aldri ville sagt noe som kunne innebære å bry seg om andre.
«Stygg,» sa Bellatrix. Stemmen hennes sa ordet som om det var den siste spikeren i kisten hennes, den siste fortvilelsen. «Jeg er stygg, de spiste det også, jeg, jeg er ikke pen lenger, du vil ikke en gang, kunne, bruke meg, som belønning, for dine tjenere – selv ikke DeMonsene, ville, ønske, å, skade meg, mer –»
Den briljante sølvfiguren stoppet opp.
Fordi Harry hadde stoppet opp.
Den mørke herren, han … Den delen av Harrys selv som var myk og sårbar skrek i vantro redsel, forsøkte å forkaste virkeligheten, nekte forståelse, selv mens en kaldere og hardere del fullførte mønsteret: Hun adlød ham i det slik hun adlød ham i alle ting.
Den grønne gnisten hoppet ivrig opp og ned og satte så kursen framover igjen.
Den menneskeliknende sølvskikkelsen ble stående.
Bellatrix hulket tyngre.
«Jeg, jeg er ikke, jeg kan ikke være, nyttig, noe mer …»
Kjempehender trykte om Harrys bryst, vred ham rundt som en vaskeklut og forsøkte å knuse hjertet hans.
«Vær så snill,» hvisket Bellatrix, «bare drep meg …» Stemmen hennes så ut til å roe seg ned når hun først hadde sagt det. «Vær så snill, herre, drep meg, jeg har ingen grunn til å leve hvis jeg ikke er til nytte for deg … Jeg vil bare at det skal stoppe … vær så snill å gjøre meg vondt en siste gang, min herre, gi meg smerter til det er over, så vil … jeg elsker deg …»
Det var det tristeste Harry noensinne hadde hørt.
Den lyse sølvskikkelsen som var Harrys skytsverge flakket –
Skalv –
Ble lysere –
Raseriet som økte inne i Harry, raseriet mot Den mørke herren som hadde gjort dette, raseriet mot desperantene, mot Azkaban, mot en verden som tillot slik redsel, det virket som om alt strømmet rett gjennom armen hans og ut i tryllestaven uten at det gikk an å blokkere det, han forsøkte å bruke viljen til å stoppe det og ingenting skjedde.
«Min herre,» hvisket den forkledte stemmen til professor Krengle. «Jeg mister kontroll over formelen min! Hjelp meg, herre!»
Lysere ble skytsvergen, lysere og sterkere, den økte i styrke raskere enn den dagen Harry hadde ødelagt en desperant.
«Herre!» sa silhuetten i skrekkslagen hvisking. «Hjelp meg! Alle vil føle det, herre!»
Alle vil føle det, tenkte Harry. Fantasien hans skisserte det tydelig opp for ham, fangene i cellene stirret idet kulden og mørket trakk seg tilbake og ble erstattet av helbredende lys.
Alle åpne flater brant nå som en hvit sol i refleksjonene, silhuetten av Bellatrix’ skjelett og den gustne mannen var nå klart synlig i det skarpe lyset, forvrengningsformelen ute av stand til å holde følge med den utenomjordiske strålekraften, bare Usynlighetskappen av Dødens talismaner motsto det.
«Herre! Du må stoppe det!»
Men Harry kunne ikke lenger ville det til å stoppe, han ønsket ikke lenger å stoppe det. Han kunne føle det, flere og flere av gnistene av liv i Azkaban ble beskyttet av skytsvergen hans, mens den spredte seg som sollysets utslåtte vinger, lufta ble absolutt sølv mens han tenkte det, Harry visste hva han måtte gjøre.
«Vær så snill, herre!»
Ordene ble ikke hørt.
De var langt unna ham, desperantene i sin grop, men Harry visste at de kunne bli ødelagt selv på denne avstanden hvis lyset skinte sterkt nok, han visste at Døden selv ikke kunne motstå ham hvis han sluttet å begrense seg, så han åpnet alle porter inne i seg og førte formelens kilde inn i alle de dypeste delene av sjel og sinn, og overga absolutt alt til skytsvergeformelen –
Og i solas indre beveget en bare så vidt mørkere skygge seg forover og strakk ut en bedende hånd.
FEIL
IKKE
Den plutselige følelsen av dommedag støtte mot Harrys forsett av stål; forferdelse og usikkerhet møtte den lysende hensikten, ingenting annet kunne ha nådd fram til ham utenom det. Silhuetten tok nok et steg forover, og enda et; dommedagsfølelsen økte til noe nær forferdelig katastrofe; og i den kalddusjen så Harry det, han innså konsekvensen av det han gjorde, faren og fellen.
Hvis du hadde sett på fra utsiden ville du ha sett solas indre som ble sterkere og svakere …
Sterkere og svakere …
… og til slutt svant lyset, svant, svant, dempet seg ned til vanlig månelys som virket beksvart i forhold.
Inne i mørket av det måneskinnet sto en gusten man med hånda bønnfallende utstrakt, og skjelettet av en kvinne som lå på gulvet med et forvirret uttrykk i ansiktet.
Og Harry, fremdeles usynlig, som var falt på kne. Den større faren hadde passert, og nå konsentrerte Harry seg bare om å ikke kollapse, å vedlikeholde skytsvergen på lavere nivå. Han hadde trukket ut noe, forhåpentligvis ikke mistet noe – han burde ha visst, burde ha husket, at det ikke bare var magi som ga næring til skytsvergeformelen –
«Takk, herre,» hvisket den gustne mannen.
«Tåpe,» sa den harde stemmen til en gutt som latet som om han var en mørk herre. «Advarte jeg deg ikke om at formelen kunne være fatal hvis du ikke klarte å kontrollere følelsene dine?»
Professor Krengles øyne utvidet seg selvsagt ikke.
«Ja, herre, jeg forstår,» sa Den mørke herrens tjener med sviktende stemme, og vendte seg mot Bellatrix –
Hun holdt allerede på med å dytte seg selv opp fra gulvet, sakte, lik en gammel, gammel gompekvinne. «Så morsomt,» hvisket Bellatrix, «du ble nesten drept av en skytsvergeformel …» En latter som hørtes ut som om noen pustet støv ut av latterpipene hennes. «Jeg kunne straffe deg, muligens, hvis min herre fjernet din evne til å bevege deg og jeg hadde kniver … kanskje jeg kan være nyttig allikevel? Åh, jeg føler meg litt bedre nå, så merkelig …»
«Vær stille, kjære Bella,» sa Harry med en kjølig stemme, «til jeg gir deg tillatelse til å snakke.»
Det kom ikke noe svar, hvilket var lydighet.
Tjeneren leviterte det menneskelige skjelettet, og gjorde henne nok en gang usynlig, hvilket hurtig ble påfulgt av hans egen forsvinning med lyden av nok et egg som ble knust.
De fortsatte ned Azkabans korridorer.
Og Harry visste at mens de passerte så rørte fangene på seg i cellene sine da frykten forsvant for et dyrebart øyeblikk; kanskje de til og med følte en anelse av helbredelse idet lyset passerte dem; og så kollapset de igjen idet kulden og mørket presset dem tilbake som før.
Harry forsøkte veldig hardt å ikke tenke på det.
Ellers ville skytsvergen hans øke i styrke til den brant vekk hver desperant i Azkaban, flammende kraftig nok til å ødelegge dem selv på denne avstanden …
Ellers ville skytsvergen hans øke i styrke til den brant vekk hver desperant i Azkaban, og ta hele Harrys liv som brennstoff.
I svartspanernes tilholdssted på toppen av Azkaban var en trio av svartspanere opptatt med å snorke i sovesalen; en svartspanertrio hvilte i pauserommet, og en trio var i aktiv tjeneste i kommandorommet der de holdt vakt. Kommandorommet var enkelt, men stort, med tre stoler bakerst der de tre svartspanerne satt, alltid med tryllestaver i hendene for å vedlikeholde sine tre skytsverger, mens de lysende hvite formene marsjerte foran det åpne vinduet og beskyttet dem alle fra desperantenes frykt.
De tre holdt seg vanligvis bak i lokalet og spilte poker, og så sjelden ut av vinduet. Joda, du kunne jo ha fått øye på litt himmel der ute, og en time eller to i løpet av dagen kunne du til og med se sola, men det vinduet hadde også utsikt ned i Helvetes sentrale grop.
Bare i tilfelle en desperant ønsket å sveve opp og snakke med deg.
Svartspaner Li ville aldri i verden ha gått med på å gjøre tjeneste her, trippel lønn eller ikke trippel lønn, hvis han ikke hadde hatt en familie å forsørge. (Hans virkelige navn var Xiaoguang, og alle kalte ham Mike istedenfor; han hadde gitt barna sine navnene Su og Kao, som forhåpentligvis ville gjøre livet lettere for dem.) Hans eneste trøst, utenom pengene, var at kollegene hans i det minste var svært gode i dragepoker. Skjønt det ville nærmest være vanskelig å ikke være det, på dette tidspunktet.
Det var deres runde nummer 5366, og Li hadde det som sannsynligvis ville være sin beste hånd på 5300-tallet. Det var en lørdag i februar og det var tre spillere, hvilket lot ham bytte farge på ett valgfritt hullkort unntatt to, tre og syv; og det var nok til at han kunne bygge et fullt sett med enhjørninger, drager og syvere …
På den andre siden av bordet fra ham så Gerard Kuskenstoor opp fra bordkortene i retning vinduet, og stirret.
Med overraskende hastighet kom det et sug i Lis mage.
Hvis hans hjertersju ble truffet av en desperant-påvirker og omgjort til en sekser, så gikk han direkte ned til to par, og Kuskenstoor kunne muligens slå det –
«Mike,» sa Kuskenstoor, «hva skjer med skytsvergen din?»
Li snudde hodet og så etter.
Hans myke sølvgrevling hadde vendt seg vekk fra utsikten mot gropen og tittet nedover mot noe bare den kunne se.
Et øyeblikk senere gjorde Barrys månelyste and og Kuskenstoors lysende maursluker det samme; alle tittet i den samme retningen nedover.
Alle tre utvekslet blikk, og sukket.
«Jeg går og sier fra,» sa Barry. Retningslinjene sa at de tre svartspanerne som ikke var på vakt, men ikke sov, var de som skulle sendes for å undersøke alt som avvek fra normalen.
«Kanskje jeg overtar for en av dem og tar C-spiralen, hvis dere to ikke har noe imot det.»
Li utvekslet blikk med Kuskenstoor, og begge nikket. Det var ikke altfor vanskelig å bryte seg inn i Azkaban, hvis du var rik nok til å leie en tilstrekkelig kraftfull trollmann, og hadde gode nok hensikter til å rekruttere noen som kunne kaste skytsvergeformelen. Folk med venner i Azkaban kunne finne på slikt iblant, å bryte seg inn bare for å gi noen en halv dag med skytsvergetid, en sjanse til å få noen virkelige drømmer istedenfor mareritt. La det bli igjen et lager av sjokolade som kunne skjules i cellen, for å øke sjansen for å overleve dommen. Og svartspanerne som var på vakt … vel, selv om du ble tatt, så kunne du sannsynligvis overtale svartspanerne til å overse det, i bytte mot den rette bestikkelsen.
For Li pleide riktig bestikkelse å være noe sånt som to fjong og en sølvsigd. Han hatet dette stedet.
Men Barry Enhånd hadde en kone og kona hadde regninger hos sin helbreder, og hvis du hadde råd til å leie noen som kunne bryte seg inn i Azkaban, så hadde du også råd til å gi en rundhåndet slant til Barrys gjenværende hånd, hvis han var den som tok deg til fange.
Med uuttalt enighet, der ingen av dem ville gi fra seg noe ved å være den første til å foreslå det, fullførte de pokerhånda først. Li vant, siden ingen desperanter faktisk hadde vist seg i spillet. Og på det tidspunktet hadde skytsvergene stoppet å stirre og gjenopptatt sin vanlige patruljering, så det var sannsynligvis ingenting, men prosedyre var prosedyre.
Etter at Li sopte inn potten, nikket Barry formelt og reiste seg fra bordet. Den eldre mannens lange, hvite lokker feide over den flotte røde kutten, og kutten børstet metallgulvet i kommandorommen idet Barry gikk gjennom skilledøra som førte til de svartspanerne som inntil nylig hadde hatt fri.
Li hadde blitt valgt til Håsblås, og av og til følte han seg litt ubekvem med denne typen saker. Men Barry hadde vist dem alle bildene, og du måtte nesten la en mann gjøre hva han kunne for sin stakkars, syke kone, spesielt når han bare hadde syv måneder igjen før han gikk av med permisjon.
Den svake, grønne gnisten fløt gjennom metallkorridorene, og vesenet av sølv, litt svakere nå, fulgte etter den. Av og til ville den lysende figuren lyse opp, spesielt når de passerte en av de store metalldørene, men den bleknet alltid ned igjen.
Vanlige øyne kunne ikke ha sett de usynlige andre: den elleveårige Gutten-som-overlevde, og det levende skjelettet som var Bellatrix DeMons, og den polyksirte forsvarsprofessoren på Galtvort, som alle var på en fellesreise gjennom Azkaban. Hvis dette var starten på en spøk så ante ikke Harry noe om hva poenget ville være.
De hadde gått opp ytterligere fire trapper før den røffe stemmen til forsvarsprofessoren sa, enkelt og uten følelse, «Svartspaner kommer.»
Det tok altfor lang tid, kanskje et helt sekund, før Harry forsto, før adrenalinet pumpet inn i blodet hans, og før han husket hva professor Krengle allerede hadde diskutert med ham og sagt at han skulle gjøre i dette tilfellet; og så spant Harry rundt på hælen og sprang tilbake den veien de hadde kommet.
Harry kom til trappene, og la seg kjapt ned på tredje trappetrinn fra toppen, det kalde metallet føltes hardt selv gjennom kutten og kappen. Han forsøkte å løfte hodet litt, for å se over kanten av trappa, og han kunne ikke se professor Krengle; og det betydde at Harry var utenfor linjen til formler på villspor.
Den skinnende skytsvergen fulgte etter ham, og la seg ned ved siden av ham på trinnet under, for heller ikke den måtte bli sett.
Så en svak lyd som av et vindpust, og så lyden av Bellatrix’ usynlige kropp som fant hvile enda lenger ned, hun hadde ingen plass i dette, utenom –
«Forhold deg rolig,» sa den kalde høye hviskingen, «forhold deg stille.»
Det var rolighet og stillhet.
Harry presset tryllestaven sin langs siden av metalltrinnet over ham. Hvis han var noen som helst annen ville han måttet ta en fjong ut av lomma … eller rive av en tøybit fra kuttene … eller bite av en av neglene sine … eller finne en bit stein stor nok til at han kunne se den og solid nok til å forbli på ett sted og i en retning mens den berørte tryllestaven hans. Men Harrys allmektige kraft i form av delvis transfigurasjon gjorde dette unødvendig; han kunne hoppe over det bestemte steget i handlingen og bruke hva som helst av materialer som var i nærheten.
Tretti sekunder senere var Harry den stolte eier av et nytt kurvet speil, og …
«Vingardium Leviosa,» hvisket Harry så stille han kunne.
… leviterte det så vidt overfor trinnene, og kunne se, i den kurvete overflaten, nesten hele korridoren der professor Krengle ventet usynlig.
Så hørte Harry det i det fjerne; lyden av fottrinn.
Og så formen (litt vrient å se i speilet) av en person i rød kutte som kom ned trappene, ned i den tilsynelatende tomme korridoren, fulgt av en liten dyreskytsverge som Harry ikke helt kunne se hva var.
Svartspaneren var beskyttet av et blått skimrende felt, det var vanskelig å se detaljene, men såpass kunne Harry se, svartspaneren hadde allerede skjoldene reist og styrket.
Dritt, tenkte Harry. Ifølge forsvarsprofessoren, så var den essensielle kunsten i duellering det å forsøke å få opp et forsvar som kunne blokkere hva som helst som noen kunne tenkes å kaste på deg, mens du på din side ville angripe på en måte som hadde sannsynlighet for å komme seg forbi deres gjeldende forsvar. Og den aller enkleste måten å vinne alle typer ekte kamp på – professor Krengle hadde gjentatt dette om igjen og om igjen – var å skyte fienden før de i det hele tatt fikk opp et skjold, enten bakfra eller på så nær avstand at de ikke kunne dukke unna eller finne mottrekk i tide.
Skjønt professor Krengle kunne muligens allikevel kunne klare å få inn et skudd bakfra, hvis –
Men svartspaneren hadde stoppet etter å ha tatt tre skritt inn i korridoren.
«Pen forvrengning,» sa en hard mannlig stemme som Harry ikke kjente igjen. «Nå, vis deg selv, ellers havner du virkelig i problemer.»
Den gustne, skjeggete mannen ble synlig.
«Og du med skytsvergen,» sa den harde stemmen. «Kom ut du også. Nå.»
«Ville ikke være så lurt,» sa den grove røsten til den gustne mannen. Det var ikke lenger den skrekkslagne stemmen til Den mørke herrens tjener; plutselig hadde den blitt den profesjonelle truende stemmen til en kompetent kriminell. «Du vil ikke egentlig se hvem som er bak meg. Tro meg, det vil du ikke. Fem hundre galleoner, kontant i hånda, hvis du snur deg rundt og går vekk. Store problemer for karrieren din hvis du ikke gjør det.»
Det var en lang pause.
«Hør, hvem du nå enn er,» sa den harde stemmen. «Det virker som om du ikke helt skjønner hvordan dette fungerer. Jeg bryr meg ikke om det er Lucifus Malfang bak deg eller Albus forbaskede Humlesnurr. Dere kommer ut alle sammen, jeg tar et overblikk, og så snakker vi om hvor mye dette vil koste dere –»
«To tusen galleoner, siste tilbud,» sa den grove røsten, og fikk en advarende undertone. «Det er ti ganger mer enn vanlig takst, og mer enn du tjener på et helt år. Og tro meg, hvis du ser noe du ikke burde se, så vil du komme til å angre på at du ikke tok imot –»
«Klapp igjen!» sa den harde stemmen. «Du har akkurat fem sekunder på deg til å legge ned tryllestaven før jeg legger ned deg. Fem, fire –»
Hva gjør du, professor Krengle? tenkte Harry panisk. Angrip først! Kast i det minste et skjold!
«– tre, to, en! Lamstivosløvus!»
Barry stirret, og det gikk kaldt nedover ryggen på ham.
Mannens tryllestav hadde beveget seg så raskt at det virket som om den hadde immivert inn hånda hans; og Barrys lammeformel gnistret nå tamt på enden av den. Ikke blokkert, ikke et motangrep, ikke reflektert; fanget som en flue i honning.
«Mitt tilbud har gått ned til fem hundre galleoner igjen,» sa mannen med en kaldere, mer formell tone. Han smilte tørt, og det smilet så feil ut i det skjeggete ansiktet. «Og du vil måtte godta en minnejusterende formel.»
Barry hadde allerede byttet harmoniene i skjoldene sine slik at hans egen lammevåde ikke kunne komme tilbake gjennom dem; allerede vippet opp tryllestaven tilbake til en defensiv posisjon, allerede løftet sin herdede kunstige hånd i posisjon til å blokke alt som kunne blokkes, og tenkte allerede på hvilke ordløse formler som kunne gi ytterligere beskyttelse –
Mannen så ikke på Barry. Istedenfor dyttet han nysgjerrig borti Barrys våde der den fremdeles svevde ved tuppen av tryllestaven hans; han trakk ut røde gnister og knipset dem vekk med fingrene, plukket sakte fra hverandre heksingen som om den var en barneleke.
Mannen hadde ikke tatt opp noen egne skjold.
«Si meg,» sa mannen med en uinteressert stemme som ikke helt virket å passe til den grove halsen – polyksir ville Barry ha gjettet, hvis han hadde trodd at noen kunne gjøre såpass delikat magi fra innsiden av noen annens kropp – «hva gjorde du i forrige krig? Ute i kamp, eller holdt du deg unna bråk?»
«Ute i kamp,» sa Barry. Stemmen hans beholdt den jernharde roen til en svartspaner med nærmere hundre år i aktiv tjeneste, syv måneder unna obligatorisk pensjonsalder. Galøye Bister kunne ikke ha sagt det med mer hardhet.
«Slåss med noen dødsetere?»
Nå prydet et bistert smil Barrys eget ansikt. «To på en gang.» To av Du-vet-hvems egne kriger-snikmordere, personlig trent av deres mørke herre. To dødsetere på en gang, mot Barry, alene. Det hadde vært den vanskeligste kampen i Barrys liv, men han holdt posisjonen, og gikk derfra med bare tapet av venstre hånd.
«Drepte du dem?» Mannen hørtes både lett fraværende og nysgjerrig ut, og han fortsatte å trekke tråder av ild ut av lammegnisten på tuppen av tryllestaven, som nå var ganske svekket. Fingrene vevde nå små mønstre av Barrys egen magi før han knipset dem bort.
Barry begynte å svette under kuttene. Metallhånda føk nedover, grep speilet fra beltet – «Barry til Mike, jeg trenger forsterkninger!»
Det var en pause, og stillhet.
«Barry til Mike!»
Speilet lå uklart og livløst i hånda hans. Sakte plasserte Barry det tilbake i beltet.
«Det er en god stund siden jeg har hatt en ordentlig kamp mot en seriøs motstander,» sa mannen, og så fremdeles ikke opp på Barry. «Forsøk å ikke skuffe meg for mye. Du kan angripe når du er klar. Eller du kan gå tilbake igjen, med fem hundre galleoner.»
En lang stillhet.
Så skrek lufta som når metall skjærer i glass idet Barry fektet tryllestaven sin nedover.
Harry kunne knapt se det, klarte knapt å se en detalj gjennom alle lysene og blinkene; kurven i speilet hans var perfekt (de hadde øvd på den taktikken før, i Kaoslegionen) men skjermen var allikevel for liten, og Harry hadde på følelsen at han ikke ville forstå stort selv om han så på fra en meters avstand, alt foregikk for fort, røde kuler slått vekk fra blå skjold, grønne streker av lys som hamret sammen, skyggeformer som dukket opp og forsvant, han kunne ikke engang si hvem som kastet hva, bortsett fra at svartspaneren ropte ut besvergelse etter besvergelse og dukket febrilsk mens professor Krengles polyksirte skikkelse sto på ett sted og viftet med tryllestaven, for det meste i stillhet, men nå og da uttalte han ord på ugjenkjennelige språk som ville blende ut hele speilet og vise at halvparten av svartspanerens skjold var revet vekk idet han vaklet bakover.
Harry hadde sett oppvisningsdueller mellom de sterkeste elevene i syvende klasse, og dette var på et nivå som var så høyt over at Harrys hode følte seg numment da han så hvor langt igjen han hadde. Det var ikke en eneste syvendeklasses elev som ville ha vart et halvt minutt mot svartspaneren, og alle tre syvendeklasse-armeene sammen ville muligens ikke være i stand til å gi forsvarsprofessoren en skramme …
Svartspaneren hadde falt overende, et kne og en hånd støttet ham mens den andre hånda gestikulerte febrilsk og munnen ropte desperate ord; de få fortryllingene som Harry kjente igjen var alle skjoldformler, mens en flokk skygger spant rundt svartspaneren som en virvelvind av barberblader.
Og Harry så at professor Krengles polyksirte form rolig pekte staven dit der svartspaneren knelte og utkjempet de siste øyeblikkene av kampen sin.
«Overgi deg,» sa den grove røsten.
Svartspaneren spyttet noe som ikke bør gjentas.
«I så tilfelle,» sa stemmen, «Avada –»
Tida så plutselig ut til å gå svært sakte, som om det var tid til å høre de individuelle stavelsene, Ka, og da, og vra, tid til å observere at svartspaneren forsøkte å kaste seg desperat til side; og selv om alt skjedde så sakte, så var det merkelig nok ikke tilstrekkelig tid til å gjøre noe, ikke tid for Harry til å åpne leppene og skrike NEI, ingen tid til å bevege seg, kanskje ikke heller tid til å tenke.
Bare tid for ett desperat ønske om at en uskyldig mann ikke skulle dø –
Og brått sto en flammende sølvfigur foran svartspaneren.
Sto der bare brøkdelen av et sekund før det grønne lyset traff.
Barry vred seg panisk til side, usikker på om han kom til å klare det –
Hans øyne var fokusert på motstanderen og på døden som suste mot ham; så Barry fikk bare kort se konturene av den briljante silhuetten, skytsvergen klarere enn noe han hadde sett tidligere, så den bare akkurat lenge nok til å gjenkjenne den umulige formen, før det grønne og det sølvfargede lyset kolliderte og begge lys forsvant, begge lys forsvant, mordforbannelsen hadde blitt blokkert, og så ble Barrys øre utsatt for kraftig stikkende lyd idet han så sin forferdelige motstander skrike, skrike, skrike, presse hendene mot hodet og skrike, starte å falle mens Barry allerede falt –
Barry traff bakken, falt som en følge av sitt eget desperate sprang, og albuen som var ute av ledd og de brukne ribbeina skrek i protest. Barry ignorerte smerten, klarte å komme seg opp på knærne, fikk opp tryllestaven for å lamslå motstanderen, han visste ikke hva som foregikk, men han visste at dette var hans eneste sjanse.
«Lamstivosløvus!»
Det røde lyset skjøt ut mot mannens fallende kropp, og ble revet i filler midt i lufta og oppløste seg – og ikke på grunn av et skjold. Barry kunne se det, skjelvingen i lufta som omgav hans falne og skrikende motstander.
Barry kunne føle det som et dødelig press mot huden, samlingen av magi som bygde seg opp og bygde seg opp og bygde seg opp mot et eller annet forferdelig punkt der det ville bryte løs. Instinktene skrek at han skulle springe før eksplosjonen kom, dette var ingen formel, ingen forbannelse, dette var trolldomskraft som løp løpsk, men før Barry en gang klarte å komme seg på beina –
Mannen kastet tryllestaven vekk fra seg (han kastet vekk staven sin!) og et sekund senere ble formen hans uklar og forsvant fullstendig.
En grønn slange lå ubevegelig på bakken, den beveget seg ikke selv før Barrys neste lammeformel, avfyrt i ren refleks, traff den uten motstand.
Mens den forferdelige oppbyggingen av magi ble borte og presset begynte å minske, idet den løpske trollmannskraften døde ned, la Barrys omtåkede sinn merke til at skriket fortsatte. Bare at det hørtes annerledes ut, som skriket til en ung gutt; det kom fra trappene som førte ned til neste nivå.
Det skriket ble også avbrutt, og så var det stillhet med unntak av Barrys hurtige pust.
Tankene hans var sløve, forvirret, saktegående. Motstanderen hans hadde vært sinnssykt kraftfull, det hadde ikke vært en duell, det hadde vært som det første året som svartspanerlærling da han skulle slåss mot madam Tarma. Dødseterne hadde ikke vært en tidel så gode, Galøye Bister var ikke så god … og hvem, hva, hvordan i navnet til Merlins baller hadde noen blokkert en mordforbannelse?
Barry klarte å samle nok energi til å presse tryllestaven mot ribbeina, mumle fram helbredelsesformelen, og så presse den en gang til, mot skulderen. Det brukte opp mer av hans krefter enn det burde ha gjort, tok alt for mye ut av ham, magien var bare noen få dråper unna å være helt oppbrukt; han hadde ikke noe igjen til de mindre kuttene og slagmerkene, ikke en gang til å forsterke de få restene som var igjen av skjoldet hans. Det var bare så vidt han klarte å vedlikeholde skytsvergen.
Barry pustet dypt, tungt, gjorde pusten så stødig han kunne før han snakket.
«Du der,» sa Barry. «Hvem du nå enn er. Kom ut.»
Det var stillhet, og det slo Barry at hvem det nå enn var så var vedkommende kanskje bevisstløs. Han forsto ikke hva som nettopp hadde hendt, men han hørte skriket …
Vel, det var en måte å teste det på.
«Kom ut,» sa Barry, og gjorde stemmen sin hardere, «eller så starter jeg å bruke forbannelser som dekker hele området.» Sannsynligvis kunne han ikke ha klart en eneste om han hadde prøvd.
«Vent,» sa en gutts stemme, en ung gutts stemme, høy og tynn og vaklende, som om noen holdt tilbake utmattelse eller tårer. Stemmen virket nå å komme fra et sted nærmere. «Vær så snill å vente. Jeg – kommer ut –»
«Dropp usynligheten,» gryntet Barry. Han var for sliten til å bry seg med anti-forvrengningsformler.
Et øyeblikk senere kom en ung gutts ansikt til syne innenfra en usynlighetskappe som ble brettet til side, og Barry så det svarte håret, de grønne øynene, brillene, og det sinte, røde, lynformede arret.
Hvis han hadde hatt tjue færre år med erfaring ville han kanskje ha blunket. Istedenfor hostet han bare fram noe som han sannsynligvis ikke burde si foran Gutten-som-overlevde.
«Han, han,» sa guttens skjelvende stemme, det unge ansiktet så redd ut, og utslitt, og tårene trillet fremdeles nedover kinnene, «han kidnappet meg, for å få meg til å kaste skytsvergen min … han sa han ville drepe meg hvis jeg ikke gjorde det … men jeg kunne ikke bare la ham drepe deg …»
Barrys hode var fremdeles omtåket, men ting begynte sakte å falle på plass.
Harry Potter, den eneste trollmannen noensinne som hadde overlevd en mordforbannelse. Barry kunne kanskje ha klart å dukke vekk fra den grønne døden, han hadde definitivt prøvd, men hvis saken kom opp for Heksingating ville de bedømme det som en livsgjeld til en adelsslekt.
«Jeg forstår,» sa Barry med et vennligere grynt. Han startet å gå mot gutten. «Sønn, jeg er lei meg for hva du har gjennomgått, men jeg må be deg om å droppe kappen og slippe tryllestaven.»
Resten av Harry Potter kom fram fra usynlighet, og viste fram den svetteflekkete blåkantede Galtvort-kutten, og hans høyre hånd hold fast om en elleve tommers kristtornstav så hardt at knoklene var hvite.
«Staven din,» gjentok Barry.
«Beklager,» hvisket den elleveårige gutten, «her,» og han holdt ut staven mot Barry.
Barry klarte bare så vidt å hindre seg selv fra å snerre mot den traumatiserte gutten som nettopp hadde reddet livet hans. Istedenfor bekjempet han impulsen med et sukk, og strakk bare ut hånda for å ta tryllestaven. «Hør her, gutt, det er ikke meningen å peke med tryllestaven mot –»
Stavtuppen vred seg lett under Barrys hånd idet gutten hvisket, «Sovnium.»
Harry stirret på svartspanerens falne kropp, det var ingen følelse av triumf, bare en knusende følelse av fortvilelse.
(Selv da ville det kanskje ikke ha vært for sent.)
Harry snudde seg for å se dit den grønne slangen lå ubevegelig.
«Professssor?» hveste Harry. «Venn? Vær sså ssnill, er du i live?» En forferdelig frykt grep om Harrys hjerte; i det øyeblikket hadde han fullstendig glemt at han nettopp hadde sett forsvarsprofessoren prøve å drepe en politimann.
Harry pekte med tryllestaven på slangen, og leppene begynte til og med å forme ordene Stimulus, før hjernen fikk med seg hva han gjorde og skrek til ham.
Han våget ikke å bruke magi på professor Krengle.
Harry hadde følt det, den brennende, skjærende smerten i hodet, som om hjernen hans holdt på å dele seg i to. Han hadde følt det, hans magi og professor Krengles magi, tilpasset og anti-harmonisert i en oppfyllelse av dommedag. Det var den mystiske, forferdelige tingen som ville skje hvis Harry og professor Krengle noensinne kom for nære hverandre, eller hvis de noensinne kastet magi på hverandre, eller hvis formlene deres noensinne berørte hverandre, så ville magien deres resonere ut av kontroll –
Harry stirret på slangen, han kunne ikke avgjøre om den pustet.
(De siste sekundene tikket av gårde.)
Han snudde seg for å stirre på svartspaneren, som hadde sett Gutten-som-overlevde, som visste.
Hele omfanget av katastrofen dundret inn i Harry som tusen hundretonns vekter, han hadde klart å lamslå svartspaneren, men nå var det ikke mer å gjøre, ingen måte å komme tilbake på, oppdraget hadde feilet, alt hadde feilet, han hadde feilet.
Sjokkert, nedbrutt, fortvilet, han tenkte ikke på det, så ikke det åpenbare, husket ikke hvor de håpløse følelsene kom fra, innså ikke at han fremdeles trengte å kaste den sanne skytsvergeformelen på nytt.
(Og så var det allerede for sent.)
Svartspanerne Li og Kuskenstoor hadde flyttet litt rundt på stolene rundt bordet, og derfor så de det begge på samme tid, den nakne redselen, tynt som et skjelett, som kom opp og svevde foran vinduet deres; hodepinen traff dem allerede mens de så på den.
Begge hørte stemmen, som fra et lik som hadde vært dødt lenge, og det hadde framsagt ord, og de ordene selv hadde blitt gamle og døde.
Desperantens tale gjorde vondt i ørene deres mens den sa, «Bellatrix DeMons er ute av cellen sin.»
En brøkdel av et sekund i skrekkslagen stillhet, og så rev Li seg løs fra stolen, kastet seg mot kommunikatoren for å be om forsterkninger fra Magidepartementet, idet Kuskenstoor grep speilet sitt og frenetisk begynte å tilkalle de tre svartspanerne som hadde gått ut på patrulje.