Stille, heldigvis var det stille, ved metalldøra på neste nivå nedover. Enten var det ikke noen bak den, eller de led i stillhet; kanskje de skrek, men stemmen var brukt opp allerede; eller de bare mumlet stille for seg selv i mørket …
Jeg vet ikke om jeg kan gjøre dette, tenkte Harry, og han kunne ikke skylde på desperantene heller for denne fortvilende tanken. Det ville være bedre å være lavere, tryggere å være lavere, planen ville ta tid å implementere, og svartspanerne holdt sannsynligvis allerede på å jobbe seg nedover. Men hvis Harry måtte passere flere av de metalldørene samtidig som han skulle holde seg stille og puste fullstendig jevnt og normalt, kunne han bli gal; hvis han måtte la en del av seg være igjen ved hver dør, ville det snart ikke være mer igjen av ham –
En selvlysende katt av månelys kom brått til syne og landet foran Harrys skytsverge. Harry skrek nesten, hvilket ikke ville ha hjulpet det bildet han prøvde å framvise for Bellatrix.
«Harry!» sa stemmen til professor McSnurp, og hørtes så bekymret ut som Harry noensinne hadde hørt før. «Hvor er du? Har du det bra? Dette er skytsvergen min, svar meg!»
Med en krampaktig anstrengelse ryddet Harry sinnet sitt, byttet modus i strupen, tvang til seg rolighet, byttet inn en annen personalitet lik en psykoblokk-barriere. Det tok noen sekunder og han håpet av all kraft at professor McSnurp ikke merket noe pussig ved det takket være forsinkelsene i kommunikasjonen, akkurat som han håpet av all kraft at skytsverger ikke ga rapporter om omgivelsene.
En ung gutts uskyldige stemme sa, «Jeg er på Hos Marie, professor, i Diagonallmenningen. Er på vei til badet, faktisk. Er noe galt?»
Katten hoppet vekk, og Bellatrix begynte å klukkle, en bløt, støvete, anerkjennende latter, som hun raskt avbrøt etter et hves fra Harry.
Et øyeblikk senere kom katten tilbake, og sa med professor McSnurps stemme, «Jeg kommer for å hente deg med en gang. Ikke gå noen steder; hvis du ikke er i nærheten av forsvarsprofessoren, ikke gå tilbake til ham; ikke si noe til noen, jeg kommer så raskt jeg kan.»
Og den lysende katten beveget seg framover, ble utydelig og forsvant.
Harry tittet ned på klokka si, noterte seg tidspunktet, slik at etter at han hadde fått alle ut herfra, og professor Krengle hadde forankret tidsvenderen igjen, ville han gå tilbake og være på badet i Hos Marie på riktig tidspunkt …
Sånn for å ha nevnt det, sa den problemløsende delen av hjernen hans, det er en grense for hvor mange begrensninger du kan legge til en problemstilling før det virkelig blir umulig, du vet det?
Det burde ikke ha spilt noen rolle, og det gjorde ikke egentlig det; det kunne ikke sammenliknes med lidelsen til en eneste fange i Azkaban, og allikevel kjente Harry at han var svært klar over at hvis denne planen ikke førte til at han ble plukket opp på Hos Marie som om han aldri hadde dratt derfra, og forsvarsprofessoren framsto som fullstendig uskyldig i absolutt alle henseender, så ville professor McSnurp komme til å drepe ham.
Mens teamet deres forberedte seg på å spise nok en bit territorium ut fra C-spiralen, og beskyttet og analyserte området før de fjernet de tidligere skjoldene bak seg, trommet Amelia med fingrene på hoften sin og lurte på om hun burde konsultere den åpenbare eksperten. Hvis han bare ikke var så –
Amelia hørte den familiære sprakende lyden av ild og visste hva hun ville få se da hun snudde seg rundt.
En tredjedel av svartspanerne hennes spant rundt og rettet tryllestavene mot den gamle trollmannen med halvmånebriller og et langt sølvskjegg som hadde dukket opp midt blant dem, med en lysende rødgyllen føniks på skulderen.
«Avvent ild!» Polyksir gjorde det enkelt å forfalske et ansikt, men å forfalske en føniksreise ville ha vært langt vanskeligere – vaktformlene tillot det som en av de raske veiene inn til Azkaban, skjønt det var ingen raske veier ut derfra.
Den gamle heksa og den gamle trollmannen stirret på hverandre et langt øyeblikk.
(Amelia undret seg, et sted i bakhodet, hvilken av hennes svartspanere som hadde sendt ham melding, det var flere tidligere medlemmer av Føniksordenen med henne; hun forsøkte å huske om hun hadde lagt merke til at Emmelins spurv eller Andys katt manglet fra flokken av lysende dyr, men hun visste at det var nytteløst. Kanskje var det heller ikke noen av hennes folk, for den gamle mannen som elsket å blande seg inn visste ofte ting som han ikke burde kunne vite i det hele tatt.)
Albus Humlesnurr bøyde hodet lett mot Amelia i en høflig gest. «Jeg håper jeg ikke er uvelkommen her,» sa trollmannen rolig. «Vi er alle på samme side, er vi ikke?»
«Det kommer an på,» sa Amelia med hard stemme. «Er du her for å hjelpe oss å fange kriminelle, eller for å beskytte dem fra konsekvensene av sine handlinger?» Har du tenkt å forhindre min brors morder fra å få sitt velfortjente kyss, geskjeftige gamle mann? Etter det Amelia hørte hadde Humlesnurr blitt smartere mot slutten av krigen, for det meste på grunn av Galøyes endeløse klaging; men hadde gjenopptatt sin tåpelige overbærende holdning med å vise nåde det øyeblikket Voldemorts kropp ble funnet.
Et dusin små punkter i hvitt og sølv, refleksjoner fra de skinnende dyrene, glinset i den gamle trollmannens halvmånebriller da han snakket. «Jeg ønsker ikke å se Bellatrix DeMons bli befridd noe mer enn deg; til og med mindre enn deg,» sa den gamle trollmannen. «Hun må ikke forlate dette fengselet i live, Amelia.»
Før Amelia kunne si noe igjen, selv for å uttrykke overrasket takknemlighet, utførte den gamle trollmannen en bevegelse med sin lange svarte tryllestav og en flammende sølvføniks kom til syne, kanskje mer strålende lys enn alle de andre skytsvergene sammenlagt. Det var den første gangen hun hadde sett den formelen bli kastet uten ord. «Beordre alle dine svartspanere til å ta ned sine skytsverger i ti sekunder,» sa den gamle trollmannen. «Det mørket ikke klarer å finne, kan kanskje lyset få til.»
Amelia glefset en ordre til kommunikasjonsoffiseren, som ville gi beskjed til alle svartspanere gjennom speilene sine, om at Humlesnurrs ønske skulle utføres.
Det tok noen øyeblikk, og så ble det en periode med fryktelig stillhet, der ingen av svartspanerne våget å snakke, mens Amelia forsøkte å vurdere sine egne tanker. Hun må ikke forlate dette fengselet i live … Albus Humlesnurr ville ikke bli omgjort til Bart Kroek uten en sterk grunn. Hvis han hadde hatt til hensikt å fortelle henne hvorfor, så ville han allerede ha gjort det; men det var definitivt ikke et positivt tegn.
Allikevel, det var bra å vite at de ville være i stand til å samarbeide ved denne anledningen.
«Nå,» sa et kor av speil, og alle skytsvergeformler forsvant unntatt den flammende sølvføniksen.
«Er det en annen skytsverge fremdeles til stede?» sa den gamle trollmannen tydelig til det lysende vesenet.
Det lysende vesenet bøyde hodet i et nikk.
«Kan du finne den?»
Sølvhodet nikket igjen.
«Vil du klare å huske den, dersom den forsvinner og kommer igjen?»
Et siste nikk fra den flammende føniksen.
«Det er utført,» sa Humlesnurr.
«Mottatt,» sa alle speilene et øyeblikk senere, og Amelia løftet sin egen stav og begynte å framkalle sin egen skytsverge på ny. (Skjønt det tok litt ekstra konsentrasjon, når det ulveliknende smilet allerede var på ansiktet hennes, å tenke på den første gangen tantebarnet Susanne hadde kysset henne på kinnet, istedenfor å dvele ved den kommende skjebnen til Bellatrix DeMons. Det andre kysset var definitivt også en lykkelig tanke, skjønt ikke helt den rette for skytsvergeformelen.)
De hadde ikke engang kommet til enden av den korridoren før Harrys skytsverge løftet hånda, høflig, som om den var i et klasserom.
Harry tenkte raskt. Spørsmålet var hvordan – nei, det var også åpenbart.
«Det virker som,» sa Harry med en stemme med kald morskap, «at noen har instruert denne skytsvergen til å framsi sin melding bare til meg.» Han klukklo. «Greit. Ha meg unnskyldt, kjære Bella. Stillus.»
Øyeblikkelig sa sølvmennesket med Harrys egen stemme, «Det er en annen skytsverge som leter etter denne skytsvergen.»
«Hva?» sa Harry. Og så, uten å ta pause for å tenke igjennom hva som hendte, «Kan du blokkere den? Hindre den i å finne deg?»
Sølvmennesket ristet på hodet.
Ikke før var Amelia og de andre svartspanerne ferdige med å kaste sine skytsvergeformler, så –
Den flammende sølvføniksen fløy av gårde, og den ekte rødgylne føniksen fulgte etter den, og den gamle trollmannen skred rolig av sted etter dem med tryllestaven i fast grep.
Skjoldene rundt området deres åpnet seg rundt den gamle trollmannen som om det var vegger av vann, og lukket seg bak ham knapt uten en krusning.
«Albus!» ropte Amelia. «Hva tror du at du gjør?»
Men det visste hun allerede.
«Ikke følg meg,» sa den gamle trollmannen bestemt. «Jeg kan beskytte meg selv, men jeg kan ikke beskytte andre.»
Forbannelsen Amelia ropte etter ham fikk selv hennes egne svartspanere til å skvette.
Dette er ikke rettferdig, ikke rettferdig, ikke rettferdig! Det er grenser for hvor mange begrensninger du kan legge til et problem før det virkelig blir umulig!
Harry blokkerte disse unyttige tankene, ignorerte at han begynte å bli utslitt, og tvang sinnet sitt til å møte de nye kravene, han måtte tenke raskt, bruke adrenalinet til å følge de logiske rekkene fort og uten å nøle, istedenfor å kaste det bort på fortvilelse.
For at dette oppdraget skulle lyktes,
(1) måtte Harry ta ned skytsvergen sin.
(2) Bellatrix måtte skjules fra desperantene etter at skytsvergen var borte.
(3) Harry måtte motstå desperantenes livssugende evner etter at skytsvergen var borte.
…
Hvis jeg løser denne, sa Harrys hjerne, så vil jeg ha en kjeks etterpå, og hvis du gjør problemet enda vanskeligere enn dette, jeg mener bare bittelitt mer vanskelig, så klatrer jeg ut av hodeskallen din og drar til Tahiti.
Harry og hjernen hans vurderte problemet.
Azkaban hadde stått uovervinnelig i århundrer, og stolt på at det var umulig å unngå desperantenes blikk. Så hvis Harry fant en annen måte å skjerme Bellatrix fra desperantene på, så ville det basere seg på enten hans vitenskapelige kunnskap eller hans erkjennelse om at desperantene var Døden.
Harrys hjerne foreslo at en åpenbar metode å hindre desperantene i å se Bellatrix på var å få henne til å stoppe å eksistere, dvs. drepe henne.
Harry gratulerte hjernen sin med å tenke utenfor boksen på denne måten, og beordret den til å fortsette å lete.
Drep henne og gjenoppliv henne senere, var neste forslag. Bruk Fryserio for å fryse ned Bellatrix til det punktet der hennes hjerneaktivitet stopper, og varm henne opp med Thermos etterpå, akkurat slik mennesker som faller ut i svært kaldt vann kan gjenopplives med hell en halvtime senere uten påviselig hjerneskade.
Harry vurderte dette. Det var ikke gitt at Bellatrix i sin reduserte tilstand ville overleve det. Og det ville muligens ikke forhindre Døden fra å se henne. Og han ville ha problemer med å bære en kald, bevisstløs Bellatrix særlig langt. Og Harry kunne ikke huske detaljer fra forskningen rundt nøyaktig hvilken kroppstemperatur som både var ikke-fatal og midlertidig stoppet hjernen.
Det var også en bra ide utenfor boksen, men Harry ba igjen hjernen sin om å fortsette å tenke på …
… måter å skjule seg fra Døden på …
En grimase beveget seg over Harrys ansikt. Han hadde hørt noe om det, et eller annet sted.
En av forutsetningene for å bli en mektig trollmann er en ypperlig hukommelse, hadde professor Krengle sagt. Nøkkelen til en gåte er ofte noe du har lest en gang for tyve år siden i et gammelt pergament, eller en merkelig ring du så på fingeren til en mann du bare møtte en gang for lenge siden …
Harry fokuserte så hardt han kunne, men han husket ikke; han hadde det på tungen, men han husket ikke; så han ba underbevisstheten sin om å fortsette å lete etter det, og fokuserte igjen oppmerksomheten på den andre halvparten av problemet.
Hvordan kan jeg beskytte meg selv fra desperantene uten en skytsverge?
Rektor hadde blitt utsatt for en desperant på få skritts avstand gjentatte ganger, igjen og igjen gjennom en hel dag, og etterpå hadde han bare sett litt sliten ut. Hvordan hadde rektor gjort det? Kunne Harry også gjøre det?
Det kunne kanskje være bare en tilfeldig genetisk ting, og i så tilfelle var Harry sjanseløs. Men om vi antar at dette var et problem det gikk an å løse …
Så var svaret at Humlesnurr ikke var redd for døden.
Humlesnurr var virkelig ikke redd for døden. Humlesnurr trodde ærlig og oppriktig at døden var det neste store eventyret. Han trodde det helt inn i kjernen av sin bevissthet, ikke bare som nyttige ord for å undertrykke kognitiv dissonans, ikke bare for å late som om han var vis. Humlesnurr hadde bestemt seg for at døden var den naturlige og regelbundne tingenes tilstand, og hva nå for bitteliten følelse av frykt som fremdeles var til stede i ham, så ville det ha tatt svært lang tid og å bli utsatt for en desperant gjentatte ganger for å suge ut livskraft gjennom den lille feilen.
Den framgangsmåten kunne ikke Harry bruke.
Og så tenkte Harry speilvendt, det åpenbart motsatte spørsmålet:
Hvorfor er jeg så mye mer sårbar enn gjennomsnittet? Andre elever falt ikke sammen da de møtte desperanten.
Harry hadde til hensikt å ødelegge Døden, å gjøre slutt på den om han kunne. Han hadde til hensikt å leve evig, hvis han kunne; han hadde håp om det; tanken på Døden ga ham ingen følelse av fortvilelse eller noe som var uunngåelig. Han var ikke blindt fastbundet til sitt eget liv; faktisk hadde det krevd anstrengelse for å ikke brenne bort hele livet på ønsket om å beskytte andre fra Døden. Hvor hadde Dødens skygger slik makt over Harry? Han ville ikke ha trodd at han var spesielt redd.
Var det Harry, hele tida, som hadde rasjonalisert? Som i hemmelighet var så redd døden at den forvrengte hans egne tanker, slik Harry hadde beskyldt Humlesnurr for å være?
Harry vurderte dette, forhindret seg selv fra å vri seg unna. Det føltes ukomfortabelt, men …
Men …
Men ukomfortable tanker var ikke alltid sanne, og denne hørtes ikke aldeles korrekt ut. Som om den inneholdt en kime av sannhet, men den skjulte seg ikke der hypotesen sa at den skulle –
Og det var da Harry innså det.
Åh.
Aha, jeg forstår det nå.
Den som er redd, er …
Harry spurte sin mørke side hva den tenkte om døden.
Og Harrys skytsverge flakket, svekket seg, gikk nesten ut øyeblikkelig, i nærværet til den desperate, gråtende, skrikende terroren, en unevnelig redsel som ville gjøre alt for å ikke dø, kaste alt over bord for å ikke dø, som ikke kunne tenke klart eller føle klart i nærværet til denne absolutte redselen, som ikke kunne se ned i ikke-eksistensens avgrunn mer enn den kunne ha stirret rett inn i sola; en blind, forskremt ting som bare ønsket å finne et mørkt hjørne å gjemme seg i og ikke måtte tenke på det noe mer –
Sølvfiguren hadde mørknet til månelys, den flakket som et stearinlys som var på vei til å slukne –
Det går bra, tenkte Harry, ta det rolig, det vil gå bra.
Han visualiserte seg selv som at han tok sin mørke side i armene som et forskremt barn, og vugget det sakte.
Det er både rett og passende å være vettskremt, fordi døden er forferdelig. Du trenger ikke å skjule redselen din, du trenger ikke å skamme deg over den, du kan bære den som en æresbevisning, åpent under sola.
Det var merkelig å føle seg selv delt i to på denne måten, sporet av tankene som trøstet, sporet av tankene som fulgte sin mørke sides manglende evne til å forstå det fremmede i den vanlige Harrys tanker; av alle tingene som hans mørke side assosierte med sin egen frykt for døden, den ene tingen den aldri hadde forventet eller forestilt seg at den kanskje ville finne, var aksept og ros og hjelp …
Du må ikke slåss alene, sa Harry stille til sin mørke side. Resten av meg vil gi deg hjelp og støtte her. Jeg vil ikke la meg selv dø, og jeg vil ikke la mine venner dø heller. Ikke du/jeg, ikke Hermine, ikke mamma og pappa, ikke Nilus eller Draco eller noen, dette er viljen til å beskytte … Han visualiserte vinger av solskinn, som vingene til skytsvergen han hadde spredt, som ga et tilfluktssted for dette vettskremte barnet.
Skytsvergen ble lysere igjen, verden roterte rundt Harry eller var det hans eget sinn som roterte?
Ta min hånd, tenkte og visualiserte Harry, bli med meg, så skal vi gjøre denne tingen sammen …
Det var en rykning i Harrys sinn, som om hjernen hans hadde tatt et steg til venstre, eller universet hadde tatt et steg til høyre.
Og i en klart opplyst korridor i Azkaban, der svake gasslys knapt syntes i det stødige usvikelige lyset fra en menneskeformet skytsverge, sto en usynlig gutt med et merkelig lite smil på ansiktet sitt, og skalv bare så vidt.
Harry visste, på en eller annen måte, at han nettopp hadde gjort noe betydningsfullt, noe som gikk videre enn bare det å styrke sin motstandskraft mot desperanter.
Og hva mer var, han hadde husket. Det å tenke på Døden som en antropomorf figur hadde gjort utslaget, ironisk nok. Nå kunne Harry huske det, det som hadde rykte på seg for å kunne skjule noen fra blikket til Døden selv …
I en korridor i Azkaban stoppet en trollmanns føtter brått opp; for den lysende sølvtingen som var guiden hans hadde stoppet opp midt i lufta, og flakset urolig med vingene. Den briljante hvite føniksen vred på hodet, så seg bakover og forover som om den var forvirret; og så vendte den seg mot sin mester og ristet beklagende på hodet.
Uten flere ord snudde trollmannen seg og gikk tilbake den veien han hadde kommet.
Harry sto strakt og oppreist, og følte frykten skylle over ham og rundt ham. En eller annen liten del av han kunne kanskje ha blitt noe slitt ned av bølgene av tomhet som uavbrutt brøt over hans ubevegelige stein, men lemmene var ikke kalde, og magien hans var med ham. Med tilstrekkelig tid ville disse bølgene kunne korrodere og konsumere ham, snike seg igjennom en eller annen liten del av ham som fremdeles var redd for Døden istedenfor å bruke redselen som energi for en påfølgende kamp. Men denne dommen ville ta tid, med skyggene av Døden langt unna og ikke direkte oppmerksomme på ham. Feilen, sprekken som hadde vært i ham var blitt reparert, og stjernene skinte klart i sinnet hans, enorme og uredde, og briljante i midten av kulde og mørke.
For alle andres øyne ville det ha virket som om gutten sto alene i den svakt opplyste metallkorridoren og hadde på seg dette merkelige smilet.
For Bellatrix DeMons og slangen rundt skuldrene hennes var skjult av Usynlighetskappen, en av de tre Dødstalismanene som hadde rykte på seg for å skjule bæreren fra synsevnen til selve Døden. Gåten der svaret hadde vært tapt, og som Harry på ny hadde funnet.
Og Harry visste, nå, at skjulet som kappen ga var mer enn bare forvrengningens gjennomsiktighet, at kappen holdt deg skjult og ikke bare usynlig, like umulig å se som dystralene var for de som ikke visste. Og Harry visste også at det var dystralblod som var brukt til å male symbolet til Dødstalismanene på innsiden av kappen, og bandt inn i kappen den delen av Dødens makt, gjorde kappen i stand til å møte desperantene på deres eget nivå og blokkere dem. Det hadde føltes som en gjetning, og likevel en sikker gjetning; kunnskapen hadde øyeblikkelig kommet til ham idet han løste gåten.
Bellatrix var fremdeles usynlig under kappen, men for Harry var hun ikke lenger skjult, han visste at hun var der, like åpenbar for ham som en dystral. For Harry hadde bare lånt bort kappen sin, ikke gitt den vekk; og han hadde forstått og mestret den Dødens talisman som hadde blitt nedarvet gjennom Potter-linjen.
Harry stirret direkte på den usynlige kvinnen, og sa, «Kan desperantene nå fram til deg, Bella?»
«Nei,» sa kvinnen med en bløt, undrende stemme. Så, «Men, herre … du …»
«Hvis du sier noe tåpelig vil det irritere meg,» sa Harry kjølig. «Eller har du inntrykk av at jeg ville ofret meg for deg?»
«Nei, herre,» svarte Den mørke herrens tjener, med tonefall av undring og kanskje ærefrykt.
«Følg,» snakket Harrys kalde hvisking.
Og så fortsatte de sin reise nedover, og Den mørke herren grep inn i pungen sin, og tok fram en kjeks, og spiste den. Hvis Bellatrix hadde spurt, ville Harry hevdet at det var på grunn av sjokoladen, men hun spurte ikke.
Den gamle trollmannen skred tilbake inn i svartspanernes midte, sølvføniksen og den av rødt og gull fulgte nå etter.
«Du –» begynte Amelia å bælje.
«De har tatt ned skytsvergen sin,» sa Humlesnurr. Den gamle trollmannen hevet ikke stemmen, men hans rolige ord virket allikevel å overdøve hennes. «Jeg kan ikke finne dem nå.»
Amelia gnisset tenner, og satte et antall skåldende bemerkninger på vent, og snudde seg mot kommunikasjonsoffiseren. «Be vaktrommet om å spørre desperantene igjen om de kan føle Bellatrix DeMons.»
Kommunikasjonsspesialisten snakket i speilet sitt et øyeblikk, og et øyeblikk senere tittet hun overrasket opp. «Nei –»
Amelia bannet allerede grundig innvendig.
«– men de kan se noen andre på de nedre nivåene som ikke er en fange.»
«Greit!» glefset Amelia. «Fortell desperantene at et dusin av deres slag har tillatelse til å gå inn i Azkaban og pågripe hvem det nå enn er, og alle i følget deres! Og hvis de ser Bellatrix DeMons, skal de kysse henne umiddelbart!»
Amelia snudde seg og kastet et blikk på Humlesnurr, som for å se om han våget å krangle; men den gamle trollmannen bare så på henne med et litt trist uttrykk og sa ingenting.
Svartspaner Kuskenstoor gjorde seg ferdig med å snakke med liket som fløt utenfor vinduet, og overbragte direktørens ordre.
Liket ga ham et dødelig smil som nesten fikk ham ut av fatning, og så fløt det nedover.
Straks etter svevet et dusin desperanter opp fra der de hadde holdt til i Azkabans sentrale grop, og beveget seg utover, mot veggene til den enorme metallstrukturen som tårnet opp over dem.
De mørkeste av alle vesener gikk inn gjennom hull i Azkabans fundament og begynte sin skrekkelige marsj.